Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Juventus på vei mot en trippel?

Det skrives mer enn nok om fotball, og denne bloggen prøver jo handle om andre ting enn det man kan lese overalt ellers. I fotball har jeg kanskje heller ikke så mye å bidra med, som kan ha interesse for andre. De som interesserer seg, vet antagelig atskillig mer enn jeg, og har fulgt bedre med over lengre tid. Min fotballinteresse var i barndommen og ungdommen, det var da jeg kunne alt om alle lag og alle spillere det var mulig å finne informasjon av. Siden har det vært mer kjølig, men interessen blusser opp igjen tid om annen, av ulike grunner og med ulik intensitet.

Nå er interessen fanget av at min gamle flamme, min første store lidenskap, Juventus, på ny gjør det så bra. Det er ikke bare det at de gjør det bra, men måten det skjer på, stemningen rundt laget, og hvordan alt dette er bygget opp. Det er mye her som appellerer til meg, selvfølgelig antent av den gamle gnisten fra den gang min far i 1982 hadde sett på Sportsrevyen, og sa at der var det et lag som het Juventus, og at de hadde både Paolo Rossi, Michel Platini og Zbigniew Boniek. De hadde alle: Scirea, Gentile, Cabrini, Tardelli, jeg kunne dem ut og inn, disse spillerne. Siden, på begynnelsen 90-tallet, var det A.C. Milan som hadde de mest fantastiske spillerne, før Juventus på ny fikk et storlag med spillere som Zidane, Deschamps, del Piero og stort sett det som var av italienske landslagsspisser gjennom årene.

I 2005 fikk jeg sett dem mot Samdoria, i Genova. Det var et storlag, med Buffon i mål, Cannavaro og Masero sentralt i forsvaret, Zambrotta på ene kanten, Neved, del Livio og Camoranesi blant andre på midten, og del Piero og Trezguet blant andre å velge fra på topp. Juventus vant i stor stil, både det året og det forrige, men dessverre stolte de ikke bare på sine sportslige kvaliteter, og sørget også for å skaffe de riktige dommerne til kampene. Dermed endte det med nedrykk og fratatte titler, enda dette var et av de beste Juventus-lagene som har vært i min levetid.

Fra Serie B kom de rett opp igjen, tross at de startet med en haug minuspoeng, men de hadde problemer med å hevde seg mot de andre lagene helt i toppen. Juventus var å finne litt lenger nede på tabellen, og uten å ha de mest lysende stjernene i stallen, lenger. På denne tiden kunne jeg se Juventus-kamper på TV, og knapt kjenne noen av spillerne.

Først da Antonio Conte kom, sesongen 2011-12, ble det fart i sakene. Juventus har hatt noen legendariske trenere, Trappatoni, Cappello og Lippi, særlig den første og den siste gjorde underverker, og hører liksom til i Juventus. Conte har den samme auraen av legende, han var spiller i laget og kaptein på 90-tallet, men ofte skadet, så jeg ikke fikk sett ham. Det var stor skuffelse for meg da Conte reiste igjen, før sesongen 2014-15, etter å ha vunnet Serie A tre ganger på rad. Nåværende trener, Massimiliano Allegri, har ikke hatt like lett for å bli akseptert, og det til tross for at han har vunnet Seria A og den italienske cupen hvert eneste år, i tillegg til å bringe laget til to Champions league finaler. Det er noe med energien til Conte som passer i Juventus, besettelsen etter å vinne, viljen til å jobbe hardt og målrettet og lenge, den er der ikke tilsvarende hos Allegri.

På en måte gjør det tingene desto bedre når Juventus nå igjen har fått opp et nytt storlag, og et lag som ikke bare vinner, men gjør det med klasse. Det er kjent at pengene i internasjonal fotball ikke er i Italia lenger. På 80-tallet og 90-tallet var det Italia som lå foran, og som gjennom sponsorer og rike italienske familier og kreative finansielle løsninger kunne kjøpe alle verdensstjernene, alle de beste spillerne gikk til Italia. Nå er det kunstig rike asiater, arabere, russere og halvrussere, som forer britiske og andre klubber med latterlige summer. Den italienske økonomien sliter, som også den italienske fotballen gjør det. Stjernene forlater Seria A, de drar ikke dit. Det var også derfor Conte offisielt dro fra Juventus. Han følte ikke han hadde midlene til å holde på stjernene, og bringe laget videre.

Allegri har altså bevist det motsatte. Sesongen 2014-15 brakte han laget nær en trippel, bare Champions league manglet, men der ble de i finalen utklasset av Barcelona. Juventus imponerte, de yppet seg jo litt, men det var ingen som var i tvil om at Barcelona var best. Det går ikke an å diskutere mot Neymar, Messi og Suarez. Jeg følte selv det var feig kamp. De spanske topplagene Real Madrid og Barcelona kan jo kjøpe hvem de vil for hva summer som helst. Det er liksom ikke ekte penger, ikke noen ekte konkurranse. Laget til Juventus hadde forsvarsstammen de ennå har i dag, Buffon i mål, Bonucci, Chiellini og Barzagli, midtbanen var Vidal, Pirlo, Pogba og Marchisio, fremme var det først og fremst argentineren Carlos Tevez. Etter finalen forsvant de alle sammen, hele midtbanen og angrepet. Pirlo avsluttet karrieren i USA, Tevez i Argentina, ellers ble stjernene lokket av mer penger andre steder.

Marchisio er ennå i klubben, men har vært lenge skadet, og er ikke sikret plass i førsteelveren.

Så det er ganske imponerende Juventus har bygget opp et nytt lag, med nye spillere. Forsvarsstammen er beholdt, noe av det beste verden har sett, Buffon, Bonucci, Chiellini og Barzagli, de kjenner hverandre ut og inn, og verken Juventus eller Italia slipper inn mål når alle disse spiller sammen. Den beste trioen i internasjonal fotball, er Bonucci, Chiellini og Barzagli kalt. Tøft gjort, når Barcelona ennå har Messi, Suarez og Neymar. På midtbanen har Juventus kjøpt inn Khedira fra Real Madrid og Pjanik fra Roma. Det er solide spillere, men ingen superstjerner. Ellers ville neppe Real Madrid latt Khedira gå. Offensivt har Juventus kjøpt Manzukic fra Bayern München og Paolo Dybala fra Palermo. Dybala ser ut til å gå inn i historien blant eventyrlige Juventus-kjøp, talenter som blir superstjerner, slik som franskmennene Michel Platini på 80-tallet og Zinedine Zidane på 90-tallet. Helt på topp har Juventus kjøpt argentineren Higuain, den eneste de har betalt i overkant mye for, den eneste der Juventus også har disponert liksompenger. Riktignok var det penger de fikk for salget av Pogba til United, verdens dyreste spillerhandel, og riktignok ble Higuain kjøpt fra rivalen Napoli, så prisen ble klart presset opp. Jeg liker ikke sånne handler. Men når han først er på plass, har Higuain levert varene, og scoret mål i bøtter og spann, særlig i Seria A.

Det som kanskje mest av alt er nøkkelen til Juventus’ suksess er sidebackene. De spiller i et spesielt system, tre bak, to defensivt på midten, tre i angrep, og så to på sidene. De to på sidene disponerer virkelig hele linjen, å kalle dem vingbacker er å ta i, for de defensive oppgavene er ikke de viktigste. Midtbanen og midtforsvaret tar seg av det, de to på siden skal frem i angrep og legge innlegg det blir mål av. Juventus har fått tak i to helt fremragende brasilianere til å ta seg av den oppgaven, Alex Sandro på venstresiden, og revitaliserte Dani Alvez på høyre. Dani Alvez kom fra Barcelona nå i år, han var på vei ned, men har særlig i Champions league vært den helt store stjernen. Mot Monaco var han fantastisk, med innlegg, mål, tacklinger og pasninger, antagelig banens beste.

Slik Juventus spiller, er de nesten umulige å score mot. De har fem ballvinnere i midten og midtforsvaret, blant de beste i verden i dette, Pjanic, Khedira, Bonucci, Chiellini og Barzagli, det er så godt som umulig å komme gjennom i midten. Laget er også gjennomdisiplinert, spillerne er nesten alltid på riktig plass, taper nesten aldri ballen i farlige posisjoner, slik særlig Pogba hadde en tendens til å gjøre. Når Juventus vinner ballen, går det lynraskt fremover. Enten ut på siden, til Alex Sandro eller Dani Alves, eller inn i midten der særlig Paolo Dybala kan utføre magi. På topp er Hidugain alltid klar til å putte. Han kan også få ballen og gjøre ting selv, stor og sterk og rask som han er.

