Dårlig nytt år

Merk: Denne posten er noe endret etter at jeg blandet sammen saudiske kong Salman (bin Abdulaziz al Saud) og forsvarsministeren prins Mohammed Bin Salman al Saud, etter en kommentar som påpekte feilen.

*

Jeg tenkte først å skrive en post om min egen nyttårsfeiring og bursdag, den var jo riktig hyggelig, men tiden løp fra meg og begivenhetene har innhentet meg. Det tegner ikke til å bli noe godt, nytt år, 2016, og jeg må spandere en post på hva som har skjedd så langt, og som har gjort en vanskelig situasjon verre.

2. januar drepte Saudi Arabia den shiamuslimske religøse lederen Sheik Nimr al-Nimr. Han var en av 47 stykker som ble henrettet samme dag, beskyldt for terrorisme. Forbrytelsen hans går tilbake til den arabiske våren, der Nimr al-Nimr var en av dem som talte det saudiske kongedømmet i mot. Som opposisjonsleder stod han for og oppfordret til ikke-vold, det er en lang tekst om ham på Wikileaks, fra 2008, det er ingen måte Saudi Arabia og deres tilhengere kan argumentere for at dette drapet var legitimt. I så fall er det legitimt å drepe meningsmotstandere.

Saudi Arabia har gjort dette mange ganger før. Som regel har det foregått i det stille. Saudi Arabia er vår allierte som gjør seg best uten mediedekning. De slipper unna forbrytelser mange ganger verre enn det Russland blir boikottet for. De er i krig med sit naboland, Jemen, i et rent forsøk på å beholde sin innflytelse der. De er også storinnkjøpere av våpen, også fra USA, til tross for at det i følge internasjonal lov er forbudt å selge våpen til land som åpenbart skal bruke dem mot sivile. Forholdene for kvinner og homofile er på verdensbunnen, liberale verdier er ikke-eksisterende, og de har mistenkelige bånd til flere terrororganisasjoner over det meste av verden der det finnes muslimer. De er erkeeksempelet på vår vestlige dobbeltstandard, der det ikke er så farlig med hva du gjør, men hvem du er på lag med.

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr brøt imidlertid noen regler, uskrevne. Det er enda et eksempel på det som det har blitt så altfor mye av de siste par årene, at de tingene man bare ikke gjør, er blitt noe man gjør likevel. Den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet på grensen til Syria er et prakteksempel. Den ukrainske sabotasjen av el-forsyningen til Krim er en annen. Det som før var utenkelig, er nå fakta.

Situasjonen i Midt-Østen er svært spent, der den ikke står i full fyr. Syria er ødelagt, og i en borgerkrig som borgerkriger ofte ender opp med å bli, full av ulike aktører, også internasjonale. Jemen er også i krig, men det er en krig verden bryr seg mindre om, merkelig nok. Derfra kommer det heller ingen flyktninger, uten at jeg ser noen verken eksperter eller andre kommentatorer stille spørsmål om hvorfor det. Krigsforbrytelsene i Jemen er legio, klasebomber, bombing av sivile mål, nå sist et sykehus for blinde barn, det foregår alt sammen uten den store internasjonale forargelsen andre konflikter blir fulgt av. I det utvidede Midt-Østen, med Nord-Afrika, er situasjonen knapt bedre, med Libya som arnested for terrororganisasjoner og regionale konflikter.

I mange av disse konfliktene er det de regionale stormaktene Saudi Arabia og Iran som står mot hverandre. Her hos oss er vi bombardert med hjernevask om at Iran er skurken, de er ondskapens arnested, det er herfra alt vondt kommer. De hadde riktignok en islamistisk revolusjon i 1979, og de har i sitt program å spre denne revolusjonen, men som shiamuslimer i en muslimsk verden av sunnier er det kanskje ikke helt realistisk, særlig når forholdet mellom persiske iranere og araberne veldig langt fra er det beste. Det var vel også de første par årene av revolusjonen forsøkene på spredning var mest reell, og det var alltid en diskusjon om spredningen skulle være voldelig, eller på det idemessige planet.

Kort sagt er det kanskje ikke helt dekning for alt vondt som blir sagt og gjort mot Iran. De er et stort og mektig land, med en svært stolt og lang kultur, men de er omgitt av fiender og folk som hater dem, og de har verdens største supermakt beint i mot seg. De fikk uventet og sikkert også uønsket hjelp av Bush-administrasjonen som fikk avsatt og drept Saddam Hussein i Irak, og erstattet ham med et shia-muslimsk styre. Men de er sterkt presset nå i Syria, der en broget allianse av stormakter i Vesten og i Midt-Østen ønsker å erstatte shiavennlige Assad med et sunnistyre. Også i Jemen er det Shiaene og sunniene som står mot hverandre, og dermed også en krig mellom Saudi Arabia og Iran, om hvem som skal ha kontrollen over det lutfattige, men strategisk viktige landet.

