Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Fødsel!

Forrige uke fødte Olia og jeg et vakkert barn. Torsdag 11. september skjedde det, klokken 1802 er den offisielle tiden. Jeg syklet til jobb med Olia i kraftige rier, men vi visste jo ikke hvordan disse tingene fungerer, helt, så vi kunne ikke vite at fødselen var så nært forestående som den var. På vei hjem snakket hun og jeg i telefonen. Jeg var opptatt av om riene var regelmessige, hun var opptatt av at de var konstantene. Jeg syklet innom min mor på Sandve, der hun var på besøk, det er hun som har bilen, og forklarte situasjonen. Vi tenkte hun skulle avslutte besøket.

Det ble det ikke tid til. Jeg måtte ringe henne, hun måtte komme. Vi kjørte litt i hastverk til sykehuset. Vi hadde ikke vært inne lenge, før barnet var ute. Selve fødselen tok en knapp time. Og det var ufattelig stort.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt på meg. Jeg er jo veldig glad i barn, jeg hadde virkelig gledet meg, jeg så frem til å ha henne her, vesle barnet vårt.

Men da barnet var ute, og ble lagt skjelvende og nakent på mors bryst, og Olia ble overveldet av følelser og kysset det på hodet, det var overveldende også for meg.

Barnet skrek ikke så godt med en gang, det hadde svelget litt fostervann på vei ut, så det var litt blått og fremmed, og måtte få litt oksygen. Og det var så levende at jeg egentlig ikke fikk det til for meg. Det var et liv vi hadde født. Det er et mirakel, helt ufattelig at det går an.

På universitetssykehuset i Rogaland har de et barselhotell. Olia skulle sove der, med barnet. Jeg måtte reise hjem. Jeg reiste hjem til mor. Etter en krevende dag, så jeg for meg at jeg ville sovne med en gang. Så skulle jeg stikke innom jobb dagen etterpå, og forberede de 14 dagene med fødselspermisjon jeg har rett til.

Ikke snakk. Det var ikke nubbesjans til å sove. Det barnet hadde en vanvittig tiltrekning på meg. Vanvittig er rette ordet, jeg måtte bare være med det. Det var en vanvittig kraft. Selv om det var midt på natten, ringte jeg Olia, som selvfølgelig heller ikke sov. I bakgrunnen hørte jeg barnet gråte. Det virket enormt sterkt på meg.

Den natten gjorde jeg alle forberedelser som skulle til for å gå ut i permisjon allerede straks, og sendte melding til nærmeste overordnede – jeg er vekk.

Neste morgen reiste jeg ut for å besøke dem igjen, være med dem hele dagen. På vei ut spilte de «Can’t take my eyes off you»

You’re just too good to be true, can’t take my eyes off of you,

You’re like heaven to touch, I just wanna hold you so much.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt. Jeg fikk problemer med å kjøre bilen. På radioen sa de at det var versjonen til Morten Harket, og jeg måtte spørre hva i all verden det er som skjer med meg. Jeg er blitt far.

Søndag morgen reiste vi hjem fra sykehuset. Siden har vi vært hjemme. Barnet er sunt og friskt og har en enorm livsappetitt, det spiser mesteparten av sin våkne tid, akkurat som sin far, og ser seg forundret rundt på den vidunderlige verden vi har. Jeg må anstrenge meg for ikke å vekke henne når hun sover. Det virker over alle grenser på meg. Jeg var forberedt på at det skulle bli fantastisk, men ikke så sterkt, og på den måten.

Vi er meget lykkelige nå, alle tre. Dette er et høydepunkt i livet for oss. Og solen spiller på lag med oss, den skinner varmt og klart hver dag, så vi kan tilbringe mye tid på terrassen, og være ute og ha det godt. Lille Irina er bare en uke gammel, men har allerede forandret seg, det klemte og skeptiske nyfødte utseendet er borte, hun er rød og hvit og varm, sterk som en stålstreng, og titter på verden som hun blir stadig mer vant med. Olia er også helt i slag igjen, som hun var nesten øyeblikkelig etter fødselen. Hun er fortapt i barnet, slik jeg også er det, og ofrer alt som er av egen tid og helse og overskudd, for at barnet skal ha det bra, noe det helt tydelig har. En fantastisk mor, og et fantastisk barn.

