Latter

Jeg har en venninne som ler svært mye. Overdrivelsen ligger i den første delen av setningen, hun ler virkelig svært mye. Men jeg kjenner henne ikke så godt, jeg er bare med henne av og til. Vi treffes alltid tilfeldig, når jeg er et sted, hender det at hun er der også. Jeg hører det med en gang, jeg hører latteren. Hun ler svært mye. Så møttes vi da, jeg var på restaurant, og det var hun også. Jeg hadde akkurat sagt til en kamerat, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? og så hørte jeg henne le. Hun stod i baren og lo. – Der er du jo, sa jeg til henne, vel vitende at enhver spøk ville slå an. Og det gjorde den virkelig, hun lo så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Hvordan går det? spurte jeg henne, – jeg skal ha en øl, sa jeg samtidig til bartenderen, – det går bra, fikk hun frem gjennom lattehikstene – en øl til meg også, hun måtte anstrenge seg for å si dette til bartenderen mellom hikst og host og kremt av latter. Nå var det jeg som ristet på hodet, hun lo virkelig svært mye og til dels kraftig, det er ikke normalt. Det må være noe som går av henne. – Det blir 46 kroner, sa bartenderen. Jeg betalte, hun betalte, og hun lo fortsatt så hun holdt seg for magen og hev etter pusten. – Jeg skal ha en øl til, sa jeg til bartenderen. Jeg hadde jo glemt min kamerat som også skulle ha øl, hun lo virkelig svært mye. Hva er det som går av henne? Jeg gikk til min kamerat og spurte om han kjente hun der som lo så mye, og så sa jeg navnet på henne, om han kjente hun der som lo så mye og hadde det navnet jeg nettopp hadde nevnt, – nei, sa han. – Hun ler svært mye, sa jeg. – Det er noe som går av henne. Og så kom jeg med eksemplene, de samme eksemplene jeg har lagt frem for dere, akkurat på samme måten, fra begynnelsen, jeg har en venninne som ler svært mye, og så videre, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? det var denne setningen som slo henne ut, hun ler virkelig svært mye. – Der er du jo, sa jeg til henne. Og da lo hun så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Kan du forstå det? kan du forstå det, spør jeg? og min kamerat, om han kunne forstå det eller ikke, gikk leende bort.

ES2004

Reklamer

Ingen tekster å skrive

Det var knyttet stor spenning til den neste teksten Eivind Salen skulle lese i den lille forsamlingen, han har jo skrevet så mange morsomme tekster før, og fantasien hans har jo tilsynelatende passert grensen for det uendelige, det er helt umulig å vite på forhånd hva han vil finne på. Og denne starten, som jo sammenfaller med den teksten han leser, utløser på ingen måte spenningen. Det er jo ingen egentlig start, tenker mange, men flere tenker ingenting, og enda flere har egentlig ikke fulgt med på starten. Noen ganske få tenker, at det var da en uvanlig start, er det mulig å starte på den måten? Og hva med fortsettelsen? Oppleseren Eivind Salen besvarer spørsmålet ved å se opp, og ta en pause. Han tar en lang pause. Det ser ikke ut til å være noen grenser for pausen. De få som virkelig følger med, de som virkelig forsøker å få tak i hva han prøver å si, tenker hva er det han driver med, og det samme tenker mange av dem som ikke har fulgt med noe særlig, men nå som nå er blitt oppmerksomme på grunn av den lange pausen som ikke ser ut til å holde opp.

