Hjernekraftverk?

Forskerforbundet har for tiden en reklamekampanje de kaller «Hjernekraftverk». Den går over helsides annonser i norske aviser, den har egen hjemmeside, de er på facebook og de er på Twitter, og der valgte jeg å stoppe min research. En av helsidene bruker sjakkspilleren Magnus Carlsen som utgangspunkt for reklamen. La oss se litt nærmere på den.

Blikkfanget for meg var overskriften «Det er typisk norsk å være verdensmester». Det er en merkelig overskrift når man bruker et bilde av Magnus Carlsen, for han er nå vitterlig ikke verdensmester i sjakk. Han har heller ikke vært i nærheten av å bli det. Det er typisk norsk å tro man er verdensmester, uten å være det.

Så leser vi videre i selve annonseteksten: «Magnus Carsen vet alt om viktigheten av å tenke langsiktig og å forutse motstanderens plan». Slik snakker bare de som ikke vet så mye om sjakk. Dette karakteriserer overhodet ikke en god sjakkspiller, og i hvert fall ikke Magnus Carlsen. Hans styrke er at han er så kreativ, og så enorm til å finne sine egne planer. Han ser muligheter som gir motstanderen problemer, også i stillinger som for andre ser døde ut, altså at her er det ingenting å spille om. Han er så god til dette, at han frivillig går inn i stillinger som ikke gir ham noen spesiell fordel fra åpningen. Han vet at så fort de teoretiske åpningstrekkene er forbi, vil hans som oftest overlegne spillstyrke komme til sin rett. Det er ikke noe langsiktig, ut over det banale at han på sikt satser på å vinne partiet ved å opparbeide seg små fordeler han stadig utvider.

Det neste er påstanden om at «Norge som nasjon er i konkurranse med andre land». Det er nå en måte å se det på. Vi kunne jo også se på det som om vi har sjansen til å samarbeide med andre land. Det gjelder særlig innen forskning. Men i følge reklamen til forskningsforbundet er det ikke noe som heter «remis» i forskning, her er det «dersom vi ikke vinner, taper vi». Det er jo et flott signal å sende til utenlandske forskere, som kanskje vil samarbeide med oss. Jeg har alltid tenkt at innen forskningen bør man i størst mulig grad holde på idealismen, at her har vi alle sammen felles mål, størst mulig kunnskap om verden vi lever i og hvordan vi lever i den. Nå ser det ut til at vi skal «vinne» over de andre.

Reklameannonsen fortsetter teksten sin som om den plutselig var med i et sjakkparti. «Heldigvis kjenner vi «motstanderens» neste trekk». De har selv satt «motstanderen» i hermetegn, heldigvis. Kanskje er det litt spesielt at norske forskere ser på utenlandske forskere som motstandere. Det denne motstanderen gjør, er å bruke «store summer på forskning». Det gjør vi i Norge også, om noen skulle være  tvil om det. Luftige påstander gjør seg i reklameannonser, jeg er klar over det. Men i en annonse fra forskningsforbundet skulle vi vel kanskje ønske at påstandene også var noe treffsikre og etterrettelige.

Annonsen foreslår at vi som mottrekk bør «investere oljeinntektene i kunnskap og forskning – i stedet for bare å kjøpe aksjer». Wow. Er det ikke nettopp forskere som har foreslått og forsvarer handlingsregelen, da? Mener de at denne skal brytes, at utgifter til forskning skal komme på et eget budsjett, slik at de kan få mer penger, uten at det ser ut som over 4 % av avkastningen på oljefondet blir brukt?

