Første tur i år til botanisk hage

Som vanlig kom vi oss sent av gårde. Men når vi først var samlet på vei, mor og far og barn, så går det veldig greit å komme seg til botanisk hage fra der vi bor. Det er mange ruter med hyppige avganger, buss 14 langs Lesu Ukrainka, eller buss 62 fra Kontraktova plosjad og over Arsenalnaja. Blir vi utålmodige, kan vi hoppe på nummer 38 eller nummer 15 også, eller noen av de mange marsjrutkaene, og komme oss innen en rekkevidde på noen hundre meter fra parken.

Det er særlig Olia som har et sentimentalt, nostalgisk forhold til parken. Hun har vært her siden hun var barn. Nå er hun der, med neste generasjon barn. Mye er forandret i Kiev, og i det Ukraina hun vokste opp i, men parken er for det meste det samme. Blomstene og trærne forandrer seg ikke stort fra år til år, og de ulike veiene å gå er også som de har vært i årtier.

Det var til den botaniske hagen Olia og jeg gikk første dagen etter vi hadde giftet oss, første dagen etter gjestene var reist og vi var for oss selv. Jeg har også minner derfra, sittende på en av dens mange kafeer, med en øl, eller bare rusle rundt i de ulike småveiene og avenyene. Det er et veldig avslappet sted å være, det passer for rolige dager, der det ikke er så altfor varmt.

Parken er også barnevennlig. Like ved inngangen er det en fin lekeplass, Irina har likt den fra første stund, før hun egentlig var i stand til å gjøre noe der, og ennå liker hun å krype rundt i rørene de har lagt til der. Nå er det imidlertid dissene som er favorittaktiviteten, å disse eller huske frem og tilbake, mens far – som er jeg – gir fart. Jeg gir stor fart, så stor jeg bare klarer, og helst når mor – som er Olia – ikke ser det.

Nå har de også fått noen nye leker. Typisk, for det nye Ukraina, med navn på firmaet som har sponset apparatene, og mye tekst på engelsk. Ingenting på russisk, som er vårt språk. For første gang i mitt liv ser jeg også leker tilrettelagt handicappede, lekeapparat for rullestolbrukere, også noe som indikerer en ny tid, eller forsøk på en ny tid, i Ukraina. Og navnet på sponseren stod på, en engelsk sponsor. Karakteristisk for det nye Ukraina, er det noen ting som skinner, mens mye ikke er på plass i det hele tatt, for eksempel toalettpapir på toalettene. Dette ganske nyttige tilbehøret til et toalettbesøk, gjør seg ikke å sponse, og kanskje derfor er det ikke på plass i Kievs ganske mange offentlige toaletter.

Men ok, det var kjekt med litt nye lekeapparat, godt tilpasset litt større barn, som Irina er i ferd med å bli. Vi var på denne lekeplassen i flere timer, og forspiste oss vel litt å søtt, kaffe med sukker og is. I alle fall var jeg guffen i magen da vi gikk, og drakk bare siste rest av kaffe i protest. Derimot var det deilg å få seg en øl, noe usøtt, på en av kioskkafeene som er der. Tidligere fikk vi friskt øl på fat, av en eller annen grunn får vi ikke det lenger, men vi får i det minste flaskeøl. Det er ikke alle steder vi får det heller. Irina var veldig fornøyd med å få flere slikepinner, hun er fra Norge ikke vant med å få så lett det hun peker på, men her er vi på ferie, lille venn, dette er annerledes.

Olia er på plutselige og kortvarige slankekurer, stort sett mellom måltidene, og uten å være så altfor nøye på når måltidene er, i alle fall ville hun ikke ha noe. Men hun var glad vi var fornøyd, og satt litt og leste på sine neste studier, på russisk, og på mobiltelefonen.

Så gikk turen over til et annet nivå, og skiftet litt karakter. Nå satte Irina av gårde med vognen, de fant en gammel dukkevogn nede i kjelleren, Olia og moren, og den hadde Irina med i dag. Med den løp hun av gårde, stoppet bare for å se på humler og biller og andre insekter. Olinka var på do, og kom grovt på etterskudd, da Irina brakte oss inn på en vei vi aldri pleier å gå, og som jeg bare kan huske å ha gått en eneste gang, da jeg slapp fri når Olia hadde med seg familien hit en gang. Den går liksom bakenfor, og opp på en høyde.

Vi gikk ikke opp på høyden, vi gikk rundt den. På den måten kom vi inn i terreng, som om vi var på en god norsk søndagstur, bare at alt her var mye tørrere, og faunaen helt annerledes. Selv det høye, gule gresset og tornebuskene så fint ut i den lave kveldssola, og min skjønne kone og mitt vakre barn ble selvsagt helt herlige, lett sommerkledd som de var. Her ble det mange bilder, også av meg, en litt malplassert far som ikke helt kan skjønne lykken han har havnet i.

Enda en øl, og flere slikkepinner til Irina, ble det også plass til. Det var Irina som bestemte, – sett deg ned, sa hunpå russisk. Sadis. Det gjorde jeg, og så ble det mer servering. Olia var snill mor, som tillot sine å bli mette, glade og fornøyde. Dette er også favorittkafeen min i parken, der jeg liker meg best og hvor jeg har mest minner fra, den som ligger litt oppe, og i nærheten av kirken som er der.

Etter dette var det bare sjarmøretappen inn til mål, og ut av parken. Det er mye fint å se dette lille stykket også, mye å fotografere. En liten, kunstig andedam har de laget til. Riktignok uten ender, men med liljer og broer, og vakre blomster rundt. Olia får ideer hvordan hun skal innrette datsjaen vår, og hva vi skal gjøre med hagen hjemme i Norge.

