Til Kiev, som et takvrak

Takvrak er ikke noe ord. Men rytmen i ordet dekker hvordan jeg følte meg da vi kom frem.

Reisen gikk for øvrig ganske fint. Det er sjelden vi får det til så sømløst og smertefritt. Alt var ganske pakket og klart dagen i forveien. Alle tre sovnet tidlig på kvelden. Vi våknet før vekkerklokken halv fire. Mat og niste ble smurt. Mor hentet oss 0415. Etter litt strev fikk vi de mange og store koffertene inn i bilen. På Sola kom vi greit igjen kontrollene. Flyreisen var uten stort sresss og problemer. Men det har vært stress, og jeg gikk rett i seng og sovnet etter å ha spist.

Vi hadde bestilt billetter hver for oss. Det skyldes at Lufthansa som vi reiser med, er mye billigere når man bestiller tur/retur. Olia og Irina reiser hjem i mai, jeg reiser etter påske. Dermed måtte vi bestille hver for oss. På forhånd greide vi ikke å sjekke inn. Så det var spennende å se om vi fikk sitte ved siden av hverandre da vi skulle gjøre det på Sola. Klokken var fem da vi kom, en time til flyet gikk, og jeg var smått stresset. Vi stod med hver vår innsjekkingsmaskin, og tøyset det til sånn at vi måtte sitte langt fra hverandre de to første flyturene, men fra München til Kiev ville vi sitte sammen. Annet trøbbel her, var at Olia ikke fikk skrevet ut bagasjelapper for sin egen koffert og Irinas. Det skulle – kanskje – gi oss problemer da vi kom frem.

Først gjaldt det å få bagasjelapper på kofferten og sendt dem av gårde herfra. Det gikk fint, det eneste var at hun bak skranken sjekket all bagasjen inn på ny, inkludert min, som allerede var sjekket inn, og som jeg hadde bagasjelapp på.

Gjennom sikkerhetskontrollen ble det trøbbel med yoghurt og juice vi hadde med til Irina. Her ble det for en gangs skyld noe søtt i disse kontrollene. Jeg skulle ut og spise yoghurten, vi hiver den da ikke, men imens jeg organiserte og forhørte meg hvordan det fungerer, ble juicen også funnet, og det kom frem at det var til Irina. Da var det greit. Det var barnemat. Det er lov. Yoghurten var også for Irina. Dermed var den også lov. De sendte den gjennom en ekstra kontroll, for å sjekke at det ikke gikk an å lage bomber av juicen og yoghurten, og så var det greit. Sånn det selvfølgelig skulle være uansett.

Det ble skikkelig styr med plassene vi skulle sitte fra Stavanger til Oslo. Olia ville på død og liv ikke plage noen, så selv om jeg satt meg ved siden av dem, og få folk ville synes det var noe problem at en familie på tre satt sammen, mot at de satt et annet sted den timelange reisen, så måtte jeg altså flytte meg. Tre ganger. Først til et sted like bak, vi snappet opp skulle være ledig, men som ikke var det. Så til et sted langt fremme, der jeg selv hadde billett. Så like foran seteraden til Olia og Irina, der det var en ledig plass. Han som satt ved siden av Olia og Irina, tilbød seg flere ganger å sitte på denne plassen, men Olia takket nei. Det hører med til historien at hans familie (eller de han reiste med) satt like over til den andre raden. Da Olia og Irina gikk på do, skiftet jeg en fjerde gang, så jeg fikk sitte med Irina, og Olia satt foran. Slik kom jeg også i snakk med han som satt på plassen jeg ville hatt. De skulle til Bangok, og hadde i vente en flyreise tolv timer lenger enn oss.

I Oslo var det bare å gå av, finne riktig gate, og gå rett ombord i neste fly. Her satt jeg meg straks med Irina, mens Olia satt seg lenger fremme. Billettene våre var ekstra dumme denne reisen, vi hadde tre atskilte plasser, to i midten, og så en vindusplass, som var min. Ved den var det et ledig sete da vi sjekket inn, så vi gamblet det ville være ledig fremdeles. Det var det ikke. Men hun som skulle hatt plassen, fant seg i hun måtte sitte et annet sted. Det går ikke an at lille Irina sitter alene. Denne flyturen sov Irina mye på foten min, mens jeg sjekket tyske gloser på Anki. Olia satt på sin plass, og strikket. Og bestilte en ekstra øl til meg, i bevertningen, søt hun er.

I München hadde vi halvannen times mellomlanding. Det er en stor flypass, med flere terminaler. Så vi tok ingen sjanser, og gikk rett til vår gate. Det betydde at Irina ikke fikk leke med det lille flyet hun hadde så lyst til, hun husker det skal være noe sånt på en flyplass, men det var ikke det den terminalen vi var, og i hvert fall ikke i nærheten av gaten vår. I stedet ble det til at vi spiste nisten vår, og Irina så på flyene utenfor. Olia strikket.