Vi kunne stille en rekke med tilleggsspørsmål. Er det for å beseire våre motstandere, forskerne i resten av verden, at vi skal bruke så mye penger på forskningen? Det er vitterlig det som står i annonsen, men det er nok ikke slik de som har laget den vil den skal leses. De vil nok heller ha det til at den økte pengebruken skal gi innovasjon og nye arbeidsplasser. At pengene skal være en investering som på sikt gir avkastning. Men det er bare noen få forskningsgrener som generer inntekter, forskernes saksområde er kunnskap. Denne har enorm verdi, jeg ville støttet opp aldeles helhjertet om det var dette som var poenget i annonsen. Men ikke engang antydningsvis står det skrevet at det er dette det gjelder om. Her er det å besiere motstanderne i kampen om fremtidens inntekter, og det er nåtidens oljepenger som ser ut til å være middelet som skal sørge for at den kampen blir vunnet. Pussig forskning.

De avslutter med «Det er hjernekraft vi skal leve av i fremtiden». Ordspillet på «kjernekraft» er klart. De har jo også kalt helle kampanjen «Hjernekraftverk». Men påstanden om at det er hjernekraften vi skal leve av i fremtiden, den er syltynn. Det er i hvert fall ikke hjernekraft vi har levd av de første tusen år Norge har eksistert. Vi har aldri satset noe særlig på eller brydd oss noe særlig om hjerner.

Nå ser det ut til at også forskerne har gittt etter, ved å presentere en så hjernetom annonse. Hadde jeg vært medlem av forskerforbundet, ville jeg nå spurt meg om det var på tide å melde seg ut, etter å ha brukt penger på noe sånt. Det er synd, for Forskerforbundet har en god sak. Hadde de bare ikke betalt et reklamebyrå dyrt for å pakke det inn i dårlige argumenter.

Partikler raskere enn lyset

Det ble før helgen meldt at det var påvist partikler som beveget seg raskere enn lyset i partikkelakseleratoren i Cern. I Norge fikk jeg høre nyheten presentert på NRK radio, som «Einstein har tatt feil», lyshastigheten er ikke et absolutt maksimum for partikler med masse. Riktignok tok journalistene forbehold etter denne kraftintroduksjonen. De forsikret om at forskerne ved Cern selv hadde undersøkt, igjen og igjen, om de hadde tatt feil, men at de til nå ikke hadde funnet noen feil, og derfor hadde våget seg til å publisere resultatene. Det var også – om jeg husker rett – en forsker fra universitetet i Oslo, som forklarte noen av problemene en sånn oppdagelse ville medføre, men som også åpnet for at resultatet kunne være riktig, og at forskere over hele verden nå skulle bruke tid på å etterprøve eksperimentene og diskutere resultatene.

I sensasjonelle oppdagelser som dette kan ikke forbeholdene bli sterke nok. Høyst sannsynlig er det en feil et eller annet sted, den vil til og med mest sannsynlig være plassert der bevisst. For banebrytende resultater er så fristende for middelmådige forskere, at de gjerne vil kunne jukse litt for å kunne sole seg litt i glansen av å være geni. Historien er fullere av eksempler på dette, enn på at virkelige genier kommer med virkelig banebrytende forskning. Av kaliberet det ville være å bryte lyshastigheten, er det oppe i divisjonen til selveste Newton og Einstein. Det vil radikalt måtte endre hele den moderne fysikken. Fundamentet til moderne fysikk hviler nettopp på at lyshastigheten er konstant, og at ingenting med masse kan bryte den.

Det var ganske riktig Albert Einstein som først slo dette fast som prinsipp. Til da hadde måten lyset beveget seg på vært et ganske stort problem. Man hadde kommet frem til at lys ganske sikkert var bølger, men hva var det som bølget og i hva? Et annet geni, James Clerk Maxwell, hadde funnet at det som bølget var elektromagnetiske felt. Og man slo seg til ro med at det fantes et stoff, kalt eteren, som det bølget i.

Men det var et par problemer. Lyset går raskt, og man allerede på slutten av 1800-tallet i gang med å finne farten ned til noen desimalers nøyaktighet. Det var bare det, at om lyset trengte en eter å bevege seg i, så ville det ha betydning hvilken retning det relativt beveget seg i. Ingen slik effekt var påvist. Alle målinger i alle system og på alle måter gav samme fart. Det var Einstein som løste problemet ved å gjøre det til et første prinsipp. Lysfarten er konstant og uforanderlig, i alle referansesystem og samme hvordan man måler. Alle andre formler må forandre seg etter det.

