Druzjba naroda

Dette bildet viser Patonabroen og høydene med Lavra og skulpturen Rodina matj. Boulevard Druzjba naroda går rett til venstre, etter broen, slik vi ser det på dette bildet

Jeg har skrevet en del om busstoppet i Druzjba naroda, hvorfra man kan reise over til Dnjeprs venstre bredd og velge mellom en serie flotte elvestrender. Nå har jeg funnet ut at også veien disse busstoppene og metrostasjonen ligger i også heter Druzjba naroda, nærmere bestemt Boulevard Druzjba naroda. Jeg hørte det da Irina og jeg kjørte over med buss nummer 55 i dag. Og jeg bet meg merke i det av en meget ubehagelig grunn.

Det foregår en «derussifiseringsprosess» i Ukraina om dagen, eller en «antirussisk kampanje». Den politiske eliten som tok makten etter Maidan vil kvitte seg med det de kaller «Sovjetisk mentalitet», og måten de gjør det på er så sovjetisk som det kan få blitt. Også Sovjetkommunistene forsøkte å kjøre dampveivals over all tidligere kultur og historie, og trampe seg frem med navneendringer, riving av historiske byggverk og oppføring av nye. Sovjeterne gikk over i parodien med alle gatene oppkalt etter Lenin og Den røde armé, og dagens ukrainere vil øyensynlig ikke være noe dårligere. Ukrainerne gjør seg imidlertid ekstra flid med å provosere, og med det skyver de vår lille og ganske ubetydelige familie bort fra seg. Vi er ubetydelige for dem, men betyr ganske mye for oss selv, naturligvis. 

Druzjba naroda betyr «vennskap mellom folkene». Det er det russiske og ukrainske folket det er snakk om, og det er russerne som har funnet på navnet på gaten. Antagelig ble den bygget i Sovjettiden. For vår familie, som ikke synes det er noen særlig forskjell på russere og ukrainere, at det er brødrefolk som skulle være venner, så er det et fint navn. Min kones far var ukrainer, mens moren kommer fra en slekt sammensatt av litt russere og litt ukrainere og litt forskjellig. Nå går det ikke lenger av å si noe slikt, nå er det en sterk bølge av ukrainske nasjonalister som helt vil avvise den russiske arven, og med det ta bort plassen for min kone og hennes familie å kalle seg ukrainere.

En viktig dråpe for meg kom når det ukrainske parlamentet nå diskuterer om de skal skifte navn på denne vennskapsgaten vi liker så godt. Vennskap mellom folkene er ikke lenger akseptert, russerne skal være fiender. For å understreke dette velger de å kalle opp gaten etter en ukrainsk nasjonalister, han som kom opp med de «10 bud» om hva en sann ukrainer burde gjøre. Det er fra mellomkrigstiden, og går nazistene i næringen når det gjelder rasetenkning og førerdyrkelse. Dette et nazisme i ukrainsk variant, ordrett fra deres egen munn og penn. Russere, polakker, jøder, rumenere og magyarer (ungarsk) blir nevnt som fiender, «Ukraina for ukrainere» er bud 3, «ære lederne av fødelandet» bud 5, og bud 10 er at du ikke skal finne noen kone fra et annet folk.

De satte ideologien ut i live da nazistene fra Tyskland angrep. Jeg har alltid problemer med å huske forkortelsene til de forskjellige ukrainske militærorganisasjonene på forskjellige språk, det fantes flere, og de drepte, jaget og fordrev polakker, jøder og russere fra dagens vestre deler av Ukraina under andre verdenskrig. De drepte i titusenvis, hundretusener, det er vanskelig å vite hvilke drap som var fra ukrainere og hvilke fra tyskere og andre kollaboratører. Kvinner og barn ble ikke skånet, heller ikke gamle. De ukrainske nazistene var beryktet for sin grusomhet.

Det finnes bilder og filmer. Jeg anbefaler ingen å se dem.

