Varm dag i sentrum (- og ikke på stranden)

Det er kommet en liten varmebølge til Kiev igjen. Om dagene er det rundt 30 grader, om nettene rundt 20. Begge deler er i varmeste laget for meg, og det kan også bli noen litt urolige netter. Jeg har en teori at det delvis skyldes vi ikke får drukket nok, særlig Irina, slik at hun våkner og er tørst. I tillegg til varmen. Natt til i dag sov vi i alle fall alle sammen dårlig. Jeg var ikke ute av huset for trening før klokken sju, og da jeg kom tilbake i titden og fikk spist frokost, så hadde jeg god lyst til å sove litt etterpå.

Sånn gikk formiddagen, og vel så det. Jeg våknet jo etter hvert, og ble som vanlig utålmodig, men det var uvanlig seigt å få gjengen ut. Klokken var henimot to, før jeg endelig fikk på Irina noen klær å gå ut i, og så kunne hun og jeg gå ut. Olia skulle komme når hun bare fikk pakket sammen sakene våre, og gjort seg selv klar. Planen var enkel: Buss 118 – over til stranden.

I mitt hode hadde jeg videre planer om buss 49, buss 108, prøve ut et nytt sted, jeg hadde til og med sjekket kart og nett, men det skulle alt sammen være til liten nytte. Vi kom oss ikke ombord på 118 engang.

Det skyldtes en liten bagatell. Irina ble etter en stund utålmodig av å sitte på busstoppet, hun begynte å rusle rundt, og smatt etter hvert inn på et apotek. Der så hun på noen gummileker, hvorav jeg kjøpte den ene, en delfin i en redningsbøye. Jeg stusset litt over prisen, 90 griven, eller 30 kroner, men tenkte ikke mer over det, og betalte. Olia, derimot, syntes ikke det var noen pris å betale for en slik billig plastleke, og gikk inn på apoteket for å få den byttet, pengene tilbake. I Norge ville det vært en formalitet, varen var nettopp kjøpt, selvfølgelig ubrukt, det ville bare vært å annulere kjøpet. Her ble det bråk og spetakkel.

Mens det stod på, kom bussen vår, 118, og jeg ville selvfølgelig mye heller gå ombord på den, og reise til stranden, enn å krangle om de tretti kronene. For Olia var det uaktuelt. Hun hadde ikke fått byttet leken, så nå gikk hun for å ordne et eller annet i en fortauskiosk, om hun hadde planer om å kjøpe en av de tilsvarende, billige plastlekene der, eller hva hun hadde, og før hun hadde gjort det, kunne hun ikke ta noen buss. Irina gråt over bråket og over leken, og det var i det hele tatt bare tull alt sammen.

Det endte med at leken ble byttet, bussen var gått, og alle var gretne, sinte og irriterte. Bare tull, fra ende til anden. Neste buss 118 pleier å gå om tjue minutter, har jeg i hodet, men jeg vet ikke, og alt pleier være litt uregelmessig, her nede. Det skyet aldri så lite grann til, og Olia fikk overtalt oss til heller å reise til byen, til sentrum, og droppe stranden denne dagen. Det gjorde vi i metro, noe Irina liker godt.

Det tok lang tid å overvinne ergrelsen. Et tema for meg og denne bloggen er at alt er et eventyr, man må hoppe på muligheter, benytte seg av sjanser, prøve ut nye ting. Om den ene tingen ikke går, så går sikkert den andre, man må ha det kjekt der man er, og med det man gjør. Opp mot tretti grader i sentrum av Kiev, og med Irina på skuldrene, så var det ikke fritt for at disse ordene i meg ble mer ord enn virkelighet. Vi skulle heller vært på stranden.

Slik gikk det altså ikke. Metroen tok vi til Zoloty vorota, derfra gikk vi bort til området Olia liker så godt, det som går opp fra veien mellom stasjonen og polyklinisk institutt. Der satset vi på å finne en lekepark vi husket fra i fjor, men ikke hadde klart å finne igjen i år. Årsaken til det, var at vi husket den som større og bedre enn den var. Nå som vi fant den, skjønte vi at vi hadde funnet den før også. Da hadde vi gått forbi den, fordi den ikke var  «som vi husket den».

