Før semifinalene i VM

Det gikk ikke så verst med mine tips til kvartfinalene. Alle sammen gikk inn, om enn jeg ikke forutså Nederland – Costa Rica skulle gå til straffekonkurranse. Så var det også noen gedigne sjanser nederlenderne lot være å sette, der mot slutten. Jeg så kampen på Lucky pub, som jeg kaller den, om enn den kanskje heter Lucky’s, her i Kiev, sammen med en kroat som dukket opp ved siden av meg, og ble en slags venn den kvelden. Her er tipsene mine for semifinalene.

Foran kampen Tyskland – Brasil har det skjedd mye, som gjør den kampen ekstra spesiell. Brasil har utmerket seg som noen råtasser, ingen kamper har flere frispark, enn de Brasil er med i, og ingen lags spillere ligger lenger nede og simulerer skade, enn Brasil sine. Mot Columbia laget Brasil 31 frispark, det er hvert tredje minutt, og fikk bare to gule kort. Det må være noe nær en rekord. Som i første kampen mot Kroatia, får Brasil enorm hjelp av dommeren. Der er bare med premier league dommeren i kampen mot Chile at dommeren har vært nøytral. Da slet Brasil skikkelig.

Mot Tyskland har Fifa satt opp samme dommer som dømte Uruguay – Italia, mexicaneren Rodriguez. Det lover ikke godt. Dommere fra små ligaer pleier ikke gjøre der bra i store kamper, de har i hvert fall ikke vært rettferdige i Brasils kamper denne turneringen, og Rodriguez hadde vel ingen altfor heldig hånd over Uruguay – Italia, der både dommer og skitten spill kom i fokus. Hvordan Brasil og Fifa ser på tingene, viser det at Brasil ba om å få det gule kortet til Thiago Silva i kampen mot Columbia, overprøvd, slik at han kan spille semifinalen. Aldri er vel noe lignende forsøkt.

Tyskland vil ikke få noe gratis av dommeren. Er han i tvil, vil Brasil få fordelen. Det gjør meg mindre sikker enn jeg ellers ville vært, på tysk seier. En annen ting som taler til Brasils fordel, er at det begynner å gå opp for folk at de er ikke så gode som man har innbilt seg. De har hanglet seg videre, på små marginer, hell og lykke, og hjelp fra dommeren. De har langt fra overbevist. Nå har de også mistet to av nøkkelspillerne, Neymar og Silva, med skade og gule kort. Det skulle gjøre det enda vanskeligere, og ta av enda mer av presset. Nå er det ikke lenger vedtatt at Brasil skal vinne (om enn håpet er der, like til topps i Fifa, der Blatter er avhengig av et vellykket VM for å kunne bli gjenvalgt, og det kunne være fare for opptøyer, om Brasil ble slått ut). Det vil kanskje gjøre det lettere for dem å gjøre det. De vil fokusere på oppgaven, og ikke spille så panisk.

Mot Tyskland vil det imidlertid ikke være nok. Tyskland er rett og slett sterkest. De vil ikke finne seg i noe tull, de vil gjøre det som trengs, de vil vinne. Som Brasilianerne og de fleste andre lag i turneringen er de fulle av tjuvtriks, og bruker dem også, for å hente seieren hjem. Et godt eksempel er da treneren, Low, sparket ballen langt vekk, og med det ødela tempoet og rytmen i et angrep fra Ghana i kampen mot dem. Spillere får gult kort for slikt, for trenere er det ennå ikke laget en regel. Mot Frankrike pådro også Tyskland seg to gule kort. Begge for å avverge et farlig fransk angrep. Og begge uten å få videre konsekvenser, siden Tyskland disponerer alle sine spillere i dagens kamp.

Tyskerne vil heller ikke bli nevneverdig påvirket av støyen på tribunen. De er vel et av få land i verden, der spillerne spiller bedre under pipekonsert, som den mest berømte av dem alle, da de spilte mot Frankrike i Sevilla i 1982, ble øredøvende pepet ut etter keeper Schumackers berømte overfall mot Battiston, og likevel kom tilbake og tok igjen 3 – 1 i løpet av ekstraomgangene. Det var begivenhetsrikt. Brasilianerne vil ikke kunne skremme Tyskland, som de har skremt sine andre motstandere. Respekten sitter der, som det tydeligst ble vist, under straffekonkurransen mot Chilen, der det var chilenerne som knakk sammen under presset.

