Lang (og uvant) søndagstur til venstre bredd

I går var vi med Tasia hele dagen i botanisk hage. Så i dag bestemte vi oss for å ha dagen helt for oss selv, vi tre i kjernefamilien. Det er slik vi pleier ha søndagene våre, og det er jeg som pleier å insistere. Vi trenger en dag til å finne roen. Og roen fant vi, en dag vi gjorde runden motsatt av hva vi pleier, og hvor alle fikk oppfylt ønskene sine i fullt monn. Dette er nok en bloggpost med snever målgruppe, men de som ønsker oss vel, og vil vi skal ha det fint sammen, de har fått ønsket sitt oppfylt med slik vi har tilbrakt dagen.

Det var en dag uten morgentrening for meg. Jeg strever med å få orden på anki-glosene mine, det er en suveren app for gloser og annet puggestoff, men jeg skrev ikke glosene mine så bra inn ved første forsøk, og det er et problem med russisk til norsk, siden det er sjelden ordene kan oversettes én til én. Så jeg må strukturere det slik at læringen blir meningsfull, og at det går an å huske. Det var det jeg holdt på med gjennom morgenen.

Frokosten var sirniki, en slags ostekaker laget på fet ost, tverog, kaller de det, og vi har ikke noe som ligner i Norge. Det er veldig mektig, og veldig godt, men det er søtlig mer enn salt, så det passer seg liksom også litt til dessert. Det er heller ikke sånn som godt kan bære en hel dag, slik flere av de andre frokostene vi blir servert, kan. Så hvor vi enn reiste på stranden, måtte vi nok ha påfyll av mat.

Temperaturen lå på 22-23 grader, ideelt for meg, og vår første plan var å gå gjennom Marinskij-park, over gangbroen, og så være på strendene der (hvor vi kan se over til Posjtova og Kontraktova). Slik gikk det imidlertid ikke. Irina kjente igjen metroen Arsenalnaja, hun og jeg hadde jo vært der nå nylig, og hun var ustoppelig. Hun skulle med meTO, som hun kaller det. Så slik gikk det.

Dermed satt vi tre på metroen utover mot Dnjepr, Hydropark, Levoberezjna og Tsjernigovskaja, rød linje. Jeg så for meg at vi skulle av med Hydropark, men Olia tenkte lenger. Vi kjørte til Levoberezjna, og så kunne vi spasere bort til favorittstrendene våre i motsatt retning enn hva vi pleier. Det er meget lurt, og noe jeg selv har tenkt, og glemt.

Nå ble det også motsatt pitstop. Butikken, eller kiosken, der Irina pleier å få is og jeg øl, før vi går videre til metroen, den kommer nå når vi kommer over fra boligområdet til strandområdet. Jeg tenkte Olia skulle kjøpe det samme nå, og sendte henne av gårde. Irina og jeg gikk for å bade.

Vi badet en gang, to ganger, tre – ingen Olia kom. Vi badet en gang til, så enda en gang, og igjen. Sakte men sikkert beveget vi oss også fra strand til strand, langs bredden der vi kan se båtene som ligger til kai, lystbåtene, rikmannsbåtene, og der hvor vi har god utsikt til metroen, der er det mange så vidt atskilte strender. Grunnen er myk og fin, flott for barn å bade. Så der badet vi noe voldsomt. Irina fikk også lært sangen «Fader Jacob», med klokkeringing «Ding Dong – Ding Dong» mens hun også gynget i vannet. Sangen gikk rett til hodet på henne. Hun sang på den hele dagen. Men det var altså spørsmålet hvor Olia var blitt av?

Til slutt kom hun. Helt uten videre. Og med en stor bærepose med mat. Lavasj (georgisk brød, mer i form av lefse), spekepølse og en spesiell slags form for flytende smør, mer som dressing, spør du meg. Hun hadde også kjøpt «leker», – slik jeg alltid gjør, som hun sa. Lekene var leire, og sytråd. Ikke akkurat det man forbinder med strandlek, men hvem kan styre Olia? Ikke jeg. Så Irina lekte med leire i sanden, til den var ødelagt, den ene fargen etter den andre. – Ingen fare, sa Olia. – Det koster bare seks kroner.