Irina fikk i alle fall disset litt, og hoppet litt på trampoline. Det liker hun godt. Deretter fikk vi spist lunsj på det vi kaller terrasserestauranten, jeg tror den er persisk eller noe sånt, det er i alle fall orientalske motiver. Jeg husker ikke hva den heter, men det er en av de virkelig bedre, og den serverer businesslunsj itl 82 griven. Der er det jo alltid kjekt å spise, og med et par ufiltrerte øl, som det heter her nede, så er det klart humøret tar seg opp.

Etter det var det å spasere rundt, i det Olia kaller «romantisk tur». Sånne turer går på kryss og tvers i gater hun har minner fra. Hun gjør sitt beste for at det skal være kjekt for oss også, er blid og fornøyd, snakker hele tiden, og kjøper kaffe og godt til Irina og meg. Men hele tiden er det hos meg denne krypende følelsene, at det hadde nok vært kjekkere om vi bare hadde satt oss på buss nummer 118, om jeg aldri hadde kjøpt denne leken…

Jeg har lyst å få Irina til lekeplass, og foreslår etter hvert den oppe med taubanen, den latterlig lave taubanen, den bak den blå kirken. Olia er med på det, men veien vi går, går langt, langt nord for dette. Da jeg endelig, på ny foreslår noe lignende, nå også med muligheter for at Irina og jeg kan komme oss til stranden, med buss 115, en rask dukkert, så er vi langt unna, og Olia vil i buss. Det vil ikke jeg, så vi går på.

Og så finner vi det nye stedet som gjør også denne dagen til et eventyr, sånn at vi egentlig får reparert problemene som har vært. I alle fall for Irina, og det er det viktigste.

Det er Olia som finner en slags port, en åpning under de massive og karakteristiske bygningene. På andre siden er vi på høyden, de samme høydene som leder helt bort til Petsjersk, høydene langs elven. Utsikten er som alltid fantastisk, med elven og slettelandet på andre siden, og vi får tatt noen flotte bilder. Det er også koselig å gå, der oppe på promenaden, selv om både Irina og jeg helst har lyst til bare å gå rett ned vollen.

Vi har aldri vært her før, aldri akkurat her. Alltid når vi har hatt sjansen, har vi gått ned Andrevskij spusk, som regel kommer vi fra bysiden. Kommer vi fra andre siden, kommer vi i buss, og får ikke med oss denne muligheten. De har satt opp noen uvanlige lekeplasser, skulpturer i mosaikk. De er morsomme å klatre på og utforske, og Irina kaster seg inn i leken. Det er flere slike lekeplasser. Og det er rikelig med utsalg av kaffe og is, rikelig med utvalg. Det er lett for Olia å være mor, og gjøre mann og barn fornøyd med å kjøpe de riktige tingene.

Så er det en kar som lager store såpebobler. Det er mega for Irina, megagiga. Med is i hånden og isrester på haken og i ansiktet bobler hun rent over av glede og Irina. Hun må hoppe, hyle, hun løper helt vilt etter alle såpeboblene for å sprekke dem. – Den er min, den er min! roper hun, selv om det er andre og større barn der, og hun på ingen måte har rett til å gjøre krav på noen av dem. Han her som stod bak boblene, var mer snakkesalig enn han i Park Sjevtsjenko, han er taus, han her ledsaget med snakking og underholdning, og hadde også mer kontroll. Irina sjarmerte alle, selvfølgelig. Selv for barn er det sjelden å se noen som viser så intens glede, det bare spruter ut av henne.

Den samme gleden gjør det svært, svært vanskelig å få henne videre. Olia er ukrainsk, utålmodig, hun vil bare si nå er det nok, og så ta med seg barnet og gå. Jeg er norsk, endeløst tålmodig, så lenge barnet har det kjekt med noe som er bra, er det ingenting som er viktigere å gå til for meg. I det lengste vil jeg ha barnet med frivillig. Så her blir det litt manøvrering med Olia, som vil gå, og Irina som vil bli. Her er det en del lirking og ordning for å få det til.

