Einar Aas

For en som har levd et liv som jeg, er Einar Aas en fotballspiller fra Moss. Det er også en investor fra Grimstad, den i Norge med høyest inntekt på skatteseddelen, faktisk, flere ganger. Nå har han gått dundrende og oppsiktsvekkende konkurs.

Jeg skriver ikke mye om økonomi, ikke mye om politikk, og ikke om personlige skjebner som ikke er min. Men her er det ting jeg vil de som leser bloggen min godt kan vite.

Einar Aas har handlet kraft. Da han gikk over ende hadde han etter sigende investert 11 terrawattimer (TWh) på den tyske kraftbørsen, og 23 TWh på den nordiske. Kraftforbruket i Oslo i løpet av et år er omtrent 10 TW, den siste posisjonen tilsvarer en fjerdedel av det samlede norske kraftforbruket. Det er ganske vanvittig at dette skal være en investering holdt av en enkelt person.

Investeringen var gjeldsfinansiert. Aas var kjent for å ta stor risiko. Her har han satset hele sin enorme formue, og vel så det, på at kraftprisene i Norge og Tyskland skal nærme seg hverandre. Han gamblet på at norske kraftpriser ville stige, som følge av den tørre sommeren og varslede tørre høsten. Da det begynte å regne, bokstavlig talt, og billedlig talt, falt norske kraftpriser. Samtidig steg de tyske kraftprisene, slik at gjelden i Aas’ investering ble presset over risikoen. Aas måtte fylle på med mer, for å gi kreditor sikkerhet, og han fylte på sine siste 350 millioner kroner i likvide midler. Det var ikke nok, og hele investeringen ble tvangssolgt.

Det er helt sykt. I løpet av et par dager gikk flere milliarder norske kroner fløyten. I investeringer i kraft, vi helt vanlige forbrukere bruker hver gang vi skrur på lyset eller lader de elektriske dingsene våre. Børsen disse investeringene handles på, kalles Nasdaq Clearing. De måtte ta et tap på feilinvesteringen på 114 millioner euro, 1,1 milliard kroner. For å dekke dette måtte de ta 68 % av sikringsfondet sitt. Nå ber de medlemmene sine om å fylle på med tilsvarende beløp. Tapet kommer i tillegg til Aas’ personlige tap, som ingen vet hvor stort er. Han utfører handlene privat, så verken medier eller andre har mer innsyn enn man har i hvem som helst sin privatøkonomi. Man kan sjekke ligningen når den kommer. Ellers er det – privat.

Så hvordan er det mulig? Hvordan går det an å tape milliarder på kjøp og salg av elektrisk kraft? Og den helt store katastrofen bare på et par dager, fra mandag til onsdag? Handelen skjer med noe som heter derivat, et finansielt instrument. De som kan dette har kanskje en forklaring på hvorfor dette er lurt, men jeg har ikke sett noen som jeg kan forstå. Og jeg vil gjerne spørre om det ikke kunne være smart å sette inn noen reguleringer?

Et derivat er en slags kontrakt mellom to parter, der de avtaler seg i mellom å kjøpe et eller annet på et eller annet tidspunkt, til en bestemt pris. Når det gjelder kraft, kan man for eksempel si at jeg tror strømprisene skal opp, derfor kan jeg være interessert i å selge noe strøm i mars neste år, til strømprisen vi har i dag, sånn omtrent. En annen kan mene strømprisen skal ned, og være interessert i å gå inn på et slikt veddemål. Så lager vi et derivat, og så ser vi hvordan det går. Underveis kan derivatet selges videre, og omsettes som et verdipapir. I praksis antar jeg det er sånn at det blir laget et derivat om å selge kraften (eller aksjen eller valutaen eller oljen, eller hva som helst) til en bestemt pris en bestemt dato, og kan de som tror dette er noe å tjene penger på, kjøpe derivatet. (Se også SNL, jeg beskrev mer en terminkontrakt, det finnes også andre typer derivater, og det er komplisert)

Det er altså ikke noen fysisk handel med produktet. Det er et rent finansielt spill. Hvorfor det er tillatt aner jeg ikke, men det er jo tydelig at det gir noen muligheten til å tjene og tape vanvittig med penger, uten at det er så helt lett å se nytteverdien. Skaper det mer stabil prising? Er det sånn at de som vil ta mindre risiko, kan sikre seg, ved å kjøpe kraft til dagens pris eller litt over, langt frem i tid. Så om prisene stiger veldig, vil det likevel ikke bli så dyrt. Her er det ikke snakk om vanlige forbrukere, men store selskaper. Et flyselskap kan på denne måten sikre seg mot oppgang i oljeprisen, for eksempel.

Om det skal være tillatt, bør det ikke være fritt frem. Det var spekulasjon i kraftpriser som følgte selskapet Enron over ende, for de som husker det. En skikkelig grapsete skandale på begynnelsen av 2000, med konsekvenser for mange vanlige folk som enten arbeidet i selskapet, eller hadde sparepenger eller pensjon der. Etter hva jeg kan se, påvirker ikke disse spekulasjonene den reelle kraftprisen. Men det er noe helt sykt og galt når en privatperson fra Grimstad kan satse hele Oslos årsforbruk på kraft, gjeldsfinansiert, og tape.

