Sommerferie! (Lille St. Hans)

I dag ble det sommerferie. Det har vært travelt i mai og i juni, ganske intenst egentlig, og det er ganske vanskelig å få inn i hodet at det nå er slutt. Sommerferien begynte i dag. På mandag reiser vi til Kiev. I dag reiste mitt lille barn og jeg rett til Borestranden, og deretter til min mor, hennes mor, for å innlede det jeg føler er en velfortjent ferie, med en liten St. Hans feiring på forskudd.

Konemor Olia er hjemme. Det er nesten vondt å være uten henne i dag. Men det har vært travelt for henne også, alene med barnet fra morgen til kveld, mens jeg har vært uvanlig opptatt og hatt mye å gjøre. De gangene jeg har vært hjemme, har jeg selvsagt tatt barnet. Ingen blogging, ingen lesing, ingen skriving. Olia, Ira og jeg skal være sammen hele sommeren. Denne første dagen er vi litt hver for oss, så også hun får hente seg inn, og lille Ira og jeg får vært med bestemoren hennes.

Det er en tradisjon vi har, jeg har blogget mye om det før, for de helt spesielt interesserte, den helt nære slekten og meg selv. Hver gang solen snur, til jul og til St. Hans, så feirer vi med min mor, med å spise rømmegrøt og spekemat, og drikke øl og akevitt. I år er vi allerede i Kiev på St. Hans, så vi tok feiringen et par dager før, på lille St. Hans.

Lille Irina har allerede overnattet flere ganger her borte. Det begynner å bli rutine. Hun pusser tennene, får på seg pysjen, og legger seg i bestemors seng der hun får høre et eventyr. Så sovner hun. Det minner om hvordan jeg sov hos min mormor, da jeg var liten. Rutinene var atskillig fastere der, alltid stillere, varmere og mørkere.

Ute på Bore har lille Irina og jeg vært før. Det var på 40-års dagen til Gry, noe jeg ville blogget om da bloggen var yngre, nå er jeg ikke lenger så komfortabel med å skrive andre mennesker inn i min blogg. De skal få kontrollere sitt eget nettliv. Det var en veldig, veldig kjekk fest, og for meg en oase i en travel tilværelse. Da festhelgen var slutt søndagen, kom min mor med mitt barn, Irina, og lille Irina og jeg ble igjen, da mor reiste. I dag reiste vi ut til Bore igjen. Det er badestranden her på Jæren, den beste å bade fra, men selv om det var varmt hjemme på Ganddal og vekke fra sjøen, var det kaldt ute på stranden. Irina ville ikke engang ned til bølgene. Men hun ville være lenge, lenge, le-enge med dissene og sklien, der med kuene.

På vei hjem til mor så vi en ørn. Jeg trodde ikke mine egne øyne, og både fotograferte og filmet, gikk ut av bilen, nå fikk trafikk være trafikk. Andre biler fikk komme seg rundt og forbi på det viset de kunne, her var en ekte ørn bare meter unna. Den satt kongelig og giddalaus, og så det ikke verdt å fly unna bare fordi et menneske nærmet seg, og de vanlige jærfuglene gjorde sitt beste for å plage den unna. Den var litt ung og pjuskete, det skal sies, det var et eller annet merkelig i at den fant seg i å sitte nede på bakken og bli harselert med.

Hos mor var som vanlig alle detaljer lagt ned for en vellykket St. Hans-feiring, enda det ikke engang var St. Hans. Hun hadde vært på polet og kjøpt skikkelig øl, rømmegrøten var hjemmelaget fra bunnen av, spekematen kjøpt hos slakter, og rugkransene hjembakte og ferske. Det var veldig, veldig godt. På TV var sendingen var Norway Chesss, både lille Ira og jeg er interessert. Jeg har fulgt turneringen tett, og fulgte nøye med i dag også. Tre-fire ganger har jeg vært inne og sett, på Clarion hotell og på konserthuset. Store sjakkturneringer er noe jeg vil støtte opp om. Og kanskje kan jeg skrive på nettet at det er litt rart at de mest usportslige, som vår egen Carlsen og amerikanernes Nakamura, er de mest populære. Jeg hadde neppe skrevet det om det ikke var for ølet jeg har drukket, egentlig mener jeg at man skal respektere sjakkspillere mister litt kontrollen over seg selv etter et tap. For meg og mange andre var det i alle fall kjekt at Aronian vant, jeg blir rett og slett glad når jeg ser på ham. Han har en forbilledlig opptreden og væremåte.