Nå kaller dagens nasjonalistiske ukrainere opp gater etter lederne for disse militærorganisasjonene, og ideologene deres. Fordi de kjempet for ukrainsk frihet og selvstendighet. Og hensikten helliger middelet.

Ikke for oss. Vi kan ikke være med på det nasjonale prosjektet disse ukrainerne er i gang med. Skal det være slik, vil ikke vi være ukrainere, og vi vil heller ikke støtte dem. Jeg tror ikke noe på å bygge opp en sterk nasjon gjennom hat mot andre nasjoner og folkeslag, gjennom å utpeke seg fiender og forsøke å samle seg mot dem.

Så for oss vil det alltid være Druzjba naroda, vennskap mellom folkene. For oss er ukrainerne og russerne brødrefolk som hører sammen, og som skulle være venner med hverandre og samarbeide. Vi kommer til å bruke det gamle navnet på gaten vi er i så ofte og kjenner så godt, Druzjba naroda, vennskap mellom folkene.

 

Hvorfor er det så vanskelig å kalle det et folkemord?

I dag er det nøyaktig 100 år siden rundt 250 armenske intellektuelle ble arrestert i byen Konstantinopel, dagens Istanbul. Det markerer starten på det som skulle bli forfølgelse, deportasjon og drap på omlag en million armenere, en av de aller største forbrytelser begått av et folkeslag mot et annet, og noe som mer enn det meste kvalifiserer til den betente betegnelsen folkemord. Hvis det ikke går an å bruke begrepet her, er det ikke lett å se hvor det skal kunne brukes. Det var systematisk, etnisk forfølgelse, og det førte til at armenerne som folkegruppe ble fordrevet fra tyrkernes land, eller fra det landet som i dag er Tyrkia. De som ikke greide å flykte, ble drept. Mange døde også av sult, sykdom og utmattelse.

En million armenere er et kolossalt tall, tatt i betraktning at Armenia i dag har bare cirka 3 millioner innbyggere. Nazistene utryddet 6 millioner jøder, av cirka 15 millioner. Det er litt over en tredjedel. Tyrkerne gjorde det ikke stort dårligere. Ugjerningen er ufattelig, og armenerne er ikke i nærheten av å få den støtten og anerkjennelsen lidelsene deres ville gitt dem om verden var skrudd sammen på en litt annen måte. For enda så opplagt det tyrkiske overgrepet er, så er det sider ved historien som gjør at det er greit for verdens stormakter å ikke gi dette så veldig stor oppmerksomhet, og ikke uforbeholdent kalle det folkemord, hvis det irriterer tyrkerne.

Slik sett er nazistenes jødeutryddelse enklere å forholde seg til. Alle tar avstand fra den, tyskerne også, det var et uttalt mål å utrydde jødene, og nazistene industrialiserte utryddelsen, det er ingen steder å gjemme seg, og tyskerne har heller ikke gjemt seg. Dette er folkemord, premieeksempelet. Stort flere folkemord har ikke verden klart å bli enige om.

Selve begrepet folkemord er tenkt ut av den polske jøden Raphael Lemkin. Som jøde i Europa i nazi-tiden ble han rammet av holocaust, selv slapp han unna ved å emigrere til USA, men mesteparten av familien hans gjorde ikke det, og ble drept. Lemkin var advokat, og ville gjøre begrepet Folkemord til en del av internasjonal lov. Han arbeidet utrettelig for å få dette til, og greide det, ordet er juridisk definert og vedtatt som en FN-konvensjon mot folkemord. Et folkemord er handlinger som tar sikte på helt eller delvis å ødelegge nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Det er viktig her at de skal ta sikte på å ødelegge disse gruppene, det skal være en villet handling.

