Irina og jeg på heldagstur

I går var det Irina og jeg, på en sånn tur som vi kan det. Over til venstre bredd – og være der hele dagen. Posten ble ikke skrevet så øyeblikkelig, men her er den, om en begivenhetsrik dag, mens minnene ennå er ferske.

Det var mandag, og treningsfri. Jeg tenkte å stikke ut på nabomatkjeden, navnet på den har ramlet ut av hodet, men det er en kjede som finnes over hele byen, og det er ikke hurtigmat. Fargene er røde, gule og oransje, og temaet er Sovjet-nostalgi blandet med amerikansk 60-talls. Menyen er tradisjonelle ukrainske og russiske retter, og de har åpent hele døgnet. Jeg skulle inn dit, for å sette meg ned ved et bord, ta noen cappuccino variert med espresso, og skrive meg ajour med alt jeg skal skrive.

Så var det bare det, at bordet som var best, var opptatt. Klokken var ennå før sju, så det var rikelig med plass andre steder, men akkurat det bordet jeg ville ha, det i hjørnet, der satt det ei, med tom kaffekopp, og tastet på mobilen. Jeg tenkte at når hun nå hadde drukket opp kaffen sin, så skulle hun sikkert gå. Jeg gikk frem og tilbake med tyske gloser på mobilen, og ventet.

Til tålmodigheten forlot meg. Og jeg gav meg i kast for å vandre nedover gaten, Lesu Ukrainku, for å se om det var noen andre tidlig åpne kafeer jeg kunne sette meg på.

Det var det jo ikke, og det visste jeg jo egentlig litt på forhånd. Den ene kafeen som var der, var akkurat litt unødvendig dyr, ikke ideell, og ikke hadde det noe opplagt internett. Så jeg gikk hele veien ned til bessarabskij, den store handelsblokken rett ved utgangen av hovedgaten Khresjtsjatik, det som kanskje best i byen kan kalles «sentrum». Der var det jo noen aktuelle steder å være, men de hadde alle det til felles at de ikke var åpne ennå.

Dermed gikk jeg opp til Khresjtsjatik, og bortover den, der vi alle tre hadde vært dagen før. Nå om morgenen var stemningen en helt annen en om kvelden, alle som har vært i storby kjenner den følelsen: det er en annen by som våkner, enn som sovner.

Jeg visste jeg kunne prøve meg på Ruccola, det er også en grei kjede, god plass, og fred til å skrive. Den er italienskinspirert, sånn det er det her nede, og i resten av verden, som ikke er Italia. Helt fin espresso og cappuccino. Men de var ikke åpnet, de åpnet klokken ni.

Og jeg havnet for første gang i mitt liv på Lviv-croissants, kjeden med utspring i den eneste storbyen i Ukraina hvor språket er ukrainsk den som på ukrainsk heter Lviv, på russisk Lvov, og på tysk – Lemberg. Litt av en by. Kjeden ser ut til å gjøre det ganske bra, den finnes mange steder i byen, ser koselig ut, og det ser ut til vanligvis å være folk der. Nå var jeg der også, for første gang, for å ha meg en kopp cappuccino, og skrive det jeg skulle.

Det var et veldig merkelig system, der de skrev ned bestillingen først, både til hun foran meg i køen, og meg, før de satte i gang med å iverksette den. Det til tross for at det var flere ansatte en kunder i butikken, det var bare hun foran meg, og jeg. Likevel fulgte de rutinene som gjelder når det er fullt kaos.

Det ble for omstendelig for meg, så jeg smatt over til Ruccola når klokken ble ni, og de åpnet. Så gikk jeg opp i andre etasje, og skrev begynnelsen på min egen anmeldelse av telefonen Huawei P30 Pro. Og stort mer rakk jeg ikke å gjøre, ikke med bloggen.

I stedet gikk jeg til bussholdeplassen, i andre enden av gaten, satte meg på buss 62, gikk innom stormagasinet på vei hjem, og var i hus omtrent klokken 1100. Sånn som det pleier å være når jeg har vært på «sport», som de kaller det her. Og alt, fordi det bordet jeg så gjerne ville ha på den nærmeste restauranten, var opptatt.

Heldagsturen

Så kommer vi omsider til det posten skal handle om. Det er ikke rart jeg har problemer med å holde meg ajour.

Planen til Irina og meg var ganske enkel: Vi reiser over til venstre bredd. Deretter går vi til venstre, til Rusanovka, bydelen som er en kunstig øy, og gå til den lille stranden med lekeskipet ved siden av. Så skulle vi bade, lenge, og så skulle vi leke, og så bade mer, og bade mer, og kanskje leke, og så var det smusi (som de skriver det her, smoothie, kanskje, hos oss), og espresso, og så var det restauranten Pesto med lekerommet.

Plan iverksettes. Vi går til bussholdeplassen like utenfor boligblokka, og venter, venter, venter. Jeg trodde buss 118 gikk 3 ganger i timen, men vi ventet betraktelig lenger enn 20 minutter. Skiltet med avgangstider er umulig å forstå noe av. Men når bussen omsider kommer, er det meste glemt. Da er det å gå ombord, og reise av gårde.

Irina viser et nytt trekk da vi går bortover promenaden. Også noe vi mer forbinder med voksne, enn med barn, vil jeg tro. – Har du lyst på kaffe, spør hun. Hun ser en av bodene nærmer seg, der de riktignok selger kaffe, men også barnecoctails. Hun har skjønt den litt mer varsomme måten å spørre på, ikke bare si «jeg vil ha», «kan jeg få», men «vil du ha?». Så øker nok sjansene for at hun får også. Den er fin, selvfølgelig kan hun få en coctail, men vi blir enige om å heller ta den etterpå. Nå skal vi bade.

