Morgen i München

Denne dagen skulle jeg våkne opp sammen med min kjære familie i Kiev. I stedet sitter jeg her, på flyplassen i München, og venter på fly videre. Dette er en post om problemene med moderne flyreiser, og hvor mye slit det er, når man ikke rekker flyforbindelsene.

Jeg hadde kjøpt billetten gjennom SuperSaver. Reiseruten var Stavanger – Oslo – Kiev – Riga, og jeg skulle fly både med SAS og Air Baltic. Mellomlandingene var bare så vidt over en halv time, så jeg visste det kunne bli trøbbel.

Og trøbbel ble det. Flyet fra Stavanger til Oslo ble en halvtime forsinket. Når jeg har en mellomlanding på 35 minutter er det kritisk. Men det kan gå, om flyet fra Oslo til Riga også er forsinket, og om flyet flyr raskt, og tar igjen litt tid.

Flyet fløy raskt. Flytiden mellom Stavanger og Oslo var 40 minutter, mot normalt 55. Men hva hjelper det når det er ti ekstra minutt i begge ender? Vi stod og ventet på Sola, og vi stod og ventet i Oslo. Særlig var Oslo fortærende, siden den ventingen skyldtes et vaktskifte.

Forsinkelsen var også av det dumme slaget, for det skyldes problemer med bagasjehåndertingen på Gardermoen, i følge SAS. Det betydde at det var kun vårt fly som var forsinket, så alle vi som hadde kort mellomlanding, mistet flyet vårt videre.

Og det var helt håpløs informasjon fra SAS. Vi ble bare satt av flyet, klar dere selv.

Etter en stund fikk jeg kommet meg inn på utenlandsavdelingen, og funnet frem til informasjonsdesken. Der satt en kar i telefonen, og folk rundt ham. Alle var fra vårt fly. En god håndfull skulle nettopp med samme fly som jeg, til Riga, en av dem skulle også videre til Kiev, og så var det ei som skulle til Helsinki.

Jeg har litt erfaringer med sånne forsinkelser og at man mister flyet videre. Jeg vet at ingenting er lett. Denne posten vil fort kunne bli lest av flere som søker informasjon om hva man skal gjøre, så her skal jeg skrive det skikkelig.

Det er et ganske stort problem slik samfunnet nå er organisert, at det er ingen som egentlig er interessert i å hjelpe. De vil bare ha deg vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg. Sånn var det på Sola, der sa de bare «kontakt Gardermoen». Sånn var det på flyet, der sa de «vent på informasjon». Og sånn var det nå, på Gardermoen. Stakkaren som der hjalp oss, hadde ikke gjort noe galt, men visste han måtte ordne flybilletter videre, for å få oss vekk fra sitt arbeidsområde.

Vi fikk to alternativer, vi som skulle til Kiev. Enten overnatte i Oslo, og ta Air Baltic i morgen, eller reise til München, overnatte der, og ta Lufthansa videre. Jeg valgte det siste. Og etter først å ha valgt Oslo, valgte han andre også det. Jeg snakket russisk med ham, ganske sikkert var han ukrainer. Vi fikk hver vår matkupong med 100 kroner, ikke rare maten for timevis forsinkelser, men sånn er det. Dette er business. SAS og de andre flyselskapene har lært seg det lønner seg ikke å la folk fare rundt og kjøpe maten selv, og så kreve pengne tilbake. Det blir mye arbeid, og mye penger. Begge deler vil de unngå.

Egentlig skulle flyet til Riga gå 1430, flyet videre i seks-tiden, og vi skulle være i Kiev åtte, lokal tid. Det vil si 1900, norsk tid. I stedet fikk vi nå avreise klokken 1900, avreise München.

Jeg droppet de hundre kronene på bongen, og brukte i stedet bonuspoeng på å gå inn i Loungen, så jeg kunne forsyne meg rikelig med mat, vin og kaffe. Klokken var da omtrent halv fire. I det minste fikk jeg ha litt velvære, der i driten.

Og så var det avgang München. Jeg spurte de som stod ved gate, hva jeg skulle gjøre da jeg kom til München. Godt å ha forhørt seg litt på sitt eget morsmål, før man skal ut i tysk. De sa bare, kontakt Lufthansa. Akkurat sånn det er i vår tid: vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg.

Klokken var henimot ti da vi kom ned. Etter en stund fant jeg frem til servicekontoret til Lufthansa, men de hadde ingen hyggelige meldinger, og ingen hjelp. Alle hoteller er opptatt, sa de. Vi har ingen hotell. Det har vi også sagt til SAS.

– Jaså? Så den ellers hyggelige mannen i skranken, der på Gardermoen, sendte oss til München, vel vitende at der var det ikke noe hotell for oss? Han hadde til og med sagt det var mat og middag og frokost, alt ordner hotellet. Alt for å få oss vekk, vil jeg si.

Nå flyr jeg videre, resten blir skrevet i Frankfurt…

 

Dyre billetter til Kiev – med barn over 90 dager!

Litt spesiell overskrift. Den skyldes at flybillettene til Kiev nå nesten er fordoblet fra hva de kostet tidligere, og at Irina og jeg skal være der slik at hun overskrider grensen på 90 dager for oppholdstillatelse på vanlig pass.

Det er min lille hevn for at mama Olia og Ira var en måned i Kiev uten meg. Nå skal lille Ira og jeg være en uke i Kiev uten henne.

Som alltid er vi i seneste laget ute med å bestille reisen. Men når det først skjer, skjer det fort. I dag så vi at billettene lå på to opp mot tre tusen for en billett, en vei, og fem-seks tusen tur-retur. Det fikk ikke hjelpe, billettene måtte bestilles. Og vi – eller jeg – ville gjerne ha den lengst mulig.