Det mangler ikke på dokumentasjon, øyenvitneskildringer, primærkilder, kunnskap. I 1915 var ikke USA ennå trukket inn i første verdenskrig, det ble de først i 1917, og de hadde fremdeles diplomatiske forbindelser med det Osmanske riket, som Tyrkia fremdeles var den gangen. Ambassadør der var Henry Morgenthau, og han leverte et démarche (formell henvendelse) til tyrkerne fra de tre motstanderne i krigen, Frankrike, Storbritannia og Russland, der deportasjonen av armenerne blir fordømt. I denne  démarchen blir uttrykket forbrytelser mot menneskeheten brukt, for første gang i historien. Jeg gjorde en liten innsats for å finne démarchen åpen på nettet, offisielle dokument fra så langt tilbake burde være det, men jeg klarte ikke å finne noe søkeord som gav meg en lett vei til det. Derimot fant jeg ganske mange andre sider med beskrivelser og dokumentasjon av hva som skjedde. Den mest overbevisende er kanskje denne, fra den armenske nasjonale komiteen i Amerika, med utdrag fra brev, telegram, uttalelser og rapporter fra perioden. Det er fulle referanser til hvor opplysningene er hentet fra, disse er sikre, men det går ikke an å klikke på noen lenker og lese dem selv. Enkelt detektivarbeid gjør imidlertid at en finner frem til dem, og mye mer, andre steder.

Den gang var det uproblematisk hva man skulle kalle det. Problemet var å få oppmerksomhet til dette overgrepet, i en verden i storkrig. Armenerne fikk utryddet store deler av sin befolkning i skyggen av stormaktskrigen i Europa. Konsul Leslie Davies skriver  It has been no secret that the plan was to destroy the Armenian race as a race… (i brev til Morgenthau, 24 juli, 1915), og Morgenthau skriver it appears that a campaign of race extermination is in progress under a pretext of reprisal against rebellion (i konfidensielt telegram til utenriksminister Robert Lansing, 16. juli, 1915). Det er videre mange beskrivelser av detaljene, i denne og andre kilder. Det er massemord og utryddelse av hele byer, det er tvangsfordriving til fjell- og ørkenområder som innebærer den sikre død. Tyrkerne var fullt klar over dette, det er det også dokumentasjon på. Det var en villet handling, den rettet seg mot armenerne, og tyrkerne visste hva den innebar.

Om all dokumentasjon og alle øyevitneskildringer ikke skulle være nok, så snakker faktum for seg selv. Før 1915 bodde omlag to millioner armenere på tyrkisk jord, eller det man kanskje må kalle jord innenfor tyrkiske (ottomanske) statsgrenser. Fremdeles er det armenere som vil hevde det er armensk jord, hvem som eier og har rett på jorden her i verden, er ikke så enkelt som verdens statsgrenser gir inntrykk av. Uansett, etter 1915 var antall armenere igjen i det ottomanske og senere tyrkiske riket redusert til en tiendedel.

Likevel er det mange som i dag har problemer med å bruke ordet folkemord om det som hendte. Det offisielle USA gjør det ikke, det er enda en av de tingene Obama sa annerledes før han ble president, enn etter. Her er han i selskap med en lang rekke tidligere amerikanske presidenter, i valgkampen rekker de ut for armenske stemmer (det bor nesten en million armenere i USA) ved å ville kalle massemordet ved sitt rette navn, som presidenter blir de innhentet av realpolitikken. USA kan ikke sette forholdet til Tyrkia på spill i kampen om et ord. For Obama er det spesielt synlig, han gikk så høyt på banen før han ble president, med han skulle det jo bli endringer, og som president har han lagt beretningen om denne historien så tett opp til armenernes versjon som mulig, han bruker til og med deres armenske betegnelse, Meds Yeghern, eller «Den store katastrofen», men han bruker ikke G-ordet, som det heter på engelsk (genocide = folkemord). Han kan ikke.

