Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.

Morgen i Kiev, 7 år etter vi ble sammen

Det var på denne tiden i 2009 Olia og jeg traff hverandre for første gang, og ble sammen på en liten uke fra tirsdag til søndag. Google foto forer meg med bilder fra «på denne dagen for 7 år siden». Det var en ganske annen jeg som var den. Ikke hadde jeg skjegg, og ikke var jeg integrert i å være sammen med Olia. Jeg hadde en ferie, og når jeg ikke var med Olia, reiste jeg rundt og fotograferte severdigheter, slik jeg pleide. Innimellom kirkene og museene og bygningene og plassene er det imidlertid bilder av Olias hjem, som også ser helt annerledes ut nå, enn den gang. Jeg sjenerte meg også for å ta bilder har den gang, men var veldig begeistret og syntes det var stort, første gang ordentlig hjemme hos noen. Olia er nesten ikke med på noen av bildene, og ingen der hun er klar over hun blir fotografert. Jeg stjal meg til bildene.

Det er gode minner, fra tirsdag til søndag, en utrolig uke, der utrolig mye skjedde på en utrolig uke. Man kan se det på to måter, det var stikk i strid med all matematisk sannsynlighet at Olia og jeg skulle bli sammen, det var så mange måter det kunne gått galt på og så nære på det gjorde det. Men det var også så mye som trakk oss sammen, så mye vi hadde felles, at livets nødvendighet gjorde at det måtte gå som det gjorde. Når vi først en gang møttes, noe som om også var ganske tilfeldig, og mot matematisk sannsynlighet, så måtte det bli oss. Som det ble.

Også Kiev er helt annerledes nå enn det var den gang. De har hatt EM i fotball, og de har hatt Maidan-revolusjonen. På vei inn i taxien fra flyplassen merket vi det ikke annet enn at en øl-sjappe i krysset ved metrostasjonen Petsjersk er erstattet med noe merkelig kalt «Loveburger», og med altfor flotte og profesjonelle svarte og røde skilt. Kjedene overtar. Det er ikke lenger mulig eller blitt mye vanskeligere for en kar eller et ektepar å starte en liten sjappe for seg selv. Man må inn i kjedene, bli glatt og steril. Vi merket det også med at taxisjåføren sa at hver tredje bil her på veien er utstyrt med våpen.

Reisen ned hit gikk veldig fint. Alt stresset ble unnagjort på forhånd. Denne gangen gjorde vi det verre for oss selv med et dokumentstunt fra Olia, det var ganske kritisk, men det gikk bra. Alle dokumentene er nå under kontroll og i hende. Til og med norsk pass, som vi hentet på fredag. Aldri mer problemer med å få Olia ut og inn i landet.

Ved siden av pakkingen og de andre vanlige tingene vi måtte ordne før reisen, så måtte huset spikres sammen. Dette ble forstyrret av dokumentstuntet til Olia, et par dager gikk vekk i det, og for mye var igjen til lørdagen før reisen. Lille Irina merker det, er det stress for far og mor klikker hun ut, «husk meg, husk meg, husk meg». Hun sov ikke et øyeblikk denne lørdagen. Jeg skal ikke utbrodere disse tingene her. Klokken elleve eller senere var vi ferdig pakket, cirka. Lille Irina skrek opp fra sengen der hun skulle sove for natten, akkurat i det mor Olia skulle legge de siste garnnøstene ned i kofferten og tvinge den igjen med muskler og viljekraft. Olia og jeg lå lys våkne en stund etter tolv. Kunne ikke tro vi hadde greid det igjen, at alt var i orden.

Helt i orden var det jo riktignok ikke. Min mor måtte vente en halv time da hun kom og hentet oss fire om morgenen, det er greit å høre til i en sånn familie, bli kjørt til flyplassen til alle døgnets tider. Litt stress for henne, men Olia og jeg har sjelden hatt så ro og kontroll, og forlatt et hus som er så greit. På sola flyplass er det ikke travelt en søndag morgen, moderne flyplasser liker jeg ikke, men vi ble nå sluset gjennom på et vis, og kunne sette oss ved gaten et passelig kvarter før boarding.

Flyturen gikk bemerkelsesverdig greit. Lille Irina hadde hatt en urolig dag og en kort natt, men på reisen var hun trygt hos mor og far hele tiden, og oppførte seg som en engel. Spredte bare glede, og ro og fred. Det var tre etapper på reisen, København, München, Kiev. Til København sov hun litt, på flyplassen der fikk hun gjort fra seg godt i bleien, akkurat mens vi bare satt og ventet og ikke hadde annet å gjøre. Ideelt. Så sov hun halvannen time fra København til München, og på flyplassen der sjarmerte hun alle. En koreaner mistet herredømmet over seg selv fordi hun var så fin, hoppet og sprellet, og smalt inn et par fotografier med speilreflekskamera, «very Nice! Very Nice!» Irina tok det med stoisk ro, som den engel hun er, lot ham sprelle og fotografere. 

