Irinas (6) første besøk på kino

Det var klokken 1455 i dag, i vinterferien, vi plutselig bestemte oss, Irina og jeg, for å reise på kino. Filmen var Bigfoot junior II, vi så bare kjapt gjennom barnefilmene, den så grei ut, og begynte 1515.

Vi reiste.

Irina hadde høyst uklare forestillinger om hva det ville si å være på kino, men skjønte at hun måtte forte seg, og klarte selv å regne ut at vi hadde fire minutter igjen når klokken var 1511. Da kjørte vi inn i parkeringshuset, der kinoen er. Og så er det den håpløse og svindyre betalingen, den som krever tid og frustrasjon, og setter nådestøtet ikke til bilismen, men til sentrum.

Klokken var 1514 mens vi hastet fra parkeringshuset over i kinoen, for første gang for Irina, jeg lurer på om det er for andre gang for meg, denne kinoen her. Jeg er ikke sikker, mener bestemt jeg så en film en gang, og hadde 3D-brilller, men kan ikke huske hvilken.

Uansett, det var ti minutter til filmen begynte, sa de, så vi hadde tid til å kjøpe billetter og godteri. Irina ble veldig glad da hun fikk det, og valgte beskjedent en liten sak, som hun pleier. Hun fikk en kuli å drikke også. Så var det inn.

Jeg hadde instruert Irina nøye at hun var nødt å gå på do på forhånd, for etter filmen begynte, var det umulig å gå på do. Men hun måtte ikke på do, sa hun. Jeg måtte på do.

Så var det inn.

Irina ble instruert hvordan å finne riktig plass, og så satt vi oss. Det var omtrent ingen mennesker i kinosalen. Det var sånn man kunne lure på om det var ensifret eller tosifret, og må gjette på tosifret. Trailer var Tom og Jerry, tegnet som var de var på 50-tallet, men med levende mennesker. Jeg snakket og snakket, men fikk beksjed av Irina å tie stille.

Og så begynte filmen, med en forferdelig jakt av en ulv etter en hare. Forferdelig, med at den gikk så fort og var så drivende godt og moderne jaget, at jeg ble svimmel av den. Jeg har jo hatt bitte litt problemer med helsen, i det siste, mest sånn at det går ut over det psykiske, det er ingen selvfølge å være frisk lenger. Og jeg ble urolig, hva om jeg ikke greier det, her jeg er med Irina? Scenen med haren og ulven var fra Alaska, med nordlys, akkurat sånn som vi så det da vi var i Alta, Irina og jeg. Så det måtte jeg si til henne.

«Vær stille», sa Irina, på 6 år.

Og så var det presentasjon av hovedkarakterene, familien Bigfoot. Det er visst en serie, dette her, og rollene må etableres for dem som ikke har sett dem før, sånn som Irina og meg. Det gjør filmene gjennomprofesjonelt, nå om dagen, superraskt og effektivt. Lille Bigfoot løper veldig fort, hører veldig godt og helbreder egne sår raskt. Dessuten kan han snakke med dyrene. Faren er kjendis, bigfoot, og på TV, der han er i en verden han tydelig ikke hører hjemme i. Her er mange gjenkjennelige typer, og et tempo som liksom skal være for vår tid.

Og absolutt alle holder på med mobiltelefon og forskjellige dingser. Filmen er fullstendig i takt med verden, som alltid, som alltid.

Så må store bigfoot komme seg. Og her blir det rett og slett sjarmerende for meg, jeg også driver jo og stanser stor, internasjonal business som ødelegger naturen nå om dagen, akkurat det samme som bigfoot. Også jeg lager selfie-filmer med naturen, og sier den er vakker, og at vi må ta vare på den. Og også jeg lager filmen ærlig og rett frem, uten effekter av noe slag, ingenting om å dele eller like. Sånn som sønn Bigfoot junior legger til, og øker antall treff enormt. Sjarmerende, rett og slett sjarmerende.

Irina er også oppslukt. Det var fulltreff. Jeg hadde et håp om at hun skulle bli oppslukt av filmens eventyrverden, sånn jeg selv ble det da jeg var barn, og så Mowgli, må det ha vært, jungelboken, som en av mine aller, aller første kinooplevelser. Jeg kan ennå huske min onkels stemme, «det er godt å få tømt tanken før filmen begynner», om det å gå på to.

Apropos å gå på do, jeg måtte så sterkt at jeg greide ikke å holde meg. Og det falt sammen med mine mer eller mindre innbilte helseproblemer. Jeg ville ikke greie å se filmen til endes, måtte si til Irina jeg måtte på do, «det er ikke lov», sa hun, ganske riktig, men her var det ikke noe valg.

Jeg gikk. For første gang i mitt liv, ut av kinosalen, for å gå på do, og tilbake igjen.

