Azov-Jugend

Det er mye rart som rører seg på de pro russiske og pro ukrainske sosiale medier. Begge har store mengder anonyme brukere som frivillig eller betalt poster groteske bilder og forsøpler nettdebattene med desinformasjon. Her er sannheten verken et mål eller middel, alt det gjelder om er å vinne meningsfeller for sin sak og provosere frem handling og reaksjoner hos dem som allerede er vunnet.

I støyen finnes også dem som poster informative innlegg, og det som ser ut til å være autentiske bilder. En slik bruker kaller seg Black bomb (registrert under navnet Alex Thorn) på Twitter. Jeg vet ikke hvor han eller de som står bak kontoen får bildene sine fra, men han er alltid tidlig ute, har rikelig med bilder, og poster fra hele Donbass og resten av Ukraina, i tillegg til fra Russland og fra protestene i Armenia.

Her om dagen hadde han bilder fra en spesiell treningsleir. Det var bataljonen Azov som organiserte den, en bataljon som har store problemer med å forklare sin åpenlyse bruk av nazi-symboler, og opererer med et syn på verden og på den ukrainske nasjonen, som er temmelig likt det de opprinnelige nazistene hadde for Tyskland. Azov er nazister for vår tid, hvis det begrepet skal ha noen mening.

https://twitter.com/black_bomb/status/633470505702461441

Sentralt i nasjonalismen, eller nazismen, er at ens egen nasjon skal være stor, stolt og sterk, og at det er en kamp mellom nasjonene der bare de sterkeste vil overleve. Ens egen nasjon er spesielt utvalgt, den har en historisk viktig rolle å spille, men den er forrådt av nasjonens fiender, og av dypt urettferdige beslutninger i verdenspolitikken. Som nasjon må den klare seg selv, og kan ikke stole på andre.

For Hitler og nazistene var det viktig å bygge opp et stort og mektig tysk folk. Det gjaldt å føde mange barn, og oppdra de som var i den rette lære. Man skulle også være sunn og sterk, og villig til å slåss. Derfor opprettet de tyske nazistene ungdomsorganisasjonene Hitler-Jugend og Hitler-Mädchen. Tyske ungdommer fikk der opplæring i å bli passe bøllete, fysisk sterke, og til å elske den tyske nasjonen. Og hate dens fiender.

Så kommer disse bildene fra Azov-bataljonen, med unger under nasjonalistiske bannere, som skyter med gevær og får forskjellig opplæring og indoktrinering. Det er mistenkelig og uhyggelig likt.

https://twitter.com/black_bomb/status/633469526017896448

Azov-bataljonen er paramilitær. Den er formelt underlagt det ukrainske regjeringsapparatet, og inngår i papirene i det ukrainske Forsvaret. Men det er både for president Porosjenko og statsminister Jatseniuk et ømt punkt hvem som egentlig kontrollerer dem, og de andre frivillige hærstyrkene. Azov-bataljonen er godt synlig i sentrum av Kiev, og har stand midt på Maidan, der de spiller patriotisk musikk og samler inn penger til krigen. De har også forskjellige aktiviteter, tegning og maling, men altså under det ukrainsk flagget og nazi-symbolene.

Jeg har problemer med å orientere meg i en verden der det er moralsk forkastelig at Russland støtter opprøret i Donbass, mens det er moralsk akseptabelt at nazistiske hærstyrker forsøker å slå det ned. Støtten Azov-bataljonen, Aidar-bataljonen, Høyre sektor, Tornado, og hva de nå heter alle sammen, støtten disse ultranasjonalistiske militante gruppene har i Donbass, er lik null. Folket i Donbass føler seg som en del av den russisk-ukrainske verden, og ikke den ultraukrainske.

Det er vanskelig å se at et land med så store motsetninger har noen fremtid. I hvert fall når motsetningene så aktivt blir dyrket. Ikke dempet.