ES2007

Soloppgang

Jeg har snakket mye om det at jeg snart skal avlevere meg selv, og gå inn i mitt videre liv, eller la 34 åringen Eivind Salen overta resten av mitt liv. Jeg har snakket mye om det, men ingen steder har jeg snakket om det så noen kan høre det. Ingen steder har jeg skrevet det, så det kan bli lest. Men for meg selv har jeg snakket om det, til meg selv har jeg gjort det. Det er bare å lese oppover her. Jeg har sett på det med vemod. Jeg kunne ha begynt denne teksten på mange andre måter også, det er ikke det viktige her. Det viktige er at jeg nå har tenkt å forlate denne følelsen av vemod, jeg har tenkt å si nei til den, jeg har tenkt å smile til den med mitt hjerteligste smil, kom bare du, sier jeg til den, på meg vil du ikke få tak! Dere kan se meg for dere, kjære lesere, dere kan se meg for dere akkurat i den lille leiligheten jeg bor, gjør den gjerne mindre. Gjør den gjerne mer rotete. Gjør gjerne de deler av min tilværelse dere finner håpløs, enda mer håpløs, gjør alt som er galt med meg og for meg, verre, og still meg opp midt på gulvet til skue for alle! Og jeg vil stå der og smile. Utenfor vinduet vil jeg se en soloppgang, ganske utrolig i Bergen by i desember måned, men om soloppgangen ikke kommer straks med en gang, så vil den en gang komme, og jeg vil stå på gulvet mitt og se den. Det vil være en av de store allegoriske. Jeg vil slå ut med hånden og vise dere den, jeg vil uten videre innrømme alle sider med mitt liv jeg mistrives med, og alt som er dumt, jeg vil likevel vise dere solen. Se der er den, vil jeg si med min bestemte håndbevegelse, utført med høyre hånd. Fra stuegulvet mitt vil den slett ikke se ut så vakker som den kan, skjult av boligblokker som den vil være på Nordnes hvor jeg bor. Antagelig vil den ikke engang være synlig fra stuegulvet mitt, solen står jo opp i øst, og i øst er utsikten min helt sperret. Men solen vil stå opp allikevel, og jeg vil vise dere det, det vil bli lyst, en ny dag. – Skal vi gå ut, vil jeg si, eller noe sånt, – skal vi gå ut og leve? Jeg vil på nære nippet holde på å bryte ut i latter på grunn av min frekke avvisning av alle realiteter i livet, alle fornuftige slutninger, alle konsekvenser av det liv jeg har sendt meg selv inn i, – hahaha, vil jeg le når jeg ser det så tydelig som her. Det har vært en soloppgang, mitt liv fortsetter, og det gjør det med glede.

ES2007

Pause

Jeg tror ikke jeg har lesere. Jeg tror jeg skriver denne teksten rett ut i intet. Jeg tror den eneste som kommer til å lese denne teksten, er jeg. Derfor henvender jeg meg til meg selv, og jeg vet jeg ikke trenger forsvare noe overfor meg selv. Jeg vet hvordan alle ting er når det gjelder meg. Jeg vet alle motiver jeg har for å skrive denne teksten. Ja, jeg vet det, sa jeg til meg selv. Jeg vet jeg har et sterkt behov for å sammenlikne livet mitt med alt mulig, og at jeg er nødt til å skrive det ned når jeg har tenkt det ut, og selv om ingen andre kommer til å lese det, kommer jeg til å flikke på det og rette på det til det blir slik jeg vil det skal være, selv om jeg altså vet hvordan jeg vil det skal være på forhånd, og aldri får til å skrive det ned. Tekstene gir altså hele tiden et misvisende bilde på hvordan jeg har det. Og allikevel skriver jeg dem. Jeg skriver denne også, foreløpig er den bare skrevet en gang, altså begynnelsen i den, skrivingen av fortsettelsen foregår fortsatt. Teksten blir skrevet mer enn den blir lest, alt er nå som det er, og jeg vet jeg kommer til å rette på den etterpå. For det ble ikke bra nok, begynnelsen får ikke frem den stemningen som må til for å få uttrykt hvordan jeg har det, og handler dessuten altfor lite om hvordan jeg har det. Strengt tatt handler den ikke om det i det hele tatt, og det var dette den skulle handle om. Og det får jeg bare sagt med noen få linjer helt til slutt. Hvis vi sammenligner mitt liv sånn som det er nå, med en film, så vil det være akkurat slik det er, når man har trukket på pauseknappen.

ES2007

En liten rørende historie

om en liten fugl, kunne også vært overskriften. Jeg var ute og gikk, og fikk øye på en fugl som lå i veikanten. Den var skadet, det kunne jeg med en gang fastslå, den lå i veikanten, pjuskete og fortapt, jeg kunne med en gang identifisere meg med den. Hva som er mer overraskende, er at den også kunne identifisere seg med meg. – Se her, du, sa den til meg, – ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg. Og så tok den meg varsomt opp, jeg var ikke redd i det hele tatt. – Ser du? det går bra, sa den, den snakket hele tiden for å berolige meg, og jeg ble virkelig beroliget. Den strøk meg så kjærlig over kroppen at jeg skjønte at her var det ingen som ville skade meg. Til og med den veldige skjelvingen jeg ikke kunne hjelpe for og som plaget meg noe fryktelig, dempet seg. Jeg følte en enorm lyst til å meddele meg, til å takke, få frem at en slik kjærlighet hadde jeg aldri kunnet forestille meg, enda den ikke hadde gjort mer enn å plukke meg opp. Endelig skulle jeg i sikkerhet. For det var dit vi var på vei, fuglen min og jeg, jeg skjønte det så godt ut i fra klappingen og de kjærlige ordene. Hvis jeg bare kunne slutte å skjelve, så den skjønte hvor takknemlig jeg var. Men det klarte jeg ikke, og det plaget meg noe fryktelig at jeg så dårlig klarte å gi uttrykk for hvor god den var mot meg.

