10 år siden far døde

I dag er det på dagen 10 år siden min far døde.

Beskjeden fikk jeg på en helt forferdelig måte. Jeg kom hjem fra en ukes ferie i det sydlige Russland, og ble oppringt av min søster mens jeg spaserte hjem fra flybussen til leiligheten min i Bergen. Far var død. Han døde mens jeg satt på flyet. Helt uten forvarsel for oss barna. Vi visste ikke om hjerteproblemene hans, som ville stoppe hjertet hans en dag, og som stoppet det akkurat denne dagen, 6. oktober, 2018.

Det var grusomt.

Siden har mitt liv forandret seg enormt. Det har gjort det atskillig lettere for meg å komme over den vonde perioden. Noen måneder senere traff jeg min kone, og noen måneder etter det igjen, giftet vi oss. Slik er det som to atskilte liv for meg, Før og etter min kjære far, før og etter min kjære kone.

De ti siste årene har for meg vært fantastiske. Det er de beste årene jeg har hatt, vil jeg si, slik ganske mange år i livet mitt er de beste jeg har hatt. Men det er noe eget med de ti årene med Olia, og noe enda mer eget når også lille Irina har vært med.

Far har ikke fått ta del i dette. Han ville likt det enormt. Det samme ville jeg. Men det tar ikke noe vesentlig av gleden jeg har sammen med Olia og Irina, og heller ikke noe av gleden med far. Det er ikke noen mangel å snakke om, en stor lykke som kunne vært enda litt større, om min far og min kone kunne møtt hverandre, om min far og mitt barn kunne lekt.

Jeg har hatt en veldig god far, jeg har nå en veldig god kone. Vi har et herlig barn. Det er det som teller. Jeg kom til å tenke på det nå, som det er ti år siden far død.

 

Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

På besøk hos mor, Olia i Kiev, jeg på Klepp

I morgen kommer Olia hjem. Hun har vært på en ganske lang ferie i Kiev, der leiligheten fortsatt er til reparasjon, og folk demonstrerer i gatene etter parlamentsvalget nylig, hun har hatt det fint og godt hos sin mor og sin søster og lille Tais. Samtidig har jeg besøkt min mor på Klepp, og det er det jeg vil skrive om her.

Det er ikke det at jeg ikke klarer meg selv og mor blir ensom uten selskap, det er bare så mye kjekkere å være to. Mor har hele sitt liv vært en omsorgsperson, hele sitt liv laget mat og ryddet og holdt orden for andre. Det er ikke like inspirerende å lage god mat bare for en selv, enda reklamen forsøker å overbevise oss om at vi alle fortjener det. Det gjør vi kanskje, men det blir ikke det samme, uansett hvor fortjent det måtte være. God mat lager man for å servere den. Om man bare serverer til seg selv blir det ikke like gøy.

Jeg har vært travelt opptatt på jobb disse dagene, så det har vært veldig greit for meg å kunne koble av skikkelig hjemme hos mor. Mor er ute av alle store ting hun skulle selge her i livet, så hun har ikke så mye stress lenger. Olia og jeg har litt mer press på økonomien og hva vi skal ha gjort, men det lysner for oss også, om enn det går sakte.

Rutinene har vært at vi står rolig opp, og spiser rolig frokost. Så er det jobb og forskjellige slags ting å gjøre, ofte ligger det en løpetur her, særlig for mor, men også for meg. Så er det middag sånn i kveldingen, alltid noe spesielt godt, alltid omsorgsfullt laget. Kort etter middag er det kaffe. Den forsøker vi å presse utover kvelden, særlig jeg, så vi kan se på Quite interesteing på BBC Entertainment mens vi drikker den. For mor blir dette litt sent, hun får ikke sove om hun drikker kaffe så sent. Dermed blir det til at vi finner frem en film, som oftest James Bond. Jeg vil gjerne se noe skikkelig.

