General Motors – Tidenes største industrikonkurs i USA

Jeg hørte nyhetene på BBC world service i dag morges at det amerikanske megakonsernet General Motors har søkt konkursbeskyttelse under det såkalte chapter 11. Det er en vanvittig nyhet. Dette selskapet ble grunnlagt i 1908, som et slags holdingselskap i regi av industripioneren og bilentusiasten William Crapo – eller Billy – Durant, det er svært mye industri- og bilhistorie her. Durant var på denne tiden president i et annet bilselskap, ikke så ukjente Buick, ledet av den utflyttede skotten David Dunbar Buick, en større oppfinner enn forretningsmann. Durant ønsket en større slags paraplyorganisasjon – nettopp holdingselskap – som kunne produsere flere forskjellige bilmerker. Og det var dette som var hensikten med General Motors.

Historien

I 1908 var det slett ikke sikkert at bilindustrien skulle bli vellykket, og i alle fall umulig å vite i hvilken form den skulle bli det, diskusjonen gikk fortsatt om vogner var best med eller uten hester, og de fleste steder i verden var det ikke engang noen diskusjon, hester var best. Men Billy Durant gjorde på denne tiden veldig mye riktig, og fikk seg en ledende posisjon i en industri som skulle vokse seg ut over alle forestillingsevner. Han gjorde også noe galt, for i likhet med de fleste optimister, overvurderte han også mulighetene noen ganger, og i 1910 ble han på grunn av finansielle problemer tvunget ut av selskapet han hadde etablert, bare for å kjøpe det tilbake igjen i 1916. Kjente merker som nevnte Buick, Cadillac og året etter Chevrolet var allerede inne under paraplyen til General Motors, i tillegg til en rekke andre merker som i dag ikke er så kjente, i hvert fall ikke i Europa.

Det er industrihistorie, dette, og verdenshistorie. Gjennom  å følge historien til General Motors kan man følge mye av den amerikanske kulturen gjennom forrige århundre og frem til i dag, man får med seg oppturer og nedurer i økonomien, man får med seg forholdene for arbeiderne og søkkrike eiere, og man får hele populærkulturen fra 50- og 60-tallet og fremover. Teknologisk utvikling får man også med seg. Og siden amerikanerne på de fleste av disse områdene var ledende i verden, så ble deres historie snart etter resten av verdens historie. Fra den berømte krisen med depresjonen i 1929, har den økonomiske utviklingen i USA også smittet over til resten av verden. Og populærkulturen med pop- og rock som oppsto i USA fra litt utpå 1950-tallet, har siden blitt nærmest enerådende over hele verden. Og bilen stod sentralt, og de fleste av bilene kom fra General Motors i Detroit.

General Motors overtok for Ford som det selskap i verden som solgte mest i 1931, og gav ikke den ledende posisjonen fra seg før i 2006. Det er utrolig, det er 75 år i rekkefølge som verdens mest solgte bilmerke, eller merker, siden det er flere merker som hører inn under General Motors paraply. Fra 2006 til i dag var General Motors nummer 2, etter japanske Toyota. Hvor uhørt det er for amerikanerne at et japansk selskap skal selge flest biler i verden, er vanskelig å sammenligne med noe. Både bilen og produksjonen av den er så knyttet til amerikansk kultur, det er USA som er billandet, det er de som gjorde de nødvendige oppfinnelsene for at bilene skulle fungere, det er herfra samlebåndet kommer, utviklingen av forbrenningsmotoren, det ene og det andre. Det er også i USA bilen først gikk fra å være et overdådig luksusgode, til noe alle kunne eie, og skulle eie. Det er også i USA bilen trengs, med enorme landskap og store avstander, og brede fine veier. En øy som Japan?

Hva som gikk galt for General Motors og de andre store amerikanske bilselskapene Chrylser og Ford må de fleste som finner frem til denne posten ha fått med seg fra andre steder. Jeg liker godt sammenligningen med dinosaurer, amerikanerne klarte rett og slett ikke å følge med på sine egne spilleregler. Det er markedet som rår, og det nytter ikke å produsere store, bensinslukende biler når oljeprisen går opp, og miljøvern blir et krav. Når de endelig skjønte at de måtte omstille seg, var det allerede altfor sent, og det temmelig uavhengig av finanskrisen, den fremskyndet bare døden som måtte komme. Japanerne produserer rett og slett bedre biler. Og da har ikke amerikanerne i følge egne spilleregler livets rett.