Pravyj sektor viser muskler

Det var godt jeg ikke gikk ned til sentrum av Kiev i dag. Min tur med lille Irina gikk sideveier til venstre for Lesu Ukrainy boulevard, gjennom et stort sportsområde i Sovjetisk stil og tid, men også med hovedkvarteret for det ukrainske fotballforbundet, et tydelig nybygg. Ved et tidspunkt kom jeg inn på et område jeg åpenbart ikke skulle være, for en security vakt (security stod skrevet på uniformen hans) kom mot meg og sa her var det ikke lov å spasere. Jeg unnskyldte så meget, og ba ham vise meg raskeste veien ut. Det gjorde han uten problemer, og Irina og jeg fortsatte vår lille runde.

Jeg har skrevet litt om at noe var på gang i sentrum av Kiev disse dagene, moren ville ikke ha oss ned dit. I dag fikk vi altså svaret, det var på ny en stor demonstrasjon fra den høyreekstreme, ultranasjonalistiske gruppen Pravyj Sektor. At jeg ikke kaller dem regelrette nazister skyldes at bruken av det ordet nesten forutsetter støtte til Tyskland og Hitler, det gjør ikke denne gruppen. Ellers er det meste oppfylt. Rasisme, voldelighet, sterk nasjonalisme (med ideen om at egen nasjon har en egen spesiell rolle å oppfylle, og at fiender av nasjonen har hindret dette), symbolbruk, massemønstringer, marsjering, propaganda.

Det ser ennå ikke helt ut til å ha sivet inn i vestlige medier og den vestlige oppfatningen av hva som foregår i Ukraina, at denne gruppen er stor og sterk, og at den har påvirkningskraft. Også dagens demonstrasjoner blir forsøkt bagatellisert, at det var ikke «så mange», at de har ikke «så stor oppslutning». Det er riktig Pravyj sektor får få stemmer under valget, men det skyldes jo også at Pravyj sektor primært ikke er noe politisk parti og de i alle fall ikke er demokrater. Det er ikke gjennom valg de vil vinne makten.

Kravene til Pravyj sektor nå er at det nåværende regimet i Kiev må gå av, de støtter ikke Porosjenko. Videre må det erklæres full krig mot Russland, med alt det innebærer, inkludert nasjonalisering av russisk eiendom i Ukraina.

Disse folkene er galne. Vi må ikke late som de ikke eksisterer.

Dette er fra BBC. Pravyj sektor demonstrerer i gatene i Kiev.

Botanisk hage og Pravyj sektor

Kanskje er det på tide å kalle tingene med sitt rette navn. Jeg har hittil unngått å bruke navnet nynazister om de ukrainske høyreekstreme ultranasjonalistene, og jeg har også vært varsom med å kalle dem fascister. Men i dag så jeg dem marsjere i gatene, og jeg opplevd dem merkelig som en personlig trussel. Det samme gjorde kanskje en del i bussen vi satt i, for det ble en sær og anspent stemning der inne. Nynazister marsjerer i gatene i en europeisk hovedstad, hvis det er slik, skulle man ikke pynte på sannheten og gjøre det finere enn det er. Min kone tok hardere i, og kalte dem satanister – ren ondskap.

Hele dagen var ikke så fæl som den endte. Vi skulle skille lag i dag. Olias søster, Tanja, hennes barn, Tais, og mama Irina skulle på stranden i Hydropark. Olia, vår lille Irina og jeg skulle til den botaniske hagen. Det er noe hun lenge, lenge har snakket om, lenge, lenge drømt om, hvordan hun og jeg og barnet vårt skulle gå i den botaniske hagen, slik hun og søsteren Tanja hadde vært der da de var små.

Vi startet som alltid med en solid frokost, koteletter og potetstappe, kraftige saker, og mye av det. Alltid godt å duppe av litt etter et sånt måltid. Det går jo alltid litt tid også med alle ting som skal gjøres, stor familie som vi er.