Årsaken er at Tyrkia, en alliert, et NATO-land, blånekter for bruken av ordet. Jeg mener det skal være straffbart i Tyrkia å kalle massemordet for folkemord, at folk har blitt straffet for det, satt i fengsel, den tyrkiske stat legger lokk på historien gjennom lover og forbud, og håndhevelsen av dem. Her må folk som eventuelt vet bedre, gjerne rettlede meg. Etter hva jeg vet skal forfattere, intellektuelle og journalister som tar til orde for at Tyrkia skal innrømme ugjerningene de gjorde, og ta avstand fra dem, ha fått store problemer i sin omgang med den tyrkiske staten. Her tenker jeg særlig på den store forfatteren Omhar Pamuk, og saken som ble opprettet mot ham, etter at han i 2005 kritiserte kritiserte mordene på armenerne og undertrykkelsen av kurderne, det er neppe vanskelig å finne flere eksempler. Tykria kan ikke reise sak mot USA, men de kan nekte dem å bruke den viktige Incirlik flybasen i landet.

Dermed holder USA kjeft. Sånn er geopolitikken. I etterkrigstiden, den gang ordet folkemord ble oppfunnet og definert, den gang så ikke amerikanerne noe problem med å bruke ordet også på det tyrkerne gjorde mot armenerne. Det var jo over 30 år tidligere, ingen lov kan ha tilbakevirkende kraft, så de regnet med at de kunne bruke ordet uten å ødelegge forholdet til tyrkerne. De brukte det også flere ganger, i 1951, i et brev til FN fra advokater i utenriksdepartementet, de ønsket å uttale seg om folkemordkonvensjonen for den internasjonale domstolen i Haag, og de siterte den tyrkiske massakren av armenere som et eksempel på folkemord. Ronald Reagen brukte ordet så sent som i 1981, i en proklamasjon om Holocaust, der han nevnte folkemordet mot armenerne før det, og folkemordet i Kamodsja etter det.

Men realpolitikken innhentet Reagen også. Tyrkerne hadde den riktige holdningen i tre av de viktigste utenrikspolitiske sakene for USA, Sovjetunionen, Israel og terrorisme. Armenia var den gang en del av Sovjetunionen, armenerne lette å ofre. Attentatet på den tyrkiske generalkonsulen til USA, Kemal Arikan, gjorde saken enklere for Reagen-administrasjonen. Mordet ble utført av to unge armenere, terrorister var det lett å kalle dem, tyrkerne var og er en alliert, og i en offisiell bulletin syv måneder etter dette drapet het det:

Because the historical record of the 1915 events in Asia Minor is ambiguous, the Department of State does not endorse allegations that the Turkish government committed a genocide against the Armenian people. Armenian terrorists use this allegation to justify in part their continuing attacks on Turkish diplomats and installations.

(Jeg har denne og flere av de andre opplysningene her fra den lange, men utmerkede kilden, fra Foreign affairs – her er den skrevet helt ut: http://www.foreignaffairs.com/articles/142489/thomas-de-waal/the-g-word)

Siden har ingen amerikanske presidenter brukt G-ordet, som de kaller det.

Oppmerksomme lesere har kanskje lagt merke til at ikke jeg heller bruker ordet Folkemord uforbeholdent. Det gjør ikke Store norske leksikon heller, de skriver at folkemord-betegnelsen er omstridt av politiske og akademiske årsaker. Det er, som de skriver, enighet om at minst 300 000 armenere døde i kampanjen, men det er vanskelig å argumentere at de døde i et forsøk fra tyrkerne på å utrydde det armenske folk. Tyrkerne argumenterer med at de ville løse et politisk og militært problem, det var krig, verdenskrig, og armenerne sympatiserte med fienden. Det var en strategisk avgjørelse, ikke en avgjørelse som helt eller delvis tok sikte på å ødelegge armenerne som nasjon, eller som etnisk eller religiøs gruppe. Det er det siste som kreves for å kvalifisere til betegnelsen folkemord. Det stemmer for jødeutryddelsen, men det er vanskelig å få andre overgrep og massemord til å passe inn i definisjonen, uansett hvor groteske de ellers måtte være.

