Fjelltur, 2017 – Hardangervidda: Tinnhølen – Kvenna, Hansabu

Jeg har allerede skrevet om maten vi hadde med hjem, her kommer om selve turen.

Årets tur kom direkte etter Oslo-tur for meg, så det ble en liten omstilling. Jeg kom med nattoget, og hadde noen korte netter, så det var godt å hvile litt på sofaen til min kamerat, mens han hadde noen ærender.

Så er det deilig å merke at når jeg tar på fjelltøyet, så er jeg på. Det er kaldt og ubehagelig om kvelden, så kroppen må overvinnes for å finne seg i det. Det gjelder å få på de rette klærne, raskt, så man ikke blir for kald, og ikke for varm, når det er andre veien som er problemet.

Første kveld er egentlig bare å telte, fyre opp bål, og kose oss med en bedre middag og 3 liter vin. Veden samler vi på veien, kvister og planker folk har lagt igjen, fire fulle bæreposer får vi, pluss litt på sekken. Sekken er helt latterlig tung, denne første dagen, og i tillegg er det en bærepose i hver hånd. Gjennom vier og over bekker og små elver, på glatte steiner, må jeg etter hvert legge fra meg både posene og sekken, for først å finne teltplass, så ta med meg tingene bort.

Et kubbebål – med vedkubber som underlag – gjør underverker med raskt å få til et trygt og varmt bål. Vi bruker engangsgrill på biffen, og potetene har vi kokt på forhånd, så det er bare å legge dem på grillen noen minutter. Nytt av året er å ha med en sitron å klemme over kjøttet, nydelig. Og så har vi rikelig med vin. Det blir en fin kveld.

Og en kald natt.

Fredagen

Det er noe med å være ute i det fri som gjør at man får litt kontakt med urmennesket, sånn vi var før sivilisasjonen tok overhånd. «Å klare seg gjennom natten» er et uttrykk som ikke gir god mening lenger, eller bare gir mening i popsanger. Her, ute i det fri, og med bare telt og sovepose som beskyttelse, skjønner man det. Når solen går ned, blir det kaldt og mørkt. Og når man ligger og vrir seg i soveposen, sniker det seg gjerne inn en følelse om at dette er feil, her skal man ikke være.

Men det er ingen vei utenom. Man må pakke seg inn så godt man kan, og forsøke å hvile og slappe av, og innrette tankene slik at man til slutt sovner.

Om natten er tung og ubehagelig, er morgenen fantastisk. Man skjønner hvorfor solen er guddommelig i så mange ukulturer. Den lyser opp, varmer opp, og serverer en ny dag.

Denne dagen tenkte jeg å jukse litt, og legge igjen søppelet i søppeldunken på parkeringsplassen like ved. Men det lar seg ikke gjøre å komme enkelt over elven. Man må gå helt rundt. Så det fikk vi ta senere.

I fjellet er det viktig – og selvsagt – for oss å ha god tid. I hvert fall må man skille mellom god tid, og å ha det travelt. Vi er uten sidestykke i dette, vil jeg si. Nå, disse første dagene, har vi all tid i verden. Det er rikelig med frokost, egg, bacon og kruttsterk kaffe. Det er ingen hast med noe som helst. Det er langt på dag før vi kommer oss av gårde. Hva klokken er, er ikke noe spørsmål. Tiden med armbåndsur er forbi, og jeg bruker mobiltelefonen kun til å ta bilder. Å se på klokken, er ikke lov.

Turen fra Tinnhølen til Sandhaug er en skikkelig transportetappe. Særlig er den første biten, bort til broen over Langavatnet monoton, med endeløse vidder og landskap uten ende. Selv om vi har spist godt over et halvt kilo med godt kjøtt, og rikelig med poteter, er sekken min fremdeles veldig, veldig tung. I den ligger ennå to potetmiddager, joikaker og kjøttkaker, begge på et kilo, i tillegg til potetene. Jeg bærer praktisk talt all maten, min kamerat alt med telt og kokeapparat, og den slags. Det går seigt.