Jeg sørget for at vår tur fikk en uheldig start. Vi pakket og pakket, og sa jeg skulle inn på rommet og hente noen siste ting, fikk jeg øye på noen fristende plommetreet og moreller, og tok med meg en håndfull. De la jeg foran Irina i vognen, altså, jeg la en plomme i vognen før jeg la Irina der, et sted måtte jeg legge den. Jeg la Irina i vognen etterpå, hun grep plommen, og jeg spurte Olia om det var greit, noe hun sa det var.

Det var det ikke. Det ble straks et veldig søl, selvsagt, ut over den fine sommerkjolen, og på syner og tepper, og på Irina selv, helt idiotisk – og så måtte vi få dem til å kaste ned en t-skjorte fra balkongen. Veldig dumt, hun var så fin, så fin i den kjolen, og det er ikke å ofte hun har fått gått i det. T-skjorte og bleie er heller ikke så elegant som en kjole som dekker bleien. Olia var sur på meg noen minutter for dette.

De fleste med normal skolegang klarer å plassere merkelappen nazister på tyskere og fascister på italienere i mellomkrigstiden. Den er grei. Det er også greit å kalle tyskere som dyrker denne tiden og symbolene og Hitler for nynazister, det er det som virkelig er nynazister og det er så vist jeg vet forbudt å være det. Men spør man hva det å være fascist og nazist egentlig går ut på, og hvordan det går an å være nynazist og fascist uten å være tysker eller italiener, så er det ikke helt enkelt å svare så veldig klokt og utfyllende.

For meg er det slik at nazister og fascister er sterke nasjonalister. De mener deres nasjon er bedre enn andres, deres folk er bedre, sunnere og sterkere, og – viktig – de har blitt sterkt urettferdig behandlet av andre nasjoner, og at denne urettferdigheten må rettes opp. Dette kan kun gjøres med makt. Videre trenger man en fører, en leder, og denne lederen står langt over alle demokratiske spilleregler. Man marsjerer i takt, heller enn å diskutere. Man har flagg og symboler, og man dyrker en fortid der man som nasjon eller som folk har stått sterkt, eller vært spesielt heroiske.

Det passer uhyggelig for bevegelsen som kaller seg Pravyj sektor i Ukraina. De dreper til og med sine fiender, annerledes tenkende, journalister og opposisjonspolitikere, og de skremmer med vold, uhyggelig likt det de tyske nazistene gjorde i mellomkrigstiden. Amerikanerne har dette smarte uttrykket at hvis det ser ut som en and, oppfører seg som en and, og kvekker som en and, ja, så er det en and.

På veien opp til Botanisk hage reiser vi innom Olias gamle skole, den eneste gjenværende russiske i Kiev, så vidt jeg har forstått. I alle andre skoler snakker de ukrainsk, i dette vanvittige landet der Kiev i likhet med 9 av de andre 10 største byene er russiskspråklige. Det vil si at barna snakker ukrainsk på skolen, og russisk hjemme og i gaten. Den russiske skolen er forfallent som det meste annet her, men Olia har nostalgiske, gode minner. Irina sover mens vi er der.

Fra skolen til den botaniske hagen er det kort vei. Olia og jeg har vært her mange ganger, og har mange minner. Her gikk vi på rulleskøyter den korte tiden vi bare var kjærester, her var vi den første tiden vi hadde helt for oss selv etter vi var gift. Det er mange minner, alle sammen gode.

Jeg får alltid øl i den botaniske hagen. Olia er snill sånn. Hun tipser meg om at halvliterne vi kjøper fra tapping er svindel, det er ikke en full halvliter. Hun anbefaler meg å kjøpe to flaskeøl i stedet, eller bokser. Jeg kjøper en halvliter, og en halvliters boks for å kontrollere. Sannelig var det riktig. De selger halvlitere i glass på 0,4. For et land.