Og bade gjør vi noe så til de grader. Det er virkelig snakk om flere timer. Irina er i vannet konstant. Klokken er vel omtrent 1400 da vi omsider kommer oss på bussen, det er kveld når vi omsider går bort til Pesto. Irina gjør ikke stort annet enn å bade. Et par små gjesteopptredener på lekeplassen er knapt til å regne med.

Først leker hun med meg. Hun har skrudd av det å hoppe i vannet, det gjorde hun før, vil ikke nå. Det er mange sånne triks vi gjorde i basseng i år og her i Kiev i fjor, nå vil hun ikke. Hun kvier seg for å stå på skuldrene, og hun vil helst ikke sitte på skuldrene, for hun mistenker – med rette – at hun vil måtte hoppe eller falle i vannet, eller at jeg vil dukke under selv. Men å dukke på egen hånd, gjør hun voldsomt. Det er det som er favoritten. Hun holder seg for nesten, og dukker. På alle mulige vis det kan gjøres.

En stor favoritt er at hun lurer meg til å se en annen vei. – Se en fugl, se et fly, se en øyenstikker, sier hun, og så snur jeg meg og ser. Når jeg snur meg tilbake, har hun hodet under vann, og beina opp, eller et eller annet finurlig. Hun liker også veldig godt å synge «ro, ro til fiskeskjær», den eneste norske barnesangen som overlever reisen hit til Kiev. Jeg husker det var for to år siden, da hun bare var to år, at jeg snurret henne rundt og rundt i vannet så raskt og kraftig jeg klarte, mens hun sang i vei av full hals: «ro, ro til fiskeskjær» – det er morsomt.

Nå ligger hun på ryggen og flyter, med bare ansiktet over vann, og synger i vei. Det er en liten erting hun har, jeg sier det skal være «mange fisker får vi der», mens hun har bestemt seg for at det heter «mange fisker over der», og hun tøyser og tuller med det, og erter meg. Hun har også sin egen slutt, «to til den som fisken dro, og det var duuu», sier hun til meg. Jeg vil jo at det skal være Irina, og det krangler vi også litt om.

Underveis her finner hun også noen lekekamerater. Det er en gutt på hennes alder, og storesøsteren hans. Gutten kan ikke svømme, men søsteren kan. Og Irina kan. Leken går ut på å løpe fra stranden og hoppe ut i vannet. Gutten har gutters villskap, og hopper ganske voldsomt. Men han kan altså ikke svømme, og han vil ikke ha hodet under vannet. søsteren er mellom 8 og 10 år, og løper litt mer elegant og forsiktig, og kaster seg fremover, med hodet høyt løftet. Vår lille Irina løper full fart med fingrene for nesen hele veien, og hun forsvinner helt under vannet. Hver eneste gang. De løper igjen og igjen og igjen og igjen, som bare barn kan gjøre det, når de finner noe som er gøy. Det slutter aldri. Så lenge det er gøy, blir det mer.

For Irina er det jo oppfyllelsen av alle drømmer å kunne løpe og å hoppe i vann på en gang. Det er storesøsteren som holder hånda i lufta, og sier klar ferdig gå, og da blir det jo ikke bedre. De løper full fart, den lille gutten alltid lengst, han tar veldig stor fart, og så lille Irina som holder for nesen også mens hun løper, og storesøsteren som organiserer. Veldig, veldig sjarmernede.

Men alt har en ende. Tiden går sin gang, samme hva som skjer i den. På vei bortover stopper vi for en espresso og en smoothie, som avtalt. Til min overraskelse klarer Irina også å drikke den opp, og det før vi kommer til restauranten Pesto.

På Pesto går Irina inn i lekerommet, og jeg går inn i diskusjonen om fremtiden til norsk sjakk. Aldri har vi vel knapt vært så lenge på denne liksomrestauranten. De gjør mye riktig for barnefamilier, men maten er jo ikke spesielt god. Dog er klokken i ferd med å passere 2200 da vi forlater den. Vi har bestilt 5 øl, 1 cappuccino, 2 limonader, 2 spaghetti carbonara og 1 hamburger med pommes frites. Helt i overkant for Irina og meg. Men Irina var sulten, og ville ha en carbonara til, etter at jeg var i gang med Cappuccino-desserten. Så da ble det en øl til også, og en limonade til.

Når det er så sent på kvelden, begynner det å kunne bli kritisk om vi kommer oss med en buss hjem. Nummer 55 har i hvert fall sluttet å gå, og nummer 118 vet vi bare går litt lenger. Antageligvis går bussene til Druzjba Naroda enda et hakk lenger, men derfra er det et stykke å gå. Vi er ennå innenfor det som er ganske trygt, men vi kan risikere det blir litt venting og usikkerhet.

Akkurat den endte veldig godt. Vi ventet veldig lenge tidligre da vi skulle ned. Nå kom buss nummer 118 med en gang. Og vi kunne reise helt hjem. Etter en lang, fin og opplevelsesrik dag.

Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så to karer mer på det jevne, en kjempekar han andre, forresten, og så er det fullt av minner og ideer og historier knyttet til alt vi har opplevd sammen.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Skulle på Cruise til Kiel – havna på Bastøferja til Moss

Det var planlagt som et eventyr, men ble et helt annet eventyr enn planlagt. Dette er historien om hvordan vi skulle stå opp tidlig og reise med El-bilen til Oslo, for å ta et todagers cruise til Kiel, men i stedet havnet i et rom på loftet i en villa i Moss.