I konflikten mellom Saudi Arabia og Iran er Iran litt på vei opp, Saudi Arabia litt på vei ned. Iran fikk på plass en atomavtale med resten av verden i fjor, og skal få lettet på sanksjonene mot slutten av januar, om betingelsene er oppfylt, som de nå ser ut til å være. De vil dermed få delta aldri så lite grann i internasjonal handel igjen, få solgt litt olje og andre varer, lånt litt penger, bli en aktør på markedet. Saudi Arabia merker kjøret med en lav oljepris. De gikk så vidt jeg fikk med meg i fjor på sitt første år med budsjettunderskudd, og er ventet å få det igjen i år. De må ta av reservene, som de har mange av, men ikke ubegrenset. De har måttet stramme litt inn på de svært generøse subsidiene de gir folket sitt, og som gjør at kongefamilien kan beholde makten og gjøre ellers som de vil.

På Politico.com er det en godt skrevet artikkel om forholdet mellom Saudi Arabia og Iran, og at Saudi Arabia nok ikke er en ideell alliert, som Iran heller ikke er en perfekt fiende. Det florerer også med andre artikler om det åpenbare, at Saudi Arabia har litt for mange terrororganisasjoner på lønningslisten til at det blir helt bra å være på lag med dem, og at Iran ikke har gjort seg skyldig i så mange forbrytelser som isolasjonen av dem skulle tilsi. Jeg vet ikke om det er andre enn jeg som har merket at også tradisjonelle massemedier har begynt å trykke kritiske arikler om Saudi Arabia, uten at det er i nærheten av å nå russiske dimmensjoner, selvsagt, enda det går an å argumentere for at Saudi Arabia og deres støttespillere er en langt større trussel, enn Russland og Putin. Hadde det saudiske kongehuset blitt brukt i overskriftene som Putin blir det, så hadde kanskje verden sett annerledes ut.

  • Eksempel fra i dag: Overskrift i Aftenposten, «Putins neste trekk – Afghanistan, der vesten er i ferd med å trekke seg ut», eller noe i den duren der. Hva er Kong Salmans neste trekk, Aftenposten, er det Jemen, Syria – eller Afghanistan for ham også? Hvilke lover har Kong Salman underskrevet, henrettelser har han iverksatt, bombetokt satt i gang? Man kan vel også spørre Aftenposten og andre vestlige likesinnede om hva verre ugagn Russland kan finne på i Afghanistan, enn den vestlige verden har gjort siden de begynte å finansiere og utstyre Mujahedinen fra slutten av 1970-tallet som del av den kalde krigen mot Sovjetunionen.

I det saudiske kongehuset er det kamp og rivalisering etter at gamle kong Abdullah døde i fjor, og hans halvbror, kong Salman, overtok makten. Dere husker kanskje at en stor del av verdens ledere, inkludert vår kronprins, deltok i begravelsen til den avdøde kongen. Barack Obama avbrøt et sjeldent og gledelig besøk til India, der han talte blant annet om kvinners rettigheter, for å reise til begravelsen til den Saudiske kongen, i et land der kvinners rettigheter om mulig er enda dårligere stilt enn i India. Det var samme år som ingen vestlige statsledere deltok i minnemarkeringen i Moskva over andre verdenskrigs slutt, for øvrig. Det er ikke hva man gjør, men hvem man er på lag med, som avgjør posisjonen i verden.

Uansettt, Saudi Arabia er et lukket land, vel så lukket som andre land vi kritiserer for å være det, svært lite kommer ut av det som foregår. Det blir skrevet om en ung prins, 30 år gamle Mohammed Bin Salman al Saud, som nå er forsvarsminister, og som var den som satte i gang den militære intervensjonen i Jemen. Det blir spekulert i at han er den som trekker i trådene for Saudi Arabias nå mer aggressive utenrikspolitikk. Det kommer en tid da Saudi Arabia er under press. Konfliktene i regionen går ikke helt godt, statsfinansene er ikke så ubegrensede som de var, erkerivalen Iran beveger seg mot det gode selskap, i det hele tatt, Saudi Arabias posisjon er svekket, og det samme kan kongehusets posisjon i landet være. Kanske er det derfor de nå går til slikeekstreme skritt som de har gjort?

