Besøk

To dager før besøket begynner han for alvor å tenke hvordan det vil bli. Hun vil komme til ham, de har en avtale, men hva som vil komme ut av det vet han ikke. Hun har kjæreste, samboer, han har ikke. Før var de kjærester, og han angrer det ble slutt. Kanskje angrer hun også, kanskje gjør hun ikke det. Men hvis hun ikke gjør det, hvorfor skulle hun da komme på besøk, tenker han, uten at det hjelper. Det vil ikke gå bra dette, han innbiller seg ting, og jeg føler det er min plikt, som forfatter, å gå inn i teksten og fortelle ham det. Så det gjør jeg, jeg ringer på døren hans med en gang, han er selvsagt overrasket over at det er jeg, forfatteren, som kommer, men det er det altså. Jeg tror han vet at jeg vet alt om ham, for han oppfører seg temmelig sjenert og tilbakeholdent, men jeg vet jo også at dette er hans natur, – ja, vil du ha noe kaffe, spør han, mens han går for å sette på kaffen. – Du har det fint her, sier jeg, jeg tror han tar det som ironi, for han skvetter til og begynner å snakke i rasende fart om at han har planer om å rydde, og at mye av det jeg ser her er provisorisk, dessuten var besøket overraskende, så han hadde et par ting liggende, og til slutt sa han at ”det er bare slik jeg er”. Snart etter sitter vi med hver vår kaffekopp i hånden, han sitter mest urolig. – Det var god kaffe, sier jeg, og holder straks etter opp hånden, for det ser ut til at han vil ta også dette som ironi, – du skal ha besøk, sier jeg i stedet og går rett på sak. – Av en dame, sier jeg. – Jeg vet det, sier han, som om jeg også kunne fortelle ting om ham som han ikke vet. – Hva tenker du om den saken? spør jeg. – Jeg vet ikke, sier han, – jo, det vet du, sier jeg, – jeg tenker… sier han, og kommer ikke videre. Jeg tier stille. Jeg lar ham sitte der i stillheten. – Jeg vet ikke hva jeg tenker, sier han, – jeg tenker så mye, sier han raskt, jeg sier fortsatt ingenting, – jeg tenker at dette er bare et helt vanlig besøk, at hun mener ingenting med det, men jeg tenker også… på ny lar jeg ham sitte der i stillheten sin. Han skal selv få si hva han tenker. – Jeg prøver å si til meg selv at det er galt, sier han, – men jeg tenker også… eller jeg ser for meg… at det går bra. At hun kommer til meg for å undersøke om det fortsatt er noe mellom oss, at det kan bli til noe. Det hadde vært… og så sier han ikke mer, og denne gangen lar jeg ham få lov til det. Jeg har fått uttrykt det jeg ville si.

ES2006

 

Et pip om hjelp

 

