For lesere som kommer innom tilfeldig eller bare sjekker nye poster, uten å følge med på kommentarene i gamle, så kan det være en idé å ta en titt på diskusjonen i posten Rolig i Ukraina, urolig ellers, der står noe av bakgrunnen for denne posten her. Jeg hadde tenkt å kalle den «Putin i New York», en overskrift som i disse tabloide tider ville gjort seg, men jeg har tenkt å gjøre min lille innsats i å unngå den veldige Putinifiseringen av debatten, og la det se ut som det er en kamp mellom Putin og resten av verden som utspiller seg. Det er svært viktig at Putin reiser til New York, svært viktig at han skal tale i FNs hovedforsamling, svært viktig at han skal møte president Barack Obama, men Putin reiser ikke alene, og han utformer heller ikke den russiske politikken alene, så det bør heller ikke se ut som han gjør det.
Putin og Russland har virkelig gjort hjemmeleksen sin denne gangen. Som de alltid gjør. De stiller meget godt forberedt. Signalene er entydige på at Russland ønsker å finne en løsning i Syria, og at de ønsker et bedre forhold til det som vel ikke har noe bedre navn enn Vesten. De har ødelagt mye for seg selv i så måte gjennom sin politikk i Ukraina, annekteringen av Krim-halvøyen, og støtten til opprøret i Donbass. Men Krim-halvøyen har de ikke tenkt å gi fra seg igjen, og støtten til Donbass vil de fortsette med. Så de ønsker et best mulig forhold, gitt disse problemene som i overskuelig fremtid vil være der.
Her skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver, så jeg ikke trør på noen miner og provoserer unødig. I Europa er synet delt på hvordan man skal forholde seg til Russland. De mektige stater i Europa, som nå er Frankrike og Tyskland, ønsker ikke Russland som noen fiende, de vil gjerne at tingene skal vende tilbake til noe som kan minne om det normale. Det er også de som har forhandlet frem Minsk2-avtalen, som var et febrilsk forsøk på å finne et minste felles multiplum mellom Ukraina og Russland. Hvor vanskelig det er, ser man for eksempel av at Krim ikke engang er nevnt. Akkurat nå holder våpenhvilen Minsk2 legger opp til, men det er langt frem til en politisk situasjon alle kan akseptere. Et åpenbart problem med avtalen er at makten i Kiev selv er i mot, og aldri ville underskrevet om de ikke var tvunget til det.
Den makten som sterkest støtter Ukraina er USA. I min verden er det slik at det mer skyldes at USA ikke kan tolerere et Russland som ypper seg, enn at de egentlig bryr seg så veldig mye om Ukraina. De fleste amerikanere vil vel ha problemer med å sette Ukraina på kartet, og selv maktpolitikere og de viktige meningspåvirkere i tenketanker og nyhetsredaksjoner vil ha vansker med å holde en samtale gående om Ukrainas kultur og historie, uten blødmer. I Europa er forholdene mye bedre, og derfor er også synet på Ukraina og situasjonen der, mer balansert. Utenriksminister Kerry møtte Russlands Lavrov i Sotsji i mai, var det vel, og ønsket å ta del i Normandieformatet, de fire som følger opp Minsk2-avtalen (de fire er Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina). Han fikk prompte svaret – njet.
Møtet Putin skal ha med Obama til uken er første møte dem i mellom på mange år. Det skulle være et i 2013, men det ble avlyst på grunn av – Edvard Snowden. Jeg har såpass respekt for taushetsplikten at Snowden først var en jeg ikke syntes mye om, slik det også tok veldig lang tid før jeg begynte å sjekke opp og sitere Wikileaks. De to er forskjellige, og Wikileaks er mer fishy, som de sier på engelsk. Hva Snowden har gjort, var riktig, og slik amerikanerne har forfulgt ham, er til å få hakeslepp av. Jeg har brukt en del tid på å finne ut av Snowden, og hva det egentlig er han har avslørt, og han kommer i mine hobbyundersøkelser mye bedre ut av det, enn de amerikanske styresmaktene som forsøker å få tak i ham og straffe ham for det. Russland gjorde det helt riktige i å tilby ham opphold, det som enhver anstendig stat burde gjort. Dessverre er det ikke mange anstendinge stater i verden, kan man lakonisk legge til.