Billettene inn kostet nå 30 hryvnaer, 60 for to, altså, da vi først begynte å gå her kostet det en femmer eller en tier. Nå er det så mye at folk må tenke om de har råd. Det er merkbart færre folk der, sommersesongen til å være.

Vi finner oss en kiosk med trebord, og sitter der lenge, lenge. Jeg har mine øl, Olia kjøper kaffe, bolle og is, og mer kaffe og is. Irina får litt hun også. Det er gode tider, alt er vel.

Et lite opptrinnet er bemerkelsesverdig uavhengig av krisen Ukraina er i, og som det ikke er lett å se noen vei ut av. En gammel mann triller et lite barn i en gammel vogn fra Sovjettiden. Den er så gammel at den for min del kunne vært fra 1920-tallet, helt andre materialer og tekniske løsninger enn vi bruker i dag. Han triller vognen så lystig, og setter den fra seg, akkurat der en lang og bratt bakke begynner. Han har tenk å fange en sommerfugl.

Olia får nervene i helspenn i sånne situasjoner. Og det ser jo virkelig skummelt ut, begynner vognen å trille, og får fart, vil ingen klare å ta den igjen. Den står der bakken har begynt, og den står klar til å trille. Den gamle mannen har all oppmerksomheten rettet mot som,erfuglen, en hvit en, han følger den fra blomst til blomst, og da den setter seg, gjør han også det, og slår til med en en hånd, og får fanget den. På vei tilbake begynner vognen å trille.

Olia hyler «NJE-ET», spretter opp så bord og der flagrer, og løper av gårde, hun har 30 meter til vognen, eller noe slikt. Den gamle mannen løper også, han har bare noen meter, og får stanset den. Den triller jo sakte i begynnelsen. Olia får likevel ikke roet seg, og går bort til mannen og ber ham være mer forsiktig i fremtiden, sette vognen på tvers, ikke slik at den kan begynne å trille og det kan være farlig for barnet. Man skal ikke stole på låsemekanismene.

Den botaniske hagen er full av ekorn. Jeg løper opp mer Irina i armene hver gang det er et i nærheten, men Irina ser ennå ikke ut til å skjønne hvor spennende det er. Hun skjønner ikke engang at det er ekornet jeg vil hun skal se på, og ser i vei på busker og trær, og alle mulige andre ting. Vi fotograferer hverandre grundig med mobilkamera og speilreflekskameraet. Og er en harmonisk, lykkelig familie. Det gjør godt for sjelen å være i slike rolige omgivelser, om enn Irina gjør sitt til at det ikke er like rolig alltid, til stor påkjenning for Olias nerver.

Høydepunktet er kanskje Rosariet, eller hva det skal kalles, et inngjerdet område i det inngjerdete området, og som inneholder roser og ekstra fine blomster. Området er stengt denne dagen, men Olia finner en åpen port, og vi går inn likevel. Her er Olia i sin himmel, hun er blitt svært glad i roser de siste få årene, og her hadde vi dem helt for oss selv. Jeg fotograferte enormt.

Til slutt ble vi tatt. Det var jo ikke lov å være der, det var hengt opp skilt og greier, og den åpne porten var åpenbart ikke ment for gjester å gå inn i. – Kan dere ikke lese? spurte damen som arbeidet der, på russisk, selvfølgelig. Jeg kunne jo svart jeg var norsk, og ikke skjønner et ord ukrainsk. Det ukrainske ordet for «forbudt» ligner ikke i det hele tatt på det russiske. – Men vi sa ingenting, tidde klokelig stille. Vi hadde fått sett på rosene vi ville, og var uansett på vei ut. – Er dere Europeere? spurte hun, foraktelig.

Buss nummer 14 som går hjem til oss kjørte akkurat inn på holdeplassen ved den botaniske hagen, da vi gikk ut av den. Men vi rakk ikke ned trappen med vognen, så vi fikk satt oss på. I stedet reiste vi med nummer 62 som går ned til Konteaktova Plosjad, og bestemte oss for å spise businesslunsj, enda klokken var snart fem, og etter det er det ingen restauranter som har businesslunsj.