Kjære leser, eller lytter, om jeg noen gang får anledning til å lese denne teksten opp, og noen hører på den, ha da forståelse for hvor grusomt den som opplevde den, opplevde den, og glem ikke et øyeblikk at den som opplevde den, var jeg. Det var jeg, som var på besøk, hos et nylig etablert ektepar, i en stor, flott leilighet, som de eide til lån med lav rente og bil og barn hadde de også; kort sagt, de hadde drevet det langt lenger enn jeg. Og jeg var der med en dame, en vakker dame, allerede på forhånd var jeg forelsket i henne, og denne familielykken vi var vitne til (vi så på det som familielykke, i hvert fall gjorde jeg det) forsterket disse følelsene voldsomt. Jeg må også si dere at jeg etter at jeg har utviklet et langt sterkere følelsesliv etter jeg rundet 30 år, jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg har fått så fryktelig lett for å ta til tårene. Rett som det er får jeg problemer med stemmen i situasjoner jeg tidligere knapt ville reagert på. Hadde jeg vært eldre kunne jeg sagt jeg var blitt sentimental med årene, men jeg synes ikke jeg er gammel nok til å si det ennå, jeg er bare så vidt over 30 år. Dette har jeg ikke snakket med noen om, jeg skjemmes over det, og hvis noen konfronterer meg med det vil jeg straks benekte det. Særlig ille blir det hvis jeg blir konfrontert midt under den store følelsesmessige påkjenningen, og jeg kvalt av tårer og med sviktende stemme må benekte at dette går innpå meg. Dette er selvsagt verre i noen situasjoner enn i andre, men aldri verre enn i situasjonen jeg nå skulle gjennomgå. Jeg satt altså der i besøket og ble stadig mer oppslukt i familielykken jeg mente å se hos paret med barnet vi besøkte, samtidig som jeg i lengselen etter å oppleve en slik lykke selv, ble stadig mer forelsket i henne jeg kom sammen med. Hun klarte seg så fint, smilte og lo, og lekte med barnet og løftet det høyt opp i været og var med når det skulle skifte bleie. Jeg var utenfor i forhold til dette. Jeg satt der og ønsket at jeg kunne få vise for henne at også jeg behersket dette med barn, at jeg ville bli en god far, at jeg både kunne leke med barnet og ta ansvar, at jeg ikke nølte med å ta i et tak og skifte bleie når det trengs, at det ikke var noen sak for meg å få barnet i humør, at hun bare kunne satse på meg, men jeg ble i stedet sittende i sofaen. Så skulle vi gå, det var rettere sagt hun som skulle gå, – jeg må gå nå, reiste hun seg opp og sa, og jeg reiste meg også opp og sa at jeg også måtte gå, så vi gikk begge to sammen. Det var nå det gjaldt, jeg tok på meg jakken og skoene stivt og utilpass som jeg alltid pleier å gjøre. Vertskapet snakket så blidt og hyggelig, og jeg svarte så klønete, satt nede på gulvet og knyttet skoene, måtte ha to forsøk på den ene skoen fordi jeg trakk snoren gjennom løkken, eller hvordan jeg skal forklare det, jeg var i hvert fall på randen av fortvilelse. Hun jeg kom sammen med formelig tryllet på seg jakken og skoene, og gav vertskapet en klem både ham og henne, jeg tenkte jeg også burde klemme noen, men det ble aldri noe av det, og så var vi utenfor døren. Nå måtte jeg bare si det, få en avgjørelse på det, jeg kunne ikke gå hjem uten å vite sikkert om det engang fantes håp. – Det var et kjekt besøk, sier hun til meg, – ja, sier jeg, og merker til min store skrekk at stemmen min er pipete og gråtkvalt. – Hva sa du? spør hun, smått overrasket. – Jeg sier at det var kjekt, piper jeg, og må kvele et hikst. – Hva er det? spør hun, og ser bekymret på meg, nådeløst vil jeg kalle det, for denne sympatien er mer enn jeg kan makte. – Ing… ingenting, sier jeg, jeg må til og med si det to ganger, begge ganger pipende som en liten fugl. Det er langt frem til den store sterke mann jeg nå ønsker og trenger å være. – Jo, du er jo helt lei deg, sier hun, og stopper, – du må fortelle meg hva det er. – Jeg har lyst til å bli med deg hjem, kunne jeg ikke akkurat pipe til henne, – jeg synes leiligheten deres var så fin, sa jeg. Jeg forsøkte å smile, men det gikk ikke, jeg begynte å snufse og hikste og kjente tårene presse på, og komme. Hun jeg elsket og opphøyde holdt rundt meg sånn kvinner gjør når de trøster hverandre, og da sprakk det fullstendig for meg. Jeg kan ikke si det annerledes. Verden bare raste sammen rundt meg og i livet mitt, og i en flom av gråt fikk jeg formidlet min bønn om hjelp.