Yes.

Jeg har et godt hode, men det skjer kortslutninger der av og til. Vi har sjelden vært så godt forberedt. Vi hadde liksom tenkt på alt. Jeg hadde igjen og igjen sett hvor lang tid det tar å kjøre til Oslo, til forskjellige tider, på forskjellige kartprogram, og til og med forskjellige nettbrett, mobiltelefoner og PCer.

Båten skulle gå fra Oslo klokken 1400. Vi måtte være der en time før, altså klokken 1300. For å være på den sikre siden, beregnet jeg det til at vi skulle være der klokken 1200. Sånn at det ble litt slingringsmonn. Yeah, right.

I hodet har jeg at det tar 8 timer med bil til Oslo. Så da må vi av gårde hjemmefra klokken 0400. Det er veldig, veldig tidlig. Så tidlig at det ikke kan kalles morgen, det er natt, og litt sånn at det kan ødelegge døgnrytmen litt, å stå opp da på natten. Fra klokken 0500 kan jeg stå opp, og la det være vanlig dag. Når det kniper, klarer meg med mindre søvn en periode. Særlig når det er mye som skjer, og jeg er på reise.

Men jeg tenkte det var fint når Google maps og Apple-kartene skrev det tok 7 timer til Oslo i bil. Ganske så greit tok den beregningen også plass i hodet mitt. Vi trengte ikke reise klokken 0400, det holdt med 0500. På syv timer ville vi fremdeles være i Oslo til 1200. Og om det knep, så hadde vi godt med slingringsmonn til klokken 1300, en hel time.

Det er jo litt pinlig. Jeg mente det holdt å sette å vekkerklokken 0430, «siden det tidspunktet allerede var plottet inn på telefonen», mens kona insisterte på 0400. Klokken 0400 våknet vi, klare og fine i hodet. Og jeg, vet dere, tenkte jeg skulle benytte den ekstra tiden til å dusje, barbere meg, og rydde og vaske litt på kjøkkenet. Praktisk talt alt var gjort dagen i forveien, i god tid, Olia hadde pakket, alt var klart.

Men vi somlet det til klokken 0500. Og så tjue minutter ekstra, til 0520.

Fremdeles hadde vi god tid etter min bergening. I hvert fall grei tid. Men jeg så det var forskjell å kjøre elbil på sakte veier i godt vær, enn å kjøre på E18 i mørket på natten, i pøsregn. Jeg hadde et håp om å komme meg til Lyngdal, før første lading.

Flekkefjord

Det var sjanseløst. Ladingen måtte skje på Flekkefjord. Og da var det bare drøyt en mil igjen på batteriet. Dessuten nærmet klokken seg allerede sju. Og vi fikk ikke laderen til å virke.

Det er litt panikk. Vi står med batteri til å reise ingensteder. Om morgenen i regnet. Og med billett til et cruiseskip som skulle legge fra kai om 7 timer. Hoppsan. Plutselig var det litt stress.

Årsaken til at batteriet ikke tok lading, var at bilen ikke var skrudd skikkelig av, og dørene låst. Med det på plass, ladet bilen. Men når bilen var ferdig ladet i Flekkefjord, skjønte jeg at dette kunne bli trøbbel. Vi hadde ikke engang tid til å snakke med den russiske damen i kassen i butikken, der i Flekkefjord. Vi måtte bare smile og vinke, og skynde oss av gårde.

Kristiansand

Så var jeg i en situasjon jeg har vært i så altfor mange ganger før. Svært dårlig tid, svært mye stress, og i tillegg måtte svært mye på do. Slik kjørte vi inn mot Kristiansand. Kona hadde fått en lynleksjon i hvordan finne ladestasjoner på displayet i bilen. Det kunne hun nok klare, men hun er ikke lokalkjent, og det satt litt inne at det måtte være hurtiglading, og Grønn kontakt.

Vårt første forsøk ledet oss av hovedveien, og utover mot Søgne. Jeg stanset straks, gjorde mitt toalett første og beste sted, satte meg i bilen, og fant selv en ladestasjon i Kristiansand. Også den lå litt utenfor byen, oppe ved noe som het Renovasjonskraft eller noe sånt, 5 km ekstra å kjøre, hver vei. Og også der fikk vi problemer med å få ladingen startet. Vi var ikke ferdige og ute av Kristiansand igjen, før klokken var nærmere 1000.

Det begynte å bli temmelig håpløst. Vi kjørte på, på de gode, brede og raske veiene mellom Kristiansand og Arendal, bare for å registrere at på den måten å kjøre, så kom vi ikke lenger. Vi måtte lade allerede i Arendal. Og nye 20 minutter går.

Fra Arendal og utover, var det krise. Kona var naturlig nok sint og oppgitt, det var jo jeg som mente vi ville rekke det fint om vi kom av gårde klokken fem, og jeg hadde vært helt avslappet om morgenen, ikke skyndet på i det hele tatt. Jeg kunne ikke skjønne selv heller, hvordan jeg kunne få det inn i hodet at det kunne ta 7 timer til Oslo med elbil, når det er det som står på kartangivelsen for en vanlig bil. Som om ladingen vår ikke teller. Og den times sikkerhetsmargin jeg hadde, ryker fullstendig, og vel så det, til ladingen.

Det var dårlig stemning. Jeg sa det til lille Irina, på 4, vi trenger litt optimisme nå, litt positivitet. – Kakaja krasota! sa den lille, – så nydelig! Om høstfargene på trærne. Det lettet på stemningen.