Da jeg kom tilbake hadde handlingen begynte for alvor. Pappa Bigfoot var vekk, tatt til fange av de onde miljøkriminelle, som her var oljebransjen, men som nok like godt kunne vært vindkraften, da ville jeg vært blodfan, det var ellers prikklikt, men ok, det var altså olje, extract, tror jeg de het. Ren oljeutvinning, som de selv sa. Sønn Bigfoot var på vei med moren og dyrene for å se om de kunne finne ham, de kjørte i bussen. – Jeg spurte Irina hva som hadde skjedd, og hun svarte.

Nå kom det noen reelle actionscener. Og vesle Irina reagerte med en intenisitet som var barnet verdig, fullt og helt oppslukt, aldeles inne i tingene. Fascinerende, en verden man mister tilgang til, når man blir eldre. Vi hadde noen fordeler, siden vi har reist så mye rundt i Norges vakre natur, og selv sett så mange dyr, og snakket om så mange dyr, så vi kunne godt kjenne igjen elgen som kom, og ulv og grizzlybjørn, mens vaskebjørn nok var noe nytt. Derimot var karakteren klar og grei å få tak på.

Det ble etter hvert veldig stor dramatikk, og noen uventede vendinger i handlingen og i rollene, noen skikkelige sjokk, og Irina måtte noen steder snu seg, og sitte med ansiktet inn mot stolryggen. Både godteriet og kulien fikk hun fortært, rolig og greit, akkurat som man skal, på kino. Full kontroll. Hollywood-dramatikken ble oppfylt med at den slemme etter hvert ble fullstendig slem, og alle egenskaper og hint som var lagt ut, ble utnyttet, og kom frem på ny, med god aha!-effekt. Vi vet junior løper fort og hører godt, vi vet sårene hans leges, og vi vet han snakker med dyrene. Dyr etablert, kommer selvsagt igjen, og oppfyller en rolle som er mer enn bare underholdningen til å begynne med.

Så er det referanser til Indiana Jones, skikkelig race i vogner i gruvesjakt, det er droner og skummelt, det er fall ned i elver, og det er heseblesende tempo. Og det er bomber som skal sprenge bort praktisk talt hele verden, i hvert fall hele dalen. Så det er sånn at alt står på spill.

Og Irina er absolutt 100 % med. Det var fulltreff. Da lille Bigfoot får avgjort en del ting med jenta han liker, Emma, ja, da kommer en side ved Irina frem, som jeg aldri har sett før, og aldri kunne forestille meg. Hun er aldeles full av følelser. Hun har levd med karakterene helt fullstendig, gjennom hele filmen, hatt livet sitt på spill, samme nmed dem. Ikke blitt forstyrret av erfarnge tanker som «det går bra til slutt». Dette var alt sammen spenning, alt sammen fantastisk, alt sammen vellykket.

Klokken var cirka 17000 da vi gikk ut av kinosalen igjen. Alt var slutt. Bigfoots verden finnes bare inne i kroppene våre nå, der det i hvert fall hos Irina, har stor plass. Dette gjorde inntrykk. Dette var kjekt.

Sjakk i Stavanger Open og film for Comedy Box Club

Jeg er nødt til å ta en liten tilbakeposting denne gangen, siden tiden ikke har tillatt meg å skrive posten tidligere. Også tilbakepostingen skulle vise seg å ta sin tid, først tok sjakken tiden, så var det litt forskjellig, og med pinsen kom finværet, og i det hele tatt: her kommer posten.

De dagene jeg liker best i mitt liv er de dagene der det er veldig tett program av veldig forskjellige ting. Denne dagen kvalifiserer. Som følge av superturneringen Norway Chess bestemte jeg meg for å gjøre comeback i aktiv sjakk. Parallelt med mesterturneringen skulle det være en turnering for oss vanlige sjakkspillere, og ved å delta i den, fikk vi lov til å se på superstormesterne når de spilte. Det kunne jo være verdt å benytte anledningen. Også fordi når det først er en verdensbegivenhet utenfor stuedøren, bør vi som er interesserte følge opp og delta. Jeg meldte meg derfor inn i Sandnes sjakklubb, og på i turneringen.

Så ville uhellet det slik at samme helg skulle det være reklamefilming for Chis nye humorkonsept her i fylket, Comedy box club. Det skulle dekke lørdagen fra 0900 – 1600, film og foto. Denne lørdagen skulle det også være dobbeltrunde, med start klokke 1000 og klokken 1700. Veldig dumt.

Først tenkte jeg at filmingen måtte gå foran, jeg kunne ikke være med på sjakkturneringen. Så tenkte jeg at jeg nok måtte være med i sjakkturneringen, jeg måtte bare hoppe over runden som gikk lørdag klokken 1000. Men det er jo ergerlig også, når jeg først er med, så vil jeg jo gjerne vinne litt. Sjansene minker betraktelig når man går på et tvungent tap en av rundene.

Det endte med at jeg skulle prøve å få til begge deler.

Planen var slik: Jeg skulle møte i Stavanger for fotografering. Jeg skulle fotograferes først, så jeg kunne forlate de andre og spille sjakk. Partiet skulle jeg gjøre meg raskest mulig ferdig med, for å komme meg tilbake og delta i film. Så skulle jeg tilbake til sjakken, for enda en runde, når filmingen var ferdig.