Mor legger seg i ti-tiden, og så har jeg en runde med datamaskinen. Klokken er ikke langt over elleve når jeg legger meg også, eller så er den plutselig det, slike ting kan variere litt. Uansett er det like lett for meg å våkne tidlig om morgenen som det er å være våken til sent på kvelden. Blir det mangel på søvn, dupper jeg greit av litt på ettermiddagen, eller når som helst. Mor har også fått slappet godt av, og sovet. Hun så å si forsov seg, den ene dagen, en uhyre sjeldenhet fra den kanten.

Vi har også fått vært på Bryne og handlet litt, og vi har gjennomført helg med helgerutiner, inkludert søndagstur. Det har vært som å komme hjem på ferie igjen, sånn det var da jeg bodde i Bergen, bare at nå måtte jeg jobbe litt også mens jeg ferierte. Vi har kommet godt i gang med våre nye liv. Far er død, det er fire år siden. Mor ser ut til å løsrive seg fra dette, og starte på nytt. Nå er det Kvednadalen på Klepp stasjon som er hennes hjem, og der vil hun bli.

Jeg er en gift mann, og skal hjem sammen med min kone i morgen. Det gleder jeg meg veldig til. For det er kjekt hos mor, men det er hos Olia jeg hører hjemme. Og nå er jeg skikkelig i underskudd på henne, siden vi har vært borte fra hverandre nesten tre uker denne høsten. Det bør ikke bli en vane. Neste gang håper vi å få reist til Kiev sammen. Men når Olia først reiser alene, som det måtte bli nå, er det veldig godt for meg også å kunne flytte inn litt hos min mor.

Høstferie i iskaldt Ukraina

Det var en spesiell dag i går. For to år siden var det avslutningen på høstferien, og jeg reiste hjem fra Russland hvor jeg hadde vært. Under flyturen fra København og hjem døde min far. Jeg ble oppringt av min søster Tone som hulkegråt. Jeg hadde ikke engang kommet hjem, jeg stod med koffertene utenfor Hotell Neptun ved byporten da jeg fikk nyheten.

I går ble høstferien ikke avsluttet, men påbegynt. Olia og jeg reiste til Kiev, og planen var at vi skulle videre til Krim med en gang. Med på Krim er det som i resten av Ukraina iskaldt for tiden. Vanligvis er det fortsatt greit å bade på Krim i begynnelsen av oktober, nå er det 14 grader om dagene der nede, og halvparten om kveldene. I Kiev er det frostnetter. Her er iskaldt.

Så etter en resolutt bestemmelse av moren reiser vi ”nikoda”, som betyr ”ingen steder”. Vi blir her i Kiev, i leiligheten i Petsjersk.

Det ble feiret med bedre middager, alltid flerretters til fest i Ukraina, vin og vodka. Mor og far til Olia var med, jeg og Olia var med, og lille Taias på ett år var med på sitt vis. Søster Tanja jobber til sent på kveld og rakk ikke festen før i alle fall jeg og flere med meg hadde sovnet. Olia kunne i dag morges rapportere at hun og søsteren hadde pratet sammen til klokken tre om natten, på søstres vis.

Den lille familien Iurzhenko har vært rammet av en del ulykker den siste tiden. Både moren og faren er det vi i Norge ville kalle førtidspensjonister, de ville hos oss vært uføretrygdet. I Norge utløser det rettigheter, i Ukraina utløser det uløselige vanskeligheter.

Det var ikke mulig å merke på dem. De så alle godt ut. De vender ikke klagene sine ut, og en uinnvidd ville på overflaten tro at alt stod godt til.

I går gjorde det også det. Som den eneste uten kjønns- eller sykdomsforfall var det jeg som ble satt til å tømme vodkaflaskene, og det var en oppgave jeg tok meget alvorlig.

Det var en spesiell dag i går, og det vil også bli en spesiell høstferie.

Fars bursdag

Det var fars bursdag i dag. Han ville vært 61 år, om han fortsatt hadde levd. Han døde 6. oktober i fjor, helt uventet. Jeg har skrevet mye om det på bloggen tidligere.

