Hjemme igjen på Ganddal etter fin langhelg og litt flytrøbbel

Da er jeg tilbake i huset mitt, det som virkelig er huset mitt, i Gaupeveien 5, på Ganddal. Olia var hjemme og tok meg hjertelig i mot, men er nå kalt ut på kort varsel til nattevakt i helsevesenet. Det er gode penger, så prioriteringen var klar da tilbudet kom, etter å ha fått mat og kjærlighet skal jeg nok klare meg selv en natt til.

Det var veldig fine dager i Bergen, det var akkurat som en ferie uten å være det. Jeg skjønner at jeg kanskje må undersøke om det er mulighet for å trikse litt med jobben, slik at det kan bli flere slike reiser. I gårsdagens post, Hilsen fra Bergen, skrev jeg utførlig om de første dagene der. Her kommer fortsettelsen helt frem til jeg her sitter og skriver den.

Lunsjen i går spiste jeg på en av de kinesiske restaurantene i Bergen, den som ligger nede ved bryggen. Jeg ville prøve noe mat jeg ikke har prøvd på en stund, og kinesisk er virkelig lenge siden. Det ble slageren, sprøstekt svinekjøtt i sursøt saus, og slageren slo til igjen. Det er virkelig meget godt, og ganske annerledes alt det andre man spiser. Serveringen var også absolutt upåklagelig, kinesisk kvalitet, her gjør man jobben skikkelig, og lar ellers gjesten spise i fred. De hadde også Aftenposten å dele ut, så fikk jeg lest lørdagsutgaven av den.

På kvelden skulle jeg til Martin på besøk, det skulle være middag og drinker med meg og kjæresten hans. Hun skulle ha kommet langveisfra, fra Brasil, dagen i forveien, men på grunn av snøvær i Amsterdam ble hun mer enn et helt døgn forsinket. Hun hadde kommet bare for noen timer siden, da jeg kom som middagsgjest. Det var jo litt upassende, men hun skal være der i seks måneder, og de forsikret meg om at jeg måtte komme. Det ble en koselig kveld med god mat og drikke, selv om den stakkars brasilianeren hadde kraftig trøtthet å kjempe mot, døgnvill etter det som endte opp som en 48 timers flytur, inkludert flyplassopphold og overnattinger. Det var synd ikke Olia kunne være med, det er alltid kjekt når det er litt balanse mellom kjønnene. Og så er det uansett kjekt for meg når Olia er med.

I dag var avreisedagen. Jeg hadde valgt et fornuftig utreisetidspunkt, 1340 skulle flyet gå fra Flesland. Det vil si at jeg skulle ha rikelig tid om jeg fikk reist av gårde fra sentrum sånn mellom elleve og tolv en gang. Det gjorde at jeg kunne spise en skikkelig god og lang søndagsfrokost.

Tre ord om pakking, jeg hater det. Sekken var sånn ganske full da jeg reiste opp, Olia var egentlig litt galen på meg, som ville ha med så mye, hun syntes det hadde passet med en liten sekk. Men jeg hadde en stor, og nå skulle den i tillegg til alt jeg hadde tatt med opp, fylles med maten jeg hadde kjøpt inn til de standsmessige frokostene jeg hadde spist. Det var rent umulig å pakke fornuftig,. Jeg brukte en time på det, virret frem og tilbake. Jeg skal ikke skade meg selv med å gå i detaljer.

Jeg hadde også fått et par bæreposer med bøker fra Martin. Han rasker med seg bøker som er gratis og nesten gratis fra studentutsalg, og gir overskuddsmaterialet videre til meg, mine interesser er vide nok til å dekke en del. Jeg avviser sjelden bøker, ikke skikkelige bøker, som har et eller annet innhold skrevet av en som vet hva han snakker om. To bæreposer ble det denne gangen.

Så jeg forlot leiligheten i kalfaret oppakket som i de gode gamle språkreisedagene mine. Det var ting på alle skuldre og i alle never. På toppen hadde jeg også tatt med meg søpla, den er det jo høflig å kaste. Jeg visste bare ikke hvor. Det var også for anledningen minusgrafer, vind og snøfokk, og ganske utrivelig å gå der med alle disse posene og sekkene og bagene. Også denne søppelposen da, som jeg slett ikke kunne finne noe sted å legge fra meg. Jeg var halvveis til sentrum før jeg endelig fant et privat søppelspann å smette den i.