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr er det siste i rekken. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at han vil provosere frem en reaksjon fra Iran, slik at atomavtalen med det internasjonale samfunn kan bli torpedert, sanksjonene mot landet kan bli opprettholdt, og deretter at krigene i Syria og Jemen kan fortsette, til situasjonen i de landene er mer slik som wahhabistene i Saudi Arabia håper på. Om Salafisme og Wahhabisme kan man lese på snl., selv om man kanskje må utenlands for å lese hva det virkelig betyr og hvorfor det kanskje er noe verdt å være bekymret for. Norsk tradisjon har en viss tradisjon for å nedtone det som er vondt og kritikkverdig i islam, som denne radbrekkingen av en lærebok om «spansk gullalder» under muslimsk styre i Middelalderen skulle indikere.

Reaksjonene har blitt som Saudi Arabia kunne vente. I Teheran satte demonstranter fyr på den saudiske ambassaden, ingen ble skadd, ambassaden stod tom, men det er likevel slik iranske styresmakter skal beskytte mot. Etter det har Saudi Arabia og flere allierte i gulfen og Nord-Afrika (!) brutt de diplomatiske forbindelsene med Iran, noen av dem også handelsforbindelser og flyforbindelser. Offisielle reaksjoner i den vestlige verden har som ventet vært milde. Henrettelsene har blitt kritisert, men ikke slik at Saudi Arabia har noe å frykte, det venter dem ingen konkrete reaksjoner. John Kerry skal ha forsøkt å megle, først uoffisielt, med telefonoppringinger til Teheran og Ryhad, så ble det offisielt og kjent at dette ble gjort, Russland har også tilbudt seg å megle. Den meglingen er mer troverdig, siden Russland ikke så tydelig har tatt parti i saken, og forsøker å holde seg på god fot med både Iran og Saudi Arabia – et diplomatisk kunststykke, skulle de lykkes i det.

I Midt-Østen var eskalering av konflikten mellom Iran og Saudi Arabia noe av det verste som kunne skje. Saudi Arabia fant en måte å gjøre det på. Om det var håpløst vanskelig å finne en fredelig løsning, what so ever, før, er det blitt mye verre nå.

Nyttårsaften skjedde det også en helt forferdelig hendelse i Europa, i Tyskland, selv om den ikke ble kjent før et par dager senere. Det skal dreie seg om hundrevis av menn som har antastet opp mot hundre kvinner, tysk politi har 90 konkrete anmeldelser, meldes det, i sentrum av Köln. Hører man nyheten på denne måten frykter man straks det skal dreie seg om innvandrere, og det gjør det også, av «arabisk» eller «nord-afrikansk» utseende. De skal ha tatt på pupper og rumper til tilfeldig forbipasserende kvinner, så de har fått skrubbsår på dem, en kvinne fikk plassert en nyttårsrakett i hetten på jakken sin. En mann fikk både sin 15årige datter og kjæreste antastet, uten at han kunne gjøre noe. Overgriperne var simpelthen for mange.

Lignende, i mindre omfang, skal ha skjedd i Hamburg og Stuttgart. Mindre omfang dreier seg likevel om flere titalls, slett ingen bagatell.

Om Europa hadde vanskelig for å håndtere flyktningekrisen før dette, er det vanskelig inntil det umulige å se hvordan de skal kunne gjøre det nå. Ordføreren i Köln, Henriette Reker, har klønete gått ut og oppfordret kvinner til å «holde seg på armlengdes avstand», og «passe seg», altså snublet inn i å gi ofrene skylden, og indikere at dette er noe vi må akseptere og leve med. Innvandringsmotstandere har selvfølgelig kastet seg på henne som ulver, på sosiale medier. Reker er den samme politikeren som måtte på sykehus i fjor etter å ha blitt knivstukket som følge av sin støtte til Tysklands liberale innvandringspolitikk.

Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, ble så vidt jeg husker kåret til årets person av Time magazine i fjor. Jeg er enig i at hun er en politiker og en statsleder av et format det ikke finnes maken til i vår tid. Hun har virkelig fått noen store kriser i fanget, hun har ridd unna Ukraina-krisen, den mest unødvendige av dem, hun fikk seg noen skrammer av den greske gjeldskrisen og Tysklands håndtering av den, men er nå kanskje i ferd med å knekke sammen under flyktningekrisen. Det går ikke at Europa tar i mot hundretusenvis av muslimske flyktninger, når prisen er terrorangrep, antasting av kvinner og nedstengning av hele byer for terrortrusselen. Det går ikke i lengden, om debatten ikke blir tatt av de siviliserte og moderate, vil den bli tatt av de ekstreme og ultranasjonale. De vil gjøre det med vold, som det allerede er flere eksempler på. Disse blir fordømt, men de blir ikke forstått. Det er ikke lenger noen god kontakt mellom den politiske og økonomiske eliten i samfunnet, og folket som føler seg truet.