Tyskland vil ikke gjøre det. De vil vinne kampen i løpet av ordinær tid. De har mange måter å lage mål på, de gjør det alltid effektivt, aldri noen fiksfakserier og triks. Det er vel også det laget som lager flest mål på headinger. De har så mange måter å gjøre det på. De har fullt av goalgettere og måltjuver i troppen, tar de ledelsen, vil brasilianerne bli mer enn stresset, og ta ledelsen vil tyskerne gjøre. Så vil de doble, og brasilianerne vil kanskje få inn en redusering, kanskje ikke. Går det til ekstraomgamger eller straffespark, er det også fordel Tyskland. Hva Brasil har å stille opp med, er dommeren, og en følelse av at det er gudebestemt. Mot Tyskland vil det ikke være nok. Tyskland vinner.

I den andre semifinalen er jeg enda mer sikker. Den vinner Argentina. Dette er Messis sjanse, det vet han og alle andre, og i det ligger en sterk følelse av at det er meningen Argentina skal vinne denne gangen. Argentina har også spilt seg oppover, vunnet jevne kamper, og utenom mot Sveits, aldri egentlig vært under press. Laget slipper også motstanderne til svært få sjanser. Nederland begynte med et brak, 5 – 1 over Spania, siden har det vel heller vært mer på det jevne. De har heller ingen historie som bærer dem fremover, slik Argentina og Brasil har. Det er mange som forsøker å gjøre et stort poeng av Van Gaals taktiske disponeringer, som da han skiftet keeper like før straffekonkurransen mot Costa Rica. Det er vel en god dose etterpåklokskap å geniforklare den. Nederland benyttet bare to reserver i løpet av 120 slitsomme minutter fotball, der de dominerte kampen, og burde avgjort i normal spilletid. Man skal ikke sløse med geni-begrept, men det kunne jo være vel så fornuftig, å bytte inn en utespiller, og fått avgjort kampen før straffene.

Argentina har historien, og de har også et bedre lag. Nederland har egentlig et nokså svakt forsvar, ingen spesielt gode spillere der. De vil få store problemer med Messi og Argentinas angrepsarsenal. De vil ikke kunne organisere seg til å nøytralisere dem ut, som sveitserne gjorde. Så langt ut i turneringen, og mot et så sterkt lag som Nederland, vil heller ikke argentinerne ha det presset på seg, som de hadde i de innledende kampene, og særlig lot Sveits. Jeg tror også Argentina lager to mål, men at Nederland reduserer med ett. 2 – 1 i den kampen, altså.

Så er det altså vanskelig å tippe resultatene, men vinnerne er grei. Det blir Tyskland mot Argentina i finalen. Den vinner Argentina. Og man – eller jeg – får på ny en verdensmester å være glad i.

Iskaldt og bråkete VM med lite mål i Afrika

Det første verdensmesterskapet i fotball på afrikansk jord er nettopp avsluttet. Det er vel også det første, større idrettsarrangement på afrikansk jord i moderne tid også. Aldri har så mange med så stor interesse fulgt med på noe som har foregått i Afrika, og i alle fall ikke noe som har vært positivt. Da Tyskland fikk VM i 2006 var det mange som mente at dette var en feil avgjørelse, at det var Afrikas tur, og da vår egen Per Omdal uttalte at denne tildelingen var en seier for Europa, så ble det oppfattet hylende feil sagt. Det skal være slutt på den tiden Europa feiret seire over Afrika. Neste gang kunne man ikke komme utenom Afrika, og neste gang var altså nå, 2010, og vertsnasjonen var Sør-Afrika.