Og hele tiden treffer Irina nye barn, og gamle barn. Et par hun var sammen med om såpeboblende, dukker opp, igjen og igjen. Irina gjør svært mye for å få kontakt, hun kan sikkert bli for intens, men det er jo også veldig sjarmerende og koselig hvordan hun stikker ansiktet opp i den andres, og smiler sitt aller bredeste smil. Det er jo ingenting vondt, her, hun vil liksom bare ha de andre barna med i gleden, selv om disse barna kanskje er på vei et sted, og de voksne gjerne vil ha dem dit. Noen lurer sikkert også litt på hva som foregår, når Irina har løpt 30-40 meter foran oss, og forsøker å ta kommandoen i en fremmed familie. Hun er jo ikke tre år, ennå.

Så er det ned Andrevskij spusk, der de nå er i ferd med å stenge ned bodene og butikkene. Irina er villig med, løper rundt, vil kjøpe matrusjkaer, vil se og være med! Barna fra såpeboblene dukker pussig opp her også, Irina hilser på, vi tusler oss ned.

Der, i enden av nedstigningen og øvre kant av Kontraktova, er det en fontene. Der kan Irina klatre opp, løpe rundt og leke. Nå er det lettere for Olia, som kan sette seg ned på en benk, med et nettbrett og tekster. Jeg kan gå rundt og fotografere, og repetere gloser. Fortsatt vil Irina ha kontakt med alle barn. Hun kan legge seg ned på kanten av fontenen, og om hun strekker seg helt ut, nå ned til vannet. Der plasker hun litt, så det kanskje skvetter litt på en noen år eldre jente. Til slutt skvetter hun tilbake, så Irina blir helt klissvåt. Det var nok litt i overkant av hva denne jenta hadde tenkt, for hun er etterpå i ferd med å forklare noe veldig for Irina. Jeg gjetter på at det er forklaringen på hvorfor hun ble skvettet på, at hun hadde skvettet selv. Det kan godt hende dette går over hodet på Irina, hun må jo høre ordene først, før hun kan begynne å skjønne dem. I alle fall er det ingen gråt, ingen anklager og ingen problemer fra Irinas side. Hun er bare kliss våt, i ansiktet, håret og på klærne.

I varmen tørker det raskt.

Til slutt kommer en nesten vakker episode med en enslige gategitarist, Irina og to fylliker. Irina løper med et par andre barn, da en kar stiller seg opp med gitar og mikrofon og en liten høytaler. Han håper å dra inn litt etterlengtede penger på å spille litt. Irina er den eneste som følger med. De andre barna løper av gårde, Irina blir stående og se. Jeg filmer hele scenen grundig. I kveldssolen er også Kontraktova plosjad vakker, og det er jo noe eget med denne artisten som tydelig har lagt litt ned i gitarspilling og synging, men som ikke oppnår større oppmerksomhet enn fra ei snart tre år gammel jente. Hun blir stående hele sangen, og også den neste.

To fylliker sitter i gresset. Det er fyllikere i ordets rette forstand, tydelig alkoholisert, ikke vet jeg om de har noe sted å gå til i  kveld, eller noe å våkne til i morgen. De ligger i gresset, med en tom plastflaske foran seg. Neppe har de penger til å kjøpe seg noe mer, og ikke vet jeg hvor de får penger fra i livet. Nå får de seg imidlertid litt glede, med denne seriøse gateartisten som med lukkede øyne og stort alvor synger sangene sine, og lille Irina som står og ser på ham. De gynger med armene sånn man gjør på konsert, rester fra et liv de kanskje levde tidligere.

Irina setter seg i gresset hun også, litt foran. De smiler nå, og er veldig glade, ler. Det er ikke noe overdrevet med dem, ikke noe påtrengende, litt sånn at de bare hiver seg på stemningen med Irina. Irina lærer også litt fra dem, hvordan man skal gjøre. Når en sang er slutt, klapper hun i hendene, slik de to fyllikene gjør, vennlig og oppmuntrende. Den ene fylliken, Olia tror han er blind, roper til artisten at han har fått seg en stor fan, og peker smilende på Irina. Han sier mer også, hyller ham. Artisten er kledelig seriøs, og mister ikke konsentrasjonen. Han går i gang med neste sang, på samme vis.

