10 år siden far døde

I dag er det på dagen 10 år siden min far døde.

Beskjeden fikk jeg på en helt forferdelig måte. Jeg kom hjem fra en ukes ferie i det sydlige Russland, og ble oppringt av min søster mens jeg spaserte hjem fra flybussen til leiligheten min i Bergen. Far var død. Han døde mens jeg satt på flyet. Helt uten forvarsel for oss barna. Vi visste ikke om hjerteproblemene hans, som ville stoppe hjertet hans en dag, og som stoppet det akkurat denne dagen, 6. oktober, 2018.

Det var grusomt.

Siden har mitt liv forandret seg enormt. Det har gjort det atskillig lettere for meg å komme over den vonde perioden. Noen måneder senere traff jeg min kone, og noen måneder etter det igjen, giftet vi oss. Slik er det som to atskilte liv for meg, Før og etter min kjære far, før og etter min kjære kone.

De ti siste årene har for meg vært fantastiske. Det er de beste årene jeg har hatt, vil jeg si, slik ganske mange år i livet mitt er de beste jeg har hatt. Men det er noe eget med de ti årene med Olia, og noe enda mer eget når også lille Irina har vært med.

Far har ikke fått ta del i dette. Han ville likt det enormt. Det samme ville jeg. Men det tar ikke noe vesentlig av gleden jeg har sammen med Olia og Irina, og heller ikke noe av gleden med far. Det er ikke noen mangel å snakke om, en stor lykke som kunne vært enda litt større, om min far og min kone kunne møtt hverandre, om min far og mitt barn kunne lekt.

Jeg har hatt en veldig god far, jeg har nå en veldig god kone. Vi har et herlig barn. Det er det som teller. Jeg kom til å tenke på det nå, som det er ti år siden far død.

 

Til mor på 60-års dagen

I dag fyller mor 60 år. Jeg ønsker å gratulere henne hjertelig med dagen, og spesielt denne gangen her.

Den 14. januar i år bestemte vi oss – mor og jeg – for at jeg skulle forsøke å kjøpe huset vårt, enda møte med eiendomsmegler to dager tiden hadde vist det kom til å bli vanskelig. Dagen etter sendte hun mail om at «Dette skal vi få til», og så var det avgjort. Gaupeveien 5 skulle bli i familien.

Men mor måtte fremdeles være veldig snill med oss. Siden Olia er imigrant, og ikke har vært så lenge i Norge ennå, så hadde hun den gang ikke fått seg fast jobb. Tvert i mot hadde hun en veldig variabel jobb, i forskjellige barnehager i Bergensområdet. Det var høyst usikkert hvor mye vi ville få i lån, basert på hennes inntekt. Dessuten var heller ikke min inntekt aldeles sikker, siden jeg måtte skifte jobb for å få flytte til Rogaland, og særlig sånn det så ut den gang tenkte jeg dette ikke var noe jeg kunne garantere fra ønsket dato. Og uansett måtte vi spare det remmer og tøy kunne holde dette halve året, for å komme opp i den nødvendige egenkapitalen.

Fra begynnelsen av juni bodde Olia med mor, mens hun hadde sommerjobb i Stavanger og jeg ennå hadde arbeid i Bergen. Fra slutten  av juni bodde vi sammen alle tre. Og fra litt uti juli ble vi sånn fire, fem, da søster Tonje og delvis hennes forlovede, Espen, flyttet inn. Det var en fascinerende tid, der verdener møttes, og vi for sikkerhets skyld også hadde et bryllup å forberede.

Det var mye som stod på, og jeg kom jo veldig godt ut av det. Jeg hadde ferie, jeg kjenner både mor og Olia godt, selvsagt, og jeg hadde ikke noe å stresse meg opp over med bryllupet. Olia hadde det travelt i det som etter hvert ble full jobb, og møtte også forventninger som blivende norsk huseierkone hun ikke var forberedt på. Og mor hadde det travelt med å få lært Olia noen av disse huseierrutinene, samtidig som hun hadde mest å stresse seg opp over av bryllupet, og også gjorde det.

På toppen skulle jeg finansiere huskjøp, det tok sin tid selv etter det så ut til å gå i orden, – og mor skulle finne seg ny leilighet å flytte inn i. Etter bryllupet ble dette stressmomentet, samtidig som jeg også begynte i jobb og måtte jobbe om dagene. Med meg gikk det veldig bra, jeg hadde mest grunn til å være fornøyd med situasjonen, og var også mest fornøyd, selvsagt.

Til slutt fant mor et rekkehus på Klepp stasjon. Plutselig hadde hun kjøpt. Flyttedagen var 30. september, om ettermiddagen, og frem til det var siste innspurt med vår lille storfamilie. Det var noen stressmoment også her, de fleste lå i at det alltid er stress å flytte.

Også dette stresset gikk over. Med hjelp av mange villige hender fikk mor flyttet inn i rekkehuset sitt allerede samme kveld, der overtagelsen altså skjedde om ettermiddagen, og siden den gang har hun fortsatt med innredningen, innflyttingen, nye innkjøp, alt som har med inn å gjøre. Hun har også flyttet ut noe, hun stikker stadig innom og har et eller annet å hente. Som regel nok til å fylle bilen.

Det var veldig snilt av mor å strekke seg så langt for å hjelpe oss med dette huskjøpet. Av den grunn har vi også lagt litt ekstra inn i bursdagsgaven denne gaven. I en alder av 60 år er det vel allerede slik at ting ikke kan gjøre så veldig inntrykk lenger. Man har eller har hatt det meste, og vet at de varige gledene ligger i gode ord og gode minner.

Her er det mor som har gitt mest gaver til oss, med å fylle hele barndommen, ungdommen og etter hvert voksenalderen vår med gode minner.Vi er hele søskenflokken vokst opp med det inntrykk at det finnes ikke andre gleder for mødre, enn de som har med barna å gjøre. Vi var det viktigste i hele verden, og det var så selvsagt at det er først etter vi ble voksne vi har skjønt at det ikke som en naturlov trengte å være slik. Det var en gave vi fikk.

Denne gaven fikk vi av mor og far sammen. Det er den verste tragedien i våre liv at far døde for tidlig. Mor passet så godt til å leve sammen med far, alle hennes egenskaper var slik skåret til at de passet sammen med ham. Nå kommer ikke disse egenskapene riktig til sin rett, og det er noe av det forferdelige som følger med døden til noen som står en så nær.

Men alle disse egenskapene og kvalitetene som mor har, har kommet godt med gjennom et langt liv. Hun har gjort mange at mange rundt henne har hatt det veldig, veldig godt. Det gjelder spesielt alle i familien. Det var det mor satte som det viktigste, og det er her hun har lyktes aller, aller best.

Og hun har vist med alt som har skjedd siden far døde at det kommer til å fortsette.Dette året er det særlig Olia og meg som har nytt godt av hennes raushet, og hennes vilje og evne til å strekke seg langt for å hjelpe andre. Men hun hjelper også de andre, Trude og Tone og deres familier med barnepass, og Tonje og Espen med bryllup, og når det ellers skulle være noe. Hele tiden har det hennes varemerke, som om hun setter sitt liv til for at vi andre skal ha det godt.

I så fall har hun lyktes langt ut over hva noen kan forvente. Vi er henne alle dypt takknemlige. Det skulle være gode ord til henne, men det blir bare en offentliggjøring av at vi har det veldig godt her i familien.

Jeg ønsker henne hjertelig til lykke med dagen.

Mor, Smiler