Mot Roma sist søndag hvilte Juventus en rekke spillere. I forsvaret var bare Bonucci på plass, Alex Sandro var trukket ned på backen, laget spilte en slags 4-4-2, eller 4 – 3- 3. Stjerner som Barzagli, Chiellini, Dani Alvez, Alex Sandro og Dybala hvilte, også Marchisio var på benken. Midtbanen besto av Pjanic, Lemina og Sturaro, i forsvaret hadde Lichtsteiner og Assamoah backene, Benatia var i midtforsvaret med Bonucci. Det er ganske voldsomt å stille med et sånt lag, på bortebane mot laget som er nummer to på tabellen, og ennå en teoretisk utfordrer til seriemesterskapet. Juventus ble da også presset bakpå etter hvert, og da førstelagsspillerne begynte å komme innpå mot slutten, Dani Alvez, Marchisio og Dybala, så var det for sent. De kunne ikke snu spillet. Juvetnus tapte 3 – 1.

Årsaken til at Juventus stilte med dette B-pregede laget, var at onsdag var det finale i den italienske cupen. For å oppnå den magiske trippelen, så må denne finalen vinnes. Juventus kunne også som første lag i historien vinne den italienske cupen tre ganger på rad. At de har vunnet serien de samme årene, øker prestasjonen. Når Juventus bare trenger ett poeng på sine to siste kamper for å vinne serien, er det kalkulert gambling fra Alegris side. Italienerne vet som regel hva de gjør. Det er ikke tilfeldig at de trer frem som den store managernasjonen, med topptrenere i de fleste av toppligaene i verden, og titler overalt.

Mot Lazio var superfemmeren i forsvaret igjen på plass, Bonucci, Chiellini og Barzagli, i midten, Dani Alves og Alex Sandro på kanten. Pjanik var suspendert, Khedira er ennå skadet, så Marchisio og Rincoln tok seg av midtbanen. Fremme var det Dybala, Mandzukic og Higuain. Eneste som manglet i startelveren var Buffon, det ser ut til å være kontraktfestet eller gentlemens avtalt at brasilianeren Neto står i mål i cupen. Og med et slikt lag var Juventus for sterke. Kanskje kunne man se antydning til at båndet mellom forsvaret og keeper ikke var så sterkt, når det var Neto og ikke Buffon som stod i mål, en anelse usikkerhet var å spore, men ikke nok til at det ble mål av det. Når Juventus setter opp førstelaget sitt, er de virkelig vanskelige å score på. Og vingbackene eller vingene dominerte kampen. Dani Alves var på ny fantastisk, virkelig en mann for de store anledninger (30 finaler har han spilt, 25 har han vunnet, i følge Gazzetta dello sport, som har telt), med et flott mål og en vaskeekte tunnell. Begge målene kom etter innlegg fra den andre backen, Alex Sandro.

Nå på søndag kan Juventus sikre seriemesterskapet med seier på hjemmebane mot nedrykningstruede Crotone. Det er ikke gitt på forhånd, Crotone er det store formlaget i italiensk fotball, og topper tabellen for de siste sju kampene, mens Juventus der er mer av en middelhavsfarer, etter de begynte å hvile spillere for andre viktige oppgaver. Var jeg Allegri, ville jeg ikke gamblet mer, men satt opp førstelaget, og sørge for å få scudettoen sikret før siste kamp. Så kan heller B-laget prøve seg til slutt. Champions league finalen er ikke før 3. juni. Det er god tid til å hvile, fra søndag til da.

Og jeg, som disse dagene i mai har veldig mye annet å gjøre, i tillegg til den viktige oppgaven å være ute på terrassen og nyte vårdagene, jeg må rett og slett benke meg til et sted der jeg får sett kampen. Jeg er på ny bitt av basillen, jeg er smittet av Juventus.

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.

Før semifinalene i VM

Det gikk ikke så verst med mine tips til kvartfinalene. Alle sammen gikk inn, om enn jeg ikke forutså Nederland – Costa Rica skulle gå til straffekonkurranse. Så var det også noen gedigne sjanser nederlenderne lot være å sette, der mot slutten. Jeg så kampen på Lucky pub, som jeg kaller den, om enn den kanskje heter Lucky’s, her i Kiev, sammen med en kroat som dukket opp ved siden av meg, og ble en slags venn den kvelden. Her er tipsene mine for semifinalene.

Foran kampen Tyskland – Brasil har det skjedd mye, som gjør den kampen ekstra spesiell. Brasil har utmerket seg som noen råtasser, ingen kamper har flere frispark, enn de Brasil er med i, og ingen lags spillere ligger lenger nede og simulerer skade, enn Brasil sine. Mot Columbia laget Brasil 31 frispark, det er hvert tredje minutt, og fikk bare to gule kort. Det må være noe nær en rekord. Som i første kampen mot Kroatia, får Brasil enorm hjelp av dommeren. Der er bare med premier league dommeren i kampen mot Chile at dommeren har vært nøytral. Da slet Brasil skikkelig.

Mot Tyskland har Fifa satt opp samme dommer som dømte Uruguay – Italia, mexicaneren Rodriguez. Det lover ikke godt. Dommere fra små ligaer pleier ikke gjøre der bra i store kamper, de har i hvert fall ikke vært rettferdige i Brasils kamper denne turneringen, og Rodriguez hadde vel ingen altfor heldig hånd over Uruguay – Italia, der både dommer og skitten spill kom i fokus. Hvordan Brasil og Fifa ser på tingene, viser det at Brasil ba om å få det gule kortet til Thiago Silva i kampen mot Columbia, overprøvd, slik at han kan spille semifinalen. Aldri er vel noe lignende forsøkt.

Tyskland vil ikke få noe gratis av dommeren. Er han i tvil, vil Brasil få fordelen. Det gjør meg mindre sikker enn jeg ellers ville vært, på tysk seier. En annen ting som taler til Brasils fordel, er at det begynner å gå opp for folk at de er ikke så gode som man har innbilt seg. De har hanglet seg videre, på små marginer, hell og lykke, og hjelp fra dommeren. De har langt fra overbevist. Nå har de også mistet to av nøkkelspillerne, Neymar og Silva, med skade og gule kort. Det skulle gjøre det enda vanskeligere, og ta av enda mer av presset. Nå er det ikke lenger vedtatt at Brasil skal vinne (om enn håpet er der, like til topps i Fifa, der Blatter er avhengig av et vellykket VM for å kunne bli gjenvalgt, og det kunne være fare for opptøyer, om Brasil ble slått ut). Det vil kanskje gjøre det lettere for dem å gjøre det. De vil fokusere på oppgaven, og ikke spille så panisk.

Mot Tyskland vil det imidlertid ikke være nok. Tyskland er rett og slett sterkest. De vil ikke finne seg i noe tull, de vil gjøre det som trengs, de vil vinne. Som Brasilianerne og de fleste andre lag i turneringen er de fulle av tjuvtriks, og bruker dem også, for å hente seieren hjem. Et godt eksempel er da treneren, Low, sparket ballen langt vekk, og med det ødela tempoet og rytmen i et angrep fra Ghana i kampen mot dem. Spillere får gult kort for slikt, for trenere er det ennå ikke laget en regel. Mot Frankrike pådro også Tyskland seg to gule kort. Begge for å avverge et farlig fransk angrep. Og begge uten å få videre konsekvenser, siden Tyskland disponerer alle sine spillere i dagens kamp.

Tyskerne vil heller ikke bli nevneverdig påvirket av støyen på tribunen. De er vel et av få land i verden, der spillerne spiller bedre under pipekonsert, som den mest berømte av dem alle, da de spilte mot Frankrike i Sevilla i 1982, ble øredøvende pepet ut etter keeper Schumackers berømte overfall mot Battiston, og likevel kom tilbake og tok igjen 3 – 1 i løpet av ekstraomgangene. Det var begivenhetsrikt. Brasilianerne vil ikke kunne skremme Tyskland, som de har skremt sine andre motstandere. Respekten sitter der, som det tydeligst ble vist, under straffekonkurransen mot Chilen, der det var chilenerne som knakk sammen under presset.