Lenger unna, er et band som spiller gamle slagere, med samme mål. Wicked game, hører jeg, i en sånn merkelig utgave det blir når de som synger, ikke kan helt engelsk. Gitaristen vår synger sanger som kanskje er kjente her, men som er ukjente for meg. For alt jeg vet, kan han ha laget dem selv. I Norge hadde man sikkert klart å finne en scene til ham. Men om han hadde klart å leve av musikken, er et annet spørsmål. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende her.

Artisten og de to fyllikene blir værende i denne situasjonen. Irina, Olia og jeg reiser videre når buss 62 kommer. Det er et godt bilde på hele situasjonen. Vi er bare på besøk, vi kan reise vekk, problemene som er her nede, gjelder ikke for oss.

På bussen også er Irina ellevill. Det er helt tydelig at hun har hatt en super dag, og hun fyker ennå avgårde på isen, såpeboblende og alt det andre, så mange inntrykk! En eldre dame, godt oppe i 70- og kanskje 80-årene, lar seg sjarmere. Hun veksler mellom å ta solbrillene av og på, åpne og stenge for verden. Vi sitter rett overfor henne. Med ordet trampoline, batut, avslører jeg at jeg ikke er russisk. Irina har sagt dette ordet riktig fra første stund, jeg får det bare ikke på plass, – badut, sier jeg. – Er De fra Hviterussland? spør damen, med høflighetsformen som er selvsagt her nede.

Jeg kunne skrevet mye mer om bussturen også. Om hvordan Irina fikk med seg at det er marsjrut 62, rute sekstito, og at det er avtobus nasj, vår buss. Da vi kjører forbi Marinskji park, vet hun det er Marinskij park, og sier det. Og så hyler hun av glede, så høyt at det blir pinlig for oss voksne foreldre. Det er jo helt tydelig at hun gjør det av glede, hun stråler av glede, og da vi sier dette må hun holde opp med, gjør hun det liksom videre for å erte oss. Helt sånn som sin far, og sin avdøde norske bestefar som aldri fikk sett henne.

Utenfor leiligheten er det som vanlig for Irina en ekstra sjarmøretappe, sammen med Tasia, Mike og babusjka og de andre barna. Veldig koselig har Irina særlig fått med seg en Vanja, Ivan, hun sier alltid navnet hans når vi snakker om denne lekeparken. Han er på alder med Tasia, men også jeg har lagt merke til ham som en veldig hyggelig gutt som er rolig og ordner opp.

Olia og jeg, derimot, får noen minutter fri, da vi kan gå opp og være inne, mens babusjka sitter på en benk på lekeplassen og har kontrollen. Disse minuttene blir imidlertid korte, da Irina ganske straks løper av gårde så de ikke kan finne henne, og Olia går ned for å hente henne. Helt i hundre.

Så vi kom oss ikke til stranden, ingen vet hvilke eventyr som hadde ventet oss der. Men dagen hadde en ordentlig sluttspurt, som gjør den minneverdig allikevel.

Og for Irina, gikk den i overdrive. Hun er fantastisk, og har det fantastisk her nede.

Tre opplevelser i Kiev

En litt litterær post denne dagen, om tre opplevelser jeg hadde i Kiev i dag. Det er stort sett kjente russisk/ukrainske motiv, slikt du kan oppleve her, men ikke så mange andre steder.

Veps i juicen

Denne tar oss først tilbake til sommeren 2005. Det var andre året jeg reiste til Russland, jeg reiste til Moskva, for å lære russisk. Etterpå tok jeg av alle ting en nattbuss, Marsjrutka, til Volgograd (tidligere Stalingrad), og derfra i elvecruise langs Volga til Astrakhan. Det kan virkelig kalles å kaste seg ut i det. Jeg kunne to måneder russisk, dette året og året før, jeg var ikke i nærheten av å kunne uttrykke noe avansert, og skjønte veldig lite når vanlige russere snakket vanlig russisk. Men jeg reiste nå allikevel, til et område ingen snakket engelsk, og klamret meg til guideboken min. Det var en opplevelse, jeg angrer ikke i det hele tatt.