Fotballspilleren Einar Aas, derimot – hvor ble det av ham?

Folkeavstemning og demokrati i Hellas

Har du håndhilst på en greker, tell da dine fingre.

I helgen klarte de europeiske statslederne å bli enige om en økonomisk redningspakke til Hellas. Det utløste glede og lettelse. Problemet er ikke til å spøke med. Grekerne har lånt mange flere penger enn de klarer å betale, og det økonomiske systemet er ikke sånn her i verden, at alle da kan være enige om at det er helt greit. Det er dem som har lånt grekerne disse pengene, og som har dem i sine budsjetter og regnskaper. Om disse forsvinner blir hullet igjen.

Man kan være skadefro og si at de som har vært så dumme å låne penger til grekere, har seg selv å takke når de ikke ser pengene sine igjen. Folk gråter ikke sånn umiddelbart for banker i problemer.

Men det er nå en gang slik her i den moderne verden, at skal økonomien fungere, så må også bankene fungere. Og nå har to av verdens største økonomier alvorlige problemer. USA tøyser med seg selv. De kunne kanskje klare å løse opp i vanskelighetene sine, om de hadde politikere som valgte og fikk gjennomført riktige løsninger.I EU ble det nå forsøkt en slik riktig løsning, den var valgt og man var enig om dem.

Så fant altså grekerne ut at de ville ha en folkeavstemning. I prinsippfaste Norge er det dem som har tatt til orde for at det er grekernes demokratiske rett. Mon det. I så fall burde man kanskje kutte ut demokratiet. For når så man en befolkning støtte opp om et økonomisk program som gjorde livet virkelig vanskeligere. Folk stemmer naturligvis i mot alt som har negative konsekvenser for seg selv. Det gjør de til og med om alternativet kanskje er enda verre.

En ting er at verdens børser har falt med opp mot fem prosent siden det ble kjent at grekerne ville ha denne folkeavstemningen. Ingen gråter over investorer som taper penger. Tvert i mot, det leder til den dypt menneskelige følelsen skadefryd. Verre er det at renten på lån for alle økonomier som ligner på Hellas, det vil særlig si Italia, Spania, den har gått opp. Det vil si at sjansene for at også disse landene vil bli kastet ut i en virkelig alvorlig krise øker. Og den italienske økonomien er så stor, at den europeiske økonomien kan ikke leve med Italia i samme situasjon som Hellas.

Og det er ikke slik at dette vil være en krise som bare rammer rikfolk og finansfolk. Den rammer selvfølgelig alle, fra den rike pengeflytteren som taper penger på invisteringene sine, til arbeideren på bedriften som må legge ned arbeidsplasser fordi man får ikke solgt varene sine. Den rammer pensjonsfond som blir mindre verd. Den rammer statsøkonomier som får mindre inn i skatt. Det rammer med enkle ord mange flere enn grekerne.

Derfor skulle noen fortelle grekerne at tiden er ute da de kunne oppføre seg som om de hadde et valg. De har styrt seg selv i demokratiet sitt siden 1974, og de har vel ikke akkurat satt seg i en posisjon der man kan stole på at de vil ta de riktige beslutninger.

De kan takke nei til redningspakken og betingelsene i den, ingen kan tvinge dem, så lenge krig ikke er noe alternativ i Europa. Det er riktig, akkurat som ingen kan tvinge noen til å betale strømregningen sin. Men strømmen blir slått av.

Det var grekerne som oppfant demokratiet, sies det. De var i så fall også de første som kritiserte. Det førte til Athens nederlag og undergang. I en krisesituasjon skal man selvfølgelig ikke spørre folket til råds. Det er ganske elementært.

USA mister toppratingen sin i kredittverdighet

Forrige uke skrev jeg et innlegg om gjeldssituasjonen i USA og politikernes krangling om den. Fredag ble kredittverdigheten satt ned fra AAA til AA+, altså ned et hakk fra det høyeste nivået, og det var Standard & Poor som stod for nedgraderingen. Det var et sjokk, men det var et varslet sjokk. Mandag falt alle verdens børser kraftig, noe som selvsagt først og fremst går ut over aksjespekulantene. Men hva som går for seg på børsene beskriver gjerne hva som kommer til å skje med den vanlige økonomien fremover. Det er ikke slik at børsen kan falle og tape verdier uten at realøkonomien gjør det samme. Det er altså alvorlig hva som skjer. Jeg har ikke hatt tid til å kommentere det før nå.

Det har vært blandede reaksjoner på hvor riktig det var av S & P å sette ned kredittverdigheten. Noen har trukket frem en regnefeil, S & P har glemt av 200 milliarder dollar, eller hva det var. Kredittverdigheten skal være ok. Men USAs gjeld er så stor at 200 milliarder dollar fra eller til ikke utgjør all verden, det er bare desimaltall. Det er ikke sånne summer som avgjør om USA er kredittverdige eller ikke. Påpekningen av feilen kom da også fra Finansdepartementet, som naturlig nok vil være interesserte i å ha en kredittverdighet på topp.

