Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

De siste ukene har norske medier og særlig NRK-radio forsøkt å melke suksessen med at Audun Lysebakken måtte gå av som likestillings- og inkluderingsminister, og at det ble store rokeringer i SVs regjeringskabal like etter og som en direkte følge. De har forsøkt å finne andre ministere som har vært inhabile, eller muligens har vært inhabile, eller muligens har stilt seg i en situasjon der det kan være tvil om at de kanskje var inhabile. For meg har det ført til at jeg har måttet skru av radioen under nyhetssendingene. Media opptrer ikke som vaktbikkje, men som stavmikser, de vil bare lage røre der de har gratis mulighet for det. Det er viktig at ministerne våre gjør en skikkelig jobb, og at forvaltningen av offentlige penger er grundig og etterrettelig. Men det er nok ikke problemet med inhabilitet som er det aller største.

Det foregår for tiden en rettssak mot Liv Løberg. Jeg hørte først om henne, da min kone nettopp var kommet til Norge, og søkte godkjennelse for sin utdanning fra Ukraina. Det var da noen som forvekslet Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen (NOKUT), som min kone søkte godkjennelse fra, med Statens autorisjonskontor for helsepersonell (SAHF), som Liv Løberg jobbet med. Liv Løberg hadde da nettopp mistet jobben. Hun hadde brukt falske papirer. Og det ble sagt som en morsom sak, den som skulle godkjenne andres papirer, hadde selv forfalsket sine.

Min kone har karakterer på en skala fra 1 til 5, slik de bruker i Ukraina. Den ble redusert med en hel karakter, slik at hennes snitt på litt over fire i det norske utdanningssystemet vil bli litt over tre. De kuttet også et år i utdannelsen hennes, slik jeg vet de har for vane. Hun mangler derfor i Norge et år på å få ferdig sin mastergrad i italiensk oversettelse, og er dermed ingen master i italiensk i Norge. I Norge er hun bachelor. Hun velger nå å ta en ny utdannelse i Norge fra grunnen av, og tar for det om igjen fag tilsvarende norsk videregående.

Liv Løberg er nesten utdannet hjelpepleier. På meg virker det ikke som hun har fullført noen ting, men jeg skal ikke uttale meg bastant om ting jeg ikke vet noe om. Fra retten kommer opplysninger om at hun har ettårig hjelpepleierutdannelse i Aker, og så var det visst noe i England, men det var ikke noe skikkelig. Hun skulle med andre ord jobbet på sykehjem, slik min kone nå gjør, for å spe på inntekten mens hun studerer. Min kone har ikke fått godkjent noen hjelpepleierutdannelse, selvsagt, og opererer på aller laveste lønnstrinn.

TV2 har lagt ut skjermdump av CVen Liv Løberg hadde ute på nettet. Den finner dere her. Den lå ute på sidene til Fremskrittspartiet, hun var vararepresentant fra Akershus for perioden 2009 – 2013, altså denne. Hun har også hatt en del andre verv, som man kan se av CVen. Dessuten har hun en bemerkelsesverdig utdannelse, med London School of Economics, Queen Mary College og NHH, ved siden av en sykepleierutdannelse fra Sverige. I hvert fall de tre første henger veldig, veldig høyt, og den siste, henger høyt når man bare er hjelpepleier, og knapt nok det.

Med denne CVen fikk Liv Løberg en rekke toppjobber. Jobben hun hadde i SAHF, var bare den siste. Hun var trygdesjef ved Oslo trygdekontor og personaldirektør ved det norske meterologosike institutt på 1990-tallet, fra 2000 til 2005 var hun divisjonsdirektør ved Ullevål sykehus. Det siste er jo ikke så verst, når man har begrenset utdanningen sin til et år med hjelpepleie.

Naturlig nok ble det en del konflikter. Man kan forfalske CVer, men man kan ikke forfalske kunnskap. Liv Løberg hadde ikke peiling, verken på faget eller på styret, og tross alle sine oppgitte økonomiske utdannelser hadde hun store problemer med å forstå regnskap. I retten er det sagt at hun brukte mye penger på mobiltelefoner og møbler, og reiste mye på kongresser.

Hun mistet stillingen sin som personaldirektør på sykehus da 11 avdelingsledere skrev et brev og klaget på hennes lederstil. Liv Løbergs overordnede, Helge Kjersem, måtte ta affære. Han har sagt i retten at han ønsket ingen personalsak, og derfor ville ha en minnelig avvikling av Løbergs engasjement. Liv Løberg engasjerte advokat i sluttforhandlingene, og fikk med seg 550 000 kroner i sluttpakke, pluss en attest for godt utført arbeid.

Min kone må jobbe 3-4 år på sykehjemmet hvor hun jobber, for å komme opp i en slik sum.

Etter å ha sluttet fordi hun ikke fungerte som leder ved Ullevål, ble hun av rekrutteringsbyrået Manpower innstilt som administrasjonssjef ved SAHF, og var det fra 2006 til 2010, hvor endelig de falske vitnemålene ble varslet og oppdaget.