Og hun hadde jo helt rett i at det opptok Irina hele dagen.

Det ble litt opphold og strandliv, der på stranden. Olia brettet ut teppet, og vi lå på det, spiste litt, lekte litt, og badet litt igjen. Men det var litt sånn halvkaldt, særlig når solen gikk bak en sky, og ble der, så vi tok på oss tørt tøy tidlig til oss å være, og skilte lag igjen. Nå var det bare for at Irina og jeg skulle gå først til lekeplassen med den fine båten, Olia skulle komme etterpå. Hun skulle bare pakke ferdig først.

På ny mistet vi hverandre for en lang, lang stund. Kanskje skyldtes det at Irina satte seg ned og lekte med leiren hun hadde fått? Lenge og vel? Mens Olia valgte en annen vei enn den vi gikk, og slik kom før oss til lekeplassen, hvor hun ikke fant oss, og så tenkte at vi hadde ment en annen lekeplass, og gikk dit? Det siste vet vi skjedde. For Olia gjorde noe så uvanlig som å sende tekstmelding til meg, på den norske mobiltelefonen, fra hennes ukrainske. Det gjør vi aldri, jeg vet ikke om det før har skjedd, det er reservert for den ytterste nød og når alle andre muligheter er uttømt.

Irina og jeg hadde da vært ganske lenge på den lekeplassen med båten, og på det lille treningsanlegget like ved, hvor Irina fikk det for seg at hun skulle prøve apparatene. Vi hadde vært der så lenge, at Irina hadde begynt å kjede seg, og ville bade igjen. Men nå stod jeg i tørt, og Olia hadde badetøyet, så nå måtte Irina bade alene, noe hun gjorde. Det var mens hun gjorde det, jeg begynte å få tekstmeldinger fra Olia. På karakteristisk russisk med latinske bokstaver, alle som har lært russisk som fremmedspråk vet hvor rart det er når de innfødte skal bruke latinske bokstaver på språket sitt, de tenker liksom på en annen måte, og ordene blir vanskelige å kjenne igjen.

Så det ble en del misforståelser. Men ikke verre enn at Olia og vi fant hverandre, enda en gang, og enda en lykkelig gang.

Nå var det virkelig lekeplass-idyll. Irina sprang rundt og lekte med seg selv og andre barn, mens Olia og jeg snakket sammen, eller trådte støttende til om Irina prøvde noe vanskelig eller skummelt, eller om noe skjedde feil med de andre barna. Vi la merke til ei jente som kom vilt nedover bakken ned til lekeplassen, på en sparkesykkel som sjanglet faretruende, og når den gikk over fra asfalt til sand, gress og grus, så falt hun slik at beina skled rett ut i spagat, uten at så ut til å gjøre henne så mye. Hun reiste seg opp, og sprang rett bort til første lekeapparat.

– Hun og Irina kommer til å finne hverandre, sa Olia.

Og ganske riktig. Snart snurret de rundt med hverandre på karusselen.

Senere, fant de hverandre også på den mindre lekeplassen litt lenger borte. Den ser alltid fin ut i kveldssolen, og den er nær et kaffeutsalg, slik at jeg får meg min espresso eller cappuccino. Olia hadde ringt opp moren sin, og forsvant for oss enda en gang, og enda en gang for å komme tilbake. Den lille jenta som hadde falt med sykkelen, het Arina, nesten som vår Irina, og nå var det ikke bare de to som fant hverandre, men også de to mødrene. Hun jenta hadde et par dukker, der Irina kunne få låne den ene. Olia bestemte seg resolutt for å la Irina låne bort esken med sytråd. Irina løpt bort, og viste den frem som den store skatten det var. Jenta var først ganske uinteressert, men de fant raskt ut hva de kunne brukes til. Hullet i spinneren tråden er snurret rundt, passer til å tre over små barnefingre, og så kunne Irina synge youtube hiten sin, here i am, here i am, how do you do?