Første pause er ved Langavatnet, et vann så avlangt at det til forveksling ligner en elv. Broen over er en skikkelig fjellbro, primitiv og vakker, en plankebro. Men dette er ikke en bro som må fjernes om vinteren, så fundamentet er sterk. Vi spiser en appelsin der, og litt kjeks og sjokolade.

Det er min venn som går raskest. Han har nok lettest sekk. Jeg kommer flere meter bak ham. Og tankene min kretser om at sekken min er for tung, det er tungt å gå, så det skal bli godt å få spist mer av maten som er i den.

Dessverre går vi feil vei, og ender i traktorløypa i stedet for langs turistforeningstien. Det betyr en omvei på et par kilometer, i tillegg til at vi går glipp av noen fine vann og små bekker og elver. Langs traktorveien er det færre vannoverganger, traktorer har ikke noe i mot litt omvei, så lenge denne veien er lettere å kjøre. Vi går rundt fjellet, i stedet for over det.

Min kamerat har plutselig satt seg ned, og sier det er på tide med middag. Det er ennå et stykke igjen til Sandhaug og elven, Normannslågen, og solen er så smått på hell. Vi ser hytten veldig tydelig, men det vil sikkert ta en liten time å komme dit, og over elven. Ett kilo kjøttkaker og mange poteter blir fortært. Sekken er fremdeles tung.

Og nede ved Sandhaug samler vi plank og grapseved på nytt. Vi vil ha nytt bål. Så lettelsen med maten som ble spist, blir mer enn oppveid av veden vi nå bære med oss.

Sekken er så tung at jeg er litt nervøs over de skrøpelige broene ved lågen, elven. Og sletten på andre siden, er endeløst. Jeg ser med skrekk på fjellsidene vi er nødt til å gå opp i, det er ingen bønn. Det er bedre å anstrenge seg og presse seg nå, og så finne et flott sted for kvelden og morgenen. Det er blytungt, både å gå over sletten og myra, og særlig, selvsagt, opp de små fjellene, et par hundre meter videre opp. Min kamerat viser på kartet hvor vannene er, og vi tvinger oss bort til dem. På ny legger jeg fra meg sekken, for å finne en teltplass, for så siden å ta med sekken og tingene.

Solen er nede, og det er kveldskaldt, da teltet er slått opp. Jeg gjør alle ting riktig, slik jeg vet jeg skal og må, det er straks på med de varmeste og tørreste klærne, ullundertøy og tykk genser. Likevel er det kaldt, der på turens høyeste punkt, 1400 meter, så bålet kommer godt med. Vi får en ny, fin kveld.

Gidder ikke spise noe. Har mer vin fra i går. Lange samtaler. Øynene i bålet.

Kald natt.

Lørdagen

All vinen gjorde at det ble rikelig med toalettbesøk for meg gjennom natten. Tre stykker. Alle som har ligget i telt en kald natt, vet hvor lite fristende det er å komme seg ut av soveposen, og få på seg nok klær til å våge seg utenfor teltet. Tre ganger måtte jeg gjøre det. Belønningen var en stjerneklar natt, slik den bare kan være i fjellet, langt unna byens og sivilisasjonens lysforurensing.

Tross kalde netter og stive, støle kvelder, er vi spreke nok til å våkne friske og opplagte. Skuldrene var vonde av sekker i går, er bra i dag. Min venn tar noen fiskekast i et av vannene, jeg gjør mitt morgentoalett, som jeg alltid gjør. Frokosten er på ny upåklagelig, med egg og bacon, og rikelig med skikkelig kokekaffe. En liten lemen gir oss selskap. På ny er det temmelig sikkert langt på dag, før vi kommer oss av gårde.

Likevel har vi god tid. Min venn fisker i hvert vann vi går forbi. Sekken min er ennå ubehagelig tung, så han får alltid forsprang, og kommer først til vannene. Jeg tusler rundt og fotograferer. Dette landskapet er det vakreste på turen. Full av fjell, fjellsider og fjellvann, variert og mektig, alltid noe nytt og skjønt over fjellryggen.

Her er vi ikke på turstier. Her er det ingen andre enn oss.