Flybussen i Bergen har begynt med WiFi for reisen ut til flyplassen. Slik kunne jeg få sjekket at det dårlige været ikke bare førte til at det ble surt å gå ned til sentrum, men også at flyet var forsinket. Artig nok, men jeg kan uansett ikke bruke internett så mye, jeg blir bilsyk på bussen hvis jeg konsentrerer meg for sterkt. Og jeg ville jo uansett få vite at flyet var forsinket når jeg kom frem. Hadde jeg hatt mobil som virket, hadde jeg også fått tekstmelding fra Norwegian. Det står ikke på informasjonen.

De har begynt å ha selvbetjenting ved bagasjelevering. Det er greit nok, men min sekk veide akkurat omtrent 20 kilo. Og den skulle legges i en slik sekkeholder, en slik boks alle er kjent med, alle som har sendt sekk med fly. Denne boksen veier 2,6 kilo, og dermed fikk jeg overvekt. Jeg måtte derfor sende sekken av gårde uten denne kassen, og så til min skrekk den seile av sted med bånd og snorer vinglende hit og dit. Jeg håpet bare den skulle komme seg frem.

Som alltid når fly begynner å bli forsinket, blir det alltid verre. Jeg fikk lest i noen av bøkene jeg hadde fått, Vestens tenkere, kapittelet om Sigmund Freud, skrevet av Harald Scheldrup. Alltid greit med litt repetisjon. Det er ikke så dørgende kjedelig å vente på flyplasser som det en gang var. Jeg kunne til og med ta et parti sjakk på en av mine duppedingser.

Men det var veldig greit når vi endelig kom oss avgårde, halvannen time forsinket. Stakkars mor skulle hente på Sola, og fikk alle sine tidsplaner forskjøvet hun også. Huff, det var godt å endelig komme hjem etter alt det tøyset og tiden som gikk bort i ingenting. 1630 kunne vi forlate Sola, 1700 var vi hjemme, når flyet skulle lande 1415. Da er det en rekke med ting som har gått galt.

Hjemme var imidlertid Olia kjærligheten selv. Hun hadde hatt alt klart i timevis, steken stod og godgjorde seg i ovnen, hun hadde laget grønnsaksmos av det som så ut til å være poteter, kålrabi og gulrøtter, og hun hadde laget en veldig artig rett av paprika fylt med tomater. Hun hadde kjøpt tysk kokebok billig på Fretex, og hatt stor glede av den. Hittil har hun raskt mistet interessen for kokebøker hun har kjøpt, forhåpentligvis vil interessen for denne vedvare, for dette var skikkelig godt.

Og så kunne jeg endelig slappe av og være fullt og helt sammen med Olia igjen. Det var en verdig avslutning på en virkelig vellykket langhelg i Bergen.

 

 

 

Hilsen fra Bergen

Jeg sitter i en finere leilighet på Kalfaret i Bergen. Eieren av den er mange tidssoner unna. Jeg har nettopp satt på en kopp espressokaffe, med kaffe, men uten vann, slik at jeg kanskje har smeltet noe plastikk. Det er ikke uvanlig når jeg er på besøk hos noen. I Bergen er jeg fordi jeg har gjort stand up, og deltatt på fagpedagogisk dag ved universitetet. Om standupen har jeg skrevet på humorbloggen, her kommer resten av oppholdet.

Det ble veldig tut og kjør å komme seg opp, denne gangen. Jobben og konemor krever sitt, det er ikke annerledes for meg enn for andre. Min ukrainske kone Olga har nok noen meninger om likestilling og forskjeller mellom kjønnene som ikke vil være stuerene i Norge, hun vil mer enn gjerne være underdanig. Men det er bare når det passer henne, og på de felt og de tider hun mener det er riktig å være det. Hun tar seg fullstendig til rette på det hun mener tilfaller henne, og det kan være hva som helst, når som helst. For eksempel har hun lagt beslag på alle koffertene våre. De er for flere måneder siden fylt opp av gaver hun skal ta med til Ukraina neste gang vi får lov til å reise, vi venter fortsatt provoserende nok på at hun skal få godkjent fornyelsen av oppholdstillatelsen sin, den vi søkte om i november, og som skulle være en ren formalitet. Fire kofferter er ferdig pakker for vår neste reise, og den etter der igjen.