På den siste flyturen, fra München til Kiev, var det fire spebarn, hvorav det ene satt like bak oss og hylekoret hele turen. Stakkars far, som ikke hadde noe magisk bryst å gi det, som Olia har. Vår lille Ira var våken, og rolig. To timer. Under landingen ville hun gjerne se hva som foregikk, så da måtte vi velge en russisk løsning, bare slakke sikkerhetsselen maksimalt, slik at hun kom fra Olias sete over i mitt. Da kunne hun slå på vinduet, og være fornøyd.

Det er ikke kø ved passkontrollen på Borispol, flyplassen i Koev, lenger, og våre kofferter varden aller første som kom. Faktisk var vi før søster Tanja som skulle møte oss, i taxi. Det hadde vært like praktisk, og billig, å finne taxi selv. Mellom tre og firehundre hryvnaer får de innfødte det for, utlendinger som ikke kan russisk må nok ut med mer. Omregnet til norske kroner er det ikke mye penger. Problemet er heller at det ikke går så mange fly hit. Etter Maidan har Ukraina blitt et mindre attraktivt reisemål.

Taxien søster Tanja hadde å by oss var knøttliten. Jeg så med litt gru på hvordan dette ville gå, det var jo med nød vi hadde fått alt inn i bilen til mor. Denne bilen var mindre, og nå hadde vi en ekstra passas hun løste set imidlertid greit selv, tok lille Irina med i forsetet, og lot oss ordne resten.med koffert og ryggsekk i baksetet ble det knapt plass til Olia og meg. Slik reiste vi inn til sentrum.

Der tok søster Tanja lille Irina med opp, hun fant seg i mye der, Irina vår. Det skal mye til at hun husker tante Tanja fra i fjor sommer, og Tanja fikk rett bort til henne og hilste på henne først, og nå opp til leiligheten, mens mor og far balet med bagasjen. Ingen problem. Lille Ira fant seg til rette øyeblikkelig.

Og mor til Olia hadde laget det så fint til oss på rommet vårt. Litt ommøblering er det nesten hver gang, alltid til det bedre. På kjøkkenet ventet overdådig mat kyllingsuppe, plov, vodka og vin.  Vodkaflaskene er vekk, så jeg måtte drikke av hvitvinsglasset. Ingen problem. Kjekt endelig å komme på dagtid, og ikke midt på natten, som vi har gjort så mange ganger i det siste. Lille Tais kalte meg for pappa, og Ira for søster. Hun var veldig,v Edith glad for at vi var kommet, og hadde laget gaver til oss. Jeg fikk en flott tegning der det med russiske bokstaver stod «Evint», slik at jeg visste den var til meg.Ira og Tais fikk også bedre til å leke, nå som Irina kan gå. I sommer gikk gleden bare den ene veien, fra Irina til Tais.

Etter maten var det som vanlig rett i søvn. Olias familie tok med seg lille Irina ut, slik at Olia og jeg fikk ferd. Da vi våknet ventet russiske pannekaker, blini.

Igjen i Kiev

Det var mer enn stress. Da Olia var ferdig med eksamen gikk hun i gang med å skifte kledning på huset, råtne planker, og da min sommerferie begynte, kunne jeg hjelpe henne. Ikke med å skifte kledning, men med å passe lille Ira. Slik er kjønnsrollemønsteret hos oss, tvert i mot alle tradisjoner og fordommer.

Den drøye uken vi hadde fra min ferie begynte til vi skulle reise til Kiev var imidlertid langt fra nok til å bli ferdige. Selv om vi fikk hjelp av fagfolk til det verste og vanskeligste. Når man åpner opp noe, ser man bedre hvor ille det står til med alt. På de værutsatte veggene må praktisk talt alle plankene skiftes ut. Da skifter vi like godt hele kledningen, og etterisolerer i tillegg. Det er dette som tar tid.

Tid tar det også å skifte ut kledningen ved terrassen. Det er min far som har laget denne terrassen. Han har ikke tenkt på at med tiden skal planker skiftes ut, eller males, der. For å skifte plankene ut, må terrassen rives opp. På langveggen holder det å rive bort noen bord, på kortveggen må vi rive det meste, siden terrasseplankene ligger på langs. Vi er ennå ikke sikre på om vi skal rive plankene på kortveggen. Der er også skyvedøren i glass, stor, og i stilen fra sent 70-tall, Block Wathne. Den dekker det meste av veggen.

Da vi våknet i dag morges var det meste av kledningen vi skal skifte nå først, revet ned. Den ene ytterveggen, den mest værutsatte, er etterisolert, og gjort helt klar til å sette ny kledning på. Plankene ligger i garasjen, ferdig malt. Men ingen nye planker er på. Takrennene er revet bort over hele huset, siden listen under må skiftes. Det er arbeid mer krevende enn Olia ventet, siden listen er festet til taksteinene, og for å skifte den ut, må også taksteinene rives opp. De verste og vanskeligste listene er skiftet, de som er der taket går i trekant. De som går på langs, gjenstår. Disse ville Olia skifte selv, før hun fant ut hvor tungvint og vanskelig det var. Listene som er skiftet, er skiftet av fagfolk.

Alle huseiere vet hvordan tid og penger renner ut i slik arbeid, som om det åpner seg et stort sluk uten synlig bunn. Jeg har jobbet veldig mye ekstra denne våren, så pengene er der, men jeg kjenner det som må være en naturlig uro over hvor fort de forsvinner.

