Juventus på vei mot en trippel?

Det skrives mer enn nok om fotball, og denne bloggen prøver jo handle om andre ting enn det man kan lese overalt ellers. I fotball har jeg kanskje heller ikke så mye å bidra med, som kan ha interesse for andre. De som interesserer seg, vet antagelig atskillig mer enn jeg, og har fulgt bedre med over lengre tid. Min fotballinteresse var i barndommen og ungdommen, det var da jeg kunne alt om alle lag og alle spillere det var mulig å finne informasjon av. Siden har det vært mer kjølig, men interessen blusser opp igjen tid om annen, av ulike grunner og med ulik intensitet.

Nå er interessen fanget av at min gamle flamme, min første store lidenskap, Juventus, på ny gjør det så bra. Det er ikke bare det at de gjør det bra, men måten det skjer på, stemningen rundt laget, og hvordan alt dette er bygget opp. Det er mye her som appellerer til meg, selvfølgelig antent av den gamle gnisten fra den gang min far i 1982 hadde sett på Sportsrevyen, og sa at der var det et lag som het Juventus, og at de hadde både Paolo Rossi, Michel Platini og Zbigniew Boniek. De hadde alle: Scirea, Gentile, Cabrini, Tardelli, jeg kunne dem ut og inn, disse spillerne. Siden, på begynnelsen 90-tallet, var det A.C. Milan som hadde de mest fantastiske spillerne, før Juventus på ny fikk et storlag med spillere som Zidane, Deschamps, del Piero og stort sett det som var av italienske landslagsspisser gjennom årene.

I 2005 fikk jeg sett dem mot Samdoria, i Genova. Det var et storlag, med Buffon i mål, Cannavaro og Masero sentralt i forsvaret, Zambrotta på ene kanten, Neved, del Livio og Camoranesi blant andre på midten, og del Piero og Trezguet blant andre å velge fra på topp. Juventus vant i stor stil, både det året og det forrige, men dessverre stolte de ikke bare på sine sportslige kvaliteter, og sørget også for å skaffe de riktige dommerne til kampene. Dermed endte det med nedrykk og fratatte titler, enda dette var et av de beste Juventus-lagene som har vært i min levetid.

Fra Serie B kom de rett opp igjen, tross at de startet med en haug minuspoeng, men de hadde problemer med å hevde seg mot de andre lagene helt i toppen. Juventus var å finne litt lenger nede på tabellen, og uten å ha de mest lysende stjernene i stallen, lenger. På denne tiden kunne jeg se Juventus-kamper på TV, og knapt kjenne noen av spillerne.

Først da Antonio Conte kom, sesongen 2011-12, ble det fart i sakene. Juventus har hatt noen legendariske trenere, Trappatoni, Cappello og Lippi, særlig den første og den siste gjorde underverker, og hører liksom til i Juventus. Conte har den samme auraen av legende, han var spiller i laget og kaptein på 90-tallet, men ofte skadet, så jeg ikke fikk sett ham. Det var stor skuffelse for meg da Conte reiste igjen, før sesongen 2014-15, etter å ha vunnet Serie A tre ganger på rad. Nåværende trener, Massimiliano Allegri, har ikke hatt like lett for å bli akseptert, og det til tross for at han har vunnet Seria A og den italienske cupen hvert eneste år, i tillegg til å bringe laget til to Champions league finaler. Det er noe med energien til Conte som passer i Juventus, besettelsen etter å vinne, viljen til å jobbe hardt og målrettet og lenge, den er der ikke tilsvarende hos Allegri.

På en måte gjør det tingene desto bedre når Juventus nå igjen har fått opp et nytt storlag, og et lag som ikke bare vinner, men gjør det med klasse. Det er kjent at pengene i internasjonal fotball ikke er i Italia lenger. På 80-tallet og 90-tallet var det Italia som lå foran, og som gjennom sponsorer og rike italienske familier og kreative finansielle løsninger kunne kjøpe alle verdensstjernene, alle de beste spillerne gikk til Italia. Nå er det kunstig rike asiater, arabere, russere og halvrussere, som forer britiske og andre klubber med latterlige summer. Den italienske økonomien sliter, som også den italienske fotballen gjør det. Stjernene forlater Seria A, de drar ikke dit. Det var også derfor Conte offisielt dro fra Juventus. Han følte ikke han hadde midlene til å holde på stjernene, og bringe laget videre.

