Da Richard Feynman og Knut Hamsun ble erklært gale

Den amerikanske fysikeren Richard Feynman er mer kjent for sin personlighet enn for sine resultater i fysikk. Han gjør seg gjeldende i den avanserte partikkelfysikken som ble utviklet etter andre verdenskrig. Jeg har et årsstudium i fysikk fra universitetet i Bergen, men kom aldri så langt at vi fikk begynne på Feynmans kvanteelektrodynamikk. Det er en modell for hvordan elektroner, positroner og fotoner vil reagere på hverandre i kollisjoner. Han hadde et briljant hode, som kunne se for seg hvor hen de ulike partiklene ville gå, men det var andre som måtte beskrive bevegelsene matematisk. Med disse delte Feynman nobelprisen i fysikk i 1965. Modellene Feynman bidro med kalles i dag Feynman-diagrammer, og gir et nydelig, forenklet bilde av de kompliserte vekselvirkningene de beskriver. Feynman er også kjent for hans rolle i etterforskningskommisjonen etter Challengerulykken. Det var han som direkte på TV demonstrerte hvordan en plastdel i raketten stivnet i kulde, slik at den ikke hadde de elastiske egenskapene som krevdes for å oppfylle sin funksjon. Det var også Feynman som insisterte på å få dette inn i etterforskningsrapporten, det som var årsaken til ulykken. I sitt hjemland, USA, er Feynman også kjent fra flere bøker og TV-programmer, om fysikk og de andre eventyrene han var med på i sitt liv. Et sitat så kjent at det kanskje er usant er at det ble sagt om ham at han var klodens mest intelligente mann, hvorpå hans mor skal ha sagt noe sånt som: «Gud hjelpe og bevare oss».

Richard Feynman var ung student på 1930-tallets USA. Han fikk sin doktorgrad i fysikk ved berømte Princeton university i 1942, midt mens krigen raste i Europa. Feynman var jøde av fødsel, og hadde selvfølgelig fått med seg nazistenes ugjerninger mot jødene i Europa. Kanskje var dette noe av årsaken til at han takket ja til å være med på et strengt hemmelig prosjekt i Los Alamos, New Mexico. Feynman var leder av den menneskelige computergruppen, gruppen som foretok alle de kompliserte utregningene som måtte til for å konstruere og beregne virkningen av atombomben. Blomstrende kreativitet både hos Feynman og gruppen hans gjorde at de stadig fant måter å gjøre beregningene raskere på, slik at de fikk atombomben ferdig i tide til å avslutte krigen. Det hører med til historien at Feynman på denne tiden hadde en dødssyk kone, at hun døde i denne perioden, og at Feynman på grunn av dette og på grunn av bomben var dypt deprimert og dypt pessimistisk med tanke på verdens fremtidsutsikter. Når bomben finnes, hva er da vitsen med noe?

I den artige selvbiografien Surley you are joking, Mr. Feynman, forteller han om hvordan han som ung ble innkalt til å avtjene verneplikten i den amerikanske hæren. Før han eventuelt skulle inn i tjeneste måtte han bli erklært tjenestedyktig, og deriblant hørte det med en vurdering av hans sinnstilstand. Den vurderingen skulle bli gitt av en gruppe psykiatere etter et lite dybdeintervju. Feynman hadde gjennom hele livet dyp forakt for selvutnevnte autoriteter, og for alle vitenskaper som ikke var fysikk eller andre naturvitenskaper der det gikk an å veie og måle resultatene. Det var bare dette som var egentlig vitenskap, alt annet var kvasivitenskap og synsing. De selvhøytidelige psykiaterne som hadde skrevet og lest bøker om den menneskelige hjerne, men ikke hadde en eneste teori eller hypotese det var mulig å teste gjennom et skikkelig eksperiment, disse folkene greide ikke Feynman å ta alvorlig så mye som et øyeblikk.

Det er morsomt å lese hvordan psykiaterne spør Feynman om han har det bra i livet, og Feynman svarer «67», hvorpå psykiaterne blir temmelig forundret. – Alright, 72, sier så Feynman, og på spørsmål om hvorfor han skifter tall, svarer Feynman at «det er jo det samme for dere hva jeg sier». Han får også spørsmål om han hører stemmer, eller om han snakker med døde, og han svarer på det at han av og til snakker med sin døde kone. Fysikeren og skeptikeren Feynman tror selvfølgelig ikke et øyeblikk at levende mennesker er i stand til å snakke med døde, men han gjør det allikevel fordi han savner henne så fælt. Samtalen med Feynman tar mye lenger tid enn tilsvarende med de andre unge mennene på sesjon.

