To dager etter flykatastrofen

Jeg har satt meg på en fortausrestaurant i bydelen Petsjersk, Kiev, der jeg benytter den svake ukrainske valutaen til å drikke kaffe på kaffe uten at det merkes på kontoen. Det er meldt flyforbudssone over hele Ukraina, nå. Det er en merkelig følelse, å være strandet, om enn det er garantert flyforbudet vil være over innen vi skal hjem i midten av august. Ukrainske medier har lite å bidra med i informasjonen om flystyrten. Som i russiske medier tar propagandaen overhånd. Selv en intellektuell kapasitet som forfatteren Andrej Khurkov skriver på sin Facebookhttps://m.facebook.com/kurkovkiev/posts/10154407434620427-side at missilene brukt til å skyte ned flyet «bare kan komme fra Russland», «fordi det ukrainske forsvarsministeriet sier ingen slike systemer er stjålet av terroristene».

Det ser ut som Russland og Putin er i ferd med å tape propagandakrigen. Det er ikke så rart. Ukraina skal være et fritt og selvstendig land. Det ser ikke bra ut når storebror Russland kommer og forsyner seg av det, enten det skjer ved et raskt og effektivt halvøysrøveri, som med Krim, eller om det skjer langdrygt og seigt, som i Donetsk og Lugansk. Når russisk-vennlige opprørere i tillegg skyter ned sivile passasjerfly, blir det drøyt å forsvare dem. Nå må Ukraina få kontrollen over landet sitt tilbake. Russerne må pelle seg hjem. Det er den instinktive tanken.

Nedskytingen av det passasjerflyet er en tragedie som knapt er til å holde ut. En ting er alle de uskyldige menneskelivene som gikk tapt, alle de etterlatte som har mistet sine kjære i en meningsløs og uforståelig voldshandling. Det er selvfølgelig verst. Tanker må også gå til Malaysia Airlines, som hinsides all sannsynlighet har hatt to vanvittige flykatastrofer på bare noen måneder. De er også uskyldig offer. Tap av menneskeliv er verst, men det er også tungt å ha på samvittigheten at du kan være skyld i det.

Sammenlignet med dette blir problemene i Ukraina av en annen kategori. Her er de involverte i ulike grader selv skyld i problemene. Så det tar seg dårlig ut å be om sympati for noen av partenes sak, eller bruke den vanvittige ulykken for egen vinning.

La det ikke være noen tvil om at det er opprørerne som har skutt ned flyet. Det var rimelig klart allerede samme kveld. Amerikansk overvåkning bekreftet kjapt at flyet var skutt ned med en bakke-til-luft-rakett, om det skulle være minste tvil om det, og da kan det ikke være andre enn opprørerne som har gjort det. De nekter plent, og gjør sitt beste for å fjerne beviser og lansere alternative teorier, men dette er bare fordi de skjønner det åpenbare: om de innrømmer ugjerningen, vil de få umulige spørsmål rettet mot seg. Det er bedre å nekte, og la det være det fnugg av tvil som gjør det vanskeligere for det internasjonale samfunn å reagere samstemt og hardt.

For enda så vanskelig det er å forstå, så betyr ikke det at opprørerne skjøt ned dette flyet, at saken de kjemper for er urettferdig. Det er to forskjellige ting. De ville selvsagt ikke skyte ned dette flyet. Det er katastrofe også for dem, som det er det for Russland og Putin. Saken deres er blitt mye vanskeligere å forsvare. Det er mye enklere å slenge seg inn i koret om strengere straffer og sanksjoner.

Forsangere i dette koret er USA. Jeg får usmak i munnen av dem. Først uttalte de seg moderat og fint, president Obama forsøkte ikke å slå politisk mynt på katastrofen, men var varsom og respektfull i ordvalget. Det varte ikke et fullt døgn. På Twitter renner det over av hatefulle meldinger, tidligere utenriksminister Hillary Clinton er grusom, og republikanerne foreslår å utstyre Ukraina med våpen. Jeg hørte en av dem på BBC i går, sent på kvelden, en representant for Bush-administrasjonen. Han var direkte giftig. Han sa dette ville få verden til å forstå hva slags person Putin er, at krisen i Ukraina ikke er et indre anliggende, at folket i Ukraina kastet en korrupt president som vendte ryggen til Europa, at Ukraina ikke er et geopolitisk spørsmål om makt, men det ukrainske folks rett til å velge frihet og demokrati, at Russland vil hindre dette, og så videre, og så videre.