Hun kan tommelfinger, tommelfinger, hvor er du best på engelsk. Og sannelig, uventet nok, stemte den andre jenta i: babyfinger, babyfinger – where are you? Også hun kunne den engelske versjonen. Dermed hadde mødrene noe å snakke om, hvor hadde den lille jenta lært engelsk?

Jeg så mitt snitt til å komme meg bort til restaurant. Olia hadde kjøpt kioskmat, pizza og graps, slik jeg ikke kan få meg til å spise. Jeg er ganske altetende, men sånn plastikkmat kan jeg styre meg for. Å spise skal være en glede, ikke en plikt. For meg er det bedre å legge i litt kroner ekstra, og få litt restaurantmat i stedet. Etter norske forhold er det nesten urimelig rimelig, 30-40 kroner, for et pastamåltid til full pris, men Olia har lenge strittet veldig i mot så lenge det ikke er «businesslunsj». Nå fikk jeg imidlertid lov, og løp av gårde for å kjøpe min spaghetti carbonara.

Snart etter kom Olia og Irina også. De var begge begynt å bli utålmodige, hver på sin måte. Irina fikk imidlertid litt av maten min, før hun satte seg på gulvet for å leke med resten av leiren, mens Olia fikk anledning til å snakke i vei, slik hun liker det. Jeg fikk litt italiensk mat, og litt øl, så jeg hadde det også fint. Etterpå delte Olia og jeg en god, liten kanne te.

Det var mer en kvelding da vi så begynte å gå. Det viste seg imidlertid å være en del hindringer på veien, stort sett gledelige. Irina nektet nemlig å gå forbi lekeplasser uten å leke litt på dem først. Den første lekeplassen var ikke noe særlig, den var et pliktløp for oss voksne. Særlig Olia ble utålmodig, der Irina ville prøve hver eneste disse. Den neste lekeplassen, derimot, på baksiden av blokkene, der Irina insisterte på å gå, der var det atskillig mer interessant. Der var nemlig både hyggelige folk – og sjakk!

Det stod oppspilt et sjakkbrett, og Olia ville ha meg til å spille. Det var imidlertid ingen voksne som spilte, det var bare barna. De var sånn 5-6-7-8 år gamle, helt små, akkurat litt eldre enn Irina, men de gikk ikke av veien for et parti mot en voksen som jeg. Det gikk vilt for seg, da særlig Irina gikk til et nokså ureglementert angrep på mine brikker, og slo dem rett ned. Parti to ble spilt etter reglene, som den lille jenta jeg spilte mot, kunne, men hun var overhodet ikke i stand til å gjøre bra trekk. Hun hadde bare lært hvordan brikkene flyttet, ikke noe mer.

Det var imidlertid veldig kjekt å spille, og det ble mye snakk og ståhei. Olia snakket også, på sitt sedvanlige, entusiastiske vis, med de voksne rundt. På ny var det også utveksling av leker. Disse barna hadde sånne spinnere, som har blitt så populært, sånne som snurrer rundt, mens Irina ennå hadde noen ruller sytråd igjen. De gikk på omgang. Hele tiden mens man sprang frem og tilbake for å se hvordan det gikk med sjakkpartiet vårt.

Jeg må si jeg er blitt ganske dårlig til å spille dårlig. Jeg forsøkte å gjøre noen dårlige trekk, men klarte liksom ikke å unngå å få et dødbringende angrep etter 7 trekk. Jenta tenkte veldig, veldig lenge og fikk hjelp av alle sine venner og venninner, men ingen kunne se hvordan de skulle møte sjakken fra dronningen på h4, det eneste mulige trekket var å flytte bonden til g3. Hun hadde gått på en klovnematt, flyttet bort f-bonden, og ikke åpnet på e eller d. Etter jeg hadde vist henne forsvarstrekket, som bare var midlertidig, gav hun opp. Men da gikk Irina til angrep på brikkene mine igjen, slik at den lille jenta vant allikevel.