En gigantisk konkurs

Det er ikke riktig som andre medier skriver at konkursen til General Motors er den største i verdenshistorien. Jeg ble selv litt overrasket da jeg sjekket og kontrollsjekket, og fant at General motors på det meste i år 2000 var verdsatt til drøye 350 milliarder kroner (aksjekurs $ 94). Det er nokså det samme som Statoil. Til sammenligning hadde Lehman brothers verdier for 691 milliarder ved sin konkurs i fjor høst. Og det var i dollar. Og fra dem oppsto ikke noe nytt selskap, slik det nå vil gjøre med General Motors, Lehman brothers forsvant og de 691 millarder dollarne med dem. Tilbake i 2002 var det etter dot.com (eller for dette selskapet var det mer mobilbølgen) bølgen et gigantselskap verdt 102 milliarder dollar som gikk over ende, world com. Det hører med til historien at denne sammenligningen min ikke er helt rettferdig. Med General Motors brukte jeg aksjeverdsettelsen, med de andre bokførte verdier. Men selv med bokførte verdier kom ikke General Motors seg høyere enn 5’te plassen, med sine 91 milliarder dollar. Det er dog en gigantisk konkurs, og en konkurs omtrent umulig å forestille seg.

For hvordan er det mulig å gå fra verdens største bilselger til konkurs i løpet av bare et par år? De må jo ha anstrengt seg for hardt for å selge disse bilene sine, og solgt dem billigere enn de kunne, for å beholde posisjonen som nummer 1. I årsrapporten jeg leste for 2003 var de riktig så selvsikre, det var ingen antydning til at de skulle være presset, de forsikret oss om at den gode følelsen vi fikk i bilene deres, var den vi alltid skulle få, og de skulle fortsette å jobbe knallhard, for fortsatt å være best i alt. Det er ganske utrolig at de seks år etterpå er konkurs.

Enkelte av de andre monumentale konkursene de siste årene har hatt sin noenlunde logiske forklaring, de har skyldtes åpenbar udugelighet eller til og med kriminalitet. Lehman brothers holdt på med en spiral der det med tiden ikke var forskjell mellom lånte og egne, kunstige og ekte penger, det ble bare tall i datamaskinen, og man vil i fremtiden kunne forklare den like forenklet som vi forklarer alle konkursene etter krakket i 1929. Worldcom hadde investert med en tro på fremtiden som vokste seg like kunstig høy som aksjekursene, og da regningen kom og skulle betales med ekte penger, så gikk det ikke. Et annet eksempel er Enron, den sjette største konkursen, 65 milliarder dollar var deres verdi, og de hadde i årevis vært både analytikernes favoritt på Wall street og de ansattes favoritt, og vinner av mange kåringer som det beste selskap å jobbe i, det best drevne selskapet, og egentlig de priser man vinner slike kåringer. De vant imidlertid alt sammen på falske tall, og jukset og trikset og skjulte tap gjennom alle slags underselskaper og pussige handler med seg selv. Til slutt kom det for en dag, favorittselskapet gikk konkurs, og styreformannen Kenneth Lay havnet i fengsel som USAs den gang minst populære mann.

Det er vanskelig å peke på hvilken tilsvarende feil General Motors har gjort. Denne konkursen er ikke så åpenbar. Den viser bare hvor fort det kan gå, selv blant et av verdens aller største selskaper, og uten at udugeligheten blir så eventyrlig som den i andre konkurser har vært.

Roger and me

Denne konkursen stiller vel kanskje også debutfilmen til den amerikanske dokumentarfilmregissøren Michael Moore i et annet lys. Den handlet om hvordan General Motors konsernsjef Roger Smith ville legge ned en fabrikk i byen Flint, Michigan, Michael Moores hjemby, og den fabrikken faren hans jobbet i. Flint har for øvrig historisk sus, det er herfra han var, Billy Durant, eller det var rettere sagt her han gjorde avtalen med David Buck, og opprettet General Motors første hovedkontor. Fabrikken ble nedlagt. Nå er det ganske så mange andre fabrikker som også vil bli nedlagt.

Den gang tok alle parti med Michael Moore, men historien har vist at tingene ikke alltid er så enkle som populærversjonen fremstiller dem som. At arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet til land de er billigere er forferdelig for dem som blir berørt, men det nytter heller ikke å holde ulønnsomme arbeidsplasser kunstig i live. Ingen vil kjøpe et produkt de kan få billigere og bedre andre steder.

