Et kapittel om Spania blir avsluttet

I dag er vår siste hele dag i leiligheten i Spania. Det er ikke bare et kapittel, det er mer et helt bind i en flerbindsroman. Siden mor og far kjøpte denne leiligheten nær Torrevieja har de tilbrakt alle sommerferier og mange andre ferier der. Etter at far døde er alt forandret, og det ble spørsmål om hva vi skulle gjøre med den. Nå er den solgt, og i dag pakker vi ut.

Det er nå Trude og Lars som overtar Spaniaeventyret. De har kjøpt en annen leilighet, eller et rekkehus, like borti her. Det er også de som har likt seg best her, og har benyttet leiligheten mest, ved siden av mor og far. Olia og jeg må legge feriene våre til Ukraina, Tone og Torben liker å reise rundt litt forskjellige steder, mens Tonje og Espen har andre ting enn ferier å tenke på for tiden. Hvor mor kommer til å legge sine ferier, har hun nok ikke helt klart for seg selv.

Siste dag her i Casa Salen blir brukt til pakking. Mor er seg selv lik, og har vært innstilt på og tenkt på og drevet på med pakking siden hun kom hit, og ukevis i forveien, vil jeg tro. Tone hjelper til, hun er flink til det, og jeg er ikke noe særlig flink til å pakke før det er for sent. Min oppgave blir ofte å leke med Andreas og Sara, så mor og Tone får fred.

Vi får også litt tid til å kose oss, selv denne siste dagen. Vi har spist lang frokost, der det ikke har manglet på noe, og vi skal også ned til stranden en tur. Til kvelden blir det vin og kos, skjønt, vi må nok prioritere å spise rester av tidligere måltid, enn å kjøpe inn overdådig nytt. Det er nok å ta med seg uansett.

Olia og jeg ligger litt på etterskudd i forhold til å kunne hevde vi kommer fra et møblert hjem. Her i Spania er mange ting som vil kunne komme godt med i vår husholdning. Men det er grenser for hvor mye det er mulig og praktisk å få med ombord på et fly. Det er ingen krise om vi får med oss litt mer eller mindre.

I morgen reiser vi til flyplassen i Alicante litt før tolv, og lander på Sola halv elleve. Det blir en lang reise med mye venting. Og så vil det nok gå en god stund før vi får kommet oss til Spania igjen. Dette kapittelet er slutt. Nå er det andre historier som skal skrives.

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.

Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Sofie på stranden

Boulevard Lepsje 79b, Kiev

Forrige gang jeg skrev om ferien skrev jeg at Olia og jeg bodde i noe av det verste jeg har vært borti av leiligheter. Jeg var så vidt begynt å venne meg til den, og hadde slått meg til ro med at her skal vi bo denne ferien, og hadde til og med kjøpt inn opp mot 10 liter forskjellige drikkevarer, da Olia kom hjem fredag kveld og sa at nå skal vi flytte. Foreldrenes andre leilighet var nå klar.

Helst skulle vi flytte med en gang og få det overstått. Men jeg fikk overtalt Olia til å sove en natt til, det var jo også tre netter vi hadde betalt for (godt ferietips, betal alltid for et par dager først, og betal så resten om man er fornøyd, hvis ikke kan man enkelt og greit flytte ut og slippe å krangle om penger). Så sånn skulle det bli.

Lørdagen hadde Olia et ærende ute på familiens datsja, og måtte tidlig av gårde. Etter hun var reist, ikke uten å pakke alle tingene først, satt jeg og leste (jeg leser denne ferien Mortvie dusji, eller ”Døde sjeler”, en fornøyelig bok jeg har lest flere ganger på norsk, men som særlig i begynnelsen er svært vanskelig på russisk) til klokken var 1200, og jeg også forlot leiligheten.