Nå var det blitt sent. Så sent at det var begynt å mørkne, klokken nærmet seg halv ti, og vi var på den andre siden av elven. I fjor, hadde vår siste buss, nummer 55, gått klokken 2045, og vi hadde vært dømt til å ta en buss til Druzjba Naroda, og gå et par kilometer til fots. Ikke sånt vi liker å gjøre, på slutten av en lang dag, når vi er trøtte og vil hjem. I år har det imidlertid kommet en ny buss, nummer 118, og den går helt frem til 2255. Vi ventet 10-12 minutter, så kom den.

Den bussen er også så fantastisk at den kjører praktisk talt frem til inngangsdøren vår. Det finnes ikke noe nærmere busstopp, enn der den stopper. Det er 30 meter å gå. Det passet oss veldig bra. Babusjka hadde litt mat, som alltid. Men nå hadde vi alle sammen aller mest lyst til å sove. Så det gjorde vi.

En ung storsjarmør og et merkelig vodkautsalg

I dag var det lørdag. Det betyr at det ikke er businesslunsj, at det er noe flere folk som har fri, og at offentlig transport går noe sjeldnere. Det betyr også at jeg forsøker å lage meg litt helg, litt sånn halvhjertet ekstra, selv om dagene her er veldig like, og kona går i surr i dem. I dag ble det to kopper espresso på vei hjem fra morgentreningen, og så en sedvanlig, lang frokost med Kievske koteletter, godt, ferskt russisk brød og en skikkelig russisk salat, uten noe dilldall.

Så var det litt kort hviletid, før det var tid for utflukt. Selv om det bare var 23 grader, ikke kritisk varmt slik at jeg trenger avkjøling, så reiste vi til stranden, venstre bredd. Irina og jeg er lei av å vente på vår kjære Olinka, som alltid har noe ekstra å gjøre før hun kommer, så i dag gav jeg tydelig beskjed: om bussen kommer, går vi på den.

Den rette bussen, fantastiske 118, kom med en gang.

Storsjarmøren

Bussen går over patonabroen, og så er det av på første stopp, logisk nok. Det er mange fine strender å velge mellom, enten man går til høyre eller venstre, og i dag gikk vi i til høyre. Det skyldtes nok litt at kona enda en gang hadde gått i surr i dagene, ikke fått med seg det var helg, og planla businesslunsj på den fine – og eneste – smårestauranten, Kvartal, der på promenaden.

På høyre side ligger lekeplassene på rekke og rad. Det er et par utsalg for ulike typer kaffe, og det er en liten kiosk for is, leskedrikker og snacks. Det er også utleie av lekebiler og et par trampoliner. I fjor var det ikke noe tema at Irina ville noe sånt, ingenting som koster penger, nå vil hun det hele tiden. Man får ti minutter aktivitet for en norsk tier, så det er ikke nok timer i døgnet, uken og månedene til at det skal gjøre innhogg i økonomien, men vi kan liksom ikke la Irina få alt hun peker på heller.

Så lenge hun er med meg, får hun nøye seg med de vanlige lekeplassene. Det var der hun traff storsjarmøren. Han hadde ingen sjanse, enda han gav alt – bokstavlig talt.

Med en gang hun kom, rakte han henne den fineste leken han hadde: En stor lastebil. Det er et kapittel for seg hvordan barn lærer, jeg skjønner det ikke, men Irina har på en eller annen måte fått med seg at det ikke bare er å ta andre sine leker, det er et konsept av mitt og ditt og andre sitt, og selv her, da denne lille gutten helt tydelig rakte henne lastebilen sin, så var hun skeptisk til å ta i mot. Det var først da jeg sa det var greit, at hun motvillig  tok i mot og begynte å helle sand på lasteplanen.

Straks etter gav han henne alle de andre lekene sine også, den ene etter den andre. Alt forskjellig slags utstyr til å leke i sanden med, spader, figurer, raker, slike ting. Irina tok sånn halvhjertet, men gikk snart i gang med å klatre i lekeapparatet, og springe bort til den gule rutsjebanen som går i snurr, den hun liker så godt. Den lille gutten, som kanskje var et år eldre enn henne, ville ikke være med på denne. Enten fordi han ikke turte, eller fordi han ikke klarte.