Porsgrunn

Spikeren i kisten ble slått inn i Porsgrunn. Om vi hadde hatt et håp, om kanskje å kunne klare det, noen minutter før avgang, om vi slapp med en kort lading til, og alt gikk mirakuløst, så ble dette håpet lagt dødt.

Kona fant igjen et ladepunkt for oss, i Porsgrunn. Hun er en herlig kone, det beste jeg har, men hun har denne egenskapen at hun blir veldig serviceinnstilt som passasjer i bil. Og denne serviceinnstillingen går på bekostning av reell hjelp. Hun har veldig lyst til å bidra å finne riktig vei, så lyst, at det spiller litt mindre rolle at den veien vi sammen finner, er den riktige. Så hun finner en ladestasjon, hurtiglading, Chademo, i Porsgrunn. Det er jo vår type.

Vi havner langt inne i et boligfelt. Latterlig langt inne, uten GPS og navigering i bilen hadde det vært sjanseløst å finne. Det gikk til høyre og venstre i gater uten veimerking, uten trafikk, og med bolighus på alle sider. Nær et uhell var vi også, da vi helt glemte vikeplikten, i farten etter å finne denne forbaskede ladestasjonen. En bråbrems reddet oss.

Til slutt kom vi til en bom. Olia gikk ut og sjekket, den lot seg ikke åpne. Ladestasjonen hun hadde funnet, var nødt til å være på en arbeidsplass. Ikke noe Grønn kontakt.

Jeg måtte til med mobilen, 4G, ladekart til Grønn kontakt, og finne ladestasjon ved Telemarksporten. Dit kjørte vi. Men fra Porsgrunn til Oslo er det knapt nok tiden og veien. Cruiseskipet var nødt til å gå uten oss.

Kanselering

Jeg surrer mye, og gjør mye feil. Men jeg har gjennomføringskraft, og kan jobbe med god intensitet for å få det til å gå allikevel. Flyet kan være i skikkelig trøbbel, men det vil alltid lande. Og det vil være etter en fin tur, med gode minner.

Nå skjønte jeg at jeg måtte ringe til Color Line. På ny var det opp med 4G, finne telefonnummeret, ringe, og få ombooket billetten. Det kostet en latterlig høy sum, så høy at det alltid vil være et argument mot å prøve å reise på ny en annen gang. Men det var i det minste mulig. Å utsette én dag gikk ikke, det var fullt, sa de. Men to dager gikk, altså torsdag, overimorgen.

Parkeringen jeg hadde betalt, fikk jeg refundert. Med det var det noen penger spart, men et nytt problem gitt: Å finne parkering i Oslo for to døgn. Det var ikke sikkert det ville bli penger spart, egentlig.

Og så hadde vi et annet problem. Vi måtte finne overnatting disse to nettene.

Raske søk på mobilen, på 4G, viste at de hadde badeland i Tønsberg. Det kunne jo være gøy. Så kan vi overnatte der. Olia er økonomisk, hun vil ikke på dyre hotell, i alle fall ikke når det skjer sånn, ved en feil. Det var også grunnen til at Oslo ble avvist som en mulighet, det er sikkert dyrere der. Vi har også slekt og venner det kunne være aktuelt å besøke, men vi ville ikke komme sånn overrumplende, med problemene våre.

Vi valgte altså Tønsberg. Olia fant en billig bolig på airbnb, viste meg den, og bestilte og betalte for to dager. Jeg var bare glad for å få en ny plan på plass, sånn at turen ville bli gjennomført. Flyet vårt var på ny i rute, bare en litt annen rute.

For virkelig å understreke hvor umulig det hadde vært, tok ikke bilen lading der i Porsgrunn. Vi måtte prøve en gang til, og bruke et nytt kvarter.

Tønsberg

Nå hadde vi plutselig god tid. På de utmerkede veiene mellom småbyene i Vestfold kunne vi kjøre som vi ville. Vi kjørte av hovedveien også, for å se litt på Sandefjord, og prøve oss på flyplassen der, sightseeing, som vi kaller det. Stemningen var på ny upåklagelig.

Så var det Tønsberg, der vi ladet på Nøtterøy, ruslet litt rundt, og ellers kjørte litt på måfå i sentrum. Det var fint vær, sol og varmt, og Olia fant noen epler som hadde falt ut på veien fra et epletre. Irina løp også rundt og koste seg. Alt var velvære.

I bilen var det litt verre, for det var notorisk med betalte parkeringsplasser her i byen. Til og med ved butikken, måtte man betale. Det var ingen steder å stå gratis, og vente. Vi ønsket kontakt med husverten vår. Ankomsten skulle være mellom 1500 og 1700, og vi var litt tidlig ute. Uvant som vi er med airbnb, visste vi ikke at vi egentlig hadde adressen allerede.

Vi parkerte ved jernbanestasjonen, og satt i bilen, mens jeg sjekket dette her. Olia sa boligen skulle være ved jernbanen, noe som virket litt rart, all den tid det var her vi var.

Og så, i mailen, kunne jeg, som er kjent i Norge, se at det var bekreftelse på betalt værelse i en villa – i Moss.

Moss

Kona gav opp.

Hun forlot bilen. Det ble mye for henne, hun hadde jo allerede hatt kvaler, hvorfor vi straks bestilte to netter, og ikke først én, så én til, eventuelt, om vi var fornøyde. Nå hadde vi fått i en helt annen by.

Jeg vet riktignok hvor Moss er. Det er ikke et sted man kjører til fra Tønsberg, når man skal til Oslo, men det er ingen katastrofe. Jeg plottet inn Moss og adressen på bilens GPS, og fant det var en time å kjøre. Kjipe greier, men ingen katastrofe.