Allegri har altså bevist det motsatte. Sesongen 2014-15 brakte han laget nær en trippel, bare Champions league manglet, men der ble de i finalen utklasset av Barcelona. Juventus imponerte, de yppet seg jo litt, men det var ingen som var i tvil om at Barcelona var best. Det går ikke an å diskutere mot Neymar, Messi og Suarez. Jeg følte selv det var feig kamp. De spanske topplagene Real Madrid og Barcelona kan jo kjøpe hvem de vil for hva summer som helst. Det er liksom ikke ekte penger, ikke noen ekte konkurranse. Laget til Juventus hadde forsvarsstammen de ennå har i dag, Buffon i mål, Bonucci, Chiellini og Barzagli, midtbanen var Vidal, Pirlo, Pogba og Marchisio, fremme var det først og fremst argentineren Carlos Tevez. Etter finalen forsvant de alle sammen, hele midtbanen og angrepet. Pirlo avsluttet karrieren i USA, Tevez i Argentina, ellers ble stjernene lokket av mer penger andre steder.

Marchisio er ennå i klubben, men har vært lenge skadet, og er ikke sikret plass i førsteelveren.

Så det er ganske imponerende Juventus har bygget opp et nytt lag, med nye spillere. Forsvarsstammen er beholdt, noe av det beste verden har sett, Buffon, Bonucci, Chiellini og Barzagli, de kjenner hverandre ut og inn, og verken Juventus eller Italia slipper inn mål når alle disse spiller sammen. Den beste trioen i internasjonal fotball, er Bonucci, Chiellini og Barzagli kalt. Tøft gjort, når Barcelona ennå har Messi, Suarez og Neymar. På midtbanen har Juventus kjøpt inn Khedira fra Real Madrid og Pjanik fra Roma. Det er solide spillere, men ingen superstjerner. Ellers ville neppe Real Madrid latt Khedira gå. Offensivt har Juventus kjøpt Manzukic fra Bayern München og Paolo Dybala fra Palermo. Dybala ser ut til å gå inn i historien blant eventyrlige Juventus-kjøp, talenter som blir superstjerner, slik som franskmennene Michel Platini på 80-tallet og Zinedine Zidane på 90-tallet. Helt på topp har Juventus kjøpt argentineren Higuain, den eneste de har betalt i overkant mye for, den eneste der Juventus også har disponert liksompenger. Riktignok var det penger de fikk for salget av Pogba til United, verdens dyreste spillerhandel, og riktignok ble Higuain kjøpt fra rivalen Napoli, så prisen ble klart presset opp. Jeg liker ikke sånne handler. Men når han først er på plass, har Higuain levert varene, og scoret mål i bøtter og spann, særlig i Seria A.

Det som kanskje mest av alt er nøkkelen til Juventus’ suksess er sidebackene. De spiller i et spesielt system, tre bak, to defensivt på midten, tre i angrep, og så to på sidene. De to på sidene disponerer virkelig hele linjen, å kalle dem vingbacker er å ta i, for de defensive oppgavene er ikke de viktigste. Midtbanen og midtforsvaret tar seg av det, de to på siden skal frem i angrep og legge innlegg det blir mål av. Juventus har fått tak i to helt fremragende brasilianere til å ta seg av den oppgaven, Alex Sandro på venstresiden, og revitaliserte Dani Alvez på høyre. Dani Alvez kom fra Barcelona nå i år, han var på vei ned, men har særlig i Champions league vært den helt store stjernen. Mot Monaco var han fantastisk, med innlegg, mål, tacklinger og pasninger, antagelig banens beste.

Slik Juventus spiller, er de nesten umulige å score mot. De har fem ballvinnere i midten og midtforsvaret, blant de beste i verden i dette, Pjanic, Khedira, Bonucci, Chiellini og Barzagli, det er så godt som umulig å komme gjennom i midten. Laget er også gjennomdisiplinert, spillerne er nesten alltid på riktig plass, taper nesten aldri ballen i farlige posisjoner, slik særlig Pogba hadde en tendens til å gjøre. Når Juventus vinner ballen, går det lynraskt fremover. Enten ut på siden, til Alex Sandro eller Dani Alves, eller inn i midten der særlig Paolo Dybala kan utføre magi. På topp er Hidugain alltid klar til å putte. Han kan også få ballen og gjøre ting selv, stor og sterk og rask som han er.