Så var det bare dette problemet, med at Olia og Ira har vært i Kiev 42 dager allerede. De har 48 dager igjen for denne halvårsperioden. Olia våget ikke gamble, og vi bryr oss ikke om å styre med visum for å være ekstra. Til henne kjøpte vi billetter sånn at hun får vært der 89 dager. 1 dag å gå på.

Men jeg kan være lenger, jeg var der bare 10-11 dager i påsken, så jeg har mye å gå på. Og jeg ville gjerne ha Irina med meg. Så da er det i kjent stil å undersøke om dette er mulig. I tillegg har vi ikke uvanlig allerede kjøpt billett til Olia, så det haster jo litt, sånn at vi får plass på de samme flyene ned.

Jeg skrev til Udir i Norge etter å ha undersøkt litt på nettet. Google er en enorm kunnskapsbase og har rikelig med kunstig intelligens, men her gav de lite relevante svar. Jeg fant ikke ut hvordan det var med små barn på drøyt 3 år, om det gjaldt noen spesielle regler for dem.

Samtidig som jeg undersøkte med norske myndigheter, sjekket Olia reglene i Ukraina på russisk og ukrainsk. Hun fant der ut at barn født av ukrainske mødre blir regnet som ukrainske, selv om de etterpå får et annet statsborgerskap. Det vil si at 90-dagersregelen ikke skal gjelde for Irina.

Barn født av ukrainske mødre blir regnet som ukrainske, selv om de etterpå får et annet statsborgerskap.

Norske udir viste norsk offentlig service på sitt aller, aller beste. I løpet av en time hadde jeg svar, både på mail og oppfølgingsmail. Den første mailen var et offisielt standardsvar om at man for opphold over 90 dager må søke om visum, og at det er de reisendes ansvar å ha reisedokumentene i orden. Det er ikke opp til norske myndigheter å kjenne til særregler i hvert enkelt land, de sier bare at vi må ordne med oppholdstillatelsen med ukrainske myndigheter. Det var lagt ved link til den ukrainske ambassaden i Oslo.

Oppfølgingsmailen min var om det kunne bli noen problemer med innreise til Norge, eller EU, etter å ha vært ute i over 90 dager. Der var svaret at det vil det ikke bli.

Dette var nok informasjon for oss til at Ira og jeg bestilte oss billetter sånn at vi skal være i Kiev 1 uke lenger enn mama Olia. Så får også hun kjenne på hvordan det er, å være i Norge, når ens kjære er i Kiev.

Og i anstendighetens navn, jeg har ikke slått meg helt til ro med at alt er i orden med det lange oppholdet til Irina. Vi kommer til å skaffe oss dokumenter og bekreftelser, sånn at det ikke blir noe tull når vi skal reise ut og hjem. Skulle dte mot formodning ikke kunne gå, endrer vi billettene.

Til Kiev, som et takvrak

Takvrak er ikke noe ord. Men rytmen i ordet dekker hvordan jeg følte meg da vi kom frem.

Reisen gikk for øvrig ganske fint. Det er sjelden vi får det til så sømløst og smertefritt. Alt var ganske pakket og klart dagen i forveien. Alle tre sovnet tidlig på kvelden. Vi våknet før vekkerklokken halv fire. Mat og niste ble smurt. Mor hentet oss 0415. Etter litt strev fikk vi de mange og store koffertene inn i bilen. På Sola kom vi greit igjen kontrollene. Flyreisen var uten stort sresss og problemer. Men det har vært stress, og jeg gikk rett i seng og sovnet etter å ha spist.

Vi hadde bestilt billetter hver for oss. Det skyldes at Lufthansa som vi reiser med, er mye billigere når man bestiller tur/retur. Olia og Irina reiser hjem i mai, jeg reiser etter påske. Dermed måtte vi bestille hver for oss. På forhånd greide vi ikke å sjekke inn. Så det var spennende å se om vi fikk sitte ved siden av hverandre da vi skulle gjøre det på Sola. Klokken var fem da vi kom, en time til flyet gikk, og jeg var smått stresset. Vi stod med hver vår innsjekkingsmaskin, og tøyset det til sånn at vi måtte sitte langt fra hverandre de to første flyturene, men fra München til Kiev ville vi sitte sammen. Annet trøbbel her, var at Olia ikke fikk skrevet ut bagasjelapper for sin egen koffert og Irinas. Det skulle – kanskje – gi oss problemer da vi kom frem.

Først gjaldt det å få bagasjelapper på kofferten og sendt dem av gårde herfra. Det gikk fint, det eneste var at hun bak skranken sjekket all bagasjen inn på ny, inkludert min, som allerede var sjekket inn, og som jeg hadde bagasjelapp på.

Gjennom sikkerhetskontrollen ble det trøbbel med yoghurt og juice vi hadde med til Irina. Her ble det for en gangs skyld noe søtt i disse kontrollene. Jeg skulle ut og spise yoghurten, vi hiver den da ikke, men imens jeg organiserte og forhørte meg hvordan det fungerer, ble juicen også funnet, og det kom frem at det var til Irina. Da var det greit. Det var barnemat. Det er lov. Yoghurten var også for Irina. Dermed var den også lov. De sendte den gjennom en ekstra kontroll, for å sjekke at det ikke gikk an å lage bomber av juicen og yoghurten, og så var det greit. Sånn det selvfølgelig skulle være uansett.

