En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Toppmøte i Brussel og Durban

I Norge lever vi veldig godt for tiden, og i Roaland lever vi enda bedre. Her er økonomien smurt av oljepenger, som med dagens oljepriser gjør at vi kan bli veldig mye rikere og jobbe veldig mye mindre enn for bare noen få år siden. De økonomiske utfordringene i Norge går på å holde tilbake penger vi egentlig har, men som det ikke er så lurt å bruke, siden det vil gjøre oss fattigere i fremtiden. I Rogaland er utfordringen at det offentlige ikke er like søkkrikt som det private, slik at standarden på offentlige tjenester ikke svarer til de private forventinger. Private husholdninger sparer ikke på noe, så den eneste kontakten rogalands innbyggere har med sparetanken er i møte med det offentlige. Skoler, bybane, ryfast, hurtigtog, aldershjem, det skal bygges alt sammen, og fint skal det være. Vi er kanskje rikere enn Rogalendingene for hundre år siden, men vi har kanskje mistet noe sjarmerende på veien, når vi nå sitter og forlanger at vi skal få alt i fanget og at vi ikke skal jobbbe noe særlig for det.

Denne uken avsluttes to viktige forhandlinger. De ene er Klimaforhandlingene i Durban, i Sør Afrika, de andre EU-toppmøtet i Brussel. Begge omhandler svært kompliserte saker som kan få alvorlige konsekvenser om man ikke klarer å bli enige. For EU står Europas økonomi på spill, med veldig direkte konsekvenser for millioner av mennesker som kan bli berørt av arbeidsledighet, verdifall på leilighet og eiendommer, økte skatter og avgifter, konkurser og alt som egentlig følger med en dyp økonomisk krise. I Klimaforhandlingene kan konsekvensene være enda verre, om de verste prognosene slår til. Det vil bli temperaturøkning på jorden, og en rekke av områdene på jorden som nå er i balanse, vil få sin balanse forrykket. Det kan føre til en kjedereaksjon som gjør store områder som i dag er bebodd ulevelige.

Selv for teoretikere som står utenfor forhandlingene er det vanskelig å peke på hva en løsning egentlig kan gå ut på. Det er nesten fascinerende å lese fagøkonomene være uenige med hverandre. Problemet er at EU har innført en felles valuta, men ingen felles sentralbank. Det betyr at det finnes ingen sentral institusjon som kan justere kursen om økonomien kommer under press. En svak valuta er en fordel for eksportbedriftene, som kan produsere og selge sine varer billigere. En sterk valuta er en fordel for folks sparepenger. I Tyskland er man ikke interessert i å trykke så mange penger som grekerne trenger. Det vil føre til at nøysomme tyskere med oppsparte midler vil se sin beholdning mindre verdt, for at tøylesløse søreuropeere skal få finansiert sitt hodeløse overforbruk fra tidligere. Tyskerne har jo også et par episoder godt festet i det kollektive minnet, om hvordan det går når staten bare pøser på med opptrykte penger inn i systemet. Inflasjon er alltid en bekymring for dem som forvalter og har ansvar for et lands økonomi. I Tyskland er trusselen ekstra skremmende. De har opplevd hyperinflasjonen.

Så er det bare det at Tyskland også er med på seilasen de glade søreuropeere har fått eurolandene ut på. Grekerne er ikke i stand til å betale gjelden sin, den er allerede redusert med 50 %, og det etter atskillige milliarder var pøst inn i sluket i et fånyttes redningsforsøk. Det er klart, ingen investor med sunn fornuft vil finne på å plassere pengene sine i gresk statsgjeld. Da skal man i så fall ha skikkelig rente. Risikoen er enorm for at gjelden blir redusert enda en gang, og man kort sagt ikke får tilbake pengene sine.

Hadde det bare vært Hellas, kunne man kanskje leve med det. Hellas betyr ikke så mye, de klarer seg alltid på et vis og er ikke store nok til virkelig å kunne ødelegge for andre av betydning. Men situasjonen er faretruende lik i Irland, Portugal, Spania og Italia. Det er ikke snakk om at resten av Europa kan redde alle dem med puslepakker som er brukt på Hellas. Og skulle disse landene bli tvunget til å redusere gjelden sin, vil det bety alvorlige problemer for dem som har lånt pengene ut. Det er selvfølgelig banker og investorer, fond og institusjoner, noen av dem statlige, så dette vil få konsekvenser for langt flere enn rikinger det er lett å mislike. Jeg synes noe av det som er mest skremmende med denne krisen, er at i forrige krise som bare var for et par år siden, så ble bankene reddet med at statene gikk inn med store redningspakker – lån. Nå er det statene som har de finansielle problemene. Det virker ikke helt pålitelig å løse disse med enda større lån.

Den siste ideen som er lansert med en viss tyngde, er å kvitte seg med hele eurosamarbeidet, og la hvert land gå tilbake til sin egen valuta. Det blir foreslått som om dette ikke vil medføre noen problemer. Det vil selvfølgelig medføre noen helt forferdlige problemer. Og nå snakker vi ikke bare om at et av Europas største foreningsprosjekt i historien blir en fiasko, vi har kanskje lett for å glemme i vår fredelige tid at Europas stater opp gjennom historien gjerne har ligget i krig med hverandre, etter EU har ikke det vært noe spørsmål. Men problemene nå er mye mer enn prestisje, hvem i all verden vil være interessert i greske drakmer og italienske lire om de vil ha tilbake sin gamle myntenhet? Forretningslivet i disse landene vil lide katastrofe.