På ny fikk vi se hvor grellt det står til om dagen. Kafeen vi tenkte å gå til, eksisterte ikke lenger, og ærverdige Kievskij restaurant, den enorme, var folketom, både av personell og gjester. Til slutt kom det en som kunne fortelle businesslunsjen sluttet klokken fire. Olia prøvde seg et par steder i nærheten, og fant til slutt en plass der de riktignok hadde businesslunsj til et par og tredve griven, men de var i ferd med å stenge. Vi fikk bestilt likevel – og så viste det seg at jeg ikke hadde tilstrekkelig kontanter igjen.

Det var ut å løpe for å lete etter minibank. Det ble ganske pinlig, for hun stakkars kafedamen hadde tenkt å gå for dagen, så kom disse gjestene og skulle ha det billigste måltid, og så hadde de ikke engang penger. Ikke ble det bedre av at jeg ikke fant noen minibank heller, jeg måtte løpe langt, og den første jeg fant, virket ikke.

Det ble ikke all verdens koselig måltid dette, men all right, vi fikk spist.

Så var det bussen hjem, og det var her vi fikk se dette naziopptoget. De svare og røde flaggene, rekker med folk, og ukrainske flagg blant dem. – Gospodi! Brast det ut av meg, det betyr «herre!», og er mer brukt og mer uskyldig enn tilsvarende norske. Jeg ble skremt, og jeg ble satt ut, jeg må si det. – Fotografer dem, sa Olia, – fotografer gjennom vinduet.

– Slava Ukraina, sa en eldre kvinne i bussen, kanskje sarkastisk, kanskje for ikke å komme opp i trøbbel. – Slava Ukraina, sa en annen kvinne, noe mer entusiastisk. Det klikket for en eldre mann: har du vært i krigen, bjeffet han. Reis ut i krigen og se hva det er, så kan du rope sånt.

Jeg syntes det var svært godt sant. Det ukrainske nasjonalromantiske, eller hva man skal kalle det, – Slava Ukraina, Slava geroem, eller ære til Ukraina, ære til heltene, ble brukt av Stepan Bandera og hans menn under andre verdenskrig. Disse folkene var massemordere, titusenvis av polakker, jøder og russere ble slaktet, gamle, kvinner og barn. Det er så stygt at det er grotesk at set ikke er lov å kritisere disse folkene i dagens Ukraina. De kjempet for ukrainsk «frigjøring», noe som per definisjon er en god sak. Da kan man heller ikke kritisere metodene.

Lite blir sagt om at landet disse «frigjøringsheltene» kjempet i, slett ikke bare var Sovjetunionen, men også Polen, der ukrainerne var i klart, klart mindretall. At Ukraina i dag har Galicia skyldes den sovjetiske hæren og Stalin, slett ingen «frigjøring» her. Det er også spesielt at de så tanketomt dyrker egen «frigjøring», men ikke anerkjenner tilsvarende «frigjøring» i Donbass og på Krim.

For hva er forskjellen?

Det er nazistene i Tyskland og fascistene i Italia som synes grensene ikke ble tegnet riktig etter første verdenskrig. Folk som ikke vil eller ikke kan tilhøre den store nasjon, får finne seg et annet sted å bo eller finne seg i å bli utryddet. Ukrainerne kan si at Donbass og Krim er i gjeldende grenser med Ukraina, akkurat som Ukraina selv var i gjeldende og fullt anerkjente grenser med Sovietunionen. Galicia hørte til Polen. De væpnede ukrainske styrkene under Bandera og hans like samarbeidet med de tyske nazistene mye verre enn de væpnede styrkene i Donbass samarbeider med russerne.