Det hadde aldri nyttet uten å ha lånt bilen til mor. Det må med.

Vi har et søvnmønster hjemme hos oss, som gjør at det aldri er noe problem å stå opp lenge før sju. Jeg fikk spist en god frokost, satte meg i bilen, og kjørte til Stavanger. Der fant jeg alle de andre vente utenfor fotografen, til avtalt tid. Det vil si, fotografen var der ikke.

Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten tid. Sjakkturneringen var på Forus, og det tar sine drøye ti minutter å kjøre fra Stavanger sentrum dit, i tillegg til at det tar litt tid å gå – eller løpe – fra fotografen til parkeringsplassen. På dette tidspunktet var jeg heller ikke sikker på om de kjørte FIDE-nazi-systemet, med at den som kommer for sent taper partiet. Det gjør de heldigvis ikke. Vi spiller sjakk for gøy, og det blir vanskelig for oss som spiller på hobbybasis, å rekke alle partiene akkurat på prikken, med jobb og familie og andre hobbyer vi også har å ivareta.

Tja, fotografen kom, jeg ble fotografert, og så løp jeg til bilen og kjørte til sjakken.

Det ble et veldig artig parti. Jeg visste jeg burde bli ferdig etter høyst to timer. Siden min motstander hadde halvannen time å tenke på, i tillegg til et halvt minutt ekstra for hvert trekk han gjorde, hadde jeg regnet meg frem til at jeg praktisk talt ikke kunne tenke noen ting. Jeg skulle spille på tilleggstiden. Det var også et parti jeg ikke måtte styre ut i langvarige manøvre, det måtte komme til en avslutning, og jeg trengte ikke være redd for å ta sjanser. Det var jo et parti jeg egentlig hadde tapt, men så valgte jeg bare å spille det allikevel.

Min motstander spilte en C4-åpning med g3, der han både spilte a3 og b3 også. Jeg bestemte meg for å straffe ham med en gang, og fikk en springer frem til c3 via ruten f6-d5. Denne springeren måtte han gi sortfeltsløperen for å fjerne. Dermed hadde mine fiancettoløper hele diagonalen fra h8 til a1 for seg selv. En veldig god start, for et parti jeg ikke bare måtte vinne, men også måtte vinne raskt.

Videre tilbød min motstander seg å bytte dronning, hvorpå jeg tvang frem et bytte av tårnene også. Vi var i et sluttspill med bare lette offiserer. Det er enkelt å spille, og særlig for meg, som har løperparet. Det er en veldig enkel plan, som skapt for det raske partiet jeg måtte få til. Den ugangen han forsøkte å få til, var enkel å blokkere, og gjorde det stort sett verre for ham.

Etter omtrent halvannen time var det ferdig. Det passet veldig godt. Jeg hadde nå 3 av 4 poeng, og nærmet meg teten. Så kunne jeg skifte helt tankesett, til filming for Chi.

Konseptet var artig tenkt ut, og disse plakatene kommer jo til å være godt synlig rundt omkring i fylket. Filmen kommer sikkert på Youtube. Vi parodierer Men in Black. Så alle komikerne gikk i svart dress og mørkt slips (det vil si, alle de andre hadde svart slips, jeg hadde bare et mørkeblått). Det var forresten et artig antrekk å spille sjakk i. Kanskje var det derfor min motstander gjorde det så lett for meg.

De andre var i full gang med filmingen da jeg kom bort til UiS, som var stedet filmingen skulle være. Dessverre havnet jeg bare inn i en liten, usynlig birolle, siden jeg ikke kunne være med hele tiden, men e andre gjorde en veldig morsom jobb. Siden jeg ikke var med på så mange scener, ble det også mer tid for meg å gomle chips og hvile i gangen.

Helt til slutt var det en liten scene Dave og jeg spilte inn sammen. Alle er alltid slitne etter en lang dag med filming, det er krevende arbeid, men jeg mener vi fikk til en morsom vri også på vår del av traileren, og så får vi se hvordan det går i klippingen. Hovedresultatet vil i hvert fall bli veldig bra.

Men nå var klokken fire, det var sjakkrunde om en time, og jeg hadde ikke spist siden frokost. Jeg var bare fylt opp av kaffe (fra sjakkturneringen) og epler, chips og cola (fra Comedy box club). Vi bestemte oss for å gå på restaurant, Al forno i Stavanger, og jeg tenkte jeg skulle rappe meg og bli med.

Det ble jo ganske spesielt. Jeg kjørte i forveien, tråkket inn i restauranten, og bestilte bord til 8-10 stykker som skulle «komme snart», og jeg ville gjerne bestille og få maten med en gang. Det tok litt tid før personalet hang helt med på den.

Heldigvis kom pizzaen lynraskt, så jeg fikk omtrent tid til å spise den. Etter ikke altfor lang tid kom også Chi, og kunne ta kontrollen. Vi fikk også snakket litt sammen, og det er jo hyggelig. Det har vært veldig lite aktivitet i komi-miljøet rundt Stavanger, så vi har ikke oppdatert hverandre dette halve året.