Jeg tror nok jeg er ganske tysk i mentaliteten når det gjelder disse spørsmålene. Jeg skulle bare sett at de hadde en større statsmann enn Angela Merkel ser ut til å være. Det ser ut til at hun blir sendt av gårde av rådgiverne sine dit pucken har vært, i stedet for hvor den er på vei, for å bruke et uttrykk jeg snappet opp på nettet forleden. Det er ingen andre enn tyskerne som kan ordne opp i denne krisen. Av og til er jeg fristet til å si som den greske forretningsmannen, at de skulle bare lagt hele Hellas og resten av Sør-Europa inn under Tyskland, så det ble litt orden i disse landene. Men det er klart, slike ord klinger ikke godt i munnen på en historiker.

Det er i morgen konklusjonen på EU-toppmøtet skal komme. Det må komme noe skikkelig, ellers er det bare å håpe at økonomene og finansmarkedene tar feil. Det bare det, at de har levert veldig gode argumenter på at de har veldig rett denne gangen. Vi har levd over evne, og mange europeere må nå akseptere noe som for oss i Norge og Rogaland er helt utenkelig, en fremtid med redusert levestandard. Det er jo noe som kan forandre livet til det verre, selge huset, ikke fordi man vil, men fordi man må. Og til en mye lavere pris enn man kjøpte det for, og uten at man med det får betalt tilbake lånet man har tatt opp på det.

I morgen kommer også konklusjonen på klimaforhandlingene i Durban. Disse klimaforhandlingene har år etter år vist seg som en oppvisning av stillstand. Etter optimisme fra 1992 i Rio de Janeiro og 1997 i Kyoto har det vel ikke skjedd så veldig mye, utenom at forventningene om at det skal skje noe har gått ned. Kanskje er ikke det så dumt. Mange av klimaavtalene som hittil har kommet i stand har vist seg forhastede. De har hatt åpenbare mangler og både urettferdige og ufornuftige konsekvenser, som for eksempel at rike bedrifter i i-land kan legge produksjonen til u-land og slippe unna hele klimaregnskapet. Kanskje skulle debatten gått grundigere inn på hvilken type avtale som egentlig vil være mulig, og hva slags avtale som er fornuftig, enn presset som har vært nå om at man skal komme opp med en avtale for enhver pris, og at det er kappløp om å kutte mest mulig for å bli populær. Det er ingen grunn til å vedta kutt i målsetninger, om de viser seg umulige å gjennomføre. Og det er ingen hjelp for kloden å finansiere kutt i eget land ved å flytte de samme kuttene utenfor landets grenser, sånn som vi liker så veldig, veldig, veldig godt å gjøre i Norge.

Det er en veldig spennende dag i morgen. Millioner av mennesker vil bli berørt av avtalene politikerne kommer frem til i morgen. Vi i Norge slipper unna. Vi er ikke med i eurosamarbeidet, og har vår oljerikdom til å stå i mot det meste som måtte kunne komme av økonomiske kriser. Vi synes kanskje tyskerne burde ordne opp her, men selv vil vi ikke bidra med en krone, selvsagt. I klimaet vil vi gjerne bidra, men helst på utstilling, spektakulært, så alle får se hvor flinke vi er. Vi betaler dyrt og bygger kraftlinjer gjennom naturen vår for å frakte gassen vår til Tyskland for å brenne den der, så tyskerne kan ta ansvar også her. I nyhetene kommer vi til å være opptatt av smørkrisen. For her i vårt land har vi surret det sånn til at vi tross alle pengene våre ikke engang er sikre på om vi får smør til jul! Enn om verden visste det.

 

Folkeavstemning og demokrati i Hellas

Har du håndhilst på en greker, tell da dine fingre.

I helgen klarte de europeiske statslederne å bli enige om en økonomisk redningspakke til Hellas. Det utløste glede og lettelse. Problemet er ikke til å spøke med. Grekerne har lånt mange flere penger enn de klarer å betale, og det økonomiske systemet er ikke sånn her i verden, at alle da kan være enige om at det er helt greit. Det er dem som har lånt grekerne disse pengene, og som har dem i sine budsjetter og regnskaper. Om disse forsvinner blir hullet igjen.

Man kan være skadefro og si at de som har vært så dumme å låne penger til grekere, har seg selv å takke når de ikke ser pengene sine igjen. Folk gråter ikke sånn umiddelbart for banker i problemer.

Men det er nå en gang slik her i den moderne verden, at skal økonomien fungere, så må også bankene fungere. Og nå har to av verdens største økonomier alvorlige problemer. USA tøyser med seg selv. De kunne kanskje klare å løse opp i vanskelighetene sine, om de hadde politikere som valgte og fikk gjennomført riktige løsninger.I EU ble det nå forsøkt en slik riktig løsning, den var valgt og man var enig om dem.

Så fant altså grekerne ut at de ville ha en folkeavstemning. I prinsippfaste Norge er det dem som har tatt til orde for at det er grekernes demokratiske rett. Mon det. I så fall burde man kanskje kutte ut demokratiet. For når så man en befolkning støtte opp om et økonomisk program som gjorde livet virkelig vanskeligere. Folk stemmer naturligvis i mot alt som har negative konsekvenser for seg selv. Det gjør de til og med om alternativet kanskje er enda verre.