Hjemme hos mor har jeg tilgang på TV, Netflix og hva det måtte være. Jeg endte opp med Bachs Johannespasjon, i en utgave på YouTube, japaneren Suzuki. Det er liksom ikke noen filmer jeg vil bruke over en time på å få sett. De jeg prøver meg på fanger meg ikke, selv Bob Dylan og dokumentaren «Don’t look back» klikket jeg meg vekk fra. Klokken nærmer seg tolv. Snart legger jeg meg. I morgen skal jeg stå opp, og drikke kaffe. Ikke noe arbeid og plikter venter meg før i august. Min vakre kone og eventyrlig skjønne datter skal få all min oppmerksomhet, dag og natt, hele sommeren til ende. Det er knapt til å tro.

Advertisements

Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.

Grunnlovsdag i Ukraina

Det var ikke bryllupsdagen vår i dag allikevel, men det var en annen dag å markere. Jeg skjønte det da jeg skulle bestille businesslunsj på puben jeg satt på. Businesslunsj er bare på hverdager. I dag er det fredag, det skulle være hverdag god nok. Allikevel fikk jeg ikke noe spesialtilbud på lunsjen min. Da jeg ikke fikk det neste stedet jeg prøvde heller, skjønte jeg at her måtte det være noe spesielt.

Og det var det altså, det var Ukrainas grunnlovsdag. Skriver man «Ukraina 28. Juni» på Google får man som treff to nettsiden om Folkerepublikken Ukraina fra norske Wikipedia. Det er jo litt forvirrende. Grunnlovsdagen har ingenting med denne å gjøre. Den ukrainske folkerepublikken er en parentes i historien, grunnlagt i maktvakuumet etter februarrevolusjonen i 1917, da Russland fremdeles var i verdenskrig med Russland, og forsøkte seg på å få en republikk opp å stå. I kaoset som fulgte, med ny revolusjon (to revolusjoner på ett år, det er scwhung over det), landavståelser til Tyskland, borgerkrig, land tilbake fra Tyskland, krig mot Polen, og det hele, tumlet folkerepublikken hit og dit, før Ukraina ble en sovjetrepublikkene i 1922. Da var det ikke som folkerepublikk, men som sosialistisk sovjetrepublikk. Selv om man legger godviljen til, eksisterte den altså ikke mer enn fem år. Og det var fem år, i et kaos som selv etter russisk standard toppet det meste.

For sikkerhets skyld har både engelsk og russisk Wikipedia 23. Juni som datoen for opprettelsen av Folkerepublikken Ukraina.

Grunnlovsdagen 28. Juni er fra grunnloven vedtatt denne datoen i 1996. Det var tiden Kusjma var president (de ukrainske presidentene er lette å huske på norsk, det er «Kravsjuk» (Кравчук – Kravtsjuk) og «Kusma» (Кучма – Kutsjma), bare syke folk), og de etter fem år måtte erstatte grunnloven de hadde i Sovjettiden. Teksten i grunnloven er vakker, og står ikke noe tilbake for vår norske eller noen av de andre i verden, det er vel heller det at vi i vår er godt fornøyd med hvordan vår blir fulgt. I Ukraina virker deler av teksten hånlig, med sin stadfesting av demokrati og menneskerettigheter, noe de som har laget teksten – med Kutsjma i spissen – ikke akkurat er så ivrige i å følge.

Derfor er heller ikke det ukrainske folket så ivrige på å feire grunnlovsdagen. Olia og familien tok det knapt som en spøk, da jeg gratulerte med den. Her var det ingen fest å hente. Enda jeg kjøpte inn godt med drikke for enhver anledning, kvas, juice, vin, champanskoje og vodka, det var bare å gå stille til sengs.

Noen businesslunsj ble det heller ikke på meg. Jeg kjøpte meg noe enkel hurtigmat, gikk og trente i treningsanlegget i Hydropark, og gikk så hjem. Hvor det altså ikke ventet noen fest. Og rett er det, konstitusjonen og den politiske situasjonen i Ukraina er ikke så mye å feire.

