Og så – cruise!

Omsider kom vi oss på cruiseskipet. I dag gjorde vi (så godt som) ingen feil. Vi våknet i god tid, Olia fikk pakket, vi kom oss forsiktig av gårde, og kjørte rolig fra Moss til Oslo på en liten time. Der parkerte vi (med litt trøbbel), og gikk bort til kaien der skipet lå, og ventet til vi fikk lov å komme ombord. Så var det bare å reise frem og tilbake til Kiel, vårt første cruise, og første gang for Irina å sove i båt.

Det er ikke noe nett i båten, så jeg får ikke postet noe underveis. Ikke er det tid, heller. Å være på cruise er ganske hektisk. I hvert fall for oss. Lille Irina har hovedrollen, så da nytter det ikke å la henne klare seg selv, mens far skriver blogg eller noe sånt. Det får komme når hun sover, og det ikke er noe annet å gjøre.

For de med elbil som ikke har gjort erfaringen selv, det lønner seg å kjøre under fartsgrensen på de gode veiene der fartsgrensen er over 100. Denne kjøreturen, fra Sandnes til Moss, fra Moss til Strømstad, og tilbake, og så fra Moss til Oslo, har overbevist meg skikkelig om at batteriet tappes raskere ved hard kjøring, og at det lønner seg å ligge i høyre, saktegående felt, med økonomisk kjøring. Fra Moss til Oslo er det omtrent 60 km. Vi hadde litt under 80 km igjen på batteriet. Da er det ingen grunn til å ta noen risiko. Jeg kjørte forsiktig, og slapp å lade før jeg kom til Oslo. Når vi kommer hjem, er planen å hurtiglade i Drammensveien 161. Oslo har gratis lading for elbiler, men når hurtiglading koster 2,50 i minuttet, og lades opp fra bunn til topp (80%) på omtrent 20 minutter, så er det ikke mange kronene det er snakk om. Tiden er viktigere enn pengene, om man ikke har ærender i Oslo.

Jeg hadde vært i kontakt med Bymiljøetaten i Oslo for å forhøre meg om parkering for elbil. De hadde tipset meg om gratis og ubegrenset parkering ved Frognerstranda, de hadde et annet navn på det, men det var ved Frognerstranda det lå. Det er i nærheten av fergekaien, og ypperlig. Jeg hadde sjekket nøye på alle nettets kart, og også laget meg en vag backup-plan skulle noe ikke fungere.

Som det selvfølgelig var noe som ikke gjorde. Der nede ved parkeringen stod det skilt med tidsbegrensning. Maks 3 timer. Det er kjedelig. Med kone og barn og full bagasje i bilen, alle klare å gå til ferjen vi ser ligger der, så er det ikke noe å sette familien av, for selv å oppsøke en av Oslos mange betalte parkeringsplasser, og klare meg selv derfra. At kona har krydret turen vår med å legge telefonen igjen hjemme, gjorde ikke dette valget enklere.

Jeg ringte Bymiljøetaten. Etter lang venting kom jeg gjennom, og fikk høre at joda, det var gratis og ubegrenset parkering der, så lenge man ikke ladet. Jeg måtte lese skiltene, sa de. Så jeg leste skiltene for dem, der det vitterlig stod at det mellom 0900 og 2000 var tidsbegrenset til 3 timer, og at man måtte bruke timeviser. Det var til og med bilde av den. Skiltet var ikke til å misforstå. Men de på Bymiljøetaten overprøvde skiltet, og sa at dette gjaldt hvis man skulle lade. Jeg fant et sted å parkere, parkerte, og sjekket så godt jeg kunne om dette virkelig var riktig. Hadde andre elektriske biler timeviser i vinduet? Noen hadde, andre ikke. Og noen av de som hadde, viste et tidspunkt som ikke kunne stemme med vårt klokkeslett: 1130.

Så jeg forlot bilen, ganske utrygg. Så utrygg at jeg før vi forlot norsk mobilnett, faktisk koblet meg på 4G, for å skrive Bymiljøetaten en Mail. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk til parkeringen riktig, og ønsker verken bot eller borttauet bil. Dette vil bli litt nerver i hodet under hele turen.

Men det gjelder å ta problemene når de kommer. Vi hadde spist frokost, men ellers ingenting, denne dagen. Så Irina og jeg måtte ha mat. Olia ville heller ha litt søvn, hun, omsider. For henne var nervene i hodet at denne strabasiøse ferien vår, falt sammen med hjemmeeksamen hennes. Det er jo ikke noe særlig, når vi store deler av dagene befinner oss i bil, og på innleveringsdagen stort sett er i båt uten nettdekning.