En ting er at verdens børser har falt med opp mot fem prosent siden det ble kjent at grekerne ville ha denne folkeavstemningen. Ingen gråter over investorer som taper penger. Tvert i mot, det leder til den dypt menneskelige følelsen skadefryd. Verre er det at renten på lån for alle økonomier som ligner på Hellas, det vil særlig si Italia, Spania, den har gått opp. Det vil si at sjansene for at også disse landene vil bli kastet ut i en virkelig alvorlig krise øker. Og den italienske økonomien er så stor, at den europeiske økonomien kan ikke leve med Italia i samme situasjon som Hellas.

Og det er ikke slik at dette vil være en krise som bare rammer rikfolk og finansfolk. Den rammer selvfølgelig alle, fra den rike pengeflytteren som taper penger på invisteringene sine, til arbeideren på bedriften som må legge ned arbeidsplasser fordi man får ikke solgt varene sine. Den rammer pensjonsfond som blir mindre verd. Den rammer statsøkonomier som får mindre inn i skatt. Det rammer med enkle ord mange flere enn grekerne.

Derfor skulle noen fortelle grekerne at tiden er ute da de kunne oppføre seg som om de hadde et valg. De har styrt seg selv i demokratiet sitt siden 1974, og de har vel ikke akkurat satt seg i en posisjon der man kan stole på at de vil ta de riktige beslutninger.

De kan takke nei til redningspakken og betingelsene i den, ingen kan tvinge dem, så lenge krig ikke er noe alternativ i Europa. Det er riktig, akkurat som ingen kan tvinge noen til å betale strømregningen sin. Men strømmen blir slått av.

Det var grekerne som oppfant demokratiet, sies det. De var i så fall også de første som kritiserte. Det førte til Athens nederlag og undergang. I en krisesituasjon skal man selvfølgelig ikke spørre folket til råds. Det er ganske elementært.

USA mister toppratingen sin i kredittverdighet

Forrige uke skrev jeg et innlegg om gjeldssituasjonen i USA og politikernes krangling om den. Fredag ble kredittverdigheten satt ned fra AAA til AA+, altså ned et hakk fra det høyeste nivået, og det var Standard & Poor som stod for nedgraderingen. Det var et sjokk, men det var et varslet sjokk. Mandag falt alle verdens børser kraftig, noe som selvsagt først og fremst går ut over aksjespekulantene. Men hva som går for seg på børsene beskriver gjerne hva som kommer til å skje med den vanlige økonomien fremover. Det er ikke slik at børsen kan falle og tape verdier uten at realøkonomien gjør det samme. Det er altså alvorlig hva som skjer. Jeg har ikke hatt tid til å kommentere det før nå.

Det har vært blandede reaksjoner på hvor riktig det var av S & P å sette ned kredittverdigheten. Noen har trukket frem en regnefeil, S & P har glemt av 200 milliarder dollar, eller hva det var. Kredittverdigheten skal være ok. Men USAs gjeld er så stor at 200 milliarder dollar fra eller til ikke utgjør all verden, det er bare desimaltall. Det er ikke sånne summer som avgjør om USA er kredittverdige eller ikke. Påpekningen av feilen kom da også fra Finansdepartementet, som naturlig nok vil være interesserte i å ha en kredittverdighet på topp.

Barack Obama var også tidlig ute og forsikret i sin første tale at USA var, alltid har vært og alltid vil bli en trippel A, topp kredittverdighet. En vurdering fra et analyseselskap kan ikke rokke ved det. Man kan kritisere Obama for å snakke mot bedre vitende her, det er klart nedgraderingen må tas alvorlig. Men Obamas rolle er ikke å spre usikkerhet og bekymring, han må signalisere at alt står bra til slik at i alle fall ikke panikken får spre seg. Det greide han bra.

Jeg er helt enig i vurderingen S & P har gjort. Jeg er riktignok en glad amatør, kjenner ikke bakgrunnstallene, har ikke regnet på noe, men jeg ser at at kaoset som nå råder i amerikansk politikk kanskje en gang kan føre til at USA velger å la være å gjøre opp for seg. Det var denne gangen litt for nær. Det var like før politikerne kjørte seg opp i en situasjon der USA ikke ville klare å betjene gjelden for en periode. Da ville i hvert fall jeg vært litt forsiktigere med å låne dem penger om jeg hadde hatt noen å gi dem. Det er blitt litt mer risiko. Det skal betales tilbake med høyere renter.

Mange av kritikerne til avgjørelsen mener nedgraderingen var overilet, og bare egnet til å skape ytterligere panikk i økonomien. Det er ingen tjent med. Men man kan også argumentere slik, at panikk sjelden er av det gode, men det er i det minste bedre når den er mer psykologisk drevet enn når det virkelig er grunn for det. Jeg mener USA har godt av denne vekkeren. De kan ikke leve evig på at de vanligvis har vært til å stole på, at de i årevis har hatt et stabilt regime. Valgene et land gjør får konsekvenser, også for USA.

Derfor er det bedre at USA og resten av verden får seg en skikkelig advarsel, om enn den nøkternt sett kanskje er litt prematur. Det er bedre enn slik det var før finanskrisen, der alle lullet seg inn i en forestilling om at alt stod bra til, fordi kredittvurderingsbyråene ikke gjorde jobben sin og kontrollerte lånene som florerte veldig lite grundig. Økonomien skjelver litt nå. Det gjør at man får tid til å forberede seg og kanskje til og med ta grep mot katastrofen som kanskje vil komme.

For situasjonen er egentlig ganske alvorlig. De viktige økonomiene i USA og Europa sliter med at man har levd over evne og tatt opp for stor gjeld. Det gjør at man er pent nødt til å kutte utgifter og øke inntekter for å få den under kontroll. Det er velkjent økonomisk teori for oss historikere, staten skal bruke penger i dårlige tider, kutte utgifter i gode tider. Nå er vi i en situasjon der de største økonomiene i verden egentlig er nødt til å kutte utgifter i tider som mer enn strengt tatt er dårlige. Det er ingen naturlov som sier dette vil gå bra.