Det er dette som har noen konsekvenser vår fornuft har vanskelig for å fatte. Det betyr at når noe beveger seg opp mot lysets hastighet, må tiden gå saktere. Det velkjente eksempelet er en lysstråle som går opp i et speil og ned igjen i en togvogn som farer forbi i nesten lysets hastighet. Skal den som er inne i toget oppfatte lyset i dets riktige hastighet, så går det rett opp og ned innen en viss tid. For den som står utenfor vil det se ut som lyset går opp fra et sted, det treffer speilet litt lenger borte og komme ned igjen enda lenger borte. Det er ikke rett opp og rett ned igjen, det danner skrålinjene i en trekant, og lyset har altså beveget seg lenger enn for den som var i vognen. Skal lysfarten være konstant – og det skal den, det er prinsippet – så må man gjøre kompromiss annet sted for at den gamle veiformelen skal gjelde, strekning er lik vei ganger tid.

På lignende måte kan man argumentere for at lange gjenstander vil klumpe seg sammen, de vil se kortere ut, og med en litt annen argumentasjon vil man se at massen vil øke. Den må det, skal bevegelsesmengden være kostant, og energien være bevart. Fortsetter man å fore systemet med energi, vil energien ikke gå med til å øke farten, men til å øke massen.

Alle disse tingene er påvist teoretisk, og gjennom mange, mange eksperiment i partikkelakseleratorer rundt om i verden. Det vil virkelig ryste formlene om noe skulle bevege seg raskere enn lyset allikevel. Det er med enkel og sunn fornuft mye mer sannsynlig at det er noe feil i målingene. Det er små marginer, kan man trygt si. Partiklene skal ha kommet seg fra Sveits til Italia 60 nanosekunder raskere enn en lyspartikkel ville gjort det. Når lyset kommer seg syv og en halv gang rundt jorden på et sekund, er det klart det trengs nøyaktig måleutstyr for å få forskjellen riktig. Og nanosekund er tusendel av milliontedels sekund. Man skal med andre ord vite svært, svært nøyaktig når partikkelen oppstår i Sveits, farer av gårde, og treffer måleren i Italia. Selv om hypermoderne teknologi har oppnådd fantastiske resultater, er kanskje akkurat dette resultatet mer fantastisk enn riktig.

Drepende hjernevask

Det kommer kanskje som en overraskelse, men jeg har begynt å se på TV-programmene til Harald Eia, og jeg har likt det jeg har sett så godt, at jeg kommer til å se dem alle. Det har overrasket meg, både at jeg har sett dem og at jeg har likt dem. Jeg må også si at jeg gjennom disse programmene har fått større respekt for Harald Eia, de er rett og slett godt laget. Det er noe så sjelden som program av betydning på NRK.

Jeg var skeptisk på forhånd. Jeg fikk med meg klagen fra Willy Pedersen mens opptakene til serien ble gjort. Slik han fremstilte saken, tok jeg klart hans parti. Han var blitt invitert til programmet uten å bli presentert skikkelig for hva han skulle snakke om, han fikk ikke forberedt seg skikkelig, og han syntes Eia egentlig ikke interesserte seg for svarene hans, men heller ville høre om et eller annet utenfor hans forskning, som han kunne litt om, men ikke ordentlig. Jeg tenkte det ville bli et nytt halvmorsomt, halvsleipt program, der forskere ble fremstilt som dumme på feil vilkår. Generelt i dette landet her, er det for lite tiltro til kunnskap og forskere. Flertallet har mer rett enn autoriteten.

Jeg fikk med meg at de første programmene skapte debatt, men interesserte meg ikke i det hele tatt. Jeg leste ingen av innleggene, verken for eller i mot, og jeg hørte heller ingen av debattene. Jeg tenkte dette var diskusjoner av typen jeg ikke interesserer meg for.