Da er det godt å være meg. De sover nå. Jeg gleder meg til de våkner. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle få to så skjønne jenter, så nær meg. De er ikke bare en del av livet mitt, de er livet mitt. Det er uvirkelig. Med en gang Irina ble født, tenkte jeg at vi må lage flere barn, for dette er det beste som finnes. Dette overgår alt. Jeg føler jeg drukner i lykke. Lykken har fått et navn, hun heter Irina. Hun har en mor som heter Olia, og det er min kone.

Det blir ikke bedre enn dette.

Besøk hos foreldrene Kirkeby på barselhotellet

Nå er de en familie på tre. Tonje, Espen og lille David. I dag var vi og besøkte dem. Mor, Olia og jeg. Her er posten om dette.

Olia og jeg har hatt det veldig travelt siden vi kom hjem. Det lå obligatorisk innlevering for et av matematikkfagene vi studerer da vi kom hjem fra vinterferien, vi hadde bare et par dager å løse den på. I tillegg måtte vi lære teorien, for å klare å løse den. For den første innleveringen forrige gang gikk det veldig greit, det stoffet kunne jeg fra før. Nå måtte jeg på få timer få inn i hodet det andre har brukt uker på.

For Olia er det helt urimelig travelt om dagen. Hun har meldt seg opp i altfor mange fag, og følger de fleste av dem, i tillegg til fagene hun har tenkt å ta senere, og fagene hun bare vurderer. Hun er på forelesninger fra åtte til seks, og bruker kveldene på å lese. Det er klart det blir for travelt. Hun stresser seg også opp med at hun sjeldnere har blitt kalt inn til å jobbe. Hun føler nok også presset om at hun tar alle disse fagene, når kanskje hun også skulle få barn snart. Det er ikke lett når man må ta utdanning nummer to, etter å ha flyttet til et nytt land.

Mye løste seg veldig fint da vi kom ut til sykehuset. Først traff Olia pussig tilfeldig en av kollegene sine, som lurte på hvor Olia hadde vært hen. De hadde ringt og ringt, og tenkte hun ikke ville jobbe mer, siden hun ikke tok telefonen. Men vi hadde jo vært på ferie i Kiev, og da er vi ikke så ivrige å ta telefoner med norske nummer. Olia har vel sin knapt påskrudd. Uansett trengtes hun veldig på jobb, og ble kalt inn allerede neste morgen.

Det passet veldig bra. Kanskje får vi oss med det en ekstra tur til Kiev i påsken. Sånn avveksling gjør seg godt, når vi har det så travelt i hverdagen.

Hovedsaken var imidlertid besøket hos Tonje. Alltid tidligere når mine søstre har født, så har jeg vært i Bergen, sånn at det ikke har vært aktuelt med noe besøk. Det eneste barnet jeg har besøkt er Tonje selv, den gang hun var nyfødt og jeg var 13. Tenk at vi skulle møtes igjen på denne måten.

Olia og jeg gikk straks bort til barnet. Hva ellers gjør man på slike besøk? Han sov hele tiden, og fant ikke på flere sprell enn å løfte på hendene nå og da, og skjære noen grimaser. Det vakte stor oppstandelse hver gang, særlig for Olia og meg, for vi syntes det var forunderlig at han som vanligvis sov så stille, plutselig gjorde noe.

Tonje og Espen var allerede ganske erfarne foreldre, og kunne informere om litt av hvert. De går jo inn i en annen fase av livet nå, og det er ingen knapp å skru tilbake med. Nå blir alt viktig på en annen måte. Nå er det ikke å tenke seg hvordan det skal bli, nå er det å leve det. De har tenkt enormt og forberedt seg veldig, men det er noe helt annet å gjøre erfaringene selv enn å snakke om dem.

Vi holdt lille David alle sammen. Olia smilte hele tiden, og var vettskremt for å gjøre noe feil. Hun hadde med to bæreposer med gaver, mat og snacks. Hun synes det er modig gjort av Tonje å få barn midt under utdannelsen, og er spent på hvordan det vil gå. Tonje har sagt at barnet er viktigst, så om ikke alt med utdannelsen går helt etter planen, har hun likevel gjort det valget hun ville. Mor har holdt nyfødte barn mange ganger før, og var ikke fanget i den uforståelige høytideligheten Olia og jeg var i.