Verst er det kanskje for Irina, som mister badelandet sitt. Men vi får finne på noe morsomt for henne i stedet. Kanskje har de badeland rundt Moss også? Har man bil, er man mobil, da kan man kjøre et stykke for å komme dit man vil.

Olia roet seg også, da hun fikk høre at det ikke var så veldig langt, og heller ikke lenger vekk fra Oslo, å reise til Moss. Hun satte seg i bilen, og vi reiste av gårde.

Ny optimisme.

Vi kjørte radig av gårde, fulgte navigeringen på bilen, helt til de ville ha oss inn en vei som førte ingen steder, bare ned til en kai

Det ble en ekstra runde i rundkjøringen, før jeg gikk med på det. Så var det gjennom bommen, som viste seg å åpne seg automatisk, da den skjønte jeg hadde elbil.

Og i stedet for cruiseskip – Bastøfergen!

Der fikk Irina seg en friskis.

Fra kaien i Moss var det bare noen meter til boligen vi skulle i. Og slik havnet vi her, i et loftværelse i en villa ved Jernbanestasjonen i Moss, i stedet for i en fin lugar i et cruiseskip til Kiel.

 

Reisen til Bergen

I går skrev jeg om hvordan jeg ikke reiste med elbil til Bergen. I dag kommer hvordan reisen ble. Det vil ikke bli en informativ post.

Jeg er flink til mye. Men ikke til å pakke. Nå skulle jeg pakke både finklær og turklær, for doktorgradsfest og skitur, og jeg måtte pakke det slik at jeg fikk det med meg frem og tilbake til stasjonen, og med på bussen, og hele reisen. Om jeg hadde reist i egen bil, ville mye vært løst, nå var det ikke noe særlig løst.

Og kona var i Kiev.

En ekstra vanskelighet, eller litt ekstra krydder i historien, var at jeg skulle få elektriker til å montere strømmåler mellom 1200-1400. Så skulle jeg reise til Bergen etter det.

Som alltid står jeg tidlig opp, frisk og uthvilt. Klokken var rundt seks. Jeg hadde god tid. Planen var å kontrollsjekke at alt var i orden for reisen med elektrisk bil, og registrere ladebrikken min til grønn kontakt. Det tok noen timer å finne ut at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg burde skjære gjennom, og ta kystbussen. Da er det å bestille billetter, pakke, reise.

Men så var det dette med tidspunktet. Bussen klokken 1515 ville være fremme 2015, bussen 1415 klokken 1945. Så er det å gå fra bystasjonen til klosteret. Det vil bli lite kveld, når vi også skal på skitur i morgen, og jeg på fest på kvelden. Det ville virkelig være bedre å ta bussen 1315, den er fremme 1815. Det er soleklart det er den jeg må ta. Men så er det jo det, at elektromontøren vil være her på det tidspunktet.

Jeg ringte mor. Hun har nylig hatt slag, og har problemer med kortidshukommelsen, og for henne har det vært veldig, veldig mye med disse reisene mine, og denne elektrikeren. Det er ikke bare denne helgen jeg reiser, nemlig, jeg reiser hver helg i april. Og det var snakk om hun skulle være vakt for meg med montører, slippe ham inn og ut, for jeg hadde annet å gjøre. Det skrev hun inn i boken sin, og strøk ut. Nå ringte jeg og sa hun kunne skrive det inn igjen. Så kan jeg reise med denne bussen.

Mor stilte som alltid opp. Det skulle hun visst gjøre mye denne dagen.

Elektrikeren kom ikke så lenge etter dette. Klokken var mellom ti og halv elleve, halvannen time før planlagt. Han ville være ferdig lenge før det ville bli problemer for meg å rekke toget til Stavanger, så jeg får tatt kystbussen derfra. Jeg sendte mor melding. Hun trengte ikke å komme likevel.

Og så var det å pakke. Og så var problemene. Det er jo ganske flaut, egentlig. En mann på 44 år, og så er han ikke i stand til å finne ut hva han skal ha på seg. Det skyldes i anstendighetens navn at kona har overtatt garderoben. De klærne jeg er vant med, er vekk. Hun har installert nye. Og så er det problemet at jeg må pakke i sekk. Der vil de bli skrukkete. Så jeg kan ikke ta dressen, for eksempel.

Rett og slett måtte jeg prøve forskjellige klær på, og se hvordan det så ut. Veldig ulikt meg. I hele mitt liv har det bare vært å ta et eller annet. Jeg vet ikke hva som har skjedd, at jeg nå må bruke tid på det.

Så var det skiene. Og klærne å ha til skitur. Det har jeg vært på mange ganger, det sitter, der vet jeg hva jeg skal ha med. Men så har for eksempel kona ryddet skoene, satt dem unna et helt annet sted enn jeg vil forvente å finne dem. Og så går det tid med dette også.

Og med maten. Drikken. Undertøy. Toalettsaker. Tekniske ting, ladere. Og alle tøysete ting å tenke på. Skal jeg ta med den? Hvor skal jeg legge den? Skal jeg ta den, eller den? Eller begge.

Kort sagt: klokken var plutselig 1216. Toget går 1238, trodde jeg. Fra der jeg bor til stasjonen er det 5-10 minutter. Det var bare å fylle sekkene. Få på kaffemaskinen, fylle kaffekoppen. Få skiskoene oppi skiposen. Få mat i pose og i sekk, det man på fly kaller håndbagasjen. Skru av kaffemaskin. Se over at alt ellers i huset er skrudd av. Lirke ut av dørene de to sekkene, og skiposen med ski, sko og staver.