Men jeg hadde ikke tid, jeg hadde ikke tid i det hele tatt. Nå er klokken kvart på fem, sa Chi, da jeg ennå ikke hadde spist opp hele pizzaen. Det er et farlig klokkeslett, når det selv i løpefart tar minst fem minutter å komme fra restauranten i sentrum til parkeringsplassen ved jernbanestasjonen. Jeg spiste – og løp.

På parkeringsplassen var alle uhells mor ute og luftet seg. Parkeringsautomaten virket ikke. Det er stress. Det er veldig stress. Når man ikke har tid i det hele tatt, og skulle vært ute av parkeringsplassen og i god fart på motorveien, når det er minutter til runden begynner, og så er man innestengt på en parkeringsplass et kvarter unna, og slipper ikke ut fra den. Ingen jeg spurte visste hvor den andre parkeringsautomaten var, eller hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lappen, men fikk ikke betalt, så portene ville åpne seg.

Det tok sikkert ti minutter før jeg fant den andre automaten.

Med det var klokken allerede fem. Runden var allerede begynt. Jeg kom vel 12 minutter for sent.

Og spilte så rundens lengste parti.

Dette partiet begynte med skandinavisk åpning. Jeg lot ham slå av en springer på f3, og fikk for det en isolert dobbeltbonde der, men jeg har ikke noe i mot en litt rotete stilling, og lot det stå til. Så hadde jeg en plan jeg var godt fornøyd med: jeg trakk hvitfeltsløperen tilbake til f1, klar til å gå til g2 eller h3, og angripe hans lange rokade derfra. Også denne motstanderen gjorde et dårlig strategisk valg med å bytte dronning. Straks etter fikk jeg inn en kjekk kombinasjon som vant tårn og to bønder for løper og springer.

Stillingen min ble nå ganske vanskelig å spille, selv om jeg ledet. Jeg hadde to tårn og syv bønder, og med dem måte jeg rulle frem, uten at han tullet det til med sin løper og springer og tårn. Springeren og tårnet ble raskt aktive, mens løperen stod passiv og innelåst, men litt forstyrrende borte på b4. Jeg gjorde raskt en feilberegning, han fikk inn en kombinasjon som vant tårn og bønder for tårn, og plutselig var det jeg som stod til tap.

Alt jeg kunne gjøre var å forstyrre, og gjøre det irriterende for ham. Det gjorde jeg 20 – 30 trekk, der det var om å gjøre for ham å vri ut løperen, og sette i gang med en bondevandring av det som etter hvert ble en enslig fribonde i g-linjen. Mitt håp var å komme meg rundt med tårnet, og rappe bønder på b7, og der omkring. Sjansene var små.

Men så bød det seg en mulighet. Jeg snek meg inn i a-linjen, den minst sannsynlige, g-bonden falt, og plutselig var det jeg som kunne spille på gevinst. Den hadde jeg også klart, med litt mer erfaring. Men et par raske trekk i avgjørende stillinger gjorde at partiet munnet ut i remis litt over halv ti. Klokken 2200 var jeg hjemme. Det hadde vært en hektisk dag med sjakk og film og foto hele dagen, det hadde gått i ett.

Resultatet var halvannet poeng i sjakken, og artige bilder og film for Comedy Box Club. Det er hva man kan kalle en bra lørdag.

Comedy Box Club har egen facebook side. Der kan dere se noen av bildene, og finne informasjon. Vi setter i gang med arrangement og stand up fra høsten av.

Avatar på Sandnes kino

I går var Olia og jeg på kino. Det er sjelden. Jeg pleier å se én til to filmer på kino hvert år, og ofte når jeg er ferdig med å se dem, så skjønner jeg hvorfor. Det koster for mye, og er for dumt. Så får vi se hvordan det går med Avatar.

Årsaken til at jeg ønsket å se denne filmen er først og fremst teknisk. Jeg var spent på hvordan 3D-filmen virket, og husket med fryd tredimmensjonale opplevelser på småkinoer på tivoli og fornøyelsesparker på 80-tallet. Disse små kinosalene var spesielbygd, man satt på gulver i en slags kuppel, og lerretet var hengt rundt over vegger og tak. Jeg hadde aldri opplevd ordentlig 3D på 2D lerret.

På den annen side tiltalte ikke handlingsreferatene fra filmen meg i det hele tatt. Jeg liker heller ikke filmer som soler seg sånn i suksessen, som denne filmen har gjort. Jeg ønsket ikke å støtte den.

Så jeg vekslet frem og tilbake om jeg skulle se den eller ikke, og har gjort det lenge. Dråpen – som ikke fikk begeret til å flyte over, men meg til å bestemme meg – var at jeg i fysikkstudiet jeg holder på med kom over hvordan prinsippet med moderne 3D film virker, og dette prinsippet var overbevisende nok. Dette kan jeg tro på. Man filmer med to linser som tilsvarer venstre og høyre øye, og de er også plassert like langt fra hverandre som øynene er. Så gjelder det bare å sørge for at venstre linse går til venstre øye, og høyre linse til høyre øye. Det er det brillene som tar seg av. Tidligere ble det gjort med rød og blå farger, den røde brillen tok røde bølgelengder og den blå tok blå. Effekten ble tredimmensjonal nok, men fargene ble rare. I dag går den venstre brillen på tvers, og den høyre på langs. Rasende enkelt prinsipp, og så lenge øynene fungerer, vil også dette prinsippet fungere.