Sør-Afrika er det landet i Afrika som ligner mest på Europa. En stor del av innbyggerne der er Europeere eller etterkommere av Europeere, og av den rike delen av befolkningen er andelen enda større. Man skulle vise verden et nytt Afrika, et positivt og gledesstrålende Afrika, et Afrika som kan. Det er langt igjen før det svarte Afrika vil være i stand til å arrangere et slikt mesterskap. Bortsett fra kanskje noen av de arabiske landene helt i nord, Marokko og Egypt, kanskje, så er det vanskelig å tenke seg at noen andre land i Afrika kunne fått VM. Men det er en begynnelse, og den er meget positiv. Selv om jeg er kritisk, må ingen forledes til å tro at jeg ikke støtter tildelingen av mesterskapet til Sør-Afrika.

Min kritikk går mot alle de velmenende som fordi VM går i Afrika, ser forbi alt som ville blitt kritisert om det hadde foregått andre steder. Mest typisk ser man det i Vuvuzelaen, en idé på linje med gassburtene fra 80-tallet. I Norge forbød man dem fordi de laget så mye støy og kunne ødelegge ørene, i Sør-Afrika ble de tillatt fordi det var et uttrykk for «afrikansk kultur». Det er plastinstrument fra 90-tallet, de er ikke engang 20 år gamle, og med det like verneverdig som alt annet av plast fra tiden rett rundt århundreskiftet. Jeg mener at skal Afrika virkelig tas på alvor, må de også kritiseres når de gjør noe dumt. Noe annet er respektløst. Youtube har for øvrig reagert på den rette måten, med å legge inn et lite fotballikon, slik at man kan se filmsnutter der med monoton fotballstøy fra Afrika.

Dette bråkeinstrumentet gjorde det vanskelig å få til noe skikkelig tribunestemning. Det var også et annet problem, her, og det var noe så lite Afrikansk som kulde. Sør-Afrika ligger på den sørlige halvkule, der er det vinter når vi her har sommer, og dermed ble det VM i vintervær. Sambadans i boblejakke går bare ikke. Det blir ikke samme stemning i vinterklær, som i sommerklær.

Fotballmessig var det heller ikke det helt store. Det ble skåret få mål, veldig mange kamper ble avgjort med 1 – 0, foruten Portugals 7 – 0 over Nord Korea og Tysklands over Australia, England og Argentina var det ingen storseiere. Det var også ganske få virkelige klassikere, selv om det var noen, hvorav Uruguay – Ghana kanskje vil bli stående som den største.

Dommermessig var VM noe nær en katastrofe, og et langt steg tilbake fra Tyskland i 06, Frankrike i 98 og USA i 94. Etter hva jeg forstår er det første gang FIFA har begynt å kvotere inn dommere, i alle fall var det i år flere fra Asia og Afrika enn det har vært vanlig, og de holdt ikke akkurat jevn standard. I et så viktig mesterskap som VM, bør nok dommerne ha kjørt seg litt i viktigere ligaer enn for eksempel den uzbekiske. Feilene dommerne gjorde var av alle typene som var mulig, mål som skulle vært godkjent ble ikke godkjent, og omvendt, avgjørende offside ble både oversett og feildømt, forferdelig mange gule kort ble delt ut mer enn tvilsomt, og frispark og straffespark ble også merkelig idømt, eller skulle vært dømt, og ble det ikke. FIFA annonserer at til neste år skal det bli bedre, uten at jeg kan se noen særlig god forklaring på hvorfor det. For øvrig er ikke jeg tilhenger av steril korrekt dømming, fotballen blir mer underholdende av kontroversielle dommeravgjørelser, det er bare det hårreisende jeg vil til livs.

Man kan ikke helt glede seg over dette VM uten å være forutinntatt av å ville glede seg fordi VM foregikk i Sør-Afrika. De som snakker om god stemning, setter stemning er lik lyd, og glemmer at lyden skal være en reaksjon på det som skjer på banen, synging og heiing, jubel og piping, og ikke en jevn summing helt uavhengig av banespillet. De som snakker om god fotball, kan vanskelig være særlig interessert i fotball. Det var ikke i VM den beste fotballen ble spilt i år. Det var heller ikke der de beste spillerne fikk vist seg frem fra sin beste side. De beste spillerne var ganske nervøse under VM, og flere av de største stjerne fant aldri helt ut av det. Det eneste var at Afrika-VM var et VM med flere overraskelser, der flere av outsiderne gjorde det bra. Det pleier alltid komme et lag av typen Uruguay til semifinalen, et lag ingen helt har regnet med, men som likevel kommer dit, fordi det bare faller seg slik. Men VM hadde også flere overraskelser, som regel besto de i at stormakter ble slått ut litt tidligere enn ventet, og at nykommere i VM-sammenheng som Nederland og Spania møttes i semifinalen. Her vet jeg selvfølgelig godt at Nederland var i finalen i både 1974 og 1978, men før og etter det, har det vært grått for landet som i Europamesterskapet har gjort det bra.