Det ble skikkelig styr med plassene vi skulle sitte fra Stavanger til Oslo. Olia ville på død og liv ikke plage noen, så selv om jeg satt meg ved siden av dem, og få folk ville synes det var noe problem at en familie på tre satt sammen, mot at de satt et annet sted den timelange reisen, så måtte jeg altså flytte meg. Tre ganger. Først til et sted like bak, vi snappet opp skulle være ledig, men som ikke var det. Så til et sted langt fremme, der jeg selv hadde billett. Så like foran seteraden til Olia og Irina, der det var en ledig plass. Han som satt ved siden av Olia og Irina, tilbød seg flere ganger å sitte på denne plassen, men Olia takket nei. Det hører med til historien at hans familie (eller de han reiste med) satt like over til den andre raden. Da Olia og Irina gikk på do, skiftet jeg en fjerde gang, så jeg fikk sitte med Irina, og Olia satt foran. Slik kom jeg også i snakk med han som satt på plassen jeg ville hatt. De skulle til Bangok, og hadde i vente en flyreise tolv timer lenger enn oss.

I Oslo var det bare å gå av, finne riktig gate, og gå rett ombord i neste fly. Her satt jeg meg straks med Irina, mens Olia satt seg lenger fremme. Billettene våre var ekstra dumme denne reisen, vi hadde tre atskilte plasser, to i midten, og så en vindusplass, som var min. Ved den var det et ledig sete da vi sjekket inn, så vi gamblet det ville være ledig fremdeles. Det var det ikke. Men hun som skulle hatt plassen, fant seg i hun måtte sitte et annet sted. Det går ikke an at lille Irina sitter alene. Denne flyturen sov Irina mye på foten min, mens jeg sjekket tyske gloser på Anki. Olia satt på sin plass, og strikket. Og bestilte en ekstra øl til meg, i bevertningen, søt hun er.

I München hadde vi halvannen times mellomlanding. Det er en stor flypass, med flere terminaler. Så vi tok ingen sjanser, og gikk rett til vår gate. Det betydde at Irina ikke fikk leke med det lille flyet hun hadde så lyst til, hun husker det skal være noe sånt på en flyplass, men det var ikke det den terminalen vi var, og i hvert fall ikke i nærheten av gaten vår. I stedet ble det til at vi spiste nisten vår, og Irina så på flyene utenfor. Olia strikket.

Fra München til Kiev hadde vi endelig plasser ved siden av hverandre. Irina sov det meste av turen, med hodet mot låret mitt, og jeg skulle gjerne også ha sovet selv. Det er slitsomt med sånne reiser.

For første gang på lenge, lenge landet vi i Kiev i dagslys. Jeg kan ikke huske å ha sett det ser sånn ut rundt flyplassen, med boligblokker og greier. Jeg husker det som ganske øde. Men boligblokkene var gamle og vitnet om å ha stått der i årevis. Vi smilte og lo litt av dette.

Passkontrollen er ikke noe vanskelig i Kiev lenger. Men på ny var det en koffert som ikke var kommet frem. Det var det også i sommer. Andre uhell var at en tung koffert falt over leggen min, og skrapte den godt opp. Alt kostet oss ekstra tre kvarter. Den kofferten som ikke kom frem, var den jeg først hadde sjekket inn, og fått bagasjelapp på, og så hadde hun bak skranken sjekket den inn på ny. Jeg kunne ikke helt huske om jeg fikk noen bagasjelapp på den, og heller ikke kan jeg helt huske nøyaktig hvordan denne kofferten ser ut. Det er Olia som pakker den og bruker den. Vi har fått den fra andre i familien, jeg hadde hatt problemer med å beskrive den, det måtte bli cirka.

Uansett var kofferten i Oslo, og under kontroll. Den vil bli ettersendt.

Nå om dagen er det like greit å ta offentlig taxi, som noen annen, her i Kiev. Det er ikke lenger noen rabatt for å være herfra, og å kunne språket. Vår sjåfør var fra Simferopol, på Krim. Og praten var straks i gang da Olia spurte hvordan det er i Ukraina nå. – Vsjo plokha, sa han. Alt er dårlig.

Ukraina er ute av det vestlige nyhetsbildet nå. Alt som er igjen er et dårlig forhold til Russland. Nå skyldes det andre ting, valget i USA, et drapsforsøk i Englang, mange forskjellige ting. Av og til blir det nevnt at Russland tok Krim, og lager uro i Donbass, men det er langt fra så intenst som det var. Ukraina ble et ødelagt land av det som skjedde. Og den vestlige verden er langt fra uten skyld. Vi blandet oss også veldig inn, med mye god vilje og intensjoner, sikkert, men lite kunnskap om hvordan det egentlig er her nede.

Nå er fasiten her. Og bilet taxisjåføren gir, er grimt. Det er ikke brød, ikke mat, folk sulter, i følge ham. Den syke politikken har ført til at Savsjenko er arrestert, av ukrainske myndigheter, for å planlegge statskupp i landet. Dette var hun som ble en folkehelt, blant nasjonalistiske ukrainere og heiagjengen i vest, fordi hun ble arrestert og ført over til Russland. Hun ble kalt Ukrainas Jeanne de’arc. Retorikken er sterkere enn kunnskapen, får man si. Få visste hva slags menneske dette er, og hva hun egentlig hadde gjort og ble beskyldt for. I god vestlig tradisjon ble bevisbyrden endret til å væe at de slemme har alltid feil, de snille alltid rett. Siden hun ble arrestert av Putin, måtte hun være uskyldig, og dette et justismord.

Diskusjonen mellom Olia og drosjesjåføren er skikkelig. Sånne diskusjoner går det ikke an å ha i Norge. Det er derfor det er litt vanskelig for henne her, og sikkert for mange andre innvandrere. Og det er det veldig få i Norge som ser. Det er ikke bare grensene for hva det går an å si, men også måten man snakker på, hvordan diskusjonen skal føres. Mellom drosjesjåføren og Olia er det kamp om å komme til orde, de slår hverandre i hodet med argument, etterretteligheten er ikke noen hovedsak, det gjelder å få til knock out. Ingen uttrykker tvil, om noe, ingen viker en tomme. Uenigheten stakk ikke veldig dypt, men gjaldt Krim. Han var fra Simferopol, og insisterte på at folk fra Krim ikke ønsket å tilhøre Russland, og at de nå hadde fått det verre, enn da de tilhørte Ukraina.

