Ska det ver… Så ska det ver!

De siste ukene har jeg hørt en del på en av Norges beste rockeplater. Det er gode, gamle Stavangerensemblet. Jeg husket min far hadde platen på kassett, jeg må ha vært 7-8 år den gammel den gangen, og har ennå minner fra at far og jeg sang med på dem og danset til dem. Nå er jeg 30 år eldre, har funnet platen igjen på Spotify, og merket at platen har gjort godt både for platen og meg. Dette er kvalitetsrock, det er rock med mening, rock til å bli i godt humør av.

Jeg har som vanlig når jeg blir litt interessert i noe satt meg litt inn i historien. Da får jeg historien om hvordan vokalist Frode Rønli stilte seg på torget i Stavanger for å selge «Fersk råkk», skrevet på den måten. Det var som om selve livet stod på spill, det var å lykkes eller tape for alltid.

Mange av tekstene er skrevet av den gang unge Gunnar Roalkvam, en kapasitet som gjør seg best når han har noen som skikkelig kan fremføre tekstene hans. Denne noen er nettopp nevnte Fråddien. Han er et medium. Han kan fremføre hva budskap som helst, uten filter. Her er det ingenting som holder igjen, ingenting som antyder at dette kanskje kan være dumt, at det går an å være uenig, eller å mene noe annet.

Roalkvams tekster er gjerne ganske enkle, det er hvermannsfilosofi og mildt politiske tekster litt til venstre. Akkurat sånn god rock skal være. Det skal være litt protest, men ikke så mye at det ødelegger festen.

Platen begynner med klassikeren Radio, en sang som må være en av Norges beste rockesanger. Vokalist Frode Rønneland synger som om selve livet står på spill, og det gjør det kanskje også, det er å lykkes eller gi tapt. Alternativer finnes ikke. Hør bare hvordan første refreng fraseres, om man kan bruke et så lærd ord om noe som er så tøft sunget. Sangen er også riffbasert, et riff som sitter fra første øyeblikk, og etterpå bærer gjennom hele sangen.

Andresporet har det herlige dialektnavnet Kvelden va kalle, med tekstlinjene i første vers:

Kvelden va kalle og månen va halle og eg sto i snøen og frøys. /Eg stod der og stirde mens tankane stirde, då hørte eg nogen så nøys./ Då såg eg ei jenta så var ude og henta litt ved før hu steig det køys/ Eg sa eg va sterke, så skred eg te verke’ og bar opp ei heile røys!

Se og lær alle som skriver rocketekster. Sangen har også ellers alt som god rock skal by på, tøffe bassriff, hvinende gitarsoler og som vanlig vokalist Frode Rønneland som begynner der alle andre ville sagt de gir alt, og tar det videre derfra.

Tredje sang fortsetter å kjøre løpet. Smått e godt er et eksempel på hvordan riktig innspilling kan løfte en sang som ellers bare ville være helt grei. Jeg var sikker på teksten var skrevet av Svein Tang Wa, men litt graving i materialet viser at denne i likhet med de fleste andre har teksten skrevet av Gunnar Roaldkvam.

De ese ud og breie seg som om de var fodle av gass.

La-la, la-la-la-ka, oh-oh!

Smått e godt!

Vi kan vinkle det slik at det er en grunn til at det ikke er noen som har gjort coverversjon av denne sangen. Det går ikke an å ta den mer ut enn Stavangerensemblet gjør det

Bill mrk. «God plass» lar intet humør synke. Dette er Stavangerrockens rockesang for samlivsbrudd, med Froddien som fortsatt aldri holder igjen på en enste note, men verken ham eller tekstforfatter Gunnar Roalkvam eller noen andre i bandet ser egentlig ut til å ha gått gjennom følelsene de synger om. Det er sånn det går når man setter seg inn i en annens samlivsbrudd.

Hu tog me seg kjærler, hu tog med seg kler/ Og plutseligt blei det så romsligt her.