Etterpå var det for Olia og meg hjem for å jobbe med oppgaver om sannsynlighet og statistikk. Livet er fullt av kontraster. Og det er fullt av valg. Vi gjorde et valg vi også denne kvelden. Vi la ikke all verden i disse matematikkoppgavene, og vil nok ikke få dem godkjent.

David er født

I dag fødte min yngste søster et barn. Han skal hete David. Du verden så mye som skjer nå for tiden, og du verden som noe er enormt mye viktigere enn alt annet.

Vi ventet på melding om fødsel hele tiden mens vi var i Kiev, Olia og jeg. Termin skulle være rundt 10. Februar, og min søster Tonje var så svær og gravid, at alle nok tenkte at dette barnet var ivrig etter å bli født, og i hvert fall ikke ville vente lenger enn nødvendig. Det ville det altså. Eller, det valgte å vente akkurat lenge nok.

Søndag morgen fikk jeg melding om nå reiste de inn på sykehuset, Tonje og Espen. «Snarlig fødsel», stod det. Meldingen kom grytidlig, jeg så den bare når jeg var oppe på do en tur, og la meg igjen for å sove videre. Etter å ha dormet litt, hørte jeg en ny melding komme. «Der er barnet kommet», tenkte jeg.

I meldingen stod det: «Riene er ikke sterke og regelmessige nok. Vi reiser hjem.»

Senere søndags morgen, langt senere, når det var i ferd med å bli formiddag, kom ikke melding, men mail, fra mor. Den handlet om hvordan Tonje og Espen var på sykehus, at de hadde bilen, og at det ville bli vanskelig å hente Olia og meg på flyplassen, men «vi skulle få det til».

Pussig. Tonje og Espen bor hos mor. De er på juleferie og fødselsferie fra Martin, Slovakia, der Tonje studerer medisin. Skulle ikke mor vite at de ville reise hjem til henne igjen? Og hadde de ikke allerede reist? Det var flere timer siden jeg hadde fått meldingen fra Tonje, om at de reiste hjem. Hva var det egentlig med denne fødselen?

Den var utsatt.

Og slik gikk denne søndagen. Vi hadde vår avsluttende dag i Kiev, mens Tonje gikk rundt hjemme hos mor med tier som ikke var «sterke og regelmessige nok». Etter hva jeg forstår opplevdes riene ganske smertefulle, og hyppige, til å være så lite sterke og regelmessige. Naturen stiller tøffe krav til hva som er nok i forbindelse med fødsler.

Olia og jeg fløy helt hjem fra Kiev, uten at Tonje reiste ut på sykehuset igjen. Mor fikk også hentet oss, og kjørt oss hjem, enda klokken ble helt borti ett om natten. Først neste morgen så jeg tekstmeldinger fra mor. Nå hadde de reist inn. Halv to var klokken da.

Så gikk jeg på jobb. Olia skulle på universitetet. Men hun ble stresset og ville hjelpe med tanke på denne fødselen som stod og ville skje. I Ukraina og sikkert andre slaviske land er det vanlig å ha med mat når man besøker fødende på sykehus. Olia tenkte at ingen av oss hadde tid til å lage mat, verken mor eller mine to andre søstre, de var alle på jobb, så Olia måtte lage mat til alle. På ekte ukrainsk vis laget hun enormt mye mat, flere bæreposer, så det skulle være «nok til alle».

Hun ble temmelig forvirret da hun kom hjem, og fant meg sitte rolig i stuen. All maten stod fremdeles på bordet (bortsett fra den lille delen av den som jeg hadde spist til middag), like fint pakket som hun hadde gjort det. Hun ble ganske sint, og det tok litt tid å forklare henne at det ikke bare var for meg å reise ut på sykehuset, og tumle inn til fødende Tonje med fullt av mat og gaver. Alt til sin tid.

Før Olia kunne roe seg måtte jeg ringe med mor og høre. Hun kunne fortelle at fødende kvinner i Norge får alt gratis, tilsyn, medisiner og mat, alt som skal til og de vil ha. Tonje og Espen har også tatt inn på det nokså nye barselhotellet på sentralsykehuset i Rogaland. Alt er dekket for Tonje.

Mor kunne også opplyse, i en melding litt tidligere, at barnet er født og skulle hete David. Olia og jeg skal besøke dem sammen med mor på onsdag.