Irina og jeg spiste på det som galles grand buffet, og slapp vel egentlig ganske billig fra det. Vi har betalt inn 250 kroner hver i mat på billetten, det var forutsetningen for å få reisen gratis, og på dette måltidet brukte vi vel litt over 400 kroner. For det vi fikk vi spise så mye vi ville, av forskjellige retter, slik det pleier å være på buffeter. Irina fikk til og med litt is og sjokolade etterpå, og jeg fikk kaffe.

Så var det bassenget. Det var hovedattraksjonen. En liten skuffelse var det at de hadde makstid, en time. Irina og jeg liker å være i basseng for alltid. En annen skuffelse var at det var lite vann å bade i. Sånn er det med skip, man må økonomisere med plassen. Så de hadde ikke prioritert noe basseng, men heller et par sklier som endte i vann i sklien, noen plaskevann og boblebad, og så en strøm av vann i sirkel. Det var her det var nærmest å kunne kalles bading. Så det var her Irina og jeg tilbrakte tiden, rundt og rundt i strømmene.

Det var så mye folk, hele tiden, så det var ikke så mye å få gjort. Irina fikk bare i begrenset grad vist frem badekunstene sine. Men hun var den klart yngste som holdt ut i disse forholdene, rundt og rundt i strømmen. Etter hvert lærte hun seg det lønnet seg å dukke under den lille fossen, og så var den grei også. Hun kan svømme, og prøvde litt, men det gikk alltid kort tid inntil hun krasjet i noe. Så den helt store opplevelsen ble det ikke. Men Irina likte det godt.

Etter badingen var klokken omlag seks, eller noe sånt. Vi fant til lekerommet, som ikke var så enormt, og Irina lekte litt der. Konemor Olia hadde knapt spist noen ting, denne dagen. Hun fant en restaurant med liksomitaliensk mat, like ved lekerommet, pasta og pizza. Der serverte de en anstendig Spaghetti bolognese, bedre enn carbonaraen i Sverige, og en grei pizza. Irina kom også og spiste litt med oss, før hun var tilbake i lekerommet igjen. Olia gikk ned på lugaren for å hvile.

Og sånn avsluttedes dagen vår, der på cruise. Etter å ha lekt en stund, gikk også Irina og jeg ned i lugaren. Irina virket ganske trøtt, og var straks på gråten ved minste motstand i lekerommet. Ulikt henne, og ikke bra. Jeg fikk de siste minuttene fri til å dra opp på soldekket i trettende etasje. Der var det ikke noe sol, selvfølgelig, men kaldt, mørkt og vind. Jeg så gjennom dagens gloseprogram på Anki, og tenkte at jeg nok kanskje ikke er i målgruppen for dette med cruise.

Jeg er litt fremmed, her.

Kjøretur Bergen – Stavanger

I en bil med komikere kjørte jeg i dag den vakre vestlandsruten fra Bergen til Stavanger, med fjell og kulturlandskap i vest og sjø og kyst i øst, og med sjarmerende ferjer og med sol og med varmt. Hva som skjedde, skulle jeg skrive mer om, skal gjøre det nå, og har gjort det nå.

Jeg ble hentet av Tor Inge (Ulveseth) og Rune (Lothe), og sammen hentet vi ytterligere en komiker, Thomas (Skavhellen), og dermed kunne vi kjøre nedover de fine Sørvestlandsveiene jeg skildret så fint i innledningen. Vi skulle på humorfestival, og det var en solskinnsdag helt i overkant, det var rett og slett for varmt å sitte i bil. Thomas snakket hele veien om at han hadde et klimaanlegg i bilen, og at vinduet måtte være igjen for at dette skulle fungere, men det er mulig han mente dette humoristisk, for vi merket mye bedre at vinduene var igjen, enn at det var noe klimaanlegg som fungerte.

Den første ferjen, eller ferge, vil jeg heller skrive det, rakk vi akkurat ikke. Den gav oss akkurat muligheten til å si at «vi rakk den akkurat», i det vi så bommen gå ned. Men det var like greit, det gjorde godt å vente litt på kaien, så fikk vi luftet oss litt fra den klamme bilen. Særlig for Rune og meg var dette problemet lite, siden vi ikke skulle på scenen før dagen etter. For Tor Inge og Thomas var det verre, showet der de skulle være med begynte klokken 1900, og når vi ikke rakk en ferge sånn i halvto-to-tiden på Halhjem, lå vi i følge skjemaet an til å være i Stavanger sånn litt etter klokken seks, altså nokså kloss opp til showstart.

Nåvel, Rune og jeg trengte altså ikke tenke på det. Alle sammen gikk vi inn på fergen, og Tor Inge kunne belære oss nyetablerte bedriftseiere (av enkeltmannsforetak) i hvordan man kjøpte mat, og skrev av på skatten. Vi var så lærenemme vi kunne, men vi lært ikke mer enn at Tor Inge kjøpte suverent mest – på begge fergene.