Utenfor parken er det like enkelt å finne buss hjem, som det var å finne den bort. Tradisjonen er nå at Irina finner de andre i lekeparken utenfor, og blir avlevert, mens Olia blir der og får snakke med moren min. Jeg får fri for kvelden, og kan gjøre som jeg vil. De siste kveldene har det betydd litt nødvendig, og ekstra, hvile.

Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.

 

Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Gjerder, Jæren

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

DSC_0633

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

DSC_0635

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

DSC_0636

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

DSC_0637

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

DSC_0639

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

DSC_0652

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Tur til Madland

I dag reiste vi til Madland. Foreløpig bare et bilde av Andreas på toppen av mastefjellet der borte, resten av posten kommer med tiden.

DSC_0820

Forrige skitur var det bare meg. Denne gangen fikk jeg med meg Tone og barna hennes. Det var en sjelden konstellasjon, Tone og jeg, Andreas og Sara. Det var også min første tur til Madland i voksen alder.

Vi ble litt forsinket av gårde. Det er ikke godt å si hvordan og hvorfor, det er alt som tar tid, man skal pakke, og så går klokken helt av seg selv, uten at man har reist. Den var vel godt over tolv da jeg kom ruslende til Tone på Klepp stasjon, etter å parkert mors bil hos mor et annet sted på Klepp stasjon. Vi kunne reise.

Det gjensto et spenningsmoment, eller kanskje to. Sara syntes ikke det var helt greit å reise på tur denne dagen, og bestemte seg for å være sint på grunn av det til å begynne med. Det var vel ikke akkurat noe å bekymre seg over, hun kom til å bli revet med. Da var det større bekymring over rødsprit til kokeapparatet. Det hadde Tone – kanskje, et sted i hjemmet. Hun visste bare ikke hvor. Så vi måtte kjøpe på bensinstasjon. Skjærtorsdag. Om de ikke hadde rødsprit der, ville all tomatsuppen, pannekakene og kaffen være med oss forgjeves.

Heldigvis hadde de på Statoil på Ålgård. Da var allerede mye sikret. Andreas var i kjempeform, og i enda bedre form, da han kom løpende bort til bil, for å si at de hadde.

Vi hadde aldri kjørt alene til Madland før. Forrige gang vi var der, var sikkert Tone ensifret antall år, mens jeg var – som nå – fire år eldre. Jeg hadde sjekket kartet, det skulle være rimelig umulig å ta feil. Det var å kjøre til Brekko, men ikke ta inn til Brekko, og i stedet kjøre rett frem til det ikke gikk lenger. Da var vi fremme.

Det var herlig fra første skritt utenfor bilen. Det var midt på dagen, sol, varmt. Rett ved parkeringsplassen rant en bekk, på den var det is, og den holdt. Man kunne løpe rundt omkring på den, se ned på vannet under, hente istapper, krype under broen, fotografere, gjøre alt. Jeg tenkte det kanskje ville være vanskelig å komme seg videre, hvordan forlate et slikt sted, og jeg det var bra dumt at vi ikke var her allerede litt tidligere.

Sara glemte også med en gang at hun skulle være sint. Og verken Sara eller Andreas har hørt noe om at unger skal bli slitne i oppoverbakker. De løp og kravlet, og var spesielt ivrige over broer. Broene var jo litt skumle, siden det hadde knukket noen planker i dem, men så var det jo akkurat det de ikke var! prøvde ungene å forklare, og løp frem og tilbake. Det var et nydelig, nydelig terreng for oss vokse, noe å fotografere både for fotoapparatet og for minnet.

Hele tiden var det noe å finne på. Plutselig var det for eksempel en rennebakke rett ved siden av stien. Det var skrått, og så var det snø. Vi kunne sette oss på rompa, og skli ned. Det vil si, jeg kunne gjøre det. Jeg var eneste barn med glatt bukse. Sara og Andreas satt forgjeves med tøybuksene sine. Vi prøvde oss med en fektekamp med istapper, og så hoppet vi litt fra steiner, det var mye å finne på, selv om de ikke kunne skli så godt.

Under denne sklituren ødela jeg forresten telefonen min. Det er ergerlig, det var en flott telefon. iPhone 4S, ett år og to måneder gammel. Ingen slitasje, virket som ny. Men nå lå den i lommen mens jeg skled på snøen. Noe snø fant sin vei ned i lommen, smeltet der, og dermed var det gjort. Den lille mengden vann som da kom, gjorde telefonen umulig å slå på. Jeg håpet «alt skulle ordne seg» da jeg kom hjem. Riktignok lot telefonen seg skru på etter å ha ladet den, jeg fikk se bildene jeg hadde tatt til da på turen. Men jeg fikk ikke kontakt med noe nettverk. Telefonen var i det store og hele ubrukelig. Ergerlig, men en sånn tur som dette kan selv ikke et tap av en flott telefon ødelegge. Man må være forberedt på litt svinn. Vanligvis pakker jeg telefoner og kamera nøye inn i plast, men nå hadde det jo ikke regnet på ukevis, hvem skulle forestille seg at jeg skulle bli våt i lommen?

Neste telefon jeg kjøpte var vanntett.

Jeg fant ut at telefonen var ødelagt da jeg skulle fotografere ungene som klatret opp på en stein. De har arvet fra genene våre et herlig instinkt, de kan ikke se en stein uten å klatre opp på den. Sånn skal det være. Den stakkars steinen som lå så halvstor og tøff ved siden av stien ble klatret opp og ned i alle retninger. Andreas først, og Sara etter, eller omvendt, alle ruter steinen kunne skjule. De vanskelige rutene ble klatret, de lette med handicap : «jeg skal klatre opp her, uten å holde her, bare sånn».