Klokken var 1231. Tøysete brukte jeg også tid på å spurte tilbake en gang til, for å sjekke at døren var låst. Og så var det å gå – fort.

Men det var ikke så lett. Sekken var grei, men sekken jeg hadde i hånden hadde mat og drikke, og var litt tung og uhåndterlig. I skiposen lå også skiskoene, og gjorde den veldig tung og uhåndterlig. Skoene lå ikke i midten, men ute ved toppen, og gjorde at de hele tiden vippet nedi bakken.

Så det var vanskelig å gå fort. Jeg ble også varm og gretten. Jakke og genser som jeg hadde på. Og siden jeg måtte holde skiene i hånden, var det ikke lett å få sett på klokken. Da jeg gjorde det, var den 1235. Jeg var ennå noen meter i fra at jeg kunne se toget komme, og ytterligere noen meter før jeg ville kunne rekke det om jeg så det kom.

Om toget kom klokken 1239, som jeg trodde, ville jeg nok rekke det. Om toget kom 1237, ville det bli problemer. Jeg spurtet derfor på. Det kunne jo være jeg hadde blingset med togtider, jeg hadde ikke sett på det altfor nøye.

Og så kom toget susende over broen. Uten bagasje ville jeg hatt sjanse om jeg spurtet maksimalt. Med bagasje og ski var det sjanseløst. Det manglet 100 meter, eller noe sånt.

Så jeg ringte til mor igjen. Hun måtte komme. Klokken var 1237. Bussen går 1315. Mor bor på Klepp stasjon. Derfra og til Ganddal, der jeg bor, er det ti minutter. Videre til Stavanger er det omtrent 25 minutter.

Det var altså kritisk. Igjen.

Og slike situasjoner har jeg vært i så mange, mange ganger før. Slik jeg er, havner jeg i dem. Det gjelder å vite forskjellen mellom hva man kan påvirke, og hva som ligger i andre krefter og mekanismer. Nå var det å vente på mor. Det var ingenting mer jeg kunne gjøre for at ting skulle gå fortere.

Da mor kom, var det å få skiene og resten av bagasjen i, i en veldig fart. Så sette meg inn. Bagasjeluken var ikke ordentlig lukket igjen, så det måtte jeg ut og gjøre. Så inn igjen. Deretter er det å sitte og hvile, og la det stå til.

Vi kjørte utover mot Stavanger, på motorveien. Klokken ble 1300. Før tunnelen var den noe sånt som 1305, eller kanskje var det 1302. Det var sånn, kanskje vil det gå, kanskje ikke. Det som stod på spill, var om jeg ville komme til Bergen 1815, eller 1945. Om jeg skulle bruke den halvannen timen med min gode venn, og mat og vin, eller vente i Stavanger og på bussen.

Innover mot Stavanger er det veiarbeid. Alt går saktere. I selve byen er det trafikk, og rundkjøringer, og endret kjøremønster. Men klokken er ikke mer enn 1309. Det er seks minutter igjen. Og nå er vi der. Vi vil rekke det, om det ikke skjer noe uforutsett, eller bussen ikke står der jeg forventer å finne den.

Klokken 1311 setter mor meg av. Jeg tar på meg en genser, tar ut ski, sekk og en sekk til, løper keitete med all denne uhåndterlige bagasjen. Ser flere busser kjøre ut av stasjonen, men også en det står NorWay på stå igjen. Det ser ut til å være den. Jeg spør, det er den.

Jeg lasser inn bagasjen. Setter meg inn. Finner frem iPaden. Tar et bilde, en selfie. Slike minner er gode å ta vare på.

Og selv om jeg har skrevet mye, er det tusen detaljer jeg ikke tok med. Fullt av ting jeg drev og tenkte på, og vurderte, og lette etter, og gjorde dumt, slik at det tok meg nesten to timer å pakke, når jeg bare skulle være borte en helg. Det igjen førte til at jeg mistet toget, men på grunn av mor, altså ikke bussen. Dermed er alt godt. I det jeg setter dette punktumet, kjører vi inn i Nesstun. Om tjue minutter er vi i Bergen. Den bussen jeg ellers ville vært på, vil da være på vei inn mot Sandvikvåg, om en stund.

Til Mirivnij med forviklinger

Som jeg skrev i forrige post skjedde avgangen til Krim litt i hurten og sturten denne gangen. Det skulle bli symptomatisk for hele reisen ned. Kanskje er det noe i den russiske overtroen om at man ikke skal forlate huset uten å ha sittet på bagasjen et stille minutt? Vi kom ut til bussholdeplassen utenfor leiligheten til Olia, og ventet der på en eller annen buss som skulle komme. Da den endelig kom, gikk vi selvfølgelig om bord, og kjørte fornøyd nedover Lesu ukraina på vei mot sentrum av byen og videre til stasjonen. Men vi skulle ikke komme dit i dette forsøket, for plutselig kom Olia på at vi hadde glemt maten. Og vi hadde slett ikke glemt den hjemme, vi hadde rett og slett glemt den på holdeplassen hvor vi stod og ventet. Så hoppet vi av på første holdeplass, og løp tilbake for å hente nisten. Også det er en feil i følge russisk overtro. Man skal ikke snu tilbake for å hente noe man har glemt.

