Magnus Carlsen og tittel-kampen

Skal Magnus Carlsen spille VM-kamp?

I dag er siste frist for Magnus Carlsen å bestemme seg for om han vil spille tittelkamp mot inderen Vishwanatan Anand i Sotsji. Sjakkryktene går ut på at han ikke vil underskrive kontrakten, og at han med det fraskriver seg av VM-tittelen.

*

Dette rakk jeg å skrive i går, før jeg enda en gang ble avbrutt. Og før jeg fikk tatt opp skrivingen igjen, var saken avgjor, og Carlsen hadde skrevet under kontrakten. Dermed bestemte jeg meg for å skrive enda en post om krisen i Ukraina i går, og flytte sjakkposten frem til i dag, med litt endret innhold og karakter.

Hva som skjer i sjakkverdenen er på en måte et speilbilde av hva som skjer i den virkelige verden. Vesten og Russland graver seg ned i de retoriske skyttergravene over hva som skjer i Ukraina, og hvem som er skurken. I sjakkverdenen er den internasjonale sjakkføderasjonen, FIDE, tett lenket opp til Russland og Putins politikk. Dette har blitt forsterket av at utfordreren til presidenttittelen nå i august, var Garry Kasaprov, en av Putins aller, aller bitreste kritikere. Det norske sjakkforbundet, NSF, og arrgangørkomiteen av Olympiaden i Tromsø, tok sterkt side til fordel for Kasparov, mot den sittende presidenten, Kirsan Iljumzjinov.

Det er ikke lett å si i hvor sterk grad Carlsen var påvirket av dette. Det er også vanskelig å avgjøre i hvilken grad tvilen team Carlsen signaliserte med å underskrive var reell, eller om hovedhensikten var å legge litt press på FIDE. Nå som han har underskrevet, virker den avgjørelsen temmelig opplagt, all den tid han hadde klart mest å tape på å la være å underskrive. Kanskje ville han i visse kretser fremstå som prinsippfast og bra. Men det ville være til prisen av å kunne kalle seg verdensmester. Han ville også bli husket som den som laget splittelse i sjakkverdenen enda en gang, like etter at den endelig var blitt forenet, etter 20 år med delt tittel, og kaos rundt retten til å kunne stille som utfordrer. Det ville neppe være til noen fordel for sjakken.

Carlsen ville nok også fått litt problemer med å forklare den delen av verden som ikke snakker skandinavisk eller engelsk, hvorfor det var så umulig for ham å spille i Sotsji. Det kunne fort være andre årsaker for å la være å spille hadde blitt trukket frem. Som at prispengene var lavere, eller at han ikke ville sette tittelen på spill. I Norge ville vi alle kunne avvise det som tullprat, Carlsen er da ikke interessert i penger, og han er slett ikke redd for Anand. Men om Carlsen ikke er så interessert i penger, så kan det godt være det er en del av rådgiverne hans som er det. Dessuten er det slik at argumenter om penger pleier å ha god overbevisningskraft. Det skal godt gjøres å overbevise verden, om at en halvvering av prispengene, var uvesentlig for Carlsens tvil om å signere på match-kontrakten.

I sjakk er det tradisjon for at verdensmesterne begynner å stille krav når de har fått tittelen. Så lenge de er utfordrere, så er tonen at verdensmesteren har for mange fordeler, og at det er for vanskelig å vri tittelen fra ham. Utfordreren må bevise at han er i stand til å slå mesteren, mens mesteren vil kunne fortsette å kalle seg mester, så lenge ingen har slått ham. Det er alltid mesteren som stiller krav til betingelsene for tittelkampene, mens utfordreren tar til takke med det meste. Sjakkorganisasjonen, FIDE, har også tradisjon for å være på mesterens side. I årene det var to verdensmestere, var forholdene enda verre, for de som ville utfordre mesteren som ikke hørte til FIDE. Mesteren lot ganske enkelt være å stille opp. Sånn var det også, før FIDE oppsto, og mesteren selv langt på vei kunne bestemme hvem han ville stille opp mot, og hvordan betingelsene skulle være.