Da Irina kom tilbake, gav han øyeblikkelig lastebilen til henne på ny. Så alle de andre lekene. Da han ikke hadde mer å gi, tilbød han i desperasjonen å overrekke henne noen sandkorn. Etter dette hadde han bare moren til å hjelpe seg å komme videre, men akk, men akk, moren stod i telefonen gjennom hele seansen, så derfra var hjelpen også bare halvhjertet. Jeg kjøpte meg en kopp espresso, og koste meg på en benk like ved.

Det er sånn det må være, tenkte jeg. Skal man ha sjanser på vakre jenter i vår moderne tid, må man gi fra seg alt. Absolutt alt. Og selv da er det ikke sikkert man vil lykkes.

På stranden – med radio nostalgia

Deretter var det på stranden. Sånt er alltid enklere når Olia er med, til å ordne med klær og legge ned teppet vi sitter på, sånne praktiske ting, i tillegg til å passe på sekken mens Ira og jeg bader. Men Olia var ennå ikke kommet, så sånn var det med den saken. Ira og jeg fikk bade alene, mens jeg i tillegg fulgte med på sekken vår så godt jeg kunne.

Badingen var å kaste og slenge henne rundt, som vanlig. Det var litt kaldere i luften denne dagen, litt vind og ofte sol bak sky, og vannet var også litt kaldere, så det ble ikke den uendelig lange badingen vi pleier å ha. Irina ble blå på sine skjelvende lepper med en gang, men det fikk stå sin sak, vi badet lenger enn alle uansett.

Så var det hva vi skulle gjøre på land, nå som Olia var vakk? I sekken jeg hadde med, var det ikke pakket noen av strandlekene, og jeg fikk meg bare ikke til å legge ut det rene sengetøyet Olia hadde sendt med oss til å sitte på. Det ble til at Irina satt i sanden, mens jeg stod og tenkte.

Det hjalp når Ira ville ha noe å drikke. Så kunne jeg også kjøpe noe. Jeg kjøpte meg en øl, henne en juice, og mens jeg tenkte at Olia kanskje var blitt fornærmet av at vi hadde tatt en buss før henne, så kom hun. Blid og skjønn og fornøyd.

Da ble alt så meget bedre. Irina ville ikke bade mer, bare ha en juice til etter den første, og kanskje kjøre litt elektriske lekebiler og hoppe på trampoline sammen med Olia. Så fikk jeg meg også en øl til, og fikk sitte for meg selv litt der på den lille strandkafeen.

Det var en deilig stund. Utsikten over Dnjepr, stranden, Patona broen, og på andre siden, høyden med klosterkomplekset Lavra og krigsminnesmerket Rodina Matj, og bak der igjen en og annen høyblokk ragende til værs. Men selv om det er en storby, så er det trærne som dominerer utsikten herfra, og elven tar jo også mye plass. – Det er en by å bli glad i, tenker jeg. Jeg er i hvert fall blitt glad i den.

På radioen spiller kafeen musikk fra radio Nostalgia. Det er slagere som What a feeling, The show must go on, Feel, mye 80-, 90- og tidlig 00-tall, men også helt merkelige innslag som sangen piccolo amore, på italeinsk. Folk som fulgte veldig godt med på det gamle Revolvermagasinet med Otto Jespersen, Stig Helmer og Charlo Halvorsen. En norsk versjon ble spilt av denne sangen, Skikkelig forelska, heter den, med linjer som Kjælen som en katt som stryker kroppen etter benet/ kjekk som Marlo Brando når han smiler i en scene… og refreng Skikkelig, skikkelig, skikkelig forelska x2, iiii deeeiig. Ubetalelig. Aldri visste jeg før nå dette var etter en italiensk sang. På italiensk hørtes den normal ut.

Dette var en lykkelig stund.