ES2005

Dikteren leser (alle sovner)

Jeg er dikter selv (det ser dere jo selv utifra denne teksten), og derfor tenker jeg naturligvis at alle er litt opptatt av meg når jeg en sjelden gang går for å overvære en diktopplesning. Så også denne gangen, jeg skulle treffe to kamerater, en gutt og en jente, og jeg tenkte som så at de nok ville spørre meg hva jeg mente om diktene vi hadde hørt, og jeg da måtte komme opp med et svar som gav dem noe å tenke på. Og dette gjaldt bare de jeg kjente, hva de andre publikummerne tenkte og kanskje kom til å vente av meg, nei, det var ikke godt å vite, jeg måtte være forberedt på alt og virkelig danne meg en mening om denne dikteren vi kom til å måtte høre på. Det kunne til og med være at jeg måtte snakke med selve dikteren, hvis han hadde sett meg før og visste jeg var dikter, eller noen hadde fortalt ham det. I så fall måtte jeg på en fin måtte si hva jeg syntes om diktene hans, ja, jeg hadde vær så god å følge med da han satte i gang. – Hysj, der begynner han, sa kameratene mine, da vi satte i gang, jeg syntes forresten hun damen viste overdreven interesse for kameraten min i forhold til meg. Men jeg regnet med at det ville bedre seg når vi etterpå skulle diskutere forestillingen, da skulle jeg nok vise hva jeg har fått med meg og hvilken innsikt jeg har i dikterkunsten. Dikteren på scenen er av den stillferdige typen, det ser ut som om han er plassert der på spøk, han behersker ikke å stå foran et publikum, så mye er i hvert fall sikkert, og skal jeg si min ærlige mening, så behersker han ikke å skrive dikt heller. Jeg tenker hvordan i all verden skal jeg klare å si noe om denne fyren her, uten at det virker for opplagt, uten at det blir noe som alle kunne klare å tenke. Fra munnen hans kommer ordene i en jevn dur, som fra en gammel buss som kjører sakte bortetter en gate for å se etter hvor stoppestedet var blitt av, men her er ikke noe stoppested, eller det er et stoppested som alltid er lenger fremme, bussen stopper ikke, ikke dikteren heller, han leser. Jeg gjør som jeg pleier, i stedet for å se på han som opptrer på scenen, ser jeg på publikum, ofte skjer det mer der. De er liksom passasjerer på denne bussen, eller kanskje er det en gammel snekke som putrer av gårde, publikum sitter på, det vugger så godt, også jeg er en passasjer i snekka, eller bussen, dikteren er ferdig og vi klapper, nei, forresten, det ble visst ikke noe av det. Dikteren går i gang med sitt neste dikt, hans evne til å mumle ordene sine er ubegrenset, når jeg anstrenger meg til det ytterste, det vil si når jeg følger med, så hører jeg at diktene er rik på metaforer og forresten får jeg ikke med meg noe som helst, jeg vet ikke om det er metaforer eller den rene skjære sannhet han kommer med, søvndyssende er det i hvert fall, og ytterst behagelig, det er helt greit at damen viser min kamerat oppmerksomhet, jeg sovner, alle gjør det, kunne jeg noensinne oppnå noe lignende.