Det må også være en ganske naturlig uro å måtte forlate huset såpass halvnakent som vi måtte denne gangen. Det er å håpe det ikke blir mye regn i sommer. Og sommerferien i Kiev vil ikke bli så lang som opprinnelig planlagt.

Mens vi har vært opptatt med dette har utviklingen i Ukraina gått sin gang, passe skjult av det som nå er verre kriser og katastrofer. Ikke mange har gjettet på det som nå skjer i Hellas. Som jeg tidligere har skrevet har jeg litt sansen for dette Syriza-partiet som så lite vil følge de internasjonale spillereglene, som så demonstrativt sier fra at de ikke vil kutte i pensjoner og andre offentlige utgifter til glede for vanlige grekere, for å betale internasjonale finansinstitusjoner. Som så ofte før går makten i harnisk når noen ikke vil innrette seg etter den. Jeg tror jeg skjønner de som vil stemme nei på den vanvittige folkeavstemningen grekerne skal ha søndag, selv om all fornuft og alle regler sier man må stemme ja. Det bli kanskje en dyp, lang og vond krise for grekerne, men det er rart med det, kriser er enklere å holde ut når man vet at de som forårsaket den også lider. Man kan holde ut å ha det litt verre i det materielle, når man tilsvarende har det bedre i stoltheten og selvfølelsen.

Ute i hagen og på terrassen ligger de råtne plankene og deler av indreplatene. Olia har prioritert å rive ned, heller enn å sage opp og rydde. Og for meg har det vært vanskelig når jeg har hatt Ira. Hun liker ikke lyden av sirkelsagen vi snilt har fått låne av naboen, naturlig nok. I går var planen å få ryddet bort det verste før vi reiste.

Olia vil ikke slippe meg til sagen, – du er for klønete, sier hun. Så hun saget opp, mens jeg putlet med andre ting. Vi kom også sent i gang, etter en noe urolig natt. Først etter klokken tolv var Olia ordentlig i gang, først fra klokken to virkelig i farten. Flyet skulle gå klokken 1850. Vi hadde fått låne bilen til mor (som er i Slovakia på besøk hos min søster som nettopp er ferdig med legeutdannelsen der nede – gratulerer!), som hadde bestilt parkeringsplass på flyplassen fra klokken fem, for oss.

Ti over halv fem matet jeg Irina med hva mat jeg kunne finne på kjøkkenet, smått i stress. Lille Ira været at noe var på gang, og at mor og far ikke hadde like mye tid for henne, som vanlig. Olia stod ute og saget planker, jeg hadde fjernet spiker så svetten slite, der, ute på terrassen.ingen av oss hadde dusjet, ikke hadde vi pakket. 

Kl fem på fem tok jeg en dusj med Ira liggende foran meg på stellebordet. Opprinnelig tenkte jeg at vi måtte være ferdige med arbeidet klokken fire, for å ha god tid. Nå var klokken fem. Olia stod ute og snakket med håndverkerne som hadde kommet, de skulle fullføre jobben sin med den mest værutsatte kortveggen. 

Jeg brukte alle triks for at lille Ira skulle være rolig. Jeg la henne i dobbeltsengen, med den sibirske tigeren vi kaller Putin, den liker hun godt. Der holder hun i fem minutter, mens far og mor er vekke, så jeg kan få pakket lite grann, funnet frem litt ting, gjort litt.

Alt gjenstår. Trekke ut kontakter, se over kjøleskapet og kjølerommet, skrive «nei takk til reklame» på postkassen, gå bort med søpla, låse sykkelen, alt. Olia står ute og feier terrassen for sagstøv, og rydder spiker. Om få minutter løper hun inn. Lille Ira skjønner at hun er alene, og kan gråte. Jeg slenger ladere og eksistert ting i håndbagasjen, noen klær i kofferten, satser på at jeg har en del liggende i Kiev. Olia pakker på sekunder. Dusjen hun tar merker ingen. Plutselig er hun pen og klar.

Klokken syv over halv seks ruller vi ut hjemmefra. Det er altfor sent. Vi kommer til flyplassen fem på seks, mindre enn en time før flyet skal gå, og vi får ikke åpnet porten til parkeringsplassen. Koden vi har skrevet ut, virker ikke. «Ved problemer – bruk callingen på bommen», står det, i dårligere norsk enn jeg her har formulert det. Men på bommen er det ingen calling. Og noe kontor å henvende seg til, er ikke å se. Heller ikke er det folk å spørre, akkurat nå.

Jeg løper rundt og leter. Olia prøver forskjellige ting, hun også. Men hun har ikke førerkort, så om hun får åpnet bommen, kan hun uansett ikke kjøre inn. Til slutt får vi høre retningen til hvor vi skal henvende oss, av en kar som skal ut. Jeg løper. Jeg finner det ikke. Spør feil mann, får vite riktig. Jeg løper. På riktig sted får jeg vite at koden ikke virker, og ikke skal virke, jeg må løse inn billett, så virker koden når mor skal ut.