Dette er en reell trussel for Europa som vi kjenner det, og demokratiet som vi kjenner det. Det er en trussel på en annen måte og en annen skala enn vi tidligere er kjent med, og det kommer i en tid der vi også på andre måter er svekket. Det europeiske demokrati- og fredsprosjektet står i fare for å mislykkes, tre år etter vi selvtilfreds tildelte det fredsprisen.

Ukraina er nå om dagen mest en trussel for seg selv. Det landet er ødelagt ettertrykkelig. For tre år siden gikk det an å leve der, tross vanstyre, fattigdom og korrupsjon, nå har det kommet en gallup som viser at landet er på vei mot slutten. Her er en omtale fra Newsweek, dere kan lese de dystre tallene selv. 17 % støtter nå president Porosjenko. Selv i de vestlige delene av landet har han lavere oppslutning enn Janukovitsj hadde, da han ble styrtet. Hele 79 % av landets befolkning rapporterer seg selv som fattige, opp fra 62 % i fjor. 17 % er fornøyd med sin levestandard, karakteristisk nok det samme tallet, som de som er fornøyd med Porosjenko. Landet har også en helt umulig oppgave. De skal liksom bekjempe en oligarkklan med full kontroll over landets medier, politikk og økonomi, samtidig som de skal tre ned «austerity» fra IMF over en altfor hardt prøvet befolkning. Lånene fra IMF forsvinner i korrupsjon, eller til den håpløse «Anti terror operasjonen» ATO mot en enda hardere prøvet befolkning i Donbass. Demokrati- og fredsprosjektet i Ukraina har endt i en spektakulær fiasko.

Kunne ikke NRK spilt av det klippet med Børge Brende der han sier at «Ukraina ønsker å gå inn på demokrati og ta opp kampen mot korrupsjon, og så kommer Russland og ødelegger», eller hvordan han nå formulerte det. Nå har Ukraina snart hatt ett år i fred fra Russland, Minsk2-avtalen var fra februar 2015, det Ukraina som var igjen kunne gått inn på alt det demokratiet de ønsket og bekjempet korrupsjon som bare juling, resultatet er lik nuller, eller kanskje man heller skulle si minus. Det står verre til nå, enn det gjorde da. Maidan-revolusjonen har gjort Ukraina verre, akkurat som vi sa, vi som ikke slengte oss inn i koret som støttet den.

Ukraina har fremdeles potensiale til å ende opp i en verdensomspennende konflikt, all den tid NATO nå har bestemt seg for at krisen i Ukraina representerer «en militær trussel fra Russland». Det er en trusselvurdering som gjør at en får lyst til å gi opp troen på den opplyst, demokratisk debatt. Russland er en trussel fordi vi truer dem. En væpnet konfrontasjon kan komme av at Høyre sektor eller andre ekstremister i Ukraina fremprovoserer en russisk reaksjon, og så kommer NATO inn litt etter litt, slik de de to siste årene de facto har vært i ferd med å gjøre. En slik konfrontasjon minner om den som Saudi Arabia nå fikk til mot Iran, eller som tyrkerne forsøkte mot Russland, ved å skyte ned flyet der. Ukraina har på ny stengt strømforsyningen til Krim, forresten, men gudskjelov er Putin en mer sindig mann enn han blir fremstilt som, Russland rister provokasjonene av seg, og forsøker å orientere seg i den nye verden.

Farlig som dette er blir vante kriser som at Kinas børs to av fire handledager har vært stengt på grunn av stort fall, og Europa og USA har startet børsåret med en nedgang man må tilbake til finanskriseåret 2008 for å finne maken til, det er sånt som knapt kvalifiserer til oppmerksomhet. Heller ikke at Nord Korea sprenger en atombombe så kraftig at det blir registrert jordskjelv i området, er nok til å forandre noe særlig. De er kriser som de pleide å være, som vi har greid å løse tidligere. Krisene som rir verden i dag er av en annen type og av en annen skala, og vestlige statsledere ser ut til å famle i blinde på feil sted i sine motvillige forsøk på å adressere dem og gjøre noe med dem. Debatten om dem adresserer heller ikke problemene som de er, men opererer i gamle mønstre av helter og skurker, forbrytere og ofre, der vi så veldig gjerne vil vise vår sympati med ofrene at det blir uakseptabelt å påpeke at også de kan ha feil. Vi har vært så hellig overbevist om våre egne, gode intensjoner, at vi har glemt at gode intensjoner ikke alltid leder til et godt resultat.

Det er på vei til å bli for sent å gjøre noe med det. Vi har fått et dårlig nytt år, om enn jeg så inderlig gjerne skulle ønsket det motsatte.

Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.