Saken er at det er få statsledere i denne verden som er mer forbannet over denne flyulykken enn Putin. Han skulle virkelig vært den foruten. Mange andre – og ikke bare statsledere – bruker den som påskudd for hardere sanksjoner mot Russland.

Dagen før ulykken innførte USA strengere sanksjoner mot Russland. Det kan være de gjør tingene verre. USA lanserte opprinnelig en tretrinnsplan for sanksjoner, og er allerede på trinn tre. Hva skal så skje etterpå?

Det var separatistene som skjøt ned flyet. De er støttet av Russland. Det betyr ikke at Ukraina eller vi i Vesten er fri for feil. Det var en tragisk, tragisk ulykke, skutt ned som følge av en serie uheldige omstendigheter, som kunne og burde vært unngått. Ukrainske myndigheter gav flyet løyve til å fly i et område som åpenbart er farlig, der andre fly er skutt ned. Internasjonale luftfartsmyndigheter godkjente dette. Ukrainske myndigheter støttet av EU og NATO er også ansvarlige for linjen med å slå ned opprøret med vold. Det finnes alternativ.

Opprørerne og Russland kommer aldri til å gi seg. Det er et ubehagelig faktum, det er realpolitikk. For Russland er det utålelig at Ukraina går med i NATO. Ingen sanksjoner er verre enn det. Kamper i øst vil bare gjøre at lidelsene varer lenger. Sanksjoner vil svekke Russland, og verdensøkonomien. Men det vil mest av alt svekke Ukraina, der folket foreløpig er tålmodige med prøvelsene. Det vil ikke vare evig.

Ukraina er avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner, det er deres energiforsyning. De er nødt til å finne ut av det med hverandre. Garantier om selvstyre i øst, og at Ukraina aldri skal inn i NATO, det er hva som skal til. Jeg kan ikke skjønne at krig er et bedre alternativ.

For det er det som foregår i Lugansk og Donetsk. Det er krig. Det nedskutte, sivile flyet viser hva det innebærer. Mennesker blir drept. For hva, kan man spørre. For hva?

En ufattelig flyulykke i Donetsk

Jeg trodde ikke på det da jeg først så nyheten meldt på Twitter, skrevet i store bokstaver, og fra en konto kalt «conflictreport», eller noe sånt. Det var for vanvittig. At det skulle være akkurat Malaysian airlines, flyselskapet som nettopp har hatt den mest omdiskuterte flyforsvinningen i verdenshistorien. Så skulle det skje enda en gang, og nå skutt ned, øst i Ukraina. Det var for vilt.

Men det er likevel sant. Hva som har skjedd ble snart uhyggelig klart, enda det ennå ikke er helt bevist og utvilsomt. Flyvraket er spredd over enorme avstander, og er i en slik forfatning, at det må være sprengt i luften. Ingen får en bombe ombord i et fly på moderne flyplasser. Så det må være skutt ned. Det flyr så høyt, 1 km oppe i luften, at det trengs avansert utstyr for å treffe det. Slikt utstyr finnes hos den ukrainske og den russiske hæren. At Ukrainerne skal ha skutt ned flyet er helt urealistisk. De har ikke skutt ned fly. Og det ukrainske militæret har også kontroll over sivile fly i eget luftrom. Sjansen er null for at det er dem. Jeg fryktet en kort stund at det var skudd fra russisk side, det ble spekulert litt i det, men også det er helt usannsynlig. Også russisk militære ser forskjell på sivile fly og militære. De vet også hvilke sivile fly som er på vei inn i eget luftrom.

Så det må være opprørerne, eller separatistene, som de ofte kalles. At de skal ha skutt ned flyet med vilje, er umulig. Det er en katastrofe for dem, og for russerne som støtter dem. De har overhodet ingenting å tjene på noe slikt. Og de har hittil skånet sivile liv. Selvfølgelig. En del av propagandaen deres, er at det er den ukrainske hæren som dreper sivile, i sine bombeangrep, mens de bare forsvarer seg, og skyter ned ukrainske militærstyrker som kommer mot dem. Det er ingen som kan ha ønsket at dette flyet skal ha blitt skutt ned.