Barack Obama var også tidlig ute og forsikret i sin første tale at USA var, alltid har vært og alltid vil bli en trippel A, topp kredittverdighet. En vurdering fra et analyseselskap kan ikke rokke ved det. Man kan kritisere Obama for å snakke mot bedre vitende her, det er klart nedgraderingen må tas alvorlig. Men Obamas rolle er ikke å spre usikkerhet og bekymring, han må signalisere at alt står bra til slik at i alle fall ikke panikken får spre seg. Det greide han bra.

Jeg er helt enig i vurderingen S & P har gjort. Jeg er riktignok en glad amatør, kjenner ikke bakgrunnstallene, har ikke regnet på noe, men jeg ser at at kaoset som nå råder i amerikansk politikk kanskje en gang kan føre til at USA velger å la være å gjøre opp for seg. Det var denne gangen litt for nær. Det var like før politikerne kjørte seg opp i en situasjon der USA ikke ville klare å betjene gjelden for en periode. Da ville i hvert fall jeg vært litt forsiktigere med å låne dem penger om jeg hadde hatt noen å gi dem. Det er blitt litt mer risiko. Det skal betales tilbake med høyere renter.

Mange av kritikerne til avgjørelsen mener nedgraderingen var overilet, og bare egnet til å skape ytterligere panikk i økonomien. Det er ingen tjent med. Men man kan også argumentere slik, at panikk sjelden er av det gode, men det er i det minste bedre når den er mer psykologisk drevet enn når det virkelig er grunn for det. Jeg mener USA har godt av denne vekkeren. De kan ikke leve evig på at de vanligvis har vært til å stole på, at de i årevis har hatt et stabilt regime. Valgene et land gjør får konsekvenser, også for USA.

Derfor er det bedre at USA og resten av verden får seg en skikkelig advarsel, om enn den nøkternt sett kanskje er litt prematur. Det er bedre enn slik det var før finanskrisen, der alle lullet seg inn i en forestilling om at alt stod bra til, fordi kredittvurderingsbyråene ikke gjorde jobben sin og kontrollerte lånene som florerte veldig lite grundig. Økonomien skjelver litt nå. Det gjør at man får tid til å forberede seg og kanskje til og med ta grep mot katastrofen som kanskje vil komme.

For situasjonen er egentlig ganske alvorlig. De viktige økonomiene i USA og Europa sliter med at man har levd over evne og tatt opp for stor gjeld. Det gjør at man er pent nødt til å kutte utgifter og øke inntekter for å få den under kontroll. Det er velkjent økonomisk teori for oss historikere, staten skal bruke penger i dårlige tider, kutte utgifter i gode tider. Nå er vi i en situasjon der de største økonomiene i verden egentlig er nødt til å kutte utgifter i tider som mer enn strengt tatt er dårlige. Det er ingen naturlov som sier dette vil gå bra.

 

USA og gjelden

I dag var fristen for USA å bli enig med seg selv om en heving av sitt selvpålagte gjeldstak, og med det gi seg selv lov til å påta seg mer gjeld for å overholde sine forpliktelser. Det var svært viktig at de greide å bli enige, men i Norge druknet naturlig nok nyhetsdekningen av forhandlingene i hva som samtidig skjedde hos oss. Likevel vil noen og enhver kunne ha nytte av å sette seg litt inn i hva det egentlig var som foregikk der borte i USA nå nettopp.

Det økonomiske problem

USAs gjeld er nå nettopp bikket over 14 300 milliarder dollar. Det er en vanvittig sum. Hodene våre er ikke laget for å forholde seg til slike tall, det er altså 1 000 * 1 000 * 1 000 * 1 000 * 14,3. Det er 12 nuller, og alle som har lekt seg litt med matematikk, vet at når man regner med å legge sammen antall nuller blir det fort sjokkerende sammenligninger man kan gjøre. Denne nettsiden har kanskje den artigste illustrasjonen for USAs gjeld vist i 100$ sedler. Man trenger altså 143 milliarder slike. Lagt i bunker ser det imponerende ut. Kanskje noen før de sjekker siden vil leke seg med å gjette på hvilken bygning i verden bunken rekker opp til? Hvor mye det ville tilsvare i murstein?

Det er et par spesielle forhold med USAs gjeld. Som verdens største økonomi har de ingen problemer med å få lån. Siden det meste av verdens varehandel blir omsatt i dollar, er de også i den særstilling at de kan trykke penger uten å risikere en devaluering av valutaen. Tvert i mot, i krisetider pleier dollaren å styrke seg. Det har gjort at USA i årevis har løst sine finansielle problemer med enkelt og greit å produsere mer penger. Så lenge pengene ikke taper seg i verdi, og landet har økonomisk vekst, vil de rimelig greit kunne betjene gjelden og kanskje også en gang i tiden betale pengene tilbake. Enkelt sagt: Om man tok opp 100 000 kroner i lån på 1960-tallet, ville det ikke være problemer å betale lånet tilbake i dag. Et par månedslønner ville være nok.