 Mellom fergekaiene Sandvikvåg og Bokn, langs solide E39, gjennom (eller like ved) vanntette steder som Stord, Førde og Tysvær, over (og gjennom) samferdselseventyr som trekantsambandet, broer og tunneller, industrien på Kårstø, fjord og fjell (små fjell), sauer og kyr, mellom der diskuterte vi ulike strategier når det gjelder komikk, og en rekke med andre ting. Tor Inge hadde rett som det var noe musikk å spile, Rune forklarte oss noen av prinsippene i det kommunale arkivet, jeg forberedte i god tid hvor mye bedre naturen og alt ville bli når vi krysset grensen til Rogaland, og Thomas forsøkte så godt han kunne å lære seg teksten han skulle fremføre om noen timer. Slik gikk tiden.

Fra Rennesøy og inn til Stavanger er bare sjarmøretappe, den gikk på en liten, drøy halvtime, og vi var i Stavanger akkurat sånn cirka klokken seks. Det betydde at vi fikk hentet akkrediteringskortene våre på festivalkontoret, og alt var vel. Thomas og Tor Inge gikk fornuftig nok til Cementen, der de skulle spille, mens jeg gikk og fikk meg litt mat, og Rune gikk og så på at jeg spiste.

Verken Tor Inge eller Thomas så ut til å bære preg av at de nettopp kom fra en lengre biltur, da de stod på scenen, særlig Tor Inge imponerte med rolig og sikker levering av poengene sine. Andre fra Stand up Bergen på scenen denne kvelden var Øyvind, som sjarmerte publikum i senk med sin muntre, ustyrlige og smått hyperaktive spillestil. Vi var alle fra Bergen godt fornøyd.

Etterpå gikk vi og så Stand up battle, med fullt av østlendinger på scenen. Kvelden endte tidlig for min del, da jeg skulle forberede både senere show og senere fester på festivalen. Starten var det ingenting å si på.

Rune, Thomas og Tor Inge i bilen. Fergekaien på Halhjem.

Rune og Tor Inge går for å hente akkrediteringskortene, en drøy time før Tor Inge skal på scenen.

Hjemme igjen i Bergen (og tur med Flaggruten)

Så var jeg atter tilbake i Bergen. Det blir ikke flere turer i Rogalandsområdet på en stund, ikke barnelek og familiebesøk, ikke tremannswhist og tilløp til backgammon, ikke fotball og Seinfeld på TV eller TV i det hele tatt, ikke mat og kaffe servert, og alt rot forsvinner av seg selv, men mitt Bergensliv der det er den evinnelige jobbingen om hverdagene utenom torsdag, og ingenting blir servert uten at jeg sørger for det selv og alt rot blir liggende.

Det var en godt utnyttet påske, besøk hver dag, der det ikke var tur, og mye tradisjonell familiehygge. Jeg har skildret den helt greit i tidligere poster, og ingenting er forandret i ettertankens lys, stemningen gjelder fortsatt.

Jeg tok flaggruten hjem, jeg var som vanlig litt sent ute med å bestille fly, og jeg hadde dessuten gitarer jeg måtte skifte, den i Bergen hadde jeg satt meg på, eller den ene av gitarene mine i Bergen hadde jeg satt meg på, mens den ene av gitarene mine hjemme hadde jeg fortsatt ikke satt meg på, så da byttet jeg, slik at jeg nå har to sprukne gitarer hjemme på Ganddal og tre hele gitarer her i Bergen.

Flaggruten er norsk stemning. Det er matpakke i en pose, kaffe på termos, brus på plastflaske, jeg hadde med meg MP3-spiller med foredrag om «Great ideas of philosophy», men batteriet gikk ut før jeg fikk hørt ferdig ett eneste ett av dem. Så da gikk den planen fløyten. Men jeg hadde heldigvis med meg diskmann også, med påskekantater av den store mester Johan Sebastian Bach, de tre største gjør seg best med fulle navn, men Bach ringer jo også flott uten Johan Sebastian foran, så jeg tar tilbake det der, og det ville bli en fin kontrast med denne store kunst på en norsk ferge, eller flaggrute, men det gikk ikke dette heller, for jeg hadde glemt diskmannen. Dermed ble det bok, og det var også av en mester, Thomas Mann, og Dr. Faustus, den beste boken jeg ikke har lest, ingen over, ved siden eller i nærheten, den skriver jeg mer om når jeg har lest den ut, i dag kom jeg bare noen titalls sider videre om den store – jeg vil bare kalle ham Arnheim, men det er Musil, Adrian Leverkühn heter han her, og i sekvensene jeg leste gikk han på kostelige forelesninger på teologistudiet sammen med sin venn, fortelleren. Det har gått 126 sider, og handlingen har ikke egentlig kommet i gang, typisk Mann.