Det dreier seg derfor nesten sikkert om et katastrofalt uhell. Opprørerne har meget farlige våpen, meget avanserte, men de er ikke så avanserte i egen organisasjon og disiplin. Det er ingen profesjonell militærstyrke. De er løst sammensatt. Her er alle slags folk, frivillige, som av ulike årsaker mener de har noe å bidra med. Så har noen av dem blitt satt til å styre disse missilene, BUK, som de kalles i Russland, Sa-11, i NATO. De er laget for å skyte ned amerikanske bombefly. Det er kraftige saker. Ordren – eller oppgaven – er å få skutt ned enda et ukrainsk transportfly. De sitter der og venter, det klør i fingrene på dem, hjertet banker, de er ikke vant med å håndtere så avanserte våpen i skarpt oppdrag. Så kommer endelig et fly, høyt oppe på himmelen. Uten å undersøke nærmere hva det er for slags fly, fyrer de av, sjansene er jo store for at det er et ukrainsk transportfly, hva ellers skulle fly over dette farlige området, få flyr de varmesøkende rakettene og treffer flyet. Oppgaven utført. Da vrakrestene når bakken, skjønner de hva de har gjort. Og skjønner katastrofen.

Det var 80 barn i dette flyet. Det var vanlige mennesker, fra mange land. USA, Nederland, England, Frankrike, flere land i Asia, flere i Europa. Mange vil ha mistet sine egne. Da kommer konflikten litt nærmere. Mange vil nå sette et virkelig sterkt søkelys, på hva som egentlig foregår i Ukraina. Mange vil nå ikke gi seg, før man vet med sikkerhet hvem som har ansvaret. Hvem skjøt, hvorfor, og hvor kom våpenet fra? Det er et søkelys de såkalte separatistene ikke ønsker. Det kan også være svært skadelig for Russland, og Putin. Mange vil ønske noen å skylde på. Og vil gjøre det med et sinne atskillig sterkere enn hva man har sett hittil i krisen, for andre enn de som er direkte involvert i den.

Jeg vil berømme USA, og deres president Barack Obama. De har nettopp lansert nye sanksjoner mot Russland. Flystyrten kommer samme dag som de blir kjent. Forholdet mellom USA og Russland er anstrengt, særlig over Ukraina, men også av andre årsaker. President Obama var likevel prisverdig dempet i sine første uttalelser. Han sa prioriteren var å finne ut hvor mange amerikanere det var ombord, at USA skulle gjøre alt for å hjelpe ukrainske myndigheter med å finne ut årsaken til ulykken, og at nå gikk tanker og bønner til de etterlatte, uansett hvor de kommer fra. Her var ingen forhåndsdømming, ingen forsøk på å slå politisk mynt på en forferdelig ulykke.

Lignende kan man ikke si om ukrainske myndigheter. Jeg må si de er udregelige. De er klokkeklare på at dette er utført av «russisk-støttede separatister», president Porosjenko brukte uttrykket «handling av terrorisme», og et departementsmedlem fra Timosjenkos Fedrelandsparti, mente at nå måtte det internasjonale samfunn bidra til å stenge grensen mellom Ukraina og Russland. De bruker katastrofen i propagandakrigen, bruker den til å få mer støtte i det de ser som kampen mot Russland. Her er ingen ydmykhet. Ingen som ymter frempå at det nå kanskje er på tide å roe seg ned. Kampene i øst har kommet helt ut av kontroll. Det er blitt en internasjonal skandale. Et sivilt fly er skutt ned, fullsatt, 280 passasjerer fra hele verden, pluss besetning.

Russland har også skyld. Det skal ingen underslå. De er mestere i maktspillet som foregår over Ukraina. De har virkelig fått mye ut av en situasjon som så veldig vanskelig ut for dem, da Janukovitsj ble jaget, og en samlet vestlig verden umiddelbart støttet det nye regimet som grep makten. Den vestlige verden har også skyld, stor skyld. NATO og EU, de har gått inn i Ukraina uten å kjenne skikkelig til forholdene der, som USA har hatt for vane over hele verden. I Ukraina er antent en bombe det ikke var nødvendig å tenne. Det var vanskelig under Janukovitsj. Men neste valg var planlagt februar neste år. I stedet ble landet kastet ut i kaos, sterkt støttet av de vestlige stormaktene, USA og EU. Ikke alle er enige i deres politikk. Noen har grepet til våpen. Nå er det skutt ned et sivilt fly med disse våpnene. Borgere fra EU og NATO er også drept.

