Morgen i München

Denne dagen skulle jeg våkne opp sammen med min kjære familie i Kiev. I stedet sitter jeg her, på flyplassen i München, og venter på fly videre. Dette er en post om problemene med moderne flyreiser, og hvor mye slit det er, når man ikke rekker flyforbindelsene.

Jeg hadde kjøpt billetten gjennom SuperSaver. Reiseruten var Stavanger – Oslo – Kiev – Riga, og jeg skulle fly både med SAS og Air Baltic. Mellomlandingene var bare så vidt over en halv time, så jeg visste det kunne bli trøbbel.

Og trøbbel ble det. Flyet fra Stavanger til Oslo ble en halvtime forsinket. Når jeg har en mellomlanding på 35 minutter er det kritisk. Men det kan gå, om flyet fra Oslo til Riga også er forsinket, og om flyet flyr raskt, og tar igjen litt tid.

Flyet fløy raskt. Flytiden mellom Stavanger og Oslo var 40 minutter, mot normalt 55. Men hva hjelper det når det er ti ekstra minutt i begge ender? Vi stod og ventet på Sola, og vi stod og ventet i Oslo. Særlig var Oslo fortærende, siden den ventingen skyldtes et vaktskifte.

Forsinkelsen var også av det dumme slaget, for det skyldes problemer med bagasjehåndertingen på Gardermoen, i følge SAS. Det betydde at det var kun vårt fly som var forsinket, så alle vi som hadde kort mellomlanding, mistet flyet vårt videre.

Og det var helt håpløs informasjon fra SAS. Vi ble bare satt av flyet, klar dere selv.

Etter en stund fikk jeg kommet meg inn på utenlandsavdelingen, og funnet frem til informasjonsdesken. Der satt en kar i telefonen, og folk rundt ham. Alle var fra vårt fly. En god håndfull skulle nettopp med samme fly som jeg, til Riga, en av dem skulle også videre til Kiev, og så var det ei som skulle til Helsinki.

Jeg har litt erfaringer med sånne forsinkelser og at man mister flyet videre. Jeg vet at ingenting er lett. Denne posten vil fort kunne bli lest av flere som søker informasjon om hva man skal gjøre, så her skal jeg skrive det skikkelig.

Det er et ganske stort problem slik samfunnet nå er organisert, at det er ingen som egentlig er interessert i å hjelpe. De vil bare ha deg vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg. Sånn var det på Sola, der sa de bare «kontakt Gardermoen». Sånn var det på flyet, der sa de «vent på informasjon». Og sånn var det nå, på Gardermoen. Stakkaren som der hjalp oss, hadde ikke gjort noe galt, men visste han måtte ordne flybilletter videre, for å få oss vekk fra sitt arbeidsområde.

Vi fikk to alternativer, vi som skulle til Kiev. Enten overnatte i Oslo, og ta Air Baltic i morgen, eller reise til München, overnatte der, og ta Lufthansa videre. Jeg valgte det siste. Og etter først å ha valgt Oslo, valgte han andre også det. Jeg snakket russisk med ham, ganske sikkert var han ukrainer. Vi fikk hver vår matkupong med 100 kroner, ikke rare maten for timevis forsinkelser, men sånn er det. Dette er business. SAS og de andre flyselskapene har lært seg det lønner seg ikke å la folk fare rundt og kjøpe maten selv, og så kreve pengne tilbake. Det blir mye arbeid, og mye penger. Begge deler vil de unngå.

Egentlig skulle flyet til Riga gå 1430, flyet videre i seks-tiden, og vi skulle være i Kiev åtte, lokal tid. Det vil si 1900, norsk tid. I stedet fikk vi nå avreise klokken 1900, avreise München.

Jeg droppet de hundre kronene på bongen, og brukte i stedet bonuspoeng på å gå inn i Loungen, så jeg kunne forsyne meg rikelig med mat, vin og kaffe. Klokken var da omtrent halv fire. I det minste fikk jeg ha litt velvære, der i driten.

Og så var det avgang München. Jeg spurte de som stod ved gate, hva jeg skulle gjøre da jeg kom til München. Godt å ha forhørt seg litt på sitt eget morsmål, før man skal ut i tysk. De sa bare, kontakt Lufthansa. Akkurat sånn det er i vår tid: vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg.

Klokken var henimot ti da vi kom ned. Etter en stund fant jeg frem til servicekontoret til Lufthansa, men de hadde ingen hyggelige meldinger, og ingen hjelp. Alle hoteller er opptatt, sa de. Vi har ingen hotell. Det har vi også sagt til SAS.