Det var spennende å høre. Han hadde ennå familie der, barn, og var der stadig vekk. Hadde det vært jeg som førte samtalen, ville jeg søkt informasjon, spurt ham ut, hvordan kommer han seg dit, praktiske spørsmål. Men sånne spørsmål ville signalisert at man ikke vet noe, det forekommer sjelden i ukrainske og russiske diskusjoner. Det er en helt annen mentalitet. Folk og folkeslag er forskjellige, selv om vi av og til liker å insistere på at de er like.

Taxisjåføren kjørte en litt annen vei for å bringe oss hjem. Slik kom vi helt frem til døren. Den første som møter oss er Mike, hunden. Her er det ikke båndtvang, og den hvite labradoren løper fritt. Babusjka er like bak. Det er en veldig varm og hjertelig velkomst. Det er rett og slett fritt utløp av glede. Alle vet hvordan hunder blir når de ser igjen kjente og kjære. Men her var det ikke så stor forskjell på hunden og babusjka, og lille Tasja. De hoppet rundt alle sammen. Olia og Irina gikk rett inn i modusen. Her hører de hjemme.

Jeg vet ikke om de gjorde noe, spiste noe, hva som skjedde med dem. Jeg var utladet, takvrak. Inn i dusjen, myke klær, spise mat. Babusjka serverte vodka i melkeglass. Shotglassene er vekk. Jeg greide ikke engang drikke den opp. Det var å spise litt innkjøpt pizza, litt borsj. Drikke litt øl. Så var det beste som kunne skje med meg, å sovne. Det fikk jeg lov til. Helt i fred. Klokken var fem, eller noe sånt. Hvem vet?

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.

Reisedagen (Fly hjem fra min første juleferie i Ukraina)

Kofferten er pakket. Klokken et litt over halv fem da jeg begynner innlegget. Taxi er bestilt, og skal komme kvart over fem. Vi har beregnet god tid, med tanke på at det kan være mye trafikk, som det var da jeg kom ned hit. Flyet går 1945. Det går via Riga, og lander i Stavanger 2345. Alt er klart. Posten vil bli skrevet ferdig under reisen, og oppdatert når jeg kommer frem.

*

Flere dager senere…

Slik gikk det ikke akkurat. På flyet satt jeg og leste aviser og annet på iPad, skrev ingenting, og i hvert fall ikke blogg. Det gikk også helt upåklagelig. Det var ingen trafikk ut av Kiev. Jeg var på flyplassen i veldig god tid. Jeg hadde husket å ha med akkurat til taxien, og taxien var billig – 140 hryvnaer. Som utlending vil man nok ikke ha forhåpninger om slike summer. Det var Olia som ringte, og forhandlet.

På flyplassen gikk innsjekkingen greit, 19,5 kilo veide bagasjen, håndbagasjen hadde ingenting som interesserte sikkerhetskontrollen. Flyet var i rute. Jeg satt behagelig, kjøpte vin. I Riga var det ny sikkerhetskontroll, irriterende, men det var jo ikke vanskeligere å komme gjennom denne, enn den i Kiev.

Jeg har lastet ned gratis brukerhåndbok for Ipad. Der står hvordan man skal ta Screenshot av skjermen. Trykk «hjemknapp» og «avknapp» samtidig.

Fra Riga til Sola fikk jeg lest ut det jeg skulle, og lekte meg litt med iPaden, og fant noen nye funksjoner. Artig nok. Bøkene jeg hadde lagret for å lese, var for tunge eller dumme for flylesing, så sent på kvelden.

På flyplassen stod mor i miniskjørt og ventet på meg, som jeg skriver i neste post – og dermed er jeg i Norge!

Utsikt fra flysetet – Ett og et halvt par føtter…

 

Nettopp ankommet revolusjonært Kiev

Det er morgen lørdag 21. Desember, en dag etter innlegget ble postet, jeg sitter på rommet etter en stor og tung frokost, med kraftige kjøttkaker og solid, russisk øl. På øret er juleplaten til Bob Dylan, akkurat nå «I’ll be home for christmas», kanskje den beste julesangen jeg vet, (you can plan on me, den linjen kan ikke synges bedre enn her), og jeg har denne platen her, siden Wimp har kommet med et nytt, beleilig tilbud, 3 måneder til prisen for 1, og dermed er jeg klar til å skrive innlegget om hvordan ankomsten hit ned var.

Etter en god siste dag hos mor var jeg ivrig etter å reise. Jeg hadde gjort alt i min makt for å bli sliten og trøtt, og greie å sovne, jeg hadde løpt langt og fort, jeg hadde til og med latt være å drikke kaffe. Likevel var det slik at det kroppslige jeg ikke skjønne vitsen med å sovne da jeg la meg litt over elleve. Og da jeg endelig gjorde det, våknet jeg igjen ved den minste lyd, eller uten hjelp av lyd. Vekkerklokken halv fire fikk jeg aldri bruk for. Kvart over tre fikk det være nok. Jeg stod opp, gjorde meg klar, og ble kjørt av mor til flyplassen.

For en gangs skyld gikk flyreiser ned helt fint, uten problemer eller ergrelser av noe slag. Ivrig var jeg fremdeles. Matpakken spiste jeg på sola flyplass, i tråd med det herlige prinsipp å alltid spise alt opp før reisen begynner. Til Riga kom vi 20 minutter før tiden, og det er nå slutt på tullet med at vi må gjennom en ny sikkerhetskontroll for å reise ut av EU. Fra Riga til Kiev hadde jeg sete ved nødutgang, og dermed bedre beinplass. Bare velstand.