Carlsen går også inn i denne tradisjonen. Han stilte villig opp i India, på Anands hjemmebane, fordi det var den eneste måten for ham å vinne tittelen på. Når han selv er mester, lager han vanskeligheter med å så tvil om han vil spille i Russland. Han kan godt si at årsaken er politisk, at har med Putin og Ukraina å gjøre, at det er tvil om hvor pengene kommer fra, om sikkerheten, og hva han enn vil. Det vil alltid koke ned til at han vil ha særbehandling. Han vil legge seg opp i hvor kampen skal spilles, hvem som skal betale den og hvor mye penger den skal inneholde. Per nå er det ikke noe alternativ til Sotsji og Russland. Og det er heller ikke bare lett å komme opp med noen. Norge hadde også muligheten. Men som så mange andre idrettsarrangement, er det simpelthen for dyrt å avholde en tittelkamp i sjakk, i forhold til hva man får igjen for det.

Bevilgninger til sjakk-OL i Tromsø

La meg skrive litt om sjakk-OL og offentlige bevilgninger til idrettsarrangement. Jeg er selv en habil sjakkspiller på hobbynivå, og følger nøye med på alle store turneringer internasjonalt. Det er veldig flott at sjakk har fått større oppmerksomhet i Norge, etter suksessen til Magnus Carlsen, og i skyggen av ham, Jon Ludvig Hammer. Det er mye gøy som foregår, og sjakken gir stor glede til dem som er involvert. Men det ikke riktig av regjeringen å øke bevilgingen til sjakk-OL i Tromsø med 15 millioner kroner. Det er tvet i mot på tide at idretten slutter å løpe til det offentlige for sitt eget overforbruk.

Arrangøren av sjakk-OL gikk veldig hardt ut i dag, da det ble klart at de ekstra pengene ikke vil komme. De truet med å avlyse hele arrangementet. 15 millioner utgjør omtrent 10 % av hele budsjettet, og i sjakkverdenen er ikke millioner noe som er enkelt å trylle frem. Norges sjakkforbund (NSF) har langt fra slike beløp å hoste opp. De representerer ingen redning. Det bør heller ikke det offentlige gjøre.

Det er en enkelt regel her i verden at man ikke skal budsjettere med penger man ikke har. Tromsø OL begrunner behovet for ekstra menger med at de «måtte» arrangere World cup i 2012. Det var slett ikke noe de måtte. Det var noe de valgte. At de ikke hadde penger til det, er ikke det offentlige Norge sitt problem. Det er riktig at det offentlige sier nei, når idretten vil ha dekket sine underskudd.

La oss også se litt på hva sjakk-OL er for noe. Nå har de vanlige olympiske leker, og den olympiske komite, fått sin dose velfortjent kritikk. Det er en mastodont, det er gigantomani i system, det er forvokst inntil det uhåndterlige for normale land med normale budsjetter. Balansen mellom inntekter og utgifter går ikke opp, ikke i det hele tatt. Det er blitt en måte å skryte på for tvilsomme land, en slags vår tids palass, slik de gamle konger og keisere bygde praktbygg på statens regning for å vise egen storhet.

Sjakk-OL er noe lignende. Det er jo ikke så mange som følger så nøye med på FIDE, den internasjonale sjakkføderasjonen, som den kalles. Den består for en stor del av tvilsomme og korrupte delegater fra de tidligere Sovjetrepublikkene. Presidenten, Kirsian Illiumzanov, er så skandaløs at det bikker over i det komiske, med sine uttalelser om den gang han ble bortført av vesener fra det ytre rom, hans altfor nære bånd til diktatorer i araberlandene, særlig Ghaddafi i Libya, som han besøkte og spilte et parti sjakk med, «for fred», midt under krigen som førte til Ghaddafis fall og død.