Ukrainerne påberoper seg også å ha vært utsatt for folkemord. Det var Stalins utrenskninger på 30-tallet, særlig sultkatastrofen fra 1932 til 1933, Holodomor, som de kaller det, i et forsøk på å få inn Holocaust og Sodimor og det russisk/ukrainske ordet for sult, golod på russisk, sikkert holod, på ukrainsk (siden det er vanlig at russisk g på ukrainsk blir h, jeg vet ikke om dette gjelder dette ordet). Ukrainske styresmakter har gjort flere forsøk på å gjøre anerkjennelsen av dette folkemordet som en del av lovgivningen, forbudt å betvile at dette var folkemord. Det ble forsøkt under president Jusjtsjenko, og det blir forsøkt igjen nå. Hva jeg vet om dette, gjør at jeg reserverer meg for å bruke betegnelsen folkemord også på det som skjedde med armenerne. For med det såkalte Holodomor går det simpelthen ikke an å hevde at det var spesielt rettet mot ukrainere, selv om det rammet dem spesielt hardt. Den vanvittige lovgivningen med tvangskollektivisering, og tvangsinnsamling av statlig bestemte landbrukskvote, den gjaldt i hele unionen, ikke bare i Ukrina. Det døde Sovjetborgere av alle nasjonaliteter, men det rammet altså ukrainerne spesielt hardt. Om det skyldtes at de var et jordbruksland, eller at de var et spesielt nasjonalistisk og sterkt folk, det skal ikke jeg uttale meg om. Jeg vet imidlertid at det ble uttalt i Kreml at det bare var en fordel at alle disse menneskene døde, de som var igjen ville være lettere å styre.

Setningen er parafrasert av meg. Jeg skal ikke gå god for at det var nøyaktig slik ordene falt.

Det er altså grusomme saker tyrkerne gjorde under nedgangstiden for det osmanske riket, i en kritisk periode, og det Sovjetunionen gjorde under Stalin. Men det går kanskje ikke an å kalle det folkemord. I saken med Ukraina mener jeg det er helt feil, noe jeg kan argumentere mer for enn her i posten, om det trengs, i saken med Armenia mener jeg det er mer tvil, men denne saken kjenner jeg også dårligere.

Problemet er at hva vi kaller disse katastrofene er politikk og det er juss. Det er kamp om ord, men denne kampen er ikke bare en kamp om hva vi kaller det vi uansett er enige om hva er. I min verden er det slik at det alltid er viktigere å være enige om hva som skjedde, det er innholdet, og ikke ordet som er viktig. Om man kaller det massemord eller folkemord er å krangle om feil sak, det gjelder å gi offeret oppreising, minne og markere – og komme seg videre.

Tyrkia og Armenia kommer seg ikke videre. De to er fiender, og de klarer ikke å opprette normale forbindelser, så lenge det ikke er enighet om hva som skjedde der i 1915 og noen år fremover, og hva man skal kalle det. Tyrkia viser ingen som helst tegn på at de kan være villige til å myke opp sin holdning. Armenia viser ingen tegn på at de vil godta noe annet enn at Tyrkia kryper til korset, et bilde som kanskje passer godt her, med det muslimske Tyrkia, og kristne Armenia, en motsetning som kanskje også spiller en rolle i konflikten.

Slik har ordet Raphael Lempkin fikk inn i verdens vokabular blitt sin egen fiende. Kraften i ordet er for stor, og kampen om å få bruke ordet eller ikke ødelegger for muligheten til å bli enige om saken, og komme seg videre. Det gjør også at vi i noen av de mest groteske og grusomste overgrep mennesker har gjort mot andre mennesker, ender opp med å diskutere hva vi skal kalle det, ikke hva det var.