Dermed reiste Olia og jeg på den andre kinofilmen i vårt liv. Den første var på Terminator IV på Krim, den opplevelsen var ubetalelig, og vi fikk den for 15 griven. Jeg har skrevet om den på bloggen.

Denne gangen var det første gangen i Norge, og første gang Olia ser byen Sandnes. Hun var henrykt. Her er fjord og fjell, og smått idyllisk. Vi parkerte på Ruten, og lette oss frem til kinolokalet.

Jeg går sjelden på kino, og det er veldig lenge siden jeg har vært på kino i Sandnes. Det nye kinolokalet med flere saler har jeg aldri vært i. Det var jo fint nok, og greit at man kan stikke ned til billigbutikk på Vågen og kjøpe kinosnop. Men den fine opplevelsen som hadde vart helt fra vi satte oss i bilen for å reise, sank litt ned da vi kom inn i selve kinosalen.

Billetten kostet 130 kroner. Det er 20 kroner mindre enn en fin kjole Olia fant – men ikke kjøpte – på Hennis & Mauriz, like under kinoen. Og på kjolen er det ikke plassert 20 minutter reklame. Jeg er enig i at det er kjekt å se litt reklame før selve filmen, det øker stemningen, og da vi var små, pleide vi å dele ut reklamen til hverandre annen hver gang, og lo hvis den andre fikk noe dumt. Olia og jeg kom litt tidligere, for å få med oss alt. Her varte reklamen så lenge at filmen var 25 minutter forsinket. Det var som vi skulle på rockekonsert.

Mange skoler og utdanningsinstitusjoner hadde også sett seg råd til å sponse amerikansk filmindustri litt ekstra. Jeg er glad dette ikke vari min tid som elev og student, for da ville jeg valgt en annen utdanningsinstitusjon. Gudskjelov var ingen av stedene jeg hadde gått – Sandnes videregående og universitetet i Bergen – representert. Lærerutdanningen og BI var imidlertid der, og det med en melding det lyste kom til oss og bli en idiot av. Universitetet i Oslo hadde også betalt, og viste en student som lykkelig leste juss på T-banen i Oslo og London, ta gjerne et halvår eller to i utlandet. Huff.

Om filmen vil jeg ikke si så mye. Det er en underholdningsfilm, og må tas som det den er. Men jeg greier det bare ikke. Jeg får ikke til å distansere meg fra en film som later som den har et budskap og litt ettertanke, men der både budskapet og ettertanken er fordummende. Jeg gremmes over at det går rundt ganske mange som har sitt virkelighetsbilde ganske sterkt farget av filmer som denne. Jeg fryktet dette ville skje, og det skjedde.

Jeg ville mest av alt se den spektakulære teknologien og de nyeste spesialeffekten, og det fikk jeg jo, her holdt filmen hva den lovet. Om den bare hadde holdt handlingen litt nede. Om bare underholdningsindustrien kunne utfordret i stedet for å bekrefte fordommene våre, eller i alle fall ikke latet som om den hadde noe å melde. Fredag kveld så jeg en virkelig bra film. Det var den japanske «De syv samuraier» fra 1954. Spesialeffekter fantes ikke i det hele tatt, og handlingen var så enkel som at en helt vanlig landsby som alle andre var truet av banditter. Syv samuraier skulle beskytte den mot å få tre måltid mat hver dag. Det var stort sett det hele, filmen varte tre timer.

Etterpå var det å reise hjem. Olia var henrykt, og det var jeg også. Men det var for hverandre.

Inglourious basterds, en film jeg har sett

Det er ikke så ofte jeg ser film. Det begrenser seg til en film om våren, og en om høsten, og så har man mine kinobesøk for et år.

Når jeg først skal se en film, så ser jeg etter filmer ute etter å underholde. Tegnefilmer har alltid vært en favoritt, jeg liker godt komedier, og jeg synes det er tøft med action. Historiske filmer og filmer som liksom skal fortelle meg noe, forsøker jeg vanligvis å unngå. Skuffelsen pleier å være større enn gleden.

Høstens film ble Quentin Tarrantinos The inglourious basterds, den skulle møte mine forhåndskriterier.

Jeg synes ikke man skal intellektualisere for mye med filmer. Om filmer er karakteriserende ord og uttrykk bedre enn vidløftige forklaringer og analyser. Sier man om skikkelige actionfilmer at de er «dritkule», har man etter min mening forstått dem bedre, enn om man begynner å snakke om skuespillerprestasjoner, kameravinkler og filmen sett i et samfunnsperspektiv. Jeg synes det er litt mistenkelig med folk som vet for mye om film. Filmer skal underholde. Film er et underholdningsmedium.

