Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Nobels fredspris til Barack Obama

Det er alltid en overgang å komme hjem fra feriereiser i øst og virkeligheten der, til Norge og nyhetsbildet her. På flybussen fra Flesland i går hørte jeg Dagsnytt 18, der første sak jeg fikk med meg er at det nå må bli delt ut influensavaksine til alle griser her i landet. Med et smil kan man tenke at norske griser er mer verdt enn utenlandske mennesker, eller at panikken som vanlig har forkjørsrett i dette landet her. I dag morges var en av hovedsakene i morgennyhetene på NRK P2 at veistandarden i Norge er katastrofalt dårlig. Det er også komisk, for en som nettopp har vært i Ukraina. Så er det fremleggelsen av statsbudsjettet, det skulle jeg gjerne skrevet om, men i dag skal posten gå til utdelingen av nobels fredspris til den amerikanske presidenten og superhelten Barack Obama.

Jeg fikk med meg saken i norske nettaviser mens jeg ennå var i Ukraina, og kunne ikke tro det var sant. Samtidig er det delt ut så mange rare fredspriser de siste årene, at hva som er utrolig og sant, og ikke, ikke er så godt egnet til å overraske lenger. Det er noe med det å bli eldre og følge med. Tidligere når man ikke hadde greie på sakene, var en prisutdeling autorativ og selvsagt, den som fikk den fortjente den og skulle ha den. Nobels fredspris ble gitt til den som hadde gjort mest for verdensfreden, sånn var det med den saken.

Kanskje ville jeg også reagert mer på tidligere priser om jeg hadde fulgt med også da. Skjønt, når man ser tilbake på tidligere vinnere, er det mer stil over mange av dem, Aung San Suu Kyi (1991), Desmond Tutu (1984), Moder Teresa (1979) og Martin Luther King (1964) og Albert Schweizer (1952) er bautaer i fredsarbeid.  De fem siste års vinnere er Barack Obama (2009), Martti Attisari (2008), Al Gore (sammen med FNs klimapanel) (2007) , Muhamed Junus (med hans Gramean bank) (2006) og Mohamed ElBaradei (sammen med det internasjonale atombyrået) (2005). Det er en forskjell. Etter årtusenskiftet har det vært smått med storheter blant vinnerne.

Kanskje er det bare det at verden blir tryggere. Da Alfred Nobel skrev testamentet sitt, var det fortsatt reelt at stormaktene kunne gå i krig med hverandre. Det er utenkelig nå. I hele forrige århundre og i alle fall frem til Berlinmuren falt og Sovjetunionen kollapset, så var fred og demokrati unntaket i verden. Nå er det regelen. Vi har også fullt av fredsarbeidende organisasjoner eller organisasjoner med fred og samarbeid som hovedmål, slik som FN, Europarådet og flere andre. Det fantes ikke den gang. Freden Nobel testamerte til har blitt institusjonalisert, kan man nesten si, og de fleste av disse organisasjonene har allerede fått prisen. Man kan ikke godt gi FN prisen år etter år, selv om det nok strengt tatt er dem som gjør mest for freden i verden nå for tiden.

En smått forvirret nobelkomite har dermed forsøkt å redefinere prisen noe, og trekke inn miljøvern som en viktig del av fredsarbeidet i verden. Så viktig at det fortjener – ikke en miljøpris, – men en fredspris. Al Gore fikk prisen for å ha laget en film om klimaforandringene, et foredrag av en film, og Wangari Mattai fikk prisen i 2005 for treplanting i Afrika. Det er sikkert rosverdig arbeid begge deler, men fredsarbeid er det ikke, og mer fred på kloden skaper det i alle fall ikke. Fortsatt er det slik at et klart flertall på kloden er mer bekymret for hvordan de skal få oppfylt sitt daglige matbehov, enn for hvordan de skal få redusert sine daglige CO2 utslipp. At nøden kan gi grobunn for terrorisme og krig kan jeg gå med på, her finnes eksempel. Det gjør det ikke for miljøproblemer og klimaforandringer.

Jeg mener nobelkomiteen bommer med sin nye kurs. Går man bakover til de tidligere vinnerne, ser man også at nobelprisen flere ganger er gitt til folk som har hatt stor nytte av den. Den har trukket ukjente fredsforkjempere frem i lyset, og gjort dem mer uangripelige for motstanderne deres. Her er nevnte Aung San Suu Kyi et godt eksempel, Rigoberta Menchu (1992) som kjempet mot indianernes rettigheter i Guatamala synes jeg også passer godt inn i dette mønsteret. De har bruk for pengene, og de har bruk for publisiteten.

Alle de fem siste års vinnere er svært ressursrike personer og organisasjoner. De har slett ikke bruk for noen fredspris. Derimot har fredsprisen bruk for dem. Da Al Gore fikk prisen i 2007, snakket nobelkomiteen om «merkenavn» og «merkevarebygging». Jeg skriver det i hermetegn, for dette synes jeg har ingenting med fredsarbeid og fredspriser å gjøre. Nobelkomiteen skal ikke tenke på «merkenavnet» sitt, som om fred er et middel til å gjøre seg selv berømt, som om det viktigste med nobels fredspris er at flest mulig i verden vet hva den er for noe. Et av nobelkomiteens medlemmer uttalte den gang i 2007 at «vi er den mest kjente prisutdelingen i verden», og gav tydelig til uttrykk at «det skal vi fortsette å være».

Slik passer det best å gi fredsprisen til Barack Obama, verdens mest populære og superkule mann. Nobelkomiteen har alltid hatt en forkjærlighet for de amerikanske demokratiske presidenter og presidentkandidater, det er for meg bare uventet at Bill Clinton ennå ikke har fått den. Barack Obama har all den kredibilitet og godvilje han trenger, hans oppgave nå er å levere varene for løftene og håpet han har gitt. Jeg kan ikke skjønne annet enn at nobelkomiteen ved å gi Obama denne prisen, også vil håpe at kredibiliteten og godviljen skal skinne litt også på den. Slik kan også nobels fredspris fortsete å være den «merkevaren» (i gigantiske hermetegn) nobelkomiteen ønsker den skal være.

I kjent norsk stil har man hilst debatten om fredsprisen velkommen, og brukt dette som argument for at prisen er viktig og at den ble riktig utdelt. En uinteressant fredspris ser ut til å være en større frykt for komiteen, enn en fredspris som blir feilaktig utdelt. Jeg har imidlertid alltid holdt fred som viktigere enn debatt, og nobelprisens og nobelprisvinnernes oppgave ikke å skape debatt, men å skape fred.