Det er ingen sak å finne bra steder for små raster. En appelsin her, en sjokoladebit der, stadig noen fiskekast. Vannene er rene og dype, så det er fristende å bade i dem, men selv nå, tidlig i september, er de iskalde. Så jeg holder meg fra det, det blir ingen bading på denne turen.

Det absolutte målet for turen er å komme seg til Kvenno, elven. Det er Hardangerdialekten som har o til slutt, vi sier Kvenna. Jeg skriver vel litt begge deler. Min venn viser stadig på kartet, og anslår på ny og på ny at vi har 5-6 kilometer igjen. Men de 5-6 kilometerne ser ikke ut til å bli mindre, vi ser ikke ut til å nærme oss. Det blir en spøk, disse 5-6 kilometerne, som alltid er der.

Fjellene tillater oss ikke å gå i luftlinje. Et stort vann er enda større enn vi hadde trodd, og vi måtte gå rundt det. Jeg går med min tunge sekk, ned en dal jeg tror skal lede til Hansabu og  Kvenno, men så er det bare en ny dal, og en ny, endeløs, slette. Her er det riktignok vakkert å se utover, med bekker og små elver som krysser hverandre, og vakkert å gå, med den ene som renner nedover mot Kvenno. Min venn fisker i den ene, og her får han napp, her får han fisk, og den ene er stor nok til å spise.

Så vi har oss en lunsj der ved småelven. Fisken er lunsjen, og vi har både poteter, løk og sitron å sette til den. Lite slår nyfisket fjellørret, men mye av den forsvinner når skinn og bein er rensket vekk. Og jeg tenker vi denne gangen har fått det så galt til, at jeg ikke helt klarer kose meg over fisken, siden jeg tenkte at å spise den, ikke gjør sekken noe lettere. De 2-3 potetene og halve løken som går med, merkes knapt.

Ned til Kvenno herfra er sjarmøretappe, en av de vakreste på turen. Den lille elven slynger og bukter seg, og går i foss og stryk, og den store dalen med Kvenno og Hansabu åpner seg. Det er et mektig syn, der i fjellheimen, få land, veldig få land, kan vise til noe tilsvarende. Landene i nord har ikke så mye fjell som oss, og i sør har det ikke tilsvarende gått noen isbre og formet landet, og det er heller ikke nok regn til å gi den overflod av elver og fuktighet som vi har. Turen til andre siden av elven går gjennom vier og over myr, og kryssing av en sideelv med lav vannføring, så det til og med er mulig å komme tørrskodd over.

Sist vi var her hadde vi middagen, kjøttkaker, ved Kvenno, og fortsatte litt tilbake opp i fjellene etterpå. Nå, i år, er det tid for å slå opp teltet. Vi er godt slitne, så de store sprellene med middagsmat er ikke det som frister mest. Min venn tar noen fiskekast i Kvenno, men fisken lar seg heller ikke friste av sluken hans. Gang på gang sier han at han heller skulle hatt med seg flue, fisket med flue, sluk er latskap. Jeg har lyst til å spise joikakaker og poteter, mest for å bli kvitt den tunge boksen, men jeg har jo egentlig ikke lyst på den tunge maten, og heller ikke på alt arbeidet som følger med. Solen er på vei nedover, det blir kaldere. Denne kvelden har vi ikke noe bål.

Vi spiser rømmegrøt. Det letter sekken min for en pakke rømme, og min venns sekk for posen med rømmegrøt. Det var han som hadde lyst på rømmegrøt, og jeg lot ham bestemme. Vi hadde også spekemat – rikelig – til å kvesse det opp med. Det ble et fint kveldsmåltid, selv om jeg assosierer rømmegrøt med atskillig lysere vær og tid på døgnet enn vi hadde her. Jeg sitter i mine varmeste og tørreste klær, og klarer med. De 200 meter vi har gått ned fra forrige teltplass, merkes. Det er ennå en skvett vin igjen, til meg, etter en ekstra slant vi hadde med i tillegg til treliteren.