– Jaså? Så den ellers hyggelige mannen i skranken, der på Gardermoen, sendte oss til München, vel vitende at der var det ikke noe hotell for oss? Han hadde til og med sagt det var mat og middag og frokost, alt ordner hotellet. Alt for å få oss vekk, vil jeg si.

Nå flyr jeg videre, resten blir skrevet i Frankfurt…

 

Ikke hjemme enda

Det er skummelt å sende familien ut på tur, og ikke være med selv. I 2015 gikk det galt, de kom seg ikke hjem igjen, på grunn av en filleting med oppholdstillatelsen. Olia slapp ikke ut av Kiev. Denne gangen kom de seg helt til Norge før det ble stopp, og også denne gangen på grunn av byråkratiske regler.

Det er nesten enda mer irriterende, denne gangen, selv om det forrige gang hadde større konsekvenser. Den gangen tok det et par uker før de endelig fikk det i orden, og kunne reise. Nå kommer de i morgen. Men til i morgen er en evighet, jeg skulle sove med dem i dag, våkne med dem i morgen. I stedet blir det en ulidelig natt, de i Oslo, jeg her.

Problemet var at i Norge må man som kjent hente kofferten sin og gå gjennom tollen, når man kommer med fly fra utlandet og skal skifte til innenlandsreise. Det var det ikke tid til. Så mens Olia og Irina stod og ventet på bagasjen, fløy flyet de skulle være med.

Helt sykt. Dermed må Olia og lille Irina på 3, ta inn på hotell for en kort natt. De får lagt seg nå klokken elleve, tolv, når de kommer seg i seng, og så må de opp og rekke flyet klokken syv. Hadde de hatt litt mer erfaring med å fly, kunne de bare droppet bagasjen, og fått den ettersendt, når de så hvor liten tid det var. Flyselskapene må jo skjønne at det er viktigere menneskene kommer frem, enn bagasjen. Det går ikke an å sende mor og et lite barn på hotell, bare for at de skal få gått gjennom tollen.

Slik er altså reglene i Norge. De ringte, akkurat mens jeg var på beina for å gjøre meg klar til å reise ut til flyplassen altfor tidlig, så mye ventet jeg på dem. Olia sa de var i Oslo, flyet var gått, og nå skulle de inn på hotell. Det var allerede for sent med andre løsninger. Fire bagasjer har de, to håndbagasjer, og to kofferter. Mye for Olia å drasse på, når hun også skal passe på Irina.

Jeg skulle så gjerne vært med dem. Det går ikke an at de må styre med dette selv. Jeg vet jo at mellomlandinger i Norge må unngås når man kommer fra utlandet, det var en kortslutning at en slik reise ble bestilt. Flyreiser er noe herk, og det er så ofte det blir problemer med dem, men vi har ikke noe valg når kona er fra Kiev, og dette er feriestedet vårt.

Dette uhellet her, skulle det da være mulig å unngå. Lufthansa/SAS skulle selvfølgelig bare sendt Olia videre, skjønt at den bagasjen var det nytteløst å plukke opp, den kunne bli ettersendt til oss. Gjerne gjennom all toll de bare måtte ønske. De kunne for eksempel scannet kofferten, det har de utstyr til.

Men nei, regler trumfer menneskelige hensyn. For at Olia skal kunne gå gjennom grønn sone uten å bli sjekket, må hun miste et fly, overnatte på hotell, og ta et tidlig fly i morgen. Natten blir ødelagt for oss, morgendagen også. Vi har et lite barn, tre år, som denne natten skal sove fra klokken 2330 til 0530, hvis hun får det til. Så skal hun fly til meg, og være her klokken 0800, om det ikke er enda flere problemer i vente. Med flyreiser skal man ikke ta noen ting for gitt.

I morgen blir det ikke det samme når de kommer. I stedet for den rolige morgenen vi skulle ha hatt, etter en god natt sammen, blir det styr om hvordan vi skal legge opp dagen, og ad hoc hele greiene. Veldig kjedelig. Veldig unødvendig. Dumt.

Joda, i Kiev er vi, men smertefritt gikk det ikke

Forrige post var inspirert av at vi skulle reise til Kiev.  Nå har vi reist og kommet frem, men det er nå en gang slik med reiser til Kiev og andre steder, det går ikke alltid helt som man hadde tenkt.