 

USA og gjelden

I dag var fristen for USA å bli enig med seg selv om en heving av sitt selvpålagte gjeldstak, og med det gi seg selv lov til å påta seg mer gjeld for å overholde sine forpliktelser. Det var svært viktig at de greide å bli enige, men i Norge druknet naturlig nok nyhetsdekningen av forhandlingene i hva som samtidig skjedde hos oss. Likevel vil noen og enhver kunne ha nytte av å sette seg litt inn i hva det egentlig var som foregikk der borte i USA nå nettopp.

Det økonomiske problem

USAs gjeld er nå nettopp bikket over 14 300 milliarder dollar. Det er en vanvittig sum. Hodene våre er ikke laget for å forholde seg til slike tall, det er altså 1 000 * 1 000 * 1 000 * 1 000 * 14,3. Det er 12 nuller, og alle som har lekt seg litt med matematikk, vet at når man regner med å legge sammen antall nuller blir det fort sjokkerende sammenligninger man kan gjøre. Denne nettsiden har kanskje den artigste illustrasjonen for USAs gjeld vist i 100$ sedler. Man trenger altså 143 milliarder slike. Lagt i bunker ser det imponerende ut. Kanskje noen før de sjekker siden vil leke seg med å gjette på hvilken bygning i verden bunken rekker opp til? Hvor mye det ville tilsvare i murstein?

Det er et par spesielle forhold med USAs gjeld. Som verdens største økonomi har de ingen problemer med å få lån. Siden det meste av verdens varehandel blir omsatt i dollar, er de også i den særstilling at de kan trykke penger uten å risikere en devaluering av valutaen. Tvert i mot, i krisetider pleier dollaren å styrke seg. Det har gjort at USA i årevis har løst sine finansielle problemer med enkelt og greit å produsere mer penger. Så lenge pengene ikke taper seg i verdi, og landet har økonomisk vekst, vil de rimelig greit kunne betjene gjelden og kanskje også en gang i tiden betale pengene tilbake. Enkelt sagt: Om man tok opp 100 000 kroner i lån på 1960-tallet, ville det ikke være problemer å betale lånet tilbake i dag. Et par månedslønner ville være nok.

Problemet i USA er at denne veksten uteblir. De har store problemer med å få fart på økonomien igjen etter finanskrisen. De sliter fortsatt med stor arbeidsledighet, 9 %, og eiendomsmarkedet får ikke tatt seg opp igjen etter alle tvangssalgene som fulgte subprime-krisen. Dessuten greier ikke amerikanerne seg bra i konkurransen med utlandet. De kjøper mer enn de selger, for å si det enkelt, og betaler med det mer enn de tjener. Dermed er amerikanerne i den kinkige situasjonen at gjelden vokser raskere enn økonomien.

Også en slik situasjon kunne amerikanerne opprettholde i lang tid. De har ingen problemer med å skaffe seg nye lånte penger når de ber om dem. Og de får dem til lave renter, siden det er regnet som en sikker invistering. USA kommer alltid til å betale renter og avdrag som avtalt. Her er grunnen til at u-land over alle deler av verden, inkludert Sør-Europa, har problemer med å få lån til akseptable renter. Man stoler ikke på at de vil betale dem tilbake, og med god grunn, har det vist seg for mange. Da skal man ha økte renter som betaling for den økte risikoen.

Den eneste hindringen for amerikanerne i å få nye lån er amerikanerne selv. De har lagt på seg et selvvalgt «gjeldstak», en øvre grense for hvor stort lån USA skal ha. En heving av dette taket må vedtas i kongressen. Presidenten kan dermed ikke skrive ut nye lån som går over dette gjeldstaket, uten at han har fått kongressen med på det. Et slikt tak høres kanskje fornuftig ut for menigmann, det er en sunn økonomisk innstilling at man skal ikke låne for mye. Det kan også godt være politikerne trenger noen ekstra regler til å holde dem litt i ørene.

Amerikanernes selvpålagte tak har imidlertid vist seg temmelig ufornuftig. Tallene taler for seg selv, det er hevet 75 ganger siden det ble vedtatt i 1917. Som regel har det vist seg å være en ren rutinesak, som mannen som har bestemt seg for ikke å røyke flere enn 10 sigaretter til dagen, men som hver dag er villig til å gjøre et unntak. Amerikanerne har alltid vært villig til å heve taket når det har blitt problematisk for dem å holde det.

Nå ble det for første gang vanskelig å heve det. Og nå begynner vi å nærme oss alvorlige problemer. Det har vist at amerikanerne ikke bare har et økonomisk problem, men også et politisk. Jeg vil ikke gå med på at de amerikanske politikerne er uansvarlige, eller at det er politikerne det er noe galt med. Politikerne – selv de mest ekstreme av dem – har bare gjort det de er valgt for å gjøre. Det er det politiske systemet som har feilen.

Det politiske problem

Amerikanerne har demokrati, og vi er alle opplært i at demokratiet er det beste politiske systemet som finnes og det ikke kan finnes noe bedre. Når motsetningen er diktatur, eller at noen få har makten og selv velger hvem som etter hvert skal overta den, så er det klart det er vanskelig å være uenig. Men demokratiet er veldig langt i fra å være et ufeilbarlig system. Tvert i mot er det litt av hvert å utsette på demokratiet, når man bare trenger seg litt inn i sakene, og nå har vi nettopp fått godt demonstrert noen av disse problemene i USA.