Med the inglourious basterds syntes jeg det var herlig å endelig å se en film der karakterene snakket sine skikkelige språk. Franskmennene snakket fransk, tyskerne tysk, og i tillegg snakket engelskmennene overdrevet britiskengelsk, og amerikanerne enda mer overdrevet amerikansk. Jeg håper det  med denne filmen blir slutt på standarden om at tyske soldater snakker engelsk med tysk aksent. Jeg syntes også det var herlig å se en film der det så ut som om skuespillerne hele tiden ville briste ut i latter, i alle fall ville de komme til å le når scenen var satt, og kameraene slått av. Det er jo bare tull alt i hop, og sånn kan man også oppføre seg. Film kan godt først og fremst være gøy. Det var også kjekt å se noen kunne ta noe så stort og kjent som andre verdenskrig, og så bare drite i det, og bare tulle og tøyse med den også.

Jeg har ingenting i mot at Tarrantino bryter med all både indre og ytre logikk og fornuft. Han tar rett og slett regien, og bestemmer selv hva som skal skje, uavhengig av alt annet. Publikum må bare godta hans påfunn, han koser seg bare, og har det bare gøy.

Jeg synes det var veldig flott med skuespilleren Christoph Waltz, som endelig fikk utnytte sine fire språk i en herlig rolle som tysk jødeutrydder. Jeg synes det var flott Tarrantino tok seg tid til å finne ham. Han var filmens største beholdning, synes jeg. Tarrantino elsker jo krappe vendinger, og plutselige, uventede utfall som forandrer filmens gang. Når filmen er inne i et spor, og man kan få forventning om hva som siden skal skje, finner han alltid på noe helt nytt. Tyskeren Landa var en flott karakter, men Tarrantino måtte selvfølgelig plage ham også til slutt.

Når alt dette er sagt, så kommer selve filmopplevelsen, det å være med på noe kult, ikke i det hele tatt opp mot det å se Terminator 4 på en bortgjemt russisk kino (med DVD-spiller, filmfremviser og lerret) på Krim. Man skal være lokalkjent for å finne den. Russerne og Ukrainerne satt og drakk øl fra halvannenlitersflasker, og så på mennesker og maskiner og maskingevær, amerikanske filmeffekter og russisk dubbing, det var saker. Det var dritkult.

En begivenhetsrik dag på Krim

 

Jeg,Pusjkina

Denne dagen skulle vi til Pusjkina. Det er et stoppested mellom Alusjta og Jalta på Krim.

Som alltid går veien nedover, mot sjøen.

Vi prøvde oss på noen snarveier, og havnet i noe som lignet mistenkelig på gårdsrom.

Vi forsynte oss av plommer underveis.

Plutselig midt ute i ingenting kom vi til en veisperring. Det var plent umulig å komme gjennom dem, selv om vi var fottturister. Vakten som stod der, sendte oss i stedet ut i vinrakene ved siden av. – Det var ikke hans oppgave å passe på dem, som han sa.

Hele tiden hadde vi usikkerheten over oss at vi kanskje måtte snu, og gå opp igjen.

Olia fortalte hvordan husene og eiendommene rundt omkring var eid av rikfolk og deputater. De stengte av, så de ikke skulle få besøk av vanlige folk.

Til slutt kom vi oss ned til det som viste seg å være Utjos, like i nærheten av vårt kjære Santa Barbara.

Det var imidlertid sterk vind, så sterk at det var omtrent umulig å bade. I stedet tok vi bilder. Og Olia kunne sole seg, mens jeg kunne se på bølgene, og russere og ukrainere som mer eller mindre frivillig utfordret dem.

Jeg, bølge

Når det kom til det punkt at vi var sultne, gikk vi til favorittrestauranten vår i Santa Barbara.

Til sist gikk vi på kino, Terminator 4. En kjempefilm  å se på russisk.

 

Vi var veldig godt fornøyde etterpå, selv om det var litt risiko. Det var ikke helt gitt at vi ville komme oss hjem. Men vi var heldige, og fikk en privatbil til å kjøre oss hjem for 30 griven. Det var en begivenhetsrik dag, som slett ikke er skildret i sin fulle bredde, her.

Tilbake i Bergen. Klar for 2009.

Punktum i overskrift. Det går bare ikke an. Jeg er uansett tilbake, uansett klar for 2009.

Leiligheten her ønsker meg aldri særlig vennlig velkommen. Den er kald, og den er rotete. Selv om jeg bare har bodd her i snaue fem år, har den allerede blitt slik at den vel aldri noensinne vil bli ryddig. Det er for mange ting i den, for mange ting, for mange bøker, for mange ting, møbler, hyller, alt er satt opp nokså provisorisk, og så er det provisoriske blitt permanent. Og jeg har flere bøker enn hyller. Og flere hyller enn det er plass til. Men det er greit. Sånn er jeg.