Jeg løper. Vi får skrevet ut en billet, bommen åpnerseg, vi kjører inn, og må kjøre nesten til enden av den enorme plassen for å vinne en ledig lomme. Klokken er fem over seks, vi løper, med bagasje, Ira, og alt. Stavanger lufthavn Sola har ominnredet flyplassområdet og gjort alt verre, det er svært lang vei fra parkeringsplassen til avgangshallen. Det tar nye fem minutter.

Jeg gav Olia klar beskjed at hun måtte laste ned billetten elektronisk, enda så travelt vi hadde det, der mot slutten. Hun fikk gjort det, jeg ikke. Og på automatene godtok de ikke kortet mitt. Jeg trengte reservasjonsnummer. I panikk skrudde jeg på mobilnett for å laste ned mailen med billetten, men på mobilen hadde jeg ikke tilgang til den mailkontoen. I samme panikk sjekket jeg nettbrettene, kanskje hadde jeg lastet ned mailen tidligere.

Det hadde jeg, heldigvis. Etter ytterligere noen minutter fikk vi begge sjekket inn på automatene. Ira satt bokstavlig talt i kofferten denne tiden. Heldigvis var hun veldig rolig nå, ingen klaging fra henne, samme hva far og mor holdt på med.

Da vi hadde sjekket inn oss selv og bagasjen var «go to gate» tegnet på reisen vår. Køen gjennom sikkerhetskontrollen var menneskelig, og så var det inn på toalettet for nødvendige ærender og å skifte bleie, da familier med små barn ble ropt opp for å komme til gaten først. Det rakk vi ikke, men vi kom oss trygt ombord, og derfra gikk reisen helt fint.

I Ukraina er ikke alt helt fint. Jeg har ikke fulgt begivenhetene så tett de siste to månedene, som før, men tett tok nok til å ha fått med meg en del nyheter det har vært lite oppmerksomhet rundt i vanlige, vestlige medier. Mange ganger har jeg tenkt jeg skulle skrive et raskt innlegg, særlig da Saakashvili ble utnevnt til guvernør i Odessa, en temmelig uvanlig og uventet handling fra president Porosjenko. Saakashvili var president i Georgia da landet var i krig med Russland i 2008, det var han som spiste slipset sitt etterpå. Han var helt i den georgiske fargerevolusjonen, den som kastet Sjevernadse fra makten, men han tapte siste valg, og er nå faktisk ettersøkt i landet. Han har levd i eksil i Brooklyn, USA, frem til Porosjenko hentet ham til Ukraina, først som rådgiver, nå altså som guvernør i en av landets viktigste regioner.

På flyet leser jeg Aftenposten der utenrikskorrespondenten i Moskva har en kommentar om «Russlands bøllete oppførsel» og hvordan «EU ikke har noe motsvar». Der får Russland skylden for alt. I den kommentaren står det at det var «Russland som angrep Georgia», enda selv ikke USA bestrider at det var Georgia og Saakashvili som angrep først, og at det er der skylden for krigen skal plasseres. Kommentaren er bekymret over at «31 % av georgierne nå støtter Russlands eurasiske union, mer enn EU, og prosentandelen er økende». Russlands bøllete oppførsel får skylden.

Da vi lande i Kiev blir vi ikke overfalt av folk som vil tilby oss taxi, slik som vanlig, og slik vi trenger. Olia har avslått vår faste sjåfør, Andrej, eller annen taxi sendt oss av søsteren. Det er like enkelt og billig å finne selv, mener hun. Nå må vi gå å surre litt, før en eneste en, lavmælt, spør om vi trenger taxi. – Hvor mye? Spør Olia. – 400 griven, svarer tilbyderen. Det er i tråd med den syke inflasjonen Ukraina er inne i, etter «revolusjonen», som det nå sarkastisk heter her. Vanligvis har vi betalt 250, eller deromkring. – Er det mulig å prute? spør Olia.

Vi får reisen for 350. Det er nå et strømlinjeformet system, han inne kjører ikke taxi selv, men spør for alle sammen. Det går noen minutter før en taxi er klar. Jeg er instruert i ikke å snakke, for ikke å avsløre at je er utlending, noe som vil skru opp prisen. Taxisjåføren vil høre musikk, Olia vil snakke, som alltid. – Hvordan er det nå i Ukraina? spør hun. Taxisjåføren har ukrainsk flagg i bilen, men samtalen går selvfølgelig på russisk. Den gjør alltid det. – Det eneste som er bra at det ikke er krig i Kiev, sier sjåføren. – Ellers er alt dårlig.

Også Ukraina har gjeld som forfaller i juni, og som de ikke har sjanse til å betale. Både taxisjåføren og Olias mor kan fortelle at Ukraina vil gå konkurs eller teknisk konkurs i morgen. «Default», er ordet de bruker, ordet gjelder også på russisk.

Så kommer vi frem til leiligheten i Petsjersk, Kiev. Olia finner de 350 hvryvnaene taxisjåføren skal ha, vi sier takk så meget, og går opp de fire etasjene til vår leilighet. Vi er på ny i Kiev.