Problemet i USA er at denne veksten uteblir. De har store problemer med å få fart på økonomien igjen etter finanskrisen. De sliter fortsatt med stor arbeidsledighet, 9 %, og eiendomsmarkedet får ikke tatt seg opp igjen etter alle tvangssalgene som fulgte subprime-krisen. Dessuten greier ikke amerikanerne seg bra i konkurransen med utlandet. De kjøper mer enn de selger, for å si det enkelt, og betaler med det mer enn de tjener. Dermed er amerikanerne i den kinkige situasjonen at gjelden vokser raskere enn økonomien.

Også en slik situasjon kunne amerikanerne opprettholde i lang tid. De har ingen problemer med å skaffe seg nye lånte penger når de ber om dem. Og de får dem til lave renter, siden det er regnet som en sikker invistering. USA kommer alltid til å betale renter og avdrag som avtalt. Her er grunnen til at u-land over alle deler av verden, inkludert Sør-Europa, har problemer med å få lån til akseptable renter. Man stoler ikke på at de vil betale dem tilbake, og med god grunn, har det vist seg for mange. Da skal man ha økte renter som betaling for den økte risikoen.

Den eneste hindringen for amerikanerne i å få nye lån er amerikanerne selv. De har lagt på seg et selvvalgt «gjeldstak», en øvre grense for hvor stort lån USA skal ha. En heving av dette taket må vedtas i kongressen. Presidenten kan dermed ikke skrive ut nye lån som går over dette gjeldstaket, uten at han har fått kongressen med på det. Et slikt tak høres kanskje fornuftig ut for menigmann, det er en sunn økonomisk innstilling at man skal ikke låne for mye. Det kan også godt være politikerne trenger noen ekstra regler til å holde dem litt i ørene.

Amerikanernes selvpålagte tak har imidlertid vist seg temmelig ufornuftig. Tallene taler for seg selv, det er hevet 75 ganger siden det ble vedtatt i 1917. Som regel har det vist seg å være en ren rutinesak, som mannen som har bestemt seg for ikke å røyke flere enn 10 sigaretter til dagen, men som hver dag er villig til å gjøre et unntak. Amerikanerne har alltid vært villig til å heve taket når det har blitt problematisk for dem å holde det.

Nå ble det for første gang vanskelig å heve det. Og nå begynner vi å nærme oss alvorlige problemer. Det har vist at amerikanerne ikke bare har et økonomisk problem, men også et politisk. Jeg vil ikke gå med på at de amerikanske politikerne er uansvarlige, eller at det er politikerne det er noe galt med. Politikerne – selv de mest ekstreme av dem – har bare gjort det de er valgt for å gjøre. Det er det politiske systemet som har feilen.

Det politiske problem

Amerikanerne har demokrati, og vi er alle opplært i at demokratiet er det beste politiske systemet som finnes og det ikke kan finnes noe bedre. Når motsetningen er diktatur, eller at noen få har makten og selv velger hvem som etter hvert skal overta den, så er det klart det er vanskelig å være uenig. Men demokratiet er veldig langt i fra å være et ufeilbarlig system. Tvert i mot er det litt av hvert å utsette på demokratiet, når man bare trenger seg litt inn i sakene, og nå har vi nettopp fått godt demonstrert noen av disse problemene i USA.

Norske medier har vært ganske unisone i å gi de mest ytterliggående republikanerne skylden, de som har fått det etter min meing upassende navnet «Tea party». Jeg vil ikke bruke det navnet. Det er klart, det er lett å la seg provosere av disse, som ligger langt til høyre selv i det fullstendig høyredominerte USA. De har også opptrådt meget uforsonlig i forhandlingene, og satt seg i mot selv den aller minste antydning om skatteøkninger, ikke i noen form kan de gå med på noe slikt. Det er oppsiktsvekkende for oss nord-europeere, der vi lever veldig godt med et skattenivå mye, mye høyere enn de har i USA.

Problemet med denne kritikken er at den ikke helt rammer dem den er myntet på. Selv de aller mest ekstreme republikanerne er demokratisk valgt, de er valgt inn i kongressen nettopp med løfte om å motsette seg ethvert forslag som innebærer den minste antydning om skatteøkning. De representerer velgere som ønsker uforsonlighet. Om de går inn på kompromiss, vil de bryte valgløftet sitt.

Her står vi ved et demokratisk problem som sjelden er demonstrert så tydelig som her. President Barack Obama ville ikke heve gjeldstaket som en ren rutine, han ville ha en større og mer bærekraftig tverrpolitisk avtale. Han ønsket at demokrater og republikanere skulle bli enige om økonomiske innskjerpelser, slik at man slapp å heve gjeldstaket som en hverdagslig rutine. Han ønsket ikke å skrive under på en avtale som ville innebære at han måtte skrive under på en ny om kort tid, og han var villig til å gi litt av sine hjertesaker for å gjennomføre dette. Han ønsket dialog og kompromiss, som han var valgt inn for å få gjennom.