Da VM ble tildelt Afrika var det ingen vei utenom. Det var politiske, mer enn fotballmessige årsaker som gjorde det. VM har vel vist at fotballmessig så holdt det bare sånn cirka. Men for Afrika var det en seier, og det er slike seiere en moderne verden skal glede seg over.

Jeg tok feil med tanke på VM i fotball

Det skal godt gjøres å gjøre det verre. Om jeg har tippet aldri så mye rett i løpet av VM-spillet, så har jeg tatt grovt feil i det aller mest avgjørende. Jeg tippet Tyskland som vinner og Spania som fiasko, og jeg gjorde det helt uforbeholdent. Jeg tok kraftig i i begge retninger, Tyskland kommer til å vinne i år, og Spania kommer aldri til å vinne noensinne. I går utspilte Spania Tyskland, og vant 1 – 0. Tyskland ble utsatt for det som har vært et gjennomgangstema dette verdensmesterskapet. Når noen er store favoritter og oppskriftsmessig skal vinne, har flere lag blitt vettskremte og ikke fått til noen ting, mens en aggressiv motstander har fått dem helt ut av stilen og langt på vei overtatt spillet. Spania har hatt det slik omtrent hver kamp, men kunne i går endelig slippe seg løs, og selv være den aggressive som fikk en mektig motstander til å frykte tap og begynne med feilpasninger og nervøst spill. Jeg var helt sikker på at tyskerne allikevel ville klare å vinne, at de ikke er som Italia, England og andre store europeiske lag, Tyskland er Tyskland. De pleier å gjøre jobben skikkelig. I går var det som om de måtte unnskylde seg for å ha kommet så langt som til semifinalen. Spania var overlegne. De har også for første gang – jeg vil si noensinne – spillere i den absolutte verdensklasse, spillere som ville tatt med på verdenslaget om hele verden skulle stille med et landslag noen gang. Tidligere har spanjolene mange ganger hatt spillere som har vært veldig gode, men samtidig alltid litt dårligere enn de aller beste. Villa, Iaesta, Xavi, Puyol, Casillas med flere hører til de aller beste, de er personlige. I går møtte de endelig en verdig motstander (Portugal vil alltid være lillebror for Spania), og kunne endelig blomstre. Det gjorde de.

Dermed tok jeg grovt og pinlig feil. Jeg er heldivis en dårlig taper, som nå har mistet all interesse for VM. Når ikke engang Tyskland kommer til finalen, kan det bare være alt i hop. Det er et elendig Afrika-VM hele greiene.

Tyskland vinner

Om en halv time er det avspark. Sør Afrika møter Mexico i det som vel må være første gang et europeisk lag ikke deltar i åpningskampen, og en av de uhyre få gangene åpningskampen ikke holder i det minste en kandidat til mestertittelen. Tidligere var det forrige mesterskaps vinner som skulle spille åpningskampen, fra VM i Tyskland var det vertslandet. Siden Tyskland på hjemmebane var favoritt, og det er sjelden et mesterlag i løpet av fire år blir så mye dårligere at de overhodet ikke er kandidater engang, så vil åpningskampen nærmest automatisk inneholde et av lagene som kan nå til topps. Sør Afrika kan aldri vinne noe mesterskap om det går aldri så mye på hjemmebane, det kan ikke Mexico heller, og begge lag vil få det tøft nok med å gå videre fra innledningsgruppen. Jeg tror ikke Sør Afrika vil klare det, og jeg tror de vil tape åpningskampen.