Tyskland vil ikke gjøre det. De vil vinne kampen i løpet av ordinær tid. De har mange måter å lage mål på, de gjør det alltid effektivt, aldri noen fiksfakserier og triks. Det er vel også det laget som lager flest mål på headinger. De har så mange måter å gjøre det på. De har fullt av goalgettere og måltjuver i troppen, tar de ledelsen, vil brasilianerne bli mer enn stresset, og ta ledelsen vil tyskerne gjøre. Så vil de doble, og brasilianerne vil kanskje få inn en redusering, kanskje ikke. Går det til ekstraomgamger eller straffespark, er det også fordel Tyskland. Hva Brasil har å stille opp med, er dommeren, og en følelse av at det er gudebestemt. Mot Tyskland vil det ikke være nok. Tyskland vinner.

I den andre semifinalen er jeg enda mer sikker. Den vinner Argentina. Dette er Messis sjanse, det vet han og alle andre, og i det ligger en sterk følelse av at det er meningen Argentina skal vinne denne gangen. Argentina har også spilt seg oppover, vunnet jevne kamper, og utenom mot Sveits, aldri egentlig vært under press. Laget slipper også motstanderne til svært få sjanser. Nederland begynte med et brak, 5 – 1 over Spania, siden har det vel heller vært mer på det jevne. De har heller ingen historie som bærer dem fremover, slik Argentina og Brasil har. Det er mange som forsøker å gjøre et stort poeng av Van Gaals taktiske disponeringer, som da han skiftet keeper like før straffekonkurransen mot Costa Rica. Det er vel en god dose etterpåklokskap å geniforklare den. Nederland benyttet bare to reserver i løpet av 120 slitsomme minutter fotball, der de dominerte kampen, og burde avgjort i normal spilletid. Man skal ikke sløse med geni-begrept, men det kunne jo være vel så fornuftig, å bytte inn en utespiller, og fått avgjort kampen før straffene.

Argentina har historien, og de har også et bedre lag. Nederland har egentlig et nokså svakt forsvar, ingen spesielt gode spillere der. De vil få store problemer med Messi og Argentinas angrepsarsenal. De vil ikke kunne organisere seg til å nøytralisere dem ut, som sveitserne gjorde. Så langt ut i turneringen, og mot et så sterkt lag som Nederland, vil heller ikke argentinerne ha det presset på seg, som de hadde i de innledende kampene, og særlig lot Sveits. Jeg tror også Argentina lager to mål, men at Nederland reduserer med ett. 2 – 1 i den kampen, altså.

Så er det altså vanskelig å tippe resultatene, men vinnerne er grei. Det blir Tyskland mot Argentina i finalen. Den vinner Argentina. Og man – eller jeg – får på ny en verdensmester å være glad i.

To karer i Hydropark (og litt annet)

Dagene går sin bedagelige gang her nede, for Olia og meg, og for Olias lille familie. Vi følger med på nyheter, i går meldte ukrainsk TV at hovedgaten Kresjtsjatik er «ryddet» etter de store demonstrasjonene der i desember til februar, men bildene viste ikke annet enn at opprevet brostein ble kjørt bort med bulldoser. Jeg fikk ikke stukket ned til gaten i dag, men da jeg var der i helgen var i alle fall teltene og barrikadene der, så helt ryddet er nok gaten ikke, om enn tingene ellers her i Kiev og i sentrum vender tilbake mot noe som kan kalles det normale.

Jeg lar meg irritere litt av at USA og EU kjører sånn på, her borte. Valutaen til ukrainerne er halvert siden jeg begynte å reise hit i 2007, da var kroner og hryvna omtrent likt, sist jeg sjekket var en hryvna verd under halvparten. Det tjener USA på, og det tjener EU på. Dollaren styrker seg, og euroen styrker seg. Også rubelen er sterkt svekket som følge av krisen, også det til stor glede for amerikanerne. Jeg sa til Olia i dag, halvt for spøk, og halvt for sant, at amerikanerne vil ha Russland tilbake til sånn det var på 90-tallet, da man kunne gi u-hjelp til dem. Pengene gitt i u-hjelp, er selvsagt på langt nær nok til å veie opp det amerikanerne tjener på sin dollardominans og på handel med land med svekkede økonomier. Dette er blant de mange ting som provoserer ved krisen som nå utspiller seg i Ukraina.

En av de som tjente gode penger i den ville russiske økonomien på 90-tallet var amerikaneren Bill Bowder. Han var den rikeste, utenlandske investoren i Russland. Med alle russere som ble rike på 90-tallet, så vet man at de ble det med kriminelle metoder og at de skulle vært straffet. I en så skitten økonomi som Russland var den gang, skal det godt gjøres å tjene seg rik rent. Jeg stoler ikke et øyeblikk på denne Bill Bowder, og skulle gjerne sett at et vestlig medium med litt ressurser, gikk ham litt etter i sømmene, og så hva han egentlig foretok seg, og hvordan han ble den rikeste utlending i Russland.

I dag er Bill Bowder en av dem som har ivret mest for tøffere sanksjoner mot Russland. Han har gjort det i flere år. Årsaken er den såkalte Magnitskij-saken, om jeg nå skrev det rett, om stjerneadvokaten som ble funnet død i fengselet, hjertesvikt, i følge russiske kilder, banket opp, torturert og drept, med hendene bak i håndjern, i følge amerikanske. Magnitskij var advokat for Bill Bowder, og forsøkte å vinne frem med et eller annet det er vanskelig å få full innsikt i. Antakelig kan det se ut som om Putin kom inn som president på begynnelsen av 2000-tallet, og gjorde slutt på moroa for vill vest-investorer som Bowder. Bowder har kjempet i mot et eller annet, så har han åpenbart tapt, og advokaten hans er død eller drept, og Bowder er meget bitter.

Dere kan sjekke opp twitterkontoen hans. Der kommer det frem, meget tydelig. Bill Bowder er en av dem amerikanske myndigheter forfører seg med, når de skal bestemme hvilke sanksjoner de skal iverksette og hvem de skal ramme. Men for Bill Bowder dreier det seg ikke om Ukraina. Han har mast om sanksjoner mot Russland i årevis. Det er ikke lett å forestille seg hva som skal til for at sanksjonene oppheves igjen, annet enn at Russland går i oppløsning, og ender som Libya, Irak – eller Ukraina.

Det er alvorlige saker. I dag melder BBC at nye 9 sivile er drept i Lugansk-regionen, etter et bombetok fra regjeringsstyrkene. Ukrainske myndigheter nekter for at det var dem, og hevder det var opprørsstyrkene, eller «separatistene», som de kaller dem. Ingen vet, og folk dør. Det er ikke lett å se for seg hvordan dette skal stoppe, så lenge ingen vil gå inn på noen ordentlige kompromiss, og USA og EU har havnet for tjukt i det til å kunne trekke seg unna nå. De skal liksom klare det bedre her, enn i Abkasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikkene i Georgia. Der brukte Russland rå militærmakt, mens det internasjonale samfunnet satt og så på. Men krigen der varte bare noen dager. I Øst-Ukraina kan den dra ut i månedsvis. Jeg vet ikke om det alternativet er så mye bedre.

Men livet går nå sin gang, og stemningen er nå mer optimistisk her i Kiev enn den har vært på lenge når vi har vært her, om det skyldes sommeren eller andre ting. Jeg følger også nokså nøye med på VM i fotball, en begivenhet som ikke ser ut til å bry ukrainerne noe særlig. Når jeg setter meg på pub for å se kamp, er det sjelden flere gjester enn at de kan telles på fingrene på ene hånden. Utenfor vinduet går livet som normalt. Ingen stresser for å se kamp, ingen snakker om det, og Olia og hennes familie kan neppe nevne hvilke lag som spiller.

Dagsrytmen kommer imidlertid litt i utakt. Jeg bruker morgenen til å lese alt om gårsdagens matcher, så er det en kraftig frokost, mer lesning, og jeg har problemer med å komme meg ut før vi blir overfalt med lunsj. Overfalt er rette ordet. Mama Irina serverer virkelig mye mat, i dag til frokost var det paprikasj, en blanding av tomater, paprika og egg i en slags omelett, sikkert 10-12 egg i min porsjon, og helt på grensen av hva jeg kan klare, egentlig. Når det til lunsj så kommer kraftig suppe, som på norsk nok bedre skulle oversettes til lapskaus, tatt i betraktning all maten som er i den, og det på toppen av suppen er kyllingvinger, og brød til. Da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise.

Slaraffenlivet hjelper ikke på appetitten. Jeg må ut, ta min daglige, lange rusletur, og min runde i treningsapparatene i Katsjalka, Hydropark. I dag ville Olia bli hjemme, så hun var ikke med.