På Borispol, flyplassen i Kiev, suste jeg rett gjennom passkontrollen, ingen problem av noe slag. Bagasjen kom kjapt og greit. Tullete måtte vi sende den gjennom røngtenstråling, men vaktene som sjekket virket til å synes dette var like dumt og kjedelig som oss. Noen gikk rett forbi uten å sende bagasjer på dette båndet. De som ble sett, fikk beskjed om å legge bagasjen på båndet de også. Men vaktene var nok gladest for dem som ikke ble sett.

Revolusjonært Kiev

Ved ankomst var det ingen som ventet meg. Jeg var forberedt på at Olia ikke skulle være der. Hun sa det var blitt dyrere, så det var ikke nødvendig for vår faste sjåfør, Andrej, å kjøre innom og hente henne, før de sammen hentet meg på flyplassen. Jeg var ikke helt forberedt på at ikke Andrej skulle være der heller. Og på flyplassen i Kiev gjelder det å ikke se forvirret ut. Det må ikke se ut som du ikke helt vet hva du skal gjøre. Da er taxisjåførene over deg. De var straks over meg.

Heldigvis fant jeg Andrej, før jeg virkelig ble nødt til å tenke gjennom alternativene mine. Han var blitt merkbart tynnere. Kanskje et tegn på at alt ikke er som det skal være i Ukraina for tiden. Og da tenker jeg ikke på demonstrasjonene. Det er vanskelig å tro det skal komme noe godt ut av dem. Og hittil kan det nesten se ut som folk bryr seg mer hjemme hos oss, enn her nede. Jeg tenker på økonomien. Ukraina har gigantiske pengeproblemer, og det blir verre. Det når for noen et punkt der det ikke engang er mulig å late som man lever et normalt liv.

Vi kjørte hjemover, selvsagt med mindre prat enn når Olia er i bilen. Men jeg fikk nå ymtet frempå om at det er revolusjonære tilstander i byen, hvorpå Andrej smilte, som jeg også gjorde det. «Folk har fått nok av Janukovitsj», sa han. Og det kan jo være troverdig nok. Andrej pekte også på en bil med ukrainsk flagg, en del av revolusjonen. Det virket ikke til å være noe stort trykk. Mitt førsteinntrykk er at folk bare vil bli ferdige med hele greiene.

I sentrum var det trafikkork. Det kan forklare hvorfor Olia ikke kunne være med og hente meg. En kjøretur som til vanlig tar fem minutter, tok nå to timer. Det stod bom stille. «Det er revolusjonen», sa Andrej. Og nå var det han som hadde fått nok av den. Det var en tålmodighetsprøve han ikke besto, dette her. Ikke så rart, han var jo på jobb, og tok bare fri lite grann for å hente meg, for litt ekstra inntekt. Det var ikke med i beregningen at flere timer skulle gå med.

Flere enn Andrej var åpenbart utålmodige. Man kan trygt si folk ikke oppførte seg i denne trafikkorken. Det viste seg å være politiet som forårsaket den, som Andrej formulerte det. De dirigerte i hvert fall uten at det var helt forståelig hva hensikten var. Det kunne virkelig føles som de skapte mer brems, enn flyt. For meg gjorde det ikke så mye, bare litt kjedelig at jeg kom senere frem til Olia, og dumt at det plaget Andrej så mye. For Ukrainerne må det være fryktelig, hvis dette er hverdagen. Som om de ikke har nok å bekymre seg over, om de ikke skal kaste bort timer av sitt liv og arbeidstid også.

Ankomst leiligheten

Til slutt kom vi frem. Andrej hjalp å bære koffertene, fikk betalingen sin, og forsvant. Der var jeg med Olia og familien. Som vanlig var det dekket overdådig på, rikelig med mat og drikke. Det var forrett med russiske grønnsaker, og hovedrett med borsjtsj, som det skrives. Tilbehør var grovt, russisk brød, svart brød, som det heter der, «brødet som biter tilbake når du spiser det», som en amerikansk professor en gang formulerte det. Senere på kvelden ventet det potetkaker, «drainiki», og forresten var det satt frem en skål kylling også. Så det var nok mat.

Olia mente en stund at jeg ikke så nok på henne. Så hun fant etter en stund frem matematikkbøkene. Denne forklaringen fikk jeg senere. Aldri kunne jeg gjettet det da. Men sånn er det. Det er vel halvannen uke siden vi så hverandre sist, og enda lenger siden vi var med hverandre i fred og ro. Så denne ferien vil bli kjærkommen.

Den er startet nå.

En idé om hva slags overflod som blir servert ved russiske måltid.

Hjemreise alene

Det pøsregner. Jeg sitter på flyplassen i Kiev, Borispol, modernisert til det ugjenkjennelige, og ikke til det bedre. Det går ikke å kjøpe seg en koselig øl lenger. Det er bare style og metall i terminal D.

Olia er igjen i Kiev. Hun skal være der to uker til. Hele dagen i dag har vært en ikke-dag, jeg fikk den aldri i gang, det ble aldri noe med den. Vanligvis pleier jeg å være flink til å holde koken hele veien inn, få med meg alt, ikke la noen glede gå til spille. Men i dag hadde jeg ikke min vanlige tur til Hydropark, det var bare en liten rusletur rundt i Kiev med Olia, kjøpe inn kvoten, og egentlig vente.

Klokken 1710 var taxien der. 20 minutter før den var bestilt. Det pleier være krise for meg, jeg var selvsagt ikke klar, drev og pakket ferdig. Olia fikk sagt til den det var 20 minutter til den skulle være der, og jeg fikk tiden å pakke meg ferdig. Vi fikk en liten fem-minutter på kjøkkenet. Vi fikk den tradisjonelle seansen med å sitte stille på koffertene, før vi gikk ut.