Men dette var ikke stor kunst, stor musikk og store romaner, dette var kontrastene til det, Flaggruten. Og i dag var fortelleren – jeg kaller ham fortelleren, det passer så godt sammen med den store kunsten, jeg sikter til han som snakker over høytaleren, han som ønsker oss alle velkommen til «Vingtor», og sier nå anløper vi «Kobbervig», og ber alle passasjerer kjøpe «billetta». Han var i så godt humør i dag, om det var finværet eller helligdagen, eller begge deler, som han gang på gang påpekte, «Velkommen til Vingtor denne kjempefine dagen», «Det e’ andre påskedag og som dåkke ser strålande ver, så eg ønske dåkke en behagelige reise», og på engelsk «it’s second eastern holliday and a beautyfull day», uten jålete forsøk på å skjule at han var fra Haugesund. «Då vil eg ønska velkommen te dei passasjerane som gjekk på i verdens finaste by, Haugesund, kan dåkke kjøba billetta i billettkontore, nedre dekk, barbord sia. Så e’ dokke veldig greie». Hans Haugesunddialekt var mer klingende enn min gjengivelse av den, og bildet blir heller ikke komplett, lydbildet altså, det blir ikke komplett uten at dere hører det over et høytaleranlegg som rett som det er detter ut, rett som det er mister lyden, rett som det er gjør det umulig å høre hva vår kjære forteller forteller oss.

Som for eksempel når han skulle ha Quiz, i anledning dagen, «de’ e’ andre påskedag, så her komme dar en kviss». Så ramlet lyden ut, og vi kunne bare antydningsvis høre at hvis vi klarte å svare riktig på spørsmålet vi ikke hørte, så ville vi vinne en premie vi ikke visste hva var. Men vår tapre forteller prøvde på ny, med et langt, tungt sukk tok han fatt på de samme setningene han nettopp hadde sagt, «ja, de gjekk visst gale, [tungt sukk, eller: pust tungt og langt inn, pust fort og lenge ut]…» og så viste det seg at premien var en is og en brus i kiosken. Det er norsk ferge, med utenlandsk påvirkning, kviz og greier. Jeg tenkte jeg skulle prøve å vinne denne konkurransen, for jeg hadde bare med meg en halv liter brus, og den hadde jeg for lengst drukket opp. Men spørsmålet var, han der som hadde vært med i «Skal vi danse», han het «Jens», eller hva han het, og de hadde et band som alle hadde hørt om, det het «Madaga», eller hva det het, jeg har hørt om Bach og innspillingene til Karl Richter og var helt fortapt på denne båten, i denne konkurransen hadde jeg ingenting å gi, vinneren ble den som først kom bort i kiosken og sa navnet på kompisen til denne «Jens», som var med i dette bandet alle hadde hørt om.

Etter en kort stund kom vinneren bort, han het Arne, og han sa navnet «Josef» over høytaleranlegget som ikke sviktet ham, og fikk for det en brus og en is og «de’ e’ heilt rektikt» og det man med rette kan kalle spredt applaus på oppfordring fra fortelleren vår. «Gje an en god applaos», og vi gav ham etter en flau, liten pause en god norsk applaus på fem, seks klapp hver.

Før turen var det litt uro med billetten. For å spare papir og rot og penger, og fordi det bare er sånn jeg er, skrev jeg ut de to billettene tur-retur på hver side av samme ark, og stod dermed uten kvittering for hjemreisen da dette arket ble tatt fra meg på vei ned. Og i god Eivindsk, bekymringsløs ånd, ventet jeg med å gjøre noe med dette problemet inntil i går kveld, da jeg sjekket om det gikk an å skrive ut en ny, noe som ikke gikk. Det eneste jeg reiste ut med, var en kvittering på at jeg hadde kjøpt billetter en eller annen gang, og lenken til kvitteringen med tid og dato. Så det var jo ikke sikkert det ville gå helt smertefritt, men det gjorde det og vel så det, på billetkontoret og kaien sa de at det var bare å ta med utskriften jeg hadde, det gikk helt fint, det gjorde ingenting at det ikke stod tid eller dato eller til eller fra eller noe som helst på utskriften, det så ut som det viktigste var å ha et papir, og det var det visst også, for når jeg leverte dette papiret på vei i land i Bergen, så brettet kontrolløren ikke engang arket ut. Det er norsk ferge.

Og så er jeg hjemme i Bergen. I morgen er jobb, evinnelig jobb, matematikk og historie, onsdag er jobb med til og med møte, og torsdag er det gudskjelov fri igjen. Det passer fra, for onsdag er det show med stand up Bergen igjen, og der har jeg tenkt med innom for å se hva de andre driver med, før jeg selv skal på neste gang.

Nå er det imidlertid middag og kaffe med litt ekstra i anledning det er andre påskedag. I morgen kommer ny korttekst dere alle kan glede dere til.