Putin (og Obamas) tale, og mottagelsen av den

I dag hørte jeg Dagsnytt 18 for første gang på lenge. Jeg synes det er svært spennende med talene Obama og Putin skal holde i FN, og møtene de skal ha med hverandre etterpå. I det norske debattprogrammet ble to saker viet disse talene, som legger grunnlaget for verdenssituasjonen de kommende måneder og år, resten var som vanlig lokale norske forhold. Jeg hørte ikke alt, jeg skiftet til BBC da de to sakene var ferdige. Den ene saken gjaldt Barack Obama, hans tale ble godt mottatt, og det var nå diskusjon om hans ønske om økt satsning på FNs fredsbevarende styrker, og om ikke Norge skulle delta mer (en debatt der Hilde Frafjord Johnson utmerket seg ved å bruke begrepet «imperfektum» om verbtiden stod, Norge stod i en god tradisjon, men imperfektum betyr ikke at handlingen foregikk i fortid, men at den ikke er avsluttet). Den andre gjaldt Vladimir Putin, hans tale ble dårlig mottatt, den ble ikke akkurat kalt aggressiv, men den ble omtalt som den var det, Putin gikk til angrep på USA, ville ikke fjerne Assad i Syria, og ville i det hele tatt kjøre sitt eget løp, hørtes det ut som. Det var positivt fra Obama, negativt fra Putin, det er bare å høre programmet, dette er ikke jeg som synser om vinklingen av Russland i norske medier. Det er helt konkret.

Dagsnytt 18 hadde Julie Wilhelmsen til å diskutere Putins tale. Hun er en av de beste vi har på feltet, og har tidligere vært en moderator i norske mediers Russlandsdekning, men sånn hun formulerte seg her var det ikke mye jeg kjente igjen fra andre kilder jeg følger med på. Hun snakket også som om Putin ikke har andre mål enn selv å bli sittende ved makten, og beskytte andre statsledere som ligner på ham selv. Det var også det jeg mener er typiske norske og vestlige spørsmål, sånn som om «talen gjør det bra i Russland», noe Wilhelmsen svarte bekreftende på, og la til at også i Kina ville den bli godt mottatt og forstått.

Ut i fra denne omtalen på det kanskje mest intellektuelle debattprogrammet vi har virket det som om Putin er løsrevet fra omverdenen, og at min optimisme at han og Russland ønsker løsninger på konfliktene de er involvert i, er dum og naiv, at Putin og Russland virkelig er umulig å jobbe sammen med. De er ikke engang i stand til å innse at Assad i Syria må gå, for eksempel, eller at det er de selv som er problemt, ikke USA. Sammenlignet med Putin, var Obamas tale invitasjon til økt satsning på fredsbevarende styrker, noe Farfjord Johnsen med sin erfaringer fra Sør-Sudan mente var altfor dårlig, og hun møtte vel egentlig ikke noen uenighet i det.

Så gikk vi til kilden. Vi så den min ukrainske kone og jeg, på hennes gamle iPhone, på en russisk TV-kanal, med endringene i dollarkursen som illustrerende sidebilde nå og da, og meldinger om at den ukrainske delegasjonen hadde forlatt salen, og at det var problemer med ukrainsk kjøp av russisk gass. Jeg er langt fra så stødig i russisk at jeg får med meg alt i en sånn tale, med offisielle vendinger, og på en liten iPhone-skjerm, med vårt lille barn sittende på fanget, men inntrykket var komplett forskjellig fra det jeg fikk da jeg hørte Dagsnytt 18. Talen ligger på den russiske presidentens hjemmesider, med engelsk voiceover, som jeg tror det heter, i tekstversjon finner jeg den foreløpig bare på amerikanske aviser, som for eksempel Washington post. Det er slett ikke det raseriutbruddet man kunne få inntrykk av på Dagsnytt 18, eller «skyld alt på vesten», som engelskspråklige medier som The Guardian refererer det med, svært mye i talen går på at man må jobbe sammen, koalisjonsstyrker, i regi av FN, i henhold til gjeldende lover og regler – veldig langt i fra at Russland hadde til hensikt å kjøre sitt eget løp.

Det hadde gjort seg om en stemme i den vestlige mediedebatten kunne målbært synet om at Russland under regimet til Putin genuint mener det beste for Syria og verden er at Assad blir sittende, at alternativet er IS eller andre terrororganisasjoner, at amerikanskledede forsøk på å bygge opp moderate opposisjonsstyrker er heidundrende mislykket, at det ikke eksisterer noen annen solid maktbase i Syria enn Assad, og hans menn. Putin og hans talsmenn og -kvinner sier også at Assad ikke er noen engel, at han ikke er den beste, kanskje ikke en gang god, men at han er det beste alternativet som er nå. Det er et syn man kan være uenig i, men det er ikke et syn man kan himle med øynene over, og karakterisere som håpløst, som for eksempel David Camerom gjorde. Det må også gå an å mene at Putin og Russland genuint irriterer seg over at USA og resten av den vestlige verden arbeider for å spre demokratiet til de land som ikke er det, og at dette ikke bare er et syn Putin kler på seg fordi det vil være en trussel også mot ham selv. Han sier disse revolusjonene leder til kaos, ordnede forhold er bedre, og i eksemplene han nevner har han de facto rett.

I talen brukte Putin også et eksempel han har brukt før, og som Russland er kritisert for ikke å drive med nok selvpisking for. Han kritiserte Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa i kommunismen, forsøket på å spre kommunismen til andre land, han sa det var galt, som han har sagt før. Nå er det ikke kommunisme, men såkalt demokratiske revolusjoner som eksporteres. Det er skikkelig formulert, og skulle være noe å tenke på, men i stedet for å ta tak i det, er det vel representativt både med versjonen i The guardian (blame it all on the west) og til Wilhelmsen (dette blir forstått og likt i Kina). Jeg hører til dem som tror at dette er noe Putin genuint mener, at han snakker oppriktig, og ikke bare er redd for sin egen maktposisjon. Å lese ham direkte og høre ham i omtale er vesensforskjellig. I omtale høres han ut som en skrulling, i originalen er han profesjonell og gjennomarbeidet som få andre toppolitikere.

Så hørte jeg talen til Obama. Retorikeren. Det slår meg også hvilken fordel amerikanerne har i at engelsk er det mest utbredte språket i verden, de som ikke har det som førstespråk, har det veldig gjerne som andrespråk. De aller fleste med kunnskaper og utdannelse nok til å være interesserte i den, vil også være i stand til å høre den i original. Det samme gjelder alt amerikanerne sier og gjør, det er ingen sak å sjekke originalen. Putin og russerne kommer i beste fall oversatt, men som oftest altså i omtale. Obama er en retorisk mester, legg bare merke til alle pausene han tar, og hvor han tar dem, det er finfølelse, men effekten var unektelig mer imponerende før han ble president, og ordene var lagt på et dekke av håp, ikke fakta.

Nå gjorde talen meg skremt. Ikke så mye fordi jeg er en gammel amerikahater, med et fast verdensbilde om at amerikanerne er skyld i alt, det har jeg ikke og har aldri hatt. Men det skremmer meg å se noen med så mye makt ha et så annerledes syn på hva som foregår i verden, enn jeg selv har. Jeg tror ikke det er mulig å bygge en bedre verden enn den vi nå har uten å ha Russland og gjerne også Kina med på laget. Russland er en begrenset stormakt med høyst begrenset innflytelse over det aller, aller meste av verden. Men der de har innflytelse, er den betydelig, og kan ikke ignoreres, selv om Putin og Russland ikke oppfører seg som USA vil. I talen var det veldig lite som tydet på noen ny amerikansk politikk. Derimot bar den bud om at amerikanerne var rede til å la denne konflikten vi nå lider under fortsette til de har fått tvunget sin vilje gjennom. Akkurat nå gjaldt det mest punktet om at Assad må gå.