Med Lufthansa business class på vei hjem

Økonomibilltettene var utsolgt så jeg måtte bestille business class for hjemreisen. Med det har jeg betalt meg inn i våre dagers adelsprivilegier, født inn i rikdom får man fordelene man tidligere fikk ved å være født inn i adelstittelen. Bagasjen min er merket «prioritet», og kommer først inn på båndet, jeg går forbi alle køer, serveringen var uopphørlig på flyet, og med ordentlig glass og bestikk, og jeg har på flyplassen tilgang til business lounge, der det er ubegrenset med mat, øl, vin og sprit. Der sitter jeg nå.

Det ble en litt kort morgen, hjemme. Vi våknet ganske tidlig, halv åtte, og alle var opplagte og i godt humør. Mama-Irina laget en ubegripelig stor frokost, flere titalls kalkun-koteletter, laget av kalkunfilet, og gratinert med et eller annet, jeg tror det er karakteristisk for Ukraina å tilberede kjøttet på denne måten, men jeg er ikke sikker, jeg kan det ikke godt nok. Jeg tror det er noe som heter «Kiev-koteletter», eller «Kylling Kiev», på engelsk «Chicken Kiev», og de ligner litt, men dette er altså ikke noe jeg kan. I hvert fall: de koteletter jeg ikke spiste, ble sendt med meg i en diger pose, godt over et halvt kilo, så jeg ikke skal bli sulten mellom måltidene og mellommåltidene, eller når jeg kommer frem.

Det er vemodig å forlate dem i Kiev, enda det for Olia og lille Iras del bare er for et par dager. De kommer hjem fredag på en billigere billett. Kiev er et hjem for oss, og jeg føler meg egentlig like hjemme der, som i et Rogaland i stor forandringer, eller jeg noensinne gjorde i Bergen. Moren var også søtt bekymret for om alt skulle gå bra, hun er litt redd for fly, «du trengs», sa hun, veldig rørende.

Plutselig var taxien der. En halv time før tiden. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg av gårde. Koffertene hadde Olia pakket, to stykker, tillatt vekt 32 kg, når man reiser business, fullt av leker og bøker og filmer og klær, for Ira. Det er spennende med barnet vårt, det skal vokse opp i to verdener, og Olia er fast bestemt at hun skal ha full tilhørighet også i den russiske. Hun skal se filmene, lese barnebøkene, kjenne eventyrene, lære å skrive og lese, være som et russisk barn. Så skal jeg ta meg av den norske delen, tilsvarende på norsk.

Taxien kostet 160 griven, men sjåføren svindlet seg til 30 ekstra, «fordi jeg hadde så mye bagasje». Et tynt argument, all den tid han kjørte en liten varebil, og de to koffertene og håndbagasjen ikke var noe problem overhodet. Men sånn er livene her nede, lønnen er så lav at man må lure seg til litt ekstra. De som ikke gjør det, får ikke forsørget seg selv og familien. Jeg likte ikke denne taxisjåføren, han hadde ikke den vennligheten som jeg ser så mye av her nede, men jeg gav ham likevel blankt 200. Det er jo ikke engang hundrelappen, på norsk.

Både i Kiev og her i Frankfurt hadde jeg problemer med håndbagasjen i sikkerhetskontrollen. Vi på business class har rett til to, må vite, men siden vi ikke hadde to sekker eller bagen tilgjengelig, der i Kiev, så pakket vi heller en, stor. Det ble for mye for de i sikkerhetskontrollen, som måtte åpne og ta ut alt. De skjønte ikke at det var Olia som hadde pakket, og at jeg var ute av stand til å få det nedi igjen, like fint.

Men fri tilgang på cognac og førsteklasses espresso på business lounge, gjorde dette snart glemt.

Av nyheter jeg har fått med meg er den smått utrolige at Dmitrij Jarosj er utpekt som rådgiver for sjefen for generalstaben i Ukraina. Jarosj er altså lederen for Høyre sektor, den militante høyreekstremistiske og ultranasjonalistiske gruppen i Ukraina. At jeg ikke godt bent ut kaller dem fascistiske og nynazistiske, skyldes ikke annet enn at de ikke ser helt ut til å skjønne hvilken historie de går inn i. De flørter med nazi-symbolene, og egne symbol avledet av dem, og de har orden på å føle sin egen nasjon overlegen, inkludert å hate denne nasjonens fiender, som for ukrainere er jøder og russere, og så litt polakker, selv om den politiske situasjonen gjør det unaturlig for ukrainere å hate polakker nå.

På flyplassen i Frankfurt er det mange forskjellige aviser. Jeg har ikke sett noen skrive om det ennå. I rettferdighetens navn har jeg dog ikke kommet gjennom alle, ennå. Det er ukrainske medier først, så russiske, som melder om utnevnelsen. Jeg synes det er helt utrolig, også at vi i Norge kan støtte et slikt regime. Rollen til Jarosj er å «inkorporere» alle de frivillige bataljonene i den ukrainske hæren, de skal bli en del av den, men ikke helt miste sin uavhengighet. Den ukrainske hæren skal altså systematisk bruke private, frivillige og uavhengige hærstyrker, i eventuelle fremtidige krigsoperasjoner.

I går skrev jeg litt om svensken, Mikola Sved, som er i Ukraina og kriger, og tvitrer om det åpent og uproblematisk. Gjennom ha, fant jeg frem til denne forsiden, svenskene har ganske mange som kriger i Ukraina, så vist jeg vet alle på ukrainsk side. Mikola Sved er i det minste anonym, mens andre, som Mikael Skilt, opptrer med fullt navn og bilde.