Enden på denne historien er at Feynman på grunn av sin sinnstilstand blir erklært tjenesteudyktig i den amerikanske hæren. Folkelig sagt blir han erklært gal. Feynman ler til å begynne med av episoden, men så kan han ikke leve med det, og skriver et brev til myndighetene, hvor han ber dem omgjøre beslutningen. Han er slett ikke sprø, han har tvert i mot en hjerne som fungerer bedre enn hos de fleste, og han vil gjerne slippe militærtjenesen av en mer skikkelig gunn enn denne som er så åpenbart usann. Jeg mener at det var fordi han skulle tiltre stillingen som professor ved universitetet i Cornell, men jeg har ikke boken hans her, og er ikke sikker på om jeg husker rett.

En annen person som ble erklært gal uten å være det er vår egen Knut Hamsun. Jeg er ikke sikker på hvor selvbiografisk hans Paa gjengrodde stier er, men boken inneholder i alle fall en aldeles nydelig beretning om hvordan Hamsun møter sine psykiatere som skal vurdere sinnstilstanden hans. Også Hamsun har dyp forakt for både psykiaterne og vitenskapen deres, men han har litt andre grunner til det enn de vi finner hos Feynman. Hamsun mener ikke at psykiatrien er en kvasivitenskap fordi de ikke leverer etterprøvbare eksperimenter. Hans mening er at hele prosjektet med vitenskaplig psykiatri er helt idiotisk.

Knut Hamsun mente at den menneskelige hjerne og de beslutninger den kommer med er langt mer komplisert enn at den lar seg redusere til tall og teorier. I mange av sine bøker har han nettopp dyrket det irrasjonelle, at mennesket rett som det er gjør valg stikk i strid med hva man skulle vente av det, enn si det skulle vente av seg selv. Det står så sterkt hos Hamsun, at man nesten kan påstå at mennesket bedre lar seg forklare med det irrasjonale, enn det rasjonale. Og om det ikke var så, var det i alle fall de irrasjonale sidene som var de interessante å utforske. Ingen var bedre i stand til å gjøre det enn kunstneren. Hamsuns store forbilde var russeren Fjodor Dostojevskij, som i følge Hamsun var i langt bedre stand til å levere riktige beskrivelser av den menneskelige psykologi enn noen utdannet psykolog eller psykiater. Som en riktig selvbevisst kunstner visste Hamsun enn få mennesker i verden kom nærmere å kopiere Dostojevskij enn ham selv, og han mente man ville lære mye mer om den menneskelige psyke ved å lese bøkene hans, enn å lese bøkene til alle disse psykiaterne.

Så hvordan i all verden kunne det ha seg at det var psykiaterne som skulle vurdere ham? Var det ikke nettopp ham som var den norske forfatteren som hadde satt psykologien høyest, og mestret den best? Det lyser forakt av svarene Hamsun lar jeg-personen gi psykiaterne i Paa gjengrodde stier. Min favoritt er svaret på spørsmålet: Hvorfor skal man ikke være sin kone utro? – Fordi hun kan gjøre gjengjeld.

Hva er det egentlig som gjør at noen mennesker kan definere andre som gale? Jeg skjønner veldig godt intelligente personer som svarer som man spør på fordummende spørsmål. Ikke tale om jeg ville gått med på at noen psykiater ville hatt bedre forutsetninger enn jeg til å uttale seg om moralske spørsmål utroskap, slik at han liksom skulle vurdere om mitt svar er riktig. Aldri i verden om jeg hadde svart noe i nærheten av skikkelig på personlige spørsmål i en samtale som dette. Jeg skjønner veldig godt forakten Hamsun og Feynman må ha følt. Jeg ville følt den samme, bare ikke så godt begrunnet som dem.

I Norge er det fremdeles slik at psykiatere vuderer en persons utilregnlighet i straffesaker. Jeg tror selvfølgelig ikke de bruker samme metoder som på 1940-tallet, psykiatrien og hjerneforskningen har kommet langt siden den gang. Det er likevel så uhyre kompliserte forhold som blir vurdert, og så uhyre alvorlige konklusjoner som blir gitt at min litterære skepsis ennå sitter godt i. Jeg mener at i spørsmålet om utilregnelighet, skulle man la den aller minste tvil komme den undersøkte til gode. Den skal bare erklæres mentalt syk, som det er komplett umulig å overbevise noen som helst normalt utstyrt mann eller kvinne om at er frisk. Det er en verre dom å bli dømt til sinnssykdom enn å bli dømt til fengsel, og dommen om utilregnelighet blir ikke gitt for å straffe. Den blir gitt for å frita for straffeansvar. Jeg mener dette i norsk straffelov ikke henger helt godt i hop.  Det er for lett å bli regnet som utilregnelig, med eller mot sin vilje, grensene for å være normal skulle holdes så vide som bare mulig. Så unngår man også morsomme tabber som at begavede menn som Feynman og Hamsun blir erklært gale av de ubegavede mennene som vurderte dem.