Flyet skulle gå klokken 2020. Så vi var til de grader tidlig ute. Det var godt, for det var kø av biler og folk som skulle ut på helgeutflukt til datsjaer og andre steder. Taxien skulle også fylle bensin, så vi var ikke vd flyplassen før 1820. Men det passet jo godt, så kunne jeg gå like inn og sjekke inn.

Et lite forsøk på svindel var det vel også. Taxien skulle koste 135 kr, det forsikret vi oss om før jeg satte oss inn i den. Men jeg hadde bare to hundrelapper, og sjåføren hadde ikke vekslepenger. Heldigvis er jeg godt integrert. Jeg vet hva som er rett, og kan løse sånt på russisk vis. – Det er greit, sa jeg. – Jeg kan gå inn og kjøpe noe, og på den måten få den rette summen.

Slik fikk jeg kjøpt en liten ubrukelig dings, og taxisjåføren fikk sine 135 kroner. Men han gikk glipp av tips, som han kanskje ellers ville fått.

*
Det var halvannen time å vente ved gaten, sammen med tableten min. En kjøretur i buss ut til flyet, så lang at man kunne trodd de var ute etter å kidnappe oss, ble fulgt opp av en kjøretur i flyet, så lang at man kunne lure på om de hadde tenkt å rulle til Riga. Det var forresten et lite propellfly, to seter på hver side av midtgangen, jeg har plass ved vinduet, like ved vinduet, der jeg sitter nå. Det er enda en god stund til vi er i Riga, der det venter stress og ny sikkerhetskontroll, og dårlig tid for flyet videre til Sola.

Kiev er allerede bak meg. Gjerne skulle jeg hatt Olia her ved siden av meg, eller vært igjen i Kiev sammen med henne enda en uke.
*
Sånn gikk turen. Nå er jeg hjemme igjen, i et rent hus, vasket av min søster som har bodd her, og mor som har vært på besøk, men på forbausende kort tid skitnet til igjen av meg. Det skulle ikke mer til enn å åpne bagasjen, og så var det honning der. Den fløt utover, og mer da jeg forsøkte å få oversikt over skaden, og enda mer, da jeg forsøkte å redde det som ikke allerede var dynket, eller få det som var det på et trygt sted.

Men først var det mellomlanding i Riga. Det var satt av en halv time, flyet skulle være der 2215, neste gå 2245. Håpløst. Ikke fordi jeg er i mot korte mellomlandinger, det er fint BalticAir prøver å kutte ventetiden på flyplassene. Men det er ikke mulig når vi må gjennom den håpløse ekstra sikkerhetskontrollen inn i EU. Når flyet inn i tillegg er forsinket sier det seg selv, det går ikke.

Jeg løper det jeg kan, og er først av de som skal videre til Stavanger. Jeg går til gate, Last Call, inn i bussen, døren smeller igjen, og vi kjører til flyet. Der det mangler folk. Kapteinen sier det er innkommende fly fra rundt om, men det er klart, det er innkommende fra Kiev som er problemet. Flyet videre blir kanskje et kvarter forsinket på grunn av disse greiene her.

Til slutt kommer de siste passasjerene. En av dem, en søt jente, skal sitte med meg. Jeg kjenner henne igjen fra Kievflyet, og har tenkt å spørre henne om det på russisk, men det blir ikke noe spørsmål før flyet har landet. Da har vi vært gjennom både tordenvær og turbulens, flyet har ristet og falt, selv rolige Rogalendinger har hylt litt. Min sidepartner holdt seg godt fast i armlenet, ukrainere liker ikke propellfly, og tar det ikke helt som en selvfølge at alt skal gå bra. Det gjelder i hvert fall for Olia, og hennes familie.

Det blir noen minutter koselig prat når flyet har landet. Det var kjekt for henne å få snakket litt russisk i Norge, og det var det jo for meg også. Hun hadde artige opplysninger å komme med, om livet i Norge, hvor hun bodde, og hva hun gjorde. Mye er kjent stoff for Olia og meg, det gjør godt å høre at andre har lignende erfaringer.

Som alltid stiller mor opp på flyplassen for å hente og bringe, til alle døgnets tider. Og da hun har kjørt meg vel hjem, til nærmere ett, og jeg med en times tidligere tid i kroppen fra Ukraina, for meg er den to, da skulle det vel bare være å komme seg i seng, eller hva.

Men der er det altså honning. Jeg har med to bokser, store som to bøtter. Den ene har jeg lagt i en plastpose, sånn at honningen ikke skal renne ut. Den andre har Olia tapet igjen. Tapen holdt. Plastposen som en demning flomvannet renner over.

Jeg ser det straks jeg åpner kofferten. Men hva skal jeg da åpne kofferten etter? Jeg skulle legge meg. Jeg hadde til overmål pusset tennene. Jeg skulle bare åpne den, så neste dags kortbukse ligger klar. Og så ser jeg noe fuktighet, tenker det har regnet. Det er honning.

Og jeg vil ikke gjøre noe med det der og da. Jeg vil bare legge meg. Jeg vil bare løfte litt, og se på skaden, kanskje flytte posen med honning over i noe. Da jeg løfter, renner mer av honningen ut, mye mer. Jeg har nettopp pusset tennene, vil ikke gjerne spise honning. Men hva ellers? Jeg har honning på fingrene. Jeg flytter honningen over i vasken. Det drypper, jeg tråkker i det.

Jeg vil legge meg. Men det er nå mye honning i kofferten. Jeg burde jo få ut tøyet som eventuelt er rent, som honningen ennå ikke har nådd frem til. Og jeg begynner å flytte tøy, pakket rundt flasker. Det tilsølede bør jeg også flytte, ikke sant. Jeg henter en eske. Legger tøyet med honning i den. Drypper litt på gulvet.