Og det var der, i Hydropark, jeg traff de to karene bloggposten egentlig skulle handle om. Det kan man kalle lang innledning. Dagens dose trening er 300 repetisjoner av forskjellige ting. I midten legger jeg inn en pause, som oftest for å bade, men denne gangen tenkte jeg også å sjekke inn til en liten hjørnekafe i Hydropark, og se opptak av USA-Belgia. Den sa rapportene skulle være bra, og jeg pleier ikke se nattkampene live. De begynner kl 2300 her i Ukraina, tiden pubene i nærheten stenger. Når kvartfinalene kommer, må jeg nok finne meg en pub i sentrum, selv om også kvartfinalene har de mest interessante kampene klokken 1900, som heldigvis åttendedelsfinalene hadde det.

Så var det altså de to karene. Jeg så dem stå der, i en livlig diskusjon. Jeg var i badebukse etter å ha badet, slik gjør man det her, kortbuksen og t-skjorten la jeg greit på bordet mitt, så gikk jeg og kjøpte øl. Jeg fotograferte meg selv, og gjorde meg klar til kamp, Belgia – USA, i opptak, uten lyd, i badebukse, i en utendørskafe som har like mye til felles med en kiosk, i Hydropark, Kiev. Så kom disse to karene og spurte meg om noe, om jeg hadde WiFi, var det visst, på mobilen, eller noe, om jeg hadde Internett. Det var åpenbart de diskuterte noe om VM. Så selv om jeg ikke hadde nett, kunne jeg meget sannsynlig svare på det de lurte på, jeg er svært oppdatert. Men de skjønte jeg var utlending, og gav straks opp at jeg kunne hjelpe dem med noe. De slo også over i gebrokkent engelsk, klart verre enn min russisk. De lurte på hvor jeg var fra, og ble virkelig ivrige da de forsto jeg var fra Norge. Det nyttet ikke at jeg gjentok at jeg godt forsto russisk, her skulle det gå i engelsk.

Og så gikk jeg med på det. Det er en erfaring. Jeg er turist, og vil gjerne snakke språket på stedet, og få praktisert russisken med andre enn Olia og hennes familie. Disse vil gjerne få praktisert sin engelsk, som de også sjelden har nytte av, så få turister som finnes på stedet. Det sa de gjentatte ganger til meg. Men ettersom engelsken ikke strakk til, ble det til russisk allikevel, etter en stund.

Ukrainerne og russerne er virkelig åpne og inviterende mennesker. Det er straks bort til bordet, ikke den kjølige distansen vi liker å ha. Fremdeles er det vel sjelden at to nordmenn ber en ukjent turist bort til bordet sitt, en kort samtale er greit, men inn i intimsonen går ikke. Russerne tenker ikke slik. Når kontakt først er opprettet, blir den gjerne full med en gang. Her hjalp det nok litt at særlig den ene hadde drukket litt. Eller kanskje man skulle omformulere med at den ene hadde drukket mye.

Uansett var det ikke bare den kjølige nordmannen i meg, som gjorde meg litt skeptisk, samtidig som jeg synes det er kjempekjekt å komme i snakk med folk. Jeg har trivdes godt med å bevege meg inkognito i det store Hydropark-området, at ingen vet hvem jeg er, og ingen kan begynne å lure på om jeg som nordmann har mer verdisaker enn andre, og om de kanskje er lettere å lure til seg. Det har sine fordeler å være ubemerket.

Men jeg gikk selvfølgelig bort. Og fikk meg en riktig hyggelig samtale. Han ene var sjømann, og hadde vært i nordmann, og skrøt veldig over hvor fint det var der. Det var denne som mente seg best i engelsk, og han rettet stadig på han andre, når også denne prøvde seg. Han håndhilste, og het Vladimir, denne sjømannen, og han tiltalte meg konsekvent med navn Eivind, etterpå, så han husket navnet. Den andre var litt mer tilbakeholden med personlig informasjon. Noe motvillig fikk han sagt han hadde vært tegner, og pleide å tegne portrett av mennesker på Krim, en typisk turistgeskjeft. Ellers hadde han vært ingeniør. Nå var han pensjonist.

Mye mer interessert enn å snakke om seg selv, var han i å snakke om norsk kultur, hva han visste om Norge (Han nevnte Hamsun og Munch, og Krasnaja komnata, det røde rommet – Strindberg), og særlig om russisk kultur og historie, der han hadde mange anbefalinger. Han kunne også fortelle om russisk historie, og gikk tilbake til Rurik, som hadde grunnlagt Russland her i Kiev, men så kom Romanov slekten, og der var det mye dårlig. Han var nok ikke helt stødig, for han mente Ivan den grusomme hørte til dem, men det vet jeg godt, at etter Ivan den grusomme drepte sin sønn, så hadde ikke den russiske tsaren lenger noen arvinger, og årene med trøbbel (Smutnye vremeni) fulgte. I 1607 kom den første Romanov, det årstallet mener jeg å ha i hodet.

Han var imidlertid ikke særlig interessert i det, og ville heller fortelle videre. At vårt bekjentskap hadde begynt med at han insisterte på at kvartfinalene i VM skulle spilles samtidig, enda både jeg og Vladmir sjømann visste at det skulle de ikke, det er klokken 1900 og 2300, ukrainsk tid, det visste vi. Ingenøren mente begge begynte klokken 2100. Tross det, er det underholdende å snakke. Han lurte på om jeg hadde vært i Leningrad, og sa Lenin var et geni. Om det siste visste jeg ikke om han spøkte, mente alvor, eller testet meg. Så jeg svarte at Lenin var en meget spesiell person.

Slik fløt samtalen av gårde. De syntes det var meget morsomt med informasjonen fra Norge, at vi hadde så få revolusjoner, for eksempel, – vi har ingen, sa jeg, og man skal presse på litt for å få det til å bli uriktig. Heller ikke har vi tradisjon for at folk tar til gatene og demonstrerer, og det blir voldelig. Vi ble angrepet av Hitler-Tyskland, det lurte vi på, men de 10 000 vi mistet, det var lite, syntes de. Og det er jo ikke urimelig, tatt i betraktning at dette var tallet på daglige døde i kampen om Stalingrad. For oss er 10 000 helt fryktelig, sa jeg, og da lo de godt. Det vil si, det var ingeniøren som lo. Vladimir sjømann var på dette tidspunkt for å kjøpe seg mat.

De lurte også på hvorfor våre politikere ikke stjeler fra budsjettet. Det spurte de om med et smil og en latter. De har det fælt, ukrainerne, men de er i stand til å le av det, og ha galgenhumor. Jeg våget ikke å pense samtalen inn på dagens situasjon, og høre hva de mente om det som skjer nå. Det holdt med noen små hint, at Norge og Sverige er som Russland og Ukraina, eller, ikke helt, vi kriger ikke og krangler med hverandre hele tiden, sånn som dere. Også det lo de av. Jeg vil gjette på at de begge to er i mot hele bunten, at de ikke har tillit til noen av sine egne politikere, og at de har sin helt egen oppfatning av hva som egentlig nå foregår i landet, og i forholdet mellom Russland og Ukraina. Ingeniøren ville for eksempel fortelle litt om Lenin, og hans bror, Aleksander, som ble drept, og med det gjorde Lenin revolusjonær. Det visste jeg, men hva han videre kunne fortelle, visste jeg ikke, og forstod heller ikke så mye av. Det virket imidlertid rimelig utspekulert, rimelig fantastisk. Og sånn er det med russerne, og med Ukrainerne. De foretrekker gjerne den mest spektakulære versjonen, de elsker rykter og konspirasjoner, og forklaringer som gir sjokk og a-ha! De elsker også å være skråsikre, og ikke bøye seg for fornuft og argument. Ingeniøren er sikkert fortsatt irritert over kvarfinalene som skal spilles samtidig, selv om han nok kanskje ikke kommer til å se på dem. Som de fleste ukrainere er han vel bare sånn passe interessert.

Jeg har i alle fall fått to nye venner. Vi hilste med «poka», vi sees igjen. Jeg fikk også hilse på konen til Vladimir sjømann, hun het Olga (om enn hun ble presentert som Helga, men den gjennomskuet jeg), som min. Jeg er jo i Hydropark så godt som hver dag. Og er de der også, er sjansene gode for å dumpe oppi hverandre, enda Kiev er en stor by med mange folk. Da jeg sa Norge hadde fem millioner innbyggere, lo de godt. Som de lo av det meste jeg sa, og hvordan vi har det hos oss. – Det er veldig vakkert der, sa Vladimir sjømann, som hadde vært der, på tokt, i nord. – Det er vakre fjorder, sa han på engelsk, – forstår du fjord? spurte han ingeniøren, som han stadig følte han måtte hjelpe med engelsken.