Og jeg tror Tyskland vil vinne. Jeg må rekke å skrive det før VM rekker å komme i gang, så det blir et gyldig tips. Jeg vokste opp på 80-tallet hvor det ikke var VM uten at Tyskland – eller Vest-Tyskland, som det den gang var – i det minste kom til semifinalen, samme hvilket lag de hadde og samme hvor gode de andre lagene var. Karakteristisk er at et av de dårligste lagene som noensinne har vunnet et VM, og det attpåtil ved å slå det beste laget som ikke har vunnet, det var Vest-Tyskland i 1954, og de slo de magiske magyarer fra Ungarn. Selv om jeg ikke engang levde på den tiden, føler jeg meg ennå litt bitter over dette, det var en feil at Vest-Tyskland den gang vant. Selv folk med dyp og genuin fotballinteresse vil ha problemer med å nevne noen navn fra det tyske laget den gang, mens selv folk uten all verdens interesse vil kjenne igjen navn som Ferenc Puscas og kanskje også Sandor Kocsis.

I 1982 kom de til finalen med et lag like solid og kjedelig som de hvite og svarte draktene de spilte i (det er generelt en stygg feil at tyskerne begynner å pynte med flaggets farger på skuldrene, hva er det egentlig som skjer med verden?). Karl Heinz Rummenigge var riktignok en stor stjerne og en stor spiller, men han var skadet, mens en annen av de fargerike, Bernd Schuster, var satt ut av laget etter typisk tysk, intern krangel. Fire år senere var tyskerne enda dårligere, men kom likevel til finalen, og fikk Garry Lineker til å komme med sin levedyktige definisjon på fotball som et spill med 22 spillere der Tyskland til slutt vinner. Det gjorde de i 1990, da de endelig for første gang på 16 år hadde et minneverdig lag, og spilte på en måte som gjorde det svært vanskelig å mislike dem, selv for dem av oss som gjør det instinktivt.

Siden 1990 har det gått tråere, og de som er født på 1990-tallet har problemer med å skjønne Linekers uttrykk. I 1994 ble de slått ut av Bulgaria og det ble fest på Balkan, de har hatt ganske gode lag, men likevel tapt, stikk i strid med sånn det skal være med Tyskland. Tyskland er turneringslaget som alltid klarer det litt bedre enn forutsetningene tilsier, mens Spania, for eksempel, er stikk motsatt. De blir aldri verdensmestere, ikke i min levetid, eller i noen annes levetid.

I år taler alt mot Tyskland. De har et dårligere lag enn på lenge, i tillegg er flere av nøkkelspillerne blitt skadet. De starter med ryggen mot veggen og ganske glemt. De vinner i år. Og blir det første landet i Europa som vinner på et fremmed kontinent.

Jeg håper inderlig jeg tar feil. Jeg holdt med Argenina selv i 1990, og i år med et slikt stjernespekket lag og fettspekket trener, så hadde det bare vært vidunderlig om de lyktes. Det hadde også plassert Diego Maradona i den himmelsfæren han hører hjemme. Da jeg var liten unge som akkurat hadde lært å se på TV, så var Argentina verdensmestere og Diego Maradona verden beste spiller. Han var 19 år, fikk jeg for meg, og i årevis var 19 år den alderen jeg ville være, om jeg fikk velge en alder. Gjennom 80-tallet blomstret Maradona, og jeg vokste opp. Siden har jeg tilgitt ham alt. Fortsatt har jeg en følelse av magi når jeg ser Argentinas stripete drakter, det er det  som mest av alt får meg til å føle ekte fotballfølelser igjen. Der alt inntelekt går tapt, og det bare dreier seg om å vinne og å beseire motstanderen. Nå er Argentina atter Argentina, der ligger hjertet.

Men hodet sier Tyskland, og hodet kommer til å vinne denne gangen. Tyskland vinner VM. Det er mitt tips. Finalen spilles 11. juli.