Norske medier har vært ganske unisone i å gi de mest ytterliggående republikanerne skylden, de som har fått det etter min meing upassende navnet «Tea party». Jeg vil ikke bruke det navnet. Det er klart, det er lett å la seg provosere av disse, som ligger langt til høyre selv i det fullstendig høyredominerte USA. De har også opptrådt meget uforsonlig i forhandlingene, og satt seg i mot selv den aller minste antydning om skatteøkninger, ikke i noen form kan de gå med på noe slikt. Det er oppsiktsvekkende for oss nord-europeere, der vi lever veldig godt med et skattenivå mye, mye høyere enn de har i USA.

Problemet med denne kritikken er at den ikke helt rammer dem den er myntet på. Selv de aller mest ekstreme republikanerne er demokratisk valgt, de er valgt inn i kongressen nettopp med løfte om å motsette seg ethvert forslag som innebærer den minste antydning om skatteøkning. De representerer velgere som ønsker uforsonlighet. Om de går inn på kompromiss, vil de bryte valgløftet sitt.

Her står vi ved et demokratisk problem som sjelden er demonstrert så tydelig som her. President Barack Obama ville ikke heve gjeldstaket som en ren rutine, han ville ha en større og mer bærekraftig tverrpolitisk avtale. Han ønsket at demokrater og republikanere skulle bli enige om økonomiske innskjerpelser, slik at man slapp å heve gjeldstaket som en hverdagslig rutine. Han ønsket ikke å skrive under på en avtale som ville innebære at han måtte skrive under på en ny om kort tid, og han var villig til å gi litt av sine hjertesaker for å gjennomføre dette. Han ønsket dialog og kompromiss, som han var valgt inn for å få gjennom.

Dermed har vi forhandlinger mellom en part som ønsker forhandlinger, tror på store, felles løsninger og er innstilt på kompromiss, og en part som på forhånd har bestemt seg for å sette foten hardt ned og ikke vike en tomme. Merk at dette siste bare gjelder de mest ytterliggående republikanerne, det finnes også moderate. De moderate er innstilt på å forsyne seg så mye som mulig av Obamas hjertesaker, og da særlig den omstridte helsereformen, og ellers komme frem til en minnelig løsning.

Og med det var krangelen i gang. Selvsagt ønsket demokratene skatteøkninger. Bush-adminstrasjonen innførte jo ganske nylig skattelettelser, fra et nivå som allerede var blant de laveste i verden. Men disse uforsonlige i bevegelsen med det upassende navnet stod virkelig på sitt, og nektet til og med å vurdere forslag som ville innebære en mulig skatteøkning en gang i fremtiden. De viket virkelig ikke en tomme. Det ble så ekstremt at republikanerne ikke engang fikk til et kompromiss innen sitt eget parti.

I mens holdt verden pusten, i hvert fall den delen av verden som fikk det med seg. Ingen trodde egentlig at amerikanerne ville misligholde gjelden. Det ville være for dumt, nekte å betale på grunn av intern krangling, og med det gjøre at USA ikke lenger ville være en sikker lånetaker som kan få lave renter. Det eneste de egentlig trengte å vedta var å heve gjeldstaket, om enn bare midlertidig, og så fortsette de vanskelige forhandlingene etterpå. Det ville være helt usannsynlig om de ikke engang fikk til det. Milliarder av dollar stod på spill.

Løsningen kom nå i helgen, et par dager før krisen ville være et faktum. Den innebar ingen egentlig avtale, ingen egentlig løsning. Det var som vanlig bare en utsettelse av problemene. Det er ingen skatteøkning i kompromisset, og heller ikke noen antyding om at en slik økning vil komme. Dermed er det store kutt i offentlige utgifter, deriblant Obamas hjertebarn, helsereformen.

Vi står med det ved en løsning der de demokratiske spillereglene har resultert en temmelig udemokratisk løsning. En forholdsvis liten gruppe mennesker har fått tilnærmet fullt gjennomslag for sine politiske ønsker, fordi de har kjørt beintøft og ikke har vært villige til kompromisser. Den store gruppen som ønsket forhandlinger har gitt mer enn de nok strengt tatt var innstilt på.

Verden har dessuten fått sett at USA kanskje ikke er helt til å stole på allikevel. Det var litt for nær til at det kan regnes som helt trygt. Intern politisk krangling førte nesten til at USA for en periode ikke greide å innfri alle sine økonomiske forpliktelser. Løsningen var et komrpomiss som ser skjevt ut. Hvorfor skal demokratene og moderate republikanere gi så mye til de ekstreme neste gang? Kan man kreve av det amerikanske folk at de skal stemme på politikere som oppfører seg litt mer skikkelig i forhandlingene?

I et ideelt system vil alle deltakerne være interesserte i å finne løsninger til beste for alle. Disse forhandlingene har vist at det demokratiske systemet i USA langt fra er noe slikt ideelt system. Konsekvensene kan være en stor – og større enn nødvendig – økonomisk krise i USA. Den vil smitte over til resten av verden. Og demokratiet som vi har det vil kanskje ikke være det best egnede politiske systemet til å løse den. Vi kan ikke kreve at folket skal stemme på andre politikere enn akkurat dem de selv vil. Om så disse samme politikerne fører landet sitt med hele befolkningen like ut i en varslet økonomisk krise.