I dag ville det vært bursdagen hans. Med meg går det bedre. Dagene er fylt av alt jeg har å gjøre, jeg har det svært travelt for tiden, og hodet er fylt av når min kone får komme til Norge og at jeg er så ukontrollert forelsket i henne. Savnet av far er ikke så fryktelig vondt og bare vondt som det var i fjor. Jeg ser at mitt liv går videre.

Det er veldig bra. Og enda mye veldig bedre ville det vært om far fortsatt hadde vært her og kunne tatt del i det. Det er fortsatt tomt og vondt når jeg tenker på det, men nå tenker jeg ikke så mye på det som jeg gjorde før.

Livet går videre. Jeg hadde aldri trodd at dette året skulle bli så lykkelig for meg. Det har det altså blitt, og jeg takker dypt for det. Jeg gratulerer min far med dagen, selv om han ikke lenger er til stede og kan lese det.

 

I dag er det ett år siden far døde

Det er ganske uvirkelig. Nå sitter jeg her, i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje, hvor det ikke er spor av turister, og hvor sommersesongen allerede noen uker har vært slutt. Jeg hadde aldri funnet frem hit, aldri tenkt på å dra hit, om det ikke var for min kone Olga Jurijevna, som nå ligger i sengen jeg sitter ved siden av. Og den eneste grunnen til at ikke jeg ligger der også, er at klokken bare er ni og for meg er det altfor tidlig å sovne.

For ett år siden sluttet høstferien min den sjette oktober. Jeg ankom den morgenen St. Petersburg med nattoget fra Moskva, og var på vei hjem fra min feriereise i det sydlige Russland fra Rostov na Don via Krasnodar til Sotsji. Jeg fikk spist frokost og en liten lunsj i St. Petersburg, før det var på tide å fly hjem via København. Under den flyreisen døde min far.

Det var en mandag. Jeg kom hjem i rimelig kveldstid, full av tanker om alt jeg skulle ordne. Jeg var på vei fra flybussen og hjem til Nordnes da min søster Tone ringte, i krampegråt, hun fortalte at far var død. Det var utrolig, det var ikke til å tro. Jeg hadde snakket med ham i løpet av ferien. Mobiltelefonen min ble stjålet i Rostov, og det var ham jeg snakket med for å få den stengt, og bestilt nytt Simkort. Ingenting var galt med ham. Døden kom fullstendig uventet. Hjertet stoppet uten at vi ungene hadde fått noe ordentlig varsel om at dette kunne skje.

Så var livet mitt helt forandret. Jeg reiste selvfølgelig direkte hjem med første ledige fly, og var hjemme i to uker. Det var helt forferdelig. Det gav ingen mening, det var så åpenbart for tidlig.

Tilbake i Bergen måtte livet mitt fortsette, eller begynne på ny, eller hvis det finnes en mellomting mellom de to. Det kunne aldri bli det samme. Og jeg hadde også en følelse av at det kunne aldri bli ordentlig igjen. Det var så mange ting jeg gjorde som gav mening før, men som ikke riktig gjorde det lenger. I mange ting var fars glede min viktigste motivasjon.

Og julen var julekoselig bare så godt vi kunne, ikke selvsagt og enkelt som vi gjorde det før. Det var så åpenbart at far manglet, og så opplagt at mor skulle hatt ham der. Mor fortalte om denne julen at de kanskje hadde kommet lenger i sorgarbeidet enn jeg, siden de hele tiden hadde levd midt opp i det, mens jeg på en måte hadde hatt et avbrudd i Bergen. Det er riktig, det kan godt være. For meg var i alle fall julegleden noe jeg måtte ville meg til denne gangen, og savnet av far noe jeg følte tungt og naturlig.