 

 

 

 

 

Flåsete av Strøksnes om Kongo

Før bloggenes tid ville denne posten bli sendt som et leserbrev til Bergens Tidende og fått tittelen «Flåsete av Strøksnes». Leserne av Bergens Tidende ville skjønt hva det handlet om, og hvem Morten Strøksnes var. Innlegget ville hatt noen hundre tusen potensielle lesere, og utvilsomt blitt lest av mange flere enn de som finner frem til denne bloggen her. Men i bloggen er jeg min egen redaktør, jeg trenger ikke tilpasse teksten til BTs tabloide format, jeg kan skrive så langt og utfyllende jeg vil. Og viktigst av alt: i blogger bruker man ikke boksehansker.

23 august har Morten Strøksnes et innlegg i BT med tittelen Bongo i Kongo. Det er tittelen sin. Den spiller på harselaset den gang utenriksminister Torbjørn Jagland ble utsatt for, da han var på besøk til Gabons president Omar Bongo. I et underholdningsprogram på TV sa Jagland at han med sine folk leende hadde kalt ham Bongo fra Kongo, for akkurat dette er jo et morsomt rim for oss, og selve ordet Bongo er jo også både morsomt og litt nedsettende. Så når Strøksnes bruker denne tittelen, er det en mening der om at nå har tilstanden i Kongo blitt riktig så bongo. Nå gjelder det.

Innlegget handler om rettsaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, en sak som engasjerer også meg, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, men som også deprimerer meg litt slik den blir fremstilt i mediene. Jeg har egentlig ikke lyst til å bidra til at de to skal bli mer berømt. Morten Strøksnes har imidlertid satt seg litt inn i saken, og undersøkt slik jeg ser for meg skribenter som ham undersøker når de skal skrive om noe. Han skriver inn søkeordet «Kongo» på Google, og i tillegg «Congo», slik at han også får engelske treff. Slik får han opp en side i New York times, det er denne siden her, om at det har vært enn voldektsepedimi blant menn i de østlige delene av Kongo. New York times behandler saken med det alvoret den har, Morte Strøksnes er mest av alt glad for at han får en fengende innledning på innlegget sitt.

Videre forsøker han å sette seg inn i hva som egentlig kan ha skjedd i denne drapssaken, og i hva de to nordmennene egentlig holdt på med i Kongo. Her spekulerer han like mye som alle andre må gjøre, enten de kommer fra Norge eller Kongo. Jeg kan vel egentlig ikke se hvordan spekulasjonene til Strøksnes så fullstendig overgår spekulasjonene til de Kongolesiske rettsmyndighetene. Folk fra Kongo har jo dessuten den fordelen at de kjenner landet sitt. Jeg har derfor litt problemer med hvordan Strøksnes kan få til følgende passasje:

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

Jeg skjønner meg kort sagt ikke på disse to setningene. Språklig er det til å grine av, «teatralsk og kaotisk som en vond drøm», en vond drøm er vel ikke særlig teateralsk, og han følger opp med at det er den vonde drømmen som spiller på våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. Jeg skjønner ikke hvordan Strøksnes’ verste fordommer om Afrika kan bli spilt på i en rettssak som dette. Jeg tror vel egentlig virkeligheten fortsatt lett kan overgå både Strøksnes vondeste drømmer og verste fordommer. I feltet rettsfarser er det langt igjen til de virkelige høydene verden har sett.

Til slutt går Strøksnes litt inn i historien, og nevner det enhver som går ut av videregående skole i Norge skal vite. Under kolonitiden ble Kongo styrt av kong Leopold av Belgia. Og det var ingen vanlig koloni, det var hans personlige eiendom. Jeg skjønner vel ikke helt hva sammenhengen er. «Mye er råttent» skriver han, med en setning hentet fra Shakespeare og Hamlet, som innledning til dette avsnittet. Men å gå tilbake over 100 år for å finne noe råttent i Kongo? Og fortelle noe så elementært? Og hvordan i all verden får han til setningen: «Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn». Folkemord hører med til de ord man skal være litt forsiktig med. Det er ikke nok at man bruker folket som slavearbeidere, om man behandler dem aldri så dårlig. Man skal ville utrydde dem. Det ville aldri kong Leopold av Belgia, enda ingen behandlet sine afrikanske plantasjearbeidere verre enn ham.