Foreløpig slapp vi imidlertid med skrekken. Selv om vi begynte å få antydninger til dårlig tid, og stresset litt oppover Lesu ukraina for å hente nistepakken, så var det derfra ingen problemer med å komme seg på en ny marsjrutka og komme seg til stasjonen med forholdsvis god margin. Vi fant plassene våre på toget og fikk slått oss til ro sånn cirka 20 minutter før avgang. Klokken 2249 begynte toget å gå, klokken 1330 neste dag skulle det være fremme i Simferopol. Før vi la oss gjorde vi ikke stort annet enn å spise av nistematen, og den var så god med brød og egg og spekemat, at uansett hvilke ulykker som måtte følge ville det være verdt å ha hentet den.

Om natten fikk jeg som vanlig en god og lang natts søvn på de russiske togene, de er etter min mening helt overlegne det norske systemet med sitteplasser og utdeling av tepper og ørepropper. Men det var ikke alle som hadde sovet like godt. Blant dem som ikke hadde gjort det, var min kone Olia. Det ble nemlig litt kaldt i kupeen den natten. Vinduene er sjelden helt tette på skikkelig russiske tog, og det trekker gjerne litt fra dem. Det er dessuten kaldt om nettene nå i oktober i Ukraina. Jeg merket ikke så mye til det, annet enn at Olia som den gode mor hun er, flere ganger var oppe i løpet av natten og dekket meg med tepper. Jeg husket det vagt da jeg våknet i langt flere tepper enn jeg hadde sovnet i. Og Olia kunne fortelle at hun måtte stå på for å samle sammen de teppene. Jeg er henne takknemlig for det, og takket henne også hjertelig. Resultatet var at jeg fikk en ordentlig god, full natts søvn, mens hun fikk sove lite og dårlig.

Olia på toget til Simferopol

Da klokken var ti og sånn litt over ti var hun så ivrig etter å gi meg frokost, at jeg tenkte jeg fikk stå opp, enda det var deilig å ligge tildekket i overkøyen og se ut mot landskapet som gled forbi, og kjenne ristingen og dunkingen og de gode lydene fra toget. Brødmat, spekeskinke, ost, egg og tomat var frokosten, og vi fant til og med en ledig kupe å spise den i. 1330 var vi fremme i Simferopol, helt etter ruten. Og der var det utrolig nok kortbuksevær. Utrolig, for når vi hadde sett ut vinduet som vi hele tiden gjorde, så hadde det virket grått og trist og kaldt hele veien til bare noen minutter før Simferopol. Men der var det sol og varmt, og vi måtte tidlig gjøre justeringer for å få på noen lettere klær.

Olia ville gjerne vise meg litt av byen før vi reiste videre, så vi stakk ned til det medisinske fakultetet som i Simferopol er en ganske imponerende bygning, og fotograferte litt. Bussene til Evpatoria går hele tiden, også nå i oktober, så det er ikke farlig med det.

Med sin forkjærlighet for oppstilte bilder har Olia her silt meg opp foran det medisinske fakultetet i Simeropol.

Da vi kom tilbake til bussholdeplassen, som i Simferopol ligger like ved siden av stasjonen, så fikk vi kjøpt billetter til en bussavgang 1440 bare noen minutter senere. Men Olia glemte å betale ekstra for kofferten vi hadde med oss, og det brakte noen uforståelige problemer med seg. Her er uforståelig helt rette ordet, for jeg forsto ikke riktig hva som skjedde her. Jeg var litt opptatt av at det stod Sudak, og ikke Evpatoria på frontruten til bussen, og det er veldig rart, for Sudak og Evpatoria ligger på hver sin kant av Krim, Sudak i sydøst, Evpatoria på steppen bak fjellene i sydvest. Men Olia viste billettene, og det gikk greit, bortsett altså for dette med kofferten. Vi lempet den bak i bagasjehyllen, mens hun løp tilbake til billettluken for å betale den ekstra 50-øringen som kofferten koster (det er 60 kopek), men det var på godt russisk vis umulig å betale bagasje, uten å kjøpe billett samtidig. Og sjåføren ville på ingen måte ta i mot bagasjegebyret rett i hånden, enda vi var villige til å skru opp prisen til to griven, og Olia i det hele tatt insisterte på å betale. Vel om bord, steg Olia kort etter ut igjen med glosen ”vibrazit” i munn, det var et nytt ord for meg, og det betyr noe sånt som ”ta ut igjen, forlate”, og det var det de gjorde med kofferten. De tok den ut. Olia tok den rasende inn igjen, og insisterte på at den fra nå av skulle være håndbagasje. Vi satt den bak i bussen, der det ikke var folk i det hele tatt, men det var også umulig. Nå lurer jeg på om ikke sjåføren var villig til å legge den bak i bagasjerommet likevel, men det var ikke så lett å forstå skrikingen som foregikk på russisk spekket med slang, og det endte i alle fall med at Olia tok den digre kofferten på fanget som var det ordentlig håndbagasje. Det var ikke lov i det hele tatt, men enda sjåføren nå hadde hjelp av en kompanjong, kunne ingen krefter i verden nå få Olia til å gi fra seg kofferten. Og slik reiste vi.

Etter ti minutter satte Olia kofferten ned på gulvet, og vi kunne sitte noenlunde behagelig også, skjønt i alle fall jeg fryktet det ville bli nye problemer med sjåføren. Det ble det også, men på en helt annen måte enn vi hadde tenkt. Etter om lag en time stoppet bussen ved et større stopp for tissepause, og ny billettkontroll. Her var ikke problemet kofferten, men at vi hadde feil billett. Vi skulle til Evpatoria, bussen til Sudak. Det er alltid litt ekstra pinlig å gjøre en sånn feil etter en slik dyktig krangel som vi hadde hatt med sjåføren. Han fikk selvfølgelig med seg at det var noen som hadde feil billett, og at noen var oss. Og vi fikk litt av hvert å tenke på om hvordan vi nå skulle legge opp ferien. Sudak hadde vi slett ikke lyst til, og fra Sudak er det tre timer på svingete fjellveier, bare for å komme til Alusjta. I Alusjta hadde vi vært nesten hele sommeren, derfra er det fra 20 minutter opp til henimot en time til nye  steder som vi alle besøke flittig i sommer, og enda mye lenger til Evpatoria hvor jeg aldri hadde vært, og hvor vi egentlig skulle. Vi satt fint i det. – Mnje nuzjna podumat, sa Olia, og de som ikke kan russisk, kan greit gjette seg til hva det betyr.