 

Betraktninger om VM i fotball

I dag så jeg kampen mellom Argentina og Sveits, på Patrick pub i Ukraina. Det var etter en dag min kone Olia hadde fått det for seg at vi skulle handle om formiddagen. Jeg protesterte mildt, men det gjorde bare tingene verre. Vi skulle handle, og det rikelig. Klokken ble dermed altfor mye før jeg kom meg ut på rusleturen og treningsrunden. Med det måtte jeg virkelig stresse for å rekke kampen, jeg småløp til metroen i Hydropark, jeg som alltid pleier å spasere hjem. Det er to stans til Arsenalnaja, som også er den dypeste av alle metrostasjoner i Kiev. Likevel steg jeg oppover rulletrappene, så fort jeg kunne, og brukte den flate strekningen fra Arsenalnaja til Patrick pub, til å gå fort, og samtidig hvile etter anstrengelsene i rulletrappen. Jeg kom noen minutter før kampstart, og satte i gang med å tvitre, på konto eisalen. Jeg var ivrig.

Nå vet alle hvordan det gikk. Argentina vant 1 – 0 etter ekstraomganger. Scoringen kom i det 117’de minutt. Selv dagen etter, syntes jeg det var ulidelig spennende å se slutten av kampen i opptak. Skulle ikke Argentina lage mål allikevel? Det var ingenting som tilsa Arentinsk scoring, minuttene før den kom. Den var et resultat av litt Messi-magi, ut av ingenting. Selv med bare minutter igjen av kampen presset Sveits skikkelig for utligning. De kom komisk nære, med en heading rett i stangen, og så tilbake i føttene til spilleren som hadde headet, og nå ramlet og ikke kunne kontrollere noe. Ballen gikk utenfor. Sveitserne holdt seg til hodet. Kampen var snart slutt, Argentina jublet ellevilt av glede, sveitserne fortvilte.

Argentina og Italia er hjertelagene mine. Jeg begynte å interessere meg for fotball svært tidlig. 6 år gammel skulle jeg se finalen i Europamesterskapet på et svarthvitt-TV jeg hadde på rommet. Jeg sovnet selvfølgelig, og støyen fra Bigbang, de karakteristiske svarte og hvite berusende flekkene, og suset, fylte skjermen. Den gang var Argentina verdensmester. Mine søskenbarn hadde VM på video, og jeg så det stadig vekk. Det var magisk, de blå og hvite draktene, jubelen, toaletteullene, og Mario Kempes. Den beste, uten tvil. Og de hadde et vidunderbarn som het Diego Maradona, og ennå ikke fikk spille. Det svimlet for en seksåring på Ganddal.

To år senere var det VM i Spania. Jeg var åtte år, og hadde kjøpt en fotballbok til den svimlende prisen av 40 kroner, der alle troppene stod, og alle kampene i VM-historien. Jeg pugget. Åtte år gammel kunne jeg det meste, og det sitter ennå. For VM i Spania tippet jeg Italia ville vinne, Argentina kunne ikke vinne på ny, siden søramerikanere aldri vinner på Europeisk jord. Det måtte bli Italia, for de hadde Paolo Rossi og Dino Zoff. Min far holdt med Brasil, som de fleste andre. At jeg hadde tippet Italia, gjorde at jeg holdt med dem, og det at alle var så i mot dem, gjorde min støtte mer innbitt. Det har blitt sittende i. Argentina og Italia er mine lag. Argentina er magisk, de har fremdeles det litt eksotiske over seg, vi ser dem jo bare i VM, mens Italia har jeg fulgt veldig tett, vært der flere ganger, og også lært språket. Da Italia vant i 2006, var jeg i Firenze og så på, og deltok i feiringen.

Nå skal det sies at etter jeg ble voksen så er ikke interessen så glødende som den var i barndommen og ungdommen. Jeg liker ikke alle forandringene som har vært i fotball, jeg liker ikke pengebruken, og enda mindre hvor pengene kommer fra. Det er ikke så gøy lenger. Det skjedde mye urimelig tidligere også, juks og fanteri, kanskje er det det at nå får jeg mer med meg. Uruguay går videre etter at Suarez har bitt Chiellini. Scoringen kommer like etterpå, mens Italia er i psykologisk ubalanse. Suarez får straffen sin etterpå. Mens Italia, som ble rammet av forbrytelsen, ikke tjener noen ting på straffen. Mellom Russland og Algerie var det enda verre. Der får Russlands keeper et laserlys i øyet, like før han gjør en tabbe, og Algerie scorer. Det har direkte innflytelse på resultatet, og at Russland ryker ut, mens Algerie går videre.

Det er kjekkete med sjakk. Når partiet først er i gang, vinner den beste. Det er så godt som aldri kontroversielle dommeravgjørelser som bestemmer resultatet. Sånn sett er sjakk bedre for sinnsbalansen. Jeg ble opprørt da Brasil fikk et billig straffe mot Kroatia, og vant med det. Østeuropeiske lag får aldri noe gratis i slike turneringer. Brasil får det alltid, og særlig på hjemmebane. En studie fra Wall Street journal (eller en annen seriøs, amerikansk avis, kanskje det var Washington post, jeg husker ikke helt) viser at det er Brasil som har ligget nede mest, og simulert skade i dette VM. De har også filmet, fryktelig, og de har sendt albuer i hodet på folk. De gjør alt Italia blir beskyldt for å gjøre. Men de beholder sitt rykte om «sambafotball», etter hva de gjorde i 1982, og årene før. Strengt tatt er det nok bare mellom 1950 og 1970, og i 1982, begrepet kan forsvares. Etter 1982 har Brasil vært defensive og kjedelige. I 1974 var de noen råtasser. Jeg synes også det er påtagende at Brasil er det eneste laget som har blitt verdensmestre etter en 0-0-kamp (mot Italia, i USA, 1994).

Nå er det klar for kvarfinalene i årets VM. Etter overraskelsene i gruppespillet, der storheter som Italia og Spania ble slått ut (sammen med England, som neppe kan kalles en storhet), var det forutsigbart hva som skjedde i åttendelsfinalen. Marginene var små, men i alle åtte kampene vippet marginene i favør av favorittene. Lag som vant hjertene, ikke kampene, sånn som Chile og Mexcio, USA, til dels Nigeria og Algerie, tross laserlyset mot Russland, som kanskje ikke laget til Algerie må ta skylden for. Alle disse fem lagene spilte morsom, underholdende og angrepsvillig fotbalø. De holdt stort tempo, og press mot ballfører og alle hans pasningsalternativ, overalt på banen. De hadde hver sin gigant i kne, om man da kan kalle Belgia en gigant. Men gigantene vant til slutt.

Slik er det også det pleier å være. Hver av de fem nasjonene, med unntak av Nigeria og kanskje Mexico, tok også plassen fra et antatt sterkere lag i innledningen. Jeg tror det har sin gode forklaring, og det har vært enda mer synlig i dette mesterskapet, enn alle tidligere. Presset har blitt helt enormt. At de store lagene skal prestere er et folkekrav. Forskjellen mellom suksess og fiasko er himmelstormende. Det er ikke mulig å si at fotball bare er et spill, det er mye, mye, mye mer enn det. Brasil står stille når landet spiller. Det er ingen andre begivenheter i landet som vekker så sterke følelser, ikke i nærheten. Ansiktsuttrykket til Marcello da han laget selvmål i første kamp, forteller det meste. Det er en sjel som forlater kroppen sin, følelsene forsvinner ut av ham.

I innledningen har alle de store nasjonene alt å tape. De spiller nervøst, lettelsen er enorm går det bra, selvpiskingen tilsvarende om det ikke gjør det. Det var tydelige gnisninger i Brasils tropp, da det ikke gikk som det skulle mot Kroatia. Det var ampert. Også Italia ble svært stresset, da Costa Rica tok ledelsen, og det plutselig ble klart det ikke var sikkert dette ville gå veien. For de små nasjonene er det motsatt. De har alt å vinne. Gleden er enorm når de gjør det, det er ren fest rundt lagene, mens man også er sånn noenlunde fornøyd, og ser videre, om man ikke gjør det. Chile spilte uten press mot Spania, og vant 2-0. Alle de små nasjonene har simpelthen gjort jobben, gjort det de skulle. De store nasjonene har underprestert. Det gjelder også de som gikk videre, slik som Brasil og Argentina.