Ikke VM-fotball på NRK

Jeg husker at jeg i mine yngre dager som guttunge hvert fjerde år ergret meg til fortvilelse over at det ble NRK-streik mens det var fotball-VM. I 1986 gikk vi helt glipp av en del kamper, deriblant den utrolige der et legendarisk lag fra Sovjetunionen ledet av den like legendariske treneren, Valirij Lobanovskij, slo Ungarn 6 – 0 i en etter rapportene fantastisk fotballkamp. Jeg var 12 år, og hadde sittet med vidåpne øyne og sett Dynamo Kiev ledet av samme Lobanovskij og bestående av de samme spillerne slå Atletico Madrid 3 – 0. Det var en ny måte å spille fotball på, alle løp hele tiden, og alle hadde utmerket teknikk og var lynraske, og slik jeg som 12 åring følte det hadde hver spiller når han hadde ballen valget mellom å drible alle mann på motstanderlaget og sette ballen i mål på den måten, eller sentre til 3 – 4 mann i gode posisjoner, og kombinere seg frem til en sikker goal. Nå hadde laget slått Ungarn 6 – 0, og vi fikk ikke se kampen. I 1990 gikk vi glipp av noen få kamper, siden fant NRK ut at de kunne sende kampene uten kommentarer. Slik ble alle kampene det året sendt uten lyd fra annet enn tribunen. Det var helt greit. Jeg var 16 år og kunne alle spillerne på alle lag uansett.

Om jeg hadde vært et lite barn eller ung fotballinteressert ungdom, hadde det vært den absolutte katastrofe om jeg forstod NRK hadde solgt Fotball-VM for å sende Grand Prix. Jeg hadde aldri tilgitt dem (jeg har egentlig ikke tilgitt at de streiket under VMene mine heller, det er noe eget med fotball-VM når man er barn, det er viktigere da, det har aldri rukket å bli en vane). Men jeg er ikke lenger noe barn, jeg er blitt en voksen mann, og nå reagerer jeg mest på oppmerksomheten NRK har gitt seg selv for sitt eget valg om ikke å sende kampene.

Det var hovednyhet i alle sendingene. I nyhetene 1730 var de 10 første minuttene utelukkende omtale og kommentarer til at NRK hadde solgt rettighetene til Viasat. I Her og nå var det stor sak, det samme i Dagsnytt 18. Dette er alt sammen ikke sportssendinger, det er plassen man har for ordentlige nyheter. Og man kan lure på hva slags verden vi lever i, når den absolutt største nyheten en dag i september 2009 at TV-kanalen NRK har solgt rettighetene for neste års verdensmesterskap i fotball.

For å svare på denne beslutningen hadde de forskjellige nyhetskontorene invitert kommunikasjonsansvarlige på huset. Kommunikasjonsansvarlige er noe av det glatteste som finnes, de skal forsvare beslutninger de ikke selv har gjort, og oppgaven deres er å gjøre det mest mulig forsonlig. Kremjobb. De har ikke gjort noe feil. Og det er jobben deres å si halvsannheter når det er nødvendig. Denne kommunikasjonsansvarlige kunne derfor glatt og greit si at NRK hadde så mange andre gode program fremover, at fotball-VM ikke ville bli savnet så forferdelig. Når seerne bare forsto hvor bra det øvrige programmet var, med Grand Prix, Ski VM og olympiade, så ville alt bli bra.

I Dagsnytt 18 var to fotballforfattere og kulturminister Trond Giske (!) kalt inn. Trond Giske kjenner sine debatter, i går hadde han ikke tid til å delta i en vanskelig debatt om fildeling, der er det ikke så klart hva man skal mene, og enda mindre klart hva man skal gjøre. Fotball-VM, derimot, enhver glatt politiker vil der benytte sjansen til å score billige poeng, ved å si at det er en skandale det ikke blir sendt på NRK. Og kommunikasjonsansvarlige som ikke er ansvarlig for noen ting, kunne bare sitte og kose seg, og gjenta sine argument om at VM er dyrt, det er god økonomi i å selge det, og at dette frigjør midler til det øvrige programmet som for øvrig er veldig bra.

Nåja, usmakelig er det når mediehus intervjuer seg selv for åpen mikrofon. Det skal man være forsiktig med.

For øvrig er det et par argument jeg selv vil slenge inn sånn på slutten, noen i mot, noen for salget. Det er vel litt for galt når senderettigheter blir solgt fra TV-stasjon til TV-stasjon som om det var en børspost? NRK skulle ikke drive med kjøp og salg av senderettigheter for å tjene penger, men heller bruke midlene sine og ressursene sine til å produsere de sendingene de er satt til. Jeg reagerer også på de som argumenterer så sterkt for at Viasat er en betalingskanal. Det er nå vitterlig NRK også. Forskjellen er at for Viasat er det frivillig å betale.