 

General Motors – Tidenes største industrikonkurs i USA

Jeg hørte nyhetene på BBC world service i dag morges at det amerikanske megakonsernet General Motors har søkt konkursbeskyttelse under det såkalte chapter 11. Det er en vanvittig nyhet. Dette selskapet ble grunnlagt i 1908, som et slags holdingselskap i regi av industripioneren og bilentusiasten William Crapo – eller Billy – Durant, det er svært mye industri- og bilhistorie her. Durant var på denne tiden president i et annet bilselskap, ikke så ukjente Buick, ledet av den utflyttede skotten David Dunbar Buick, en større oppfinner enn forretningsmann. Durant ønsket en større slags paraplyorganisasjon – nettopp holdingselskap – som kunne produsere flere forskjellige bilmerker. Og det var dette som var hensikten med General Motors.

Historien

I 1908 var det slett ikke sikkert at bilindustrien skulle bli vellykket, og i alle fall umulig å vite i hvilken form den skulle bli det, diskusjonen gikk fortsatt om vogner var best med eller uten hester, og de fleste steder i verden var det ikke engang noen diskusjon, hester var best. Men Billy Durant gjorde på denne tiden veldig mye riktig, og fikk seg en ledende posisjon i en industri som skulle vokse seg ut over alle forestillingsevner. Han gjorde også noe galt, for i likhet med de fleste optimister, overvurderte han også mulighetene noen ganger, og i 1910 ble han på grunn av finansielle problemer tvunget ut av selskapet han hadde etablert, bare for å kjøpe det tilbake igjen i 1916. Kjente merker som nevnte Buick, Cadillac og året etter Chevrolet var allerede inne under paraplyen til General Motors, i tillegg til en rekke andre merker som i dag ikke er så kjente, i hvert fall ikke i Europa.

Det er industrihistorie, dette, og verdenshistorie. Gjennom  å følge historien til General Motors kan man følge mye av den amerikanske kulturen gjennom forrige århundre og frem til i dag, man får med seg oppturer og nedurer i økonomien, man får med seg forholdene for arbeiderne og søkkrike eiere, og man får hele populærkulturen fra 50- og 60-tallet og fremover. Teknologisk utvikling får man også med seg. Og siden amerikanerne på de fleste av disse områdene var ledende i verden, så ble deres historie snart etter resten av verdens historie. Fra den berømte krisen med depresjonen i 1929, har den økonomiske utviklingen i USA også smittet over til resten av verden. Og populærkulturen med pop- og rock som oppsto i USA fra litt utpå 1950-tallet, har siden blitt nærmest enerådende over hele verden. Og bilen stod sentralt, og de fleste av bilene kom fra General Motors i Detroit.

General Motors overtok for Ford som det selskap i verden som solgte mest i 1931, og gav ikke den ledende posisjonen fra seg før i 2006. Det er utrolig, det er 75 år i rekkefølge som verdens mest solgte bilmerke, eller merker, siden det er flere merker som hører inn under General Motors paraply. Fra 2006 til i dag var General Motors nummer 2, etter japanske Toyota. Hvor uhørt det er for amerikanerne at et japansk selskap skal selge flest biler i verden, er vanskelig å sammenligne med noe. Både bilen og produksjonen av den er så knyttet til amerikansk kultur, det er USA som er billandet, det er de som gjorde de nødvendige oppfinnelsene for at bilene skulle fungere, det er herfra samlebåndet kommer, utviklingen av forbrenningsmotoren, det ene og det andre. Det er også i USA bilen først gikk fra å være et overdådig luksusgode, til noe alle kunne eie, og skulle eie. Det er også i USA bilen trengs, med enorme landskap og store avstander, og brede fine veier. En øy som Japan?

Hva som gikk galt for General Motors og de andre store amerikanske bilselskapene Chrylser og Ford må de fleste som finner frem til denne posten ha fått med seg fra andre steder. Jeg liker godt sammenligningen med dinosaurer, amerikanerne klarte rett og slett ikke å følge med på sine egne spilleregler. Det er markedet som rår, og det nytter ikke å produsere store, bensinslukende biler når oljeprisen går opp, og miljøvern blir et krav. Når de endelig skjønte at de måtte omstille seg, var det allerede altfor sent, og det temmelig uavhengig av finanskrisen, den fremskyndet bare døden som måtte komme. Japanerne produserer rett og slett bedre biler. Og da har ikke amerikanerne i følge egne spilleregler livets rett.

En gigantisk konkurs

Det er ikke riktig som andre medier skriver at konkursen til General Motors er den største i verdenshistorien. Jeg ble selv litt overrasket da jeg sjekket og kontrollsjekket, og fant at General motors på det meste i år 2000 var verdsatt til drøye 350 milliarder kroner (aksjekurs $ 94). Det er nokså det samme som Statoil. Til sammenligning hadde Lehman brothers verdier for 691 milliarder ved sin konkurs i fjor høst. Og det var i dollar. Og fra dem oppsto ikke noe nytt selskap, slik det nå vil gjøre med General Motors, Lehman brothers forsvant og de 691 millarder dollarne med dem. Tilbake i 2002 var det etter dot.com (eller for dette selskapet var det mer mobilbølgen) bølgen et gigantselskap verdt 102 milliarder dollar som gikk over ende, world com. Det hører med til historien at denne sammenligningen min ikke er helt rettferdig. Med General Motors brukte jeg aksjeverdsettelsen, med de andre bokførte verdier. Men selv med bokførte verdier kom ikke General Motors seg høyere enn 5’te plassen, med sine 91 milliarder dollar. Det er dog en gigantisk konkurs, og en konkurs omtrent umulig å forestille seg.