ES2005

Jeg ser det for meg

Jeg går opp på scenen, iført mine vanlige klær, kanskje litt finere, kanskje funnet av en designer med det for å øyet å få det til å se ut som om jeg har på meg mine vanlige klær, bare litt finere, kanskje, men opp på scenen går jeg, det er det viktige, jeg ser det for meg, i hånden har jeg denne teksten her. Og publikum, i dette tilfellet vil det si dere, sitter og lurer litt på hva slags tekst jeg skal lese opp denne gangen, hvis jeg da i det hele tatt skal lese opp noe, jeg finner jo på så mangt vet dere, og dere er spente på hva jeg har funnet på denne gangen, dere vet jo ikke at det er denne teksten her, og etter hvert som dere skjønner det stiger spenningen, til tross for at den altså var svært høy fra utgangspunktet. Jeg ser det for meg, jeg treffer så godt med intonasjonen, det litt merkelige innholdet virker helt som det skal være, flere kvinner sitter og smiler for seg selv, flere smiler direkte til meg, og jeg smiler også der oppe fra scenen, smiler både innvendig og utvendig. Jeg blir selvfølgelig revet med, selv i omstendelige setninger som denne her hvor ordene bare renner ut uten egentlig tanke for hva de måtte inneholde, slår tungen ikke krøll på seg, men beveger seg dit den skal i uanstrengt fart slik at ordene triller av gårde fritt og uproblematisk, samtidig som publikum selvfølgelig får dem med seg og liker dem og faktisk får lyst til å klappe litt etter et plutselig punktum. Jeg løfter hånden for å dempe denne klappingen, jeg ser det for meg, teksten er jo slett ikke slutt, jeg har mer å komme med, jeg ser det for meg, jeg leser dette her, nærmer meg enda et punktum, men punktum og komma er under min kontroll slik publikum også er det, de kommer ikke før jeg vil det, eller publikum gjør selvfølgelig det, de kommer når de vil, lenge før denne teksten, de var der når jeg gikk opp på scenen og de vil fortsatt være der når jeg går ned igjen og teksten er slutt, ser jeg for meg, det er punktum og komma og opplesningen som er så fullstendig i min kontroll, og publikum også så lenge jeg leser, ser jeg for meg. Jeg ser for meg at publikum liksom skjønner hva jeg prøver på, eller de skjønner det kanskje ikke, men de liker det likevel, fordi det kanskje er noe der. Og akkurat i det jeg har dem i denne troen, stopper jeg lesningen og blir bare stående og smile, publikum skjønner at teksten og opplesningen er slutt, og jeg bekrefter det med å bukke, applausen er overveldende, det er dette jeg ser for meg, den overveldende applausen mens jeg står der og bukker, og går ned og sier takk, takk, mens publikum klapper og smiler fordi de endelig har forstått at det er denne teksten her jeg har lest, og hvorfor den ble som den ble for å få sagt det den skulle si. Men noen klapper og smiler selvfølgelig uten å skjønne så mye.