Jeg hadde to alternativ. Det ene var å reise straks til foreldreleiligheten. Olia hadde tegnet flott kart, men siden det dreide seg om litt avstander og to skifte av Marsrutkaer, så var jeg litt motvillig til at jeg skulle reise først opp til leiligheten uten henne. Jeg skar kort sagt igjennom, og bestemte meg for å reise ned på favorittrestauranten i Kiev, Pervak, og spise der en bedre lunsj til Olia kom tilbake.

Problemet var all bagasjen. Generelt sett hadde vi utelukkende med gaver denne gangen, full koffert og sprengfull bag, helt rundt grensen på 40 kilo, omtrent alt sammen klær Olia hadde kjøpt i Norge til familien. Men det viste seg at enda alt dette var gitt bort, var det fortsatt nok igjen til at bagasjen for meg ble tung og uhåndterlig. Jeg hadde jo nettopp kjøpt inn drikke, også, deriblant en 6 liters dunk med vann. Og kofferten stod i leiligheten i Petsjersk. Det var en sekk og en bag brukt som håndbagasje, og resten i bæreposer. Rett og slett slitsomt.

Jeg kom meg imidlertid til Pervak etter en lang og delvis strevsom tur i Marsrutka, og en kort, men fullt ut strevsom tur fra stoppeplassen til restauranten. Der bestilte jeg god mat, pannekaker og russisk kaviar, kalv i cognacsaus, øl, brød. Det var her jeg la inn posten for onsdagen. Jeg hadde tenkt å legge inn litt mer, men Olia kom raskere enn jeg hadde tenkt, og dermed ble dataen lagt bort, det vil si, gitt til henne.

Etter at også hun og jeg hadde kost oss lenge og vel der på den flotte restauranten, hele Chaplin-filmen ”Modern times” ble vist mens vi var der, en fin kandidat til min favorittfilm, forresten. Så var det å reise til foreldreleiligheten, som ligger enda litt lenger unna sentrum enn den vi leide først. Og selv med to til å bære var det tungt med bagasjen. Det er noe eget med bæreposer, spesielt når de er for fulle. Og bagen og sekken var også stappet for fulle og tunge til hva de er beregnet for, et slit var det.

Men til slutt hadde vi kommet oss både inn i riktig Marsrutka, funnet oss en god plass og fått plassert bagasjen så den ikke var til sjenanse for andre, og reist den kanskje halve timen til stoppestedet der vi skulle av. Så var det ytterligere 10-15 minutter å gå til fots. På veien stakk vi innom en nærbutikk, og fikk kjøpt oss litt mat også.

Og da vi endelig var fremme skjønte jeg for alvor hvor riktig det var at jeg ikke prøvde å finne leiligheten selv. Jeg visste adressen og nummeret på leiligheten. Men det er fire oppganger på den adressen jeg hadde, og aldri om jeg kunne vite hvilken av den som er den riktige. Selv Olia tok feil, hun som har bodd der i årevis. Ganske komisk ble det, egentlig, etter at det for meg først hadde vært litt skremmende. Vi stod der uti huttiheitti mørke Kiev, med den avanserte magnetlåsen som skulle låse oss inn, men vi fikk bare signalet ”Err” for ”Error”. Først var det jeg som prøvde, jeg trodde jeg gjorde noe galt, men heller ikke Olia fikk det til, Error, Error, Bip, Bip. Olia begynte å banke på rutene og rope på folk, og jeg kunne bare forestille meg hvordan det måtte være om det var jeg som måtte gjøre det, om jeg var alene her og skulle finne frem. Det viste seg at noen var hjemme i det ene vinduet Olia knakket, og vi fikk en sedvanlig sint ukrainer som kjeftet et eller annet, og Olia lot meg forstå at det var neste dør.