USA er verdens suverent mektigste land, sammen med sine allierte mektigere enn alle andre til sammen, de er en økonomisk supermakt og enda mer en militært overlegen superstormakt. Når USA legger sin tyngde bak et politisk mål er det skremmende saker. Merk hvor mange ganger Obama brukte ordet «security», det sikreste landet i verden, ved siden av å ha den mektigste hæren, har de også to verdenshav å beskytte seg av. De er ikke truet i det hele tatt, men oppfører seg i virkelig store deler av verden som om de var det. Obama sa ordrett at de ville benytte den mektige hæren til å forsvare seg selv og sine allierte overalt hvor det er nødvendig. For meg er det en trussel, mer enn en beroligelse.

Jeg reagerer også på beløpet Obama oppgir å ha brukt i Irak, 2 billioner dollar, det er aldeles svimlende, mange hundre ganger mer enn de bruker i Ukraina. Og resultatet er intet mindre enn begredelig, som Obama selv innrømmer. Libya omtaler Obama som et prosjekt støttet av FN, om å fjerne Ghaddaffi, noe det ikke var, og mener feilen var at «vi ikke gjorde nok for å sikre et fungerende styre etterpå». Med erfaringene i Irak og Afghanistan skulle det være interessant å se hva «nok» skulle være. Retorisk pussig ble det da Obama omtalte enden på sanksjonene og oppmykningen mot Cuba som en «endring i politikk når vi ser noe fungerer», det var en endring som kom etter 50 år uten å fungere, så en sjelden amerikansk ydmykhet ville nok kanskje vært på sin plass.

En kommentar i russiske medier synes jeg var representativ: «det var som å bli undervist, om hvordan vi skal leve og hvordan USA er bedre enn alle andre». Verten i TV-programmet sa «Obamas tragedie er at han ikke forstår at hele verden ikke består av amerikanere».

Tross kraften i talene som var like sterk på begge sider, er det tegn på at USA og Russland er i ferd med å finne sammen i spørsmålet over Syria. Utenriksministerne Kerry og Lavrov har allerede hatt møter, Lavrovs ministerium rapporterer på denne måten, retorikken er i det minste at de håper på samarbeid og løsning. Putin og Obama skal møtes senere, bare det er et godt skritt i riktig retning.

Men det er veldig langt igjen. Det er to verdener. Det hadde vært bra for verden om kommunikasjon og forståelse mellom dem var mulig. Ved å gi Russland noen innrømmelser de få områdene de ennå har noe makt og innflytelse, vil det være mulig å samarbeide med dem for alvor, og forsøke å påvirke dem som en partner de ser vil dem vel, og ikke som noen som står utenfor og vet bedre. Det er amerikanerne som må endre politikk. Politikken de fører nå vil bare gjøre Russland verre.

Den russiske toppledelsen i svært viktige møter i New York

For lesere som kommer innom tilfeldig eller bare sjekker nye poster, uten å følge med på kommentarene i gamle, så kan det være en idé å ta en titt på diskusjonen i posten Rolig i Ukraina, urolig ellers, der står noe av bakgrunnen for denne posten her. Jeg hadde tenkt å kalle den «Putin i New York», en overskrift som i disse tabloide tider ville gjort seg, men jeg har tenkt å gjøre min lille innsats i å unngå den veldige Putinifiseringen av debatten, og la det se ut som det er en kamp mellom Putin og resten av verden som utspiller seg. Det er svært viktig at Putin reiser til New York, svært viktig at han skal tale i FNs hovedforsamling, svært viktig at han skal møte president Barack Obama, men Putin reiser ikke alene, og han utformer heller ikke den russiske politikken alene, så det bør heller ikke se ut som han gjør det.

Putin og Russland har virkelig gjort hjemmeleksen sin denne gangen. Som de alltid gjør. De stiller meget godt forberedt. Signalene er entydige på at Russland ønsker å finne en løsning i Syria, og at de ønsker et bedre forhold til det som vel ikke har noe bedre navn enn Vesten. De har ødelagt mye for seg selv i så måte gjennom sin politikk i Ukraina, annekteringen av Krim-halvøyen, og støtten til opprøret i Donbass. Men Krim-halvøyen har de ikke tenkt å gi fra seg igjen, og støtten til Donbass vil de fortsette med. Så de ønsker et best mulig forhold, gitt disse problemene som i overskuelig fremtid vil være der.

Her skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver, så jeg ikke trør på noen miner og provoserer unødig. I Europa er synet delt på hvordan man skal forholde seg til Russland. De mektige stater i Europa, som nå er Frankrike og Tyskland, ønsker ikke Russland som noen fiende, de vil gjerne at tingene skal vende tilbake til noe som kan minne om det normale. Det er også de som har forhandlet frem Minsk2-avtalen, som var et febrilsk forsøk på å finne et minste felles multiplum mellom Ukraina og Russland. Hvor vanskelig det er, ser man for eksempel av at Krim ikke engang er nevnt. Akkurat nå holder våpenhvilen Minsk2 legger opp til, men det er langt frem til en politisk situasjon alle kan akseptere. Et åpenbart problem med avtalen er at makten i Kiev selv er i mot, og aldri ville underskrevet om de ikke var tvunget til det.

Den makten som sterkest støtter Ukraina er USA. I min verden er det slik at det mer skyldes at USA ikke kan tolerere et Russland som ypper seg, enn at de egentlig bryr seg så veldig mye om Ukraina. De fleste amerikanere vil vel ha problemer med å sette Ukraina på kartet, og selv maktpolitikere og de viktige meningspåvirkere i tenketanker og nyhetsredaksjoner vil ha vansker med å holde en samtale gående om Ukrainas kultur og historie, uten blødmer. I Europa er forholdene mye bedre, og derfor er også synet på Ukraina og situasjonen der, mer balansert. Utenriksminister Kerry møtte Russlands Lavrov i Sotsji i mai, var det vel, og ønsket å ta del i Normandieformatet, de fire som følger opp Minsk2-avtalen (de fire er Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina). Han fikk prompte svaret – njet.

Møtet Putin skal ha med Obama til uken er første møte dem i mellom på mange år. Det skulle være et i 2013, men det ble avlyst på grunn av – Edvard Snowden. Jeg har såpass respekt for taushetsplikten at Snowden først var en jeg ikke syntes mye om, slik det også tok veldig lang tid før jeg begynte å sjekke opp og sitere Wikileaks. De to er forskjellige, og Wikileaks er mer fishy, som de sier på engelsk. Hva Snowden har gjort, var riktig, og slik amerikanerne har forfulgt ham, er til å få hakeslepp av. Jeg har brukt en del tid på å finne ut av Snowden, og hva det egentlig er han har avslørt, og han kommer i mine hobbyundersøkelser mye bedre ut av det, enn de amerikanske styresmaktene som forsøker å få tak i ham og straffe ham for det. Russland gjorde det helt riktige i å tilby ham opphold, det som enhver anstendig stat burde gjort. Dessverre er det ikke mange anstendinge stater i verden, kan man lakonisk legge til.

Så USA var rasende på Russland allerede før krisen i Ukraina begynte å ta av. De har også en forhistorie i Syria, der USA lenge har hatt som mål å få avsatt president Assad, neppe fordi han er så udemokratisk, men heller fordi han er på feil side, den til Iran, og ikke til den riktige, som er Saudi Arabia. USA har presset på for å få lov til å bombe i Syria, slik de gjorde i Libya, og med det få fjernet Assad på den måten. Russland har sagt kontant nei. Og USA har dårlige erfaringer med å bombe uten å ha FN på laget, de trenger ikke noe nytt Irak, særlig ikke med en fredsprisvinner (!) som president. Så de var forsiktige, og sa de ikke ville bombe, om ikke Assad begynte å bruke kjemiske våpen i borgerkrigen.