Men da det sjette programmet i serien skulle vises, det om rase, så hørte jeg debatten på Dagsnytt 18. Der klarte manusforfatteren av serien, Ole M. Ihle, seg meget godt. Da jeg også har en kone som strekker seg ganske langt i unorsk retning i spørsmålene programmet tar opp, tenkte jeg at hun og jeg kanskje kunne se på noen av dem på internett. Hun må jo få se hvor brennbart det er å si og mene enkelte ting her i Norge, og hvor raskt grensen blir satt om man snakker om kvinner og menn, hvite og svarte, homofile og heterofile, og alt det andre disse programmene har tatt opp.

Vi skulle se programmet om rase, der det ble antydet at det kunne være genetiske forskjeller mellom ulike folkegrupper, og at disse forskjellene kanskje også kunne gjelde hjerne og intelligens. I Norge blir diskusjonen låst allerede i det at det ikke er lov å snakke om raser, spørsmålet blir avvist før det er i gang. I diskusjonen på Dagsnytt 18 klarte imidlertid manusforfatter Ihle seg atskillig bedre enn sin motdebattant fra SOS rasisme, Ihle var saklig, mens motparten var panisk. Rasismen begynte i følge denne allerede i det spørsmålet ble tatt opp. Litt rart, synes jeg, det må jo være lov å i det minste undre seg over om fysiske forskjeller som er åpenbare, også kan gjelde forskjeller i hjernen. Det er jo ikke gitt apriori at ikke naturen selv skal være litt rasistisk, og utstyre noen med bedre forutsetninger enn andre. Nåvel, vi fikk ikke straks svar på dette, da programmet ikke var lagt ut.

I stedet så vi det første programmet, som gjaldt kjønnsforskjeller. Deltakere fra Norge var en del kjønnsforskere og debattanter i kjønnsspørsmål, Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som de mest markante, men Eia våget også å legge seg ut med Martine Aurdal. Det vil si å legge seg ut med Dagbladet og omegn, en øvelse som kan ende med et lite selvmord som offentlig meningsberettiget og som populær kjendis. Slikt blir husket.

Om det ikke er klart allerede skal jeg gjøre kort rede for mitt eget ståsted. Jeg er sterkt konservativ når det gjelder forskning, og generelt skeptisk til fag som er yngre enn 2000 år gamle. Alle disse samfunnsvitenskapene som har dukket opp de siste tiårene og får statsstøtte, skjønner jeg bare ikke. Men man kan ikke irritere seg over alt det er verd å irritere seg over, la dem forske på hva de vil, meg interesserer det ikke.

Det første programmet

Så kikket jeg altså på det første programmet i serien, og ble svært overrasket, både positivt og negativt. Fordelingen mellom det ene og det andre var klar, Eia og programmet overrasket positivt, kjønnsforskerne negativt. Det siste er oppsiktsvekkende, siden jeg allerede på forhånd var negativt innstilt, men tydeligvis ikke så mye som jeg burde. Her var jo ikke snakk om kryssklipping eller skitne triks, tvert i mot fikk både Lorentzen og Egeland god tid til å legge frem både synspunktene sine og argumentene til dem. Problemet var bare at det siste manglet.

Etterpå vet jeg at både Egeland og særlig Lorentzen har forsøkt å forsvare seg. De har ment at Eia har hatt en tydelig agenda, og at det er åpenbart i programmet. Jeg er helt enig i dem i dette, som jeg også er helt enig i Eias agenda. Det var på høy tid at noen stilte disse forskerne noen kritiske spørsmål, og tvang dem til å svare ordentlig på dem. Ut i fra fakter og kroppsspråk var det helt tydelig at de alle sammen tidligere har levd godt på å avfeie alle andre syn som dårlig fundert, uinteressant eller det rene vås. Da Eia ikke flirte med, fikk de problemer. Og disse problemen var direkte pinlige. Se bare slutten på det første programmet. Eia har vært ute og reist og møtt amerikanske og engelske forskere. Disse uttaler seg mye mer moderat, mye mer åpent, og er helt åpne på hva som er bakgrunnsmaterialet deres og argumentene deres. De får også se hva de norske kjønnsforskerne sier, og imøtegå deres standpunkt. Da de norske kjønnsforskere fikk se innslagene fra utlandet, låste det seg helt for dem. Jeg skjønner bare ikke hvordan de her kan skylde på redigeringsteknikker og agenda. De kan da virkelig ikke forlange at alle skal ha samme agenda som dem.