Hvorfor all denne honningen? Hvorfor ikke pakke den skikkelig? Jeg oppfører meg som jeg ikke har hatt noen uhell med honning, men uhell med honning har skjedd før, uhell med bagasjen skjer jevnlig. Man glemmer så fort mellom hver gang.

Om honningepisoden er også skrevet på Helt grei humor. Jeg har også en tidligere historie om honning sølt i kofferten, og videre utover, her på bloggen.

Mellomlanding i Riga

Det er fryktelig tidlig. 0540 gikk flyet i dag morges fra Sola. Mor og jeg stod opp i firetiden, alt var pakket, så det var bare å drikke litt juice, pusse tennene og bære ut i bilen. Selv om alt var pakket og lå fremme, greide jeg å glemme fotoapparatet. Vi måtte snu, og kjøre tilbake.

Jeg var trøtt og vond. Det hadde vært veldig kjekt og behagelig å være hos mor disse dagene, hun hadde som vanlig strukket seg langt, det var kvalitetsmat til alle måltid, og mange av dem. Men nå ville jeg sitte i bilen med øynene igjen. Nå ville jeg sove, hvor som helst, og samme hva.

På flyplassen var det kaos. Det er vanskelig med disse flyene, på Sola er det umulig å beregne. Sist gang satt vi som idioter ved gaten og ventet på å slippe inn i flyet, en time vi meget lurere kunne sove. Denne gangen var det en forferdelig kø foran innsjekk til AirBaltic. Det var som innsjekken nettopp hadde åpnet, og alle passasjerene stod der på en gang. De tar 90 kroner ekstra hvis du ikke sjekker inn på forhånd, men det så ikke ut til å hjelpe på farten. Dette gikk tregt.

Klokken fem over fem eller noe slikt, tiden vi skulle møte på gaten, da hadde jeg kommet fremst i køen, og AirBaltic åpnet også en nabosjekkinn, i regi av KLM. Først nå ble det tre skranker til å ta seg av passasjerene. Det var fremdeles mange bak meg, og sikkerhetssjekken stod igjen.

Sikkerhetssjekken stod igjen. De siste gangene jeg har flydd fra Sola, har den gått riktig fort. Det gjorde den kanskje denne gangen også, men det var bare så altfor mange passasjerer. De var ikke i nærheten av å få oss igjennom til flyet vårt skulle gå. Og det er verdt å merke seg at vi alle var på flyplassen i god tid, det var bare klin umulig å komme seg gjennom de trange passeringssystemene, så mange vi var. Det hadde ikke nyttet å komme tidligere, køen ville fremdeles vært der. Vi brukte alle tiden på å stå i den.

Etter sikkerhetskontrollen måtte jeg på toalettet. Klart jeg måtte det, alltid før en flytur. Jeg hadde klarhet i at det var folk bak meg, så de ville uansett bli senere enn jeg, og dessuten var dett en knall som skulle på samme fly, som gikk på taxfree. Det hadde alt sammen gått helt fint, etter forholdene, var det ikke for at flyplassen var ombygget. Jeg fant ikke gaten.

På skjermene stod det «Gate closing», så det er klart, det var ikke trivelig. Jeg befant meg i en ende av flyplassen uten dører. Det var bare nødutganger. Jeg gikk ut en av dem, og så flyet som måtte være vårt. I panikken tenkte jeg bare å løpe ned til det, men jeg ombestemte meg. Det blir for dumt var det feil fly. Dessuten liker ikke flyplasser at folk løper rundt omkring i det fri. I så fall bør de lage idiotsikre system å finne frem i.

En kar hjalp meg, sa det var ned en trapp. Jeg løp ned trappen. Der var det helt tomt. Et bygg med skilt «Passkontroll» dekket korridoren videre, men ingen var der, og lysene var av. – Skal dere til Rigs, spurte jeg de første andre som kom ned. Det skulle de ikke. De neste skulle, men ble forvirret over at jeg stod der og ikke fant frem. Vi skulle bare gå rett forbi denne «Passkontrollen». Gaten var bak der.

Flyet ble en halv time forsinket. Det er ikke så rart. Olia hadde også veldig store problemer da hun fløy ned, hun fløy også med AirBaltic. De må passe seg, så ikke pengene vi sparer på å reise med dem, blir oppveid av alle de ekstra ubehagelighetene det fører med seg.

På flyet kunne jeg endelig sove. Eller jeg kunne jo ikke det, jeg sov ikke der. Jeg leste noen gamle aviser, elektronisk, som jeg nå har den, og jeg døset med en podcast på øret. Turen gikk jo ganske fort. Vi var fremme i ruten, selv om avgangen altså var altfor sen.

I Riga tok jeg ut 10 lettere, eller hva nå de latviske pengene kalles, og tok bussen til sentrum. Bussen fra flyplassen i Riga er super, det er vanlig rutebuss, og like billig. Min plan var å gå på okkupasjonsmuseet i gamlebyen. Det hadde vært kjempekjekt, det er fem år siden jeg var der nå, ville være artig å få fristet opp litt. Men museet var stengt.

Hva skal man gjøre da? Jeg har vært i byen flere ganger før, sett det jeg vil se. Det finnes ingen andre museer jeg kjenner til, som jeg vil gå til en gang til eller for første gang, og kirkene her er jo ikke all verden. Det er koselig å tusle rundt i gamlebyen, men jeg kom klokken 0930, flyet videre til Kiev går 1800.