For hvordan er det mulig å gå fra verdens største bilselger til konkurs i løpet av bare et par år? De må jo ha anstrengt seg for hardt for å selge disse bilene sine, og solgt dem billigere enn de kunne, for å beholde posisjonen som nummer 1. I årsrapporten jeg leste for 2003 var de riktig så selvsikre, det var ingen antydning til at de skulle være presset, de forsikret oss om at den gode følelsen vi fikk i bilene deres, var den vi alltid skulle få, og de skulle fortsette å jobbe knallhard, for fortsatt å være best i alt. Det er ganske utrolig at de seks år etterpå er konkurs.

Enkelte av de andre monumentale konkursene de siste årene har hatt sin noenlunde logiske forklaring, de har skyldtes åpenbar udugelighet eller til og med kriminalitet. Lehman brothers holdt på med en spiral der det med tiden ikke var forskjell mellom lånte og egne, kunstige og ekte penger, det ble bare tall i datamaskinen, og man vil i fremtiden kunne forklare den like forenklet som vi forklarer alle konkursene etter krakket i 1929. Worldcom hadde investert med en tro på fremtiden som vokste seg like kunstig høy som aksjekursene, og da regningen kom og skulle betales med ekte penger, så gikk det ikke. Et annet eksempel er Enron, den sjette største konkursen, 65 milliarder dollar var deres verdi, og de hadde i årevis vært både analytikernes favoritt på Wall street og de ansattes favoritt, og vinner av mange kåringer som det beste selskap å jobbe i, det best drevne selskapet, og egentlig de priser man vinner slike kåringer. De vant imidlertid alt sammen på falske tall, og jukset og trikset og skjulte tap gjennom alle slags underselskaper og pussige handler med seg selv. Til slutt kom det for en dag, favorittselskapet gikk konkurs, og styreformannen Kenneth Lay havnet i fengsel som USAs den gang minst populære mann.

Det er vanskelig å peke på hvilken tilsvarende feil General Motors har gjort. Denne konkursen er ikke så åpenbar. Den viser bare hvor fort det kan gå, selv blant et av verdens aller største selskaper, og uten at udugeligheten blir så eventyrlig som den i andre konkurser har vært.

Roger and me

Denne konkursen stiller vel kanskje også debutfilmen til den amerikanske dokumentarfilmregissøren Michael Moore i et annet lys. Den handlet om hvordan General Motors konsernsjef Roger Smith ville legge ned en fabrikk i byen Flint, Michigan, Michael Moores hjemby, og den fabrikken faren hans jobbet i. Flint har for øvrig historisk sus, det er herfra han var, Billy Durant, eller det var rettere sagt her han gjorde avtalen med David Buck, og opprettet General Motors første hovedkontor. Fabrikken ble nedlagt. Nå er det ganske så mange andre fabrikker som også vil bli nedlagt.

Den gang tok alle parti med Michael Moore, men historien har vist at tingene ikke alltid er så enkle som populærversjonen fremstiller dem som. At arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet til land de er billigere er forferdelig for dem som blir berørt, men det nytter heller ikke å holde ulønnsomme arbeidsplasser kunstig i live. Ingen vil kjøpe et produkt de kan få billigere og bedre andre steder.

General Motors og populærkulturen

Michael Moore var kritisk, men opp gjennom årene har General Motors fått svært mye hjelp av populærkulturen. Både i musikken og i filmer fra 50- og 60-tallet står biler fra General Motors sentralt, ofte så sentralt at noen av sangene kunne vært rene reklamesanger. Dette var fra uskyldens tid, da man ennå ikke hadde begynt å betale for produktplassering i filmer, og man ennå ikke betalte rockestjerner for å opptre i reklamesnutter. Rocken og bilen henger uløselig sammen, og mange av bilene det synges om er nettopp biler som blir produsert av General Motors. Samme skjebne lider jo de to andre store, Ford og Chrysler. My baby drew out, in a brand new cadillac, Mustang sally, Think I’ll pack it in, and buy a pick up og From a buick 6 er bare en remse jeg kom på i farten. Det finnes mange, mange, mange flere.

Hva som ikke er aprilsnarr

I dag og i går har jeg fått en rekke treff på søkeordet «Aprilsnarr», og den fine posten jeg skrev i fjor på denne dagen, og som også heter: Aprilsnarr. Da tenkte jeg å narre litt her på bloggen, og kom opp med den fine, oppdiktede historien om aprilsnarrens historie. Jeg skal ikke prøve på noe lignende i år. Jeg skal i stedet skrive ned 5 ting som har hendt og er et faktum, og som avisene skriver om, men som burde være aprilsnarr. Ja, om jeg satte 5 fine narrehistorier ved siden av de 5 virkelige, så ville det ikke være lett å skjelne hvilke som var hva, om man kom utenifra, og ikke kjente igjen de virkelige historiene som – nettopp – virkelige.

1. Det er nå bestemt at det ikke skal være lov til å ha med tannkrem ombord på fly. Det er heller ikke lov til å ha med shampo. En flaske vann er heller ikke lov, og heller ikke noe annet å drikke. Det er ikke lov til å ha med middagsrester heller, såfremt den ikke er frossen. Alt som er flytende eller omtrent flytende, er forbudt. Kaviar og majones er for væskeaktig. Dette skal nå være forbudt, på grunn av terrorfaren. Man kan bruke tannkrem, shampo, flaskevann, middagsrester (ikke frossen) og alt som er flytende (eller omtrent flytende, sånn som kaviar og majones) til å sprenge flyet, om man for eksempel tar en flytur fra Oslo til Bergen, der det aldri noensinne har vært et tilnærmet forsøk på kapring, eller noe som overhodet kan minne om terror. Det er selvfølgelig ikke kaviaren i seg selv man er redd for, man er redd for at det som ser ut som kaviar, ikke skal være kaviar allikevel. Denne frykten skal kun gjelde på fly. Overalt ellers er kaviar og blir kaviar, og man kan spise det og frakte det med god samvittighet, uten å bli mistenkt for å være en terrorist.