Partikler raskere enn lyset

Det ble før helgen meldt at det var påvist partikler som beveget seg raskere enn lyset i partikkelakseleratoren i Cern. I Norge fikk jeg høre nyheten presentert på NRK radio, som «Einstein har tatt feil», lyshastigheten er ikke et absolutt maksimum for partikler med masse. Riktignok tok journalistene forbehold etter denne kraftintroduksjonen. De forsikret om at forskerne ved Cern selv hadde undersøkt, igjen og igjen, om de hadde tatt feil, men at de til nå ikke hadde funnet noen feil, og derfor hadde våget seg til å publisere resultatene. Det var også – om jeg husker rett – en forsker fra universitetet i Oslo, som forklarte noen av problemene en sånn oppdagelse ville medføre, men som også åpnet for at resultatet kunne være riktig, og at forskere over hele verden nå skulle bruke tid på å etterprøve eksperimentene og diskutere resultatene.

I sensasjonelle oppdagelser som dette kan ikke forbeholdene bli sterke nok. Høyst sannsynlig er det en feil et eller annet sted, den vil til og med mest sannsynlig være plassert der bevisst. For banebrytende resultater er så fristende for middelmådige forskere, at de gjerne vil kunne jukse litt for å kunne sole seg litt i glansen av å være geni. Historien er fullere av eksempler på dette, enn på at virkelige genier kommer med virkelig banebrytende forskning. Av kaliberet det ville være å bryte lyshastigheten, er det oppe i divisjonen til selveste Newton og Einstein. Det vil radikalt måtte endre hele den moderne fysikken. Fundamentet til moderne fysikk hviler nettopp på at lyshastigheten er konstant, og at ingenting med masse kan bryte den.

Det var ganske riktig Albert Einstein som først slo dette fast som prinsipp. Til da hadde måten lyset beveget seg på vært et ganske stort problem. Man hadde kommet frem til at lys ganske sikkert var bølger, men hva var det som bølget og i hva? Et annet geni, James Clerk Maxwell, hadde funnet at det som bølget var elektromagnetiske felt. Og man slo seg til ro med at det fantes et stoff, kalt eteren, som det bølget i.

Men det var et par problemer. Lyset går raskt, og man allerede på slutten av 1800-tallet i gang med å finne farten ned til noen desimalers nøyaktighet. Det var bare det, at om lyset trengte en eter å bevege seg i, så ville det ha betydning hvilken retning det relativt beveget seg i. Ingen slik effekt var påvist. Alle målinger i alle system og på alle måter gav samme fart. Det var Einstein som løste problemet ved å gjøre det til et første prinsipp. Lysfarten er konstant og uforanderlig, i alle referansesystem og samme hvordan man måler. Alle andre formler må forandre seg etter det.

Det er dette som har noen konsekvenser vår fornuft har vanskelig for å fatte. Det betyr at når noe beveger seg opp mot lysets hastighet, må tiden gå saktere. Det velkjente eksempelet er en lysstråle som går opp i et speil og ned igjen i en togvogn som farer forbi i nesten lysets hastighet. Skal den som er inne i toget oppfatte lyset i dets riktige hastighet, så går det rett opp og ned innen en viss tid. For den som står utenfor vil det se ut som lyset går opp fra et sted, det treffer speilet litt lenger borte og komme ned igjen enda lenger borte. Det er ikke rett opp og rett ned igjen, det danner skrålinjene i en trekant, og lyset har altså beveget seg lenger enn for den som var i vognen. Skal lysfarten være konstant – og det skal den, det er prinsippet – så må man gjøre kompromiss annet sted for at den gamle veiformelen skal gjelde, strekning er lik vei ganger tid.

På lignende måte kan man argumentere for at lange gjenstander vil klumpe seg sammen, de vil se kortere ut, og med en litt annen argumentasjon vil man se at massen vil øke. Den må det, skal bevegelsesmengden være kostant, og energien være bevart. Fortsetter man å fore systemet med energi, vil energien ikke gå med til å øke farten, men til å øke massen.