Det gjorde Assad. Likevel klarte russerne å hindre amerikansk bombing, og de gjorde det ved det som må kunne kalles et briljant trekk fra Putin og hans rådgivere. De sa seg enige i at de kjemiske våpnene var uakseptable, at de måtte destrueres, og de la frem et omfattende program om hvordan det skulle gjøres. Russland skulle være med, USA skulle være med, FN kanskje også, i hvert fall var det skikkelig. Assad var også villig til å gå med på destrueringen. Så USA satt i saksen. De måtte enten bombe Assad for at han hadde brukt kjemiske våpen, men da på tross av at han hadde gått med på å fjerne dem, og uten støtte i FNs sikkerhetsråd, eller så måtte de gå med på Russlands forslag, og la Assad bli sittende. Det var den siste ydmykelsen før Ukraina, siste gang de ble tatt innersvingen på.

Jeg vil si dette er kalde fakta. Dette er ikke å være anti-amerikansk. Amerikanerne er irriterte over at Russland har Snowden, og de likte veldig dårlig at den røde linjen de hadde satt opp for Assad ble krysset, uten at de klarte å straffe ham for det. USAs rolle som enerådende superstormakt er alvorlig utfordret. Ukraina og Krim er bare et tredje eksempel. USA legger all sin tyngde bak, men får ikke sin vilje i gjennom.

Det er altså litt av en oppgave Putin og den russiske delegasjonen har foran seg når de skal møte representanter for amerikanerne. Amerikanerne er nødt til å innse at russerne ikke vil vike, og det er noe veldig sterke krefter i amerikansk politikk aldri vil gå med på. Det er bare å se på de vordende presidentkandidater, både på republikansk og demokratisk side, når de uttaler seg om Russland, er det om Putin, og det er ikke måte på hvor kompromissløse de vil være i forhold til Obama, og hvor hardt de vil kjøre på for å tvinge amerikansk vilje igjennom. I senatet er det samme stemning, som det også er det hos visepresidenten og viseutenriksministeren, om enn Obama og Kerry gudskjelov hører til de mer diplomatiske og moderate.

Så Putin møter et folk som hater ham, som ser på ham som ond, som ikke tror han kan si noe uten å lyve, som er en evig spion fra KGB, bare ute etter å manipulere, bare lure til seg mer land, og mer makt. Han har en dårlig sak, siden han vitterlig har annektert Krim, og der løy om måten det ble gjort på, og nå lyver om støtten Russland gir Donbass. At han støtter Assad kommer i tillegg, her er ikke amerikanerne så nøye på at de selv støtter Saudi Arabia, et regime som vel ikke står noe tilbake for Assads, før krigen.

Norge ligger vel ganske tett på USA, her, vil jeg si. I går hørte jeg utenriksminister Børge Brende på programmet som før het Verden på lørdag, «om bare Russland kan gi litt», sa han, «om de bare kunne gå med på å la Assad gå av på sikt«, som om Russland er problemet, og ikke løsningen. En journalist som gjorde jobben sin skulle kommet med oppfølgingsspørsmålet hvordan utenriksministeren kan tro at et splittet land som Syria kan samle seg om en annen president enn Assad, enn si enn president som styrte etter vestlige prinsipper som folkelig deltakelse og demokrati. Aldri skulle jeg tro at jeg så uforbeholdent skulle ende opp som Johan Galtung, Brende er et ekko av USA, Norge har ingen utenrikspolitikk.

Putin har en umulig oppgave når han nå skal forsøke å få Russland inn i det gode selskap igjen. Men til tross for all drittkastningen mot ham er han en usedvanlig dyktig politiker, i internasjonal sammenheng er det vel bare Merkel av dagens som kan måle seg, og han har virkelig gjort jobben denne gangen også. Han opptrer på amerikansk TV, 60 minutes på CBS, der utdrag fra intervjuet finnes her (For en utvidet versjon, med deler utelatt i den amerikanske omtalen, sjekk RT, som kan være lurt å følge disse dagene for alternativ vinkling på New York-besøket) Her omtaler han USA saklig, og positivt, uten at det ser ut til å bli løsrevet fra hva han egentlig mener.

Putin har også gjort en sjarmoffenstiv på en litt uventet arena. De som følger med på BBC World service har sikkert fått med seg at BBC intervjuet artisten Elton John, som uttrykte ønske om å få snakke med Putin om homofili. En russisk komiker ringte så Elton John, og utgav seg for å være Putin – og artisten gikk fem på, i likhet med BBC, og sikkert andre vestlige medier, før Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, benektet at noen samtale hadde funnet sted. Nå har imidlertid Putin tatt kontakt, og avtalt å møte Elton John «en gang det passer for begge», og «alle tema vil være aktuelle å snakke om».

Denne sjarmoffensiven hadde Putin og Russland også i forbindelse med OL i Sotsji. Det krasjet med Edvard Snowden, og krisen i Ukraina. Russland er ikke interessert i å være landet alle hater, de ønsker ikke isolasjonen, og det er mulig å samarbeide med dem, om det blir vist velvilje også fra vestlig side. I Europa vil denne velviljen være på plass. De baltiske statene og Polen er ikke mektige nok til å forme europeisk politikk, og de Skandinaviske landene og Storbritannia gjentar USA, men ikke sånn at de vil blokkere noe Tyskland og Frankrike måtte få til. Sør-Europa og store deler av det sydlige Øst-Europa er ikke helhjertet med på sanksjonene, mange land her ønsker et godt forhold til Russland og har til og med brutt ut av folden for å holde møter med paria Putin. Det er USA som er problemet.

I Norge er den overveldende mening at Russland har forbrutt seg i Ukraina, og må straffes for det. Helst så de gir tilbake alt de har tatt, og lar makten i Kiev gjøre som den vil. Det er et annet land, Russland har ikke noe med det. Den faktiske situasjonen er imidlertid at Russland kommer til å holde på sine forbrytelser, og det er fint lite Norge og den vestlige verden kan gjøre med det. Vi må da velge om vi skal gjøre vårt beste for å skyve Russland fra oss, ha minst mulig med dem å gjøre, eller om vi skal tenke at et stort og mektig land som Russland er best å ha på lag. Noen god lagspiller er Russland ikke alltid, men de kan være en enda verre motspiller.

Jeg mener vi skal gripe sjansen som kommer til uken, få en løsning i Syria, få en løsning i Ukraina, og så begynne å bygge hverandre opp igjen. Situasjonen som er nå er til stor skade for både Europa og Russland, ingen er tjent med at det skal fortsette. I Syria må det åpenbart være bedre å få slutt på krigen, enn å få slutt på Assad. I Ukraina vil det være vanskelig inntil det umulige å få til noe som helst uten Russland på lag. Det er realitetene. De som er uenige har mye å bevise. Prisen er veldig høy.

Toppmøte i Brussel og Durban

I Norge lever vi veldig godt for tiden, og i Roaland lever vi enda bedre. Her er økonomien smurt av oljepenger, som med dagens oljepriser gjør at vi kan bli veldig mye rikere og jobbe veldig mye mindre enn for bare noen få år siden. De økonomiske utfordringene i Norge går på å holde tilbake penger vi egentlig har, men som det ikke er så lurt å bruke, siden det vil gjøre oss fattigere i fremtiden. I Rogaland er utfordringen at det offentlige ikke er like søkkrikt som det private, slik at standarden på offentlige tjenester ikke svarer til de private forventinger. Private husholdninger sparer ikke på noe, så den eneste kontakten rogalands innbyggere har med sparetanken er i møte med det offentlige. Skoler, bybane, ryfast, hurtigtog, aldershjem, det skal bygges alt sammen, og fint skal det være. Vi er kanskje rikere enn Rogalendingene for hundre år siden, men vi har kanskje mistet noe sjarmerende på veien, når vi nå sitter og forlanger at vi skal få alt i fanget og at vi ikke skal jobbbe noe særlig for det.

Denne uken avsluttes to viktige forhandlinger. De ene er Klimaforhandlingene i Durban, i Sør Afrika, de andre EU-toppmøtet i Brussel. Begge omhandler svært kompliserte saker som kan få alvorlige konsekvenser om man ikke klarer å bli enige. For EU står Europas økonomi på spill, med veldig direkte konsekvenser for millioner av mennesker som kan bli berørt av arbeidsledighet, verdifall på leilighet og eiendommer, økte skatter og avgifter, konkurser og alt som egentlig følger med en dyp økonomisk krise. I Klimaforhandlingene kan konsekvensene være enda verre, om de verste prognosene slår til. Det vil bli temperaturøkning på jorden, og en rekke av områdene på jorden som nå er i balanse, vil få sin balanse forrykket. Det kan føre til en kjedereaksjon som gjør store områder som i dag er bebodd ulevelige.