Dermed har vi forhandlinger mellom en part som ønsker forhandlinger, tror på store, felles løsninger og er innstilt på kompromiss, og en part som på forhånd har bestemt seg for å sette foten hardt ned og ikke vike en tomme. Merk at dette siste bare gjelder de mest ytterliggående republikanerne, det finnes også moderate. De moderate er innstilt på å forsyne seg så mye som mulig av Obamas hjertesaker, og da særlig den omstridte helsereformen, og ellers komme frem til en minnelig løsning.

Og med det var krangelen i gang. Selvsagt ønsket demokratene skatteøkninger. Bush-adminstrasjonen innførte jo ganske nylig skattelettelser, fra et nivå som allerede var blant de laveste i verden. Men disse uforsonlige i bevegelsen med det upassende navnet stod virkelig på sitt, og nektet til og med å vurdere forslag som ville innebære en mulig skatteøkning en gang i fremtiden. De viket virkelig ikke en tomme. Det ble så ekstremt at republikanerne ikke engang fikk til et kompromiss innen sitt eget parti.

I mens holdt verden pusten, i hvert fall den delen av verden som fikk det med seg. Ingen trodde egentlig at amerikanerne ville misligholde gjelden. Det ville være for dumt, nekte å betale på grunn av intern krangling, og med det gjøre at USA ikke lenger ville være en sikker lånetaker som kan få lave renter. Det eneste de egentlig trengte å vedta var å heve gjeldstaket, om enn bare midlertidig, og så fortsette de vanskelige forhandlingene etterpå. Det ville være helt usannsynlig om de ikke engang fikk til det. Milliarder av dollar stod på spill.

Løsningen kom nå i helgen, et par dager før krisen ville være et faktum. Den innebar ingen egentlig avtale, ingen egentlig løsning. Det var som vanlig bare en utsettelse av problemene. Det er ingen skatteøkning i kompromisset, og heller ikke noen antyding om at en slik økning vil komme. Dermed er det store kutt i offentlige utgifter, deriblant Obamas hjertebarn, helsereformen.

Vi står med det ved en løsning der de demokratiske spillereglene har resultert en temmelig udemokratisk løsning. En forholdsvis liten gruppe mennesker har fått tilnærmet fullt gjennomslag for sine politiske ønsker, fordi de har kjørt beintøft og ikke har vært villige til kompromisser. Den store gruppen som ønsket forhandlinger har gitt mer enn de nok strengt tatt var innstilt på.

Verden har dessuten fått sett at USA kanskje ikke er helt til å stole på allikevel. Det var litt for nær til at det kan regnes som helt trygt. Intern politisk krangling førte nesten til at USA for en periode ikke greide å innfri alle sine økonomiske forpliktelser. Løsningen var et komrpomiss som ser skjevt ut. Hvorfor skal demokratene og moderate republikanere gi så mye til de ekstreme neste gang? Kan man kreve av det amerikanske folk at de skal stemme på politikere som oppfører seg litt mer skikkelig i forhandlingene?

I et ideelt system vil alle deltakerne være interesserte i å finne løsninger til beste for alle. Disse forhandlingene har vist at det demokratiske systemet i USA langt fra er noe slikt ideelt system. Konsekvensene kan være en stor – og større enn nødvendig – økonomisk krise i USA. Den vil smitte over til resten av verden. Og demokratiet som vi har det vil kanskje ikke være det best egnede politiske systemet til å løse den. Vi kan ikke kreve at folket skal stemme på andre politikere enn akkurat dem de selv vil. Om så disse samme politikerne fører landet sitt med hele befolkningen like ut i en varslet økonomisk krise.

 

Finanskrise i Ukraina

Det er finanskrise over hele den ganske verden. Den startet i USA, der bankene lånte ut mer penger enn det var dekning for, noe så ubegripelig mer enn det var dekning for også, og der både bankene og kundene var så vant med oppgang, at de hadde glemt hva risiko var for noe. Det var bare å se til konkurrentene, de som tok størst sjanser, tjente mest penger, og stadig mer kompliserte og intrikate låneprodukter ble gitt til stadig mindre betalingsdyktige kunder. Til overmål ble disse produktene solgt fra den ene banken til den andre, slik at allerede uforståelige lån ble blandet enda mer sammen, og fikk en enda mer ubegripelig prising.

Det startet i USA, men spredde seg raskt til hele verden i en stadig mer internasjonal økonomi. Prisen på penger var liten, kreditter var lette å få, og den som tok størst sjanser tjente mest penger. I mange bransjer var det slik at om du ikke tok disse sjansene, var du ikke bare en idiot, du ville heller ikke overleve konkurransen. Grådighet kjenner ingen grenser, og den rammer både kvalmt rike og lut fattige mennesker, alle er villige når det oppstår muligheter for å tjene litt bedre på arbeidet sitt, få litt bedre avkastning på pengene sine, eller spare lite grann når de skal kjøpe noe.

Det startet i USA, og USA er naturligvis hardt rammet, de risikerer å miste supermaktposisjonen sin innen økonomien. De er bare 250 millioner der borte, mellom en fjerdedel og en femtedel av Kina og India, og landområdet klarer nok å være over halvparten av Russlands, men det har på langt nær så mange naturressurser. I hvert fall ikke når det kommer til de viktigste, som i dag er gass og olje. Får disse landene skikk på økonomien sin, vil de passere USA. Et samlet EU trenger heller ikke la seg diktere av USA, så langt derifra. Og både Japan og Sør Korea utkonkurrerer USA på områder USA skulle være best, selvfølgelig innen elektronikk, men også – og det knusende – innen bilindustrien.