Tidlig St. Hans i år

St. Hans er en spesiell dag. Vi tenner bål på kvelden, i det som skal være årets lyseste dag. Navnet på dagen er fra døperen Johannes, som ble en helgen, og som i følge Lukasevangeliet er født seks måneder før Jesus Kristus. Siden Jesu’ fødsel er satt til julekvelden 24 desember, må Johannes’ dag være 24 juni. Dermed får kristendommen satt to svært viktige personer på to svært viktige dager i året, den dagen solen snur, som det heter på folkemunne.

Så er det bare at vi med dette bommer lite grann. 23 juni er ikke den lyseste kvelden, 23. desember ikke den mørkeste. Det er den 21. som er vendepunktet, det er denne dagen den nordlige halvkule slutter å vende seg lenger og lenger bort fra solen, som den gjør det om vinteren, eller nærmere og nærmere, som om sommeren, den skifter retning. Vi treffer godt med vårjevndøgn og høstjevndøgn, det er 21. mars og 21. oktober, da ligger jorden rett, dag og natt er like lang. Det hadde jo tatt seg ut om vårjevndøgn og høstjevndøgn ikke lå midt i mellom sommersolverv og vintersolverv, som om kloden må akselerere lite grann for å rekke det.

I år bommet jeg helt på når St. Hans er. Jeg hadde det for meg at det var den 21. juni, og jeg oppførte meg som om det var den dagen. Tradisjonen er blitt at det er rømmegrøt og spekemat hver gang solen snur, lille julaften og St. Hans, da samles vi for denne gode maten. Det ville passe greit, Olia har allerede reist til Kiev, jeg reiser etter søndag 23’de, og jeg kunne feire St. Hans med mor og overnatte der, og bare bli der til hun skulle kjøre meg til flyplassen søndag morgen.

Det var en veldig fin plan, som ikke kunne la seg forstyrre av at St. Hans altså er 23. juni. Mor laget rømmegrøt, hun hadde kjøpt inn godt øl på polet, det var akevitt, og det var spekemat. Alt var som det skal være. Jeg forsynte meg kraftig av rømmegrøten, av nybakte rugkranser, av øl og akevitt, av det som var, og mor holdt godt følge. Vi skålte for St. Hans, for midtsommer og for en del andre ting. Det var en fin og rolig kveld fra klokken syv til klokken cirka ti.

Da slokner mor. Jeg ble sittende våken litt til, og snakke med Olia på Skype. Etter det la jeg meg også, etter litt kontemplering med Beethovens pianosonater, og litt skriving og lesing. Det var en tidlig og fin St. Hans. Ingen var jo helt sikre på når verken Jesus eller Johannes var født uansett.

Mor, St. Hans 2013

Jubileum (så å si)!

Det er et par timer til jeg skal opp i russisk muntlig. Det at jeg skal opp så sent, som sistemann i nest siste pulje, gjør at jeg fikk litt ekstra tid til å lese gjennom pensum, og kommer til å stille godt forberedt. Jeg har hatt litt leseøvelse med Olia, og de har virkelig hjulpet meg. Lesingen er bedre, uttalen er bedre, og jeg har generelt sett fått luket unna noen feil. Eksamen på tirsdag i russisk grammatikk fikk også gjort at jeg fikk strammet opp den grunnleggende grammatikken en god del. Hele denne uken har jeg satt av til russisk, mens det i helgen blir sprenglesing i fysikk, hvor jeg skal ha eksamen på mandag.

Denne innledningen skulle bare sette stemningen bloggposten blir skrevet i. Jeg skal selvsagt straks lese grammatikken enda bedre, dobbeltsjekke et par ting, slå opp noen ord jeg kan få bruk for, generelt sett forberede meg til det siste. Men jeg fikk nettopp en telefon, eller det var rettere sagt Olia som fikk den gjennom min mobil, det var fra et vikarbyrå hvor hun har vært innom noen ganger, og som gjerne vil ha henne igjen, siden hun nå har fått gode tilbakemeldinger! Det er veldig gode nyheter, spesielt med tanke med hvordan hun slet i begynnelsen med å få det til, og hvor mange klager hun fikk. Ett år etter at hun fikk oppholdstillatelse i Norge ser hun allerede ut til å være endelig etablert.