General Motors og populærkulturen

Michael Moore var kritisk, men opp gjennom årene har General Motors fått svært mye hjelp av populærkulturen. Både i musikken og i filmer fra 50- og 60-tallet står biler fra General Motors sentralt, ofte så sentralt at noen av sangene kunne vært rene reklamesanger. Dette var fra uskyldens tid, da man ennå ikke hadde begynt å betale for produktplassering i filmer, og man ennå ikke betalte rockestjerner for å opptre i reklamesnutter. Rocken og bilen henger uløselig sammen, og mange av bilene det synges om er nettopp biler som blir produsert av General Motors. Samme skjebne lider jo de to andre store, Ford og Chrysler. My baby drew out, in a brand new cadillac, Mustang sally, Think I’ll pack it in, and buy a pick up og From a buick 6 er bare en remse jeg kom på i farten. Det finnes mange, mange, mange flere.

Nyvalg på Island

Jeg har fulgt Island med en del poster siden i høst, og må igjen riste på hodet og skrive en tekst om hva som foregår på øya som så sent som i sommer ble kåret til det landet i verden med best fremtidsutsikter. FNs lister over verdens beste land å leve i, har heller ikke rukket å bli oppdatert, man finner Island helt i toppen, og det vil man gjøre på de fleste lister som er å finne i noe så oppdatert som internett. Ingen har vært i nærheten av å forutse smellen som har kommet. Det er ingen lister eller målekriterier som har vært i nærheten av å fange opp at Islands velstand var uten bunn, at de levde høyt på gjeld og risiko, at landet var ekstremt utsatt om krisen skulle komme og noen plutselig ville få det for seg at penger som er lånt, skal betales tilbake.

Situasjonen på Island er helt vanvittig. Det har jeg skrevet om i postene Hva er det med Island? og Og hva er det med krona?. Det er også vanskelig å få inn i hodet at et land i Norden har hatt aggressive demonstrasjoner mot egen regjering tilnærmet hver helg i månedsvis, det er sånt vi hører om i Thailand, Burma og land i Afrika og kanskje i Sør-Amerika. I ekstreme tilfeller i Øst.Europa. Sentral-Asia, selvfølgelig. Men i Nord-Europa? På Island?

Og enda mer forunderlig at de har demonstrert, er at det har virket. Jeg må presisere. Det er forståelig at de demonstrerer. Islendingene har i løpet av fjoråret uten at de helt har fått med seg hva som har skjedd, plutselig forandret sin livssituasjon fra et liv i velstand og orden, til nød og kaos. I Norge er det problemer med banker som ikke gir ut lån, i Island er bankene konkurs og overtatt av staten. Og gjelden er et sted mellom 6 og 11 ganger BNP, i følge ulike kilder og anslag. Det er i beste fall 6 år med at alle varer og tjenester landet produserer går med til å betale lånet. Valutaen er devaluert, sparepenger har mistet verdi, og sparepenger i aksjer og verdipapirer har selvfølgelig mistet verdi. Rike Islendinger er nå fattige, og velstående Islendinger er nå i problemer. Det er klart det blir protester. Men at et nordisk land skal sette seg i en slik situasjon, at slikt skal skje? Og at det har virket?

Til det siste låner jeg argument av Frank Aarebrot, som jeg hørte på Dagsnytt 18 i dag. Det er et demokratisk problem at en liten gruppe demonstranter i Reykjavik skal endre hele den parlamentariske situasjonen. Folket klandrer regjeringen, men det er altså en regjering som har brakt landet til førsteplassen på FNs levekårsliste og til å bli det landet med best fremtidsutsikter. Om det er noe den regjeringen ikke har sett, så er det også noe resten av verden ikke har sett. Det er nå en ting. En annen ting er at det er viktig for demokratiet at man respekterer de demokratiske institusjonene og de demokratiske valgene som er gjort, respekterer konstitusjonen rett og slett. Nå har en liten gruppe demonstranter i hovedstaden fått regjeringen til å sette hele grunnloven til side, og skrive ut nyvalg. Med det er Island også i politisk kaos. Det er slett ikke sikkert stemningsbølgen som er nå, er den beste å holde valg i.