Alle disse tingene er påvist teoretisk, og gjennom mange, mange eksperiment i partikkelakseleratorer rundt om i verden. Det vil virkelig ryste formlene om noe skulle bevege seg raskere enn lyset allikevel. Det er med enkel og sunn fornuft mye mer sannsynlig at det er noe feil i målingene. Det er små marginer, kan man trygt si. Partiklene skal ha kommet seg fra Sveits til Italia 60 nanosekunder raskere enn en lyspartikkel ville gjort det. Når lyset kommer seg syv og en halv gang rundt jorden på et sekund, er det klart det trengs nøyaktig måleutstyr for å få forskjellen riktig. Og nanosekund er tusendel av milliontedels sekund. Man skal med andre ord vite svært, svært nøyaktig når partikkelen oppstår i Sveits, farer av gårde, og treffer måleren i Italia. Selv om hypermoderne teknologi har oppnådd fantastiske resultater, er kanskje akkurat dette resultatet mer fantastisk enn riktig.

Endelig ferdig

Det er så jeg er fristet til å bruke utropstegn. I dag var det eksamen. Det har vært forferdelig travelt fra og med påsken, og etter at Olia reiste på søndag har jeg ikke gjort annet enn å lese hele denne uken. Og i dag kom utløsningen, eksamen ble avholdt, og nå er jeg endelig fri til å få ordnet det som bare har måttet ligge den siste tiden.

Eksamen i dag var muntlig om moderne fysikk. Det var ganske krevende pensum, med Einsteins relativitetsteori, Shcrödingers bølgeligning i kulekoordinater, og hvordan det forklarer kvantetallene og elektronets bevegelser i hydrogenatomet, og litt om grunnlaget for bevegelsen i tyngre atomer. I tillegg var det statistisk fysikk, begrenset til den klassiske fysikken, med Boltzmannfordelingen og Maxwells hastighetsfordeling, og til slutt om ledere, halvledere og isolatore, dioder og transistorer, litt om elektronets oppførsel i elektronikken.

I kjent stil fant jeg liten interesse i den matnyttige delen av pensum, kunnskap som kan brukes til noe skal man generelt være skeptisk til, da blir det med en gang rotete og urent, og for sleipe folk kan det lønne seg å fuske seg til kunnskap og gi inntrykk av at ting er viktigere enn de er. Da er det bedre med ærlig og redelig matematikk, skikkelig teoretisk, godt atskilt fra den alltid forstyrrende virkeligheten. Da er Einstein helt utmerket, med ham kan man holde et bilde i hodet der han sitter på trikken i Bern, og tenker ut hele den moderne fysikken. Det eneste holdepunktet man trenger til å utarbeide det hele er at lysfarten er konstant, og så må man være innstilt på å holde på det uansett hva vanvittige ting som måtte dukke opp. Det er meget vakkert, og fullt ut mulig for alle interesserte å kopiere, i hvert fall når man blir lempet over hindringer av andre som kjenner metodene fra før av. Jeg brukte mye tid på Einstein og relativitetsteorien hans denne gangen, av den generelt korte tiden jeg hadde å bruke. Spesielt brukte jeg mye tid på de to tilsynelatende paradoksene, hvordan løpe så raskt at man får en 10 meter lang stang på langs inn i en fem meter lang låve, mens bonden står og ser på og i rette øyeblikk smeller igjen døren, og det andre om hvordan man kan sende en eldre slektning på en lang, rask ferd ut i verdensrommet, og når han kommer tilbake igjen er det du som er eldst. Det virkelige problemet med det siste – teoretisk sett, praktiske forhold må selvfølgelig ikke blande seg inn her – er at man like godt kan tolke reisen fra slektningens synspunkt, og se det slik at det er jeg som fjerner meg lynraskt fra ham, mens han blir igjen, og når vi da treffes igjen skulle han være enda mye eldre enn meg enn han pleide å være. Det er et paradoks.

I stedet for Einstein trakk jeg Schrödinger, og direkte til sannsynlighetsfordelingen, den komplekskonjugerte, det midterste av fem kampitler, der det begynner å bli vrient, der min kunnskap om Schrödingerligningen begynner å fade ut. Men med sterke hint om fremgangsmåte greide jeg å sette opp det meste av hvordan det skulle være. Og at sensor og eksaminator var litt røffe med temavalget fra Schrödinger, kompenserte de med å kun ta det grunnleggende om ledere, halvledere og isolatorer. Dette er jo fullstendig matnyttig kunnskap, helt uinteressant, her var både om hvordan solceller og LED-skjermer virker, her var om transistorer, her var altfor mye praktisk og nyttig. Men i starten av kapittelet var teorien ennå ikke forlatt, og om hvordan elektronet går i valensbånd og ledningsbånd, om hvorrdan det er sperresjikt mellom for isolatorer, og at sperresjiktet er for lite til å holde båndene helt atskilt i halvledere, og hvordan man kan tilføye atomer for å gjøre halvledere enda mer ledete, alt det der gikk lett og greit som om jeg forklarte meg om en russisk roman.