For det er i dag nøyaktig ett år siden jeg kjøpte flybillettene hennes. Jeg trodde det var denne dagen jeg fikk brevet om at søknaden om familiegjenforening var innvilget, men dette brevet viste det seg at jeg fikk to dager, første desember, tirsdagen. Det var av den type brev som virkelig kan snu tilværelsen til det bedre. Jeg forsøkte den gang å vende meg til tanken om å feire min første jul utenlands, samtidig som jeg også den gang måtte konsentrere meg om eksamen, og alt det andre jeg hadde å gjøre. Fra politiet hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle ringe dem om jeg ikke hørte noe før februar. Og jeg som så gjerne ville ha Olia hjem til jul.

Det fikk jeg altså. Første desember kom brevet, tredje kjøpte jeg flybilletene og den fjortende kom hun virkelig. Den syttende hadde jeg eksamen og den nittende reiste vi hjem til Ganddal. Du verden så ferske vi var den gangen.

I dag blir det feiring av mye. Jeg er ferdig med russisk eksamen, det er bagatell, når alle eksamener er ferdig kan vi snakke. Men Olia har nå minst to vikarbyrå som ønsker henne, og det finnes også konkrete barnehager som ønsker henne, og det er altså ett år siden vi fikk de gode nyhetene om at hun fikk komme. Til overmål kommer Trude og Lars, søster og svoger, på besøk. Olia har allerede vasket leiligheten, inkludert overtrekket på sofaen. Er det besøk, så er det fesøk. Og er det feiring, skal ikke vi være dem som holder igjen.

 

Feiringen av bryllupsdagen

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost hadde Olia og jeg bryllupsdag i går. Den ble forsiktig, men behørig, feiret i det som en gang var en av Kievs bedre restauranter. Hadde ikke posten vært skrevet i ettertid (det er første juli her jeg sitter), så hadde jeg skrevet uforbeholdent at det er en av Kievs beste restauranter, men siden sist har det skjedd et par ting som gjør at jeg må konkludere med at min gamle favoritt Hatinka har tapt seg lite grann. Det er en restaurant som befinner seg ved Palats Ukraina på den blå metrolinjen, gaten heter Krasnaja Armea etter den røde arme, og er en god gammeldsags, Sovjetisk paradegate. Der har de klart kunstykket å sette opp en romslig, liten restaurant som ser ut som et gammelt, landsens hus etter tradisjonell ukrainsk modell. Derav har de også navnet, Hatinka, som betyr lite hus eller liten hytter. Hver gang jeg har vært i Kiev har jeg besøkt denne gangen, og det var også hit jeg tok med familien for å spise tradisjonell, ukrainsk mat før bryllupet i fjor. Det passet godt å gå dit igjen for å feire bryllupsdag.

Helt uvanlig for meg, men helt vanlig her, skjorten blir kjapt strøket før vi går.

Veien fra leiligheten vår i Petsjersk til restauranten bringer også mange minner for Olia og meg. Her gikk vi en god del ganger opp og ned mens vi forsøkte å få ordnet med dokumentene våre for at vi skulle få lov til å gifte oss. Disse turene hadde også ekstra farge av at jeg var i blodmangel på den tiden, og virkelig måtte slite for å komme meg opp trappene på tilbakeveien. Det var også her Olia for alvor begynte med fotograferingsiveren sin, da vi skulle reise til museumsparken Pirogova, men faktisk tilbrakte vel så mye tid langs denne helt oversseelige veien. Nå gikk vi her igjen, og det på vei for å spise bryllupsmiddag etter å ha vært gift i ett år.

Olia, klar for å spise, fotografert i litt for mye blitz.

Det pleide å være en god restaurant med god atmosfære, og er det fortsatt, men Olia ble litt plaget av en overivrig kelner som forlangte å hjelpe oss med bestillingene straks vi hadde åpnet menyene. Olia forsøkte høflig og smilende å få ham til å forstå at vi foreløpig er litt fortapt i alt vi har å velge mellom og  trenger litt mer tid, men vi lyktes bare delvis og i forfjamselsen bestilte vi en rødvin. Det ble litt uheldig, da mitt valg siden falt på en fiskerett, og det jo er en egen følelse med hvitvin og fisk, selv om rødvin også går. Samme kelner var også svært ivrig etter å fylle opp glassene med denne vinen. Vinkjennere vil sikkert smile av at restauranten hadde store vinglass, som man skal ha for at man skal kunne surre vinen rundt og forløse smaken, men som her ble brukt til å fylle til randen for at kelneren skulle få ta med seg den tomme flasken. Nok om det.

Jeg spiser også. Og Olia fotograferer som alltid med en plante i forgrunnen.