Mot Roma sist søndag hvilte Juventus en rekke spillere. I forsvaret var bare Bonucci på plass, Alex Sandro var trukket ned på backen, laget spilte en slags 4-4-2, eller 4 – 3- 3. Stjerner som Barzagli, Chiellini, Dani Alvez, Alex Sandro og Dybala hvilte, også Marchisio var på benken. Midtbanen besto av Pjanic, Lemina og Sturaro, i forsvaret hadde Lichtsteiner og Assamoah backene, Benatia var i midtforsvaret med Bonucci. Det er ganske voldsomt å stille med et sånt lag, på bortebane mot laget som er nummer to på tabellen, og ennå en teoretisk utfordrer til seriemesterskapet. Juventus ble da også presset bakpå etter hvert, og da førstelagsspillerne begynte å komme innpå mot slutten, Dani Alvez, Marchisio og Dybala, så var det for sent. De kunne ikke snu spillet. Juvetnus tapte 3 – 1.

Årsaken til at Juventus stilte med dette B-pregede laget, var at onsdag var det finale i den italienske cupen. For å oppnå den magiske trippelen, så må denne finalen vinnes. Juventus kunne også som første lag i historien vinne den italienske cupen tre ganger på rad. At de har vunnet serien de samme årene, øker prestasjonen. Når Juventus bare trenger ett poeng på sine to siste kamper for å vinne serien, er det kalkulert gambling fra Alegris side. Italienerne vet som regel hva de gjør. Det er ikke tilfeldig at de trer frem som den store managernasjonen, med topptrenere i de fleste av toppligaene i verden, og titler overalt.

Mot Lazio var superfemmeren i forsvaret igjen på plass, Bonucci, Chiellini og Barzagli, i midten, Dani Alves og Alex Sandro på kanten. Pjanik var suspendert, Khedira er ennå skadet, så Marchisio og Rincoln tok seg av midtbanen. Fremme var det Dybala, Mandzukic og Higuain. Eneste som manglet i startelveren var Buffon, det ser ut til å være kontraktfestet eller gentlemens avtalt at brasilianeren Neto står i mål i cupen. Og med et slikt lag var Juventus for sterke. Kanskje kunne man se antydning til at båndet mellom forsvaret og keeper ikke var så sterkt, når det var Neto og ikke Buffon som stod i mål, en anelse usikkerhet var å spore, men ikke nok til at det ble mål av det. Når Juventus setter opp førstelaget sitt, er de virkelig vanskelige å score på. Og vingbackene eller vingene dominerte kampen. Dani Alves var på ny fantastisk, virkelig en mann for de store anledninger (30 finaler har han spilt, 25 har han vunnet, i følge Gazzetta dello sport, som har telt), med et flott mål og en vaskeekte tunnell. Begge målene kom etter innlegg fra den andre backen, Alex Sandro.

Nå på søndag kan Juventus sikre seriemesterskapet med seier på hjemmebane mot nedrykningstruede Crotone. Det er ikke gitt på forhånd, Crotone er det store formlaget i italiensk fotball, og topper tabellen for de siste sju kampene, mens Juventus der er mer av en middelhavsfarer, etter de begynte å hvile spillere for andre viktige oppgaver. Var jeg Allegri, ville jeg ikke gamblet mer, men satt opp førstelaget, og sørge for å få scudettoen sikret før siste kamp. Så kan heller B-laget prøve seg til slutt. Champions league finalen er ikke før 3. juni. Det er god tid til å hvile, fra søndag til da.

Og jeg, som disse dagene i mai har veldig mye annet å gjøre, i tillegg til den viktige oppgaven å være ute på terrassen og nyte vårdagene, jeg må rett og slett benke meg til et sted der jeg får sett kampen. Jeg er på ny bitt av basillen, jeg er smittet av Juventus.

VM i fotball til Russland og Qatar

På torsdag ble det bestemt at VM i fotball i 2018 skal gå i Russland og i 2022 skal det arrangeres i Qatar. Det er begge ganske overraskende beslutninger, for VM i 2018 var det ventet at England kanskje skulle vinne, for VM i 2022 var USA favoritter. Begge land la stor prestisje i søknaden og sendte et tungt lag av kjendiser for å vinne frem, England burde kanskje svare på kritiske spørsmål om hva de egentlig driver med, etter å ha sendt statsministeren, arveprinsen og landets største fotballkjendis. USA nøyde seg med ekspresident og superkjendis Bill Clinton. Men det er nok slik at i kampen om å vinne frem gjelder kanskje andre spilleregler enn disse to landene behersker.