Så kom det nye året. Jeg fylte 35 år, alt tydet på et nytt år med det samme. Jeg skulle gjennomføre reisene mine, skrivingen min og tingene mine, gå mine turer, lese mine bøker, gjøre det jeg pleier. Jeg skulle nok holde det gående. Og resten av familien ville selvfølgelig også klare det. Tone og Trude har sine egne familier med mann og barn, de får naturlig andre ting å tenke på der, og finner der også mening. Tonje er på full fart fremover, med planer om å studere medisin i utlandet, hun kommer seg videre. Og mor klarer seg også, hun fortsetter rutinene hun og far hadde sammen, og gjør dem nå alene. Hun finner mening i sine ting, og henter opp nye ressurser i de tingene som far pleier å ordne, som for eksempel økonomi og alt slags byråkratisk papirarbeid. Vi kommer oss videre alle sammen. Men det er også helt opplagt at det var mye bedre før.

Januar og februar er for meg tung. Jeg er en lys sjel med et lyst sinn, jeg vil aldri bli ordentlig deprimert, og heller aldri ordentlig og varig ulykkelig. Men det var litt stusselig å tenke på at de tingene jeg drev med der, skulle bli fremtiden for meg. At det var dette livet skulle være. Jeg finner glede i hva jeg holder på med, og har det gøy, men det var litt vanskelig å insistere på at dette skulle være nok til å insistere på et godt liv under disse omstendighetene. Jeg kunne egentlig ikke det.

Og jeg reiser på ny til Kiev. Jeg har vært der mange ganger før, og kjenner på at disse reisene begynner å bli uttømt. Jeg var allerede første gang ved så godt som alle severdighetene, og jeg har spist ved alle restaurantene og tenkt det meste der. Denne gangen var det imidlertid slik at jeg hadde utsikter til å treffe folk. Mine ukrainske læremestere i russisk som jeg noenlunde ukentlig møttes med for å utveksle språk, russisk mot norsk, de hadde venninner de introduserte meg for. Det var også som alltid min kjære Irina, som var læreren min første gang jeg var i Kiev, og som jeg har møtt også hver gang siden jeg har vært i Kiev. Og det var et helt nytt bekjentskap.

Dette nye bekjentskapet drev en språkskole, der jeg skulle være eksotisk gjesteinnslag i engelsk. I begynnelsen var dette gjesteinnslaget jeg skulle være litt merkelig, for det dukket aldri opp noen studenter. Derimot var det riktig så interessant å være med direktøren eller hovedlæreren ved denne skolen, det var nesten mistenkelig interessant, for vi hadde så mye til felles at jeg tenkte hun nesten måtte bløffe.

Kort sagt så bløffet hun ikke. Jeg var sammen med henne da jeg reiste fra Kiev igjen. Og da jeg reiste ned igjen til Kiev på ny i Påsken, for første gang en påskeferie i utlandet og borte fra familien, da var jeg forlovet da jeg reiste igjen. I mai var jeg nede på ny, da for å ordne alle tingene til bryllupet i juni. Og i juni reiste jeg ned og giftet meg henne. Hele den nærmeste familien var til stede, pluss mine gode venner Ingrid og Pål.

I mellomtiden her hadde også min egen helse hanglet. Det er absolutt helt uvanlig, og noe jeg bare ikke kan forstå er mulig. Men da jeg begynte å bli sliten av å gå opp trapper tre etasjer, og opp Stolzekleiven ikke lenger ble en kamp mot klokken, men en kamp om i det hele tatt komme seg opp, da skjønte jeg at noe var galt. Mor og Tonje hadde da lenge vært bekymret, fars død var virkelig nok. Og også jeg måtte ta noen tanker om at egen helse ikke alltid er noe man selv kan bestemme. Jeg er 35 år, far døde når han var 60. Det er for meg 25 år til.

Alt dette foregikk samtidig. Og samtidig med det foregikk også alle de tingene som går for seg til vanlig, de små og store hverdagsproblemene, og alle hverdagsprosjektene mine. Det var et sant sammensurium. Det var en helt utrolig vår.