Selv for teoretikere som står utenfor forhandlingene er det vanskelig å peke på hva en løsning egentlig kan gå ut på. Det er nesten fascinerende å lese fagøkonomene være uenige med hverandre. Problemet er at EU har innført en felles valuta, men ingen felles sentralbank. Det betyr at det finnes ingen sentral institusjon som kan justere kursen om økonomien kommer under press. En svak valuta er en fordel for eksportbedriftene, som kan produsere og selge sine varer billigere. En sterk valuta er en fordel for folks sparepenger. I Tyskland er man ikke interessert i å trykke så mange penger som grekerne trenger. Det vil føre til at nøysomme tyskere med oppsparte midler vil se sin beholdning mindre verdt, for at tøylesløse søreuropeere skal få finansiert sitt hodeløse overforbruk fra tidligere. Tyskerne har jo også et par episoder godt festet i det kollektive minnet, om hvordan det går når staten bare pøser på med opptrykte penger inn i systemet. Inflasjon er alltid en bekymring for dem som forvalter og har ansvar for et lands økonomi. I Tyskland er trusselen ekstra skremmende. De har opplevd hyperinflasjonen.

Så er det bare det at Tyskland også er med på seilasen de glade søreuropeere har fått eurolandene ut på. Grekerne er ikke i stand til å betale gjelden sin, den er allerede redusert med 50 %, og det etter atskillige milliarder var pøst inn i sluket i et fånyttes redningsforsøk. Det er klart, ingen investor med sunn fornuft vil finne på å plassere pengene sine i gresk statsgjeld. Da skal man i så fall ha skikkelig rente. Risikoen er enorm for at gjelden blir redusert enda en gang, og man kort sagt ikke får tilbake pengene sine.

Hadde det bare vært Hellas, kunne man kanskje leve med det. Hellas betyr ikke så mye, de klarer seg alltid på et vis og er ikke store nok til virkelig å kunne ødelegge for andre av betydning. Men situasjonen er faretruende lik i Irland, Portugal, Spania og Italia. Det er ikke snakk om at resten av Europa kan redde alle dem med puslepakker som er brukt på Hellas. Og skulle disse landene bli tvunget til å redusere gjelden sin, vil det bety alvorlige problemer for dem som har lånt pengene ut. Det er selvfølgelig banker og investorer, fond og institusjoner, noen av dem statlige, så dette vil få konsekvenser for langt flere enn rikinger det er lett å mislike. Jeg synes noe av det som er mest skremmende med denne krisen, er at i forrige krise som bare var for et par år siden, så ble bankene reddet med at statene gikk inn med store redningspakker – lån. Nå er det statene som har de finansielle problemene. Det virker ikke helt pålitelig å løse disse med enda større lån.

Den siste ideen som er lansert med en viss tyngde, er å kvitte seg med hele eurosamarbeidet, og la hvert land gå tilbake til sin egen valuta. Det blir foreslått som om dette ikke vil medføre noen problemer. Det vil selvfølgelig medføre noen helt forferdlige problemer. Og nå snakker vi ikke bare om at et av Europas største foreningsprosjekt i historien blir en fiasko, vi har kanskje lett for å glemme i vår fredelige tid at Europas stater opp gjennom historien gjerne har ligget i krig med hverandre, etter EU har ikke det vært noe spørsmål. Men problemene nå er mye mer enn prestisje, hvem i all verden vil være interessert i greske drakmer og italienske lire om de vil ha tilbake sin gamle myntenhet? Forretningslivet i disse landene vil lide katastrofe.

Jeg tror nok jeg er ganske tysk i mentaliteten når det gjelder disse spørsmålene. Jeg skulle bare sett at de hadde en større statsmann enn Angela Merkel ser ut til å være. Det ser ut til at hun blir sendt av gårde av rådgiverne sine dit pucken har vært, i stedet for hvor den er på vei, for å bruke et uttrykk jeg snappet opp på nettet forleden. Det er ingen andre enn tyskerne som kan ordne opp i denne krisen. Av og til er jeg fristet til å si som den greske forretningsmannen, at de skulle bare lagt hele Hellas og resten av Sør-Europa inn under Tyskland, så det ble litt orden i disse landene. Men det er klart, slike ord klinger ikke godt i munnen på en historiker.

Det er i morgen konklusjonen på EU-toppmøtet skal komme. Det må komme noe skikkelig, ellers er det bare å håpe at økonomene og finansmarkedene tar feil. Det bare det, at de har levert veldig gode argumenter på at de har veldig rett denne gangen. Vi har levd over evne, og mange europeere må nå akseptere noe som for oss i Norge og Rogaland er helt utenkelig, en fremtid med redusert levestandard. Det er jo noe som kan forandre livet til det verre, selge huset, ikke fordi man vil, men fordi man må. Og til en mye lavere pris enn man kjøpte det for, og uten at man med det får betalt tilbake lånet man har tatt opp på det.

I morgen kommer også konklusjonen på klimaforhandlingene i Durban. Disse klimaforhandlingene har år etter år vist seg som en oppvisning av stillstand. Etter optimisme fra 1992 i Rio de Janeiro og 1997 i Kyoto har det vel ikke skjedd så veldig mye, utenom at forventningene om at det skal skje noe har gått ned. Kanskje er ikke det så dumt. Mange av klimaavtalene som hittil har kommet i stand har vist seg forhastede. De har hatt åpenbare mangler og både urettferdige og ufornuftige konsekvenser, som for eksempel at rike bedrifter i i-land kan legge produksjonen til u-land og slippe unna hele klimaregnskapet. Kanskje skulle debatten gått grundigere inn på hvilken type avtale som egentlig vil være mulig, og hva slags avtale som er fornuftig, enn presset som har vært nå om at man skal komme opp med en avtale for enhver pris, og at det er kappløp om å kutte mest mulig for å bli populær. Det er ingen grunn til å vedta kutt i målsetninger, om de viser seg umulige å gjennomføre. Og det er ingen hjelp for kloden å finansiere kutt i eget land ved å flytte de samme kuttene utenfor landets grenser, sånn som vi liker så veldig, veldig, veldig godt å gjøre i Norge.

Det er en veldig spennende dag i morgen. Millioner av mennesker vil bli berørt av avtalene politikerne kommer frem til i morgen. Vi i Norge slipper unna. Vi er ikke med i eurosamarbeidet, og har vår oljerikdom til å stå i mot det meste som måtte kunne komme av økonomiske kriser. Vi synes kanskje tyskerne burde ordne opp her, men selv vil vi ikke bidra med en krone, selvsagt. I klimaet vil vi gjerne bidra, men helst på utstilling, spektakulært, så alle får se hvor flinke vi er. Vi betaler dyrt og bygger kraftlinjer gjennom naturen vår for å frakte gassen vår til Tyskland for å brenne den der, så tyskerne kan ta ansvar også her. I nyhetene kommer vi til å være opptatt av smørkrisen. For her i vårt land har vi surret det sånn til at vi tross alle pengene våre ikke engang er sikre på om vi får smør til jul! Enn om verden visste det.

 

Nobels fredspris til Barack Obama

Det er alltid en overgang å komme hjem fra feriereiser i øst og virkeligheten der, til Norge og nyhetsbildet her. På flybussen fra Flesland i går hørte jeg Dagsnytt 18, der første sak jeg fikk med meg er at det nå må bli delt ut influensavaksine til alle griser her i landet. Med et smil kan man tenke at norske griser er mer verdt enn utenlandske mennesker, eller at panikken som vanlig har forkjørsrett i dette landet her. I dag morges var en av hovedsakene i morgennyhetene på NRK P2 at veistandarden i Norge er katastrofalt dårlig. Det er også komisk, for en som nettopp har vært i Ukraina. Så er det fremleggelsen av statsbudsjettet, det skulle jeg gjerne skrevet om, men i dag skal posten gå til utdelingen av nobels fredspris til den amerikanske presidenten og superhelten Barack Obama.