Flere program

Siden har jeg sett også program nummer 3 og 6, nummer tre var om homofile og heterofile, nummer 6 om rase. Begge programmene viste norske forskere som kategorisk avviste alle andre standpunkt enn deres egne som først feil, så uinteressante, og kanskje også litt farlige et sted på veien. For en uskyldig seer som ikke har levd livet siitt i samfunnsvitenskapene er det litt rart å se hvordan det kan være farlig at vi har forskjeller med oss fra fødselen av, er det ikke vel så farlig å avvise slike forskjeller, som å interessere seg for dem? Hvorfor er det så om å gjøre for alle kjønnsforskere og homoforskere at homofili ikke skal være medføtt?  Hvorfor skal vi ikke kunne akseptere at det kanskje kan være også innvendige forskjeller mellom ulike folkegrupper?

Standhaftigheten i at alt skal være miljø og ingenting arv kjennetegner alle programmene. I dette legger disse forskerne sin yrkeskarriere, noen av dem omtrent hele sitt liv. I siste program ble det ikke bare pinlig, men også riktig ubehagelig, da samfunnsforskerne selv ikke i det reneste møtet med virkeligheten, kunne innrømme at det kanskje er forskjeller mellom oss som følger med fra fødselen av. Det gjelder barn med missdannede kjønnsorganer, der det kan være vanskelig å avgjøre kjønn fra fødselen av. I følge samfunnsforskerne er dette også her helt uinteressant, siden kjønn ikke er noe man er, men noe samfunnet gjør oss til. Det er dermed helt hipp som happ om man dermed blir gutt, eller jente. Programmet viste en gutt som hadde hatt slike misdannelser, hvor man hadde valgt å gjøre ham til jente, og hvor han resten av livet har slitt med det. Det har ødelagt livet hans. Programmet viste et sterkt møte både med ham, og med legen hans.

Kjønnsforsker Agnes Bolsø fikk se dette klippet. Dere kan også se det, det ligger på http://www.nrk.no, alle programmene er lagt ut. Hun gikk knallhardt ut, og kalte det skandaløst hvordan legene skjærer i barn og velger kjønn på dem. Programmet viste imidlertid helt tydelig at legene har argumenter, empiri og seriøs forskning bak standpunktene sine, Bolsø har virkelig ingenting. Hun bygger hele sin slakt av legestanden og avvisning av all biologisk forskning på sitt urokkelige utgangspunkt, hentet fra Bolivar, om at kjønn ikke er noe man er, men noe man blir. For henne, for Lorentzen og for flere av de andre norske samfunnsforskerne er programmet drepende. De kan ikke fortsette som før. Heldigvis.

Konsekvenser

Jeg skrev tidligere at jeg var skeptisk til fag yngre enn 2000 år. Det er en grunn til det. De fleste fag som har eksistert en stund har hatt noen ordentlige oppgjør med sine egne metoder, legitimitet og synspunkt, alt det grunnleggende er mer enn en gang revet vekk, og erstattet med noe annet. Argumenter har fått leve en tid, og prøvd seg en tid. Nye fag har ikke gått gjennom denne utviklingen. Det er rett og slett mye tøys der.

Det er ikke synet til Eia som har levd godt og fått statsstøtte i mange år. Feminismeteoriene lever godt både på universitetene, i media og i politikken. Det har vært avansert risikosport å legge seg ut med dem. Eia har gjort en prisverdig jobb i å ta saken, og han har rett og slett gjort godt håndverk i oppgaven. Det er sjelden jeg anbefaler TV-program. Jeg anbefaler dette. Måtte det også få konsekvenser.