Og så var det slutt, eksamen var unnagjort. Og siden har de gode nyhetene bare trillet inn, akkurat som det skal være. Neste store prosjekt er klart, det er kreativt, og det har fåt veldig god starthjelp. Bloggstoff blir det ikke før det blir mer konkret, før det for alvor er i gang. Ellers skal jeg begynne å lese aviser igjen, lese litt skjønnlitteratur, tenke på andre ting enn fysikk, cruise inn til sommerferien, det er ganske fabelaktig – og akkurat som livet mitt akkurat nå.

Til sist vil jeg si det var en artig eksamenssituasjon i dag. Vi var både sensor, eksaminator og jeg studenter på 90-tallet, der har vi livene våre, der skjedde tingene. Og nå var liksom fasiten her, hva var det blitt av oss, der satt vi. Det var en fin opplevelse, de kaotiske studentene fra den gang var nå alle unge menn i solid jobb.

Eksamen i PHYS625

Med Beethovens store sonate nummer 29 for hammerklavier på øret, den tragiske og enorme andresatsen, er det på Kristi himmelfartsdag tid for en liten oppsummering.

I går var det eksamen i fysikk, kurskode PHYS625, spesiallaget for oss som tok det, men det vil nok bli tilbudt også for vanlige studenter fremover. Det var et kurs i astronomi. Det er en gren av fysikken som virkelig har forandret seg siden jeg selv gikk på Sandnes videregående skole og leste litt fysikk både i skoletiden og på fritiden, helst på fritiden, for den fysikken var kjekkere. Det var om astronomi, og jeg leste det som var å få lånt på Sandnes bibliotek om galaksene og universet, om the Big Bang, om hvordan tyngre grunnstoff ble dannet i supernovaer, hva supernovaer er for noe, alt som populærvitenskapen hadde å tilby.

Siden den gang har fysikken gjort betydelige fremskritt. Fremskrittet i astronomien og kosmologien de siste 20 årene kan sammenlignes med det aller største, det var nå det skjedde, det meste av universet er blitt kartlagt og man vet forbløffende mye om hvert eneste synlige og usynlige himmellegeme. Samtidig er det også her de største spørsmålene fremdeles gjenstår, hvor det fremdeles er nok å ta tak i for fremtidens fysikere, det er kanskje naturlig at man må få en opplæring i emnet på Norges nest største universitet.

Man har også det faktum at emnet er temmelig underholdende. Det er fascinerende tall og sammenhenger som kommer ut, og det er vel nesten en naturlig undring hva stjernehimmelen over oss er for noe, mange skulle vel ha en naturlig nysgjerrighet for å finne ut mer om den.

Det har vært et travelt halvår for meg, så jeg kom sent i gang med studiene for fullt. De siste ukene har det derfor vært temmelig intenst. Fysisk institutt ved Bergen har denne vanen at de lar studentene ha med 5 sider hjelpeark til prøven, i tillegg til at vi får utdelt alle formlene. Å få utdelt alle formlene i dette kurset var kanskje litt i overkant, da læreboken nummerer hvert eneste ledd i en utledning frem til formelen, i tillegg til forskjellige måter å sette formelen opp på. På toppen nummerer de formelen på ny om den kommer igjen i et annet kapittel. Det var 12 sider formelark. Jeg brukte helt uforholdsmessig mye tid på å gjøre i stand disse hjelpearkene vi skulle ha i tillegg.