Så kom sommeren, med Olia og meg alene på Krim i ukevis. Det var ingen problemer. Det var bare velstand. Vi giftet oss lynfort, men foreløpig har den lille gamblingen bare slått ut til vår fordel. Jeg har alltid bestemt meg raskt – og helt og fullt – når jeg bestemmer meg, og hun bestemmer seg enda raskere enn jeg, og det med russiske hundre prosent.

Slik begynte altså høsten 2009 med meg som en gift mann, men uten far. Det var begge deler fullt og helt utenkelig i 2008, ingenting av det kunne jeg gjettet eller sett komme. Aldri noensinne har livet tatt slik en vending av ting som skjer utenfra, utenfor min kontroll. Og ikke innenfor min kontroll, heller, egentlig. Jeg regner forresten giftemålet utenfor min kontroll også, jeg hadde ingen kontroll på de kreftene der. At Olia dukket opp og var den hun var, er mye mer betydningsfullt i det som skjedde enn at jeg ville gifte meg med henne. Det gav seg selv.

Min søster Tone spurte meg en gang hva hvis far hadde vært i live i dette her, og noen ganger har jeg spurt meg selv det samme. Jeg er ikke av dem som bruker mye tid på slike spørsmål. Heller ikke har jeg mange tanker ”tenk om far hadde fått oppleve dette”. Det er for meg to helt forskjellige og atskilte ting. At far er død er forferdelig tungt og trist. Det er det fortsatt, jeg savner ham like mye som jeg gjorde før jeg traff Olia, og jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham om de samme tingene, og ta våre slag backgammon. At jeg er gift med Olia er uvirkelig kjekt. Vi gjør mange ting sammen som jeg aldri kunne gjøre alene, og mange små ting jeg riktignok kunne gjøre, men som nå er kjekke, fordi de jeg gjør dem med henne. Med henne legger jeg meningsfulle planer for fremtiden. Og når jeg gjør noe som hun liker, blir det i seg selv meningsfullt.

Men det oppveier ikke tapet av far. I dag er det ett år siden han døde. Det er fortsatt tungt. Men jeg og alle andre vet at han aldri ville ønsket annet enn at vi fortsatt skal være glade til sinns og glede oss over livet. Og det vil vi i årene som kommer glede ham ved å greie!

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.

 

På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.

Første juledag 2008

Første juledag er tradisjonen at vi skal ha en ordentlig stor frokost med all julematen tilgjengelig. Mor stod opp og bakte fersk loff, og da er det ikke mye å diskutere, da blir det godt med det meste av pålegg, og her hadde vi både fenalår og spekeskinke. Det gikk med en del skiver, og jeg gjorde mitt for at det skulle monne.

Etterpå hadde vi en hakkespett på fuglebrettet. Det var en flaggspett, kraftig svart og hvit, og alltid så overraskende stor. Det er en flott fugl, og det er første gang jeg ser den her på terrassen vår. Lenge og vel stod den der og forsynte seg, og hoppet rundt i treet maten er festet i, vi har både brett og nek og enda noen ting til å gi dem. Vi er rause med maten. Alt dette kommer fra far. Han var glad i fugler, og det å se en hakkespett, kunne bli dagens høydepunkt å snakke om. «I dag hadde vi en hakkespett på fuglebrettet,» var det bare å si.

Siden kom det familiebesøk, Tone og Torben, Trude og Lars, hadde med barna for tradisjonell julemiddag hos oss i Gaupeveien 5. Mor hadde som vanlig laget i stand, ribbe i stedet for svinestek denne gang, eller «Svinasteik», som det på jærsk skal sies, og med det ble den en jul uten svinesteik for første gang i mitt liv. Men det er jo ikke akkurat steiken jeg savner mest, som dere ser av bildene er det fint dekket til og en fin gjeng, og god mat, men det er så aldeles for galt at ikke far skal være med. Det er så aldeles for galt.

Sofie, Lars, Daniel, Tone, Sara, Andreas, Torben, Tonje og Trude er på bildet.