Videre i mesterskapet, så snur det litt. De små nasjonene får litt høydeskrekk. De er ikke vant med å være der, de vet det er lenge til de kan være der igjen. Det er nå, eller aldri. Oppmerksomheten blir også mye større enn de er vant med. Plutselig forventer man at de gjør det bra, og også den nøytrale tilskuer får med seg at det er et bra lag på gang. For de store nasjonene, minsker presset litt. Det er ikke den store katastrofen å bli utslått et stykke uti sluttspillet, som det er å bli det i innledningen. Det er verken helt suksess eller fiasko, det er noe midt i mellom, ikke så galt.

Chile hoødt Brasil helt inn til døren, helt til straffekonkurransen. De hadde til og med en ball i tverrliggeren, like før slutt. Men så var det bom stopp. Plutselig ble man klar over hva man var i ferd med å gjøre, slå ut selveste Brasil, på deres egen hjemmebane. Og selv om Brasilianerne var nervevrak, og bommet på to straffer, var chilenerne enda verre, og bommet på tre. Halvparten av straffene ble bom. Det er de dårligste straffene i VM-historien.

Det er også noe annet som gjør at de store nasjonene går videre når det går seg til. De små spiller med hjertet. Det er morsomt å se på, og det vinner publikum, men det brenner kruttet. For å vinne hele VM, må man ha krefter igjen. Alle de store fotballnasjonene som nå er igjen, har avgjort kampene i sluttminuttene, i ekstraomganger, eller straffekonkurranse. I Nederland-Mexico var det veldig tydelig. Mexico dominerte, laget mål, før Nederland kom tilbake og snudde kampen de siste ti minuttene. Også Frankrike og Tyskland ble tildels utspilt av sine antatt svakere motstandere, før de kom tilbake, og dominerte mot slutten. Argentina har gått på sparebluss hele turneringen. De har gjort akkurat nok til å vinne. Uten å imponere.

Mine tips for kvarfinalene skulle dermed være klart. Jeg har ikke sett noen av kampene til Columbia ennå, men har fått med meg at de har imponert. Nå er det imidlertid slutt. Columbia har ikke møtt overvettes motstand. De var i den letteste gruppen, og møtte Uruguay uten Suarez. Tannløst, er et ordspill, som passer godt her. Mot Brasil møter de en storhet, og da vil de også møte presset. Nå vil hele verden plutselig følge med på dem, og forvente noe av dem. For Brasil, som nettopp har erfart at også Fru Fortuna er med dem, de kan få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal vinne, de kan få det lettere mot Columbia. Det er første kampen de spiller, der presset har vært litt mer likelig fordelt. Mot Chile ville det være sensasjon om Chile vant. Nå er det mange som snakker nøkternt om Columbias sjanser. Chile er dessuten et bedre lag enn Columbia, vil jeg si.

Costa Rica har også flydd høyt så langt. De kom i den tøffeste gruppen, vant den, og slo deretter ut Hellas. De har imponert, særlig når man tar i betraktning nivået på klubbene spillerne i troppen spille for. Men nå møter de Nederland, som er forberedt på dem. Nederland vil ikke bli nervøse og forknytt, tenke «hva om dette ikke går», som Italia gjorde det, i innledningen. Nederland har også hatt en tøff vei. Men de har ikke brent mer krefter enn de må. Nederland sender Costa Rica ut.

Belgia er et lag som har en viss VM-historie, og de har blant de beste spillertroppene. De har kjente spillere i store klubber å sette inn på de fleste plasser. Men Argentina, som ikke kan klage på veien frem til kvartfinalen, vil nå løfte seg og spille litt bedre, slik at de vinner. For Argentina er det bare en fordel å møte et lag der de ikke er soleklare favoritter, slik at stjernespillerne deres skjerper seg. Mot Sveits var det antydning til å bli litt desperat. Som for Brasil, kan Argentina få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal videre.

Den siste kampen er på papiret kanskje den jevneste. Men jeg er ikke i tvil: Tyskland vinner. Om det skjer i ordinær spilletid, ekstraomganger eller etter straffekonkurranse, så spiller det ingen rolle. Tyskland vil være sterkest overalt. Frankrike kan melde om harmoni i troppen. De har vunnet alle kampene, utenom den forholdsvis betydningsløse for dem, mot Equador, der de spilte uavgjort, og de har ikke behøvd noen ekstraomganger eller noe slikt. De har økonomisert med kreftene, slik man skal. Trener Didier Deschamps, selv verdensmester fra 1998, vet hva som kreves. Han har aldri tapt en kamp i VM-sluttspill, verken som spiller eller trener. Tyskland kan melde om problemer i tropoen, mange er syke med forkjølelse, en spiller er skadet, og ute. De har også spilt seg nedover, etter å ha imponert mot Portugal med 4-0 i første kamp. Men Tyskland vokser med problemer. For dem gjør det seg med litt kritikk, som tar av litt for presset. Semifinalen i 1982 gav Frankrike en knekk, siden har de ikke fått det til mot Tyskland i VM-sammenheng. Frankrike er kanskje et bedre lag. Det spiller ingen rolle for Tyskland. Tyskland vinner.

Og går videre til finalen. Der venter Argentina på andre siden. Og da vil Argentina vinne. Europa greier det ikke på amerikansk jord. Der vinner lag fra Sør-Amerika. Brasil, Argentina eller Uruguay. I år blir det Argentina. Det er mitt tips. Herfra skal jeg se alle kampene.

Godt VM!

Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Bedriftskamp

La oss ta en liten innføring i hvordan en bedriftskamp foregår. Hvor lite høytidelig jeg tar kategoriene her på bloggen, viser det at jeg legger det inn under «sport».

Jeg begynte på et nytt arbeidssted etter sommeren. Kjekt sted, kjekke kolleger, alt ser bra ut, og nå i går spurte de om jeg spiller fotball. – Er du klar i dag klokken seks? spurte de. Jeg var ikke klar, ikke for et slikt spørsmål. Så jeg svarte nei. Jeg var ikke klar, jeg hadde en middagsavtale, skulle spise middag med min søster og hennes lille famillie. Dessuten hadde jeg ikke tenkt å spille fotball denne ettermiddagen.

Men instinktene tok snart overhånd. Det er klart jeg skal spille fotball, det er fotball, det er aktivitet, jeg har jo dusjklær liggende på jobb (det er ikke nødvendig til bedriftskamp), jeg skal jo sykle eller løpe til vanlig, til jobb, selv om jeg har bil nå. Og jeg har jo bil nå, jeg kan kjøre og kjøpe fotballsko og leggeskyttere og alt som trengs. Det må jeg jo kjøpe uansett, nå som jeg er på et arbeidssted der de har bedriftslag, hvorfor ikke kjøpe med en gang? Og det er kamp, en fin start på det nye arbeidsforholdet.

Så jeg bestemte meg for å være med. Jeg kjørte til nærmeste sportsforretning etter jobb, kjøpte det som trengtes, og kjørte så ut til Jærstrendene for å være der mens jeg ventet. Kampen skulle starte klokken seks. Jeg skulle møte på Lassa.

Det er litt styr med trafikken her på Nord-Jæren, det er rush-trafikk jeg ikke kjenner til, og det er også noen nye veier som gjør at det ikke er helt sikkert for meg hvordan man kjører fra Jærstrendene til Lassa. Så jeg beregnet litt god tid, var ved banene klokken 1730. Hadde med ipad der jeg kunne lese eavis, om jeg var altfor tidlig.

Og altfor tidlig var jeg. Det var ikke spor av noen bedriftslag som skulle spille fotball. Det var ulike lag fra Vidar, aldersbestemte lag, som trente i et helt annet tempo enn hva jeg ville være komfortabel med. Det var ingenting som tydet på at her skulle det snart være bedriftskamp med halvgamle menn, som dabber etter ballen og lar den sprette litt rundt omkring før de eventuelt får kontroll over den.

Det nærmet seg kampstart. Jeg er ikke typen som spør meg frem, men her tvang det seg frem. Jeg gikk inn på klubbhuset, spurte om det skulle være noe bedriftsfotball her? – Ikke tale om, svarte de. – Aldri på Lassa.

Så det var jo greit. Jeg tenkte ikke at de nye kollegene mine hadde lurt meg, det er uvanlig, men det kunne være jeg hadde hørt feil, eller misforstått noe. Jeg fortalte jeg skulle møte til kamp klokken seks, Lassa. – Nei, det er helt sikkert, sa de. – Det skal ikke være her.