Jeg må først som Russland-elsker si meg glad for at Russland får VM. Det gir godt håp om at de fjerner VISA-reguleringene, og gjør det lettere å få innreisetillatelse i landet. Ukraina arrangerer EM i 2012, og det er helt tydelig at det allerede er lettere å være turist i landet. Flyplassene blir bedre utbygd, og det irriterende immigration-card systemet er forlatt. Russland har også mye å gå på her. Jeg har heller ingenting i mot at lille, eksotiske Qatar snapper arrangementet foran selvelskende amerikanere og australiere, det er noe galt med VM som arrangerers i de to landene der.

Så over til kritikken. Og jeg håper jeg klarer å skrive så godt at kritikken går ut over måten verdens største idrettsarrangement blir tildelt på, til også å ramme hvordan vi i vesten ser på oss selv og verden. Siden den industrielle revolusjon har Europa, USA og land som har kopiert oss fullstendig dominert resten av verden. Det gjelder politisk, økonomisk, militært og kulturelt. Vi er så selvsikre på våre egne verdier, som demokrati, ytringsfrihet og den edle moral, sånn vi selv definrer den, at vi nærmest tar for gitt at den fattige verden vil kopiere disse verdiene våre når de bare får utviklet seg litt. Vi er sikre på at vi har rett, og at hele verden vil forstå det og beundre det, når de har forstått det.

Vi i den vestlige verden er på en merkelig måte så selvgode at vi som en selvfølge har påtatt oss rollen som ledestjerne og læremester for dem som ikke har kommet så langt som oss. Vi tar for gitt at de vil bevege seg i samme retning som oss, og en gang vil komme til samme sted som der vi er, men at de alltid vil være litt forsinket, slik at vi alltid vil ha et lite forsprang. Og vi forventer at de skal takke oss for det, og så godt de kan forsøke å bli som oss.

En rekke av verdens store organisasjoner skal liksom drives demokratisk. De er opprettet i vesten, siden vi var først ute med de fleste idretter og kulturelle aktiviteter det gjelder om. Vi var også først ute med tanken om at det gikk an å organisere seg, og det er innlært i skole og universitet og sitter i ryggmargen at dette er en del av demokratiutviklingen. Partiorganisasjoner ble dannet for å gjøre det lettere å vite hva man skal stemme ved valg, fagforeninger ble dannet som arbeidernes motvekt mot makten, og idrettsorganisasjoner ble dannet etter frivillighetsprinsipper og dugnadsånd. De skulle selvfølgelig være demokratiske, de ble jo alle sammen dannet av kjærlighet til sporten og bestod av folk som ønsket sin sport alt det beste.

Både idretten og organiseringen av den er spredd over hele verden. Den vestlige verden dominerer selvfølgelig fortsatt, og det i kraft av sin rene, skjære tyngde. Fortsatt er det slik at de fleste mennesker her på jorden som vet hva det er, drømmer om vesten, men det er en drøm om vår velstand, og ikke om våre verdier. Det er bare søkkrike mennesker som oss som kan sette verdier foran velstand, og mene det er bedre å være moralsk og fattig, enn umoralsk og rik. Sånn sier bare folk som spiser tre måltider til dagen, og heller kaster en brødskive, fremfor å spise den uten pålegg.

Det ble i britiske medier forut for avstemningen presentert som en skandale at navngitte medlemmer i FIFA konkret hadde mottatt bestikkelser eller konkret var villige til å gjøre det. I det moralske Vesten er dette selvsagt er sjokk, hvordan kan de la være å skjønne at dette ikke er riktig, og hvordan kan de la være å beundre at vi har media som skriver om det, om det så er til skade for landet. Det siste sikre tallet jeg har i hodet er at Russland var nummer 146 av 180 stater med minst korrupsjon, men jeg vet det har kommet en liste etter dette, og at Russland beveger seg nedover. Der vil man i stedet for å slippe til den frie presse for å skrive om skandalen, betale. Qatar har riktignok ikke så store problemer med korrupsjon, hvorfor skulle de det, søkkrike som de er, men styresettet er som vi i Europa hadde det i den gode gamle tiden med enevelde. Emiren har all makt, regjeringen er utnevnt av ham og han bestemmer over dem, og det er stort sett familiemedlemmer og kjenninger av ham som sitter der. De vil selvsagt sørge for at pampene i FIFA får all den forpleining og velstand de kan be om, når de en gang kommer dit i 2022.