Neste var is, den skled vi på. Igjen fikk ungene lide under sitt handicap, de hadde ikke sklibukse. Og jeg er strengt tatt for stor til å skli på is. Ikke at det ikke lenger er gøy, men jeg er blitt så tung og klumpete. Ramlere jeg, gjør det for vondt, og det er litt for fort gjort å ramle. Jeg kan ikke så lett gi fra meg kontrollen, som ungene kan.

Videre gikk vi. Vi angret at vi ikke hadde med kortbukse. Vi gikk i t-skjorte. Ungene var nå så smått begynt å synes det ble vel mye gåing, det begynte å bli antydninger til at ikke alt var helt greit. Og jeg stakk av gårde for å orientere meg i terrenget. Tone hadde barneoppdragelsen imens, hun førte bestikkelser med kvikklunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Jeg har ikke helt klart å rekonstruere hvor vi egentlig var hen. Men jeg stakk opp til et platå noe høyere, hvorfra jeg hadde hele oversikten. Jeg så ned til et vann, et vann jeg hadde sett for meg skulle være målet vårt, men som det ikke var altfor fristende å gå ned til. Det var langt ned, is på det, og så var det hytter rundt. Det ville nok være mer fristende å stikke opp til noen av fjelltoppene rundt oss.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Da Tone og ungene kom opp noen minutter senere, kunne vi alle sammen bestemmelsen. Nå kunne vi se hele landskapet, og selv bestemme hvor vi skulle spise nisten. Det ble det høyeste fjellet, det med masten. Vi klatret opp dit.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Her ble det mye morsomt. Sara og Andreas er jo begge rasende flinke til å klatre, og vil gjerne velge en rute som er litt utfordring for dem. Straks det ikke bare er en liten stein, men en liten fjellvegg, kan det bli litt skummelt. Om det skulle gjøre vondt, eller litt mer enn vondt å ramle ned. Begge to la ut i første rekke for å vise vei. Tone måtte som engstelig mor følge etter Andreas, for å «passe på» om det skulle skje noe. Det som skjedde var at hun selv ikke kom seg opp, og måtte snu og gå tilbake. Sånn er det. Barn uten sekk klatrer bedre enn voksne med, ja, rett som det er vil det ikke hjelpe om de voksne tar av sekken også.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Det var veldig flott der oppe, og bare oss. Både Sara og Andreas ville klatre rundt omkring, og ville at det skulle fotograferes. Tone og jeg måtte spre oss litt. Særlig ble jo Tone forsinket, siden hun ikke kom seg opp. Noen bilder ble også tøffere enn planlagt. Som da Andreas skulle stå på en fot ved siden av et par tre meteres stup, og mistet balansen lite grann. Tone fikk til å sette opp et virkelig skremt ansikt.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

På toppen var det hele fine oversikten. Vi løp litt frem og tilbake for å finne det beste stedet å være. Det ble ubehagelig for Tone, siden det på andre siden var stup på en god del mer meter enn tre, «du er heldig om du bare kommer på sykehus, om du faller ned der», som Tone sa til Andreas, og som deretter ble et stående uttrykk. I Andreas og Sara finnes ikke høydeskrekk, de er helt trygge på kantene og tar ingen sjanser. Men det er klart det er skummelt å se de trippe rundt en halvmeter fra det som kanskje er kanten, og så er det snø og kanskje is der. Tone måtte lage regel: Ingen bevegelse på isen.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Nå kom rødspriten til sin rett. Heldigvis hadde vi litt nistepakker å spise på mens tomatsuppen gjorde seg ferdig. Og når tomatsuppen var spist, hadde vi pannekaker og bacon. Tone laget det på en ganske morsom måte. Først var det tomt for rødsprit, etter tomatsuppen. Så helte hun godt i nytt, mer enn i overkant godt i, det fløt ut på steinen under. Hun fyrte likevel opp, så det brant godt både i kokeapparetet og på steinen. Sånn laget hun den første pannekaken i en fart. Det ble jo ganske varmt, i flammen fra kokeapparatet og fra steinen samtidig. Deretter laget hun plutselig alt baconet. Og så fikk hun panikk, for det brant jo virkelig ganske godt på steinen. Her tok jeg bilde, mener jeg å huske. Men jeg fant ikke noe bilde med spektakulære flammer, så jeg tok nok ikke noe bilde her allikevel.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Uansett brant den store mengde rødsprit opp ganske fort. Og vi måtte helle oppi ny, sånn at baconet ble kaldt når det endelig ble tid for å spise det. Greit nok – og veldig godt.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Så sprang ungene og jeg av gårde hadde løype. Det gikk ut på å springe etter hverandre, samme hva. Opp og ned steiner. I snøen, rundt omkring.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Og så ble det uventet overskyet. Nå kunne vi virkelig ergre oss, som ikke hadde kommet oss av gårde tidligere. Det ble kaldere. Det var på tide å komme seg hjem.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Tone lot seg kledelig forbause av at jeg foreslo å gå tilbake til bilen i passet ved siden av det vi hadde gått opp, altså en litt annen vei i samme retning. Det er ikke så veldig vanskelig å se hvordan det må bli, når man står på toppen av en fjelltopp. Og uansett har vi Brekko på andre siden av Madlandsvannet nedi dalen, det er et orienteringspunkt vanskelig å bomme på. Temmelig trygt.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Temmelig trygt var det imidlertid ikke helt sånn vi gikk ned. Det vil si, farlig var det ikke, men ubehagelig kunne det bli. Det var ingen sti, nødvendigvis, og det var godt med snø, og det var trær. Barna var i hundre og vel så det, de viste vei, de fløt jo oppå snøen vi ramlet igjennom. Det var ikke antydning til at det kunne bli vanskelig å komme seg hjem, like langt som det var å komme seg opp, bare litt vanskeligere vei, men heldigvis nedover.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet. Andreas har et av insektene i hånden, og på trå forsiktig.