Det jeg gjorde, var å sette på en lydbok med korstogene fra muslimenes synspunkt, og trasket i vei i en retning vekk fra alt. Slik gikk jeg til jeg kom til et lyskryss der det røde lyset var for plagsomt, og så gikk jeg på samme måte til venstre. På denne måten får jeg sett de delene av byen som ikke er ment for turister, jeg kommer meg liksom ut i livet.

Riga er en fin by. Det er en særegen blanding av Øst-Europeisk manglende vedlikehold, kommunistisk betong, pittoreske gamle bygninger og nye bygninger i gammel stil, og gjennomkommersialisert wannabe vesten. Det lyser gammel sovjetisk by av den, som det også lyser at det er en by med historie. De som bor her har nok større problemer enn det ser ut på overflaten, men det er ikke verre enn at de ikke har noen problemer med bare å vise solsiden til turistene.

På Lido, en briljant stolovaja – det er rette navn, russisk kantine – like ved sentrum av sentrum i gamlebyen, der har de 1 liter latvisk øl for 2,10. Det har jeg kjøpt. Sist gang jeg var her, hadde de også Internett. Det har de sikkert ennå, men jeg prioriterer å sitte ute, heller enn å bruke det. Klokken er nå 1310. Det er ennå et par timer igjen, til jeg tar bussen ut til flyplassen for å reise til Kiev og Olia.

Er det rart solen skinner?

Stasjonert i Kiev

Så kom vi oss trygt frem denne gangen også.

Pakkingen i går tok seg opp, og gikk helt fint, etter at Olia kom seg hjem med byttede sko. Da hadde hun ikke bare det nødvendige overskudd til å pakke, men også vaske og rydde. Klokken elleve var vi i seng. Matpakkene smurt.

Klokken 0333 våknet jeg av meg selv, syv minutter før vekkerklokken. Jeg hadde derfor god tid til å sørge for at alt var i orden ved avreise.

Da mor kom litt før fire, snill og presis som hun er, manglet bare den siste finishen fra Olia. Mor ville være med å bære ut i bilen, men det går ikke på russisk. Man skal sitte stille på koffertene før man reiser. Det stille minuttet roer nervene, og slår av stresset. Det som nå er glemt, er glemt.

Denne gangen var intet glemt.

Vi var ute på Sola litt over fire, godt over halvannen time før flyet gikk. Det er for tidlig, så godt som alt fungerer nå.

Jeg var litt urolig, for det var første gang vi reiste helt papirløst. Boardingkortet var på telefonen, der vi hadde sjekket inn. For sikkerhets skyld hadde jeg mailet det over til både min og Olias tablet, i tilfelle noe galt skulle skje, og vi for eksempel stod uten batteri.

Det var ingen grunn til å bekymre seg. Vi fikk vanlig boardingkort da vi leverte bagasjen. Vi viste bare passet. Som vanlig.

Bagasjen er alltid et risikomoment når Olia reiser til Kiev. Hun fyller godt opp med gaver, og det forundrer meg at hun aldri har måttet betale overvekt eller for feilpakket bagasje. Hun klarer det hver gang. Denne gangen også, enda to posebager (fra IKEA) var knyttet sammen med hyssing, så det skulle bli den ene bagasjen hun hadde lov til.

For øvrig lurer vi lit på AirBaltic. Olia mener hun bestilte to kolli for hver av oss nedover, og bare en på hver tilbake. I stedet ble det tre frem, og tre tilbake. Er det vi som husker feil, eller AirBaltic som har gjort feil?

Uansett gikk det jo fint. Vi fikk ned all bagasjen vi ønsket.

Om enn flyet gikk tidlig, har vi aldri reist mer komfortabelt til Kiev. Mellomlandingen i Riga var bare på en halv time. Vi var bekymret for om vi ville rekke fra det ene flyet til det andre, særlig siden vi er vant med det er både ny passkontroll og sikkerhetskontroll når vi reiser ut av EU. Men nå er heldigvis den ekstra sikkerhetskontrollen tatt bort. Vi spaserte rolig fra det ene flyet til det andre, og rakk det helt fint.

Bagasjen rakk det også.

Fra Riga til Kiev satt vi ved nødutgangen, så jeg hadde ekstra beinplass. Olia fikk seg også en samtalepartner, og snakket kontinuerlig. Som så mange ganger før når hun treffer russere, ble det så vidt jeg fikk med meg også utvekslet kontaktinformasjon.

Borispol er blitt mye større og bedre å komme til etter EM. Det er slutt på køer og migrasjonskort. Det er bare å gå rett gjennom passkontrollen, hente bagasjen, og komme seg ut. Denne gangen ville de imidlertid sjekke oss litt i tollen, det var mistenkelig mange tunge og rare bager Olia hadde. Ja, jeg må si her, at hyssingen hun hadde knyttet var løsnet under reisen, så den ene bagen var blitt til to likevel, slik vi antagelig hadde bestilt.

Vår faste sjåfør, Andrej, kjørte oss fra flyplassen og hjem. Det ble en del russiske syn, en overkjørt katt i veibanen, en bilkollisjon midt i veien i de firefeltede sentrumsgatene, det var riktig så hjemmekjært.

Og i leiligheten i Petsjersk ventet mama Irina med suppe, plov og vodka med tilbehør. Som om dagen ikke var bra nok fra før. Ukrainsk tid var klokken cirka tolv, på norsk cirka elleve, vi følte vi knapt hadde reist og hadde hele dagen.

Som vanlig var all vodka og det meste av maten bare til meg, og jeg ble sendt lykkelig inn på rommet for å hvile da jeg hadde spist den og drukket den. Ja, i mellomtiden hadde også søster Tanja rukket å stikke innom fra jobb. Hun hadde ekstra mat, og russisk champagne å feire med.

Vi er trygt stasjonert i Kiev. Til overmål har de pusset opp. Standarden er hevet betraktelig. Det kommer til å bli en god vinterferie.