Og nå er det disse uhyrlige høyreekstreme, ultranasjonalistiske kreftene som ødelegger Ukraina, mye verre enn russerne gjør det. På vei hjem ser vi at min gamle lille stampub, Zjankel drinker, er nedlagt. Det er ikke lett å drive business i Ukraina, når folk ikke har penger. Det er elementær økonomisk teori. Man trenger en viss kjøpekraft i befolkningen for at hjulene skal gå rundt. «Revolusjonen» i Ukraina har effektivt tatt knekken på den lille kjøpekraften som var.

Kvelden i forveien da vi la oss sa Olia at «vi hadde det så fint før revolusjonen, vi var venner med russerne, vi hadde litt penger, vi hadde Donbass, det var ingen krig», – og så hadde dere Krim, sa jeg. Det er en spektakulær fiasko, denne «revolusjonen», en monumental tragedie. Guvernør Saakashvili i Odessa – den tidligere presidenten i Georgia, han som kalte en gate i hovedstaden Tiblisi opp etter George Bush, George Bush boblebad  – skal ha sagt at med 4 % årlig vekst i økonomien vil det ta 15 år før Ukraina på ny er på nivå med sånn det var under den avsatte presidenten, Janukovitsj.

Nynazister som marsjerer i gatene er et symptom. Problemene som er stikker mye dypere enn det. De greske problemene er finansielle, og kan føre til en nedgang i verdensøkonomien, så dype at det kan kalles en krise. Men det er økonomisk. I Ukraina kan det ende opp med storkonflikt. Det er et Balkan verden og Europa ikke har vært helt klar over, 

Forferdelige demonstrasjoner i Ukraina

Jeg sjekket nå forsiden på NRK.no og Aftenposten.no, jeg søkte på Ukraina på norske nyheter, og jeg søkte på Ukraine på engelske. Ingen norske medier ser ut til å nevne det overhodet. På engelske medier er det dekket, men det er ikke på forsiden, verken på BBC, Guardian eller New York times, eller the Telegraph, eller noen av de andre jeg sjekket. Om man skriver noe, er det heller om Lavrov og Kerry som har hatt samtaler om bekjempelse av IS. Ja, og så har det vært en fotballkamp for under 23-laget.

Ingen skriver om eller løfter frem de forferdelige demonstrasjonene som har vært i Ukraina i dag. De har vært i Kiev, de har vært i Kharkov, de har vært i Lvov, og de har vært i Odessa. Det er de fire gjenværende store byene i landet det ukrainske regimet har kontroll over, eller noenlunde kontroll over. I Kiev angrep demonstranter parlamentsbygningen, og angrep politiet som stod i beskyttelsesring rundt det. Bildene minner mistenkelig om tilsvarende bilder fra Maidan-demonstrasjonene, få kunne sett forskjell på bilder fra den gang, og nå. Det måtte vel være årstiden, været, og mengden flagg med nynazistiske symboler. Man husker også hvor sammenstøtene foregikk. Den gang var det gjerder rundt den ukrainske parlamentsbygningen, så demonstrantene nådde ikke frem.

Hva er det så som gjør at vestlige medier ikke finner disse demonstrasjonene verdt å nevne? Er det fordi de går i mot vår narrativ, at Ukraina er de snille, og Russland de slemme, og at ukrainerne ønsker frihet og demokrati, og vi i vest støtter dem i det? Russerne har lenge kjørt en standhaftig propaganda om at ukrainerne er fascister, særlig de som har overtatt makten, og vi i vest har latterliggjort dem for det. Vi sier at mediene deres er «ensrettet», og at det russiske folket blir «ført bak lyset».

Hva da når det vitterlig er store mengder mennesker med klart synlige fascistiske symboler, som går i tog, smeller bomber, holder taler og appeller, og angriper politiet, som skal beskytte nasjonalforsamlingen? Er ikke dette fascistisk? Hører ikke dette med til historien? Blir kanskje ikke vi også ført bak lyset, av våre medier og våre politikere, som bare henleder oppmerksomheten til de tingene ved konflikten som tjener vår sak?