Denne gangen sendte vi til og med tekstmeldinger hjemover av typen, «sitter på Gardemoen, alt ok, kommer frem til Kiev i kveld», og lignende. Problemet er som alltid flybussen til Flesland. Flytiden 1615 er egentlig veldig gunstig, og det er lett å være ute i god tid. Men  så er det disse siste tingene man skal gjøre rett før man går, de siste tingene man likevel vil ha med, det ene og det andre, og så er man sent ute allikevel. Blant de tingene vi hadde med denne gangen, var en stor, stasjonær datamaskin med skjerm, og det gjorde at det meste av bagasjen ble ganske tung. Når det i tillegg var snø å gå på, og jeg ikke med Olia kan insistere på mitt hastverkstempo, ble det til at det også gikk litt sakte når vi først kom av gårde. Til flybussen kom vi akkurat i tide til å se den forlate holdeplassen.

Neste flybuss tok dobbelt så lang tid som den skulle fra sentrum til flyplassen. Dermed hadde all vår gode tid, forvandlet seg til litt stress.

Men akkurat denne fasen av reisen gikk bra. Foran billettautomatene var det lite kø, innsjekk gikk rask, og til og med gjennom sikkerhetskontrollen gikk det ikke altfor lang tid. Idiotien kommer man imidlertid ikke utenom, sikkerhetsvakter er ikke i stand til å gjenkjenne en dataskjerm i en sekk, og dermed måtte den sendes seperat, slik også bærbare datamaskiner må det. Det var ennå en halvtime til avgang da vi kunne sette oss rolig i avgangshallen, og til og med vente. Da hadde i parentes bemerket en kollega av meg jeg traff større problemer – han hadde kjøpt flybillett til feil dato.

På Gardermoen skulle vi vente, og Olia skulle få se Taxfree-varer med muligheter for kjøp. Det var ikke av all verdens interesse for henne, så vi satte oss i stedet ned ved gaten lenge før tiden, og spiste rolig deler av nistematen vår. At vi kunne få problemer tenkte vi ikke på da flyet fra lufthansa ble annonsert femten minutter forsinket, 1905 i stedet for 1850. Det skulle ikke by på problemer. Planen var 2105 ankomst Frankfurt, og 2205 avgang til Kiev. Problemene begynte da vi satt på flyet og skulle høre kapteinens rutinemessige informasjon om flyturen. Den var på tysk, og det forstår jeg nå dårligere enn russisk, men han sa da vitterlig at flyet måtte vente 30 minutter før det kunne sendes til icing. Dermed er så godt som hele vår tid til gode spist opp.

Informasjonen ble gjentatt på engelsk, og nå var det ingen tvil. Vi ville bli over en time forsinket. Og som vanlig når det gjelder flyforsinkelser, blir det heller verre enn bedre, når alt kommer til alt. Jeg satt og regnet på klokken hvor mye tid vi ville ha, og hva sannsynligheten ville være for at Lufthansa ville holde igjen flyet til Kiev for å spare to hotellovernattinger. Olia – som omtrent aldri har flydd før i sitt liv – hadde imidlertid den interessante opplysningen at sannsynligvis ville alle flyene være forsinket, også det til Kiev.

Slik foregikk flyturen. Vi fikk beskjed om at ingenting ville være klart før et kvarter før landing, da ville all informasjon bli gitt. Lyset for sikkerhetsselen var for lengst tent og flyet var på vei inn for landing da informasjonen endelig kom. Det var en rekke med destinasjoner og informasjon om gate, alle mulige land og alle mulige steder, men ingenting om Kiev.

Da flyet var trygt på bakken og vi skulle ut, spurte vi flyvertinnene om hva vi som skulle til Kiev skulle gjøre, de visste ingenting. Så vi løp videre inn til flyplassen, og spurte første og beste representant for Lufthansa hva vi skulle gjøre. Og det skal det tyske flyselskapet, informasjonsdesken var plassert like utenfor gaten, vi kom dit med en gang og fikk hjelp med en gang. Ordenung must sein.

Igjen var det slik at jeg først forstod noenlunde på tysk, så fikk informasjonen på engelsk. Flyet var ennå ikke reist. Hun trengte noen telefoner for å få det bekreftet, og at alt ville bli i orden og hva vet jeg hvilke telefoner hun måtte ta. I alle fall var det slik at vi lå an til å komme oss videre til Kiev. For meg var det en langt bedre utsikt, enn å bli værende i Frankfurt over natten.

Slik ser man ut når man i all hast forsøker å rekke flyet sitt til Kiev fra flyplassen i Frankfurt.

Vi skulle til gate06. Så var bare problemet å finne den. Flyplassen i Frankfurt er enorm. Man må ta tog for å komme seg mellom de forskjellige gatene.

Resten av posten må skrives senere… Olia skal ha maskinen. Vi er i alle fall i Kiev, og alt er godt.