FIFA sprer om seg med vakre ord om at fotball forener og skaper fred og forsoning, at fotball er utvikling, og at et av de viktigste arbeidene til organisasjonen er å få spredt fotballen der fotball er lite utviklet, eller hva det nå er de prøver på. Det er midt i blinken politisk korrekt, og skaffer også til veie delegater som er tøyelige når det gjelder hvem de skal stemme på. Og FIFA blir omfavnet, logret etter, man kjøper dataspillet som bærer dets navn, man sender kronprinser og ekspresidenter for å skamrose dem, og man lar dem arrangere mesterskap til flere titalls milliarder kroner uten å kreve skatt av dem. Det er en ideell organisasjon, sies det. Med skamrike medlemmer, kan man legge til. Avstemningen skjer i lukkede rom.

Fotballen er ikke uskyldig. Og den har ikke vært det i levetiden til noen av dem som kommer til å lese denne bloggposten. Men det er så mange som elsker denne sporten, og som den betyr så mye for, at ingen elendig organisasjon kan klare å gjøre den upopulær. Folk flest bryr seg jo ikke heller før lagene kommer ut på banen, og hvorfor skulle de nå det, det er så mange andre ting i livet å bekymre seg for. Derfor kan FIFA fortsette å være en av verdens mektigste organisasjoner, og stille hvilke krav de vil til landene som skal ta i mot dem, alle vil logre for dem og de som vinner frem vil betale hva det koster. Eksimperalistene i England og ikke akkurat eksimperalistene i USA kan sitte der med sin høye moral og sin ytringsfrihet og kritiske presse, men noe VM får de ikke. Mens verden klapper i hendene over at outsiderne på ny har vunnet.

Iskaldt og bråkete VM med lite mål i Afrika

Det første verdensmesterskapet i fotball på afrikansk jord er nettopp avsluttet. Det er vel også det første, større idrettsarrangement på afrikansk jord i moderne tid også. Aldri har så mange med så stor interesse fulgt med på noe som har foregått i Afrika, og i alle fall ikke noe som har vært positivt. Da Tyskland fikk VM i 2006 var det mange som mente at dette var en feil avgjørelse, at det var Afrikas tur, og da vår egen Per Omdal uttalte at denne tildelingen var en seier for Europa, så ble det oppfattet hylende feil sagt. Det skal være slutt på den tiden Europa feiret seire over Afrika. Neste gang kunne man ikke komme utenom Afrika, og neste gang var altså nå, 2010, og vertsnasjonen var Sør-Afrika.

Sør-Afrika er det landet i Afrika som ligner mest på Europa. En stor del av innbyggerne der er Europeere eller etterkommere av Europeere, og av den rike delen av befolkningen er andelen enda større. Man skulle vise verden et nytt Afrika, et positivt og gledesstrålende Afrika, et Afrika som kan. Det er langt igjen før det svarte Afrika vil være i stand til å arrangere et slikt mesterskap. Bortsett fra kanskje noen av de arabiske landene helt i nord, Marokko og Egypt, kanskje, så er det vanskelig å tenke seg at noen andre land i Afrika kunne fått VM. Men det er en begynnelse, og den er meget positiv. Selv om jeg er kritisk, må ingen forledes til å tro at jeg ikke støtter tildelingen av mesterskapet til Sør-Afrika.

Min kritikk går mot alle de velmenende som fordi VM går i Afrika, ser forbi alt som ville blitt kritisert om det hadde foregått andre steder. Mest typisk ser man det i Vuvuzelaen, en idé på linje med gassburtene fra 80-tallet. I Norge forbød man dem fordi de laget så mye støy og kunne ødelegge ørene, i Sør-Afrika ble de tillatt fordi det var et uttrykk for «afrikansk kultur». Det er plastinstrument fra 90-tallet, de er ikke engang 20 år gamle, og med det like verneverdig som alt annet av plast fra tiden rett rundt århundreskiftet. Jeg mener at skal Afrika virkelig tas på alvor, må de også kritiseres når de gjør noe dumt. Noe annet er respektløst. Youtube har for øvrig reagert på den rette måten, med å legge inn et lite fotballikon, slik at man kan se filmsnutter der med monoton fotballstøy fra Afrika.