Dermed måtte jeg ta ryggsekken. Mor stilte villig opp med å kjøre til flyplassen, og serverte også god middag på veien. Moderlig nok hadde hun til og med tenkt på nistepakke, skjønt det strengt tatt ikke skulle være nødvendig, men rett nok ble det likevel. Takk skal hun ha.

I Bergen ventet Renate på Flespland. Det er en gammel og veldig nær venninne fra midten av 90-tallet. Vi bodde sammen i en studentleilighet i Hans tanks, den gang det skjedde mer i løpet av årene og det betydde mer det som skjedde. I ettertid er det vanskelig å skjønne at det bare var halvannet år eller to vi hadde hver vår hybel, før hun flyttet ut og jeg – som alltid – grodde fast. Det var også på denne tiden, det begivenhetsrike 90-tall, at hun fant sin mann, Anders, som hun nå bor sammen med, og har fått sitt første barn med. Det var ganske spesielt når dette barnet kom løpende og slengte seg om halsen på henne som om hun var en helt vanlig mor, noe hun også har blitt. Tiden går.

Renate og Anders hadde fått et veldig koselig hjem. Her var ikke noe tøys og tull. Det var passe fint og passe bebodd i alle rom, godt og varmt, og avslappet stemning. Lille Ingrid, som barnet heter, ble beroliget av Rogalandsdialekten min (både Anders og Renate er fra Stavanger, det vil si, Anders er fra Finnøy, mens Ingrid på 3 allerede er kav bergenser), så etter den første sjenansen malte hun et flott maleri til meg og viste meg rommet sitt og favorittboken sin, Emil fra Lønneberget.

Besøket mitt klappet litt sammen når jeg skulle opptre samme kveld. Renate og jeg tok følge ned til Rick’s, vi spaserte den lange veien, og fikk snakket en del sammen da. Renate og en venninne hadde gjestelisteplass til showet, men vi fikk ikke snakket med hverandre etterpå, for mobiltelefonen min viste seg ikke å virke, så jeg kunne ikke motta noen melding fra dem. Og venninnen måtte hjem. Dermed måtte jeg også finne veien hjem selv, når den tiden kom sent på natt.

Det er kanskje ikke riktig å skrive det på en offentlig blogg, men neste dag var jeg fyllesyk. La oss kalle tingene med sitt rette navn. Renate og Anders var på jobb, Ingrid i barnehage, jeg hadde huset helt for meg selv og kunne sove helt i fred. Det var denne dagen matpakken fra mor kom til sin rett. Det var en kraftanstrengelse å få i seg dette ene frokostbrødet i løpet av dagen, det var sånn jeg hadde det.

Utpå ettermiddagen kom de alle sammen hjem, samtidig som jeg også begynte å kvikne til. Familien skulle til Ustaoset på hyttetur, og skulle reise like etter jobb. Det passet bra at jeg også forlot leiligheten da. Overtakelse av den neste skulle være mellom fem og seks. Vi fikk tatt farvel og på snarlig gjensyn, og så stakk jeg av gårde med bagasjen min og nøkkelen deres. Ganske klønete, og sånn har jeg det hele tiden. Men alright, jeg kunne levere den på fysisk institutt der Renate er tilknyttet, det ble ingen stor sak.

Og så var det å innkvartere seg i Kalfaret, og skifte oppmerksomhet igjen. Nå var det min gamle gode venn, Martin, og innebandy som stod på programmet. Jeg er blitt 38 år, holder meg godt, men det skal ikke mange ukene til uten aktivitet før det faller bratt. Jeg pleier å være i ganske mye aktivitet, så det er ikke noe stort problem, men nå har jeg hatt månedskort på toget noen uker, og ikke sprunget eller trent på andre måter noe særlig. Det merktes. Mitt lag tapte hver kamp, større skam finnes ikke når det gjelder innebandy.