Man kunne drømme det kom noe godt ut av denne katastrofen. At stormaktene skjønte det er galskap hva de driver med. Krigen i Ukraina vil ikke ta slutt. Det er uhyre vanskelig å slå ned slike delvis organiserte partisangrupper, særlig når de har støtte av Ukraina, og båndene er så tette som mellom disse områdene i Ukraina, og Russland. Det er en krig som ikke kan vinnes, som bare vil svekke både Ukraina og Russland, som vil ta livet av folk, og gjøre lidelsene store for de som får leve. Man må få slutt på kampene, og få organisert Ukraina på en måte som gjør det mulig for landet å komme seg videre.

Det er imidlertid lite sannsynlig at slike drømmer vil få oppfylt. Det ukrainske parlamentet er nå dominert av representanter fra Timosjenkos Fedrelandsparti og høyreekstreme Svoboda. Stemningen i landet er også at «separatistenes skal tas», de skal «knuses», her er ikke rom for forhandlinger. Dette er også godt hjulpet av propagandaen i ukrainske medier. USA og EU støtter denne linjen. Og det er veldig få tegn på noe reelt ønske om en alternativ linje.

Så selv en katastrofe som dette vil ikke avverge videre kamper. Både russerne og opprørerne er også selvrettferdige, de mener det oppriktig når de holder også ukrainerne ansvarlige. Hadde ikke de sendt så mange militærfly østover, hadde det heller ikke vært nødvendig å skyte dem ned. Folk flest i Vesten vil være hylende uenige i denne tolkningen, men de må nok ta med i betraktningen av at mange som mener dette, er folk som bor der. Deres syn på sakene bør også tillegges betydning. Det er deres hus militærflyene flyr over.

Men det er ingen grunn til å drømme. Hver side står beinhardt på sin egen rett, i alle fall offentlig. Det eneste gode som kan komme ut av denne ufattelige katastrofen, er at sivile fly slutter å fly over krigsområder. Det er galskap. Og den galskapen er mulig å unngå.

Den polske presidenten i flystyrt nær Katyn

I dag tidlig styrtet et fly med den polske presidenten Lech Kaczynski og flere høyerestående polakker ombord. Det er en katastrofe av dimmensjoner og en flystyrt som vil finne veien inn i historiebøkene. Dette er en nyhet som vil få betydning for ettertiden, og som vil kunne påvirke forholdet mellom Polen og Russland for lang tid fremover. Hendelsen vil bli flittig diskutert, og som vanlig i disse landene er det ikke akademikerne og de kunnskapsrike som vil definere premissene, her vil påstander dukke opp og rykter leve bedre enn fakta. Det er en forferdelig hendelse, og jeg skal forsøke å beskrive hvorfor her i denne bloggposten.

Til polsk politikk har jeg ikke inngående kjennskap, og støtter meg til det jeg finner på internett. Der har jeg fått med meg at Polen har hatt sine problemer med overgangen fra kommuniststyre til et slags demokrati, og fra planøkonomi til en type markedsøkonomi. Gamle Lech Walesa hører til dem som var bedre til å kjempe mot makten enn å inneha den, og forutenom ham har Polen også hatt andre tvilsomme presidenter og regjeringsdannelser. Polen hører ikke til de mektigste landene i verden, så nyheter derfra kommer ofte som en slags kurosistet, selv om landet er et av Europas mer folkerike og også økonomisk klarer seg bedre enn de fleste landene i den tidligere østblokken. Polen har også en betydelig nasjonal stolthet, de har hatt sin storhetsperiode, og er full av ikke så rent lite berettiget harme mot nabolandene Tyskland og Russland/Sovjet som har holdt landet nede i nyere tid. De føler de fortjener bedre, og ville hatt det bedre, om de bare fikk styre seg selv og fikk tid til å vokse seg opp.

Det var en rask og halvriktig gjennomgang av nyere polsk historie, og stiller frem litt av bakgrunnen for denne hendelsen. Presidenten Lech Kaszynski var kraftig langt til høyre politisk, og blir i følge BBC regnet som en kontroversiell figur i Polen. Sammen med sin tvillingbror, Jaroslaw,  var han vel strengt tatt til sjenanse for Polens intellektuelle del av befolkningen, slik ingen i det norske politiske landskapet har kapasitet til å bli. Vårt Fremskrittsparti kommer sørgelig til kort.

