Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.

 

 

 

 

 

 

Betraktninger om VM i fotball

I dag så jeg kampen mellom Argentina og Sveits, på Patrick pub i Ukraina. Det var etter en dag min kone Olia hadde fått det for seg at vi skulle handle om formiddagen. Jeg protesterte mildt, men det gjorde bare tingene verre. Vi skulle handle, og det rikelig. Klokken ble dermed altfor mye før jeg kom meg ut på rusleturen og treningsrunden. Med det måtte jeg virkelig stresse for å rekke kampen, jeg småløp til metroen i Hydropark, jeg som alltid pleier å spasere hjem. Det er to stans til Arsenalnaja, som også er den dypeste av alle metrostasjoner i Kiev. Likevel steg jeg oppover rulletrappene, så fort jeg kunne, og brukte den flate strekningen fra Arsenalnaja til Patrick pub, til å gå fort, og samtidig hvile etter anstrengelsene i rulletrappen. Jeg kom noen minutter før kampstart, og satte i gang med å tvitre, på konto eisalen. Jeg var ivrig.

Nå vet alle hvordan det gikk. Argentina vant 1 – 0 etter ekstraomganger. Scoringen kom i det 117’de minutt. Selv dagen etter, syntes jeg det var ulidelig spennende å se slutten av kampen i opptak. Skulle ikke Argentina lage mål allikevel? Det var ingenting som tilsa Arentinsk scoring, minuttene før den kom. Den var et resultat av litt Messi-magi, ut av ingenting. Selv med bare minutter igjen av kampen presset Sveits skikkelig for utligning. De kom komisk nære, med en heading rett i stangen, og så tilbake i føttene til spilleren som hadde headet, og nå ramlet og ikke kunne kontrollere noe. Ballen gikk utenfor. Sveitserne holdt seg til hodet. Kampen var snart slutt, Argentina jublet ellevilt av glede, sveitserne fortvilte.

Argentina og Italia er hjertelagene mine. Jeg begynte å interessere meg for fotball svært tidlig. 6 år gammel skulle jeg se finalen i Europamesterskapet på et svarthvitt-TV jeg hadde på rommet. Jeg sovnet selvfølgelig, og støyen fra Bigbang, de karakteristiske svarte og hvite berusende flekkene, og suset, fylte skjermen. Den gang var Argentina verdensmester. Mine søskenbarn hadde VM på video, og jeg så det stadig vekk. Det var magisk, de blå og hvite draktene, jubelen, toaletteullene, og Mario Kempes. Den beste, uten tvil. Og de hadde et vidunderbarn som het Diego Maradona, og ennå ikke fikk spille. Det svimlet for en seksåring på Ganddal.

To år senere var det VM i Spania. Jeg var åtte år, og hadde kjøpt en fotballbok til den svimlende prisen av 40 kroner, der alle troppene stod, og alle kampene i VM-historien. Jeg pugget. Åtte år gammel kunne jeg det meste, og det sitter ennå. For VM i Spania tippet jeg Italia ville vinne, Argentina kunne ikke vinne på ny, siden søramerikanere aldri vinner på Europeisk jord. Det måtte bli Italia, for de hadde Paolo Rossi og Dino Zoff. Min far holdt med Brasil, som de fleste andre. At jeg hadde tippet Italia, gjorde at jeg holdt med dem, og det at alle var så i mot dem, gjorde min støtte mer innbitt. Det har blitt sittende i. Argentina og Italia er mine lag. Argentina er magisk, de har fremdeles det litt eksotiske over seg, vi ser dem jo bare i VM, mens Italia har jeg fulgt veldig tett, vært der flere ganger, og også lært språket. Da Italia vant i 2006, var jeg i Firenze og så på, og deltok i feiringen.

Nå skal det sies at etter jeg ble voksen så er ikke interessen så glødende som den var i barndommen og ungdommen. Jeg liker ikke alle forandringene som har vært i fotball, jeg liker ikke pengebruken, og enda mindre hvor pengene kommer fra. Det er ikke så gøy lenger. Det skjedde mye urimelig tidligere også, juks og fanteri, kanskje er det det at nå får jeg mer med meg. Uruguay går videre etter at Suarez har bitt Chiellini. Scoringen kommer like etterpå, mens Italia er i psykologisk ubalanse. Suarez får straffen sin etterpå. Mens Italia, som ble rammet av forbrytelsen, ikke tjener noen ting på straffen. Mellom Russland og Algerie var det enda verre. Der får Russlands keeper et laserlys i øyet, like før han gjør en tabbe, og Algerie scorer. Det har direkte innflytelse på resultatet, og at Russland ryker ut, mens Algerie går videre.