ES2005

Kvinnen som ble med meg hjem

I går var jeg ute og drakk. Det skjer ofte, det skjer også ofte at jeg går hjem igjen etterpå, men det skjer ikke fullt så ofte at jeg treffer en kvinne på veien slik jeg gjorde denne gangen. Jeg var i en sinnstilstand som gjorde at jeg vurderte å ta av meg på overkroppen. Det ville være for kjedelig å gå hjem uten å vise litt hud. Så jeg halte ut skjorte og t-skjorte fra buksa, og trakk dem godt oppover brystet, men det var så kaldt at jeg tok dem ikke av. Det ville sett for dumt ut, tenkte jeg. Men buksa kan jeg godt knappe opp, tenkte jeg, og holdt akkurat på med det da hun kom. – Hallo! du der! ropte hun, det var midt på natten og ingen til stede, hun måtte mene meg. I stedet for å knappe buksene opp, knappet jeg dem igjen, og gikk ganske så sindig bort etter veien. – Hallo! stopp! vent! ropte hun på ny, og kom løpende mot meg. Det var ordentlig kvinneløping, det dinglet i vesker og alt mulig. – Kan du si meg veien til sentrum? spurte hun, og gikk videre med å forklare noe om hvorfor hun ikke visste hvor sentrum var, og litt annet som hun kanskje forklarte. Jeg pekte og viftet med hånden og hvor sentrum var, jeg sa det også, – sentrum er der borte, sa jeg. Hun takket og fortsatte å snakke om vanskelighetene hun hadde med å finne sentrum, hun var ikke så godt kjent, – jeg er godt kjent, sa jeg, – jeg bor her. – Bor du her? spurte hun, – ja, jeg bor rett borti her, det ble litt frem og tilbake med dette hvor jeg bodde rett borti her, og så sa jeg at hun i stedet for å gå til sentrum, heller kunne bli med meg hjem. Jeg var på vei til nachspiel. Hun stusset litt, men nå viste jeg en pågåenhet jeg mener ikke er vanlig til å være meg. Jeg sa til henne at jeg hadde gin og vin og te og hva det måtte være hjemme, det var ikke langt, det var rett borti her, og forresten var det altfor kaldt å gå til sentrum nå, i hvert fall så dårlig kledd som vi er, se nå her og få varmen i deg, sa jeg og så tok jeg fast grep med begge armene om hennes, og strøk opp og ned et par ganger. – Det er galskap å gå rundt så tynnkledd, sa jeg. – Kom nå her, sa jeg, og så trakk jeg henne litt forsiktig med meg, og hun kom virkelig. Jeg var nå en trollmann både i ord og handling, snakket i vei om løst og fast, beroliget henne og gjorde henne trygg. Jeg snakket om helt andre ting da jeg låste opp først ytterdøren, siden døren til selve leiligheten. – Se her bor jeg, sa jeg og skrudde på lyset, før jeg straks skrudde det av igjen fordi det var så rotete og fordi det for all del ikke måtte være for lyst, jeg skrudde i stedet for på noen mindre lys, en liten lampe, og hentet frem stearinlys og fikk plassert henne i sofaen og satt på tevann og snakket om helt andre ting. Deretter satte jeg på musikk. Og så gikk jeg bort til sofaen og begynte å kysse på henne, jeg fikk hånden og fingrene inn under alle mulige plagg og var på god vei med å fjerne plaggene, da det hersens tevannet kokte. Det gikk jeg bare og skrudde av det også, så gikk jeg tilbake og fortsatte, hun satt og ventet, hadde bare sett på at jeg skrudde av tevannet, satt og ventet, jeg kom tilbake, sengen er bare noen få skritt fra sofaen, vi gikk inn der, og så elsket vi og sovnet. Det ser svært rart ut, her i ettertid, her jeg sitter nå, med mild bakrus og skriver historien som om den var skjedd slik jeg har skrevet den. Hun gikk med en gang neste morgen, det er jeg glad for, kjempeglad. Jeg latet som jeg skulle sove for alltid da jeg våknet og merket det var noen der, en fremmed kvinne jeg ikke hadde sett før og som ingen i verden har sett før, og som hadde blitt med meg hjem, aldri om jeg skulle våkne til en slik dag. Jeg sov fortsatt, som en stein, da jeg merket at hun lempelig forsøkte å vekke meg og gå ut av sengen, jeg gryntet så sovende jeg bare kunne da hun sa – nå går jeg, og jeg lå med hodet mot veggen og ryggen mot henne, da hun gikk. «Sentrum er der borte,» tenkte jeg, så lykkelig en mann kan bli, og hadde enda en historie å skrive ned som om den var hendt.

ES2004

Brev til meg selv

Jeg tok en gang og skrev et brev, og sendte det til meg selv. Ja, jeg vet det er uvanlig, jeg vet det er av den type ting normale folk ikke gjør, utenom for spøk og for å vise seg, for en liten munterhet i hverdagen. Jeg tenkte ikke nøyere gjennom hvilke motiver jeg hadde, jeg skrev brevet og sendte det. Dagen etter mottok jeg det, et brev! tenkte jeg da jeg så det i postkassen. Jeg løp inn, slengte brevet på bordet og fant frem støvsugeren. Etter å ha støvsugd åpnet jeg brevet, satte meg i sofaen, hendene ristet, jeg var så oppspilt, endelig hadde jeg fått et brev. Og nå skulle jeg lese det. Hei Eivind, begynte det vennskapelig, jeg tenkte jeg skulle skrive et brev til deg. Jeg satt nemlig og tenkte på hvordan du hadde det, og så kom jeg til den tanken at det er det kanskje ikke så mange som gjør. Det gjorde meg urolig. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Jeg har så lyst til å si deg at du må holde ut, Eivind, ikke gi deg. Det finnes noen der ute som har troen på deg, som tror du kan og setter pris på alt du gjør. Denne personen er jeg. Jeg synes du er et makeløst menneske. Jeg tenker på deg hele tiden. Stå på, Eivind. Det var bare dette jeg ville si. Og for meg var dette så viktig å få sagt, at jeg satte meg ned og skrev et helt brev for å fortelle deg det.