 Til desserten er tradisjonen den at vi skal ha en type dessert for hver person. Slik ser det i alle fall ut. Jeg mener denne tradisjonen kanskje har oppstått delvis av det at jeg er kresen på dessert, og aldri har likt noen ting, egentlig, det er middag som er min styrke, så trusselen om å måtte spise middagen for å få desserten, har aldri vært noen trussel for meg. Middagen har jeg uansett spist opp, rubb og rake, og desserten har jeg ikke hatt lyst på. Utenom sjokoladepudding. Så da har det vært sjokoladepudding til meg, og så har far alltid vært så glad i hjemmelaget is, det til ham, søstrene mine liker gele, det har de fått, og avdøde bestefar likte moltekrem over alt på jorden – og fikk det.

Og her er desserten. Trude føler hun serverer. Legg merke til hvor mye det er å velge mellom.

Det var mye lyd og mye støy, unger er nå en gang unger, spesielt første juledag, kanskje, og jeg hadde her min hittil tristeste dag i julen.   De andre har jo levd tettere på det at far er død, med bildene i huset, og alt som er, mens jeg har vært litt forskånet fra disse direkte inntrykkene i mitt eksil i Bergen. Det er så tydelig at han hører til blant oss, og ikke bare skal være et minne på et bilde. Så jeg oppførte meg som min fars sønn, som han uttallige ganger har gjort, og hadde meg en pause nede i kjelleren. Direkte talt, jeg gikk ned i kjellerstuen og skrudde på TV, og så litt på ET. Andreas kom etter en stund ned, og vi kunne snakke litt generelt om romvesen, Sara kom også, men hun var ikke så mottagelig for denne filmen som Andreas var, og brukte i stedet tiden på å klatre rundt i sofaen og andre møbler.

Trude, Tone og Sara spiser dessert.

 I mens spilte de andre UNO, oppe, og vi som var nede kom også snart opp igjen.

Her har så godt som hele selskapet satt seg ned for å spille UNO.

 Da gjestene var gått, foreslo mor og Tonje å spille Scrabble. Det er også en jul- og påsketradisjon, kortspill og brettspill, men siden far og jeg er de ivrigste, kan det bli dårlig med det fremover. Jeg vant med en poengsum på 262, der vi bare la ut 10 ganger. Både Tonje og jeg fikk bonuspoeng for å få ut alle brikkene, jeg med ordet «Skårere», et ord jeg aldri ville skrevet om jeg ikke fikk så mange poeng for det. Alle tre holdt over 20 poeng i snitt for hver gang vi la ut, så det var høyt nivå.

 

Det var en nydelig første juledag med en nydelig hakkespett på fuglebrettet. Enn at far aldri skulle oppleve den.

En annerledes jul

Sterkest inntrykk i dag gjorde det å reise opp og besøke fars grav ved Soma kapell. Det var begynt å mørkne, og ved omtrent alle gravene var det tent stearinlys og fakler, og det var mange som var kommet for å besøke dem som ikke lenger kan være med å feire jul. Det var sterkt. På fars grav står bare et enkelt trekors med hans navn, det er så kort tid siden han døde, at gravsteinen ennå ikke er på plass. Det enkle korset med det enkle navnet, og så ut over alle grenser hvor mye det betyr.

Dagen begynte med en enkel julefrokost. Tonje og jeg har jo hatt julestrømpe og julekalender langt lenger enn alderen sømmer seg, og det har vært veldig koselig, men nå er det nok slutt med dette. Vi våknet, ønsket hverandre god og gledelig jul, og spiste en liten frokost med rester fra lille julaftens måltid og brødet som var igjen. Vi måtte ikke være for sultne til julegrøten.

Og julegrøten var et høydepunkt i ukoselighet. På selveste julaften det året hennes mann døde, fikk mor brev fra kommunen om at en betydelig etterlønn var utbetalt feil, og at hun må betale beløpet videre til den som skal ha det. Det er ikke dette vi skal bruke julehøytiden til å snakke om. Det er utidig av kommunen å la dette være med på å ødelegge julen vår, en jul som er ødelagt nok på forhånd.