  

I New York times på flyet kom jeg over en utrolig artikkel om norske jihadister som reiser fra en liten grend i Fredrikstad, for å krige i Syria, med den Islamske stat. Det var skikkelig New York Times-kvalitet, og helt merkelig å se norske navn og steder i den engelskspråklige avisen. Det var en som het Thorleif, som hadde konvertert og tatt navnet Abdullah. Det var Tsjetsjenere som først hadde flyktet til Norge, så reist ned til Syria, funnet dame, gjort henne gravid, så blitt drept, og så tok damen med barnet i magen selvmord ved å sprenge seg i en politisperring i Tyrkia.

Verden går jo helt av hengslene. Hvordan kan det ha seg at nordmenn og svensker reiser til fremmede land for å krige, i alle slags vanvittige grupperinger? Det er noe som må ha gått alvorlig galt i sosialdemokratiet vårt, i den vestlige verden. Generasjonen som fikk makten etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning, hadde de aller beste muligheter, men må ha gjort noe alvorlig galt, for i dag er det altfor mange konflikter helt ute av kontroll. Altfor mange som ikke finner noe å leve for, og dermed er villige til å drepe både seg selv og andre, for saker som gir dem den meningen samfunnet de lever i, ikke gir dem.

Jeg skal ikke være forståmegpåer i disse saker. Mine tanker og refleksjoner er luftige som alle andres. Min ide er at vi i vesten tar altfor lett på andre folks dype kulturelle og historiske røtter, på et øyeblikk avgjør vi hvem som har rett og galt i en konflikt, det hjelper å være på vårt parti, eller den svakeste part, å snakke med våre ord, hjelper veldig. Vi har kanskje også undervurdert hvor vanskelig å integrere innvandrere. Her snakker jeg av personlig erfaring, som er gift med en.

– Hva er det du driver med? spør jeg karen bak meg, som legger inn sin bagasje i min hattehylle på flyet. Jeg merker at jeg er mer irritert, fordi han er på økonomiklasse, jeg er på business. Han har ingen rett til å gjøre som han gjør.

Så lett blir man en kakse. Nå har jeg også drukket så mye øl, cognac, vin og whisky gjennom dagen, at jeg har begitt meg ut på tankespinnerier jeg nok ikke ellers ville gjort. Flyet mitt hjem går om 35 minutter. Jeg har vært mer enn fem timer, her i business lougen, og har nok fått nok av den.

Jeg fant omsider en vestlig nyhetskilde som skrev om utnevnelsen av Jarosj, de kommer nok i gang nå. Det er Alec Luhn, i The Guardian, i en sak som er vinklet mot en planlagt folkeavstemning om føderalisering av Ukraina. Skal jeg gjette, blir ikke den folkeavstemningen noe av. Den er heller ikke nødvendig, siden flertallet ganske sikkert ikke støtter en føderalisering. Probleme er at de som ønsker det, trenger det, nettopp fordi resten av Ukraina ikke respekterer dem. Det blir som om India holder en folkeavstemning over Pakistan.

Avslutningsvis i dag, vil jeg ta med en tekst av Tim Judah. Det er en balkanekspert, som inngående kjenner situasjonen i det tidligere Jugoslavia, og som nå skriver av og til om situasjonen i Ukraina. Den heter To poeter, og er vakkert skrevet om en pro ukrainsk poet, og en fra Donbass.

Så kan jeg drikke opp min whisky, gå ombord i flyet, og reise hjem.

På vei til Kiev

Det var ekkelt å høre årsaken til flystyrten i Alpene for to dager siden. De har WiFi på Sola, der hørte jeg BBC, og der var akkurat pressekonferansen, der det ble offentliggjort at styrten var en villet handling, kapteinen var stengt ute av andrepiloten, denne satt inne i cockpiten, svarte ikke på anrop eller på banking eller på noe, pustet bare, og koblet ut de automatiske systemene, og sendte flyet inn i fjellveggen med nesten 150, uskyldige, passasjerer ombord.

Det er grusomt. Og jeg kjente faktisk litt dødsfrykt, der jeg satt, og ventet på boarding, med Lufthansa, samme selskap som eier German Wings, eieren av flyet som styrtet. Mitt liv er for dyrebart nå, min lille Ira og Olia, det går ikke, jeg tenkte faktisk på det at nå ville det være mye mer forferdelig, om jeg så flyet gikk nedover, og jeg skjønte det kunne være slutten. Det ville ikke være til å holde ut.

Som vanlig var det grundig sikkerhetskontroll på flyplassen. Men nå begynner det å bli premieteit. Da jeg stod i kø for å levere bagasjen, så satte jeg fra meg håndbagasjen, støttet mot et lite bord som stod der, ellers tippet den bare. Den ville sikkerhetspersonalet fjerne, sikkert som følge av «bombetrusselen». Jeg hadde en kartong med eplejuice, den måtte jeg drikke opp før sikkerhetskontrollen. Ellers er det for farlig,

Alt dette må vi gå gjennom, fordi det en gang ble avslørt et terrornettverk i London, som ville sprenge et fly ved å mikse sammen forskjellig flytende sprengstoff, smuglet inn på flyet i colaflasker. Neglklipperhysteriet skyldes 11. September, på grunn av terroren der, får ingen lenger lov å ta med neglsaksen ombord.

