Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Flytur til Kiev, hvilket Kiev?

Så fløy vi dit igjen. Min kone og jeg. Det er lenge siden vi har fløyet dit sammen. De siste gangene har hun fløyet dager òg uker før meg, hun reiser så snart hun kan, det er medisin for henne å være i hjemlandet sitt. I år var det veldig flott å reise sammen.

Det er mange ting som gjør turen i år spesiell, også ting som ikke kan skrives på bloggen, ennå.

Jeg var på jobb, syklet hjem, og der var hun i gang med seriøs matlaging og vask. Klokken var omtrent tolv da jeg kom hjem, omtrent to skulle vi reise. Så enormt godt tid hadde vi ikke. Og enormt gode til å beregne den var vi i alle fall ikke. Så det ble til at mor, som skulle kjøre oss til flyplassen, også måtte hjelpe oss der i sluttspurten.

Men vi kom oss i alle fall trygt og godt av gårde.

Flyet gikk til Gardermoen, der Norwegian hadde et lite, pussig stunt, med at vi som skulle videre til Kiev og København skulle henvende oss til personalet, og bli ekspedert til riktig gate. Det var litt liten tid mellom landing og avgang. Men denne ekstra henvendelsen somlet bare med tiden, for vi måtte uansett med samme buss som alle de andre passasjerene, og var helt overlatt til å finne riktig gate til riktig tid.

Det ble en del løping da.

Men det gikk bra denne gangen også. Og Olia og jeg fikk sitte ved siden av hverandre, hele flyturen, enda vi hadde kjøpt billettene hver for oss, og ble automatisk plassert på forskjellige steder. Mellom Sola og Gardermoen var plassen ved siden av Olia den eneste ledige på hele flyet. Så da var det kjekt å sette seg der.

I Kiev var det nesten metaforisk meldinger om kraftig vind fra øst. Vi var med en han litt ekstra oppmerksomme. Var det noen forskjell, etter revolusjonsforsøkene og i den spente situasjonen? På flyet overhørte vi flere passasjerer som skulle ned til Majdan, som skulle skrive blogg, eller som var med i den ukrainske foreningen. «Det er viktig å få informasjonen ut», sa de.

For første gang hadde vi ikke vår faste sjåfør, Andrej, eller en annen sjåfør til å møte oss på flyplassen. Vi var derfor overlatt til taxigribbene som forsøker å kapre passasjerer. Du skal ikke se mye forvirret ut i det du går ut av avgangshallen, før de er over deg. Olia har roen på den slags type ting, og fikk prutet seg ned til 200 hryvnaer, cirka 150 kroner. For det fikk vi også en taxiopplevelse.

Det så ut som en Lada, men var visst en Mercedes, bilen vi kjørte i. Eller hvem vet hva det egentlig var? Bilbelte i baksetet var det i alle fall ikke, kanskje for at utlendinger ikke skulle belemre seg, og finne på å bruke det. Fort skulle det også gå, han la seg på mellom 140 og 160 km/t, og sjonglerte mellom de 3-4 feltene motorveien hadde å by på, alt for å komme seg frem. – Hvordan er været, spurte han plutselig, på russisk. Jeg svarte, høflig, men fant vel ut at jeg forsøkte å være litt for detaljert, at jeg fulgte litt for nøye med, «omtrent som her», begynte jeg, og måtte så følge opp med å forklare hva det betydde.

Det var ikke været som var det spennende. Taxisjåføren ville prate. Og når han først kom i gang, gikk det like fort som bilkjøringen. Det vil si 140 til 160 km/t, og sjonglerende mellom ulike felt. Kledelig var han også ivrig i gestikuleringen, med en og to hender, så lenge at Olia måtte be ham også å ha en hånd på rattet.

Han var Ukraianer. Og han var nok ikke altfor fornøyd med det som nå foregår i landet. «Slava geroem», stod det skrevet i farget kritt på en av betongbroene over motorvien, «ære til heltene», betyr det. «Vi har litt revolusjon, her», sa sjåføren. Og snakket og snakket i vei, om det. «Krim er tapt, det er 100 %», sa han. Han var nok ikke altfor optimistisk om hvordan det ville gå ellers, heller.