2. Justisministeren i Norge er nå sykemeldt. Det kommer av at han har vært under sterkt press i det siste, og presset kommer av at han først har tillatt muslimske politikvinner å gå med hijab til uniformen, og så visst ikke har tillatt det allikevel, eller hvordan det var. Det er uansett ikke noe særlig med muslimske polikvinner i Norge, heller ikke særlig med muslimske menn, forresten, og de som er, har ikke akkurat krevd å få gå med hijab. Det er kanskje en og annen som har gjort det, en og annen som kunne tenke seg å bli politi, eller en og annen som kunne tenke seg at en muslimsk kvinne med hijab kunne tenke seg å bli politi, og da må få lov til å gå med hijaben. Jeg smører kanskje for tjukt på når jeg skriver at det var røster som krevde justisministerens avgang på grunn av denne fadesen. Men akkurat i Norge er ikke det med ministeres avgang så lett å smøre tjukt på, da ministere ellers er falt som følge av stabbur i hagen og venner til middag, eller hva det var.

3. Den mest sleipe erkekapitalisten vi har i dette landet her, Øystein Stray Spetalen, en mann som har tjent seg rik på aksjer og ingenting annet enn aksjer, som kjøper og selger helt skruppelløst, og som i det minste har vært ærlig og redelig med det at han står fast på at han bare ønsker å tjene mest mulig penger. Han har kritisert regjeringen, som består av AP, SV og SP, altså en småborgerlig, sosialistisk regjering, han har kritisert dem for å satse for mange av våre oljepenger på aksjer, på utenlandske aksjer. Og finansministeren, Kristin Halvorsen, fra Sosialistisk venstreparti, har sagt at aksjer gir best avkastning over tid, og at man heller burde satse mer på aksjer, enn mindre. Oppsummert: Kapitalisten Øystein Stray Spetalen vil ta penger ut av aksjemarkedet, og kaller det gambling å ha pengene der, sosialisten Kristin Halvorsen mener aksjemarkedet er det aller beste stedet å plassere penger, om man har det. Jeg bare tuller, har jeg lyst til å skrive.

4. Det er forslag – ja, om det var støttet av Anniken Huitfeldt eller Inga Marte Torkildsen, det skal jeg ikke si jeg husker så godt, og alt jeg husker om denne saken, husker jeg ufrivillig – om at alle norske jentebarn skal foreta underlivsundersøkelse for å teste om de er kjønnslemlestet. Jeg bruker det ordet de selv liker å bruke. Det er en avskyelig tradisjon som foregår i Afrika, fra øst til vest i et belte et stykke nord for Ekvator, fra Somalia og bort mot Senegal, Gambia eller så, i varierende grad i ulike land, heldigvis, det er avskyelig. Men nå skal vi gjøre vårt også her i Norge, og teste absolutt alle jentebarn, enten de er i risikogruppen eller ikke, og det skal man gjøre litt sånn i forskjellige legekontroller opp gjennom årene. I samme slengen skal en slik kontroll gi jentene et mer naturlig forhold til egen kropp, og fjerne skammen, av alle ting. Man skal ikke spøke med avskyelige ting, så et forslag som dette kunne de godt unngå å komme med.

5. Utdanningsdirektøren i Hordaland (om det da var utdanningsdirektør hun var, Kjellbjørg Lunde, det er jo så mange titler i skoleadministrasjonen) har gått offentlig – virkelig offentlig, landets aviser og NRK radio – ut, og erklært at lærerne har ingen rett til å gi skoleelevene lekser. Og elevene kan – og bør – med loven i hånd, nekte å gjøre hjemmearbeid lærerne pålegger dem. Hun hadde vel kanskje også noe forskning som viste at mer arbeid ikke nødvendigvis gav bedre resultat, eller hva slags forskning hun hadde å vise til, og hvordan denne forskningen var gjort, med eller uten hjemmearbeid.

6. Man er godt fornøyd med forslaget om at styrene i aksjeselskap må ha minst 40 % av hvert kjønn representert i styret. Det er forresten ikke et forslag, det er en lov, og det er Karita Bekkemellem som ikke har noe med Orheim å gjøre, som har fått det gjennom, det er en lov. Selskapet blir intet mindre enn tvangsoppløst, om ikke man finner frem til flere representanter fra det underrepresenterte kjønn, om det så er en aldri så flink person som må gå, og en aldri så elendig tulling som kommer, det er kjønnet som teller. Og det har fungert, nå er det 40-60, og i tillegg finanskrise, men det skyldes jo noe helt annet. Imidlertid har de nå bestemt seg for å gå lenger, slik at det ikke bare er aksjeselskap som må ha 40-60 minimum, og ikke bare i styrene, det skal også gjelde enkeltpersonsforetak, her skal ikke være unntak fra regelen. Personen skal minst være 40 % av det underrepresenterte kjønn.

Jeg kunne ikke dy meg, og snek inn en oppdiktet også. Så kan dere jo gjette hvilken det er.