Etter en stund grep bussjåføren inn, og gav oss løsningen på akkurat dette problemet. Han stoppet bussen, steg ut av den, og kom rundt til bakdøren til oss, og fikk med en seierssikker utskjelling forklart oss hvor evneveik man måtte være for å komme på feil buss og i tillegg tulle sånn med bagasjen sånn som oss, men at vi likevel herfra kunne ta en annen buss tilbake til Simferopol, og derfra finne den rette. Dette var midt ute på den Krimske landevei, en bensinstasjon var alt som var, og om ingen buss kom, ville ikke situasjonen være nettopp lystig. Men bussen kom virkelig etter et kvarter. Den var riktignok overfylt, så jeg måtte stå nede i trappen med døren en time tilbake til Simferopol. Og vi var på ny i Simferopol halv fem. Vi hadde kastet bort tre timer uten å få gjort noe som helst. Neste buss vi tok var den riktige, og nå hadde vi også betalt for bagasjen.

Olia med bussbilletten til Sudak på bussholdeplassen i ødemarken hvor vi var satt av. Vi venter på buss tilbake Simeferopol, og nytt forsøk på å komme oss til Evpatoria.

Vi kom oss til Evpatoria, da det så vidt var begynt å skumre, og så vidt var begynt å bli litt kaldt i de lette klærne vi hadde. Helt klart var det ikke hvordan vi skulle komme oss til Mirovnij, så vi brukte litt tid på å gå frem og tilbake mellom hovedbusstasjonen og første stopp, og mistet med det en buss. Vi kjøpte så billetter i luken, til Mirovnij, bare for kort etter å komme på at vi ikke skulle til Mirovnij, men til Molotsjnia. Så var det tilbake til luken å skifte billetter, eller få igjen pengene (mot et lite gebyr), og så til første busstopp for å komme oss dit vi skulle.

Dette bildet er helt avslørende. Olia står ved siden av bussen til Molotsjnoje – uten å huske at det er dit vi skal!

Da bussen endelig kom, var det begynt å bli mørkt, og da vi var fremme, var det helt mørkt. Situasjonen var rett og slett ikke helt lystig. Molotsjnaja er et bitte lite sted, en bitte lien landsby, der finnes ingenting annet enn vanlige bolighus. Og de var alle sammen stengt og porten lukket og alle lys av. Det eneste vi hørte var uvennlig hundeglam, da vi forsøkte å banke på noen av dem, om de hadde husly for et par dager. Det hadde ingen, bortsett fra et merkelig vennepar som drev og reparerte en bil i en garasje, og tilbød en slags bolig de åpenbart selv var flaue over å tilby, på grunn av elendig standard. Så Olia og jeg var egentlig ikke så ivrige etter å sove der.

Det var egentlig ganske guffent å gå sånn rundt i mørket med oss selv og all bagasjen. Jeg underdrev da jeg skrev at vi ikke ville sove hos de bilreperatørene (det var det de var), det var egentlig helt uaktuelt. Derimot var vi inne på tanken om å reise tilbake til Evpatoria, og der finne oss et godt gammeldags hotell for en natt. Dessverre var dette også umulig, siden siste buss dit allerede var gått. Vi var nødt til å bli i denne lille landsbyen, og vi var nødt til å finne et sted å sove der.

Jeg må få med at vi ikke var håpløst sent ute, klokken var ikke mer enn kvart på åtte eller noe sånt. I de fleste byer og småbyer vil det fortsatt være aktivitet på denne tiden av døgnet, men akkurat her var det ikke det, og det var fordi det var blitt mørkt. Og i denne lille landsbyen fantes ingen belysning, ingen gatelys, og bare mørklagte hus. For å gjøre vondt verre for oss ute etter et sted å sove, var husene uten unntak plassert flere meter bak stengte porter, uten ringeklokke. Olia måtte stå og rope, eller banke på porten, i håp om at de inne i huset skulle høre henne, og stole på at det ikke var tyver og gærninger som var ute i kveldsmørket.

Til slutt skulle lykken snu, og det noe så til de grader. Mens Olia stod og banket og ropte ved enda en ny port, uten tegn til reaksjon inne fra det mørklagte huset et stykke innenfor, kom en dame gående forbi med noen bæreposer som tegn på at hun hadde vært og handlet, og nå skulle hjem. Et levende menneske av den vennlige sorten var gull verdt for oss, og Olia spurte med en gang om hun visste om noe sted vi kunne sove for natten, eller om hun hadde rom til leie selv. Det hadde hun ikke, men hun kjente noen som hadde, og tok straks opp telefonen for å ringe. En kort stund etter var vi på veil til et riktig så sivilisert sted. Det er her jeg sitter nå og skriver denne posten. Alt har gått bra. Vi reiser videre herfra tirsdag. Vi har en del vi ønsker å få med oss på få dager. Og om det fortsetter som det har begynt, vil det bli av de turene som er kjekkere å se tilbake på, enn å gjennomleve. Vi har ingen problemer med det.