Det er kjekkete med sjakk. Når partiet først er i gang, vinner den beste. Det er så godt som aldri kontroversielle dommeravgjørelser som bestemmer resultatet. Sånn sett er sjakk bedre for sinnsbalansen. Jeg ble opprørt da Brasil fikk et billig straffe mot Kroatia, og vant med det. Østeuropeiske lag får aldri noe gratis i slike turneringer. Brasil får det alltid, og særlig på hjemmebane. En studie fra Wall Street journal (eller en annen seriøs, amerikansk avis, kanskje det var Washington post, jeg husker ikke helt) viser at det er Brasil som har ligget nede mest, og simulert skade i dette VM. De har også filmet, fryktelig, og de har sendt albuer i hodet på folk. De gjør alt Italia blir beskyldt for å gjøre. Men de beholder sitt rykte om «sambafotball», etter hva de gjorde i 1982, og årene før. Strengt tatt er det nok bare mellom 1950 og 1970, og i 1982, begrepet kan forsvares. Etter 1982 har Brasil vært defensive og kjedelige. I 1974 var de noen råtasser. Jeg synes også det er påtagende at Brasil er det eneste laget som har blitt verdensmestre etter en 0-0-kamp (mot Italia, i USA, 1994).

Nå er det klar for kvarfinalene i årets VM. Etter overraskelsene i gruppespillet, der storheter som Italia og Spania ble slått ut (sammen med England, som neppe kan kalles en storhet), var det forutsigbart hva som skjedde i åttendelsfinalen. Marginene var små, men i alle åtte kampene vippet marginene i favør av favorittene. Lag som vant hjertene, ikke kampene, sånn som Chile og Mexcio, USA, til dels Nigeria og Algerie, tross laserlyset mot Russland, som kanskje ikke laget til Algerie må ta skylden for. Alle disse fem lagene spilte morsom, underholdende og angrepsvillig fotbalø. De holdt stort tempo, og press mot ballfører og alle hans pasningsalternativ, overalt på banen. De hadde hver sin gigant i kne, om man da kan kalle Belgia en gigant. Men gigantene vant til slutt.

Slik er det også det pleier å være. Hver av de fem nasjonene, med unntak av Nigeria og kanskje Mexico, tok også plassen fra et antatt sterkere lag i innledningen. Jeg tror det har sin gode forklaring, og det har vært enda mer synlig i dette mesterskapet, enn alle tidligere. Presset har blitt helt enormt. At de store lagene skal prestere er et folkekrav. Forskjellen mellom suksess og fiasko er himmelstormende. Det er ikke mulig å si at fotball bare er et spill, det er mye, mye, mye mer enn det. Brasil står stille når landet spiller. Det er ingen andre begivenheter i landet som vekker så sterke følelser, ikke i nærheten. Ansiktsuttrykket til Marcello da han laget selvmål i første kamp, forteller det meste. Det er en sjel som forlater kroppen sin, følelsene forsvinner ut av ham.

I innledningen har alle de store nasjonene alt å tape. De spiller nervøst, lettelsen er enorm går det bra, selvpiskingen tilsvarende om det ikke gjør det. Det var tydelige gnisninger i Brasils tropp, da det ikke gikk som det skulle mot Kroatia. Det var ampert. Også Italia ble svært stresset, da Costa Rica tok ledelsen, og det plutselig ble klart det ikke var sikkert dette ville gå veien. For de små nasjonene er det motsatt. De har alt å vinne. Gleden er enorm når de gjør det, det er ren fest rundt lagene, mens man også er sånn noenlunde fornøyd, og ser videre, om man ikke gjør det. Chile spilte uten press mot Spania, og vant 2-0. Alle de små nasjonene har simpelthen gjort jobben, gjort det de skulle. De store nasjonene har underprestert. Det gjelder også de som gikk videre, slik som Brasil og Argentina.

Videre i mesterskapet, så snur det litt. De små nasjonene får litt høydeskrekk. De er ikke vant med å være der, de vet det er lenge til de kan være der igjen. Det er nå, eller aldri. Oppmerksomheten blir også mye større enn de er vant med. Plutselig forventer man at de gjør det bra, og også den nøytrale tilskuer får med seg at det er et bra lag på gang. For de store nasjonene, minsker presset litt. Det er ikke den store katastrofen å bli utslått et stykke uti sluttspillet, som det er å bli det i innledningen. Det er verken helt suksess eller fiasko, det er noe midt i mellom, ikke så galt.