I går på Ganddal var en sliten dag. Jeg stod opp, spiste frokost, skrev en underskrift, og gikk ned i kjellerstuen der jeg tente opp i peisen. Så besto resten av dagen stort sett av å fylle på med ved, og skifte TV-kanaler, eller til og med sette i en film, en video, en DVD. Og noen ganger var det å gå fra lenestolen, til sofaen, og kanskje også tilbake. Etter en lang stund var det lunsj, jeg måtte opp og spise. Mor og Tonje hadde også kjøpt ny seng, til meg, og på et tidspunkt måtte jeg opp og være med og bære ned platene på den gamle. Med de to tingene der, først skrive under på noe, så bære noe, ble det en dag med litt for mye å gjøre, slik jeg følte meg der. Men det var verdt det, for det var skikkelig gøy på fredag. Og jeg fikk sett filmer og TV-program jeg ellers aldri ville sett.

Her er et avsnitt om dem. Batman, the dark knight, var en film jeg så tidligere i julen, og det var en skikkelig film. Det var skikkelig håndverk i manus, spill og regi, dette var ikke noe tull, dette var godt gjort, og Joker var en skurk som gikk langt utover den tradisjonelle tegneserieskurken. Han var rett og slett uhyggelig. Så da tenkte jeg at jeg skulle se film nummer 1 også, men så bommet jeg, og så i stedet Batman returns, fra 1989, der Jack Nicolsen rett og slett dummer seg ut i forhold til Jokeren av i fjor. Batman returns var noe tull i manus, spill og regi, her var ikke noe skikkelig håndverk. Men jeg så den, eller jeg sov, mens filmen gikk i foran meg (eller i nærheten av meg). Olsensbandens aller siste kupp. Hvem skulle trodd at jeg skulle se den i en alder av 35 år. Den har sin sjarm, frivillig og ufrivillig, i 1982 kunne man slippe unna med mye. Jeg fikk også sett Discovery channel, i Alaska om man ramler uti et isvann, så må man huske regelen 1-10-1: Man har 1 minutt på å orientere seg og ikke få panikk og beholde roen, 10 minutt å gjøre meningsfulle bevegelser og kanskje komme seg opp, klarer man det ikke innen det, så klarer man det ikke, og kan bare håpe på hjelp, etterpå har man 1 time på å få tilbake varmen. Jaja. Og jeg så naturprogram fra Amazonas med 2 diameter store vannlinjer, vannulven (eller hva det het), og sjøku (eller hva det het, i slekt med elefant), og otere som jaget krokodiller og spiste pirayaer. Jaja.

Søndag, i dag, var siste dag hjemme på Ganddal. Jeg var utvhilt, etter en god natt i en ny seng. Det var god, lang frokost, og jeg hadde ikke så mye annet å gjøre enn å pakke, og stort sett er det mor som pakker. Vi var godt i rute, og jeg fikk til og med meg litt pizza på veien, pluss mat i kofferten nok for et par uker til med juleferiestandard. Men jeg glemte fotoapparatet.

På flyplassen tar det som vanlig lenger tid å komme ombord på flyet, enn selve reisen, det er ikke måte på hvor mye tull det er med innsjekking, sikkerhetskontroll, og det ene og det andre for tiden. I landets 1000 årige historie er ikke et eneste fly kapret eller forsøkt kapret her hos oss, om man ser bort fra noen fylleforsøk, så jeg ser egentlig ingen grunn til at normalt godt fungerende mennesker skal bli hjerneutkoblede sikkerhetsvakter på flyplasser. Plutselig kan man ikke kjenne igjen en bærbar datamaskin, om den ikke ligger for seg i en eske (jeg fikk ikke en gang legge nøklene i samme esken), plutselig blir vanlig vann regnet som et livsfarlig våpen, plutselig må man gjennom full beføling med metallsøker og hender, om man glemmer å ta av seg beltet før man går gjennom personkontrollen. Det er premieidiotisk. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner det bare ikke.

I Bergen ventet flybusskø. De fyller opp en buss om gangen, selv om det stå langt flere folk i kø, enn bussen har plass til, og selv om det står en ny buss like bak, som skal kjøre like etterpå. Og de fyller ikke en gang bussene skikkelig opp. Dette kan de gjøre raskere, og bedre. Men det eneste man kan være sikker på at de klarer, er å skru opp prisen med fem kroner hvert år. Nå koster det 85. Det nærmer seg prisen for flyreiser. Jeg håper vi får et russisk system, en gang, med marsjrutkaer eller drosjebiler, som kan gi disse bussene litt konkurranse.

Så kom jeg altså hjem, egentlig optimistisk, egentlig klar for et nytt år, egentlig med et par planer. Men distre og ubekymrede folk som jeg får av og til svi for at vi tar så lett på forskjellige slags ting vi regner med bare er i orden. Denne gangen var det for meg husleien, som ikke gikk slik på autogiro som jeg hadde hatt i hodet, og nå hadde det hopet seg opp med regninger som plutselig skulle betales. Med betydelig straffegebyr. Og jeg som i alle år har gjort alle ting for å unngå enhver form for gebyr, som aldri tok telefoner før fem, når det var billigere etter fem, som alltid har gjort mitt for å knipe inn der det har vært penger å spare, for å leve mer og arbeide mindre, plutselig ble en del av det revet bort fordi jeg ikke har åpnet nok konvolutter i mitt liv, eller i høst. En telefon hadde vært nok.

