Skitur i tåkeheimen

I dag var det skitur igjen. Jeg og min kamerat reiste ut i kjent stil, litt for sent, slik at vi til slutt måtte løpe til bussen og strekke ut hånden for å stoppe den, min kamerat hadde ikke engang fått spist frokost. Sånn er det alltid, for det første er jeg for sent, for det andre er han det også. Bussen går halv tolv, jeg skal være hos ham elleve, rekker det aldri, og han er heller aldri klar da jeg kommer.

Denne gangen ble bussen også forsinket oppover mot Kvamskogen, som er stedet vi alltid reiser til når vi skal på skitur. Det hadde vært bilulykke på Arna, og vi stod lenge og ventet, før vi tok gamleveien i stedet for.

Vi skulle prøve en ny rute denne gangen, og gikk for første gang av før Furedalen. Tidligere har vi alltid gått av ved NAF-hytten, gått opp til trekket, videre oppover til Mødalen og Såta, og så som regel runden rundt til venstre, eller i spesielt finvær og god tid, opp til høyre og helt til Tveitakvitingen til og med en gang. Vi har aldri hatt noe særlig med kart eller slikt, og har bare gått der det har virket mulig, så vi har virret rundt der oppe også. Denne gangen hadde jeg fått en ny rute av en kollega, og gikk av på andre stopp etter tunnelen rett etter Eikedalen.

Jaja, helt sikre på om vi hadde gått av riktig kunne vi ikke være, «etter siste tunnel» var vår instruksjon, og vi kunne selvfølgelig ikke være sikre på om dette var den siste tunnelen. Heller ikke kunne vi helt vite om dette var to stopper etter tunnelen, det kunne være flere, eller færre. Og det var riktignok en parkeringsplass, som det skulle være, men parkeringsplasser var det flere av, og om det var denne det gjaldt, var helt i det uvisse.

Nåvel, det var klisterføre, og vi smurte med klister, og vi gav oss innover i hytteheimen inntil vi fant en løype å gå. Den var kanskje litt vel sivilisert etter vår smak, det ble mye hytter i starten, og lite høyfjell siden, så det er ikke sikkert denne ruten blir en vane for oss. Jeg syntes ruten var fin som en avveksling, min kamerat var ikke enig engang i det.

Klistersmurning
Klistersmurning

Etter hvert kom vi oss bort til den vanlige sløyfen vår, litt bortenfor Negerlandsbyen, eller Mødalen, litt ovenfor, var det. Vi har jo tidligere sett folk renne ned her, nå vet vi hvor de kommer fra. Og jeg skjønner ikke hva min kamerat kan ha hatt i mot det nedrennet, det var jo gøy, det.

Men vi hadde problem med at vi hadde kommet kortere på lenger tid. Bussen hadde vært forsinket, vi hadde nølt litt med å finne riktig vei, og klokken var allerede utpå ettermiddagen da vi skulle ta avgjørelsen om vi skulle opp til Såta, eller renne ned igjen. Til det første hører at det begynte å bli sent og kaldt, og at det var tykk tåke der oppe, til det andre at er slapt å snu. Min kamerat var helt klar, vi skal opp.

Så vi gikk opp. Alle som har vært der vet jo det er fryktelig bratt oppover, nordmenn er født med ski på beina og er klar til å utfordre tyndgekraften, folk med høydeskrekk kan få høydeskrekk for å ramle ned, men ved å gå frem og tilbake på skrå kommer man opp etter hvert, og ned ramler man aldri. Der oppe var det så tykk tåke at sikten var bare et par meter. Det var så ille, at når vi var på toppen, så så vi ingen forskjeller fra når vi hadde gått oppover det lille dalstrekket, det var ingen forskjell mellom store åpne fjellplatået, og lille, smale dalpassasjen. Min kamerat hadde også en aldri så liten pustepause før vi skulle fortsette, og i denne pustepausen ble vi til og med i tvil om retningen. Ganske pussig. Uten sikt blir man hjelpeløs, og med oss skjedde det så fort at man skulle trodd det var en spøk.