Fra München til Kiev hadde vi endelig plasser ved siden av hverandre. Irina sov det meste av turen, med hodet mot låret mitt, og jeg skulle gjerne også ha sovet selv. Det er slitsomt med sånne reiser.

For første gang på lenge, lenge landet vi i Kiev i dagslys. Jeg kan ikke huske å ha sett det ser sånn ut rundt flyplassen, med boligblokker og greier. Jeg husker det som ganske øde. Men boligblokkene var gamle og vitnet om å ha stått der i årevis. Vi smilte og lo litt av dette.

Passkontrollen er ikke noe vanskelig i Kiev lenger. Men på ny var det en koffert som ikke var kommet frem. Det var det også i sommer. Andre uhell var at en tung koffert falt over leggen min, og skrapte den godt opp. Alt kostet oss ekstra tre kvarter. Den kofferten som ikke kom frem, var den jeg først hadde sjekket inn, og fått bagasjelapp på, og så hadde hun bak skranken sjekket den inn på ny. Jeg kunne ikke helt huske om jeg fikk noen bagasjelapp på den, og heller ikke kan jeg helt huske nøyaktig hvordan denne kofferten ser ut. Det er Olia som pakker den og bruker den. Vi har fått den fra andre i familien, jeg hadde hatt problemer med å beskrive den, det måtte bli cirka.

Uansett var kofferten i Oslo, og under kontroll. Den vil bli ettersendt.

Nå om dagen er det like greit å ta offentlig taxi, som noen annen, her i Kiev. Det er ikke lenger noen rabatt for å være herfra, og å kunne språket. Vår sjåfør var fra Simferopol, på Krim. Og praten var straks i gang da Olia spurte hvordan det er i Ukraina nå. – Vsjo plokha, sa han. Alt er dårlig.

Ukraina er ute av det vestlige nyhetsbildet nå. Alt som er igjen er et dårlig forhold til Russland. Nå skyldes det andre ting, valget i USA, et drapsforsøk i Englang, mange forskjellige ting. Av og til blir det nevnt at Russland tok Krim, og lager uro i Donbass, men det er langt fra så intenst som det var. Ukraina ble et ødelagt land av det som skjedde. Og den vestlige verden er langt fra uten skyld. Vi blandet oss også veldig inn, med mye god vilje og intensjoner, sikkert, men lite kunnskap om hvordan det egentlig er her nede.

Nå er fasiten her. Og bilet taxisjåføren gir, er grimt. Det er ikke brød, ikke mat, folk sulter, i følge ham. Den syke politikken har ført til at Savsjenko er arrestert, av ukrainske myndigheter, for å planlegge statskupp i landet. Dette var hun som ble en folkehelt, blant nasjonalistiske ukrainere og heiagjengen i vest, fordi hun ble arrestert og ført over til Russland. Hun ble kalt Ukrainas Jeanne de’arc. Retorikken er sterkere enn kunnskapen, får man si. Få visste hva slags menneske dette er, og hva hun egentlig hadde gjort og ble beskyldt for. I god vestlig tradisjon ble bevisbyrden endret til å væe at de slemme har alltid feil, de snille alltid rett. Siden hun ble arrestert av Putin, måtte hun være uskyldig, og dette et justismord.

Diskusjonen mellom Olia og drosjesjåføren er skikkelig. Sånne diskusjoner går det ikke an å ha i Norge. Det er derfor det er litt vanskelig for henne her, og sikkert for mange andre innvandrere. Og det er det veldig få i Norge som ser. Det er ikke bare grensene for hva det går an å si, men også måten man snakker på, hvordan diskusjonen skal føres. Mellom drosjesjåføren og Olia er det kamp om å komme til orde, de slår hverandre i hodet med argument, etterretteligheten er ikke noen hovedsak, det gjelder å få til knock out. Ingen uttrykker tvil, om noe, ingen viker en tomme. Uenigheten stakk ikke veldig dypt, men gjaldt Krim. Han var fra Simferopol, og insisterte på at folk fra Krim ikke ønsket å tilhøre Russland, og at de nå hadde fått det verre, enn da de tilhørte Ukraina.

Det var spennende å høre. Han hadde ennå familie der, barn, og var der stadig vekk. Hadde det vært jeg som førte samtalen, ville jeg søkt informasjon, spurt ham ut, hvordan kommer han seg dit, praktiske spørsmål. Men sånne spørsmål ville signalisert at man ikke vet noe, det forekommer sjelden i ukrainske og russiske diskusjoner. Det er en helt annen mentalitet. Folk og folkeslag er forskjellige, selv om vi av og til liker å insistere på at de er like.