Dette er en alvorlig sak. Dette kan få oss til å lure på hva de driver med, de som ansetter folk i ledelsen ved offentlige institusjoner. Kan man fungere der i 10-15 år uten at det blir oppdaget at man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha? Er det virkelig slik at sykehussjefer bruker 550 000 kroner og skriver ut åpenbart uriktige sluttattester, «for å unngå bry»? Og hvorfor bruker man enorme summer på hodejegere, når hodejegerne åpenbart ikke gjør jobben sin, og ikke gidder sjekke referanser, utdanning eller kunnskaper, selv for søkere til høye lederstillinger?

Her går det mange kroner tapt. Og her ser det ut til å være en kultur, der det gjelder å få alt til å skure og gå på et eller annet vis, og det ikke er så nøye om alle er det de gir seg ut for hele tiden. Så lenge alt ser bra ut, er det ikke så farlig hva som egentlig foregår.

For min kone og alle andre som strever med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og arbeidserfaring, også fra SAHF, er dette en åpenbar provokasjon. Det er det også for alle andre som har søkt på disse stillingene, og ikke fått dem, og for alle dem som har måttet jobbe under en leder som ikke har vært kvalifisert for stillingen. Liv Løberg opptrer helt uten anger i retten, sier at «hun har gjort en god jobb» og at «vitnemålene var ment som spøk». Hun har altså ikke lært noen ting. Hva slags ledere er det egentlig vi ønsker oss her i Norge? Hvem i all verden er det som bestemmer at sånne som henne får lederstillingene våre?

Ola Borten Moe, FRP og Stalingrad

Vel. Det er ikke mulig å holde seg. Man kan prøve å være så uinteressert i norsk politikk som man bare kan, vi er så små og rike her, den er så ufarlig, som også hele landet vårt er ufarlig og uskyldig og med få virkelige problemer. Hos oss er politiske problemer og utfordringer som oftest teoretiske, det står svært lite på spill, og våre drøye 4,6 millioner innbyggere vil klare seg helt fint uansett hva som skjer med politikken og hvem som bestemmer.

Men nå har altså Senterpartiet hatt landsmøte, og der har en idiot ved navn Ola Borten Moe, dette er en blogg, jeg kan skrive hva jeg vil, og Ola Borten Moe som jeg tidligere aldri hadde hørt om, heldigvis, har selv stått frem og demonstrert seg som idiot, langt sterkere enn jeg kan gjøre det ved å kalle ham det. Han har sagt – fra talerstolen på landsmøtet til et våre regjeringspartier – at kampen mot FRP skal bli et nytt Stalingrad.

På 1980-tallet var det en i travselskapet, eller en som drev med trav, jeg husker ikke helt, jeg leste det bare i avisen for noen år siden, og kan ikke sjekke det opp. Han drev med trav, og med spill på hester, eller noe sånt, og uttalte sånn cirka: «Jeg nøler ikke med å sammenligne regjeringens forfølgelse av oss travfolk, med nazistenes jødeforfølgelse under Holocaust».

I Stalingrad døde 1,5 millioner mennesker. Det er vel omtrent flere enn det har levd mennesker som har stemt FRP. Krigen til Borten Moe skal vel kanskje da gå ut på å skyte alle FRP-velgere, eller kanskje han heller vil la dem fryse i hjel, sulte i hjel, eller dø i et bomberegn? Han kan jo også godt skjære dem opp med kniv, eller bajonett, sånn var det mange som døde. 10 000 døde hver dag i Stalingrad mens kampene varte. Det er like mange som Auschwitz.

Lederen i SP, Liv Signe Navarsete, uttalte i Søndagsavisen på P2 i dag, at hun syntes at uttalelsene til «han Ola» kanskje var litt sterke, at hun ikke ville formulert seg slik, men at «vi trengte litt friske innspill». Det trenger vi ikke. Forhåpentligvis gir hun ham en ganske annen beskjed på bakrommet.

Kampen mellom FRP og SP, skulle det liksom være som Sovjet mot Tyskland,  Stalin mot Hitler, er det dette Borten Moe har i tankene? I Stalingrad stod så mye på spill, at de fleste av oss som lever i dag ikke har opplevd noe lignende i sin levetid, ikke i nærheten. Kampen mellom SP og FRP er så uviktig, at jeg må bruke hele min forestillingskraft for å tenke meg noe mindre viktig. Og det endatil det i det ene partiet finnes politikere – endatil i Stortinget – så kunnskapsløse at de kan bruke verdenshistoriens blodigste slag som sammenligning med en flik av den politiske situasjonen i Norge i dag.

Det er så dumt. Jeg får vondt i hodet av det. Jeg kan ikke la være å skive om det. Jeg håper man kan se tilbake på uttalelsen til Borten Moe, med samme distanserte smil, som man i dag ser tilbake på uttalelsen til fjotten i travselskapet. Jeg håper det går nye 20 til 30 år før noen uttaler noe så bortenfor alle grenser dumt offentlig. Og jeg håper det aldri mer vil komme fra en stortingspolitiker.