Så her bor vi nå. I forhold til der vi bodde først er det paradis. Det var også ordene jeg brukte da vi kom inn, inspirert av Chaplins Modern times, da han kommer inn i rønnen den tapre omstreiferkvinnen hans har funnet mens han var i fengsel for en stund. Det er mye å si om denne leiligheten. Jeg nøyer meg med lite. Energiøkonomisk er det alltid lærerikt å tilbringe litt tid i fremmede land, selv om leiligheten stod tom var den aldeles varm, så varm at Olia og jeg faktisk må ha vinduene oppe, enda det er tosifrede minusgrader ute. Leiligheten har en flott skrivepult for meg å lese og skrive gloser på. Av ting å utsette er at den ikke har noen skikkelig komfyr. Gassen lekker på den som er, og da skal man selvsagt ikke bruke den. Opprinnelig var planen vår å kjøpe en ny, men det viste seg at plassen den står på er så liten, at det ikke finnes komfyrer i den størrelsen for salg i følge Olia.

Dermed spiser vi middag av mat varmet opp av vann fra vannkoker, eller hva det nå er for slags triks Olia benytter, og lar kjærligheten ta igjen det vi mangler av luksus.

Leilighet med lav standard i Kiev

Omstendighetene har gjort at min kone og jeg ikke kan bo i den gamle leiligheten hennes i Petsjersk denne vinterferien. Vi måtte ut på leiemarkedet, som vanlige turister. Riktignok har vi noen fordeler med at hun er fra Kiev og bodde der hele sitt liv før hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge. Men vi har også noen vanskeligheter, siden vi er nødt til å spare penger og må leve på lavbudsjett. Det blir en god, gammeldags reiseblogg ut av dette, som bloggen hver ferie var før jeg traff henne.
Jeg reiste flere ganger til Ukraina og Russland før jeg traff Olia, min kone. Første gang jeg var i Kiev fikk jeg leilighet gjennom ELC, språkskolen jeg studerte russisk ved to uker mot slutten av sommeren 2007. Denne leiligheten lå på østsiden av Dnjepr, der også språkskolen lå, og jeg bodde sammen med en ”russisk familie” skulle det være, en gammel dame fra Jehovas vitner var det. Det var en flott opplevelse. Jeg fikk et lite innblikk i den ukrainske tilværelse. Mannen hennes var ute på datsjaen, fikk jeg vite, og en gang han kom hjem forstod jeg hvorfor. Han var fullblods alkoholiker, snøvlefull midt på formiddagen, og kom bare hjem for å hente mer penger hos sin fortvilte kone.
Andre gangen jeg var i Kiev bodde jeg i en flott treroms leilighet rett nedenfor Hotel Rus, nederst i Lesi Ukrainky, i nærheten av Palats sportu. Leiligheten fant jeg ved å ringe et av numrene listet opp i Kiev in your pocket, det mest anonyme av dem, jeg hadde aldri fått leiligheten hvis jeg ikke hadde kunnet snakke litt russisk. Dette var vinterferien 2008. Vinterferien 2009 traff jeg Olia. Da bodde jeg i en leilighet litt høyere oppe i Lesi Ukrainky, leilighet nummer 7, og det som er så utrolig er at Olia bodde i nummer 11. Det var skjebnebestemt vi skulle gifte oss. Leiligheten fikk jeg gjennom noen ukrainske kontakter. Det var noen venner av meg i Norge som hadde noen venner i Kiev, og dermed ble det ordnet en litt bedre til en litt bedre pris.
Det er nemlig to standarder her i Kiev. Den ene er for dem som har ressurser til å legge leiligheten ut på internett, eller byråer som har så mange leiligheter å leie ut at de står listet opp i guidebøker. Her må man nok opp noen hundrelapper for den ekstra servicen og de ekstra ressursene. De som leier ut vet de blir leid ut til turister, og turister har penger. Derimot har de ikke alltid kunnskap, og noen leiligheter blir nok også leid ut til skammelige overpriser. Hadde det enda vært en vanlig ukrainer som fikk glede av turistenes overbetaling, men dette er folk som har nok fra før. I slike leiligheter kan man regne med god standard, så godt man kan få det til i de gamle, sovjetiske kommunistblokkene.
Så har man den andre standarden. Det er dem som henvender seg til ukrainere og russere, russiskkyndige. De har også nettside, omtrent som vårt Finn.no, jeg har selv ikke vært inne på dem, men jeg har sett hvor mange det er. Olia skulle for eksempel finne leilighet til familien min da de skulle komme ned hit til bryllupet vårt. Hun fant leiligheten et par dager i forveien, og hun hadde rikelig med muligheter selv om hun utelukkende søkte på leiligheter i Leci Ukrainky og rett ved der vi bodde. Leiligheten vi til slutt fant hadde plass for 7, kostet 750 hryvna natten, mener jeg det var, kanskje litt mer, og lå like ved stedet bryllupsfesten skulle være og 5-600 meter fra der Olia og jeg bodde.