I sjakk OL deltar lag fra 181 land. Man kan se på dette som gledelig, som at hele verden er en stor sjakkfamilie. Men mange av lagene er så håpløse og elendige at det er umulig å ta dem på alvor. De får nok heller være med på grunn av sjakkregelen om at hvert land har en stemme i valget om ny FIDE-president, og Illimzhanov får sin støtte av land i Afrika, Karibien, Stillehavsøyer og andre, der det knapt finnes sjakkspillere, mens alle de store sjakknasjonene ønsker en annen president. Det hadde ikke akurat gjort noe om sjakk-OL, i likhet med en god del andre idrettsarrangement, ble nedskalert slik at det gikk an å arrangere dem.

Sjakk-OL i Tromsø blir selvfølgelig ikke avlyst. Det er en tom trussel. Kanskje vil den gå på sparebluss, og det så mye at det merkes, og arrangøren – og Norge – får kritikk. Det er til å leve med. Den riktige adressen for kritikken er det internasjonale sjakkforbundet selv, som krever for mye av arrangøren. Arrangementskomiteen i Tromsø skal ha heder for at de stiller opp, mye av deres arbed foregår på dugnad, men  det fratar dem ikke for ansvaret med å få budsjettene i mål. Verken de eller andre kan budsjettere med at den norske stat skal spytte inn mer penger, når de selv går tom.

Arrangementskomiteen skal også ha kritikk for å gå så hardt ut. På de førende, internasjonale sjakksidene står det nå at OL er i fare, at arrangøren mangler penger, og at problemet er reelt. Sånt er jo ikke noe gøy, for de seriøse sjakkspillerne, som forbereder seg. Sjakkverdenen er også plaget av arrangement som blir planlagt, men avlyst, eller betydelig endret. Arrangøren har påtatt seg en forpliktelse til å få arrangementet gjennom, og må gjøre det med de budsjettene de har. De må ikke late som noe annet.

Den blanke avvisningen fra regjeringen til ropet om mer penger, støtter jeg helt og fullt. Sjakk-OL er som andre idrettsarrangement ikke et offentlig ansvar.

Russisk sjakkamp mellom Karpov og Iljumzjinov

Jeg spanderer en post i en travel tid på en ganske spesiell kamp som utspiller seg i sjakkverdenen for tiden. Normal rapporterer ikke denne bloggen så mye om sjakk, det finnes nok av nettsider som gjør det, men denne gangen er det nyheter som skrenser bredt innom russisk kultur og måte å gjøre tingene på, og det er denne bloggen opptatt av. Jeg skal i denne posten skrive om presidentvalgkampen i det internasjonale sjakkforbundet, FIDE, kampen står mellom den gamle, ærverdige verdensmester Anatolij Karpov og den sittende presidenten både i FIDE og den russiske republikken, Kalmykia, Kirsan Iljumzjinov. Man trenger ikke akkurat være sjakkinteressert for å finne glede i den valgkampen. Tvert i mot inneholder den allerde så mange utrolige hendelser, at det hjelper å ikke interessere seg noen ting for sjakk, slik at man får betraktet det hele på avstand og med sinnsro.

Begge kandidatene kommer fra Russland, og skal være godt vant med russiske spilleregler. Anatolij Karpov har kjørt løpet, han var partiets yndling under Sovjettiden, partiboken var i orden og han representerte partiet og staten forbilledlig både i personlighet og opptreden. Han skrev oppgave på universitetet etter han var blitt verdensmester i sjakk, om «Arbeiderenes fritidsproblemer i den fullendte kommunismen», eller noe i den stilen. Boken hans «Den niende rad», om hans vei til tittelen, er rett og slett førsteklasses lesning om hvordan en sovjetborger med tro på systemet fremstiller det for sine egne. Man skal lese mye vestlig skrevet litteratur for å oppnå samme innsikt. Karopv var også godgutten innen det internasjonale sjakkforbundet FIDE, og møtte blant annet utfordrer Kasparov til kamp om verdensmestertittelen under ganske de samme betingelser som han nektet å stille opp mot den gamle verdensmesteren, Bobby Fischer, med. At Karpov ble forfordelt er ikke engang kontroversielt å skrive. Så brøt som kjent Sovjetunionen sammen, og Karpov har som mange andre vist seg dyktig i å snu seg fort, og fremstår nå som en sann og evig demokrat. Presidentvalgkampen hans og nettsiden hans låner ikke så rent lite fra en mer berømt og kanskje også sannere demokrat, Barack Obama.