Olia er alltid småspist på restaurant, og nøyde seg med en italiensk salat og smakebiter fra meg, mens jeg kjørte på med forrett og hovedrett uten å spare på noe. Selv om kelneren var litt ivrig, var maten fortsatt delikat og god, om enn ikke den vidunderlige opplevelsen den hadde vært tidligere her på denne restauranten.

Maten ser i alle fall delikat ut. Og smaker også godt.

Opplevelsen med Olia var imidlertid vidunderlig. Og den skulle fortsette utover kvelden. Godt animert av det proppfulle vinglasset hun hadde satt i seg, gikk det så langt at hun ble med meg på fotballkamp, Argentina – Mexico. Straks vi bestemte oss for å se kampen, var det en pub ved siden av oss. Den så altfor eksklusiv ut med sofaer, puter og det som så ut til å være høy stil, men lokket også med øl fra 7 hryvna, det vil si en norsk femmer. Olia spurte om det virkelig var slik, og fikk til svar at det gjaldt 0,33, halvliteren gikk for en tier. Tenk var det slik i Norge.

Olia gir en siste hilsen til fotografen (som er jeg) under en artig lampe på Hatinka, Kiev.

Stedet var også så godt som folketomt, et par satt rolig i et av sofakompleksene og spiste, en gruppe menn satt i et annet. Disse viste seg å være de som jobbet her, resten av setene var aldeles ledige, og vi fant den aller beste plassen like under en ny og flott flatskjerm. Det var for godt til å være sant. Og det var heller ikke helt sant. Jeg tenkte å kjøpe litt snacks til kampen og ølet (og Olia), og fant noe som i alle fall inneholdt kylling til 20 hryvna, også det usannsynlig billig. Verten kunne imidlertid meddele at denne kyllingretten hadde de ikke, og han ville i stedet anbefale noe som het «afosi» og kostet 40 hryvna. Jeg ønsket heller det andre som kostet 20, men verten mente det var et dårlig kjøp fordi det var så lite av det, ta heller disse «afosiene», det er godt. Litt etter kom han med en skål peanøtter, og jeg tenkte i all verden, er det til og med gratis peanøtter her, skal si de må kjempe for å få besøkende. Men det var nok ikke så vel, peanøttene var «afosi», og den stakkars skålen kostet 40 hryvna, og samlet for øl og nøtter ble 50 hryvna, og dermed ikke så altfor langt under et billig norsk sted.

Her ser dere ølen og her ser dere skålen med peanøtter. Og her ser dere meg på fotballkamp på en slags pubrestaurant i Kiev.

Men man skal ikke ergre seg. Olia og jeg var på fotballkamp, så å si, på pub og så på. I min familie var mormor alltid beryktet for sin ubeseirede mangel på fotballkunnskap, hun lurte under en kamp på hva mannen i svart gjorde der ute på banen, men hun ville i Olia ha møtt sin rival. Det var helt umulig å få henne til å forstå hvem som var hvem av Argentina og Mexico, og var heller opptatt av en mann i gult som gjorde en ypperlig jobb, og blant annet tok ballen med hendene. Hun insisterte dessuten på at det var Jamaica Argentina spilte mot, for i Russland var det en sang som gikk «Kakaja bol, kakaja bol, Argentina – Jamaica, Pjat – nul.» Det rimer, og betyr «Hvilken smerte, hvilken smerte, Argentina – Jamaica 5 – 0». Hun hadde også sin klare oppfatning av Argentinas noe tvilsomme førstescoring, et mål jeg selv som helhjertet Argenina-entusiast ville kalle en skandale. Olia kunne imidlertid melde at det var en helt flott scoring, hun hadde fått det med seg under repetisjonen, der det helt tydelig kom frem at det stod en mann der inne og nikket ballen i mål med hodet, de grønne må helt ha glemt ham!

Her er bildet av TV-skjermen, passende med de to lags reservebenk som Olia ville ha med.

Vi gikk etter første omgang. Det var et kompromiss. Bryllupsdagsfeiringen var over, og Argentina var på vei videre i VM. Alt var bare velstand og ville vært det uavhengig av resultatet i fotballkampen. Hvilken glede, hvilken glede, Olia mot resten, 5 – 0.

Så glad blir man når man får gå på pub for å se fotballkamp med Olia og har vært gift med henne et helt år!