Så var det hjem til Martin som venter besøk av sin kjæreste, Lara, disse dager. Hun skulle kommet onsdag, kom i stedet i går, fredag. Torsdag var Martin i tipp og topp form, serverte både øl og whisky, mens jeg ganske lavstandard kjøpte med meg noen frossenpizza. Det er slett ingen vane, men denne dagen hadde jeg ikke spist annet enn det omtalte frokostbrødet. Og nå vendte matlysten tilbake. Og det er måte på hva man kan kjøpe med seg for å tilberede i en annens hjem.

Det var som alltid trivelig med Martin, men hvor radikalt og grunnleggende og alt omkalfatrende verden og livene våre har forandret seg, viste det seg når det nærmet seg midnatt, og hans kjæreste Lara ringte ham, og min kone Olia ringte meg. Det er ingen snakk om prioritering, Martin og jeg er bestevenner, men damer kommer alltid først, og slik ble besøket avsluttet.

Henriette er veldig snill som låner meg leiligheten sin. Jeg er godt fornøyd med alt, og stiller selvfølgelig ikke krav til noe når jeg har fått en nøkkel og kan bruke leiligheten hun bor i. Jeg skal sove på sofaen, det er veldig greit, jeg har hatt mange gode netter mellom kjempekjekke dager og fester og kvelder på sofaer opp gjennom livet. Men jeg tror det er noe jeg ikke har forstått når det gjelder tepper hun har lagt igjen, eller om det var jeg som skulle ta det med meg, eller hvordan det var. I hvert fall er det et slags hekleteppe jeg bruker, et slags stort sjal, det er huller overalt, og det blir ganske kaldt i løpet av natten. Jeg har provisorsk brukt det beste jeg har, et stort håndkle jeg fikk låne med fra mor, til å dekke over hullene slik at ikke all varme forlater kroppen gjennom natten. Men et håndkle er det ikke noe varme i.

Dette må ikke oppfattes som klaging. Det er en observasjon. Fredagen hadde det vært helt herlig å ha en fridag. Slik var det ikke. Jeg måtte på fagpedagogisk dag, og dermed måtte jeg spise frokost med et visst tidspress. Det kan godt oppfattes som klaging, for det er verdt å klage over. Jeg hadde kjøpt inn ferskt brød og ferskt pålegg, rikelig, det hadde vært helt på sin plass å spise i timevis. Men den muligheten var meg ikke gitt.

Etter fagdagen på universitetet fikk jeg levert nøkkelen til Renate på fysisk, og så hadde jeg meg en god lunsj på Peppes Pizza. Jeg kan jo strengt tatt sette regningen på foretaket når jeg er her, siden jeg er i Bergen også for å gjøre komikk. Det er foretaksvirksomhet. Så honoraret går med til maten, uten at det er trukket skatt i mellomtiden. Slik livet mitt nå er blitt er det sjelden jeg er på restaurant, og jeg liker jo å spise godt, og veldig godt å spise veldig godt. Allerede nå merker jeg det er på tide å planlegge neste lunsj.

På ettermiddagen tok jeg meg en hvilerunde, før jeg tok turen ned på Rick’s for et nytt show. Det gikk bra på onsdag, og enda bedre i går. Endelig var jeg ferdig med alle forpliktelsene, og det hadde alt sammen gått bra. Det er en veldig lettelse, og så kjekt at det egentlig gir mersmak. Jeg burde satse mer på dette, jeg liker jo et litt fargerikt liv der det skjer ting. Jeg gikk likevel hjem rundt midnatt, tidlig til meg å være, men da var også alle damer gått hjem, og jeg var lykkelig og tilfreds.

I dag hadde jeg den rolige frokosten jeg ikke fikk hatt i går. Jeg har fått lest litt avis, skrevet litt på computeren og herjet litt med en espressokoker. Tiden er allerede der det er på tide å gå ned til byen for en restaurantlunsj, så skal jeg kanskje ta en løpetur i Bergensfjellene, eller bare kontemplere i sentrum eller i leiligheten. I kveld er det middag og drinker hos Martin og Lara. Det blir veldig koselig, og enda koseligere hadde det vært om Olia hadde vært der også.