Diego Maradona – trener for Argentinas landslag

Denne posten er enten litt for tidlig eller litt for sen, men det spiller ingen rolle. Den postes nå. Forleden ble det annonsert at Diego Maradona skal ta over Argentinas landslag, det er en nyhet over alle nyheter. Den forteller om Argenina, og om Maradona og om alt som er større enn livet.

Diego Maradona er en legende av en støpning det ikke finnes mange av lenger. For å nå en slik status, skal man jo helst være død og ha vært det en stund. Han har alt legender er laget av. Han er fattiggutten som kom inn i verdens største idrett som verdens beste noensinne og vant alt absolutt alt. Og han krydret suksessen med noen skikkelige skandaler gjennom hele karrieren, og endte den i tragedie og fulgte opp tragedien, med å bli feit og tverr og idiotisk og narkotikaavhengig og kriminell, før han gikk på rehabilitering og ble folkelig og hva i all verden man skal kalle ham. Nå skal han bli trener for Argentinas landslag. Han kan sannelig måle seg med Elvis, og det kan man ikke si om noen annen her i verden.

Mitt forhold til Maradona begynte så fort jeg lærte å se fotball på TV, så fort jeg var gammel nok til å huske. Det var rundt 1980-tallet, Argentina var verdensmestre, og det var en spiller som het Mario Kempes (fortsatt blir jeg fylt av magi bare å skrive det navnet) som var toppscorer og den store stjernen, men det fantest visst en spiller som var enda bedre, og han het allerede den gang Diego Armando Maradona. I årevis husket jeg det som om han var 19 år, og jeg holdt 19 år som den beste av alle aldre, fordi det var det Maradona var. Første kampen jeg så ham direkte i var det Sportsrunden på NRK, det var jo ikke direkte i det hele tatt, opptak så det holder, prøve VM fra 1980, må det ha vært, og der var det Argentina – Brasil 1 – 1, jeg dirret av spenning av å se på dette her. Og der var det en spiller fra Argentina som driblet en brasilianer så han ramlet, og da prøvde brasilianeren å ta ballen med hendene, men Argentineren bare smilte (slik husker jeg det), og tok ballen fra fot til fot lynraskt og frem og tilbake, og brasilianeren klarte ikke å stoppe ham selv om han brukte hendene til og med. Slik var det å være verdensmester. Spilleren var Diego Maradona.

Under VM i Spania var jeg åtte år. Og Maradona var helt sikkert 19, som han alltid var på den tiden. Jeg holdt febrilsk med Italia, jeg var allerede den gang opptatt av at rett skal være rett og historien skal følges, Europeiske lag vinner i Europa, Sør Amerikanske i Amerika, og den eneste som kan bryte med det, var Brasil, og det var i 1958. Så Argentina kunne ikke vinne, og da måtte det bli Italia. Alle som kan litt VM-historie vet at en skjeggete Maradona i dette VM mest utmerket seg med et velrettet karatespark mot brasilianeren Batista, og en spektakulær oppreisning etter en stygg tackling i samme kamp. Sparket endte med rødt kort, og Maradona forlot VM med å tørke i svetten i ansiktet med overarmen.

Siden var Maradona noen år i Barcelona. Og vi som bare hadde NRK fikk omtrent ikke sett ham, og her skal omtrent tolkes som lik null. Det var Platini som var best i Europa tre år på rad, og i EM i 1984 var han den spektakulære, og hva Maradona gjorde, er det ingen som vet. Bortsett fra at han ble skadet av slakteren fra Bilbao, Andoni Goigotxea, eller hvordan nå det navnet skal staves. Så ble han solgt til Napoli, som vanlig til rekordsum, 80 millioner, og i årevis trodde jeg ikke det var mulig å bli solgt for mer enn det for en fotballspiller. Og det var i årene som kom Maradona rett og slett oppfylte forventingene som var til ham.