Samme hendelse er det også som gjør at tilgangen til cockpiten er stengt. Pilotene skal ikke kunne bli forstyrret, flyet ikke bli kapret av passasjerer, uansett hvor gode de er til å sloss med bare nevene, og strikkepinner, som fremdeles er lov å ta med. Hvis en av pilotene bestemmer seg for å kapre flyet, enn si styrte det, som her, og som med flyet fra Malaysia Airlines i fjor, så er det fritt frem. Enten kan de to pilotene samarbeide, eller så kan den ene låse ute den andre, i forbindelse med et toalettbesøk, eller noe slikt, som her.

Det er så mange eksempler her i verden at sikkerhetssystemene nettopp er det som fører til ulykkene. Man kan jo tenke seg den fortvilte situasjonen, flyet styrter nedover, døren er låst. Og døren er laget slik at det er umulig å bryte seg inn.

Det går antagelig ikke lenge før dørene er utstyrt med kodelås. Og med all teknologien som i dag finnes, skulle det være mulig å overstyre en pilot det har klikket for. Og dette med «Svarte bokser», skulle det ikke være mulig å vite hva som skjer i real time, ikke når man eventuelt finner en boks som fysisk må være i flyet, et system eldre enn jeg? Dette vil det bli endring på. Dessverre er det slik at vi mennesker er fantastisk opptatt av å gjenta den aller siste ulykken. Derfor sørger vi for å gjøre den umulig, samtidig som vi legger til rette for andre. Nå er det bortimot umulig for vanlige passasjerer å være terroririster. For syke mennesker innenfor systemet, er det ennå rikelig med muligheter.

En ufattelig flyulykke i Donetsk

Jeg trodde ikke på det da jeg først så nyheten meldt på Twitter, skrevet i store bokstaver, og fra en konto kalt «conflictreport», eller noe sånt. Det var for vanvittig. At det skulle være akkurat Malaysian airlines, flyselskapet som nettopp har hatt den mest omdiskuterte flyforsvinningen i verdenshistorien. Så skulle det skje enda en gang, og nå skutt ned, øst i Ukraina. Det var for vilt.

Men det er likevel sant. Hva som har skjedd ble snart uhyggelig klart, enda det ennå ikke er helt bevist og utvilsomt. Flyvraket er spredd over enorme avstander, og er i en slik forfatning, at det må være sprengt i luften. Ingen får en bombe ombord i et fly på moderne flyplasser. Så det må være skutt ned. Det flyr så høyt, 1 km oppe i luften, at det trengs avansert utstyr for å treffe det. Slikt utstyr finnes hos den ukrainske og den russiske hæren. At Ukrainerne skal ha skutt ned flyet er helt urealistisk. De har ikke skutt ned fly. Og det ukrainske militæret har også kontroll over sivile fly i eget luftrom. Sjansen er null for at det er dem. Jeg fryktet en kort stund at det var skudd fra russisk side, det ble spekulert litt i det, men også det er helt usannsynlig. Også russisk militære ser forskjell på sivile fly og militære. De vet også hvilke sivile fly som er på vei inn i eget luftrom.

Så det må være opprørerne, eller separatistene, som de ofte kalles. At de skal ha skutt ned flyet med vilje, er umulig. Det er en katastrofe for dem, og for russerne som støtter dem. De har overhodet ingenting å tjene på noe slikt. Og de har hittil skånet sivile liv. Selvfølgelig. En del av propagandaen deres, er at det er den ukrainske hæren som dreper sivile, i sine bombeangrep, mens de bare forsvarer seg, og skyter ned ukrainske militærstyrker som kommer mot dem. Det er ingen som kan ha ønsket at dette flyet skal ha blitt skutt ned.

Det dreier seg derfor nesten sikkert om et katastrofalt uhell. Opprørerne har meget farlige våpen, meget avanserte, men de er ikke så avanserte i egen organisasjon og disiplin. Det er ingen profesjonell militærstyrke. De er løst sammensatt. Her er alle slags folk, frivillige, som av ulike årsaker mener de har noe å bidra med. Så har noen av dem blitt satt til å styre disse missilene, BUK, som de kalles i Russland, Sa-11, i NATO. De er laget for å skyte ned amerikanske bombefly. Det er kraftige saker. Ordren – eller oppgaven – er å få skutt ned enda et ukrainsk transportfly. De sitter der og venter, det klør i fingrene på dem, hjertet banker, de er ikke vant med å håndtere så avanserte våpen i skarpt oppdrag. Så kommer endelig et fly, høyt oppe på himmelen. Uten å undersøke nærmere hva det er for slags fly, fyrer de av, sjansene er jo store for at det er et ukrainsk transportfly, hva ellers skulle fly over dette farlige området, få flyr de varmesøkende rakettene og treffer flyet. Oppgaven utført. Da vrakrestene når bakken, skjønner de hva de har gjort. Og skjønner katastrofen.