Kirsan Iljumzjinov er fra den autonome republikken Kalmykia i det norvestlige hjørnet av Det Kaspiske hav. Som Kalmyker flest ble hans foreldre deportert av Josef Stalin, og lille Kirsan vokste opp i hovedstaden Elista da de fikk lov til å vende tilbake. Han bygde opp sin vanvittige rikdom i de begivenhetsrike årene fra 1990-93, da Boris Jeltsin skulle innføre markedsøkonomi, og i stedet innførte et system der folk i rette posisjoner kunne forsyne seg grovt av statsrikdommene. Iljumzjinov brukte sin rikdom som mange andre også brukte den, til å skaffe seg politisk makt. I 1993 ble han president i Kalmykia, og han har vært det siden, til tross for at konstitusjonen uttrykkelig forbyr ham å sitte så mange perioder som han har gjort. Det er tunge spekulasjoner i at han har hatt en god hånd over republikkens statseiendommer i løpet av presidenttiden. Han har i alle fall blitt ustyrtelig mye rikere, og det er ikke lagt frem noen andre gode forslag om hvor pengene skulle komme fra. Og på beste russisk vis finnes ikke noen innsyn i det hele tatt. Det samme gjelder for sjakk, hvor Iljumzjinov har vært president i FIDE siden 1995, og rundhåndet har delt ut enorme pengebeløp i deltakerpremier og andre utgifter i forbindelse med store sjakkturneringer. Til gjengjeld har han fått turneringene akkurat som han har ønsket dem, og ingen kritikere har evnet å stable tilsvarende pengesummer på beina.

Dette er altså presidentkandidatene i det kommende valget. En nokså samlet sjakkverden stiller seg bak Karpov, forståelig nok, siden det har vært nok av skandaler og kontroverser i løpet av Iljumzjinovs langvarige presidenttid. De største kontroversene knytter seg til VM-syklusen, der vår egen Magnus Carlsen også er involvert. Reglene om hvordan man spiller seg frem til en tittelkamp blir gjerne forandret flere ganger underveis i kvalifiseringen. Det har flere ganger hendt at hele tittelkampen blir avlyst, ofte er en annen utfordrer enn den som vitterlig har kvalifisert seg hentet inn, og folk som vitterlig er utslått får visst lov til å være med igjen allikevel. Utenom dette har det vært innført en del regler som faktisk har vært med på å gjøre at jeg selv ikke spiller aktivt lenger, men som det kan være delte meninger om, alt etter hva man legger i at sjakk skal være en seriøs og profesjonell sport. Blant annet er det innført doingtester, hva nå sjakkspillere skal dope seg etter eller med, og det er strenge regler om at man må møte i tide og ha mobilen av, og fullt av ting man må sette seg inn i om man ikke skal tape partiet. Men det er greit, det er for spesielt interesserte.

Som en liten apertif til valgkampen vil også jeg hente inn historien om at Iljumzjinov på 90-tallet ble hentet av romvesener fra sin leilighet i Moskva, og tilbrakte noen timer med dem i romskipet hvor de «utvekslet ideer» på et språk Iljumzjinov ikke vil gjøre helt rede for hva var. Slike historier går langt over grensen for hva jeg finner alldeles pinlig, og bare vil late som ikke eksisterer. Men den finnes over hele internett, og den blir brukt av Karpov i valgkampen, «hvordan skal noen ta sjakk seriøst, om de finner ut at sjakkpresidenten har vært bortført av romvesener?» Historien har også fått en viss politisk betydning i Russland, hvor et medlem av dumaen har skrevet til presidenten og bedt ham undersøke saken nærmere. Om en høyerestående politiker har vært bortført av romvesener kan han ha avslørt statshemmeligheter, og generelt bør det utformes retningslinjer for hva en politiker skal gjøre om han blir bortført av romvesener. Det er for dumt.