Det er ikke eksamen som jeg liker den. La gå at vi får formlene, men disse hjelpearkene gjør det litt tilfeldig om vi har skrevet ned akkurat den teksten vi får spørsmål. For eksempel tenkte jeg samme morgen som eksamen var, at kanskje ville vi få spørsmål om oppvarmings- og avkjølingsmekanismer i forskjellige slags gasskyer i det interstellare rom. Jeg visste det var fire av den ene, tre av den andre, og skrev disse ned på et papir. Jeg skrev det imidlertid ikke ned på hjelpearket, som jeg ikke hadde tatt utskrift av ennå. På eksamen fikk vi akkurat dette spørsmålet, hva er avkjølingsmekanismene, og jeg måtte til å rekonstruere hva jeg hadde skrevet ned på kladdearket mitt om morgenen. Det er en mye bedre måte å sjekke læring på, enn bare å sjekke om studenten har fått skrevet metoden ned på hjelpearket. Det fikk meg også til å tenke og resonnere, det fikk frem fysikken jeg kunne, mens om jeg hadde hatt det på hjelpearket, ville det vært mekanisk avskrift. Det var det ved et annet spørsmål – Hvordan måle avstander i universet? Det hadde jeg en spesiallaget tekstboks for på hjelpearket, et sammendrag av alt som stod i boken, det var bare å skrive rett av en gang til uten å produsere en tanke.

Jeg ser universitetet i Oslo har valgt en annen løsning for å hjelpe studentene. På deres eksamen i astronomi, stod det først en beroligende tekst, for sikkerhetsskyld med engelsk overskrift «Don’t panic!», med forsikringer om at eksamen var lett, selv om den hadde mye tekst. På hver eneste oppgave stod det opp til flere hint for løsningen. Hva er det som skjer med universitetene våre? Ønsker man ikke at studentene skal kunne noe lenger?

Nåvel, eksamen er unnagjort. Og de fire timene hastverksarbeid fra 0900 til 1300 i går gav ikke akkurat noen forløsning i forhold til alt arbeidet som var lagt ned i den. Som jeg sa til noen av medstudentene, jeg skulle gjerne vekslet inn noen av hjelpearkene for litt bedre tid. Vi gikk på Verftet etterpå, det var feiringen for at vi var ferdige med fysikkurset, men jeg var sliten og gikk tidlig hjem. I dag har jeg også vært litt redusert, faktisk.

Men fra i morgen og en uke frem er det fullt kjør på ny. Det er muntlig på torsdag, da i moderne fysikk.

Dette var gruppen som hadde den første eksamen i astronomisk fysikk ved universitetet i Bergen. Jeg har for en gangs skyld klart å holde meg litt skjult.

Olia og jeg leser og leser…

Vi har muret oss inne nå, Olia og jeg. Mine eksamener er første og andre eller tredje desember, i russisk, og 6. desember i fysikk. Det er tiden og veien.  Russisk skal jeg ha noenlunde kontroll på, og har for så vidt det, men jeg må lese tekstene vi legger opp, og jeg må gjøre de obligatoriske oversettelsene.Alt er tutsatt til nå. Fysikken er abstrakt og vanskelig, det er kvantefysikk og kosmologi, jeg strever med partiklenes bølgenatur, og med det som kjennere vet heter Schrödingerligningen.

Olia skal ha sin eksamen i R1 den 30. november. Det er fag fra den videregående skole, fag jeg kan undervise i, og jeg hjelper henne selvsagt om hun har noen problemer. Det største problemet er nok for henne å motivere seg til akkurat denne eksamen, hun har jo hatt stoffet før hemme i Ukraina, og hunskjønner ikk ehelt hvorfor hun må ta det en gang til for å komme inn på realfagsrettede studier i Norge. Men det ser det altså ut til at hun må.

Olia har i det siste hatt det mer travelt med andre ting enn med lesingen. Hun har nesten hver dag jobbet i barnehage, samtidig som hun har slitt litt med en sykdom som ikke helt har villet gi seg. Til slutt var hun så dårlig at hun ble sendt hjem igjen, personen hun skulle vikariere for kunne umulig være så syk som Olia var. Hun er også stadig i kontakt med familien i Kiev, og stresser veldig med hvilke planer hun skal være med å hjelpe til med der. Til slutt har hun noen små jobbnapp og de evinnelige søknadene sine, hvor en mulig, fremtidig undervisningsstilling sannsynligvis vil innebære spansk, noe som igjen gjør at hun må skjerpe opp spansken igjen. Hun leser mye på det. Og hun leser mye fysikk, som hun tydelig liker bedre enn matematikk, og som kan bli relevant om hun velger å slå inn på en ingeniør-utdannelse.

Jeg stenger ute alt annet enn fysikken. Jeg gjør det arbeidet med russisk jeg må, og så er det rett over til fysikken igjen. Alt annet blir satt på vent. Den gamle (men strengt tatt fortsatt nye) PCen er fortsatt uavklart, jeg gjorde visst noe feil med det eksterne harddiskkabinettet jeg skrev om forleden, men jeg ser ikke nærmere på det nå. Olia har et Sim-kort hun har betalt, men ikke satt inn i telefonen. Hun har ennå ikke opprettet bankkonto, selv om hun bør det, nå som hun jobber litt fastere, og som hun har sin egen telefon hun selv skal betale. I dag var vaskemaskinen lekk. Lyset på badet har vært uskiftet i månedsvis, leilighetsproblemer er det flere av, alt er på vent.