Men det er ikke mange som gråter for USA, og det er det heller ikke noen grunn til. Krisen der betyr nedgangstider, krisen steder ellers i verden er virkelig krise. Og aller verst rammet er Island, Ungarn, Latvia og Ukraina. Island har jeg skrevet om tidligere, Ungarn kjenner jeg lite til, og Latvia ikke nok til å skrive om det. Ukraina, derimot, der er jeg nå, og her er krisen krise.

Jeg mener det er sunt og godt å reise litt rundt, og erfare at det vi strever med i Norge er det folk flest ellers i verden strever med å oppnå. Hos oss risikerer vi å synke ned til en arbeidsledighet Øst-Europa ikke engang håpetfør finanskrisen. Vi blir ikke særlig rammet, folk som har penger i aksjer og i eiendom er ikke så rike som de trodde de var, noen kommuner som har satt seg fore å bevise setningen min om at grådigheten ikke kjenner grenser, noen slike terra-kommuner må redusere velferdstilbudet sitt, noen banker får litt problemer med kunder de har pådyttet vanvittige spareprodukter (nei, grådigheten kjenner ingen grenser), og staten må ta penger fra oljefondet for å stimulere økonomien. Ta penger fra et fond, dere, ellers i verden må man ta opp lån for å fylle sluket etter lån som allerede er tatt opp. Noen i Norge kommer i alvorlig klemme fordi de mister jobben, fordi de har tatt opp litt for store valutalån eller fordi de ikke får solgt sin gamle bolig til en slik pris de betalte for sin nye, det er alvorlig, det er noe skikkelig. Men i Norge blir det så liten skala, og selv de det går verst med blir fanget opp av et velferdssystem som betaler det som vil være topplønn i Ukraina. I sosialstønad.

Som i de andre hardt rammede landene er Ukrainas økonomiske problemer forårsaket av en litt for aggressiv innlåns- og utlånspolitikk. I Island er det banker som har vokst seg større enn hele nasjonens økonomi, med utlån større enn landets BNP, det kan ikke gå bra når det sprekker. I Ukraina er det innlån i utenlandsk valuta som er plagen, valutalån, det skulle jo noen vite hva er etter hvert. Ukraina er ytterligere tynget av at de allerede før krisen var et av de fattigste landene i Europa, klart fattigst av de fire nevnte hardest rammet av krisen, og den ukrainske valutaen – griven – har falt atskillig tyngre enn den norske kronen. De skal altså betale tilbake lån de ikke hadde råd til å ta opp, med penger som nå er mindre verdt, og som blir enda mindre verdt, på grunn av dette.

Ukraina er også på andre måter spesielt rammet. Deres viktigste eksportartikkel er stål, den viktigste importen er olje og gass, dette er energikilden her i landet. Å eksportere stål er ikke noe bra i disse tider, for det første har prisene falt like dramatisk som det meste annet faller om dagen, for det andre er det ingen som trenger stål lenger. Folk kjøper jo ikke biler, folk kjøper ikke stålprodukter, så Ukraina får solgt mindre, til en dårligere pris. Ikke bra. Man kan argumentere med at prisen på olje og gass også har falt tilsvarende, men her har vi den helt spesielle situasjonen at Ukraina siden Sovjetunionens fall har kjøpt sin olje og gass fra Russland til sterkt subsidierte priser. Denne prisen har gått opp. Den er doblet fra i fjor, til i år.

Dette er problemer i den nasjonale økonomien. I tillegg kommer at Ukraina slett ikke har noen handlekraftig regjering og et betallingsvillig parlament som kan sette inn tiltak mot krisen, de har politisk kaos og en regjering som blir oppløst.

For folk flest innebærer krisen alle mulige problemer man kan tenke seg, pluss noen det ikke er så lett å tenke seg. For eksempel er hundretusenvis av bankkontoer frosset, folk får ikke tilgang til pengene sine, fikk de det, ville bankene gå konkurs. Et eksempel på Øst-Europeisk ustabilitet, vil man kanskje si? Franklin D. Roosevelt gjorde det samme i USA da han under depresjonen ble valgt til president i 1933. Uansett er det naturligvis alvorlig for folk som ikke får brukt pengene sine, og ikke riktig kan vite om de noen gang får se dem igjen.

Arbeidsledigheten er naturligvis stor. I tillegg til at bedrifter nedbemanner og går konkurs, har Ukraina også problemet med at de har mange arbeidere som har prøvd lykken utenlands, og som nå vender hjem etter å ha mistet arbeidet der. I tillegg til de offisielle ledighetstallene, er her mye kamuflert ledighet, som at folk er permitert uten lønn, eller har arbeid uten egentlig å gjøre noe særlig, eller få betalt noe særlig. De som har beholdt jobben, har gjerne redusert arbeid, og med det redusert lønn.