Ut i utkanten

Irina og jeg har nå hatt det veldig fint. Vi spiser, Olia glemmer at det er lørdag, og ingen businesslunsj, men vi spiser likevel på den lille restauranten Kvartal. Det er atskillig dyrere enn vanlig, men likevel langt under norske priser delt på tre. Restauranten er helt full denne lørdagen, fullt av banketter og ulike selskaper, så vi må sitte på den lite brukte baksiden. Kelneren er også tydelig på at det er mye å gjøre, veldig unorsk og veldig uvestlig, det ene forslaget etter det andre er for vanskelig og tar for lang tid. Helst vil han vi skal ta noe enkelt, og begge det samme. Olia fikser det til så alle blir fornøyde.

Etterpå er det Olia vi skal glede, og hennes ønske om å se byen hun vokste opp i og har tilbrakt mesteparten av sitt liv i. Hun liker seg ute i utkantene, virkelig stikk motsatt vanlige turister, hun kan bare sette seg på en marsjrutka og se hvor vi havner. Det var det vi gjorde nå. Målet var Tsjernigovskaja, der vi har vært før, og hvorfra det går en metro rød linje, men det var ikke dit vi kom. Marsjrutkaen vi satte oss i, gikk motsatt vei. Jeg hadde lest Levoberezjna, metrostasjonen, på marsjrutaken, så jeg tok det veldig med ro, men så var det altså derfra drosjebussen kom.

Da vi fant ut det, gikk vi straks av.

Vi befant oss nå i et byggefelt med karakteristiske sovjetblokker. Kjennere kunne øyeblikkelig sett når de er bygget, på meg ser det veldig Brezjnev ut, nærmere kan jeg ikke tallfeste det. Stygge og slitte, det er karakteristikken. Jeg legger merke til en liten butikk, der det er satt opp bord utenfor, som en koselig kafé. Der går jeg inn og kikker. Ganske riktig. De selger nesten utelukkende vodka. En mann er så full at han ikke klarer å gå selv, men blir satt på plass ved et bord av sin også godt fulle kamerat. Klokken er rundt seks på ettermiddagen.

Irina har i mens funnet seg en lekeplass like bak. Der finner hun raskt huskene, og setter seg i dem. Jeg gir fart, så mye jeg bare kan. Det er fullt av barn og unge mødre på denne lekeplassen. Det merkelige vodkautsalget er like bak. Rundt står boligblokkene. Massive, stygge og slitte.

En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.

Solnysjko

I dag var den første fullt og helt vellykkede dagen for Olia og meg her nede i Eupatoria. Vi reiste ut på badetur til en langstrand 20 minutter utenfor byen. Posten skal handle om hvordan det var.

På stasjonen – eller plattformen – i Solniskij, med skiltet som sier hvor vi er.

Siden første dag vi kom hit, har Olia snakket om denne stranden, hvor man kan se kilometervis til begge sider, og se bare sandstrand og ikke et menneske. Det første er sant, det andre ikke. I dag fikk vi endelig reist dit.

Jeg på vei ombord i elektrisjkaen i Eupatoria.

Solnysjko er ikke en by og ikke et tettsted. Det er ikke engang en stasjonsby, eller stasjon. Det er en plattform. Rundt her er det ingen som bor, men stranden ligger milevis og hvit, og er en av de vakreste på hele Krim. Man kan jo ikke akkurat kalle det noen uoppdaget perle, for alle som reiser inn til byen må være klar over at den ligger der. Den er synlig ved innreise både med tog og med buss, og andre måter er det ikke å reise inn til Eupatoria på. Foreløpig er det imidlertid få som tar seg bryet med å reise de 20 minuttene det tar for å komme dit. Dermed er stedet heller ikke ødelagt av et utall boder og påfunn, og alle mulige slags ideer for å selge deg ting. Olia sa at det finnes ikke noe der i det hele tatt, og at vi måtte ta med oss alt som niste. Men i det tok hun feil, for to småkiosker var det, og en stor, flott kafe, der det ikke satt et eneste menneske så langt vi kunne se og så lenge vi var der.