Jeg er redd og urolig over dette. Demonstrasjonene ble utløst av at det i dag er minnemarkeringen for den beryktede Ukrainske opprørshæren UPA, den som ble ledet av like beryktede og kontroversielle, Stepan Bandera. Denne hæren drepte jøder og polakker, og samarbeidet en stund med de tyske nazistene under andre verdenskrig. Det høyreekstreme og ultranasjonalistiske partiet Svoboda foreslo i dag å gi forhenværende medlemmer av UPA status som «veteraner», man skal ikke kunne mye krigshistorie for å se hvor kontroversielt dette er. De samarbeidet med nazistene – og skal gis samme status som dem som kjempet og led mot dem. Forslaget nådde ikke frem til avstemning i nasjonalforsamlingen, og dermed brøt det alt sammen løs.

Nå er det riktignok uklart om det var minnemarkeringen eller resultatet i avstemningen – altså den avstemningen som ikke ble noe av, formannen i parlamentet, forhenværende midlertidig president, Turtsjenov, avviste å ta det opp til votering – som forårsaket demonstrasjonene. De foran nasjonalforsamlingen ble nok utløst av det som foregikk der. Disse demonstrasjonene var de voldelige, her ble folk skadet, og det er flust med stygge bilder og film på internett. Det samme er med alle nynazistene som marsjerer i gatene – ja, det er vanskelig å kalle dem noe annet enn det, når symbolbruken er så åpenbar. Den ekstreme nasjonalismen i Ukraina er riktignok marginal, men den er synlig, og den er svært stygg.

Og den bør ikke underslås. Den ukrainske presidenten, Petro Porosjenko, står overfor formidable utfordringer i landet sitt. Det er ikke bare Russland som forårsaker dem. Det er heller ikke slik, at om Russland bare slutter å involvere seg, så vil Ukraina som ved et trylleslag bli et velfungerende land, og de farlige ultranasjonalistene vil forsvinne tilbake til fotballstadionene igjen. Det er elementer i Ukraina som er farlige, det er noe ved stemningen i landet som er dypt foruroligende, og det blir stort sett ignorert i den vestlige verden, mens det blir forstørret og gjort til en hovedsak i den russiske.

Det fører bare til en dyp, dyp splittelse, som bare gjør tingene verre for alle. Og slik har det vært siden krisen begynte.

Utviklingen i Ukraina

Det går fort i Ukraina om dagen. For to dager siden skrev jeg et innlegg, Kaos i Kiev, der jeg var bekymret for hvordan dette kom til å gå, og uttrykte sterk tvil for hva opposisjonen hadde å fare med. I løpet av helgen har mye skjedd til opposisjonens fordel, slik at president Janukovitsj nå er atskillig mer presset, uten at det gir så enorm grunn til optimisme. Kanskje vil vi få et regimeskifte. Men det nye regimet vil arve alle problemene, og de sitter mye dypere enn at de lar seg løse av standhaftige demonstranter.

Også før jeg giftet meg med Olia var jeg sterkt interessert i Øst-Europa, og fulgte veldig med på utviklingen der. Jeg er barn av den kalde krigen, jeg var 15 år da Berlin-muren falt, 17 da Sovjetunionen ble oppløst, jeg har levd i dette og studert dette. Hva jeg har forsøkt å lære fra meg, er at slike demonstrasjoner er avhengige av at politiet eller hæren skifter side. Når de som skal slå ned på demonstrasjonene i steder støtter demonstrantene, så har ikke regimet noen maktbase, og de er tvunget til å gi fra seg makten. Et viktig poeng er at også politiet og hæren har grunn til å være misfornøyde i vanstyrte regimer, men de vil vanligvis være litt mer lojale, og ha litt mer å tape.