Flåsete av Strøksnes om Kongo

Før bloggenes tid ville denne posten bli sendt som et leserbrev til Bergens Tidende og fått tittelen «Flåsete av Strøksnes». Leserne av Bergens Tidende ville skjønt hva det handlet om, og hvem Morten Strøksnes var. Innlegget ville hatt noen hundre tusen potensielle lesere, og utvilsomt blitt lest av mange flere enn de som finner frem til denne bloggen her. Men i bloggen er jeg min egen redaktør, jeg trenger ikke tilpasse teksten til BTs tabloide format, jeg kan skrive så langt og utfyllende jeg vil. Og viktigst av alt: i blogger bruker man ikke boksehansker.

23 august har Morten Strøksnes et innlegg i BT med tittelen Bongo i Kongo. Det er tittelen sin. Den spiller på harselaset den gang utenriksminister Torbjørn Jagland ble utsatt for, da han var på besøk til Gabons president Omar Bongo. I et underholdningsprogram på TV sa Jagland at han med sine folk leende hadde kalt ham Bongo fra Kongo, for akkurat dette er jo et morsomt rim for oss, og selve ordet Bongo er jo også både morsomt og litt nedsettende. Så når Strøksnes bruker denne tittelen, er det en mening der om at nå har tilstanden i Kongo blitt riktig så bongo. Nå gjelder det.

Innlegget handler om rettsaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, en sak som engasjerer også meg, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, men som også deprimerer meg litt slik den blir fremstilt i mediene. Jeg har egentlig ikke lyst til å bidra til at de to skal bli mer berømt. Morten Strøksnes har imidlertid satt seg litt inn i saken, og undersøkt slik jeg ser for meg skribenter som ham undersøker når de skal skrive om noe. Han skriver inn søkeordet «Kongo» på Google, og i tillegg «Congo», slik at han også får engelske treff. Slik får han opp en side i New York times, det er denne siden her, om at det har vært enn voldektsepedimi blant menn i de østlige delene av Kongo. New York times behandler saken med det alvoret den har, Morte Strøksnes er mest av alt glad for at han får en fengende innledning på innlegget sitt.

Videre forsøker han å sette seg inn i hva som egentlig kan ha skjedd i denne drapssaken, og i hva de to nordmennene egentlig holdt på med i Kongo. Her spekulerer han like mye som alle andre må gjøre, enten de kommer fra Norge eller Kongo. Jeg kan vel egentlig ikke se hvordan spekulasjonene til Strøksnes så fullstendig overgår spekulasjonene til de Kongolesiske rettsmyndighetene. Folk fra Kongo har jo dessuten den fordelen at de kjenner landet sitt. Jeg har derfor litt problemer med hvordan Strøksnes kan få til følgende passasje:

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

Jeg skjønner meg kort sagt ikke på disse to setningene. Språklig er det til å grine av, «teatralsk og kaotisk som en vond drøm», en vond drøm er vel ikke særlig teateralsk, og han følger opp med at det er den vonde drømmen som spiller på våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. Jeg skjønner ikke hvordan Strøksnes’ verste fordommer om Afrika kan bli spilt på i en rettssak som dette. Jeg tror vel egentlig virkeligheten fortsatt lett kan overgå både Strøksnes vondeste drømmer og verste fordommer. I feltet rettsfarser er det langt igjen til de virkelige høydene verden har sett.