Strøksnes får et svar

Strøksnes artikkel om «Bongo i Kongo» hører til hans vanlige standard, en tekst man kan bli oppgitt over han får betalt for å skrive, og som ellers ikke er verd å bruke krefter på. Ingrid Samset fra Chr. Michelsens institutt  tar seg imidlertid bryet, og skriver 28. august en kronikk i BT med tittelen Espen Askeladd i Kongo. Hun går i rette med Strøksnes’ fjas riktig så sivilisert, langt mer enn han fortjener, og stiller ham i samme bås som de andre storøyde norske medier. Helt sant. For egen regning vil jeg legge til at alt rundt dette viser at man fortsatt i Norge ser det som langt mer rimelig at en hvit mann dreper en sort Afrikaner, enn at en sort afrikaner dømmer en hvit mann. Selv om nordmennene skulle være skyldige, er kravet at de må dømmes andre steder enn i Kongo, og i alle fall ikke sone der. Sympatien er helt og fullt på nordmennenes side. Og man synes det er forferdelig at de må tilbringe tid i skitne og farlige afrikanske fengsler, bare fordi de har oppholdt seg i Kongo uten lov, og drept sjåføren sin som de fant der nede i den lovløse jungelen i Afrika.

Ingrid Samset avslutter kronikken sin med å skrive litt om voldtektene i Kongo, og i Norge. Hun kommer med tall og statistikk, der hun rett nok litt underlig trekker inn mørketallene for voldtekter i Norge (hentet fra A-magasinet til Aftenposten), mens hun for Kongo bare opererer med de offisielle tallene. Slik får Norge flere voldtekter per innbygger, enn Kongo. Det er misvisende bruk av statistikk, men poenget til Samset er at man kanskje bør slutte å se på voldtekter i Afrika som dagens orden, at medienes hausing av disse overgrepene kanskje har gått litt langt. Hun angriper konkret Strøksnes’ innledning om voldtekten av menn, der han skriver at voldtekt av kvinner «knapt ville vært en nyhet».

Strøksnes svarer selv

Det er i svaret til Ingrid Samset Morten Strøksnes virkelig overgår seg selv i flåsete skriving. Det er en prestasjon. Det er dette innlegget som gjorde det verdt å skrive et leserinnlegg, for svaret er så dumt og så idiotisk krenkende mot Ingrid Samset, at det for meg blir galt at hun skal måtte svare på det selv. Hun er på et helt annet nivå, hun vet jo hva hun snakker om, og hun virker oppriktig til å bry seg om hva som foregår i Kongo og i andre Afrikanske land. Morten Strøksnes gjør ingen av delene.

Det forhindrer ham ikke i å gå til frontalangrep mot stakkars Ingrid Samset, som ikke har gjort annet enn å forsøke å oppklare fjaset han selv har kommet med. Foreløpig er ikke dette innlegget å finne på internett, så jeg kan dessverre ikke henvise direkte til det, og må ta hva Strøksnes skriver etter hukommelsen. Jeg antar innlegget ikke ligger ute, siden det var et leserinnleg, og ikke tekst fra Strøksnes som søndagsgjest, eller som kronikk.