Jeg var tidligere optimistisk på at det ville gå bra med Island, men det er jo ingen naturlov. De er allerede et økonomisk ustabilt land, nå som de også blir det politisk, nærmer de seg uhyggelig de landene land i Norden ikke skulle bli sammenlignet med. Islendingene kunne jo ta en titt på Argentinas forsøk på å løse sin krise i 2001 og 2002. Uhyggelig, er dette. At statsminister Geir Haade også har fått kreft, og at dette er en del av at han trekker seg, gjør det hele tragisk.

Og med en liten gruppe demonstranter mener jeg at samme hvor mange de er, så vil det være en liten gruppe i forhold til de 250 000 som finnes på øya. Jeg synes det er topp med demonstrasjoner i gatene og regimer som veltes av dette. Men dette er ikke velting av noe regime, dette er demonstrasjoner fordi man er misfornøyd med politikken, og da blir det som Frank Aarebrot så fint sa: Det er nå en gang Islendingene selv som har stemt frem disse politikerne.

Og hva er det med krona?

Jeg skrev i denne posten her om problemene de nå har fått på Island som følge av finanskrisen. Det er ganske spesielt når sagaøya er plaget av demonstrasjoner mot regjeringen, de har en gjeld på omtrent 10 ganger BNP, og kroneverdien faller så islendinger over hele verden plutselig finner seg selv fattige. Islandske studenter i Norge, for eksempel, har fått studielån i Islandske kroner som nå har fått verdien halvvert og vel så det.

Den norske kronen har ikke fått et slikt katastrofefall som den islandske, men også vi merker kjøret. Før sommeren kunne vi få en dollar for en femmer, og en euro for 7 kroner. Nå må vi betale 7 kroner for dollaren og 9 for euroen. Det er en stigning på omtrent 40 % for dollaren, altså hvis du hadde kjøpt deg noen dollar og bare hatt dem, så ville du fått 40 % rente. Det blir rikdommer av sånt.

Men vi nordmenn går jo ikke og kjøper dollar for sparepengene våre, vi har dem i kroner, og de er nå blitt mindre verdt når vi skal bruke dem i utlandet. Og for islendingene er valutaen katastrofalt mindre verdt. Forklaringen for islendingene er enkel. Økonomien deres er helt skakkjørt, og det er selvfølgelig ingen som vil ha islandske kroner om de må unngå det. Det er jo en inflasjon der oppe på Afrika-standard, sentralbanken må krisetrykke penger, det bli flere av dem samtidig som færre vil ha dem, det er katastrofe, og islendingene merker den.

Men her har vi en urettferdighet med USA som ikke har kommet så mye frem. Rart, egentlig, for folk pleier jo ikke å holde igjen når det gjelder å kritisere USA. Det er USA som er første årsak til krisen, det var der den startet. Det var når banker gikk over ende der, det fikk ringvirkninger til resten av verden, og de tre storbankene på Island også gikk under. Og USA har forsøkt å løse krisen som de alltid har gjort, de trykker flere penger.

Om Island har trykket mye penger, har USA gjort det til den aller største gullmedaljen. Renten er satt betraktelig ned, det betyr penger ut, statsgjelden er suverent størst i verden, og siden den gang, har staten lovet ut hundrevis av nye milliarder dollar, med bud om at mer vil komme om nødvendig. Et sted må pengene tas fra, og det er trykkeriet.

All fornuft skulle da tilsi at dollaren blir mindre verdt, det blir jo rent for mye av den. I stedet skjer det motsatte. Dollaren er sterkere enn på flere år.

Årsaken er at den amerikanske økonomien er så stor og dollaren så dominerende i verdensøkonomien, at den blir sett på som en sikker valuta når alt sammen raser. Det vil alltid være bruk for dollar, mens islandske kroner, dem er det bare bruk for på Island. Dermed tjener amerikanerne her på sin egen krise. De som har dollar – og hvem skulle vel ikke ha det, foruten amerikanerne? – ser plutselig pengene sine bli mer verd, samtidig som det kommer flere av dem.

Hvis de oljeeksporterende landene nekter å omsette oljen i dollar, om kinserne vil ha valutareservene sine i en annen valuta, om voksende, økonomiske stormakter plutselig nekter å innvilge USA denne fordelen, da vil den amerikanske økonomien få virkelig alvorlige problemer. Og da vil heller ikke den tradisjonelle amerikanske løsningen nytte. Da vil trykking av penger bare føre til inflasjon, og penger med mindre verdi.

Islendingene vil gjerne inn i EU og få seg EURO, nå. Selvfølgelig vil de det.