Jeg fikk med meg saken i norske nettaviser mens jeg ennå var i Ukraina, og kunne ikke tro det var sant. Samtidig er det delt ut så mange rare fredspriser de siste årene, at hva som er utrolig og sant, og ikke, ikke er så godt egnet til å overraske lenger. Det er noe med det å bli eldre og følge med. Tidligere når man ikke hadde greie på sakene, var en prisutdeling autorativ og selvsagt, den som fikk den fortjente den og skulle ha den. Nobels fredspris ble gitt til den som hadde gjort mest for verdensfreden, sånn var det med den saken.

Kanskje ville jeg også reagert mer på tidligere priser om jeg hadde fulgt med også da. Skjønt, når man ser tilbake på tidligere vinnere, er det mer stil over mange av dem, Aung San Suu Kyi (1991), Desmond Tutu (1984), Moder Teresa (1979) og Martin Luther King (1964) og Albert Schweizer (1952) er bautaer i fredsarbeid.  De fem siste års vinnere er Barack Obama (2009), Martti Attisari (2008), Al Gore (sammen med FNs klimapanel) (2007) , Muhamed Junus (med hans Gramean bank) (2006) og Mohamed ElBaradei (sammen med det internasjonale atombyrået) (2005). Det er en forskjell. Etter årtusenskiftet har det vært smått med storheter blant vinnerne.

Kanskje er det bare det at verden blir tryggere. Da Alfred Nobel skrev testamentet sitt, var det fortsatt reelt at stormaktene kunne gå i krig med hverandre. Det er utenkelig nå. I hele forrige århundre og i alle fall frem til Berlinmuren falt og Sovjetunionen kollapset, så var fred og demokrati unntaket i verden. Nå er det regelen. Vi har også fullt av fredsarbeidende organisasjoner eller organisasjoner med fred og samarbeid som hovedmål, slik som FN, Europarådet og flere andre. Det fantes ikke den gang. Freden Nobel testamerte til har blitt institusjonalisert, kan man nesten si, og de fleste av disse organisasjonene har allerede fått prisen. Man kan ikke godt gi FN prisen år etter år, selv om det nok strengt tatt er dem som gjør mest for freden i verden nå for tiden.

En smått forvirret nobelkomite har dermed forsøkt å redefinere prisen noe, og trekke inn miljøvern som en viktig del av fredsarbeidet i verden. Så viktig at det fortjener – ikke en miljøpris, – men en fredspris. Al Gore fikk prisen for å ha laget en film om klimaforandringene, et foredrag av en film, og Wangari Mattai fikk prisen i 2005 for treplanting i Afrika. Det er sikkert rosverdig arbeid begge deler, men fredsarbeid er det ikke, og mer fred på kloden skaper det i alle fall ikke. Fortsatt er det slik at et klart flertall på kloden er mer bekymret for hvordan de skal få oppfylt sitt daglige matbehov, enn for hvordan de skal få redusert sine daglige CO2 utslipp. At nøden kan gi grobunn for terrorisme og krig kan jeg gå med på, her finnes eksempel. Det gjør det ikke for miljøproblemer og klimaforandringer.

Jeg mener nobelkomiteen bommer med sin nye kurs. Går man bakover til de tidligere vinnerne, ser man også at nobelprisen flere ganger er gitt til folk som har hatt stor nytte av den. Den har trukket ukjente fredsforkjempere frem i lyset, og gjort dem mer uangripelige for motstanderne deres. Her er nevnte Aung San Suu Kyi et godt eksempel, Rigoberta Menchu (1992) som kjempet mot indianernes rettigheter i Guatamala synes jeg også passer godt inn i dette mønsteret. De har bruk for pengene, og de har bruk for publisiteten.

Alle de fem siste års vinnere er svært ressursrike personer og organisasjoner. De har slett ikke bruk for noen fredspris. Derimot har fredsprisen bruk for dem. Da Al Gore fikk prisen i 2007, snakket nobelkomiteen om «merkenavn» og «merkevarebygging». Jeg skriver det i hermetegn, for dette synes jeg har ingenting med fredsarbeid og fredspriser å gjøre. Nobelkomiteen skal ikke tenke på «merkenavnet» sitt, som om fred er et middel til å gjøre seg selv berømt, som om det viktigste med nobels fredspris er at flest mulig i verden vet hva den er for noe. Et av nobelkomiteens medlemmer uttalte den gang i 2007 at «vi er den mest kjente prisutdelingen i verden», og gav tydelig til uttrykk at «det skal vi fortsette å være».

Slik passer det best å gi fredsprisen til Barack Obama, verdens mest populære og superkule mann. Nobelkomiteen har alltid hatt en forkjærlighet for de amerikanske demokratiske presidenter og presidentkandidater, det er for meg bare uventet at Bill Clinton ennå ikke har fått den. Barack Obama har all den kredibilitet og godvilje han trenger, hans oppgave nå er å levere varene for løftene og håpet han har gitt. Jeg kan ikke skjønne annet enn at nobelkomiteen ved å gi Obama denne prisen, også vil håpe at kredibiliteten og godviljen skal skinne litt også på den. Slik kan også nobels fredspris fortsete å være den «merkevaren» (i gigantiske hermetegn) nobelkomiteen ønsker den skal være.

I kjent norsk stil har man hilst debatten om fredsprisen velkommen, og brukt dette som argument for at prisen er viktig og at den ble riktig utdelt. En uinteressant fredspris ser ut til å være en større frykt for komiteen, enn en fredspris som blir feilaktig utdelt. Jeg har imidlertid alltid holdt fred som viktigere enn debatt, og nobelprisens og nobelprisvinnernes oppgave ikke å skape debatt, men å skape fred.

Tysklands angrep på Polen

1. September 1939 krysset tyske styrker den polske grensen, og startet med det den annen verdenskrig. Det er 70 år siden i dag, og dagen har derfor vært markert mer enn vanlig i media, det skulle bare mangle, og det er interessant å merke seg at det som skjedde disse dagene, har forandret seg opp gjennom årene. Andre verdenskrig er et ypperlig eksempel på at historien forandrer seg med den som skriver den.

I dag var det for eksempel ingen reportasjer i NRK-radio som jeg hørte, som unnlot å nevne at Sovjetunionen også angrep Polen 17 dager senere. Under presidentperioden til Boris Jeltsin ble det funnet det mange hadde mistanke om eksisterte, nemlig en hemmelig avtale mellom Nazi-Tyskland og Kommunist-Sovjet med detaljerte planer om delingen av Polen. Selv om disse regimene fra de politiske ytterpunktene lenge hadde vært venner med hverandre (noe å tenke på for norske venstre- og høyreekstremister?), ble denne siste avtalen undertegnet 23. august. Det er en snau uke før angrepet, så vidt nok til å få styrkene ut på plass.

Det er ikke mange begivenheter som så markant har definert ettertiden som andre verdenskrig har gjort det. Praktisk talt hele etterkrigshistorien lar seg ikke forklare, uten å gå tilbake til den. Hvorfor har for eksempel ikke de økonomiske supermaktene Tyskland og Japan plass i FNs sikkerhetsråd? Hva er argumentet for at lille, ubetydelige Frankrike og Storbritannia er der i stedet? Hvorfor har vi i det hele tatt FN? Hva er det egentlig med Israel? Hvorfor deltar aldri Tyskland i militære operasjoner utenlands? Og hvorfor blander USA seg inn overalt?

Det er heller ikke mange begivenheter som har så mange faghistorikere på ulike nivå og hobbyhistorikere på like ulike nivå, som interesserer seg for emnet og stiller spørsmål og finner svar. De som deltok eller kjenner noen som deltok har meget bestemte meninger om hva som skjedde. For noen er det forbundet med svært sterke følelser. Og for noen går det politikk også i skrivingen av historien.