I VM i 1986 i Mexico vant Argentina med et lag som selv garvede fotballeksperter (som jeg) har vanskelig for å nevne flere navn enn Maradona, Burrochaga og Valdano. Av de tre, er de to sistnevnte så anonyme som de kan få blitt. Argentina i 1986 var Maradona, med ham var de verdens beste, uten ham var de null og niks. Alle kjenner hans utrolige mål mot England i kvartfinalen, utrolig på alle sett og vis, for denne kampen inneholdt jo noen spesielle følelser, siden disse to landene bare få år tidligere hadde vært i krig om Falklandsøyene. Så finner liksom Maradona en «hodeduell» med Peter Shilton, før han dribler av hele England i VM- og fotballhistoriens mest legendariske mål. Men sjekk opp målene hans mot Belgia, og alt Maradona gjorde dette VM, her var verdens beste spiller på sitt alle beste – og utgjorde forskjellen på Argentina og verden.

Så reiste han tilbake til Napoli og gjorde akkurat det samme der. Jeg nevner brasilianeren Careca og italieneren Ferrara, tror jeg, det er de kjente spillerne jeg vet på Napoli, og så hadde de Maradona, og det var nok. De vant serie A i 1987 og 1990. Maradona utgjorde forskjellen mellom dem og de andre. Og han gjorde det så spektakulært og suverent, han fikk liksom aldri ballen uten at det skjedde noe fantastisk med den, han oppførte seg som en som er tre år eldre enn de andre på løkka, han kunne bare gjøre hva han ville.

I 1990 var VM i Italia. Argentina hadde nå fått – hva het han, Caneggia, – han hadde litt mer å fare med enn Valdano, og han kunne få til noe selv om Maradona ikke spilte ham helt fri. Men fortsatt var det Maradona (rett nok styrket av et hardnakket forsvar og prinsippet alle mann bak ballen, untatt Maradona og Caniggia bak ballen) forskjellen mellom Argentina og de andre. Han ble pepet ut av publikum overalt hvor han kom, slikt øker jo kjærligheten til dem som elsker ham, og det var Argentina og Napoli (og meg). Og Napoli elsket ham slik, at da fantastiske Italia spilte semfinalen der mot Argentina, fikk Maradona mer jubel enn Italienerne – og Argentina vant en kamp jeg fortsatt er bitter for. Dette er det beste laget Italia noensinne har hatt, og selvfølgelig skulle de vinne på hjemmebane.

Et forferdelig upopulært Argentina tapte 1 – 0 for Tyskland i finalen, på et tvilsomt straffespark, og Maradona gråt, og verden hånte ham. Siden kom fire år borte, før han kom tilbake merkelig trent i USA og spilte noen riktig gode kamper, inntil han ble tatt i doping. Her husker jeg at vi så kampen Argentina – Hellas 4 – 0 hos en halvgresk venn, og hans mor utviste en slik forakt for Argentina og Maradona, at hun kategorisk sa han var dopet, og lot det være den eneste forklaringen for hva som skjedde. Pussig nok hadde hun altså rett.

Siden kom noen riktig store skandaler med geværskudd og mulig mafia og mer narkotika og en helse mot null, og man skulle virkelig elske ham, for å tilgi ham. Men hele Argentina gjorde det allikevel, og særlig i forbindelse med VM, har Maradona alltid hatt en helt spesiell posisjon. Nå senest sist i Tyskland, der Maradona ble filmet villere enn fansen på tribunen, sjarmerende fri for all stiv champagnepynt. Han hadde funnet tilbake til folket.

Og nå har Argentina vist hva betingelsesløs kjærlighet og legendestatus handler om. Man tilgir alt, og holder ingen annen tanke i hodet enn at Maradona er en trollmann. Han var jo aldri noen taktiker på banen, og scorer høyt verken på disiplin eller intelligens, han hadde bare en eventyrlig begavelse som overgår alt annet. Å gi ballen til Maradona var det som skulle til. Nå prøver de å gi trenerjobben til ham, og håper på noe lignende, det var jo når han var med at de kom til finaler. Og det er liksom slik, at det Argentinske landslaget kan ikke skuffe Maradona og ta fra ham glorien ved å la være å vinne. Det er reinspikka galskap å gi ham jobben. Men man skal ikke blande fotball og fornuft, og i alle fall ikke i Sør Amerika og Argentina. Fotball er følelser, og Maradona har gitt oss dem alle.