Chile hoødt Brasil helt inn til døren, helt til straffekonkurransen. De hadde til og med en ball i tverrliggeren, like før slutt. Men så var det bom stopp. Plutselig ble man klar over hva man var i ferd med å gjøre, slå ut selveste Brasil, på deres egen hjemmebane. Og selv om Brasilianerne var nervevrak, og bommet på to straffer, var chilenerne enda verre, og bommet på tre. Halvparten av straffene ble bom. Det er de dårligste straffene i VM-historien.

Det er også noe annet som gjør at de store nasjonene går videre når det går seg til. De små spiller med hjertet. Det er morsomt å se på, og det vinner publikum, men det brenner kruttet. For å vinne hele VM, må man ha krefter igjen. Alle de store fotballnasjonene som nå er igjen, har avgjort kampene i sluttminuttene, i ekstraomganger, eller straffekonkurranse. I Nederland-Mexico var det veldig tydelig. Mexico dominerte, laget mål, før Nederland kom tilbake og snudde kampen de siste ti minuttene. Også Frankrike og Tyskland ble tildels utspilt av sine antatt svakere motstandere, før de kom tilbake, og dominerte mot slutten. Argentina har gått på sparebluss hele turneringen. De har gjort akkurat nok til å vinne. Uten å imponere.

Mine tips for kvarfinalene skulle dermed være klart. Jeg har ikke sett noen av kampene til Columbia ennå, men har fått med meg at de har imponert. Nå er det imidlertid slutt. Columbia har ikke møtt overvettes motstand. De var i den letteste gruppen, og møtte Uruguay uten Suarez. Tannløst, er et ordspill, som passer godt her. Mot Brasil møter de en storhet, og da vil de også møte presset. Nå vil hele verden plutselig følge med på dem, og forvente noe av dem. For Brasil, som nettopp har erfart at også Fru Fortuna er med dem, de kan få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal vinne, de kan få det lettere mot Columbia. Det er første kampen de spiller, der presset har vært litt mer likelig fordelt. Mot Chile ville det være sensasjon om Chile vant. Nå er det mange som snakker nøkternt om Columbias sjanser. Chile er dessuten et bedre lag enn Columbia, vil jeg si.

Costa Rica har også flydd høyt så langt. De kom i den tøffeste gruppen, vant den, og slo deretter ut Hellas. De har imponert, særlig når man tar i betraktning nivået på klubbene spillerne i troppen spille for. Men nå møter de Nederland, som er forberedt på dem. Nederland vil ikke bli nervøse og forknytt, tenke «hva om dette ikke går», som Italia gjorde det, i innledningen. Nederland har også hatt en tøff vei. Men de har ikke brent mer krefter enn de må. Nederland sender Costa Rica ut.

Belgia er et lag som har en viss VM-historie, og de har blant de beste spillertroppene. De har kjente spillere i store klubber å sette inn på de fleste plasser. Men Argentina, som ikke kan klage på veien frem til kvartfinalen, vil nå løfte seg og spille litt bedre, slik at de vinner. For Argentina er det bare en fordel å møte et lag der de ikke er soleklare favoritter, slik at stjernespillerne deres skjerper seg. Mot Sveits var det antydning til å bli litt desperat. Som for Brasil, kan Argentina få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal videre.

Den siste kampen er på papiret kanskje den jevneste. Men jeg er ikke i tvil: Tyskland vinner. Om det skjer i ordinær spilletid, ekstraomganger eller etter straffekonkurranse, så spiller det ingen rolle. Tyskland vil være sterkest overalt. Frankrike kan melde om harmoni i troppen. De har vunnet alle kampene, utenom den forholdsvis betydningsløse for dem, mot Equador, der de spilte uavgjort, og de har ikke behøvd noen ekstraomganger eller noe slikt. De har økonomisert med kreftene, slik man skal. Trener Didier Deschamps, selv verdensmester fra 1998, vet hva som kreves. Han har aldri tapt en kamp i VM-sluttspill, verken som spiller eller trener. Tyskland kan melde om problemer i tropoen, mange er syke med forkjølelse, en spiller er skadet, og ute. De har også spilt seg nedover, etter å ha imponert mot Portugal med 4-0 i første kamp. Men Tyskland vokser med problemer. For dem gjør det seg med litt kritikk, som tar av litt for presset. Semifinalen i 1982 gav Frankrike en knekk, siden har de ikke fått det til mot Tyskland i VM-sammenheng. Frankrike er kanskje et bedre lag. Det spiller ingen rolle for Tyskland. Tyskland vinner.

Og går videre til finalen. Der venter Argentina på andre siden. Og da vil Argentina vinne. Europa greier det ikke på amerikansk jord. Der vinner lag fra Sør-Amerika. Brasil, Argentina eller Uruguay. I år blir det Argentina. Det er mitt tips. Herfra skal jeg se alle kampene.

Godt VM!