Så USA var rasende på Russland allerede før krisen i Ukraina begynte å ta av. De har også en forhistorie i Syria, der USA lenge har hatt som mål å få avsatt president Assad, neppe fordi han er så udemokratisk, men heller fordi han er på feil side, den til Iran, og ikke til den riktige, som er Saudi Arabia. USA har presset på for å få lov til å bombe i Syria, slik de gjorde i Libya, og med det få fjernet Assad på den måten. Russland har sagt kontant nei. Og USA har dårlige erfaringer med å bombe uten å ha FN på laget, de trenger ikke noe nytt Irak, særlig ikke med en fredsprisvinner (!) som president. Så de var forsiktige, og sa de ikke ville bombe, om ikke Assad begynte å bruke kjemiske våpen i borgerkrigen.
Det gjorde Assad. Likevel klarte russerne å hindre amerikansk bombing, og de gjorde det ved det som må kunne kalles et briljant trekk fra Putin og hans rådgivere. De sa seg enige i at de kjemiske våpnene var uakseptable, at de måtte destrueres, og de la frem et omfattende program om hvordan det skulle gjøres. Russland skulle være med, USA skulle være med, FN kanskje også, i hvert fall var det skikkelig. Assad var også villig til å gå med på destrueringen. Så USA satt i saksen. De måtte enten bombe Assad for at han hadde brukt kjemiske våpen, men da på tross av at han hadde gått med på å fjerne dem, og uten støtte i FNs sikkerhetsråd, eller så måtte de gå med på Russlands forslag, og la Assad bli sittende. Det var den siste ydmykelsen før Ukraina, siste gang de ble tatt innersvingen på.
Jeg vil si dette er kalde fakta. Dette er ikke å være anti-amerikansk. Amerikanerne er irriterte over at Russland har Snowden, og de likte veldig dårlig at den røde linjen de hadde satt opp for Assad ble krysset, uten at de klarte å straffe ham for det. USAs rolle som enerådende superstormakt er alvorlig utfordret. Ukraina og Krim er bare et tredje eksempel. USA legger all sin tyngde bak, men får ikke sin vilje i gjennom.
Det er altså litt av en oppgave Putin og den russiske delegasjonen har foran seg når de skal møte representanter for amerikanerne. Amerikanerne er nødt til å innse at russerne ikke vil vike, og det er noe veldig sterke krefter i amerikansk politikk aldri vil gå med på. Det er bare å se på de vordende presidentkandidater, både på republikansk og demokratisk side, når de uttaler seg om Russland, er det om Putin, og det er ikke måte på hvor kompromissløse de vil være i forhold til Obama, og hvor hardt de vil kjøre på for å tvinge amerikansk vilje igjennom. I senatet er det samme stemning, som det også er det hos visepresidenten og viseutenriksministeren, om enn Obama og Kerry gudskjelov hører til de mer diplomatiske og moderate.
Så Putin møter et folk som hater ham, som ser på ham som ond, som ikke tror han kan si noe uten å lyve, som er en evig spion fra KGB, bare ute etter å manipulere, bare lure til seg mer land, og mer makt. Han har en dårlig sak, siden han vitterlig har annektert Krim, og der løy om måten det ble gjort på, og nå lyver om støtten Russland gir Donbass. At han støtter Assad kommer i tillegg, her er ikke amerikanerne så nøye på at de selv støtter Saudi Arabia, et regime som vel ikke står noe tilbake for Assads, før krigen.