Ukrainerne er et flott folk som er vant med å slite litt, og som er godt vant med politisk kaos og økonomisk urettferdighet, de har kommet over mange store vansker opp gjennom historien. Men nå er det i tillegg til økonomien, de politiske problemene med at det rammer et spirende demokrati, ikke så ulikt det som skjedde med Weimar republikken i Tyskalnd, da Hitler kom til makten. Det var også økonomisk katastrofe i et demokrati som ikke riktig kunne håndtere problemene, og ropet etter en sterk leder. Jeg tror ikke det er noen fare for noe slikt her, la det sagt, Ukrainerne ønsker seg fred og frihet og lykke som alle andre folk. Men de økonomiske problemene har for mange dette elementet av at «hva som helst er bedre», som gjør at krisen her kan bli alvorligere enn i resten av verden som er rammet.

DNBnor og erstatninger for strukturerte spareprodukt

I dag kom en kjennelse fra banklagenemda om at en småsparer fra Nordmøre får medhold i saken han har anlagt mot DNBnor om sparing i strukturerte spareprodukt. Dette er produkt bankene har sydd sammen, og solgt til sine kunder, for selv å tjene penger på dem, kort sagt. Det skal gi sparing med større avkastning, med garanti mot tap (i hvert fall store tap), men i praksis har det betydd at mesteparten av pengene blir satt på høyrentekonto (dette er garantien, det er disse pengene kunden uansett får igjen), mens resten blir spekulert i aksjemarkedet, hvor banken tar en del god del av gevinsten. På det verste ble kunden oppfordret til å ta opp lån – i banken – for å investere enda mer, med enda mer inntekt for banken der også. Småspareren fra Nordmøre tapte i følge NTB 180 000 kroner på produktet banken anbefalte, og bankklagenemda mener altså at banken bør dekke dette tapet for å ha gitt elendige råd mot bedre vitende.

Så langt, alt vel. Kanskje. Saken er i hvert fall presentert som en gledelig nyhet i mediene i dag. Og den er jo i hvert fall gledelig for ganske mange hundre, faktisk, småsparere i Norge som har blitt lurt av bankene til å investere i slike produkter. Og dårlige rådgivere har i Dante sin plass godt nede i Helvete, det kan være greit de får seg en smekk, og at kundene blir holdt skadesløse i en sak bankene har seg selv å takke for. Det er bare det, at saken er usedvanlig dårlig timet.

I går gikk Bank of Scottland med det største underskuddet noe britisk selskap noensinne har hatt. De falt 69 % på London-børsen. På en dag der Barrack Obama ble svoren inn til presidentembedet i USA, falt New York børsen med 4 %, ledsaget av finansaksjer, med bankaksjene i spissen. Finanskrisen treffer bankene knallhardt, og det har så langt stort sett vært overraskelser i negativ retning, enda så pessimistiske man etter hvert har blitt. Island mistet sine tre største banker, og med det også sine tre største selskap, USA har mistet sine Lehman brothers, og flere andre rundt om i verden har også godt under, og med dem har også andre banker tapt millioner og milliarder i lån og aksjeinvesteringer. Dette er ingen spøk.

Og DNBnor har også noen ville terrakommuner som driver og saksøker dem. Det er for noen hundre millioner kroner. I dag gikk selskapet State street i USA, den største private eier i DNBnor, altså største eier utenom den norske staten, de ble mer enn halvvert på New York børsen. 59 % ned på en dag, da er det vanligvis fare for konkurs. Og DNBnor vil bli revet med.

DNBnor går jo ikke konkurs hvis staten velger å redde dem. Men en løsning som den som gjaldt for kredittkassen i sin tid, kan vel temmelig raskt bli utfallet denne gangen også. Staten kjøper alle aksjene, nuller dem, og starter på nytt med blanke ark. Poenget er at DNBnor ikke bare kan betale ut erstatninger fra en bunnløs kasse penger. Bildet er vel heller at de betaler ut fra en kasse med hull i. Staten er største eier i denne vår suverent største penger, og ingen nordmann skulle være glade over at staten taper så vanvittig mange penger som de nå gjør. Private investorer skyr selskapet som pesten, og enda verre ser det ut til å ville bli nå fremover.

Så det er virkelig en bedriten sak, for å bruke et litt folkelig uttrykk. Bankene skulle selvfølgelig ikke gitt de håpløse rådene om å investere i de råtne produktene de satte sammen, men om den nå må bære tapene dette her medført, så kan det jo føre til enda større tap for enda flere. Vi bør rett og slett heie på bankene våre, om dagen, for selv om de stadig vekk plager oss, så trenger vi dem. Virkelig.

DNB og Terra-kommunene

På en dag da hele Europa satte ned renten i rekordjafs, passer det godt med en ny post om finans og økonomi. Hvem skulle trodd det skulle bli et gjennomgangstema denne høsten? Det er spesielle tider vi lever i.