Min venn gjør noen fiskekast, mens jeg går litt oppover elven i det som kanskje best kan kalles stille meditasjon. I dette området har jeg ikke vært før, og jeg er sånn innrettet at jeg har et sterkt sug etter nye steder, det gjelder både geografisk og i overført betyding. Bryte nytt landskap. Jeg blir dratt inn i det, og vil bare gå lenger og lenger inn. Kvenno er en mektig elv, nesten som jeg kjenner dem fra elvelandet Russland, denne elven er som et ferskvann, eller en fjord. – Andre siden er utilgjengelig for oss, sier min venn. – Det finnes ingen broer, annet enn langt, langt nede.

Natten blir hakket varmre enn den før, men også en natt å kjempe seg gjennom. Jeg er forsiktig med drikken på kvelden, så jeg slipper de nattlige toalettbesøkene, men det er likevel en såpass fremmed følelse å ligge ute i fjellet midt på natten, at jeg får det ikke riktig til lenger. Jeg var bedre til det før, tror jeg, da jeg var yngre. Da gikk natten i den samme energien som dagene, rett igjennom, med stor kraft.

Søndagen

Dette var dagen for den store kraftanstrengelsen. Vi måtte gå hele de 25-30 kilometerne tilbake til Tinnhølen, hele den veien vi hadde gått nedover de to første dagene. På vårt parti var at vi hadde gått litt frivillige og ufrivillige omveier ned hit, og at vi hadde lettere sekker. Mot oss hadde vi at dette nok er det lengste stykket vi noensinne har gått på en dag, at den er i 1200 meters høyde, og opp og ned, og at sekkene våre på ingen måte var lettere. Vi hadde oppakning som folk flest har når fjellturen begynner, mat nok for en helg. Og vi var stive og støle, såre i beina, etter god gåing med for tunge sekker, i ulendt terreng.

Det fikk være nok klaging. Det var ingen vei rundt dette. Vi måtte tilbake. Og vi måtte være ved Tinnhølen i rimelig tid. Derfra til Bergen var tre timer i bil, og der ventet det middagsmat fra min venns hustru, de er nygift.

Jeg liker det slik. Store oppgaver – og gå på.

Straks det var lyst, stod vi opp. For første gang gjaldt det litt å få frokosten unna. Jeg gjennomførte mitt morgentoalett, magen må være tømt, og min venn gjorde noen morgenkast med stangen. Så var det frokosten, der vi ikke sluntret unna med noe. På ny var det egg og bacon, på ny sterk, god kaffe. Om man skal gå langt, skal man i alle fall gjøre det i godt humør.

Jeg gjorde også noe som for meg er helt uhørt. Jeg sammenlignet med Karl den tolvte og hans hær ved Poltava, 1709. Etter nederlaget måtte de kvitte seg med all unødvendig last under flukten fra russerne, alt som kunne sinke dem i farten. Slik måtte også jeg kvitte meg med potetene vi hadde hatt med. De ville ikke bli spist. Til middag i dag ventet pasta. Og potetene, som var kokt torsdagen da vi gikk, hadde ligget i plastpose i tre dager, og var våte, vasne og klisne. Hjemme i Bergen ville de ikke bli spist, og det var heller ikke noe for meg å bringe hjem til min kone dagen etter.

Fem, seks store poteter ble lagt igjen der i gresset på Vidda. Naturen gir, og naturen tar tilbake. Næringsstoffene i potetene vil finne sin vei til plantene på Vidda, som ledd i naturens store og livgivende reproduksjon.

Sekken min var med det for første gang på turen, grei nok. Pølser, joikakaker, to brød og rikelig med pålegg, pluss ketschup og sennep, og en del annet, var fremdeles med, men de vannfylte og tunge potetene var vekk. Jeg hadde også fått skiftet til tynnere sokker, omsider, og med det gjort skoene mer behagelige for tærne. Jeg var kort sagt klar til å gå.

Min venn hadde bedt om, og selvsagt fått innvilget, et par fiskekast der hvor alle elvene krysses, og Kvenno går virkelig stor nedover dalen, der med Hansabu. Jeg skjønner godt at han liker å fiske her. Stedet er så vakkert at man kan drukne i det, her trengs ikke fisk. Man kan stå her i timevis, bare å betrakte landskapet.