Jeg befinner meg et sted mellom faghistorikeren og hobbyhistorikeren. Min forståelse av hva som skjedde da andre verdenskrig startet, var at Adolf Hitler fulgte sin ekspansjonspolitkk nøyaktig som han hadde lovet. Jeg ser klare sammenhenger mellom hvordan han gikk frem for å bli rikskansler, og hvordan han gikk frem i forsøket på å erobre Europa. Jeg ser Adolf Hitler som en mann som er bedre til å improvisere og utnytte situasjoner som oppstår, enn til å legge langsiktige planer. Han prøvde seg litt og litt. Først var det å vinne valgene, og siden tilrive og lempe til seg mer og mer makt, til han ble ubestridt rikskansler. Detaljene om det, skal jeg ikke skrive om her. Siden gjorde han det samme for å overtrå bestemmelsene fra Versailles. Han spilte under tanken «går dette, så går kanskje dette også». Slik tolker jeg ham.

For å utvide grensene tok han først det enkleste, Østerrike, der han og nazistene egentlig hadde støtte, slik at han kunne vinne landet med en enkel folkeavstemning (nåvel, riktig interesserte kan sjekke det grundigere opp, en helt enkel folkeavstemning var det ikke, men elegant var  det). Deretter var det Südet-området i Tsjekkoslovakia, et område som rett nok består av tyskere, men som enda rettere tilhørte et nytt og demokratisk og riktig så vellykket land. Tsjekkoslovakia hadde dessuten forsvarsgarantier fra alle Europas stormakter (merk folkens! på denne tiden var USA helt uinteresserte i hva som foregikk i Europa, for ikke å snakke om i resten av verden, det var verdenskrigen og situasjonen som fulgte som endret på dette). Både Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen garanterte for Tsjekkoslovakias sikkerhet.

Så hva gjør man når Tyksland allikevel insisterer? Og ikke gjør mine til å trekke seg? Slik jeg forstår historien, resonnerer Frankrike og Storbritannia slik: Skal vi nå risikere en ny storkrig, 20 år etter katastrofen første verdenskrig, bare for å redde et mindre område i et mindre land som Tsjekkoslovakia? Alle som er det minste interesserte i politikk og i historie kan tenke hvordan det er mulig å tenke annerledes? Finnes det noen i dag som ville gått til krig på det grunnlaget Frankrike og Storbritannia den gang hadde? Fiaskoministeren Neville Chamberlain hadde grunn til å være lykkelig og utbryte «Peace in our time!» da han kom tilbake fra forhandlingene i Munchen, med fredspapiret i hånden. Han er fiaskominister kun fordi freden ikke varte. Hadde freden vart ved, ville han vært helten, og Winston Churchill ville vært en mann ingen visste om.

Sovjetunionen blir på denne tiden ledet av en paranoid tyrann ved navn Josef Stalin. Hans regime finnes det ikke så mange dokumenter fra, de var mestere i historieforfalsking, så hvordan de egentlig tenkte er ikke alltid så godt å si. Men jeg lener meg til de mange som mener at Stalins og Sovjetunionens største frykt, var at de andre stormaktene i verden skulle støte nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjet sammen i en storkrig for å svekke dem begge, og gjerne utrydde dem. Ut i fra en slik kontekst blir jo hendelsene i Munchen lett å tolke, Frankrike og Tyskland skriver under for å lokke Sovjet ut i en krig mot Tyskland for å forsvare sine slaviske venner i Tsjekkoslovakia. Sovjet hadde jo også garantert for landets sikkerhet. Men Sovjet hadde en sikkerhetsventil,  og det var at de ikke skulle gå i krig mot Tyskland, uten at Frankrike eller Storbritannia gjorde det samtidig.

Slik gikk det til at Sudetenland falt, og hele Tsjekkoslovakia snart med det.

Angrepet på Polen

Det er i en slik sammenheng angrepet på Polen må ses. Sommeren 1939 er Adolf Hitler i en bedre situasjon enn han kunne drømme om. Alt han har prøvd på de siste 6 årene har lyktes ham over all forventning. Han er ubestridt leder i et Tyskland mektigere enn noensinne. Han har fått landet ut av mellomkrigstidens økonomiske kriser, og gitt det tyske folket selvtilliten tilbake. Han har fått utvidet landets grenser, med verdenssamfunnets velsignelse. Nå kan han enten konsolidere det han allerede har fått til, eller fortsette med samme taktikk som har brakt ham dit han var.

Ingen kan selvfølgelig si med sikkerhet hvordan Hitler og hans menn tenkte og resonnerte i forbindelse med angrepet på Polen. Men jeg ser ingen argument som skulle tilsi at han med angepet på Polen, visste at begeret ville flyte over for stormaktene i vest, Frankrike og Storbritannia. Det var risiko, selvfølgelig, og han sikret seg jo ved å tegne fredsavtale med Sovjetunionen. Noen tofrontskrig skulle han i alle fall ikke risikere. Men risikerte han krig i det hele tatt? Skulle ikke Frankrike og Storbritannia med nøyaktig de samme argumentene som gjorde at de lot Tsjekkoslovakia gå, også la Polen i stikken? De samme leserene som tenkte over hva de ville gjort under Munchenforhandlingene om Südet-områdene, kan også tenke over hva de ville gjort etter angrepet på Polen. Var krigen nå unngåelig, eller kunne det finnes fornuft i Hitlers mulige antagelser om at vestmaktene fortsatt ville unngå krig for enhver pris.

Slik jeg ser det, viser krigserklæringen Frankrike og Storbritannia kommer med 3. september, at vurderingene de hadde gjort ved München-forhandlingene var gale. Etter hva jeg har lest og forstått, var Hitler rasende da han hørte om erklæringen, hva skulle vel disse to landene blande seg inn etter?

Men som detaljehistorikerne og alle interesserte vet, så var det ikke mye Frankrike og Storbritannia kunne gjøre. De var slett ikke mobilsert for krig, hadde slett ikke prioritert krigsutrustning i de økonomisk og politisk vanskelige mellomkrigsårene. Det hadde jo tatt seg ut om de hadde satset på akkurat samme strategi som ledet til første verdenskrig. Skulle det være den minste mening med den, måtte man i alle fall lære noe av den, og den første og viktigste lærdommen var at storkrig må unngås. Tyskland fikk derfor god tid til å herje med Polen i fred, og de var helt overlegne i styrker og ressurser, både når det gjelder antall og kvalitet. På radioen i dag var det en bokforfatter som gikk litt i mot den tradisjonelle oppfatningen av Tysklands overlegenhet, med poenget at polakkene forsvarte seg godt. Det siste kan jeg være enig i, de forsvarte seg heroisk med de styrkene de hadde til rådighet. Men Tyskland var overlegne, og når Polen i tillegg ble angrepet fra øst av Sovjetunionen, var landets skjebne beseglet.

Og det siste bør ingen lese uten å grøsse seg. Naziregimets redsler kjenner vi alle, ingen overgrep i historien er så godt skildret og dokumentert og gjennomdiskutert som dem. Nå begynner Sovjetunionens overgrep under Stalin også å komme frem og bli kjent. De stod ikke så altfor langt tilbake for nazi-Tysklands. Polen var klemt inn mellom disse to aggressive, hensynsløse stormaktene. Nazistene så på polakkene som untermensch, det var for mange av dem, de kunne dø. Og de som ikke døde, kunne leve for å arbeide for tyskerne. For Stalin var polakkene potensielle spioner og fiender av regimet, og Stalins metode var at om det blant en gruppe mennesker fantes mulige fiender av regimet, så var det bare å eliminere hele gruppen. Slik forsvant hundretusenvis av polske intellektuelle til arbeidsleire over hele, vide Sovjetunionen (og ikke bare Sibir, som det vanligvis blir skrevet).

Polakkene hadde altså bare et meget svakt håp om redning da angrepene kom fra begge sider. Det var vel også nokså lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ville gå til angrep både mot Tyskland og Sovjetunionen – for å forsvare Polen. Og alene hadde de ingen midler til å stå i mot engang den ene stormakten, enn si dem begge på en gang. Hvor sterke Tyskland egentlig var, viser jo resultatene fra angrepene på Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike. Frankrike – som skulle være Polens garanti – ble selv erobret omtrent like raskt som polakkene selv ble det. Polakkene var dømt.