Etter en egentlig ganske lang fjellside i dyp snø og egentlig litt tett bjørkeskog, så var vi nede ved et vann og litt åpent landskap. Der var det noen insekter, antagelig vannløpere, som hadde forvillet seg ut i kulden. Kanskje vil slutten av mars til vanlig være tidspunkt å overleve i, men ikke nå, ikke i år. De stod stive i snøen. Ungene reddet dem så gode de kunne, plukket dem opp og tok vare på dem, forsøkte å sette dem ut på vannet, der de hørte hjemme. Men de var allerede så døde at de neppe skjønte de var levende. Insekter er ikke laget for kuldegrader.

Her gjennomfører Andreas - med fare for sin egen tørrhet - en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Her gjennomfører Andreas – med fare for sin egen tørrhet – en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Det var ingen tvil om retningen vi skulle gå. Men det var ikke gitt på forhånd det ville bli en lett vei. Etter en kort rådslagning valgte vi den snareste, med en slags sti, men med en kanskje litt brysom forsering av bekk eller elv, litt lenger fremme. Her ramlet Sara gjennom isen. Ikke sånn at det var farlig, det var bare en liten bekk, hun ramlet fremover, fikk foten godt nedi, slo seg sikkert litt. Og så er det så dumt når man ramler gjennom is sånn som det der, at det blir ikke gitt pause. I det hun stilte seg opp for å gråte, ramlet hun gjennom på ny. Dumt, dumt.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Men Sara har lang erfaring i å hoppe fra stein til stein mens det er glatt og vanskelig. På Tones beskjed, stilte hun seg på en stein i bekken. Og så kunne jeg komme med sjumilssteg og bære både meg selv og henne trygt til andre siden. Det er klart det er kaldt med isvann i skoene, men kroppen tåler greit sånn, når det ikke er andre plager og vanskeligheter på gang. Sara så ut til å ta til seg den fortjente sympatien hun fikk, det er klart det er dumt å ramle gjennom en gang til, når det allerede gjør vondt og er kaldt, men det er ikke sånn at det kan hindre mulige påfunn resten av turen.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Turen ned til bilen var ikke like spektakulært vakker som den opp. Det skyldtes at nå var det overskyet, lyset var ikke så fantastisk. Vi var også mo og slitne etter en strabasiøs tur, der mye var skjedd. Tone var sikkert litt glad når det mot slutten av turen til og med dukket opp røde merker, et tegn for mødre på at man er på rett vei.

Og det var vi. Litt lenger nede stod bilen der vi hadde satt den. Det ble en kjempetur av typen man ikke vil bytte bort for en iPhone som virker. Det er opplevelser vi lever for. Neste dag reiste Tone og familien til Stavtjørn med mor og familien Nygård, mens jeg hadde hjemmepåske med min kjære kone Olia, og kandidatturneringen i sjakk.

Frokosttur med nye tradisjoner

 
Denne posten er skrevet litt i ettertid. Men den er i seg selv et bevis på at den er skrevet.
 
Sara har etter 5 meter tatt en velfortjent pause for å tegne sin egen bokstav.

Sara har etter 5 meter tatt en velfortjent pause for å tegne sin egen bokstav.

 
Det ble ingen frokosttur denne påsken. Frokostturen er en tradisjon vi begynte med i 2004, var det vel, som oftest mor, far og jeg, etter hvert Tonje, når hun var hjemme. I fjor døde min far, og det alene, gjorde at frokostturen naturligvis aldri mer kunne bli den samme. Frokostturen fra i fjor – den siste ordentlige vi gjorde, og den ordentligste av dem alle – kan dere lese om her.
 
I år var det Mor, Tonje og jeg, og hele familien Sivertsen, som var med. Det innebar to barn og en hund, og det ble temmelig uaktuelt å ta hele runden, fra Dale og inn til Bymarka, og opp Lifjellet, ned til Dalevatn og gjennom skogen tilbake til utgangspunktet. Vi var mer bestemt på å begynne å gå, og se hvor langt vi kom.
 
Været var det ingenting å si på, absolutt ingenting, det var kortbuksevær og solskinn, og det var egentlig ikke noe å si på andre ting heller. Alt var storveis.
 
Fort gikk det ikke innover. Sara og Andreas har i ung alder allerede utviklet det kjernesunne instinktet å måtte klatre opp på enhver stein det er noen som helst utfordring å komme seg opp på, og det e heldigvis mange steiner innover Dalsvågen. Som om de var mine egne barn og en ren kopi av meg, har de også en fantastisk interesse for maur og maurtuer, og kan stå og se på dem i timevis. Ja, jeg overdriver, men det må man gjøre av og til.
 
Ingen tvil om hvem som klatrer lettest.

Ingen tvil om hvem som klatrer lettest.

Nei, det er så gøy å gå, og det er så mye å finne på. Sara og Andreas fant på den artige leken å si «stopp» og «begynn» til meg, slik at jeg måtte stoppe og begynne å gå, og det kunne bli riktig korte intervaller mellom dem, og sunn søskenkrangel om hvem som skulle si hva. Enkelte ganger glemte også Sara at hun var med på leken, det var jo så mye annet å gjøre.
 
Frokosten skal spises etter å ha gått opp det lille fjellet ved selve Dalevågen, og en ufravikelig regel er at den blant annet skal bestå av bløtkokt egg. Det er noe eget å spise i naturen, i solskinnet. Nykokt kaffe hører også med, som nysmurte skiver med brunost og bringebærsyltetøy.
 