ES2004

 

Gå på, Eivind (og alle andre)

Å, Eivind Salen, der du sitter og tenker, like før du begynner å skrive, eller kanskje en god stund før du begynner å skrive, da liker jeg deg. Jeg liker deg, enten du er energisk og fin og bare trenger de siste par sekunder for å komme i gang, eller når du er sliten og treg og neppe vil komme i gang med det første. Og når du kommer i gang, da liker jeg deg veldig godt. Da skriver du en tekst som virkelig gløder. Jeg liker deg også, det skal du vite, når du sitter og har gitt opp på forhånd og føler du ikke får til noen ting. Jeg liker deg når du får det for deg at ingenting nytter, fordi det beste i livet er bak deg og dine beste prestasjoner har du allerede gjort, og de holdt ikke mål. Da liker jeg deg. Da synes jeg du skal gå på. Uansett hvordan du føler deg, synes jeg du skal gå på. Jeg liker deg så godt når du går på, når du bare blåser i hva som måtte komme ut av de forskjellige tingene du gjør, når du bare gjør som du synes du skal, vanari resten, og går på. Da synes jeg du er unik. Jeg liker deg også når du bare sitter der, men det er bare fordi jeg håper på at du en gang skal gå på igjen. Det er da jeg liker deg best. Så gå på, Eivind. Og alle andre.

ES2007

Bilde av henne

Plutselig var det helt uten forvarsel en dag bilde av henne i avisen. Jeg satt og leste den, som jeg alltid gjør, det hører med til dagsrutinene mine. Så var det bilde av henne der. Det var på sistesiden, under en spalte som heter ”Mennesker i byen”, der forskjellige slags folk svarer på faste spørsmål fra avisen om hva de holder på det. Denne gangen var det henne som svarte på disse spørsmålene. Jeg så hva hun svarte, og kunne ut i fra det se at hun var ferdig med utdannelsen sin, og at hun hadde fått seg jobb her i byen. Jeg kysset bildet av henne. Eller, jeg kysset langfinger og pekefinger og la dem ned på bildet, slik at de dekket ansiktet hennes. Helst ville jeg jo kysse henne på munnen, men fingertuppene mine var for store til det. Det var et svært vakkert bilde, hun var svært vakker på bildet, og jeg husker også at hun alltid hadde vært svært vakker. Og nå så jeg at hun bare hadde blitt vakrere med årene. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg klarte å miste kontakten med henne. En gang kom hun til meg. Jeg skulle gjerne sagt at hun pleide å komme til meg, men hun kom ikke så ofte at jeg kan kalle det at ”hun pleide”, og hun kom heller ikke så ofte som jeg gjerne skulle ønsket. Det hendte hun kom, sånn var det. Og jeg var alltid i villrede og gikk rundt og tok meg til hodet etterpå. Jeg følte jeg var i ferd meg å vikle meg inn i noe som var fryktelig galt, og at jeg kanskje aldri ville komme ut av det igjen, men så viste det seg at jeg var i ferd med å bli viklet ut, og at det var dette som var galt. Jeg har tenkt på henne mange ganger siden. En gang skrev jeg til og med et kort til henne, men jeg fikk aldri sendt det, for jeg hadde ikke adressen, og den var heller ikke å oppdrive. Kortet ligger fremdeles i hyllen, med bilde av en stol utenpå. Tenk at hun likevel skulle komme til meg, inn til meg i leiligheten min. Riktignok er det bare et bilde i en avis, men allikevel. Hun må da skjønne hva det betyr. Eller, kanskje er det ikke så lett for henne å skjønne det, det er ikke sikkert jeg er den hun tenker oftest på og sårest på, kanskje skjer det svært sjelden. Om i det hele tatt. Hvis jeg kunne skrive verden, og verden ble slik jeg skrev, så ville jeg skrevet at hun tenkte på meg omtrent hver dag. Og så ville jeg gitt henne den store glede å skrive et bilde av meg i avisen en av de nærmeste dagene. Kanskje i neste uke en gang. Så ville hun lese den, hun ville ikke ha noen kjærester eller noen som elsket henne akkurat nå, hun ville være litt ensom, og så var jeg der. Et flott bilde av meg i avisen hun holdt i hendene sine. Og jeg satt så fin og ustelt sånn som hun gjorde, og var bare blitt vakrere med årene jeg også. Det gamle smilet var på plass, som før, og det gikk rett hjem til henne. Hun kysset sine to fingre varmt og lenge, og plasserte dem ømt i bildet av meg.

ES2007