Jeg er glad og fornøyd på perrongen i Solnysjko

Russerne har dette systemet de kaller «Elektrisjka», som er en form for lokaltog, men det går så sakte at det fortjener liksom ikke helt den stolte betegnelsen «tog». Man sitter på trebenker, langs de travle rutene blir de aldeles overfylte, og de putler seg fremover til destinasjonene litt saktere enn andre fremkomstmidler. Fra Eupatoria til Sevastopol tar elektrisjkaen cirka to timer, og den går også noe sånt som annenhver time. Prisen er 10-15 kroner, og mindre for kortere turer. Solnysjko ligger 20 minutter langs ruten fra Eupatoria, og kostet omlag 15 kroner for Olia og meg tur retur. Vår elektrisjka gikk 0930 om morgenen, rutetidene henger greit der de selger billetter, og det blir aldri fullt. Det er alltid plass til flere. Og generelt er det på disse turene svært godt med plass, selv nå midt på sommeren.

Jeg i elektrisjka med god plass

Det er en flott tur. På høyre side ligger havet, på venstre side småvann og våtmarker med rikt dyreliv. Det er nesten som man kommer frem for tidlig.

Stedet inneholdt ikke den øde sandstranden jeg hadde forestilt meg. Her var først og fremst campingturister, på rekke og rad, kjennetegnet av flotte biler og til dels ganske flotte telt også. Jeg lurte litt på hva slags mennesker dette er, som har råd til å kjøpe slike biler, men likevel vil ligge i telt et sted som overhodet ikke er laget for campingliv, og hvor toalett og vannforsyninger ikke akkurat er noe det finnes en opplagt løsning på.

Et russisk reklameskilt i den lille plattformbyen Solnysjko.

Olia og jeg gikk et lite stykke for å komme til en av de gamle betongkonstruksjonene fra Sovjettiden. De er fryktelige inngrep i naturen, men det går an å stupe fra dem, så mitt forhold til dem er ganske ambivalent. Stedet vi fant hadde også litt naturlig stein, og til og med en liten slags krok hvor Olia og jeg kunne være for oss selv.

Nedenfor denne vakre bussen var det vi fant plassen vår.

Akkurat det siste der kan forresten strykes. Det blåste litt denne dagen, fralandsvind, og det var også litt overflatestrøm utover fra land. For svømmedyktige var både vinden og strømmen helt ufarlig, helt umerkelig, men for luftmadrasser kunne det bli kritisk. Allerede da vi kom var det en luftmadrass som hadde det ganske kritisk. Den var allerede så langt ute at det var vanskelig å se at det var en luftmadrass, og den fløt videre utover, med en svømmedyktig mann på slep. Olia hører til den type mennesker som tar affære når det skjer noe som strengt tatt ikke skal skje, som kan være farlig, eller utvikle seg til å bli farlig. Vi kunne se vinden av og til ta tak i madrassen, og blåse den utover. Og den stabukken av en svømmer gav seg ikke, og svømte også utover.

Slik ser det ut. Vi lå på plassen like under. Fra betongklossen lengst ute går det an å stupe.

Til slutt reagerte Olia resolutt. Denne mannen kunne få problemer med å svømme tilbake. Olia er gammel mestersvømmer fra Kiev, og brukte teknikken ikke til å svømme ut etter ham, men til å svømme lynfort bort til andre som hadde luftmadrass hun kunne låne for å sette etter ham. De første hun spurte ville åpenbart ikke låne bort luftmadrassen for noe så uviktig som å redde menneskeliv, kanskje var jo ikke svømmeren en gang i fare, så Olia måtte videre for å finne luftmadrass å låne. Dermed forsvant hun.

Olia, mens hun fortsatt er noenlunde under kontroll.

I mellomtiden kom en gruppe uvirkelige mennesker ned til plassen vår. Det var fire stykker, en mann og tre jenter, og de kom altså ned til den lille pletten som omtrent var helt dekket av pleddet vårt. De fikk likevel presset seg ved siden av, og dermed var idyllen vår avbrutt. Jeg kunne ikke be dem flytte seg på russisk, og Olia var altså ute og reddet mennesket i stedet for luftmadrassen.