Helgen har vi bare vært inne, Olia og jeg. Det var kun en liten luftetur i dag ned til bryggen, kun for den friske luften, som gjorde godt. Vi leser og spiser. Det er sånn dagene våre er nå. Jeg klager ikke, ikke et øyeblikk, jeg liker slike dager. Kaffe er det nok av, rett som det er lager Olia et eller annet måltid, plutselig har hun noe på hjertet. 6. desember er alt over, og jeg blir svært, svært fri frem til i alle fall midten av januar, og vel så det, da fysikken begynner igjen. Det er gode tider.

Og nå skal jeg som kveldens siste oppgave finne ut av tunneleffekten, som gjør at en partikkel kan komme over en barriere den ikke skulle hatt energi nok til å kunne klare, som om vannet et øyeblikk rant over demningen, før det fortsatte nedover dalen og innrettet seg etter sine vanlige lover. Det er også dette som gjør at alfapartikkelen kommer seg ut av urankjernen når denne kjernen spaltes til for eksempel Thorium og Alfapartikkel pluss energi. Under vanlige fysiske forhold skulle den sterke kjernekraften holde den nye partikkelen på plass, men kvantefysikk og tunneleffekten tillater noen av dem å slippe ut allikevel av og til, selv om det er aldri så mye umulig. Før jeg legger meg skal jeg kunne det ordentlig.

Det er gode tider.

Første forsøk på Bergenstesten gjennomført

Olia hadde Bergenstesten i går. Vi gikk sammen til realfagsbygget i Bergen lørdag morgen, hun gikk inn og hadde norsktest, jeg gikk på lesesalen og leste fysikk. I pausen møttes vi, og etterpå kom Olia og hentet meg, og vi gikk sammen hjem. Nå er det å vente seks uker eller så, på resultatet.

Det er kortversjonen, som alltid her på denne helt greie bloggen følger også en lengre.

Olia i testlokalet auditorium 1 i realfagsbygget, Nygårdshøyden, før Bergenstesten april 2010.

For både Olia og meg har det vært ganske travelt og hektisk de siste dagene. Jeg får eksamener stadig tyngre over hodet, og skjønner at nå må snart alt annet settes til side for å prioritere det som gjelder. Olia har hatt Bergenstesten, norskkurs og jobb i barnehage gjennom vikarservice. Det er mange nye inntrykkk, og nye kultursjokk i å se hvordan barneoppdragelsen er i Norge i forhold til i Ukraina. Det er også stressende arbeid, hun er ringevikar og får på kort varsel beskjed om hvor hun skal hen, og så må hun innfinne seg der. Det er ganske lange dager, og når hun kommer hjem mandager og onsdager, må hun bare snu i døren og komme seg på norskkurs. Hun har også blitt litt småsyk den aller siste tiden, litt rennende nese, og de siste dagene sov fikk verken hun eller jeg sovet særlig godt. Kanskje var det også noen nerver som spilte inn, det var jo en viktig dag vi har snakket om mye, og der mye stod på spill.

Jeg våknet fryktelig tidlig lørdag morgen, og hadde god tid til å gjøre meg klar til å gå i butikken og kjøpe ferskt brød til lørdagsfrokosten. Testen skulle begynne klokken 1000, men alle fikk beskjed om å møte senest en halvtime før. Vi kom som vanlig litt sent ut, det er pussig så mye man skal gjøre før man går, og klokken halv ti var i alle fall ikke vi fremme ved testlokalet. Men det viste seg å være god tid selv om vi kom altfor sent til den oppsatte møtetiden. Det var lang kø, det overrasket meg egentlig at det var så mange som ville gjennomføre norsktest. De fleste så ut til å være vesteuropeere eller av vesteuropeisk opprinnelse, en god del fra latinamerika så det også til å være, men afrikanere, arabere og asiatere var det få av.

Olia har undersøkt at køen er den riktige, og må stille seg bakerst.