For eg sa at jeg forstod/ eg forstod koffor hu drog/ Så jeg sidde og spekulere koss med konne gjort det bere/ Eg sa at eg forstod, men me sko jo våre to!/ Så eg sidde og fantasere i ei seng så e for svere!

I Bergen må vel kanskje kalles platens første bremsespor. Denne sangen er skrevet av Svein Tang Wa, mestertrubaduren, men den er kanskje litt vel eksperimentel til å være ordentlig rock.

I Bergen e Brann fo’ballaget/(…)/ Har du en slange på tage, kan du spyla de lengar tebage.

Nå finne eg’kje noge så rime/ Eg trur det e best eg besvime.

Tittelsporet Ska det ver… så ska det ver… er platens korteste. Hele teksten består av setningen De e nok av de som ikkje forstår, at de snakke seg i hjel mens tiå går. Det er jo tøft nok.

For den smått anonyme Får meg kje te må man legge merke til gitarlicken i starten. Selv om den kanskje er noe halvhjertet laget, er den ikke halvhjertet utført. Uniumet Frode Rønlien synger med nøyaktig samme innlevelse enten det er en superhit eller platefyll han har å gjøre med.

Den smått hjemmesnekrede og spesielle Vareulf er skrevet av Salomonsen og Tang Wa. Da er det nok Salomonsen som har melodien, mens Tang Wa har teksten. Kanskje kan man si at tekstene til Tang Wa er litt mer dristige enn de til Roalkvam. Roalkvams tekster er enkle og direkte, de uttrykker rockens fortvilelse, fest og opprør, mens Tang Wa forsøker å uttrykke noe mer kompliserte. Etter min mening blir Vareulf for oppkonstruert, jeg mener denne er platens dårligste.

Ud i det grå er ingen hit for de fleste, men for meg er de et ugjendrivelig minne fra min aller yngste barndom. Helt til slutt i denne sangen er det snakkesekvenser, der Fråddien ber ei Åse – eller Åsta, som jeg trodde det var – om å lukke opp døren. Lokk opp, då, Åsa! er kanskje den tekstlinjen jeg merkelig nok husker aller best og har sagt aller mest av alle til Stavangerensemblet.

Vent på meg er laget for å avslutte konserer.

Ikkje gå fra meg, for her kjenne eg ingen/ Og eg vet ikkje kor eg e.

Superhiten Foggel i dag er noe av det beste som er laget i Norge. Det er mange detaljer som løfter denne sangen. Teksten er selvfølgelig førsteklasses, og Fråddien synger som om han selv er født foggel.

Eg hette Markus Trost, og eg fyge rondt omkring/ Og synge triste sanga om alt og ingenting.

Loftå den e fodle av skrig og larm og lig/ Og seint når alt e stilt, så synge eg øve et lig/ For magne e dei så blør/ Og når det friska dør, då e det ingen enkel sag/ Det e’kje greit å vera foggel i dag.

Eg hette Markus Trost og eg fyge øvealt/ (…) Eg fryse nok i hjel, i både kropp og sjel/ Mens du tar det med ro og mag/ Det e kje greit å vera foggel i dag.

Nei, det e jammen ikkje greit å vera foggel i dag.

Ei sjel og ei skjorta avslutter en flott plate. Dette er også en av sangene jeg husker fra barndommen. Det er klassisk rockeriff, en bassgang hvem som helst kan spille, og Fråddien som enda en gang vrenger sjelen i tekstlinjer som om det ikke hadde vært for han aldri ville vakt oppsikt. Hør bare hvordan han uttaler ordene Eg har for mange plassar å gåååååå.

Eg lige å fyga, men ikkje å landa!

Om ikkje dette e rock kan de ta seg ei pera.

Lykkelige de i livet som har vært unge slik at de har fått være på vorspiel  Jeg kunne reist langt og betalt mye for en gjenforeningskonsert.