Men det kunne være det skulle være på grusbanene oppe ved Ynglingen, som de kalte det, det er litt bortenfor, oppover der, de pekte og sendte meg av gårde.

Hvor jeg kom var det riktignok noen grusbaner. Men det var ingen fotballspillere. Jeg begynte å bli smånervøs, klokken var kvart på seks og vel så det,  mindre enn et kvarter til kampstart. Og ingen. Jeg spurte en unggutt, ynglingen, grusbaner. Han pekte til de samme grusbaner jeg var kommet fra. Jeg fant en kar i noe som kunne være en dommerdrakt, jeg spurte han, bedriftsfotball? – Can you take it in English? – Football, soccer?

Nei, han skulle spille rugby.

Klokken var 1753. Ikke spor etter noen. Jeg satte meg ned med en eavis.

Så kom endelig noe som kunne se ut som en spiller. Han var fra motstanderlaget. Og kunne fortelle hvilket lag jeg tilhørte. Så kom det flere, også fra mitt lag, men ingen jeg ennå hadde rukket å bli kjent med. Så ny er jeg. Jeg hadde dårlig peiling på mine egne lagkamerater.

To minutter på seks kom de. Glade og fornøyde. Også motstanderlaget. Klart det skulle være kamp. Det var bare å skyte litt skudd på vår stakkars keeper, så ville vi alle være varmet opp. Ikke noe tullball med spurter og kneløft. Det gjelder å starte med skudd, sånn at man kan få strekken først som sist, om man er ment for å få den denne dagen. Forresten fikk jeg i dag høre at kampen skulle begynne ti over seks, og ikke på slaget. Det var ny informasjon, da er jo alt greit.

Og kampen var super. Her var det ikke aldersbestemt Vidarfotball. Her var et av de aller viktigste punktene å spare på kreftene. Ikke ta noen løp som ikke var nødvendige. Og spørre seg om det egentlig er så farlig med de nødvendige løpene også.

Jeg traff artig nok en gammel klassekamerat fra tiden på videregående, storsønnen til Oltedal, Olav Foss Gjesdal, også tidligere nevnt på bloggen. Han spilte på motstanderlaget. En fin slutning av ringen, vi møttes jo også på fotballbanen rett før vi skulle begynne i samme klasse.

Men det var en helt annen tid. Da beveget bena seg som tanken, rykkene satt, og man løp fra motstanderne man hadde driblet. Det var koordinasjon i bevegelsene, man kunne finte, det var kjekt å holde på ballen bare for å leke seg. Man ville liksom alltid gjøre noe ekstra.

Her, i bedriftskampen var det ikke snakk om noe ekstra. Det var helst litt plagsomt når man fikk pasninger, for da ble det et styr. Man måtte stokke om på bena, få til noe. Og driblet man en fyr, måtte man neste øyeblikk bare drible ham på ny, for det var ikke snakk om å løpe fra noen. Rykkene satt i hodet,  fintene kanskje også, men kroppen sa at her har grensen gått for lenge siden. Her tar man det med ro.

Dog, tross kampens noe spesielle tempo og rytme, var det klart at alle som var der i hvert fall hadde vært fotballspillere en gang. Det var en god del rutine, og alle visste hva det gjaldt om. Det var dessuten noen spektakulære mål, i hvert fall i første omgang, der vår stjernespiller på et tidspunkt bare fyrte løs, og så føk ballen jammen rett opp i vinkelen. Det var jo rett og slett morsomt, en hendelse helt utenom spillets gang, et skudd som hadde gått i mål også mot skikkelige lag. Våre motstandere svarte med en heading fra godt utenfor 8-meteren (som er vår 16-meter), en heading som gikk i en vakker bue høyt over keeperen vår, og pent inn i mål.

Men disse to målene stod og skinte for seg selv. Ellers var de fleste prestasjonene preget av at spillerne ikke orket, ikke fikk til, bommet, sleivet, eller valgte det aller sikreste av løsninger. Om det ikke var ledige spillere å sentre til, gjaldt det å få ballen lengst mulig frem, kanskje også ut til kast, slik at man kunne hvile litt, mens ballen ble hentet. At kreftene stadig tok slutt var så absolutt en del av kampen. Vi på vårt lag startet forrykende i hver omgang, så fadet vi langsomt ut mens kampen gikk mot slutten. Ved siden av de to målene vi fikk laget, begge av samme spiller, en forsvarsspiller, vi har satt vår beste mann på høyre back, så hadde vi sjanser det er forbausende vi ikke fikk satt inn. Selv på det nivået vi nå befinner oss på.

Vi har jo matematikere på laget, så vi vet det blir spesielt å snakke om mer enn 100 % sjanser, men skulle et slikt begrep gi mening, måtte det nok være her. Jeg hadde selv en slik sjanse, en nydelig, liten pasning fra spissen vår, inne i 8-meteren, jeg kom løpende mot, det er slikt vi trente på hver uke i ungdommen, det er bare å sette den inn, hardt og plassert… her ble det imidlertid løst, og plassert rett på keeper. Motstanderne hadde ikke så store sjanser som oss, men de hadde mer kontroll over spillet, og kunne hele tiden flere mann i angrep, og i forsvar. I bedriftsfotball har alderssammensetningen så absolutt noe å si. Et par år yngre i gjennomsnittsalder, det merkes.

Til slutt endte det 2 – 2. Et greit resultat, alt tatt i betraktning. Hvis kampen hadde vært litt kortere, hadde vi kanskje vunnet. Hadde den vart litt lenger, hadde ganske sikkert de vunnet. Det er meg fortalt at vi ikke stilte vårt aller beste lag, vi har noen unge spretterter i ermet, og vi hadde bare en reserve. Når vi blir tomme for krefter – og dette er hver gang når, ikke den gang da – når vi blir tomme for krefter, da er det kjærkomment å ha noen på siden å sette inn. Noen som ikke er utslitt fra før. Denne gangen hadde vi få slike, så noen måtte spille hele kampen, og nøkkelspillere måtte ut på avgjørende tidspunkt, og det gikk vel som det måtte gå til slutt, selv om vi to ganger ledet. Neste gang skal vi vise dem.

 

Den første fra fotballaget dør

I dag ble en flott morgen uroet av ev skremmende nyhet. Det var min mor som sjekket Facebook på mobilen, og der fant meldingen om at ** var død. Jeg kjente ham ikke så godt, så jeg skal ikke legge navnet hans ut. Men alle som leser dette og kjenner historien vil vite veldig godt hvem det er.

Fra jeg var 6 (og vel egentlig strengt tatt lenge før det) til jeg var 19 var fotball en altoppslukende interesse for meg. Jeg spilte aktivt på Ganddal IL, jeg var i 1974-generasjonen, og vi var vel en av de beste den lille bydelen i Sandnes har hatt. 10-års lag knotter var legendarisk, med 2 x Atle bakerst, 2 x Sven på midten, og Asgeir og jeg fremme, med Gunnar i mål. Vi slo de andre bydelene i Sandnes med mellom 5 og 10 mål hver kamp, det var bare de store stedene som kunne spille jevnt mot oss, det var mot Klepp, Bryne, Ulf og Vidar det ble kamp.

Generasjonen over oss var litt mer spredd, så hver gang vi ble førsteårs, lilleputt, smågutt og gutt, så ble det litt vanskeligere. Vi fikk Kjetil ute på vingen, en stjernespiller, vi hadde en annen Gunnar til å spille back og ta innkast, Kåre var en bauta som sweeper, Ove en motor på midtbanen, de bidro med sitt, men tross de var ett år eldre en oss, så var de egentlig ganske jevngode med oss. Det var da 74-generasjonen var de eldste vi på ny vant turneringer.

Så ble vi større, 15 år, de beste fikk nå allerede prøve seg på A-laget. Og de som virkelig var talenter, fant seg andre klubber å spille for, enda det ble litt lengre å sykle. Fra Sandved fikk vi nå en spiller som var i en annen kategori. Det var alltid vanskelig å ta ballen fra Kjetil, Harald var rask og sterk, jeg driblet også godt, om enn litt mer klønete og utradisjonelt enn disse andre som virkelig var gode. Men med denne spilleren fra Sandved fikk vi en som selv kunne bestemme hva som skulle skje med ballen. Det var umulig å ta den fra ham. Han var teknisk og sterk på en gang. Jeg husker treneren vår sa med et smil at denne spilleren hadde kommet med kapteinsbindet, – er det greit? hadde han spurt. Det var en selvfølge han skulle være kaptein, enda han var fremmed fra Sandved.