Taxisjåføren kjørte en litt annen vei for å bringe oss hjem. Slik kom vi helt frem til døren. Den første som møter oss er Mike, hunden. Her er det ikke båndtvang, og den hvite labradoren løper fritt. Babusjka er like bak. Det er en veldig varm og hjertelig velkomst. Det er rett og slett fritt utløp av glede. Alle vet hvordan hunder blir når de ser igjen kjente og kjære. Men her var det ikke så stor forskjell på hunden og babusjka, og lille Tasja. De hoppet rundt alle sammen. Olia og Irina gikk rett inn i modusen. Her hører de hjemme.

Jeg vet ikke om de gjorde noe, spiste noe, hva som skjedde med dem. Jeg var utladet, takvrak. Inn i dusjen, myke klær, spise mat. Babusjka serverte vodka i melkeglass. Shotglassene er vekk. Jeg greide ikke engang drikke den opp. Det var å spise litt innkjøpt pizza, litt borsj. Drikke litt øl. Så var det beste som kunne skje med meg, å sovne. Det fikk jeg lov til. Helt i fred. Klokken var fem, eller noe sånt. Hvem vet?

Ankomst Kiev – ingen bagasje, men fantastisk velkomst!

Det ble ikke tid til å skrive posten med en gang. Det var en del annet å gjøre, viktigere, og kjekkere. Velkomstkomiteen som møtte meg i leiligheten vår overgår det meste jeg har kunnet forestille meg, med vår lille Irina, niesen Tasja, konemor Olia, babusjka svigermor, søster Tanja, mannen hennes (!), og til og med hunden Mike i fyr og flamme. Det var ganske spesielt, og helt forskjellig fra å komme hjem til huset på Ganddal, der jeg har alene, og bare rotet og støvet har vært der for å hilse meg.

Mellomlandingene på vei ned var ganske korte, så jeg fikk ikke tilbrakt mye tid på flyplasser, utenom i Oslo. Der vimset jeg rundt, vant med å ha et hav av tid, til jeg oppdaget «gate closing» på min flight til Riga, og jeg fikk meg en ganske lang og ufrivillig løpetur. Flyet fra Stavanger landet 1400, flyet videre gikk 1430, så det var kort tid, men jeg gjorde det verre med ikke å ha kikket skikkelig på billetten.

Fra Oslo og inn til Kiev var det Air Baltic, så nå var det slutt på all servering. Det var ikke engang kaffe å få. Jeg satt med mine tyske og russiske gloser, og fikk tiden til å gå på den måten. I Riga var jeg rask med å finne riktig gate, klok av skade etter hva som skjedde i Oslo. Tiden ble forstyrret av en merkelig gassregning jeg fikk fra Lyse, og som jeg kanskje skal skrive mer om. Så var det også noen meldinger på Skype, til de jeg savner så veldig. Løpeturen i Oslo var også motivert av det. Ikke for noen pris i verden ville jeg miste et fly og bli forsinket til de jeg vil være med, nå.

Som alltid er det surrealistisk på ukrainske fly inn til Kiev. All informasjon er på ukrainsk, og engelsk, alt snakk jeg hører, er russisk. Jeg lar dette være som det vil, forlater flyet, går inn i bussen fra flyet til ankomsthallen, inn dit, leverer pass, går for å hente bagasjen, først på do, jeg er tidlig ute med alt, men ingen bagasje kommer.

Vi hadde funnet ut Olia ikke skulle møte meg på flyplassen. De to siste årene har vi krasjet i taxien på vei ut, så Olia ville ikke ta noen sjanser. Fornuftig nok. Men det hadde vært veldig koselig om hun hadde vært der i ankomsthallen, slik som de første få gangene da hun bodde her, og jeg i Norge. Nå kunne hun også være til god hjelp med å få ordnet med bagasjen, om det ikke var for at alt foregikk inne i området der folk som ikke har reist, ikke har adgang. Jeg måtte uansett ha ordnet alt selv. Og det tok lang tid.

Her var det ukrainsk, østeuropeisk høflighet, slik den er så foraktet i Norge og Vesten, men som en som jeg har den fulleste forståelse for. De snerrer til meg første plass jeg prøver meg, dette er ikke riktig sted, ikke riktig selskap, og det samme skjer på plass nummer to. Det ser ut til at hvert flyselskap eller gruppe av flyselskaper har sine egne folk til å ordne med mistet bagasje. Det tredje stedet jeg prøver, er baltic air. Der får jeg utdelt et skjema, og kommer etter en kort stund inn i det å snakke russisk igjen. Det har vært noen uker uten. Jeg fyller ut det enkle skjemaet, og blir henvist videre for å få skjemaet stemplet. Det kan kanskje også skrives på kontoen for østeuropeiske vanskeligheter, at det er forskjellige steder for skjema og stempel, men jeg finner til slutt frem til damen i offisiell uniform, som sitter og ikke ser ut til å ha noen andre oppgaver enn å stemple skjemaer som dette.