I innlegget fremstår Strøsknes som det aller verste eksempelet på det nye fenomenet øyeblikkelige eksperter. Han har gjort grundige søk på internett, sjekket lenker bakover i systemet, og i tillegg sett et par filmer. Kanskje har han uten at jeg vet det også lest et par bøker. Dermed er han i følge seg selv i sin fulle rett til å skjelle ut en skarve forsker, som bare bruker hele yrkeslivet sitt på det han maksimalt har lest noen bøker om, og i alle fall sett film om og søkt på internett om. Han skriver at han er bekymret for hva forskerne driver med borte på Christian Michelsen, når de er i stand til å komme opp med tekster som den Samset har skrevet. Kanskje har de i motsetning til ham, drevet forskning.

Strøksnes gjør kardinaltabben å anbefale Samset en film han har sett. Det finnes ikke noe mer nedalatende, jeg snakker av erfaring, og når skribenten Strøksnes anbefaler dette forskeren Samset, så blir det rett og slett for dumt. Her er det skribenten som forskeren å se film for å sette seg bedre inn i saken hun forsker på. Og legitimerer filmen ved å si at den er prisbelønnet. Mange filmer er det, uten å kunne gjøre krav på verken å være innsiktsfulle, viktige eller gode. Derimot er de ofte manipulerende. Filmskapere er ikke historikere, de er ikke forskere, det de kan er å lage film, og å argumentere ved hjelp av filmmediet. Det er et sterkt medium som gir sterke argumenter. Det betyr ikke at argumentene er riktige. Jeg tror filmen Strøksnes har sett har sin betydelige del av skylden for å bringe ham på det villsporet han er på i forståelsen av Afrika, og hva som foregår i Kongo.

Siste del av innlegget bruker Strøksnes på over flere avsnitt forklare Samset alvoret med voldtekter, og særlig afrikanske voldtekter. Det er også nedlatende, å forklare noen ting som man vet, Samset trenger slett ikke  å se noen film for å vite at afrikanske voldtekter i Kongo er grusomme. De overgår alt. Og en mann skal være svært, svært forsiktig med å begynne å forklare kvinner alvoret med voldtekter. Det blir rett og slett ganske pinlig når Strøksnes skriver seg mer og mer opphisset over Samsets bagatellisering over kongloesiske voldtekter, når poenget hennes nettopp var å angripe Strøksnes’ flåsete bemerkning om at voldtekt av afrikanske kvinner knapt er en nyhet. Hun vil bare dempe oppfattelsen av at det er fri flyt av voldtekter i deler av Afrika og deler av Kongo, og påpeke at vi også i Norge har problemer med misbruk og voldtekt av kvinner. Strøksnes skriver som om Samset ikke forstår hva afrikanske kvinner blir utsatt for. Det forstår hun bedre enn ham, og hun tar det også på større alvor.

BT har en del søndagsgjester og andre skribenter som tillater seg å skrive ganske så mye snodig på avispapiret folk betaler for å lese. Ved å angripe dem på bortebane, i BT selv, slik Samset gjorde, stiller man seg lagelig til for hogg. Men jeg mener man godt kan forlange litt kvalitet fra skribenter som er betalt for å skrive, og å skrive skikkelig. Og de som har greie på tingene, kan godt sette disse øyeblikkelige og selvutnevnte ekspertene på plass.

Tirsdag faller dommen i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg håper i alle fall noen medier i Norge skriver at det egentlig er rett og rimelig at svarte afrikanere dømmer hvite nordmenn for forbrytelser gjort i deres hjemland. Hvis Moland og French er skyldige, så er det de selv har gjort, mye verre enn det som blir gjort mot dem. Moland og French bør ikke bli sett på som helter, rettssaken bør ikke bli sett på som en teaterforestilling, og man bør ikke la seg begeistre og underholde av at det er kaos i Afrika. Jeg mener man bør tenke gjennom spørsmålet om nordmenn som blir dømt i Afrika, fortjener bedre behandling enn afrikanere som blir dømt i Afrika. Jeg håper Moland og French får en rettferdig dom. Og at skribenter som Strøksnes hver gang blir arrestert og satt på plass når de skriver flåsete og sleivete om tema betalte skribenter bør ha greie på.