I konflikten som pågår i Ukraina nå, så stemmer ikke dette så godt. Det er ikke demonstrasjoner mot et sittende regime, slik det var i fløyelsrevolusjonene i 1989, eller den gang i 1917, eller forsøket i 1905. En av tragediene i Ukraina er at nåværende president, Janukovitsj, også var den man demonstrerte mot under oransjerevolusjonen i 2004. Etter det har han kommet tilbake, og fått makt, faktisk fra den samme Jusjtsjenko som ble forgiftet den gangen, og nå sist i 2010 så vant han presidentvalget. Enda den ukrainske befolkningen skulle vite hva slags slyngel han er, så har de altså valgt ham. Nå vil de som ikke vant, ha ham vekk.

Ingen av dem som står klar til å overta vil komme med store forandringer. Arsenij Jatsenjuk representerer partiet til Timosjenko, Fedrelandsforbundet, eet parti som hadde makten mellom 2005 og 2010, og som ikke akkurat klarte å lede Ukraina på den riktige vei i den perioden der. Vladimir Klitsjko, og hans Udar (som betyr «Slag»), er nykommer, og i så måte uskyldsren. Han må få lov til å gjøre feilene før han blir dømt. Men det er liten grunn til å være optimistisk. Han er jo nå med på å kaste en lovlig valgt president, for å komme til makten selv. I vestlige medier står det helst om ham at han er «veldig for EU». Det er langt fra nok til å løse Ukrainas problemer. Dessuten er oppslutningen han har i det ukrainske folk noe sånt som 15 %, har jeg hørt. Han ser ikke ut som noen redningsmann. Han har det neppe i seg.

Den tredje av de synlige revolusjonslederne er Oleg Tjahnybok. Han er kort og godt fascist. Han er farlig, og vil være langt mer uspiselig for vesten, enn Janukovitsj er.

Felles for særlig Klitsjko og Jatsenjuk er at de forsøker å stikke seg frem, og liksom være litt i styringen. De står på denne scenen på uavhengighetsplassen og snakker, og blir referert i vestlige medier. Men de har ikke kontroll på folkemassene. De har oppfordret til fredelige demonstrasjoner, men alle kan se at demonstrasjonene er voldelige. Og det er ikke bare politiet som provoserer, her bygges katapulter og lages brannbomber, en farlig stor del av demonstrantene er ikke ledet av noen, og kjemper for et uklart «fritt Ukraina». Det er folk som står til høyre for Tjahnybok, brunere enn fascistene. Det er ikke akkurat folk med utdannelse. De spylte Klitsjko med brannslokningsapparat da han oppfordret til fredelige demonstrasjoner.

Klitsjko og Jatseniuk er tilbudt plasser i regjeringen, statsminister og visestatsminister, og har takket nei. Det er mange spekulasjoner, både om hvorfor de ble tilbudt disse postene og hvorfor de takket nei. Med Ukraina – og Russland – er det vanskelig å vite. Det skjer mye der, under bordet. Jeg tror ikke Janukovitsj ikke gjør noe Putin ikke har godkjent. Og jeg tror ikke at Russland vil gå med på at Janukovitsj gir fra seg makten, uten at det er helt trygt for dem. Derfor tror jeg ultimatet demonstrantene stiller – gjennom Klitsjko og Jatsenjuk – er veldig uspiselig for Janukovitsj og hans regime. De kan ikke gi fra seg makten. Da faller alt.

På den annen side kan Janukovitsj heller ikke fortsette å være formell president i et land han ikke har kontroll over. Det er for synlig at demonstrantene kan gjøre som de vil, nå også i andre byer enn Kiev, og at han ikke klarer å få slutt på dem, verken med det gode eller vonde. Nå som en ny uke snart skal begynne, er overtaket på opposisjonens side. Det er likevel ingen grunn til å være optimistisk. Det er ingen vei ut av dette som ser lovende ut. Derimot er det en del mulige veier som leder inn i katastrofen.

Begeistringen man følte i 1989 og 2004 er ikke på sin plass, her. Den riktige følelsen her er bekymring.