Deretter var det å gå. Og nå gikk vi effektivt. Kreftene var der, de er det ingenting å si på. Det går rett opp i fjellet, hundre meter til værs, eller så, opp mellom Hansatoppene, og så videre opp til slettene og viddene. Det er et veldig spesielt landskap, veldig spesielt å gå der. Vi ser fjellene langt, langt der fremme, og vet at vårt mål, er langt, langt bak dem.

Turen var delt i to. Først var det til Sandhaug, omtrent halvveis, og derfra fra Sandhaug og inn til Tinnhølen og parkeringsplassen. Så det gjaldt å få øye på fjellene bak Sandhaug, hytta, og Normannslågen. Ingenting av det var å se, der vi gikk gjennom en dal jeg tror heter Låkadalen, med Låkadalskongen som den høyeste toppen. Vi er begge språkinteresserte, atskillig mer enn normalt, og har en liten diskusjon om hva dette «Låka» i «Låkadalen» kan komme av. Det er mange steder med samme navn, vi finner ikke ut av det. For øvrig er det ord og vendinger på tysk og russisk som dominerer samtalene, jeg skal studere tysk, og han har solide tyskkunnskaper med tyske slektninger, venner og den selvsagte interessen en språkinteressert europeer har for tysk som kulturspråk.

For å komme til Sandhaug, må vi stikke opp over en rygg, og gjennom et pass. Det forklarer hvorfor vi aldri riktig kunne se lågen, fjellet og hytta. Det er min venn som tar initiativ til pausene, han har begynnende blemmer på føttene. Og effektiv gange over en hel dag, blir mest effektiv om det er noen matpauser med. Appelsinen ryker allerede på den første, siden er det kjeks og sjokolade. Den siste rasten før Sandhaug er et sted hvor vi tidligere har overnattet, en tur vi ikke klarer ta igjen hvilket år må ha vært, men hvor både han og jeg husker regnet og mørket vi hadde funnet teltplass i. Jeg har et sterkt forhold til minner, livet som er levd. Her har vi altså vært før, da vi begge var ugifte, og med helt andre ting å fylle dagene og tankene med, enn vi har nå.

Videre går det. Min venn får et lite forsprang, jeg fotograferer så mye, og kommer på etterskudd, men jeg gjør en kraftanstrengelse for å ta ham igjen. Jeg krysser alle myrer og småhauger for å korte veien, der han går rundt på stien og traktorveien, og så er jeg i ryggen på ham. Sletten fra fjellene til Lågen (elven) er vanskelig å beskrive, så lang den er, i forhold til sånn den ser ut. Vi vet jo det skal komme en bro, og at vi skal over den. Men det kommer aldri noen bro. Vi går og går, liksom uten å nærme oss. Det er karakteristisk for landskapet her. Alt er større enn det ser ut. Alt tar tid. Å gå bort til horisonten man ser, kan ta en time, eller mer, eller hva som helst. Tiden forsvinner i landskapet.

Omsider får vi imidlertid satt oss ned ved den ganske tørre og grunne elven, bemerkelsesverdig tørt, så mye som det egentlig har regnet i det siste. Stedet er ikke ideelt, men vi må ta hensyn til vinden, og forsøke å sitte litt i le. Vi tøyser ikke med lunsjen, selv om vi har dårlig tid. Vi lager den skikkelig, en ordentlig pastarett, med makaroni, bacon og egg, en slags spaghetti Carbonara, med makaroni, til fjells. Og det er rikelig med makaroni. Min venn har med en hel pakke. Kun til dette måltidet.

Appetitten er det ingenting å si på, etter en lang og kraftfull gåtur i fjellet, så vi spiser opp alt. Særlig gjør jeg det. Og jeg får inn litt kaffe etterpå også, det har vi tid til. Cirka en time går med til denne lunsjen, slik at det blir en dag ikke bare med anstrengende gåing, men også med glede og gode minner. Etter maten er det over til Sandhaug, og inn, den kjedeligste og mest monotone strekningen på veien. Der er det bare å gå på.