Da er det mer interessant ut i fra et russisk perspektiv hvordan Iljumzjinovs viktigste støttespiller i det russiske sjakkforbundet, Arkadij Dvorkovitsj, tidlig gikk ut og sa forbundet nå hadde valgt sin kandidat: Iljumzjinov. Det ble regnet som et hardt slag for Karpov, for hvordan skal en kandidat vinne støtte fra sjakkverdenen når han ikke engang er støttet av sitt eget forbund? Det ble sågar reist tvil om Karpov i det hele tatt kunne stille, om det var gyldig kandidatur om et annet forbund nominerte ham. Karpovs støtteapparat hadde imidlertid et rimelig godt forsvar mot dette tilsynelatende harde slaget. Det russiske sjakkforbundet hadde nemlig ikke foretatt seg noe som helst, og erklæringen fra Dvorkovitsj var et rent soloutspill. Det ble nå nylig holdt et møte i forbundet, hvor 17 av 32 medlemmer nominerte nettopp Karpov som sin kandidat. Etter hva jeg har forstått var det enstemmig blant de fremmøtte. Nå var det imidlertid Dvorkovitsj som kontret, og hevdet møtet var ugyldig siden det manglet formann, og han selv hadde avholdt et tilsvarende møte på samme tid, men et annet sted. På dette møtet ble Iljumzjinov nominert. Dvorkovitsj erklærer selv at også hans møte og nominasjon var ugyldig, siden det var for få fremmøtte medlemmer. På møtet deltok bare han selv.

Slik foregår politikk i sjakkverdenen, og i Russland. Man kan bli forundret over å følge med. Iljumzjinov og støttespillerne hans fører et språk så grovt at det minner om skoleelever som nettopp har lært noen retoriske triks, mens Karpov helt klart har bedre rådgivere og skribenter til å forsvare seg. Iljumzjinov har nettopp gått ut med en offentlig erklæring der han fordømmer vedtaket i møtet hvor Karpov ble nominert. Etter sigende skal dette møtet ha blitt avholdt mer eller mindre i hemmelighet, møtested og tidspunkt ble flyttet like før avholdelsen, og ikke alle ble informert. Han angriper i samme slengen Karpov og støttespilleren hans, Kasparov, for på ny å ville splitte sjakkverdenen, slik de gjorde på 90-tallet, og får elegant flettet inn at den ene av dem vil bli president i Russland, den andre i FIDE. Karpovs leir har allerede forsvart seg, og tilbakevist påstanden om at møtet ble flyttet og hemmeligholdt. Tvert i mot var det Dvorkovitsj som plutselig forandret møtetid og møtested, og således altså holdt sitt eget møte inne på sitt kontor.

Alle disse tingene kan altså se ganske morsomme ut. Men det er altså presidenten i en republikk i den russiske føderasjonen som deltar, og jeg mener mye av det som skjer her er representativt for hva som skjer i russisk politikk, også på det aller høyeste nivået. Jeg har i posten ikke skrevet noen ting om korrupsjon. Samtlige vet det foregår, men ingen er i stand til å bevise noe, siden pengestrømmen er så ugjennomsiktig og ingen vet verken hvor pengene kommer fra eller går. For å vinne frem i dette systemet må du spille samme spillet, og det er vanskelig å se hvordan en ordentlig «good guy» skal kunne klare det. I valgkampen om presidentvervet i FIDE ser det ut som gamle Karpov har klart å ikle seg rollen, noe som bare viser at han er i stand til å kjøre løpet helt ut: Den tidligere sovjetyndlingen er nå fullt ut amerikanisert.