Polens grenser på denne tiden

Også i dag hørte jeg i media at det døde 6 millioner polakker under krigen, og det var relativt sett flest døde i forhold til befolkningen for noe land under krigen. Men denne målingen er ikke helt enkel, for det er ikke så godt å avgjøre hva som egentlig var Polen under krigen. Grensene forandret seg jo underveis, slik at det Polen som gjennomlevde krigen, ikke var det Polen som hadde vært da krigen startet, og heller ikke det Polen som ble da den sluttet.

For å finne Polens grenser i mellomkrigstiden trengs et aldri så lite detektivarbeid. Selv i mellomkrigstiden var det ikke alle som helt visste hvor grensene gikk, og noen grenser var det ingen som visste hvor var. Generelt kan man si at grensene i forhold til dagens Polen var flyttet et stykke østover, slik at deler av det som i dag er Litauen (inkludert hovedstaden Vilnius), Hviterussland (med den kjente byen Brest) og Ukraina (med Lvov og området rundt der) lå innenfor det polske riket. Byen Gdansk eller Danzig var verken polsk eller tysk, men en fristat, og byen og området rundt Zaolzie var kilde til en ordentlig konflikt mellom Polen og Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne vant første rundte i 1920, men Polen slo tilbake og fikk området som en del av Munchenavtalen i 1938. Oisan. Selv ofrene er skurker, når de bare får muligheten.

Grensen mellom Tyskland og Polen var trukket opp – selvsagt kontroversielt – under Versailleskongressen, der tyske argument ikke akkurat var dem som vant mest gjenklang. Og det var ikke et alldeles håpløst argument at tyskerne ønsket sammenhengende grense mellom selve riket, og enklaven rundt det som den gang het Königsberg, og den gang var tysk. Disse grenseområdene hadde jo vekslet mellom tysk og polsk kontroll gjennom hele historien. Men håpløst var det selvsagt når tyskerne med det samme ville sluke hele Polen, og dele det med Sovjetunionen. Det finnes ingen agrument som kan forsvare det.

Nåvel, Hitler brukte nå bare argument så lenge han hadde bruk for dem. Og delingen av Polen ble meget vellykket sett med tyske og sovjetrussiske øyne. Tyskerne skaltet og valtet med sitt nye territorium som de ønsket, og rakk å lage ganske så mange planer og inndelinger de fem årene de Polen okkupert. Sovjetunionen la de nyerobrede områdene trygt inn i de eksisterende Sovjetrepublikkene, Hviterussland og Ukraina, og i det nye Litauen, som de hadde erobret i samme slengen. Latvia og Estland forsvant forresten også inn i unionen under forvirringen, og ble der så lenge Sovjetunionen eksisterte.

Hva som videre skjedde under krigen vet alle. Tyskerne ble slått, og det var Sovjetrusserne som jaget dem tilbake til Berlin og sveipet over Øst-Europa i jakten. Vestmaktene som nå bestod først og fremst av USA og Storbritannia, og etter hvert et nylig befridd Frankrike, var også med i kampene og seirene og feiringen. Det var liksom ikke på sin plass å stille krav til sine medallierte i Sovjetunionen på seierens dag.

Slik fikk Sovjetunionen tatt til seg ganske så betydelige deler av Polen og baltikum. Nøyaktig det samme som Hitler og Stalin hadde avtalt, faktisk. Og disse grensene eksisterer den dag i dag, og det er vanskelig å se for seg noen som helst situasjon som kan endre på dem. Som kompensasjon til et naturlig skuffet Polen, forærte Stalin og Sovjet dem deler av det som i mellomkrigstiden hadde vært Tyskland. I det 20 århundre hadde ikke tyskerne så mye de skulle ha sagt ved de viktige opptrekningene av Europas grenser. De hadde selv vært skyld i krigene som gjorde det nødvendig å trekke dem.

Danzig ble nå gitt til Polen, og fikk for evig og alltid navnet Gdansk. Sovjetunionen forlangte Königsberg, gav det navnet Kaliningrad, og innlemmet det klokelig i den russiske Sovjetrepublikken. Det forklarer hvorfor det også finnes Russland på vestsiden av de baltiske statene.

Så hvordan skal man regne et menneske som dør i for eksempel Lvov? Er dette mennesket polsk, Sovjetisk eller til og med ukrainsk? I Sovjetrepublikken Hviterussland døde 1 av 4 innbyggere, suverent mest av noen. Ingen er i nærheten, og ingen snakker om det – utenom i Hviterussland. Ukrainere døde det også mange av, og russere i de delene av Russland som ble angrepet. Men Sovjetunionen som helhet kommer tross sine kanskje 25 millioner falne ikke høyest på listen over relative tap, siden så store områder av det enorme riket ikke ble direkte brørt av krigen siden det lå utenfor krigshandlingene. Tyskerne kom jo aldri lenger øst enn Moskva, nådde aldri det Kaspiske hav og greide ikke krysse Kaukasus.

Hvor mange falne og hvem som led mest og hvem som er overgriper og offer er et ordentlig betent spørsmål. Og på enkelte punkt er det brennbart den dag i dag.

Rettssak for Røde Khmer i Kambodsja

I dag startet rettssaken mot Kaing Guek Eav, eller Khang Khek leu, eller bare «Duch», som var dekknavnet hans. Kambodsjanske navn er ikke de enkleste å transkribere. Khang Khek var kommandant i en fangeleir i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, under redselsregimet til Røde Khmer fra 1975 til 1979. Det er forresten ikke sikkert Khang Khek var kommandant så lenge, eller at fengselet eksisterte så lenge, og det er heller ikke Khang Khek og rettssaken mot ham jeg hovedsaklig skal skrive om her. Det er Pol Pot, og det verste regimet verden har sett.

Da Pol Pot tok makten i 1975 var Kambodsja et land herjet av krig, nød og kaos. De hadde vært en kasteball i stormaktspolitikken først under imperialismen, så under den kalde krigen. Kambodsja er et land med en noenlunde stolt historie, det gamle Angkor-imperiet var den dominerende makten i Indokina mellom år 1000 og 1300, og det fantastiske palasset Angkor Vat er det mektigste i hele regionen. Befolkningen ble kalt Khmer. Storheten fikk imidlertid ikke bestå, først kom Thai-folket fra vest og Cham-folket fra øst, siden kom franskmennene. Etter andre verdenskrig, hvor Kambodsja ble okkupet av Japan, ønsket man i Kambodsja som i resten av Indokina å bli fra det franske kolonistyret. Historisk sett står Kambodsja her litt i skyggen av Vietnam, som fikk en langt mer velkjent frigjøringskamp, siden amerikanerne involverte  seg i den, og det ble en krig. Årsaken var naturligvis at Vietnam truet med å bli kommunistisk, og USA og den vestlige verden ønsket på ingen måte ytterligere kommuistisk ekspansjon i Øst-Asia (eller noe annet sted i verden, for den saks skyld). Kambodsja ble et monarki i 1953, med utrolige kong Sihanouk som monark. Han er uten sidestykke når det gjelder å ha maktposisjoner med skiftende titler under skiftende tider, skiftende regimer og totalt skiftende styreformer. Bare sjekk ham opp.