I Volgograd satt jeg på en kafé. Om det var lunsj eller frokost husker jeg ikke, jeg husker det var en utekafe. På nabobordet snakket de engelsk. Det viste seg å være en amerikaner, som hadde reist til Volgograd for å sjekke opp russiske jenter. Jeg kunne høre han løy, selv uten å kjenne ham eller noe i hans historie, var det så opplagt usant det han sa, at man ikke trengte ytterligere kjennskap til ham og hans historie. For eksempel sa han at han hadde ført alle hjemme bak lyset, de tror han er på «ferie», eller hva det var de trodde han var på. Uansett skjønte de ingenting av at han var her for å sjekke jenter, trolig som han hadde funnet via et byrå eller noe slikt. Jeg tenkte det var noe dypt, dypt urettferdig og motbydelig i verden, som gjorde at denne sleske amerikaneren var i posisjon til å kunne skaffe seg denne nydelige, russiske damen.

Ved et tidspunkt fløy en veps ned i drinken hans. Det var en flott drink han hadde kjøpt til dem begge. Han var for nydusjet og pen i tøyet. Han var for alt-i-orden. – I won’t drink that, sa han, og satte drinken vekk. Pengestinne idioten. Det var rett og slett en personlig glede for meg, da de skilte lag, og damen verken var interessert i videre kontakt eller mailadresse eller noe som helst. Så finnes det litt rettferdighet i verden allikevel. Den er ikke så motbydelig som man av og til vil tro.

I dag ramlet en veps ned i mitt glass eplejuice. Jeg satt på en slags kafé ved Klovskaja metrostopp, det var her jeg nesten hver dag spiste frokost den vinterferien jeg traff Olia for første gang. Nå hadde jeg lyst til å spise her igjen. Den var ikke i det hele tatt som minnene. Men alright, jeg fikk mine to hatsjapuri, min te og min eplejuice, til 62 hryvnaer. Det var jo ganske koselig å sitte på en fortausrestaurant i Kiev å spise frokost, det har jeg ikke gjort så ofte. Jeg benyttet anledningen til å lese en tidlig tekst av Tsjekhov, hadde med miniPaden og stor russisk-norsk ordbok.

Så havner altså denne vepsen i glasset mitt. Jeg er full av symbolsk tenking, hva skal dette bety? Tanken på det ulike paret i Volgograd dukker straks opp. Olia er ikke med, og jeg har selvsagt ingen annen dame å sjekke opp. Jeg er alene. Vepsen ligger der og kaver. Jeg har spist opp maten. Jeg har – kort – tenkt å be om en ny juice, siden det er en veps i denne. For noe tull. Jeg har sett en professor spise en hel veps levende, det er ingenting farlig i den. Jeg tar med glasset, vepsen og skjeen til teen, og går et stykke unna, så vepsen ikke skal styrte rasende og groggy til angrep på de andre gjestene – eller meg – og vipper vepsen ut med teskjeen. Så går jeg tilbake til bordet, og fullfører frokosten og Tsjekhovnovellen. Juicen drikker jeg selvfølgelig opp. Jeg er ingen dum amerikaner.
Gråtende mann i telefonen

I dag skulle jeg som vanlig gå til Hydropark for å gjennomføre det lille treningsprogrammet mitt. Halvautistisk som jeg er, lager jeg reglene på forhånd. Det skal være fem ganger i uken, trehundre, firehundre og femhundre repetisjoner, stigende de tre ukene vi er her (før vi reiser til Krim). Denne dagen kom jeg sent ut, og hele veien til parken tenkte jeg at jeg kanskje bare skulle snu. Det var sent, og jeg var sliten. Jeg trener jo bare for gøy, og det er veldig typisk at jeg går altfor hardt ut, og gjennomfører et program som gjør at jeg må hvile i dagevis etterpå.

Men autismen vant. Det ville bli rot i programmet om jeg hoppet over denne dagen. Jeg hadde jo allerede latt være å trene mandag, da Olia og jeg gikk ned Andrejevski spusk, og onsdag, da Dennis med familie kom fra New York. Det var ingen sjanse for å ta igjen, om jeg hoppet over i dag.