Mor og Tonje gikk etterpå i kirken, hver sin kirke, mor til Ganddalen menighet, Lundehaugen videregående skole, Tonje til Gand menighet, Gand kirke. Tonje gikk sammen med noen venninner, mor ville gå i den menigheten hun hører til. Jeg var ikke med dette året, jeg hadde glemt dresskoene i Bergen, og fritidsskoene jeg kom i, de går man ikke i dress i. Dessuten er ikke kirkebesøket så viktig for meg.

Da mor og Tonje kom tilbake, reiste vi raskt opp til Soma kapell for å besøke graven. Vi ville gjerne være der lenge, i alle fall jeg, og jeg vurderte til og med å bare være ved graven, mens mor og Tonje var i kirken. Det var praktiske vanskeligheter med bil og slikt som hindret meg. På vei opp til kapellet diskuterte vi det forbaskede brevet igjen, den saken er virkelig en plage.

Men på kirkegården ble alt på nytt uviktig. Tonje parkerte bilen, vi gikk ut, og sluttet egentlig å snakke. Vi gikk mellom gravene, samme vei som vi gikk da vi bar kista, og som jeg ikke hadde gått siden den gang. Over hele kirkegården var graver med friske blomster og tente lys. For å komme helt bort til selve graven, måtte vi forlate den brolagte veien, og gå på det kalde, våte gresset. Fars grav, Einar Salen. Et lite trekors, noen granbusker, to dompaper. Tre tente lys, ett fra hvert av oss. Tonje snakket om forrige gang hun hadde vært her, hun og Trude, på bursdagen hans. Langsomt, langsomt gikk vi tilbake til bilen.

Dette er julens sterkeste inntrykk. Å gå der mellom gravsteinene med tente lys i mørket. En sykebil kjørte forbi, og jeg tenkte på den gangen far under konfirmasjonen til Tonje hadde sagt at han på veien opp til Salem, hvor konfirmasjonsselskapet fant sted, hadde sett en sykebil kjøre innover i motsatt retning mot Stavanger sykehus. Han visste at hans far, min bestefar, lå oppi, og at livet ikke stod til å redde. Da var far sterkt grepet. Og nå var det min tur å bli grepet over alle disse minnene, som fortsatt er så levende, men far som er så død.

Vi reiste derfra direkte til julemiddagen og julefeiringen hos Tone. Vi sa ikke et ord på den turen.

Hos Tone og Torben var det imidlertid en helt annen stemning, og det skulle da også bare mangle, julaften som det var. Sara og Andreas, som ellers kan være litt sjenerte, var i farten fra første til siste stund. og Tone og Torben hadde ikke spart på noen ting for å lage en ordentlig julefeiring for oss. Her var juletre pyntet endatil med bananer, her var ordentlig pyntet, noe Tone var mest fornøyd med av alle, og her var pinnekjøtt og kålrabbistappe, alt å drikke, flere sorter desserter for ethvert smak og behag, og etterpå sjokolade servert i fat, i stedet for skåler.

Barna var sånn i hundre at de stadig vekk glemte at de skulle pakke opp gaver, og var travelt opptatt av å leke med gamle leker og julekalenderleker, inntil de voksne plutselig sa at nå skal gavene pakkes opp. Og Sara og Andreas fikk en milliard pakker hver, og var like jublende glad for hver og én, og løp omkring og pakket opp, først gavepapirer, så esken lekene lå inni, og så var det til å leke med noen av dem, og så pakke opp flere. Særlig Sara hadde en oppvisning her, og pakket ikke opp siste gave før halv elleve, hun ville leke med de andre først.

Og så var det leggetid, og vi voksne kunne gå i gang med årets julespill. Nå for tiden foregår det på skjerm, og til og med jeg er hektet av. Wii, heter det, jeg så det første gang forrige lørdag, på julebordet til enkeltmannsforetaket mitt. Nå fikk begge mine søstre det, både familien Sivertsen, og familien Nygård.