Her skal det kommunistiske Røde Khmer være hovedsaken. De kunne komme til makten fordi det eksisterende styret var ustabilt, og i løpet av Vietnamkrigen i nabolandet økte støtten til kommunismen blant folket i Kambodsja, samtidig som misnøyen med myndighetenes nøytrale politikk også økte. I 1970 ble det foretatt et statskupp under ledelse av general Lon Nol, mens prins (nå var han prins) Sihanouk var på utenlandsreise. Dette kuppet var det lett å påstå var plantet av CIA, det ble gjort og det ble trodd på, og det bidrog bare ytterligere til å øke hatet mot et USA som på dette tidspunktet forlengst hadde kjørt seg godt fast i Vietnam. CIA blånektet for at de hadde noe med kuppet å gjøre, det gjør de alltid, men denne gangen har også ettertiden vist at de snakket sant. Uansett fulgte en fem år lang borgerkrig, fortsatt i skyggen av Vietnam, og folket i Kambodsja var både krigstrøtte, nødtrøtte og utslitte av alt kaoset og ustabiliteten. I en bok jeg leste mens jeg ennå gikk på skolen, eller like etter, så skrev en Kambodsjaner som overlevde regimet (ved å flykte til Laos) at det fredelige, buddhistiske folket nå bare ønsket ro og fred. De kunne godt holde ut at regimet ikke var så veldig bra, så lenge det ikke var krig, og de fikk sjansen til å arbeide og skaffe seg mat, og selv spise maten. Men det finnes ikke det folk i verden som kan utholde det regimet Pol Pot innførte.

Jeg synes alltid det er interessant å sammenligne forbrytelsene til nazistene og kommunistene, og se på hvordan ettertiden dømmer dem. Litt flåsete kan man nesten si at Adolf Hitler satte en stopper for nazismen en gang for alle. Nazismens ideer og holdninger er fullstendig uakseptable for alle, og til og med i flere land forbudt. De nazistiske symbolene vekker den dag  i dag frykt, og blir de likevel brukt og tegnet på vegger, er det straks en avissak. Selv på noe så ytringsfritt som internett, skal man lete godt etter nazistiske blogger og hjemmesider, siden til Vigrid jeg snublet over ved et uhell en gang, ser mest av alt uskyldig ut, med sitt ubehjelpelige språk og forskrudde meninger. Kommunistiske blogger og hjemmesider finnes imidlertid fortsatt, og noen av dem ser ut til å være ivaretatt av temmelig ressurssterke mennesker. Det er naturligvis en betydelig forskjell i at kommunismens ideologi ønsker likhet for alle mennesker, og deres forsvar for de undertrykte ser også bedre ut enn forakten for det svake i nazismen, og deres grusomme rangering av menneskeraser. Men i gjerning står ikke kommunismen så altfor langt tilbake for nazismen. Eller – det er vel så mange grusomheter begått i kommunismens tegn, som for nazismen. Og Pol Pot overgår alle.

At Pol Pot ikke er enda mer kjent og beryktet enn han er, skyldes bare at han styrte et forholdsvis lite land og at han aldri truet med å ekspandere makten sin. Hva som har foregått i Kambodsja har spilt fint liten rolle for verden, mens Hitler startet verdenskrig, Stalin styrte verdenshistoriens nest største sammenhengende rike og Mao Zedong over flere mennesker enn noen annen i verden. I Pol Pots Kambodsja bodde omlag 8 millioner mennesker, og av dem døde om lag en firdel. Mine damer og herrer – det er flere enn i Hviterussland under andre verdenskrig. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten.

Det var et slags kommunistisk styre etter modell av Mao Zedong Pol Pot ønsket. Men det var mer radikalt, det var helt og holdent radikalt, alt skulle forandres til den øyeblikkelige, fullendte kommunismen. Og i den skulle folket ikke bo i byer og studere, men bo på landet i landsbyer og arbeide med jorden. Det var det eneste som trengtes. Og han kom også med den beryktede uttalelsen at for å oppfylle målet, trengte de så og så mange mennesker, resten var overflødige. De kunne drepes. Og ingen som hadde utdannelse trengtes, de var tvert i mot farlige, fordi fra slike kunne det komme protester. Både Sovjet og Kina hadde moderasjoner i tvagskollektiviseringen, brenningen av bøker og arrestasjoner av folkegrupper og yrkesgrupper. I Kambodsja var det slik, at hadde du briller, ble du drept, var du lærer, ble du drept, og var du ikke villig til å jobbe med jorden, ble du drept.

Fra første dag ved makten ble hovedstaden Phnom Penh evakuert. Den nye kommunistiske staten trengte ikke byer, i byer bodde snyltere som levde på maten folket på landet produserte, nå skulle alle selv produsere sin egen mat. I dag blir det oppgitt at 1,3 millioner mennesker bor i Phnom Penh, den gang var tallet opp i mot 2 millioner, man kan lett forestille seg hvordan det blir når alle skal evakuere på en gang. Og det gjaldt absolutt alle, også dem som lå på sykehus, det er flott skildret i den omtalte boken jeg leste. Lignende skjedde i andre store byer, og i små byer. De kom ut på landet, der de fikk et jordstykke å dyrke, og på det måtte de arbeide dagen lang, under oppsyn av Røde Khmers hjernevaskede soldater som blindt lystret den store leder Pol Pot. Og som hadde sine klare ordre, det er for mange mennesker i dette landet, noen må bli drept.

Kambodsja skiller seg også ut fra Kina og Sovjet ved at drapene ble foretatt med sånn grusom og unødvendig tortur. Man ble flittig torturert i Kina og Sovjet også, men det var som oftest for å få frem en tilståelse, og ofte var torturen slik at den ikke skulle være så synlig, om den torturerte en dag skulle slippes fri igjen. Dødsdømte i Sovjet ble stort sett skutt. Historien har også eksempler på offentlig tortur, brukt for å skremme. I Kambodsja ble fangene grotesk torturert inn i døden, bak lukkede dører i fengsler der ingen skulle få vite hva som skjedde, og der ingen tilståelse var krevd.

Det finnes ikke noe bedre eksempel i verdenshistorien på at et helt land blir gjort om til en konsentrasjonsleir. Dr. Judy Ledgerwood ved Northern Illinois University har generøst lagt ut en omfattende tekst på nettet, der hun skriver at matrasjonen for ris var på 250 til 400 gram per dag.  Til sammenligning oppgir Anne Appelbaum i sin GULAG på side 102 for dem som vil sjekke at matrasjonene i de Sovjetiske GULAG på slutten av 1930-tallet var på 400 til 500 gram brød, med strafferasjon på 300 gram. Det er strafferasjon på hovednæringen større enn standardrasjonen i Kambodsja. Det er vanskelig å finne hvor mange som døde i de russiske arbeidsleirene, men jeg tror rett og slett det godt skal gjøres å komme opp i en av fire fanger. Sjansene var større for å overleve i en russisk GULAG-leir, enn i Det demokratiske Kambodsja fra 1975 til 1979.

Regimet praktiserte også folkemord, et uttrykk man skal være forsiktig med. Her lar det seg kanskje ikke forsvare, siden omfanget ikke er så stort som de virkelig store folkemordene verden har sett, det dreier seg om omlag 10 000 vietnamesere som ikke ville forlate landet. Nevnte Judy Ledgerwood skriver at praktisk talt samtlige ble drept.

Jeg mener at det i tilefellet Pol Pot og Røde Khmer ikke går an å skille mellom ideologiene. Man kan ikke si at støtte til Pol Pot og hans regime er tilgivelig, fordi ideene han trodde på springer ut fra de sosialistiske ideene som begynte med Karl Marx, og ble utviklet av kamerat Lenin og formann Mao, og som hadde likhet for alle som ideal. For å få gjennom disse ideene gjore han folket til slaver. Statens vilje var alt, den enkeltes vilje var verdiløs, slik også det enkelte livet var det. Både gjerningene og ideologien er forkastelig.

Khang Khek, eller «Duch», kommer sannsynligvis til å bli dømt. Det er mer symbolsk, enn noe ordentlig oppgjør med det grusomme regimet til Røde Khmer. Det er altfor mange med altfor mye blod på hendene som fikk leve lykkelig i alle sine dager. Jeg har nevnt flere ganger i denne teksten at Kambodsja har vært i skyggen av Vietnam. Sånn er det også her. På midten av 1970-tallet var verden lykkelig over at USA trakk seg ut av Vietnam. Hva som skjedde i nabolandet i vest var det få som fikk med seg, og færre som brydde seg om. Det er ikke lenger siden enn at alle vi over 30 levde mens det skjedde.