Jaja. Jeg er klar for 2009 allikevel. Godt nytt år fra Bergen.

Der Baader Meinhof komplex

Et sjeldent tema i dag også. Jeg skal ut og se en kinofilm. Den har fått blandede kritiker, men innvendingene har vært av en type jeg tror jeg vil oppfatte positivt. Jeg skal ikke skrive mer om det foreløpig. Jeg skal i stedet se filmen, og skrive etterpå…

*

Og sett filmen har jeg nå, og stort mer har jeg ikke så lyst til å skrive. Jeg ser ikke så ofte film, og jeg ser omtrent aldri TV, og det er kanskje dette som er grunnen til at ikke tåler så godt å se sterke scener. Jeg får vondt av dem. Og selv om disse scenene her kanskje ikke var av de sterkeste, så var de gjort skikkelig realistiske, og jeg fikk for hver som ble drept en sterk følelse av at her var det et menneske som døde. Og dette mennesket lignet meg og mine.

Det ble for mye, jeg har ikke lyst til å se sånne filmer. Jeg er ikke enig med dem som mener filmen ikke gir noe skikkelig svar på hvorfor så mange valgte å bli med i eller å støtte denne terrorgruppen, og støtter filmen i ikke engang å forsøke å gi noe slikt svar. Det er bare i starten litt voldelig følelselse av frihet. For de som virkelig vil vite dette, er det bare å lese historien, der er fullt av svar og forsøk på svar.

Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan forsvare at når man ikke liker et varehus, så sprenger man varehuset, når man ikke liker et system, så myrder man dem som representerer systemet. Og det første mordet som blir ordentlig vist, på den uskyldige, gamle vakten som bare skal passe på Mr. Baader i starten, han får svart på spørsmål om han har kone og barn, det har han. Så blir han skutt. Og Ulrike Meinhof skriver etterpå «En mann i uniform ist nicht ein Mensch, es ist ein Schwein.» Det er riktig uhyggelig på tysk, 30 år etter nazismen.

Jeg trenger ikke å se en kinofilm for å mene at dette er forkastelig.

Film: Identitet

Dette er den siste av opplesningsfilmene som er spilt inn så langt. Alle er spilt inn i juleferien, og alle i et format jeg ikke klarer å konvertere og legge ut på youtube, og bloggen. En gang vil jeg få det til, og da vil alle filmene bli lagt ut på den dagen de er reservert. Denne er altså reservert for opplesningen av Identitet.

Den som venter får se.

Snill versjon av I’m wonderin’

Listen min over filmer på youtube ble så sped uten Wonderin’-filmen, så jeg spilte den inn på ny i en versjon som det skulle være vanskelig å kritisere. Noen liker slike filmer, noen liker dem ikke. De første har noe å glede seg til, de andre kan droppe å se den og vente til i morgen, da det som vanlig vil komme en ny og helt grei post.

For de som vil ha grepene er sangen best her: http://hyperrust.org/cgi-bin/mt.pl?357#Shift1. Den siden er å anbefale for alle som vil spille Neil Young på gitar.

 

 

Siste, sløve dag i Oslo

Det med at jeg hadde lyktes å legge ut bilder, var kort og greit ikke helt riktig. Jeg greide det med Tonjes datamaskin, med andre har jeg ennå ikke greid det, og jeg vet ikke hva problemet er. Derfor ingen bilder fra konfirmasjonen ennå, og heller ingen bilder i denne posten her.

I går da vi kom hjem så vi Istid 2, eller Ice age 2, som det kanskje bør hete, siden det var den engelske versjonen vi så. Normalt er jeg velvillig innstilt til tegnefilmer, men her kan jeg nok si, at den første var bedre. Kvelden før så vi Roboter, eller Robots, kanskje, og igjen, vil jeg si, at som ved vanlig film, synes jeg at man i dag er mer opptatt av å vise frem alt man har av effekter og teknikk, enn å lage en skikkelig historie. I tegnefilm kan jo dette av og til bli kompensert for gjennom uhøytidelig lek og moro, men i Robots ble det litt vel mye amerikansk moral, etter min smak, og i Ice age 2, så virket leken og moroen til å være plassert der, for å dekke over at her hadde de ikke gjort skikkelig jobb med handlingen. Kvelden før der igjen så vi forresten Kill Bill 1 og 2, det var i hvert fall skikkelig håndverk, selv om kanskje Tarrantino mer hadde laget filmen for seg selv, enn for publikum.

I dag er en dag for ingen ting som helst i Oslo. Vi har spist en lang frokost, og vi har vært en tur i butikken, og det er stort sett det hele. Sånn kommer det til å fortsette. Klokken snart er det middag, og i kveld går busen fra Rosenhof til Gardemoen klokken 2017. Flyet går klokken 2205, og 2300 er jeg i Bergen.

Neste gang til Oslo blir om et par uker, i forbindelse med kurs.