Slike frokoster trekker gjerne ut, og det skal de selvfølgelig også gjøre. Denne gangen trakk den sånn ut at det var godt formiddag når vi pakket sammen, og gikk videre. Det var også blitt antydning til uværsskyer på himmelen, og antydning til misstemning blant ungene. Antydning, de var i toppform, men det eventyrlige overskuddet de hadde hatt i begynnelsen, var vekk. Det hendte for eksempel at de gikk forbi en stein, uten å klatre opp på den.
 
Også trær er det naturligvis mulig å klatre i.

Også trær er det naturligvis mulig å klatre i.

Siden turen sånn den måtte bli for oss, var en frem og tilbake tur, var det kanskje like greit å snu, slik at vi ville være nærme bilene om det ble grining. Vårt neste mål, viken helt borte ved Bjorhamn, var uansett så langt unna at det ville ta lang tid å komme dit. Og den samme veien måtte vi altså etterpå gå tilbake.
 
Vi snudde. På tilbakeveien fikk Sara og Andreas demonstrert enda et instinkt, nemlig at når man finner en planke, skal man balansere over dem. Det var ganske imponerende, for jeg la planken over en grøftekant, og den  lå slett ikke stødig. Til å begynne med måtte jeg holde litt for at de skulle våge seg over, men det var snart ikke snakk om, de skulle gå selv, og det var om å gjøre å le høyt når det skjedde. Sara var regelrett opprørt over mormor, som bekymret seg når planken rikket seg og syntes dette var skummelt.
 
Sara på toppen av en stein.

Sara på toppen av en stein.

Dagens uhell kom da Sara og Andreas skulle ha en liten fektekamp, og Andreas totalt feilberegnet lengden på pinnen, og sendte den rett i ansiktet på Sara. Jeg merket selv hvor lett det kan være, da jeg skulle kaste en kubbe for Whinny, hunden, og sendte kubben rett i hodet på mor, på veien. Både Sara og mor gjenvant rimelig raskt humøret, og alle var svært så fornøyde da vi reiste fra Dale nokså tidlig før klokken tre.
 
Det hadde vært en helt annereldes frokosttur. Men den hadde vært riktig fin, også denne.
 
Andreas og Sara har tatt av seg skoene, og skal nå ta dem på igjen.

Andreas og Sara har tatt av seg skoene, og skal nå ta dem på igjen.

Grilltur til Hellestø

Da jeg var liten reiste vi hver påske til Hellestø for å grille pølser. En gang stoppet vi med det, og begynte i stedet å gå i skogen for å grille, første gang til Brekko, siden hver påske til en bestemt kulp i nærheten av Foss Eikeland. Denne kulpen i Figgjoelven er grei å nå til, både for de uten barnevogn som vil gå et stykke, de kan reise rundt Bråstein og gå gjennom det vi kaller hundeskogen, de med barnevogn kan spasere noen få meter fra en parkeringsplass på andre siden av elven. Jeg har alltid savnet strandgrillingen, og i dag ble den gjennomført, riktignok en stund etter påske, men ellers med de fleste tradisjoner ivaretatt.
Daniel viser hvor det er vanskeligst å gå ned.

Daniel viser hvor det er vanskeligst å gå ned.

Man blir eldre i kropp og ikke i sinn, det er en kjent sak. Jeg har det alltid for meg at det er jeg som skal spille hovedrollen, og klatre rundt på knauser og hauger, sprelle i sanden og leke alle mulige slags leker, nå er det mine små nevøer og nieser som gjør disse tingene best. Jeg viste meg imidlertid som sønn av min far, og startet friskt ut i kortbukse og t-skjorte, barbeint, og var ikke i nærheten av å endre antrekket til noe varmere enn vårdag som første mai, tvert i mot. Heldigvis har jeg også påvirkningskraft, med Daniel på 7 og Sofie på 5 snart etter i barbeint og underbukse. Sånn går det når foreldrene – Trude og Lars – ikke tar med korrekt strandantrekk kalenderdag mai. 

Det skal tidlig krøkes...

Det skal tidlig krøkes...

Den gamle parkeringsplassen vi pleide å bruke gjelder ikke lenger. Tidligere kunne vi parkere like oppenfor knausen vi pleier å være, nå må vi parkere på hovedparkeringsplassen, og gå bort. Allerede der er det mye som skjer. Det er en liten slags elv å krysse, rennende vann er riktigere å si, men det er fullt mulig å gjøre det dramatisk, om man bare blir ivrig nok, som man selvsagt blir. Deretter er det en liten knaus man må over eller rundt, selvsagt over, og gjerne dramatisk. Noen var klar til å grille allerede her, noe som selvsagt ville vært gøy, men det er åpenbart bedre ved det større området vi pleier å være. Så vi gikk bort dit.

Her er vi samlet på plassen som nå skal bli vår.

Her er vi samlet på plassen som nå skal bli vår.

Og Andreas fant på veien et tau, og jeg fant øyeblikkelig en fjær, slik at det ble fullt mulig å fiske i bølgene. Endelig ville det bli agn for fisker som liker fugler, og trives helt  inne på de aller grunneste grunner, for tauet var bare halvannen meter, dessuten blåste det frisk motvind. Så de friske fiskekast endte bestandig på land, gjerne lenger bak tapre Andreas, som ikke et øyeblikk vurderte å forkaste fiskeprosjektet på grunn av denne ubetydelige motstand. Han viste faktisk tegn på ingeniørsinn, da han i det en bølge trakk seg tilbake, løp frem og stakk fjæren i sanden, der den snart etter fikk en ny bølge skylt over seg. Siden viste Andreas tegn på sivilingeniørsinn, og ville ha meg uti med fjæren, siden jeg nå en gang var barbeint, og i kortbukse. Med det ville vi få fjæren lenger ut, og enklere for ham, og farligere for fisken. Etter kort tid ble det også napp, eller forresten tror jeg ikke Andreas har lært det ordet ennå, han brukte det i alle fall ikke, men sa bare ganske enkelt at han nå hadde fisk. Og fisken var fjæren som helt uventet hadde gått veien fra agn til fisk.