Dette bråkeinstrumentet gjorde det vanskelig å få til noe skikkelig tribunestemning. Det var også et annet problem, her, og det var noe så lite Afrikansk som kulde. Sør-Afrika ligger på den sørlige halvkule, der er det vinter når vi her har sommer, og dermed ble det VM i vintervær. Sambadans i boblejakke går bare ikke. Det blir ikke samme stemning i vinterklær, som i sommerklær.

Fotballmessig var det heller ikke det helt store. Det ble skåret få mål, veldig mange kamper ble avgjort med 1 – 0, foruten Portugals 7 – 0 over Nord Korea og Tysklands over Australia, England og Argentina var det ingen storseiere. Det var også ganske få virkelige klassikere, selv om det var noen, hvorav Uruguay – Ghana kanskje vil bli stående som den største.

Dommermessig var VM noe nær en katastrofe, og et langt steg tilbake fra Tyskland i 06, Frankrike i 98 og USA i 94. Etter hva jeg forstår er det første gang FIFA har begynt å kvotere inn dommere, i alle fall var det i år flere fra Asia og Afrika enn det har vært vanlig, og de holdt ikke akkurat jevn standard. I et så viktig mesterskap som VM, bør nok dommerne ha kjørt seg litt i viktigere ligaer enn for eksempel den uzbekiske. Feilene dommerne gjorde var av alle typene som var mulig, mål som skulle vært godkjent ble ikke godkjent, og omvendt, avgjørende offside ble både oversett og feildømt, forferdelig mange gule kort ble delt ut mer enn tvilsomt, og frispark og straffespark ble også merkelig idømt, eller skulle vært dømt, og ble det ikke. FIFA annonserer at til neste år skal det bli bedre, uten at jeg kan se noen særlig god forklaring på hvorfor det. For øvrig er ikke jeg tilhenger av steril korrekt dømming, fotballen blir mer underholdende av kontroversielle dommeravgjørelser, det er bare det hårreisende jeg vil til livs.

Man kan ikke helt glede seg over dette VM uten å være forutinntatt av å ville glede seg fordi VM foregikk i Sør-Afrika. De som snakker om god stemning, setter stemning er lik lyd, og glemmer at lyden skal være en reaksjon på det som skjer på banen, synging og heiing, jubel og piping, og ikke en jevn summing helt uavhengig av banespillet. De som snakker om god fotball, kan vanskelig være særlig interessert i fotball. Det var ikke i VM den beste fotballen ble spilt i år. Det var heller ikke der de beste spillerne fikk vist seg frem fra sin beste side. De beste spillerne var ganske nervøse under VM, og flere av de største stjerne fant aldri helt ut av det. Det eneste var at Afrika-VM var et VM med flere overraskelser, der flere av outsiderne gjorde det bra. Det pleier alltid komme et lag av typen Uruguay til semifinalen, et lag ingen helt har regnet med, men som likevel kommer dit, fordi det bare faller seg slik. Men VM hadde også flere overraskelser, som regel besto de i at stormakter ble slått ut litt tidligere enn ventet, og at nykommere i VM-sammenheng som Nederland og Spania møttes i semifinalen. Her vet jeg selvfølgelig godt at Nederland var i finalen i både 1974 og 1978, men før og etter det, har det vært grått for landet som i Europamesterskapet har gjort det bra.

Da VM ble tildelt Afrika var det ingen vei utenom. Det var politiske, mer enn fotballmessige årsaker som gjorde det. VM har vel vist at fotballmessig så holdt det bare sånn cirka. Men for Afrika var det en seier, og det er slike seiere en moderne verden skal glede seg over.

Tyskland vinner

Om en halv time er det avspark. Sør Afrika møter Mexico i det som vel må være første gang et europeisk lag ikke deltar i åpningskampen, og en av de uhyre få gangene åpningskampen ikke holder i det minste en kandidat til mestertittelen. Tidligere var det forrige mesterskaps vinner som skulle spille åpningskampen, fra VM i Tyskland var det vertslandet. Siden Tyskland på hjemmebane var favoritt, og det er sjelden et mesterlag i løpet av fire år blir så mye dårligere at de overhodet ikke er kandidater engang, så vil åpningskampen nærmest automatisk inneholde et av lagene som kan nå til topps. Sør Afrika kan aldri vinne noe mesterskap om det går aldri så mye på hjemmebane, det kan ikke Mexico heller, og begge lag vil få det tøft nok med å gå videre fra innledningsgruppen. Jeg tror ikke Sør Afrika vil klare det, og jeg tror de vil tape åpningskampen.