Til slutt går Strøksnes litt inn i historien, og nevner det enhver som går ut av videregående skole i Norge skal vite. Under kolonitiden ble Kongo styrt av kong Leopold av Belgia. Og det var ingen vanlig koloni, det var hans personlige eiendom. Jeg skjønner vel ikke helt hva sammenhengen er. «Mye er råttent» skriver han, med en setning hentet fra Shakespeare og Hamlet, som innledning til dette avsnittet. Men å gå tilbake over 100 år for å finne noe råttent i Kongo? Og fortelle noe så elementært? Og hvordan i all verden får han til setningen: «Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn». Folkemord hører med til de ord man skal være litt forsiktig med. Det er ikke nok at man bruker folket som slavearbeidere, om man behandler dem aldri så dårlig. Man skal ville utrydde dem. Det ville aldri kong Leopold av Belgia, enda ingen behandlet sine afrikanske plantasjearbeidere verre enn ham.

Strøksnes får et svar

Strøksnes artikkel om «Bongo i Kongo» hører til hans vanlige standard, en tekst man kan bli oppgitt over han får betalt for å skrive, og som ellers ikke er verd å bruke krefter på. Ingrid Samset fra Chr. Michelsens institutt  tar seg imidlertid bryet, og skriver 28. august en kronikk i BT med tittelen Espen Askeladd i Kongo. Hun går i rette med Strøksnes’ fjas riktig så sivilisert, langt mer enn han fortjener, og stiller ham i samme bås som de andre storøyde norske medier. Helt sant. For egen regning vil jeg legge til at alt rundt dette viser at man fortsatt i Norge ser det som langt mer rimelig at en hvit mann dreper en sort Afrikaner, enn at en sort afrikaner dømmer en hvit mann. Selv om nordmennene skulle være skyldige, er kravet at de må dømmes andre steder enn i Kongo, og i alle fall ikke sone der. Sympatien er helt og fullt på nordmennenes side. Og man synes det er forferdelig at de må tilbringe tid i skitne og farlige afrikanske fengsler, bare fordi de har oppholdt seg i Kongo uten lov, og drept sjåføren sin som de fant der nede i den lovløse jungelen i Afrika.

Ingrid Samset avslutter kronikken sin med å skrive litt om voldtektene i Kongo, og i Norge. Hun kommer med tall og statistikk, der hun rett nok litt underlig trekker inn mørketallene for voldtekter i Norge (hentet fra A-magasinet til Aftenposten), mens hun for Kongo bare opererer med de offisielle tallene. Slik får Norge flere voldtekter per innbygger, enn Kongo. Det er misvisende bruk av statistikk, men poenget til Samset er at man kanskje bør slutte å se på voldtekter i Afrika som dagens orden, at medienes hausing av disse overgrepene kanskje har gått litt langt. Hun angriper konkret Strøksnes’ innledning om voldtekten av menn, der han skriver at voldtekt av kvinner «knapt ville vært en nyhet».

Strøksnes svarer selv

Det er i svaret til Ingrid Samset Morten Strøksnes virkelig overgår seg selv i flåsete skriving. Det er en prestasjon. Det er dette innlegget som gjorde det verdt å skrive et leserinnlegg, for svaret er så dumt og så idiotisk krenkende mot Ingrid Samset, at det for meg blir galt at hun skal måtte svare på det selv. Hun er på et helt annet nivå, hun vet jo hva hun snakker om, og hun virker oppriktig til å bry seg om hva som foregår i Kongo og i andre Afrikanske land. Morten Strøksnes gjør ingen av delene.

Det forhindrer ham ikke i å gå til frontalangrep mot stakkars Ingrid Samset, som ikke har gjort annet enn å forsøke å oppklare fjaset han selv har kommet med. Foreløpig er ikke dette innlegget å finne på internett, så jeg kan dessverre ikke henvise direkte til det, og må ta hva Strøksnes skriver etter hukommelsen. Jeg antar innlegget ikke ligger ute, siden det var et leserinnleg, og ikke tekst fra Strøksnes som søndagsgjest, eller som kronikk.