Sara holder overblikket.

Sara holder overblikket.

Første ekspedisjon var med Tonje, Daniel, Sofie og jeg, de fleste korrekt antrukket, og det gjaldt om å komme forbi en liten sjøstrekning og over på en liten sandstrand bortenfor en liten holme. Her benyttet vi også anledingen til på en trygg måte å begynne å lære Daniel og Sofie hvordan det går når steinene er våte og sleipe, de datt begge to, men ikke særlig langt. Ellers forsøkte jeg også  å få med meg Andreas, men han likte ikke vannutfordringen, og i mellomtiden hadde Daniel og Sofie og for så vidt Tonje klatret over hele holmen og ned igjen på andre siden. Det var ekspedisjon 1.

Trude og Sofie

Andreas og Sara  til Tone og Torben var med på den neste ekspedisjonen opp den veldig fine fjellknausen i nordenden av Hellestøstranden. De to utmerker seg allerede som fremragende klatrere, og fyker opp hvor det måtte være, særlig Andreas viser en fin, intuitiv forståelse av hva det gjelder om, ved å alltid å velge veien som er brattest, der det er flere å velge mellom. Sara på 3 og snart et halvt blir rasende når vi forsøker å hjelpe henne, så det har vi helt sluttet på. Dessuten virker det bare forstyrrende, de beveger seg stødig og sikkert som gikk de opp og ned en vanlig trapp. På toppen var en stein det gikk an å gjemme seg under, slik at vi kunne leke gjemmeleken, så lenge vi passet på  å ikke lete under steinen før akkurat det rette øyeblikket. Her også viste Andreas og Sara fabelaktige evner til å klatre opp og ned og rundt steinen, som egentlig ikke skulle være så enkel, for små barn, to ganger høyere enn den, som den var, og med et lite juv de måtte trå over i tillegg.

 
Tone griller pølse eller noe sånt.

Tone griller pølse eller noe sånt.

 

Så var det utålmodig pølsemiddag. Vi begynte for tidlig, og fikk pølser som var svarte av sot, og nokså lunkne, på bålet der flammene fortsatt stod på den knusktørre veden vi hadde med hjemmefra. Men maten skulle ikke spille hovedrollen denne gangen. Et sikkert tegn på at jeg er blitt voksen, at det nå er jeg som er den som bare skal spise ferdig, og som trenger en kopp kaffe.

Tone og særlig Andreas griller pølse.

Tone og særlig Andreas griller pølse.

Neste post på programmet var litt sjonglering med boggia-kuler. Tonje og jeg skulle sjonglere med tre, og kaste den ene til hverandre nå og da. De gangene vi mislyktes, og det var så ofte at det gir liten mening å snakke om de andre gangene, var Daniel og Andreas snare med å hente ballen til oss, og kaste den tilbake, slik at vi fikk tatt den i mot, og begynt på nytt. Noen ganger var \»tatt den i mot\» å overdrive, særlig når Andreas kastet, han er jo sjarmerende ofte med i en lek som foregår alene i hans eget hode, og her gikk den ut på å kaste ballen av full kraft i en eller annen retning, og etterpå le høyt. 
Andreas i gang med en av de mange lekene bare han vet om.

Andreas i gang med en av de mange lekene bare han vet om.

Så ble vi delt opp i naturlige grupper, de oppsto av seg selv, noen gjorde det ene, noen det andre. Sara klatret opp de høyeste punktene på den lille slags holmen, som ligger delvis på stranden, delvis i sjøen, og ropte ned at hun aldri til å komme ned igjen, og at vi alle og særlig jeg like godt kunne gi opp å komme og hente henne. Jeg ropte tilbake. Daniel, Tone og Torben spilte Boggia, Tone og Torben med jernkuler, Daniel med kuler av plast, uten at jeg vet hva det hadde å si for resultatet, eller hva resultatet ble. Sofie hadde forlengst inntatt rollen som prinsesse i prinsessestolen, godt kledd, og bare ropende ut kommandoer om et og annet å spise eller drikke. Andreas var delvis med i jakten på Sara, eller i flukten fra meg, som vanlig vilt deltakende i sin egen lek. Og Trude ble på et tidspunkt funnet godt kledd i anorakk og turbukse, sittende på en stol, og som en god mor med full kontroll over alle tingene vi hadde spredd ut over plassen vår, lykkelig iakttagende hvordan storfamilien koser seg.

Daniel og Lars spiller boggia.

Daniel og Lars spiller boggia.

På dette tidspunktet var storesøster Tonje i ferd med å skifte over til et mer bekvemt badeantrekk, er det sol og vann, så er det sol og vann, og til en ordentlig påsketur hører litt bading, i hvert fall når den kommer så unormalt og umulig sent som i år. Første mai er ingen dato for oss, og Tonje hadde sikkert badet lenger, om det ikke hadde kommet tre hester med ryttere for å ta seg et bad, eller hva det nå var de skulle ta seg. Jeg mener det er enhver nordmanns plikt å aldri se noen bade, uten å bade selv, når den eneste mulige unnskyldningen er at vannet er kaldt, vannet er aldri kaldt når noen bader i det, og selv om det skulle være kaldt, som det riktignok av og til er, så holder aldri det som noen unnskyldning.