Reisen til Kiev

Etter en svært kort natt stod Olia opp halv tre og jeg like etter. Vi hadde god tid om morgenen som skulle det være en vanlig arbeidsdag, alt fikk vi tid til, og vi ble faktisk stående og vente der borte med flybussen som skulle gå klokken 0350.

Den store bekymringen var om Olia skulle komme seg gjennom med det nye etternavnet sitt, det var endret på billetten, men ikke i passet. Ved innsjekking sjekket de ikke engang, og ved boarding så de riktignok over både billett og pass, men ikke tilstrekkelig til å se at der stod det to forskjellige navn.

Olia gjennom sikkerhetskontrollen og i god stol grytidlig morgen på Flesland.

Vi var med det trygt om bord på flyet og på vei til København. Det skulle mye til om det skulle bli rot på denne mellomstasjonen frem til Kiev. Reisen var sikret.

Men vi klarte likevel ikke å slappe av og sovne. Olia hadde tatt seg av nistematen, og her hadde hun ikke holdt igjen på noen ting. Det var en hel bærepose full både med brødmat og med middagsrester fra i går. Ingen sjanse å spise opp så mye mat på en skarve flytur.

Fremme i København ville Olia bruke tid på å finne igjen den tapte Mp3-spilleren vår, eller min, den jeg glemte forrige gang vi reiste hjem. Jeg regnet imidlertid sjansene som små, siden jeg hadde kontaktet dem, og etter flere måneders sommel og surr med feil adresser og forskjellig, så hadde jeg fått til svar at om jeg ikke fikk svar innen tre uker var spilleren å regne som tapt, og fikk jeg svar, betydde det at de hadde funnet den. Siden jeg ikke hadde fått svar, resonnerte jeg at den ikke var å finne. Søvn i noen av Kastrups flyplasskomfortable liggestoler var å foretrekke. Etter en stund var til og med Olia enig.

Olia i komfortabel liggestol på Kastrup flyplass i København.

Turens dramatiske opptrinn kom i køen gjennom passkontrollen i København. Den var så lang at selv flyplasspersonalet fotograferte den. Ikke engang i Russland ser man slike køer i passkontroller. Fuglene vet hva det skyldtes, i Danmark skal jo flypassasjer flest sluses rett igjennom med EU- og Skandinaviapass. Til slutt ble det for mye for en av køståerne, en mann i 50-årene, han falt rett og slett om, og det rett på Olia. De fleste trakk seg overrasket og irritert unna, det er jo forstyrrende når folk faller slik, og det tar litt tid før man forstår hva som er på ferde. Jeg hadde selv sett denne mannen noen minutter tidligere, da snakket han og stod med familien helt vanlig, det kunne umulig være snakk om fyll og toskeskap. Dette var et høyst ufrivillig og uforskyldt fall.

Dette bildet gir bare et lite inntrykk av den enorme køen ved passkontrollen ved Flesland. Hovedkøen i fire tykke rekker er til venstre for denne.

Olia var førstemann til å prøve å ta vare på ham, til å løfte ham litt opp og høre om han ville ha noe å drikke, alt sammen på sjarmerende norsk. Vaktene kom snart til og tok hånd om ham, men ikke før Olia hadde foreslått at han bare skulle gå rett gjennom køen foran alle andre.

Det så ut til at mannen skulle komme seg sånn noenlunde. Det siste vi så til ham var at han satt i rullestol, drakk vann og fikk målt blodtrykket. Det hører med til historien at han var aldeles blek da han falt, mens han altså bare noen minutter tidligere hadde sett helt normal ut. Skremmende.

Men dette var altså det mest dramatiske på ferden. Fra København til Kiev gikk turen prikkfritt. En artig, liten detalj var at Olia havnet inn i en spørreundersøkelse om flyplassvanene sine, og svarte greit på spørsmål om hvor hun bodde, at hun bodde i Ukraina. Du bor i Norge, rettet jeg. – Det stemmer, sa Olia.

På flyplassen i Kiev var det det vanlige slitet å komme gjennom immigrasjonskontrollen. En time tok det denne gangen, vanlig tariff, syntes jeg, fryktelig lenge, syntes Olia.

Så var vi også endelig ute og kunne møte vår faste sjåfør, Andrej. I løpet av tre kvarter var vi fremme i leiligheten i Petsjersk.