Hjemme i leiligheten i Petsjersk ventet som vanlig en feststemt, liten familie, og et overdådig måltid. Det var pizza, kraftige smørbrød og salat, champagne, øl og vodka. Det meste til meg, som vanlig. På et tidspunkt går de tre unge damene, Mor, søster og Olia, inn på et rom for å se over alle gavene Olia har med. Da er det inn på et annet rom, og gamle musikkvideoer på Youtube for meg.

Sånn startet ferien vår denne gangen.

Stasjonert i Kiev

Så kom vi oss trygt frem denne gangen også.

Pakkingen i går tok seg opp, og gikk helt fint, etter at Olia kom seg hjem med byttede sko. Da hadde hun ikke bare det nødvendige overskudd til å pakke, men også vaske og rydde. Klokken elleve var vi i seng. Matpakkene smurt.

Klokken 0333 våknet jeg av meg selv, syv minutter før vekkerklokken. Jeg hadde derfor god tid til å sørge for at alt var i orden ved avreise.

Da mor kom litt før fire, snill og presis som hun er, manglet bare den siste finishen fra Olia. Mor ville være med å bære ut i bilen, men det går ikke på russisk. Man skal sitte stille på koffertene før man reiser. Det stille minuttet roer nervene, og slår av stresset. Det som nå er glemt, er glemt.

Denne gangen var intet glemt.

Vi var ute på Sola litt over fire, godt over halvannen time før flyet gikk. Det er for tidlig, så godt som alt fungerer nå.

Jeg var litt urolig, for det var første gang vi reiste helt papirløst. Boardingkortet var på telefonen, der vi hadde sjekket inn. For sikkerhets skyld hadde jeg mailet det over til både min og Olias tablet, i tilfelle noe galt skulle skje, og vi for eksempel stod uten batteri.

Det var ingen grunn til å bekymre seg. Vi fikk vanlig boardingkort da vi leverte bagasjen. Vi viste bare passet. Som vanlig.

Bagasjen er alltid et risikomoment når Olia reiser til Kiev. Hun fyller godt opp med gaver, og det forundrer meg at hun aldri har måttet betale overvekt eller for feilpakket bagasje. Hun klarer det hver gang. Denne gangen også, enda to posebager (fra IKEA) var knyttet sammen med hyssing, så det skulle bli den ene bagasjen hun hadde lov til.

For øvrig lurer vi lit på AirBaltic. Olia mener hun bestilte to kolli for hver av oss nedover, og bare en på hver tilbake. I stedet ble det tre frem, og tre tilbake. Er det vi som husker feil, eller AirBaltic som har gjort feil?

Uansett gikk det jo fint. Vi fikk ned all bagasjen vi ønsket.

Om enn flyet gikk tidlig, har vi aldri reist mer komfortabelt til Kiev. Mellomlandingen i Riga var bare på en halv time. Vi var bekymret for om vi ville rekke fra det ene flyet til det andre, særlig siden vi er vant med det er både ny passkontroll og sikkerhetskontroll når vi reiser ut av EU. Men nå er heldigvis den ekstra sikkerhetskontrollen tatt bort. Vi spaserte rolig fra det ene flyet til det andre, og rakk det helt fint.

Bagasjen rakk det også.

Fra Riga til Kiev satt vi ved nødutgangen, så jeg hadde ekstra beinplass. Olia fikk seg også en samtalepartner, og snakket kontinuerlig. Som så mange ganger før når hun treffer russere, ble det så vidt jeg fikk med meg også utvekslet kontaktinformasjon.

Borispol er blitt mye større og bedre å komme til etter EM. Det er slutt på køer og migrasjonskort. Det er bare å gå rett gjennom passkontrollen, hente bagasjen, og komme seg ut. Denne gangen ville de imidlertid sjekke oss litt i tollen, det var mistenkelig mange tunge og rare bager Olia hadde. Ja, jeg må si her, at hyssingen hun hadde knyttet var løsnet under reisen, så den ene bagen var blitt til to likevel, slik vi antagelig hadde bestilt.