 
Tonje gjør kardinalfeilen, og får det til å se kaldt ut.

Tonje gjør kardinalfeilen, og får det til å se kaldt ut.

Hester holder imidlertid som en unnskyldning, i alle fall for en utsettelse, særlig når de driter. Det var bare en liten bukt vi brukte, og tre hester gjør mye av seg (og mye fra seg), men alt skal en gang ta slutt, også hestebadingen, så da var det min tur. Vannet var slett ikke kaldt, jeg kan friste alle Rogalendinger med vanntemperaturer helt opp mot 15 grader, tatt helt på feelingen, uten ethvert hjelpemiddel. Det største problemet var at det var så grunt, og at man på Hellestø skal være litt forsiktig med å gå ut dit det ikke er grunt lenger, da det er sterke strømmer her, og de kan være farlige. Men det lar seg i alle fall gjøre å rulle og flyte litt. Tre runder bading gjorde jeg.

Sånn skal det se ut, fornøyelig og godt.

Sånn skal det se ut, fornøyelig og godt.

Dermed var det ikke mye som gjenstod, man pakket seg hjemover, skiftet litt, de som hadde badet, lot være å bade, de som ikke hadde gjort det. Turen var overstått, alt var gjennomført, og alle var glade. Det var godt vi fikk gjort en slik påsketur, selv om den ikke akkurat ble i påsken.

Oversiktsbilde - slik har vi det

Oversiktsbilde - slik har vi det

 

Frokosttur i Bymarka 2008

Mor og far og Tonje på vei oppover Lifjell

Det er fristende å skrive Bymarkå, for det er jo det vi sier, og skal vi først skrive bokmål, er det i hvert fall for meg mer naturlig å skrive Bymarken. Og da er vi på østlandet med en gang, neida, det var i Bymarkå vi var, Bymarkå på Sandnes, turområdet langs etter Gandsfjorden, kanskje det fineste Sandnes har å by på, og en sikker påsketradisjon for kjernefamilien Salen. Det er mor, det er far, det er jeg, og det er av og til min søster Tonje, vi tar ut om morgenen og kommer hjem om kvelden, og skal spise alle de viktigste måltider ute. Dette er storturen.

Bilen før turen

Bilen etter turen 

I år kom storturen sent i påsken, men tidlig på året. Svært tidlig, så tidlig at den neppe i vår levetid vil komme tidligere, og så tidlig at det ikke var mye liv i maurtuene, ikke mye fuglesang. Det er liksom noe som hører med dette, å sjekke aktiviteten i maurtuene, og å høre fuglesangen, og hvert år prøve å anslå hvilke fugler vi hører. Vi er ikke noe til eksperter, og klarer stort sett kjøttmeis og bokfink, og strever veldig med alle andre, men vi kjenner igjen flere når vi bare får sett dem, og er også ivrige på å fotografere og å sjekke fuglebok, det hører med, det hører med. Men i år var det dødt, ikke en bokfink, ikke en kjøttmeis, for fugler og maur var det fortsatt vinter.

Og sånn turen skulle gå, er det vanskelig å være uenig med dem. Det tok liksom litt tid å komme ordentlig i gang. Turen sier seg jo selv, vi parkerer oppe ved Dale, det som før var et sykehus, nå er et asylmottak, og derfra er det et par hundre meter i skogen til første lille bergknaus. På den spiser vi frokost hver gang, og på veien dit pleier bestandig fuglene å ønske oss velkommen og maurene viser oss hvordan de arbeider, naturen yrer av liv, og vi er på vei inn i den. Nå var det liksom bare å gå. Det tok sine tjue miutter, kortere enn noensinne.

Mor og far lager frokost i bymarken

Til frokost var det steinbakt brød, godt pålegg, egg og kaffe, det skulle virkelig være kaffe, og etter at vi glemte kopper på en tur til Melshei fredag, en tur jeg ikke har skrevet om her på bloggen, men som vi like fullt gjennomførte, en liten mellomtur, på den glemte vi kopper, enda vi hadde satt kopper frem på bordet for å ta dem med. Denne gangen hadde vi både satt kaffen frem på bordet, og skrevet opp på lapp at vi måtte ta den med, men vi glemte likevel å ta den med, og dermed ble det frokost og kaffe – uten kaffe. Det ble allikevel en førsteklasses frokost, egg som var det kokt profesjonelt, og steinbakt brød så godt at selv hjemme ville vi kommet ut av tellingen hvor mange skiver vi spiste, ute i det fri er appetitten også fri, vi spiste hele brødet mor og far og Tonje og jeg, brunost, gulost og syltetøy, smør, kaviar, enkelt og greit og 10-12 skiver, og vi hadde kakao, frokosten tok en time, og klokken 1230 var turen ennå ikke begynt.

Tonje spiser frokost

Jeg har ikke nevnt det, men det var en viktig del av denne turen at Tonje var småsyk. Allerede solskinnsdagen i går, på grillturen, satt hun innpakket i jakker og klær og alt mulig, så det var helt klart at noe var galt, og hun gikk slapt og sakte og var ikke den farten og livet hun pleier å være. Så det ble ikke til at hun og jeg gikk i forveien, oppover fjellsiden i stedet for på stien, rundt omkring og hytt og vær, i stedet for rett frem, vi gikk på stien hele gjengen, jeg foran, de andre etter. Og når forspranget ble for stort, satt jeg meg ned og ventet. Det var mor og far som ble underholdt av Tonje denne gangen.