Det var 80 barn i dette flyet. Det var vanlige mennesker, fra mange land. USA, Nederland, England, Frankrike, flere land i Asia, flere i Europa. Mange vil ha mistet sine egne. Da kommer konflikten litt nærmere. Mange vil nå sette et virkelig sterkt søkelys, på hva som egentlig foregår i Ukraina. Mange vil nå ikke gi seg, før man vet med sikkerhet hvem som har ansvaret. Hvem skjøt, hvorfor, og hvor kom våpenet fra? Det er et søkelys de såkalte separatistene ikke ønsker. Det kan også være svært skadelig for Russland, og Putin. Mange vil ønske noen å skylde på. Og vil gjøre det med et sinne atskillig sterkere enn hva man har sett hittil i krisen, for andre enn de som er direkte involvert i den.

Jeg vil berømme USA, og deres president Barack Obama. De har nettopp lansert nye sanksjoner mot Russland. Flystyrten kommer samme dag som de blir kjent. Forholdet mellom USA og Russland er anstrengt, særlig over Ukraina, men også av andre årsaker. President Obama var likevel prisverdig dempet i sine første uttalelser. Han sa prioriteren var å finne ut hvor mange amerikanere det var ombord, at USA skulle gjøre alt for å hjelpe ukrainske myndigheter med å finne ut årsaken til ulykken, og at nå gikk tanker og bønner til de etterlatte, uansett hvor de kommer fra. Her var ingen forhåndsdømming, ingen forsøk på å slå politisk mynt på en forferdelig ulykke.

Lignende kan man ikke si om ukrainske myndigheter. Jeg må si de er udregelige. De er klokkeklare på at dette er utført av «russisk-støttede separatister», president Porosjenko brukte uttrykket «handling av terrorisme», og et departementsmedlem fra Timosjenkos Fedrelandsparti, mente at nå måtte det internasjonale samfunn bidra til å stenge grensen mellom Ukraina og Russland. De bruker katastrofen i propagandakrigen, bruker den til å få mer støtte i det de ser som kampen mot Russland. Her er ingen ydmykhet. Ingen som ymter frempå at det nå kanskje er på tide å roe seg ned. Kampene i øst har kommet helt ut av kontroll. Det er blitt en internasjonal skandale. Et sivilt fly er skutt ned, fullsatt, 280 passasjerer fra hele verden, pluss besetning.

Russland har også skyld. Det skal ingen underslå. De er mestere i maktspillet som foregår over Ukraina. De har virkelig fått mye ut av en situasjon som så veldig vanskelig ut for dem, da Janukovitsj ble jaget, og en samlet vestlig verden umiddelbart støttet det nye regimet som grep makten. Den vestlige verden har også skyld, stor skyld. NATO og EU, de har gått inn i Ukraina uten å kjenne skikkelig til forholdene der, som USA har hatt for vane over hele verden. I Ukraina er antent en bombe det ikke var nødvendig å tenne. Det var vanskelig under Janukovitsj. Men neste valg var planlagt februar neste år. I stedet ble landet kastet ut i kaos, sterkt støttet av de vestlige stormaktene, USA og EU. Ikke alle er enige i deres politikk. Noen har grepet til våpen. Nå er det skutt ned et sivilt fly med disse våpnene. Borgere fra EU og NATO er også drept.

Man kunne drømme det kom noe godt ut av denne katastrofen. At stormaktene skjønte det er galskap hva de driver med. Krigen i Ukraina vil ikke ta slutt. Det er uhyre vanskelig å slå ned slike delvis organiserte partisangrupper, særlig når de har støtte av Ukraina, og båndene er så tette som mellom disse områdene i Ukraina, og Russland. Det er en krig som ikke kan vinnes, som bare vil svekke både Ukraina og Russland, som vil ta livet av folk, og gjøre lidelsene store for de som får leve. Man må få slutt på kampene, og få organisert Ukraina på en måte som gjør det mulig for landet å komme seg videre.

Det er imidlertid lite sannsynlig at slike drømmer vil få oppfylt. Det ukrainske parlamentet er nå dominert av representanter fra Timosjenkos Fedrelandsparti og høyreekstreme Svoboda. Stemningen i landet er også at «separatistenes skal tas», de skal «knuses», her er ikke rom for forhandlinger. Dette er også godt hjulpet av propagandaen i ukrainske medier. USA og EU støtter denne linjen. Og det er veldig få tegn på noe reelt ønske om en alternativ linje.

Så selv en katastrofe som dette vil ikke avverge videre kamper. Både russerne og opprørerne er også selvrettferdige, de mener det oppriktig når de holder også ukrainerne ansvarlige. Hadde ikke de sendt så mange militærfly østover, hadde det heller ikke vært nødvendig å skyte dem ned. Folk flest i Vesten vil være hylende uenige i denne tolkningen, men de må nok ta med i betraktningen av at mange som mener dette, er folk som bor der. Deres syn på sakene bør også tillegges betydning. Det er deres hus militærflyene flyr over.

Men det er ingen grunn til å drømme. Hver side står beinhardt på sin egen rett, i alle fall offentlig. Det eneste gode som kan komme ut av denne ufattelige katastrofen, er at sivile fly slutter å fly over krigsområder. Det er galskap. Og den galskapen er mulig å unngå.