ES2004

Fektekamp

Dere kan tenke dere overraskelsen da jeg skjønte det var livet jeg skulle ut i fektekamp med. Det var naturligvis i overført betydning, hva skulle det ellers vært. Det var noe av det første jeg sa til dommeren, som på sin side ikke svarte med et ord bare klinget i bjellen, kampen var i gang. Aldri hadde jeg forestilt meg livet være så angrepsvillig, mens jeg stod der i diskusjon med dommeren kjente jeg allerede de første stikkene. Mine ønsker om protest var overveldende, jeg hadde ikke engang fått hentet sverdet mitt, jeg var våpenløs. Men livet så ikke til å bry seg med den slags detaljer, det snittet og stakk hvor det enn kunne komme til. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne med armer og knokler, det ble bare småsår selv om det gjorde fryktelig vondt. Så var det til alt hell pause. – Du lærer reglene etterhvert, sa en kvinnelig publikummer. Hun var kommet for å se på meg, eller en av de andre. Jeg smilte til henne, jeg følte allerede jeg var i gang med å lære en god del regler. Plutselig lød den forhatte klingen fra bjellen igjen, og jeg dukket instinktivt. Selvfølgelig uten suksess, livets sverd snittet meg ytterligere opp. Jeg merket meg at kroppen min begynte å se temmelig medtatt ut, men det var ingenting mot smertene jeg gjennomgikk. Jeg bestemte meg for å gi livet et fryktelig slag, og langet ut med knyttneven (sverd hadde jeg fortsatt ikke) uten at dette hadde noe som helst å si for kampen. I stedet ble jeg selv truffet av et sverd som gikk tvers gjennom foten. Nå var det ikke lenger tvil, jeg var skadet. Som følge av skaden fikk jeg nå enda en pause. Jeg merket en bølge av sympati fra publikum, ikke bare fra kvinnen som sa jeg kom til å lære reglene jeg også, men fra alle som så på. Det gjorde det enklere å holde ut, sa jeg til henne som tok seg av meg. Det var hun samme, hun hadde reist seg fra publikum og kommet bort for å stelle meg. Jeg satte umåtelig stor pris på det, det sa jeg til henne. Hun var viktigere enn hele fektekampen, det sa jeg også. Hun smilte bare til dette og forbant foten, resten av sårene plastret hun. – Er du klar? spurte noen. Dommeren tok det åpenbart som et tegn på at alt var i orden, bjellen klinget i hvert fall, og på et blunk var livet der og stakk meg i hjel. Eller nesten ihjel, jeg overlevde jo, selv om jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det. Igjen var det denne kvinnelige publikummeren som reddet meg. – Kan jeg ikke bare droppe hele kampen? spurte jeg, unektelig jamrende, – jeg har ingen interesse av å beseire livet, sa jeg. Og det var sant, jeg var villig til å godta ethvert resultat, så lenge jeg slapp alle disse stikkene. De ville i lengden ødelegge meg fullstendig. Så da bjellen klinget på ny holdt jeg meg bare for ørene og skrek, samme hvor dumt det så ut, samme hva hun som hjalp meg måtte synes, om hun så forsvant. De stikkene kunne jeg bare ikke tåle. Om betydningen var overført eller virkelig, det var uansett for mye for meg. Og det sa jeg til henne.

ES2004