Tonje tar bilde av far ved Einerneset

Tonje og far skjærer sopp 

Vi har en fast rast, det er ved viken, cirka loddrett ned fra lifjellsenderen, en knøttliten vik, forresten, men det er antydning til en liten steinstrand der, det er noen svaberg, det er et bittelite nes, og det er en sitteplass med godt le for vinden, der er det lunt og varmt. Der setter vi oss, og tar en kopp kakao eller en toddy rett-i-koppen, og finner på et eller annet med sjøen, om det er å balansere på en planke over steinene, om det er å vasse litt, eller (sjelden) svømme litt, eller hva vi måtte komme på, i år ble det litt forsiktig vassing og hopping fra stein til stein.

Mor, far og Tonje på mellomrasten

De siste par årene har det alltid vært antydninger om at vi kanskje bare skulle gå frem og tilbake langs Gandsfjorden, i stedet for å gå opp, over Lifjellet, etter at vi har kommet bort til den egentlige Bymarken. Det er jo ved fjorden det er vakrest, og det er nokså slitsomt å gå opp det 250 meter høye fjellet, og på andre siden slutter det med skogsvei og ikke så særlig spennende. For meg er jo ikke dette noe spørsmål i det hele tatt, vi skal selvsagt rundt hele veien, og 250 meter opp er jo bare midt i blinken, og frem og tilbake samme vei er ikke noe jeg tar opp til vurdering, sånt gjør man bare ikke. Men jeg er ikke alene om å gjøre denne avstemningen, og denne gangen var jo Tonje med, og hun var vitterlig småsyk, og når det i tillegg begynte å snø lite grann, var det en del som talte for enkleste løsning. Desto kjekkere var det at vi valgte full pakke enda en gang.

Far, mor og Tonje på vei opp over Lifjell.

Tonje, far og mor går i snøen opp mot Lifjell 

Og med det endret turen fullstendig karakter. Der den tidligere hadde vært en bedagelig rusletur, i kaldt vær, pluss én grad, men med solgløtt og helt greit, ble det nå skikkelig gåing i skikkelig ruskevær. For det økte på oppover, det snødde og det blåste, og vi måtte stadig ta pauser fordi Tonje var syk og ble sliten. Det tok tid å komme seg opp, og vanligvis blir man belønnet for slitet med en praktfull utsikt over Sandnes og Stavanger, og sjøen og øyene bortenfor, nå var det bare skyer og hvitt og snø.

Mor og far og Tonje på vei mot toppen av Lifjell, og det snør og er ingen utsikt.

Utsikt fra Lifjell

Men når vi først har kommet opp hit, er det ikke snakk om, da er det middag ved Dalevatnet, og fra Lifjell til Dalevatnet er det et stykke å gå. Det er et herlig terreng å gå i, med stein og lyng og stier overalt, men i dag var det is og glatt, og ikke bare gratis å komme seg frem. Særlig da vi kom ned i den lille dalen, der løypene deler seg for dem som vil ta kort løype uten å gå over hele Lifjell, der nede, og så opp igjen over haugen, før vi kan gå ned den bratte bakken til Dalevatnet, der snødde det tett og var helt hvitt på bakken. Og Tonje måtte hele tiden ta pauser når det gikk oppover.

Tonje tar pause, og far snakker med henne (og tar også pause)

Tonje, mor og far i snøvær på vei mot Dalevatnet 

Det var altså en aldri så liten kamp om å komme seg frem, der humøret før kom gratis, måtte vi nå kjempe litt for humøret. Det var ikke noen stor kamp, og heller ikke noen stor tur, men det var litt mer enn bare ingenting. Det var snø og det var minusgrader, og det var Tonje som var litt syk. Men så fort oppoverbakkene var unnagjort, holdt hun noenlunde tempo, da var det mor og far som ble hengende bak, Tonje og jeg kom lenge før dem til Dalevatnet. Og vi gikk straks i gang med å gjøre klar til middagen. Vi tok på oss ekstra genser, vi spiste litt kanelruller, vi holdt oss aktive og ble ikke kalde. Eller ble ikke apatiske, er riktigere å si, for kalde ble vi.

Tonje på vei ned mot Dalevatnet

Så kom mor og far, og det ble pastarett på primus, førsteklasses mat, i snøvær, minusgrader og vind. Var maten for varm, var det bare å holde den litt opp i været. Alt er jo gratis i solskinn, men det er kjekt når naturen byr på litt motstand også, når vi kan kjempe litt i all vennskapelighet. Pastaretten ble selvsagt spist til siste rest, alle var glade, og alle var kalde.

Tonje, mor og far koker pasta og varmer hendene ved Dalevatnet

Tonje og far spiser pastamat ved Dalevatnet

Deretter gjensto bare den siste sjarmøretappen, det siste strekket gjennom skogen, det som nesten ikke teller med, der det bare er å komme seg hjem. Tonje og jeg var langt foran, mor og far bak. Til bilen kom vi sånn cirka litt over sju, eller hva det var, en hel dag ute i det fri, nok en dag godt benyttet. Det er klart, når det snør og er minusgrader er det gjerne fristende å bli inne, men man er gjerne inne hundre dager i året og vel så det, disse dagene flyter bare sammen, det er dagene ute vi husker, dager det skjer noe.  Det gjør det vel verd å kave litt.

Tonje på vei over parkeingsplassen ved Dale

Vi klarte fullt hus denne påsken her. Tur torsdag, fredag, lørdag og søndag. Det er akkurat som det skal være. I morgen reiser jeg til Bergen igjen, og kommer ikke tilbake til kjære Rogaland igjen før en trippel i slutten av mai med barnedåp, Dylankonsert  og humorfestival når det er blitt juni.

Jeg på vei oppover mot Dalevatnet