Men dette er en tragedie, og da skal man ikke snakke negativt om de avdøde. Alle som har uttalt seg virker også naturlig nok å være berørt av ekte og tung sorg. Ulykken var dessuten ytterligere tragisik som følge av hva den polske presidenten og hans følge hadde i Russland å gjøre. De skulle være til stede ved en minnemarkering for ofrene i Katyn-skogen, en av mange redselsfulle gjerninger fra andre verdenskrig, og en av mange som ikke nazistene stod bak. Massakren i Katyn var gjort av Sovjetrussiske kommunister, og har vært med på å ødelegge forholdet mellom Polen og Russland siden.

Vi i Norge har lett for å forbinde alle ugjeringer under krigen med nazistene, og tar det for gitt at det bare var dem som var forhatt. Men reiser man i Polen og særlig de baltiske landende, og besøker noen av museene der, så vil man se at de i liten grad skiller mellom russiske og tyske overgrep under krigen. For begge siter hatet mot sovjetrusserne nesten litt dypere, siden det med dem fulgte 40 år trøstesløs underdanighet, og en verden uten forståelse for forholdene. Alle skjønner at tyskerne forgrep seg, og verken polakker eller baltere har grunn til å savne sympati av den grunn. Tyskerne har da også både innrømmet skyld, og også vært forholdsvis rause med både minnesmerker og erstatninger. Polen har for eksempel et ikke ubetydelig tidligere tysk område innenfor sine grenser, mens det har gitt fra seg tilsvarende tidligere polske områder østover. Og Russland har innrømmet lite, Sovjetunionen ingenting.

I 40 år ble massakren i Katyn bent frem benektet. Det vil si, de sovjetiske autoriteter innrømmet nok at massakren var skjedd, men de hevdet at tyske nazister stod bak. Tidspunktet halter riktignok, massakren fant sted 5. mars 1940, et tidspunkt da den tyske invasjonen av Sovjetunionen ikke var begynt. Nazi-Tyskland og det stalinistiske Sovjetunionen var endatil allierte. Alt dette var imidlertid enkelt for de sovjetiske myndigheter å benekte, siden oppdagelsen av massegravene ble gjort av tyske nazister i april 1943, og tyskerne da forlengst hadde gjort sitt inntog, og egentlig var på vei ut igjen. Det ble gjensidige beskyldninger om hvem som hadde utført udåden. Og et lydig polsk kommunistsyre, klandret ikke den store, røde vennen i øst. Slik fikk såret ligge uten å kunne gro så lenge det østeuropeiske kommunistveldet eksisterte.

Da Sovjetunionen falt kom også sannheten for dagen. Gorbatsjov innrømmet udåden i 1990, mens Boris Jeltsin to år senere overleverte dokumenter som endelig beviste at det virkelig var Stalin som stod bak. Men så sent som i dag formiddag, kunne jeg lese på den russiske avisen Pravdas nettsider, at saken slett ikke var altfor opplagt, og i alle fall ikke noe å bråke om. Minnemarkeringer her i det gamle Øst-Europa har en lei tendens til å bli mer en politisk markering, enn en minnemarkering, og det finnes fortsatt russiske nasjonalister som føler slike minnemarkeringer som en personlig anklage mot dem. Følelsen fra krigen ligger også tykt på alle russere, de hadde også lidelser nok, så hvorfor skal polakkene komme inn på russisk område trekkende med sine? Jeg mener også det er karakteristisk at i den mest sovjetiske av de tidligere sovjetrepublikkene, Hviterussland, er det et minnesmerke for en av de over 400 landsbyene som ble brent ned av nazistene. Landsbyen som er valgt heter Khatyn, temmelig det samme som den omstridte massakren fant sted. Hvorfor velge akkruat denne, om det ikke var for å knytte navnet Khatyn til en annen ugjering som russerne vitterlig ikke sto bak?

Dette er plakaten for det andre Khatyn, det i Hviterussland, til minne om landsbyen som ble brent ned av nazistene i likhet med flere hundre andre.

Mediene melder at dette var første gang en polsk delegasjon fikk lov til å dra på en minnemarkering i selve området ugjerningen skjedde, og det var sett på som en betydelig bedring av det betente forholdet mellom Russland og Polen at de fikk lov. Så skjer altså katastrofen at flyet med delegasjonen styrter, og alle ombord omkommer. Det er enda godt at flyet, piloten, mannskapet og alt som hadde med flyet å gjøre, var polsk, slik at spekulasjonen om at russerne stod bak ikke blir for sterke. Foreløpig er ingen slike anklager kommet, og sorgen er verdig både på polsk og russisk side. Forhåpentligvis vil den bli værende det.


Wałęsa