Og nå, etter tre dager i fjellet, er det jeg som leder an. Slik pleier det ofte å være, merkelig mange turer har det vært slik. Min venn går først og raskest på vei opp og inn, de første dagene, mens jeg er suverent foran på vei hjem og tilbake. Jeg har merkbart lettere sekk, og betydelig bedre føtter, etter å ha skiftet til tynnere sokker, mens min venns sekk er som den alltid har vært, og han har fått litt problemer med skoene og føttene. Han er seig, og kommer etter, men det er ingen problemer for meg å være først. Det er noe psykologi også i dette, lite skrevet om, men ganske selvsagt. Å være først, gir krefter,  man føler at man har dem, og kan overvinne alt.

Det hjalp også psykisk at jeg hadde sett for meg siste etappe som så monoton og kjedelig. Nå som jeg gikk den, var den slett ikke verst, godt hjulpet av et trolsk og nydelig kveldsys og ettermiddagssol. Skyformasjonene og det åpne landskapet med fjell på alle sider i horisonten, det gav noen aldeles nydelige bilder, både til fotoapparatet og netthinnen. Det gav krefter å gå i dette landskapet, tok dem ikke.

Ved broen ved Langevatn har vi vår siste rast, litt kjeks, og litt vann. Så er det over broen, og inn. Min venn får et godt forsprang, jeg fotograferer så mye, både meg selv og ham, i det først han, så jeg går over. Deretter går jeg voldsomt på for å ta ham igjen. Deretter slår psykologien inn, jeg vinner krefter på å være først, han taper på å komme etter, og går saktere enn han gjorde. Jeg får etter hvert et stort forsprang, og går på for å komme meg frem til parkeringsplassen og bilen ved Tinnhølen. Der skal jeg ta av meg den tunge sekken, og ta meg noen slurker friskt, kaldt fjellvann.

Det er et et flott syn når man endelig til slutt kommer over haugen, sånn at man ser ned til parkeringsplassen. Herfra går det ganske fort, og jeg tar mange bilder.

Til å lære

Dette er tur nummer 15 eller 16siden vi startet i 2000. Noen år har vært uten tur, som 2014 og 2015, men stort sett får vi det til hvert år. Siden 2008 har jeg blogget om det, og før det skrev jeg lange tekster for egen del. Så vi har rikelig med erfaring. Men vi har også mye å lære, kanskje først og fremst at vi tar veldig lett på det etter hvert, og ikke tenker så nøye gjennom på hva problemer som pleier å dukke opp.

Problemet i år var at sekkene ble for tunge, fordi vi hadde med altfor mye mat, og i altfor full pakninger. Noe gjør vi gjennomtenkt, etter alle disse årene, som å unngå fulle tuber med tannkrem, og bare ha begrensede mengder såpe, i små beholdere. Men med maten tar vi altfor mye med oss i pakkene som de er. Det er noe med disse rene, nyåpnede pakkene vi kjøper i butikken, det er veldig lettvint å bare slenge dem i sekken. Den blir jo aldri tyngre enn at vi klarer å løfte den. Men den blir altså veldig slitsom å ta med seg. Og i år førte det til at vi ikke kom så langt, så fort, som vi ønsket. Vi var hele tiden på etterskudd, måtte alltid ta rasten før vi hadde tenkt.

Vi planlegger – i den grad vi planlegger – for to varme måltid hver dag, lunsj og middag. For en god del år siden skjønte vi at med de sene og lange frokostene vi spiser, kommer lunsjen sent på dagen, sånn at det lønner seg å plassere de beste rettene der. Om kvelden, ved teltet, er vi ofte så mette at vi egentlig ikke har lyst på noe mat. Dessuten går solen ned, og det blir kaldt. I år lærte vi at det siste måltidet knapt er nødvendig. Når vi slår opp teltet, trenger vi bare noe lett, pølser, rømmegrøt eller pannekaker, ikke noe som er vanskelig og krevende å lage.

Jeg liker å ha med ett brød for hver dag, men når vi har så mye annen mat, er det overkill. To brød holder, dessverre. Smøret må deles opp, det holder med 100 gram. Pålegg kan godt tas med i pakkene som de er, det gjør ikke mye fra eller til.

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.