Og jeg tror Tyskland vil vinne. Jeg må rekke å skrive det før VM rekker å komme i gang, så det blir et gyldig tips. Jeg vokste opp på 80-tallet hvor det ikke var VM uten at Tyskland – eller Vest-Tyskland, som det den gang var – i det minste kom til semifinalen, samme hvilket lag de hadde og samme hvor gode de andre lagene var. Karakteristisk er at et av de dårligste lagene som noensinne har vunnet et VM, og det attpåtil ved å slå det beste laget som ikke har vunnet, det var Vest-Tyskland i 1954, og de slo de magiske magyarer fra Ungarn. Selv om jeg ikke engang levde på den tiden, føler jeg meg ennå litt bitter over dette, det var en feil at Vest-Tyskland den gang vant. Selv folk med dyp og genuin fotballinteresse vil ha problemer med å nevne noen navn fra det tyske laget den gang, mens selv folk uten all verdens interesse vil kjenne igjen navn som Ferenc Puscas og kanskje også Sandor Kocsis.

I 1982 kom de til finalen med et lag like solid og kjedelig som de hvite og svarte draktene de spilte i (det er generelt en stygg feil at tyskerne begynner å pynte med flaggets farger på skuldrene, hva er det egentlig som skjer med verden?). Karl Heinz Rummenigge var riktignok en stor stjerne og en stor spiller, men han var skadet, mens en annen av de fargerike, Bernd Schuster, var satt ut av laget etter typisk tysk, intern krangel. Fire år senere var tyskerne enda dårligere, men kom likevel til finalen, og fikk Garry Lineker til å komme med sin levedyktige definisjon på fotball som et spill med 22 spillere der Tyskland til slutt vinner. Det gjorde de i 1990, da de endelig for første gang på 16 år hadde et minneverdig lag, og spilte på en måte som gjorde det svært vanskelig å mislike dem, selv for dem av oss som gjør det instinktivt.

Siden 1990 har det gått tråere, og de som er født på 1990-tallet har problemer med å skjønne Linekers uttrykk. I 1994 ble de slått ut av Bulgaria og det ble fest på Balkan, de har hatt ganske gode lag, men likevel tapt, stikk i strid med sånn det skal være med Tyskland. Tyskland er turneringslaget som alltid klarer det litt bedre enn forutsetningene tilsier, mens Spania, for eksempel, er stikk motsatt. De blir aldri verdensmestere, ikke i min levetid, eller i noen annes levetid.

I år taler alt mot Tyskland. De har et dårligere lag enn på lenge, i tillegg er flere av nøkkelspillerne blitt skadet. De starter med ryggen mot veggen og ganske glemt. De vinner i år. Og blir det første landet i Europa som vinner på et fremmed kontinent.

Jeg håper inderlig jeg tar feil. Jeg holdt med Argenina selv i 1990, og i år med et slikt stjernespekket lag og fettspekket trener, så hadde det bare vært vidunderlig om de lyktes. Det hadde også plassert Diego Maradona i den himmelsfæren han hører hjemme. Da jeg var liten unge som akkurat hadde lært å se på TV, så var Argentina verdensmestere og Diego Maradona verden beste spiller. Han var 19 år, fikk jeg for meg, og i årevis var 19 år den alderen jeg ville være, om jeg fikk velge en alder. Gjennom 80-tallet blomstret Maradona, og jeg vokste opp. Siden har jeg tilgitt ham alt. Fortsatt har jeg en følelse av magi når jeg ser Argentinas stripete drakter, det er det  som mest av alt får meg til å føle ekte fotballfølelser igjen. Der alt inntelekt går tapt, og det bare dreier seg om å vinne og å beseire motstanderen. Nå er Argentina atter Argentina, der ligger hjertet.

Men hodet sier Tyskland, og hodet kommer til å vinne denne gangen. Tyskland vinner VM. Det er mitt tips. Finalen spilles 11. juli.