Vår faste sjåfør, Andrej, kjørte oss fra flyplassen og hjem. Det ble en del russiske syn, en overkjørt katt i veibanen, en bilkollisjon midt i veien i de firefeltede sentrumsgatene, det var riktig så hjemmekjært.

Og i leiligheten i Petsjersk ventet mama Irina med suppe, plov og vodka med tilbehør. Som om dagen ikke var bra nok fra før. Ukrainsk tid var klokken cirka tolv, på norsk cirka elleve, vi følte vi knapt hadde reist og hadde hele dagen.

Som vanlig var all vodka og det meste av maten bare til meg, og jeg ble sendt lykkelig inn på rommet for å hvile da jeg hadde spist den og drukket den. Ja, i mellomtiden hadde også søster Tanja rukket å stikke innom fra jobb. Hun hadde ekstra mat, og russisk champagne å feire med.

Vi er trygt stasjonert i Kiev. Til overmål har de pusset opp. Standarden er hevet betraktelig. Det kommer til å bli en god vinterferie.

Ny tur til Kiev!kjøpt!

Det begynner å bli en vane. Jeg kjøper en flytur til Kiev, og skriver om det på bloggen. Denne gangen er det imidlertid spesielt, for jeg har ikke kjøpt bare én billett, men to. Min kone skal være med, og det blir første gang vi reiser sammen til hjemstedet hennes. Turen vil bli i vinterferien, og hun har da bare ha oppholdt seg to måneder i Norge, så hjemlengselen vil ikke være helt umulig. Det kommer til å bli herlig å reise sammen med henne.

For første gang går reisen denne gangen med Lufthansa. De hadde ubekvemme reisetider, men helt utmerkede priser, og reisetidene er ikke så ubekvemme at de blir umulige. Jeg har hatt dem verre, mye verre. Og prisen er slik at det bare blir sånn tålelig dyrere å reise begge, i stedet for å reise bare meg. Deler vi flytiden på to, blir den også noenlunde som planlagt.

Så nå er det bekreftet at det blir vinterferie i Kiev. Det er ikke verst til å være vane.

Tilbake i ny hverdag

Sjelden har en overskrift vært mer på sin plass. I dag våknet Olia og jeg grytidlig opp, klemte mor farvel, og ble kjørt av Tonje til flyplassen på Sola for å fly tilbake til Bergen. Nå begynner hverdagen.

Olia og jeg har bare vært sammen i ferier. De fire dagene vi hadde sammen her i Bergen mens jeg leste til eksamen, kan knapt kalles hverdag. Hun hadde jo nettopp kommet, jeg disponerte min egen tid og leste til eksamen, det var noe helt spesielt, hverdag var det i alle fall ikke.

Nå begynner hverdagen. Olia har opplevd et kultursjokk med norsk julefeiring, og gått gjennom en liten omveltningskrise, men fortsatt har all gambling vi har gjort med å gifte oss så fort, gått til vår fordel. Hun er svært forelsket, og kommer ikke til å forlate meg. Og jeg kommer natuligvis aldri til å forlate henne.

Siste dag hadde mor satt inn støtet med en overlegen kalkunmiddag. Olia har jo ennå noen skritt å gå før hun har helt vendt seg til norsk mat, og kanskje vil hun aldri vende seg til den, som vi har vendt oss til den, foreløpig er hun i alle fall overlegent mest positiv til Waldorfsalaten. Jeg er også overlegent positiv til Waldorfsalat, men jeg setter også pris på feite kjøttstykker svær kalkun, og rikelige mengder brun saus, alt som hører en kalkunmiddag til. Det var veldig godt.

Olia gikk etterpå og la seg for å være uthvilt til reisen tidlig neste morgen. Men hun stod snart opp igjen for å hjelpe mor på kjøkkenet. I all hemmelighet her i offentligheten kan jeg skrive at denne hjelpen sikkert av og til kan være litt til bry også, da Olia er en bestemt kvinne som slett ikke uten videre vil gå med på den norske måten å vaske tingene og rydde på. Mor har vært veldig tålmodig og fin i å ta i mot denne hjelpen, og Olia har selvfølgelig vært fantastisk i å tilby den.