Så jeg gikk inn i Hydropark, over broen til treningsanlegget. Der la jeg merke til en ung mann som krampegråt i mobiltelefonen. Krampegråt er et for sterkt ord, det var ikke det han gjorde, men gråt er igjen for mildt. Det var sterkere enn litt snufsing, det var hulking, som Olia pleier å kalle det, antageligvis fordi hun oversetter med et russisk ord som passer bedre og brukes oftere enn vårt «å hulke». Uansett, denne unge mannen var forvridd av gråt.

– Eto prosto Pi… gråt han høyt i telefonen, og enhver russiskkyndig vil vite hva ord han fylte ut med. Det er et ord jeg ikke får lov til å si av Olia, men som hun bruker når hun er aller mest sint og fortvilet. På YouTube er klipp fra Russland fylt med dette ordet, og tilsvarende ord. – Det er bare… vil det bli oversatt til norsk. Jeg er ikke så vel bevandret i russisk banning, at jeg vet hvilket norsk tabuord som ville passet i stedet. Min språkfølelse sier det har noe «alt er slutt» over seg, det er en ende på ting, ikke mer å diskutere. Men jeg vet ikke, det passer bare slik de gangene jeg hører ordet. Vårt «for J…» er ikke helt det samme, føler jeg, uten å vite.

Så hva var det denne mannen gråt for? Det er sjelden unge menn gråter, og så åpenlyst. Han stod i en rød kortbukse, og ingenting annet, utenom sko, kanskje. Bar overkropp. Ung, lys, pen, sterk mann. Hadde damen gått fra ham? Man gråter ikke på den måten da. Og hvem skulle han i så fall snakke i telefonen med? Jeg tenkte det måtte være kjæresten sin han gråt for, hvem andre skulle vel en mann kunne blotte seg slik for? Vi har ikke venninner, og overfor våre venner gråter vi bare ikke.

Det var så jeg var fristet til å spørre hva som var på ferde, da telefonsamtalen var ferdig. Ansiktet uttrykte en fortvilelse som bare kan oppnås når det ikke er antydning til vei ut. Det var enden på verden, alt håp ute, det russiske banneordet, bare det.

Fyllik i elven

Da jeg var ferdig med å trene var klokken halv ti. Det hastet med å komme seg hjem. Familien blir bekymret for meg, når jeg er ute etter det er blitt mørkt, og ikke har sagt klart i fra hva jeg er på og hvor lenge jeg blir. Jeg bør ikke være ute lenger enn til ti, når jeg bare har vært i Hydropark.

Så jeg legger ut, men blir nysgjerrig på en menneskemengde som står på den provisoriske broen over Dnjepr, og flirer av et eller annet de står og ser på. Jeg går selv bort, og ser en mann stå og kave i elven. Han er så full, at han klarer knapt ta et skritt uten å ramle. Han har ingen sjanse til å beregne hvordan han skal fordele musklene, når det er en elv med vann han skal ta skrittene sine i.

Ganske snart blir han sint på elven, og gir seg til å slåss med den. Han dundrer til den med knyttneven, og står poserende oppstilt før han gjør det, som er han med i en tøff karatefilm. Men slaget skal ikke være særlig avansert, før han mister balansen på grunn av det, og ramler i elven på ny.

Over skuldrene har han et håndkle, som naturligvis blir kliss vått. Også dette bruker han til å slå elven med. Med et veldig svingslag sneier håndkleet over elven, og fortsetter, til det smikker han på ryggen. Folket på broen ler veldig.

Er han i elven oppmerksom på at han blir iakttatt? Jeg har sett fulle ukrainere (og russere) før. De er hjelpeløse i elven. Jeg har hørt snakk om, men vil ikke gå offentlig god for det, at det hvert år er et problem at fulle russere vil svømme i elvene, og så forsvinner de. De jeg har sett, har vært så hinsides, at de knapt har registrert de har vært iakttatt. Ofte har de ikke vært det heller, eller folk har ikke brydd seg. Dette er første gang jeg opplever at folk ser på det som underholdning.

Og det er virkelig underholdende. Om han spiller på litt ekstra, det vet jeg ikke, men stup full er han. Det er fristende å filme, mange gjør det. Slike klipp blir populære på Youtube. Er det dette han drømmer om?

Nå har han i hvert fall kommet seg med i en blogg.