• Hva er det med norsk ost? spør hun. Jeg er ikke forberedt på spørsmålet, og ikke heller så altfor lysten på noen samtale, jeg vil hjem til familien, men jeg forklarer så godt jeg kan det lille jeg vet om norsk geitost. Det er ikke så uvanlig å lage ost av geitemelk, men det er uvanlig at den er så brun, og at den smaker som den gjør. Hun viser også bilder av flatbrød. Hun har visst en venninne, som har kjøpt inn, og det virker kanskje som hun har tenkt å ha brunosten på flatbrødet. Det er ikke så lett å oversette flatbrød til russisk, hun bruker ordet khleb, ordet for brød, og ser ikke ut til å skille mellom flatbrød og vanlig brød. Jeg forteller henne at det er ikke så vanlig i Norge å spise flatbrød.

Det var hyggelig med en koseprat med en offisiell ukrainsk tjenestemann, i form av en kvinne, men det var når sant skal sies enda hyggeligere å få levert fra meg alle skjema, og komme meg ut av flyplassen.

Der pleide vi tidligere å bli overfalt av folk som ville tilby oss taxi. Nå som jeg trengte det, var det ingen. Det er sånne ting som er tegn på at Ukraina er blitt Europa, noe de selv er så opptatt av, men som på meg virker veldig anstrengt og kunstig. Nå står taxiene linet opp i fin rekke, og man setter seg inn i den som står først. Tidligere var det nødvendig å avtale prisen på forhånd, nå er det taksameter. De få utenlandske turistene som kommer har kanskje glede av det, men prisene er nå doblet, og de har andre måter å svindle utlendinger på, enn å forlange overpris.

Så sent som i sommer kunne vi håpe på priser mellom to og tre hundre, eller så vidt over tre hundre, før det var det betydelig lavere. Nå klokker taxameteret inn til 400 griven, en pris jeg aldri ville gått med på, om den skulle vært avtalt på forhånd. Det er blitt ryddigere, og dyrere, som Europa. Jeg er også erfaren reisende i disse landene, så jeg vet at de aldri har vekslepenger når det er utenlandske passasjerer, og at de også kan prøve seg med de innfødte. Jeg sender tekstmelding til Olia, fra taxien, at nå nærmer vi oss, og at jeg har bare 500-sedler. Om hun ikke kommer ut og møter meg, vil den ryke.

Ganske riktig. Taksameteret stoppet på 398. Jeg betalte med 500, og den stakkars taxisjåføren slo seg på lommene, vekslepenger hadde han ikke. Det får så være. Den ekstra hundrelappen i ukrainske penger er cirka 35 kroner i norske. Vi står det over. Taxisjåføren vil naturlig nok gjerne ha oss som fast kunde, og insisterer på å utveksle telefonnummer. Han heter Vladimir, sier han, og så Vladimir Putin, med en latter. Jeg ringer ham, som jeg får beskjed om, slik at han også får nummeret mitt, men jeg kommer ikke til å ringe ham igjen.

Olia kommer ut akkurat litt for sent til å betale den riktige summen. Taxisjåføren får panikk, da han ser henne, men jeg glatter over situasjonen, alt er ordnet, alt er ordnet, det blir for pinlig å ordne med ny betaling nå. Olia kan bli veldig stresset når vi betaler overpris, men jeg er klar over det, og roer henne straks ned, alt er ordnet, la oss gå inn. Der inne venter denne fantastiske velkomsten jeg skrev om tidligere, aldri har jeg vel blitt tatt så godt i mot, det er noe ufattelig deilig å komme til sine egne, og bli satt pris på der. Å bety mye for de som betyr mest for deg.

Lille Irina hadde ikke kropp stor nok til å uttrykke den boblende gleden hun følte, det boblet ut av henne. Hun løp rundt på gulvet, i et stort smil, og sa navnet på alle tingene hun visste, og lo! – Øynene, øynene! sa hun om hunden, som også løp rundt og var glad. Da vi spiste, krøllet hun seg sammen på fanget mitt. Og konemor Olia, babusjka, alle var oppriktig glade for at jeg kom, at nå var vi på ny samlet.

Det var en deilig velkomst, gjensidig glede, og hvor dyp lykke det er å se du betyr mye for de som betyr mye for deg.

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.