Hvem skulle trodd at det på denne vesle flekken var plass til flere?

Etter en stund så jeg en vakker kvinne på en liten luftmadrass padle innover. Jeg tenkte det kunne være Olia. Og da hun kjeftet på en slik motorsykkelbåtkjører som kjørte litt for nærme land, så var jeg helt sikker. Sånn gjør bare hun. Og det var så avgjort henne. Hun kunne fortelle at det var en annen også som hadde lagt ut på luftmadrass etter stakkaren som jaktet på den nå tapte luftmadrassen. De hadde sammen tilbudt ham sine madrasser, men etter at han hadde hvilt litt, kunne han ikke få seg til å ligge på madrass, mens Olia som var kvinne, skulle svømme. Dermed svømte han selv inn til land. Mennesker i fare er i litt mindre fare når Olia er i nærheten.

Slik ser det ut bortover. Olia selvsagt i forgrunnen.

Etter enda en liten stund gikk også de merkelige folkene som hadde presset seg inn på plassen vår, enda resten av stranden må betegnes som svært ledig, og Olia og jeg fikk pletten vår for oss selv. Det var helt herlig. Endelig kunne vi bade skikkelig. Og vi kunne også være rimelig trygge på tingene våre inne på land.

Jeg demonstrerer hvordan man bader skikkelig på Krim.

De gamle Sovjetrusserne har det med å lage moloer av betong langt ut i vannet. Hensikten med dem er ofte uklar, og stygt er det, men det har gjerne den fordel at man kan stupe fra dem. Og akkurat her i Solnysjko var det laget seg slik at det ble et veldig flott stupested. Det var rett og slett en herlig strand, og et ideelt sted Olia og jeg fant på denne vår siste dag i Eupatoria.

Litt forfriskninger måtte selvfølgelig til før en krevende hjemreise.

Vi skulle gjerne vært der lenger, i alle fall jeg. Men både solen og elektrisjkaen satte grenser for hvor lenge vi kunne være der. Jeg er ennå ikke klar for en full dag under full sol på en sydens sandstrand, så mot slutten av dagen var jeg på god vei til å bli brent utsatte steder. Og vi beregnet det fryktelig feil når elektrisjkaen skulle gå. Jeg hadde skrevet ned tidene for Olia, og vi skulle satse på det som det var skrevet 1607 på. Vi tenkte det ville være i Eupatoria 1607, og om vi var på stasjonen i Solnysjko sånn litt mer enn 20 minutter før, så ville dette gå veldig fint. Problemet var selvsagt at 1607 ikke var tiden for ankomst Eupatoria, men avgang fra Sevastopol. Det betydde kort sagt noen timers venting.

Slik ser Olia ut når hun venter på lokaltog. Hun ser ganske tålmodig ut.

Som alltid kommer Olia i snakk med enhver som befinner seg rundt henne, særlig russere og ukrainere, og denne gangen var intet unntak. En litt sparsomt utseende ung mann eller gammel ungdom kom spaserende mot oss for å forhøre seg om når toget gikk, akkurat litt for sent til at vi rakk å spørre ham først. Han snakket veldig urent russisk, slukte ord, og var ikke den som virket til å ha mest utdannelse. Til Olia kunne han imidlertid fortelle at han eide ganske så mange mål jord her på Krim, og han hadde sine planer om hva han skulle gjøre med den. Enten har vi en situasjon der skinnet bedrar, eller så lyver han. Olia og han utvekslet i alle fall mail, om hans tjenester en gang skulle kunne falle inn under Olias mange businessplaner.

Endelig kommer elektrisjkaen. O' hvilken glede.

Til slutt kom endelig toget. Og til slutt og endelig betyr her litt over klokken seks, altså to og en halv time etter at vi hadde gjort oss klar til å vente i den stekende varmen. Jeg hadde benyttet tiden til enda et raskt bad, og ble straffet av kroppen min som gjennom huden sa at nå fikk det være nok. Brent, stekt og kokt kunne jeg endelig sette meg på toget, lukke øynene, og reise hjem.

Hjemreise.

Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17’de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.