Klokken litt før tolv gikk mor, Tonje og jeg hjem til Gaupeveien 5. Tone fulgte med sammen med hunden, Whinney, et stykke. Hjemme satt vi en stund og roet oss, som vi pleier. Vi var ikke i seng før klokken ett.

Det var en jul med mange inntrykk. Men enda så kjekt det var hos Tone, var det sterkest å stå blant de tente lysene på kirkegården ved Soma kapell. Der var en helt ny grav, med et enkelt, lite trekors, og navnet «Einar Salen», som var min far. Det ble en annerledes jul.

Og julen går sin gang…

Det blir en annerledes jul i år. Vi merker det veldig godt. Alt er pyntet, alt er som det skal være. Nissene er hentet frem, og satt ut. I nissehuset er lyset tent, og på taket er det hvit og varm bomullssnø. Det henger julekrans på døren. På spisebordet står en julestjerne. Alt er det samme som før, i dag kjøpte mor inn maten og hentet juletreet, alt er som det alltid har vært. Men uten far er det helt annerledes.

I morgen er dagen da vi skal pynte treet, og det blir en tøff dag for oss. Det var en dag som hørte til familien, og det var da far som han var mest av alt kom til sin rett. Da satte han på julemusikken han hadde rasket sammen på en CD, og spilte den av litt for høyt, mens han styrte og ropte og ville ha alle til å være med på å pynte treet. Og mor hadde mat på gang fra kjøkkenet, fenalår og fløtegratinerte poteter, rømmegrøt, kanskje, spekemat, julemat og mye godt. Etter at treet var tent, maten servert og julesang sunget, var julen begynt for alvor og far kunne si «at nå har freden senket seg». I morgen vil det ikke bli slik.

I dag kjøpte jeg inn alle julegavene. Det gikk unna på en time, det var bare å få dem kjøpt, få dem inn i hus. Det pleier å være stress og fornøyelse, jeg kjøper dem alltid mellom jeg reiser fra Bergen og julaften, i år var det kommet inn et snev av at dette er noe vi bare må gjøre. Julen er noe vi bare må gjennom.

Og akkurat det der skal vi greie. Jeg har jo bøkene å flykte inn i, og kan bruke time på time med å fortape meg i Brødrene Karamasov, jeg har den fikse ideen at den skal være utlest før nyttår. Og det er fortsatt flere hundre sider igjen, på russisk. Sånt kan holde meg opptatt. Tonje er nå ferdig med eksamen, og skal vel heller ikke jobbe mer nå på en stund, så hun kan feire at hun har fri og har ferie, og kan slappe av. Trude og Tone har familie med barn å tenke på og være med, og barn er jo forbilledlige i å la hver dag og hver stund ha nok med sin egen sorg og glede. Så da er det mor igjen, som alltid har likt så godt å ordne og pynte til jul, men nå har mistet litt av poenget med å gjøre det.

Det der skal vi også greie. Alt dette her hører med. Det hadde ikke tatt seg ut å feire jul som om ingenting var skjedd, når vi har mistet en så kjær far og mann som vi nå har gjort, og vi er ikke i nærheten av å gjøre det. Men det hadde tatt seg enda mindre ut å la sorgen ta overhånd, og la den styre livene våre. Derfor skal det være jul i Gaupeveien 5 i år også.

Symbolsk nok kjøpte mor en dyr julekrybbe i fjor, eller om det var i forfjor. Jeg knuste den i går, eller knuste den lite grann. Den stod på en slags skammel like foran en lysbryter, så når jeg skrudde av lyset, så slo jeg den ned. Den var glass, så den knuste eller sprakk litt, og en bit falt ut. Sånn er hele julen for oss i år. Det er en bit som har falt ut. Det går ikke an å si den er som før, når denne mangler. Og i våre liv har nå en særdeles viktig bit falt ut, og blitt borte.

Jul vil det bli allikevel. I fars gode og glade ånd.