Etterpå gikk vi ned og så intet mindre enn gammel selvinnspilt film fra år 2000, stort sett med Tonje 12 år far og mor på ferie og tur. Olia var til å begynne med trøtt og ville legge seg med en gang, men satt jammen oppe halvannen time og så, og kom med den makeløse konklusjonen at det tross alt er godt å leve i et land der det ikke er mer stress enn at det går an å bruke en kveld på en slik film. Neppe noen av dem som leser bloggen vil skjønne dybden i og rekkevidden av denne konklusjonen.

Flyturen var som flyturer er om morgenen, altfor tidlig på morgenen, og som vanlig klarte vi (eller jeg) ikke å gjennomføre en reise uten å knuse noen ting. Det er fryktelig ergerlig, denne gangen var det noen fine bursdagstallerkner jeg fikk av familien Nygaard til bursdagen som gikk med. Jeg har ikke så mange tallerkner at jeg har råd til å knuse noen, og særlig ikke noen av de nye. Heldigvis overlevde koppene. Uhellet skjedde denne gangen ikke på flyet, men på flybussen, der akkurat sekken med koppene i ramlet fra den øverste bagasjehyllen, og bang på gulvet. Trude og Lars må aldri tro det var fordi vi ikke likte gaven vi knuste den. (Forresten viste det seg akkurat nå at det ikke var tallerknene, men noen skåler vi knuste, tallerknene lå i kofferten)

Klokken cirka ni kom vi inn i min knøttlille leilighet i Strandgaten 204.Vi gikk rett til sengs for å sove ut natten vi nesten ikke fikk sovet noen ting. Godt ut på formiddagen stod vi på ny opp, først jeg, for å kjøpe frokost, og så viste det seg at hun stod opp og begynte å tilberede den mens jeg var ute og kjøpte den. Jeg gikk på jobb, og Olia gikk i gang med sitt hyperaktive liv, og hadde en rekke med virkelig gode nyheter da jeg kom hjem noen timer senere. Ganske utrolig, da hun i denne perioden ikke hadde tilgang på internett. Hun er utrolig på en måte som ikke er til å tro, så det blir dobbelt.

Hverdagen har fått en flying start her hos oss. Vi kommer til å klare det veldig bra i år 2010. Det er min spådom. Og jeg er så sikker på den, at jeg kan skrive den her like ut til syne for alle. Hverdag is the new fest for å si det litt på engelsk.

Til Ganddal med hele familien

Litt på ettertid blir denne posten skrevet og postet. Det tar på å være ektemann, og tiden til å være for meg selv med datamaskinen vil bli redusert, også nå som det er ferie. Hvordan det vil bli i fremtiden når hverdagen kommer er ikke godt å forestille seg.

Olia må pent finne seg i det kultursjokk det er å komme fra en ukrainsk hverdag med arbeid og tanke på arbeid stort sett hele et voksent menneskes våkne tid, til en norsk juleferie hvor tanken på arbeid ikke kunne vært fjernere. Flyet vårt til Ganddal – via Sola – gikk – eller skulle gå – klokken 0905 lørdag morgen. Som vanlig ble det litt stress med pakkingen, og et allerede stramt tidsskjema ble ytterligere svekket av at det akkurat den natten skulle snø mer enn jeg kan huske det har gjort her på vestlandet. Dette var noe vi oppdaget i det vi kom ut døren, og hadde de ti minuttene det tar å gå hjemmefra til bussholdeplassen. Med rullekoffet i dyp snø kunne det ikke gå, men heldigvis hadde flybussen noen av de samme problemene som vi hadde, slik at den også ble forsinket. Og vel ombord i den hadde vi god tid.

Den gode tiden skulle bli forsterket av at flyet ble forsinket, først med 25 minutt, så med noen små timer. Også Flesland hadde problemer med det for oss som ikke følger så godt med på værmeldingen uventede snøfallet. Men til slutt ble rullebanen måket, og isen på flyvingene og resten av flyet fjernet, og vi kunne ta av for den korte flyturen ned til Sola. Der stod mor og ventet, Tonje kom senere samme dag og har sin Espen, og så kunne den første julen med hele vår nye familie samlet begynne.