Vi hadde heller ikke med kart eller kompass eller noe sånt. Så vi bestemte oss for å snu i tide, det ville være i overkant dristig å prøve runden når vi ikke så noen ting. Vi vet jo at det lille ekstrafjellet eller forhøyninggen vi skal opp lenger nede, der er det stort sett bare et sted man kommer seg opp, bommer vi på det, er vi ille ute. Så vi snudde.

Vi rant ned igjen. Selv det viste seg å være vanskelig nok. Siden det skrånet nedover kunne vi være rimelig sikre på at vi var i rett nedrenn, og var vi det, så ville det være umulig å komme feil, vi ville ha fjell på begge sider, men vi mistet likevel sporet, og kom henholdsvis for høyt (han) og for lavt (jeg). Men til slutt kunne jeg fra lavlandet skimte noen bjørketrær, da måtte vi være riktig, og det manglet bare nedrennet fra Såta. Jeg kom først helt feil ut, og farlig høyt oppi fjellsiden, men jeg snudde, og kom i et fin nedrenn, der den morkne snøen gav god brems og godt tak for ploging frem og tilbake på skrå ned bratten.

I tåkeheimen ned fra Såta, Kvamskogen

I tåkeheimen ned fra Såta, Kvamskogen

Dermed var vi i full sikkerhet og med alt i orden. Det var tid for middag. Den stod jeg for, wienerpølser fra Gilde, pølsebrød, ketschup og sennep. Det tok sin tid å få kok på apparatet, men når det først var gjort, smakte pølsene riktig godt. Jeg var intet mindre enn sulten.

Som vanlig etter middagen er vi iskalde. Denne turen var litt dum, for det var varmegrader og mildt i starten, slik at vi fikk svettet ut klærne, og ble kalde når vi stoppet opp og stod i ro. Det hadde sågar begynt å regne litt.

Det er ren rutine. Når vi kommer i gang igjen, kommer også varmen, og ned fra Mødalen er det jo rene sjarmøretappen. Det er akkurat passe bratt for meg, det er bare å renne ned.

Vi var nede kvart over sju, bussen gikk litt før sju, mente vi å huske. Og han mente også at det var en god stund til neste buss. Vi hadde ikke sjekket dette opp. Og på NAF-hytten henger ikke ruter. Vi fikk spurt en fyr som gikk der, fem over halv elleve gikk bussen fra Nordheimssund, ti på elleve ville den være her i Furedalen. Gode tre og en halv timer til.

Nåja, vi var raskt enige om at det var ingen del av turen vi kunne kuttet ned på. Skulle vi liksom droppet noen av pølsene? Skulle vi liksom latt være å gå opp til toppen? Vi gikk jo heller ikke med klokke, hvem går vel på tur med klokke? Jeg hadde ikke engang med klokke. Jeg har klokke på fotoapparatet, men den viste det seg at jeg ikke hadde fått stilt siden jeg var tvers over Russland i sommer, og det var helt umulig å vite hvilken tidssone klokken på kameraet gjaldt. Min kamerat hadde med mobilen, men ingen går jo på tur med mobil, mobilen var av.

Så vi kom et kvarter for seint, og måtte vente tre og en halv time. Vi fant en ulåst dør i NAF-hytten, og kunne gå inn i en liten gang å sitte, ellers ville det blitt lovlig kaldt. Der spiste vi appelsin, sjokolade, resten av nisten, og pratet til bussen kom. 2400 var jeg hjemme. Søvnig trøtt som alltid etter slike turer. Den var som alltid helt riktig. Er man på tur, skal turen være hovedsaken, og når man skal hjem, skal være noe som kommer senere. Skisesongen varer for oss frem til påske, så forhåpentligvis rekker vi enda en tur eller to til. De kan gjerne være maken til denne.

En velfortjent appelsin til slutt

En velfortjent appelsin til slutt