I innlegget fremstår Strøsknes som det aller verste eksempelet på det nye fenomenet øyeblikkelige eksperter. Han har gjort grundige søk på internett, sjekket lenker bakover i systemet, og i tillegg sett et par filmer. Kanskje har han uten at jeg vet det også lest et par bøker. Dermed er han i følge seg selv i sin fulle rett til å skjelle ut en skarve forsker, som bare bruker hele yrkeslivet sitt på det han maksimalt har lest noen bøker om, og i alle fall sett film om og søkt på internett om. Han skriver at han er bekymret for hva forskerne driver med borte på Christian Michelsen, når de er i stand til å komme opp med tekster som den Samset har skrevet. Kanskje har de i motsetning til ham, drevet forskning.

Strøksnes gjør kardinaltabben å anbefale Samset en film han har sett. Det finnes ikke noe mer nedalatende, jeg snakker av erfaring, og når skribenten Strøksnes anbefaler dette forskeren Samset, så blir det rett og slett for dumt. Her er det skribenten som forskeren å se film for å sette seg bedre inn i saken hun forsker på. Og legitimerer filmen ved å si at den er prisbelønnet. Mange filmer er det, uten å kunne gjøre krav på verken å være innsiktsfulle, viktige eller gode. Derimot er de ofte manipulerende. Filmskapere er ikke historikere, de er ikke forskere, det de kan er å lage film, og å argumentere ved hjelp av filmmediet. Det er et sterkt medium som gir sterke argumenter. Det betyr ikke at argumentene er riktige. Jeg tror filmen Strøksnes har sett har sin betydelige del av skylden for å bringe ham på det villsporet han er på i forståelsen av Afrika, og hva som foregår i Kongo.

Siste del av innlegget bruker Strøksnes på over flere avsnitt forklare Samset alvoret med voldtekter, og særlig afrikanske voldtekter. Det er også nedlatende, å forklare noen ting som man vet, Samset trenger slett ikke  å se noen film for å vite at afrikanske voldtekter i Kongo er grusomme. De overgår alt. Og en mann skal være svært, svært forsiktig med å begynne å forklare kvinner alvoret med voldtekter. Det blir rett og slett ganske pinlig når Strøksnes skriver seg mer og mer opphisset over Samsets bagatellisering over kongloesiske voldtekter, når poenget hennes nettopp var å angripe Strøksnes’ flåsete bemerkning om at voldtekt av afrikanske kvinner knapt er en nyhet. Hun vil bare dempe oppfattelsen av at det er fri flyt av voldtekter i deler av Afrika og deler av Kongo, og påpeke at vi også i Norge har problemer med misbruk og voldtekt av kvinner. Strøksnes skriver som om Samset ikke forstår hva afrikanske kvinner blir utsatt for. Det forstår hun bedre enn ham, og hun tar det også på større alvor.

BT har en del søndagsgjester og andre skribenter som tillater seg å skrive ganske så mye snodig på avispapiret folk betaler for å lese. Ved å angripe dem på bortebane, i BT selv, slik Samset gjorde, stiller man seg lagelig til for hogg. Men jeg mener man godt kan forlange litt kvalitet fra skribenter som er betalt for å skrive, og å skrive skikkelig. Og de som har greie på tingene, kan godt sette disse øyeblikkelige og selvutnevnte ekspertene på plass.

Tirsdag faller dommen i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg håper i alle fall noen medier i Norge skriver at det egentlig er rett og rimelig at svarte afrikanere dømmer hvite nordmenn for forbrytelser gjort i deres hjemland. Hvis Moland og French er skyldige, så er det de selv har gjort, mye verre enn det som blir gjort mot dem. Moland og French bør ikke bli sett på som helter, rettssaken bør ikke bli sett på som en teaterforestilling, og man bør ikke la seg begeistre og underholde av at det er kaos i Afrika. Jeg mener man bør tenke gjennom spørsmålet om nordmenn som blir dømt i Afrika, fortjener bedre behandling enn afrikanere som blir dømt i Afrika. Jeg håper Moland og French får en rettferdig dom. Og at skribenter som Strøksnes hver gang blir arrestert og satt på plass når de skriver flåsete og sleivete om tema betalte skribenter bør ha greie på.