Hele slekten hans besto av meget gode fotballspillere, de dominerte alle sine klasser. Lillebroren var på kretslaget, det var en overraskelse for meg da denne spilleren ikke kom dit. – Slumlag, sa han, med et smil. Det hadde å gjøre med at han var født slik på året, at han konkurrerte på kretslaget med spillere som spilte et nivå over ham, som allerede var junior, mens han var gutt. Vår mann spilte også vel så mye på juniorlaget og vel litt på A-laget, som med oss på guttelaget. Han hoppet vel kanskje over juniorklassen. I hvert fall så jeg ikke noe mer til ham.

På 90-tallet og 00-tallet bodde jeg i Bergen, og fulgte ikke med på da Ganddal forvokste seg, og Bogafjell ble en egen bydel. Det var der barnefamiliene bodde, det tradisjonelle Ganddal ble fylt av andre generasjon, som jeg, og første generasjon som bor i husene sine, men uten barn der. Det er på Bogafjell det er mange å ta av. Jeg følger ikke med i det hele tatt, så jeg vet ikke hvordan det går når Ganddal og Bogafjell spiller mot hverandre, men jeg vet at det er denne gamle spilleren som kom over fra Sandved, som nå har startet klubben der oppe på Bogafjell. Han spilte tydeligvis aldri så veldig høyt oppe i divisjonene, men han startet en egen klubb. Det er jo også noe å ta med seg.

Nå døde han altså. 41 år gammel. Hjertestans. Det er skremmende når det er noen så nær. For de som kjente ham godt og for alle bom bor på Bogafjell må det være helt forferdelig. For kone og barn ikke til å holde ut. Jeg mistet min far da han var nesten 60. Det er altfor ungt. Knapt 40 er et sjokk, det er som jeg.

Kunne jeg elske Borussia Dortmund?

Den første finalen i serievinnercupen jeg hadde noe forhold til var Hamburg – Juventus i 1983. Jeg var ni år. Italia var verdensmestere, og Juventus hadde i tillegg Platni og Boniek. Hamburg hadde ikke engang lenger Kevin Keagen. De var ingenting. Alt de hadde av navn verdt å huske var Hurst Hrubersh, villdyret. Et navn det passer å stave feil. Den gang navnene på de tyske spillerne var like motbydelige som spillestilen. Hamburg vant 1 – 0. Villdyret laget målet.

Det var det mest uforståelige resultatet jeg hadde sett med egne øyne. Det kan bare måle seg med Vest-Tyskland – Ungarn, 1954. 3 – 2. Alltid er det tyskere med i fotballresultat man siden skulle hatt lyst til å forandre.

Jeg ventet i 14 år på sjansen for revansj. Det var Juventus – Borussia Dortmund i finalen i det som nå heter Champions league. Det var akkurat som i 1983, Juventus var helt overlegne på papiret, de var uovervinnelige og vel så det. Midtforsvaret var umulig, Ferrara og Montero, på midtbanen hadde de Deschamps til å vinne ballen og Zidane til å utføre magien etter arven fra Platini, selv når kapteinen Conte var skadet var midtbanen så god som man kan sette den samme. Fremme i angrep hadde de lille og lette DePiero, og tanksenteren Vieri, i tillegg til alle reservene som figurerte fast i landslagstroppene til landene sine. Borussia Dortmund bestod stort sett av fallerte Juventus-stjerner, spillere som ikke lenger var gode nok for de beste.

Borussia Dortmund vant 3 – 1. Uretten går sin gang. Jeg har hatet alt tysk og heiet på motstanderen alltid siden.

*
Det vil si, det har utviklet seg. Det er ikke det samme nå. Fotballen er ikke den samme, og jeg er ikke den samme. Jeg forstår litt for mye av verden og vet litt for godt hvor pengene kommer fra. Den ryddige og rene barneverdenen fra 80-tallet, og som hang igjen på 90-tallet, den gjelder ikke lenger. Tyskland har ikke vunnet noen ting siden år 2000. Spania er verdensmestre og Europamestere.

Det er bare å ta en titt på historien. De gangene Spania har vært i førersetet, har det ikke stått særlig godt til. De krasjet med Sør-Amerika og hentet gullet der til Europa på 1500-tallet. De etterlot seg genmateriale der som har ført til spillere som biter. Fra Spania kommer ingenting av kultur. De er Europas syke bror, om ikke Tyrkia hadde tatt seg av rollen. De skal alltid, alltid, alltid bli satt på plass av Europas egentlige stormakter. Selv med all verdens gull og hele Sør-Amerika på lag, skal de trekke seg tilbake i hjørnet sitt og pleie seg selv når det trekker seg til finalerundene.

Gjennom hele 1900-tallet vant ikke Spania noen ting (annet enn noen lokale Europamesterskap, med prestisje som en firenasjonersturnering). Spanske lag vant riktignok Europacupene, men det var General Franco og import. Det er så stygt som det blir. 20 år etter krigen, hyller verden propagandaseieren, og har gjort det i all ettertid. Real Madrid på 50-tallet var et stjernelag. Men det var et stjernelag bygget opp av fascister. Andre lag besto av lokale helter, Real Madrid kunne forsyne seg av verdensstjerner (ofte på flukt, som Puskas fra borgerkrigen i Ungarn), finansiert av et regime som få år tidligere bombet sin egen befolkning. Hvor begeistret ville vi vært for et stjernelag fra Syria, Al Damaskus?

Riktignok er.det vanskelig å mislike Spania av i dag, og ingen vil vel la seg overbevise av argumentasjon om at Italia av 1982 er å foretrekke fremfor Spania av 1982. Så er heller ikke fotball argumentasjon og fornuft. Den fungerer bare når det kun er følelser. Det er vel derfor den står aller sterkest blant uutdannede og arbeidere, mens akademikere og overklassen alltid vil ha et litt distansert forhold til den. De later som de er begeistret. Men de får det ikke til for seg å la verden gå under etter et nederlag, slik en ekte fotballtilhenger gjør. De tilgir favorittklubbem alt. Dommeravgjørelsene er alltid riktige når de går i rette lags favør, og alltid vanvittige ellers.

Det er en del med at verden er i orden for meg at de rette lagene vinner de store fotballturneringene. Nå sist vant Spania 4 – 0 over Italia. Det var en kniv rett i hjertet. Det var urettferdighet satt i system. Jeg var selv i Kiev, der finalen gikk, og så det. Det vil si, jeg så så langt det gikk å holde ut, og gikk så nedtrykt hjem til vodka. Spania, kaoslandet, som alltid må ha hjelp fra Italia for å få til noe. Selv Columbus var jo italiener. Nå står Spania igjen som verdens suverent beste fotballag.

Det er ikke tid nok igjen av menneskehetens historie til å gjøre opp igjen den urett som har skjedd. De spanske lagene har allerede vunnet for mye. De skulle få sin straff i årets Europacup. Men både Barcelona og Real Madrid har marsjert fram, de har slått ut AC Milan og Manchester United, Milan som nå er i ferd med å drive økonomisk lovlig. Det var ikke italienske lag igjen til å stoppe dem.

Det var bare to tyske. Tyskland, landet som nå er Europas motor, økonomien som holder alle andre oppe. Spania, som mottar penger fra tyske skattebetalere for å fylle på med stjerner til Barcelona og Real Madrid. Hvor har de to klubbene fått pengene fra, til å utføre de dyreste handlene i fotballhistorien? Alltid har de største stjerne gått til Spania. De har aldri gått til Tyskland. Der driver man ordentlig. Man er ikke i nærheten av å finne tilsvarende skandaler der, som i et hvilket som helst annet fotballand.

Tyskland har alltid vært lette å hate, man hater alltid den som er størst og sterkest, og det er alltid irriterende når de man misliker mest, er best. Ikke før var Tyskland samlet, før de like godt startet to verdenskriger mot alle oss andre. Det var selvsagt å overdrive. Det er likevel noe trygt og godt når det er Tyskland som har kontrollen. De er veldig irriterende, men det er i hvert fall noe ordentlig over det de holder på med.

Hvem vil vel la seg styre av Spania? El classico blir det aldri på Wembly. Det blir Der Klassik, Bayern München mot Borussia Dortmund. To tyske industriland forsterket med polakken og hollendere, men tysk kontroll. Det er egentlig greit Tyskland på ny får kontrollen over Europa. Det er som de strenge lærerne våre når vi er små. Vi misliker dem, og ønsker dem vekk. Men vi ønsker dem snart tilbake når de er borte, for det blir bare kaos uten dem.