Olia i den elendige sengen, men ved godt mot.

Denne leiligheten hadde ganske god standard. Når så mange bor sammen, blir det gjerne billigere, og med norske, velfylte lommebøker er man gjerne romslig i prisutvalget.
Olia og jeg skulle denne gangen ha det billigste vi kunne få. Vi endte opp med en leilighet i Solomianskaja, et nytt strøk for meg, på andre siden av jernbanestasjonen fra sentrum. Den kostet 160 hryvna natten. Og var et uvær.
Vi er vant til litt av hvert, Olia og jeg, etter sommerferiene våre på Krim, der Olia ser det som en del av ferieopplevelsen å finne det billigst mulige stedet å overnatte. Vi slipper billigere unna der, selv midt i sesongen, og bedre også, vil jeg mene.
Jeg skal ikke klage. Jeg skal fortsatt holde på at vi nordmenn har godt av å bo litt kummerlig av og til, så vi får merke hva verden er for noe, hvordan folk egentlig har det. Men noen av leilighetene vi ferierer i presser denne holdningen litt, og får meg strengt tatt til å lengte tilbake til arbeidslivet. Denne leiligheten er på grensen til at det går.

Olia på kjøkkenet med bestesiden i bakgrunnen. Vi som har vært der, kjenner lukten bare av å se bildet.

Til dem som vurderer leilighet med lav standard i Kiev skal jeg si at denne har kombinert stue og soverom, et lite bad og kjøkken. I alle rom med vann faller tapetet ned fra veggen, muggen er tydelig og gir også fra seg lukt. Det er ikke ordentlig vasket, og det er edderkopper og kryp inne, dog ikke så mange. Stuen er nokså standard, der går det an å være. På russisk vis er det taklampe med fem lyspærer og bare en som virker. Det finnes to stoler som må bæres fra stuen til kjøkkenet etter hvor man vil være. En liten, slags kommode kan slås ut til en slags skrivepult. Sengen er elendig. Det er TV, med dårlig signal og 20 ukrainske kanaler. Det er ingen metro i nærheten, men man har et utvalg marsrutkaer som kjører til stasjonen for 2 kroner, og vidunderlige nummer 450 som kjører rundt hele sentrum for 2,50.
Resten vil jeg la være å beskrive. Ikke fordi det er ubeskrivelig, det er lett å beskrive det, jeg vil bare ikke gjøre det på nettet. Det er da også helt på grensen, denne leiligheten her. I dag, da jeg stod i dusjen, betong og gammelt puss, mye kan sies om denne dusjen her, så hørte jeg plutselig ukrainske, mekaniske stemmer som må ha kommet fra leiligheten min. Først da jeg var ferdig med å dusje, fant jeg ut hva det var. Det var en gammel radio som stod i hyllen, som plutselig fant det for godt å slå seg på.

Radioen som plutselig etter et par dager begynte å gi lyd fra seg. Legg særlig merke til den hjemmestrikkede koblingen i hyllen over den.