Norge ligger vel ganske tett på USA, her, vil jeg si. I går hørte jeg utenriksminister Børge Brende på programmet som før het Verden på lørdag, «om bare Russland kan gi litt», sa han, «om de bare kunne gå med på å la Assad gå av på sikt«, som om Russland er problemet, og ikke løsningen. En journalist som gjorde jobben sin skulle kommet med oppfølgingsspørsmålet hvordan utenriksministeren kan tro at et splittet land som Syria kan samle seg om en annen president enn Assad, enn si enn president som styrte etter vestlige prinsipper som folkelig deltakelse og demokrati. Aldri skulle jeg tro at jeg så uforbeholdent skulle ende opp som Johan Galtung, Brende er et ekko av USA, Norge har ingen utenrikspolitikk.
Putin har en umulig oppgave når han nå skal forsøke å få Russland inn i det gode selskap igjen. Men til tross for all drittkastningen mot ham er han en usedvanlig dyktig politiker, i internasjonal sammenheng er det vel bare Merkel av dagens som kan måle seg, og han har virkelig gjort jobben denne gangen også. Han opptrer på amerikansk TV, 60 minutes på CBS, der utdrag fra intervjuet finnes her (For en utvidet versjon, med deler utelatt i den amerikanske omtalen, sjekk RT, som kan være lurt å følge disse dagene for alternativ vinkling på New York-besøket) Her omtaler han USA saklig, og positivt, uten at det ser ut til å bli løsrevet fra hva han egentlig mener.
Putin har også gjort en sjarmoffenstiv på en litt uventet arena. De som følger med på BBC World service har sikkert fått med seg at BBC intervjuet artisten Elton John, som uttrykte ønske om å få snakke med Putin om homofili. En russisk komiker ringte så Elton John, og utgav seg for å være Putin – og artisten gikk fem på, i likhet med BBC, og sikkert andre vestlige medier, før Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, benektet at noen samtale hadde funnet sted. Nå har imidlertid Putin tatt kontakt, og avtalt å møte Elton John «en gang det passer for begge», og «alle tema vil være aktuelle å snakke om».
Denne sjarmoffensiven hadde Putin og Russland også i forbindelse med OL i Sotsji. Det krasjet med Edvard Snowden, og krisen i Ukraina. Russland er ikke interessert i å være landet alle hater, de ønsker ikke isolasjonen, og det er mulig å samarbeide med dem, om det blir vist velvilje også fra vestlig side. I Europa vil denne velviljen være på plass. De baltiske statene og Polen er ikke mektige nok til å forme europeisk politikk, og de Skandinaviske landene og Storbritannia gjentar USA, men ikke sånn at de vil blokkere noe Tyskland og Frankrike måtte få til. Sør-Europa og store deler av det sydlige Øst-Europa er ikke helhjertet med på sanksjonene, mange land her ønsker et godt forhold til Russland og har til og med brutt ut av folden for å holde møter med paria Putin. Det er USA som er problemet.
I Norge er den overveldende mening at Russland har forbrutt seg i Ukraina, og må straffes for det. Helst så de gir tilbake alt de har tatt, og lar makten i Kiev gjøre som den vil. Det er et annet land, Russland har ikke noe med det. Den faktiske situasjonen er imidlertid at Russland kommer til å holde på sine forbrytelser, og det er fint lite Norge og den vestlige verden kan gjøre med det. Vi må da velge om vi skal gjøre vårt beste for å skyve Russland fra oss, ha minst mulig med dem å gjøre, eller om vi skal tenke at et stort og mektig land som Russland er best å ha på lag. Noen god lagspiller er Russland ikke alltid, men de kan være en enda verre motspiller.
Jeg mener vi skal gripe sjansen som kommer til uken, få en løsning i Syria, få en løsning i Ukraina, og så begynne å bygge hverandre opp igjen. Situasjonen som er nå er til stor skade for både Europa og Russland, ingen er tjent med at det skal fortsette. I Syria må det åpenbart være bedre å få slutt på krigen, enn å få slutt på Assad. I Ukraina vil det være vanskelig inntil det umulige å få til noe som helst uten Russland på lag. Det er realitetene. De som er uenige har mye å bevise. Prisen er veldig høy.
En helt grei blogg 