Saken jeg skal skrive om begynte som et forvarsel til krisen vi nå er inne i. Det var første gang jeg følte ordentlig uhygge. 800 millioner kroner forduftet fra kommuner i Norge. Det er jo forferdelig, tvers i gjennom uholdbart for kommunene som blir rammet, men det gav også en uhyggelig følelse av omfanget av krisen. Her hadde en investering på 800 millioner kroner simpelthen blitt verdiløs, uten at noen egentlig kunne gjøre greie for hvor pengene var blitt av. Og dette var bare en enkelt – eller noen få små – investeringer fra lille Norge. Hvor mange slike måtte det da finnes over hele verden?

Da krisen startet, hadde ikke jeg startet å skrive blogg. Hadde jeg det, ville jeg kritisert kommunene som har brutt alle regler for fornuftig sparing. En ting er at de satset alle sparepengene de hadde, de tok i tillegg opp lån, for å investere enda mer. Det skulle vært straffbart. Det er slik småsparere blir frarådet fra å gjøre, bruk ikke penger du ikke har. Disse kommunene har brukt hundrevis av millioner de ikke har. Det er en skandale av latterlig omfang.

Jeg har tidligere nevnt Italo Svelo, «Zenos bekjennelser», der vi har det fine sitatet: «Et menneske vil aldri innrømme sine feil, utenom de aller største». Eller når vi opptrer som investorer, så nekter vi å ta tapet, før det har blitt så stort at det ikke kan bli større. Slik har også disse kommunene opptrådt. Det er greit at rådgiverne fra Terra har opptrådt pil råttent, og han ene av dem var tidligere straffedømt, det er så skittent som det blir. Men kommunen skal vite bedre enn å la seg forføre så enkelt som de her har blitt. Og når de har først har blitt lurt, så må de innrømme det, og ta tapet.

Fra første stund har disse kommunene nektet å innrømme feil, og lagt skylden på alle andre. De fikk et tilbud om forlik, som de forkastet, i den tro at de skulle få alle pengene tilbake. Men 800 millioner er for mye til at noen bare hoster dem opp uten videre, har man satset så mye, er man ikke i posisjon til for mange krumspring. Det var nok et sjokk for kommunene at Terra-systemet rett og slett gikk konkurs av dette, plutselig hadde ikke kommunene lenger noen å hente penger fra. De kunne fått et forlik med noen penger, i stedet gamblet de på ny – og tapte alt.

Så hadde vi et lite mellomspill der kommunene gikk etter sparebankene som eier Terra, at de liksom skulle dekke tapet. Disse bankene hadde ingenting med saken å gjøre, og betaler selvsagt ikke 800 millioner for å få litt goodwill, 800 millioner, det er et vanvittig beløp. Sparebanekene er tuftet på nøysomhet, og de ville tapt mye mer i ansvarlighet, enn de ville vunnet i goodwill, om de hadde sløst bort så mye penger for å dekke over kommunen sine feil.

Det siste fra kommunene nå, er at de har lagt seg etter DNB som gav dem lånet. Argumentasjonen er den litt tungvinte: Dere gav oss lån som vi brukte på en ulovlig måte, derfor burde vi ikke fått lånet. Dette er tvilsomt fra privatpersoner og tullinger, fra kommuner henger det ikke på greip. Kommunene skal selvfølgelig kjenne kommuneloven, og ved å gå slik til angrep på DNBnor, så innrømmer de bare egne feil.

Kommunen insisterer fremdeles på drømmen sin på ikke å tape penger på feilen de har gjort. Det er helt etter Svelo, feilen blir ikke innrømmet før den er så stor som bare mulig. Kommunene nekter å betale på lånet fra DNB, med det resultat at DNB nå har gått til søksmål med krav om morarenter og dekke av saksomkostninger. Jeg er ikke jurist, men her ser det ut som kommunene igjen ikke skjønner hva de egentlig driver med. De har allerede tapt hundrevis av millioner kroner, men gambler fortsatt, for å tape enda mer. Eller mener de virkelig at et skakkjørt DNBnor bare skal ettergi lånet på 800 milliioner kroner? Det er meget mye penger. Og det ville være direkte uansvarlig av DNB å ikke forsøke å inndrive disse pengene med alle midler. Om ikke kommunene skulle være sikre lånetagere, hvem skulle da bankene kunne låne penger til?

Virkelig tragisk blir det med at største eier til DNB er staten. Så vi har her gående en gigantisk sak der kommunene saksøker en bank eid av staten. Her vil ikke bli noen vinnere. Taper kommunene, som de selvsagt burde gjøre, så blir det bare enda dårligere tjenestetilbud i kommuner som egentlig burde vært rike, men der vanstyre har sløst bort pengene. Taper banken, som jeg ikke et øyeblikk tror de kommer til å gjøre, hvem er det da som skal dekke tapet? Staten?

På Dagsnytt 18 var det banken som fikk spørsmålet om de ikke tenkte på svømmehallene og skolene i kommunene, og hvordan de ville mangle vedlikehold. Dette er ikke bankens ansvar, det er kommunens. Og nå burde virkelig media stille kommunen de ubehaglige spørsmålene. De kan gjøre det litt subtilt, ved å anbefale lesningen av Italo Svevos bok. Zenos bekjennelser. Spekulasjonen skjer mot slutten av boken. Det er lærerrikt for noen og enhver. Ta tapet.