Litt før klokken ti hadde Olia skrevet seg inn, og smatt inn i testlokalet. Jeg gikk inn på den gamle lesesalen kalt «hangaren», i realfagsbygget, jeg vet ikke engang om jeg skal kalle det gamle minner, for jeg var der sjelden under studietiden. Jeg leste hjemme eller leste ikke.  Det var fredelig og godt en lørdagsformiddag der, tre-fire-fem stykker var alle som var der inne i den enorme lesesalen i det enorme bygget, og alle var stille og leste. Jeg hadde tenkt å bruke ventetiden også til å stikke ned i byen, kanskje kjøpe meg litt mat, i alle fall lese litt aviser på biblioteket, men fysikken fanget meg helt. Jeg slapp ikke unna den.

I en av pausene jeg unnet meg for å gå på toalettet og gå litt frem og tilbake, så jeg plutselig Olia. De hadde også pause. Hun kunne fortelle meg at første del av prøven, innsettingen av norske ord i norske setninger, var lett, men at lytteprøven var forferdelig. Det har jeg hørt også andre si. Avspillingen skjer på en gammel kassettspiller, og når det der blir snakket fort og man gjerne  er litt nervøs, er det ikke så lett å få med seg alt som blir sagt. Og faller man av sammenhengen, blir det selvsagt vanskelig å ta seg inn igjen. Lytteprøven er kanskje den største utfordringen ved prøven. Olia var imidlertid i godt lag, og syntes det var kjekt å ha eksamen igjen som i studietiden. Jeg tok henne med ut så hun fikk frisk luft, og vi spiste den lille matpakken hun hadde.  Olia kan som en god russer ikke spise mat når noen ser på uten å gi fra seg det meste.

Før testen er det ingen nervøsitet å spore hos en glad Olia i køen.

Pausen i Bergenstesten var mellom 1300 og 1335. Etter det gikk vi hver til vårt igjen. Jeg hadde avansert fra kapittelet om elektrisitet og elektriske kretser til kapittelet om magnetisme, og ble som vanlig sittende fast i noen litt intrikate formler, eller noen litt vanskelige sammenhenger. Det er dette med kraften et magnetisk felt utøver mot en elektrisk ladning i bevegelse, den virker bare i den retningen feltet står vinkelrett mot fartseretningen, og den virker også vinkelrett mot magnetfeltet, slik at farten, feltet og kraften danner et tredimensjonalt  koordinatsystem med akse x, y, z, eller tre vektorer vinkelrett mot hverandre. For å finne de forskjellige retningene kan man bruke høyrehåndsregelen, tommelen er farten, pekefingeren er magnetfeltet og langfingeren er kraften som virker mot partikkelen. Dette holdt jeg på å studere da Olia plutselig kom inn, lenge før tiden. Hun var ferdig.

Så var det å gå hjem en solfylt lørdag i april i Bergen. Vi gikk gjennom Nygårdsparken, og jeg viste henne også den lille botaniske hagen ved naturhistorisk museum. Hun kunne fortelle at den gramatiske prøven også var veldig lett, og at hun i tekstoppgaven hadde fått akkurat den oppgaven hun hadde ventet. Jeg var litt bekymret over at hun var ferdig så tidlig, det pleier sjelden være noe godt tegn. Olia var heller ikke helt sikker på hvordan det hadde gått overalt.

Slik foregår innskrivingen, enkelt og greit, man viser legitimasjon og underskriver.

Skal testen bli bestått, må man stå på hver av de fem delene. Tidligere mener jeg å vite at man måtte stå på tre av de fem delene, reglene er altså litt skjerpet. Jeg er for øvrig enig i dette. Skal man inn å studere i Norge, må man selvfølgelig kunne norsk skikkelig, og man gjør kandidatene en stor bjørnetjeneste om man skyver dem oppover uten at de er kvalifisert for det. Norske skoleelever blir forresten utsatt for slike bjørnetjenester, det er godt å se man behandler våre nye landsmenn bedre ved å behandle dem strengere.

For Olias del var det en gambling å prøve seg på testen allerede nå. Det er meget sannsynlig at av alle som prøvde seg på testen i går, var Olia en dem som har vært her minst, hun kom for fire måneder siden. I pausen overhørte jeg en samtale mellom en tysker og en koreaner, de syntes også prøven var vanskelig, og koreaneren kunne si at selv om hun hadde vært i Norge i fem år, var det ord i testen hun aldri hadde sett.

Her er Olia på vei inn til Bergenstest, mens jeg tar bilde før jeg går inn på lesesalen og leser fysikk.

I språklæringen går den letteste veien fra ingenting til litt, og fra litt til litt mer. Det er svært vanskelig og tidkrevende å gå den siste biten fra der man kan det ganske bra, til der man kan det feilfritt. Jeg snakker av erfaring. Jeg har brukt svært mye tid i mitt liv på å lære meg russisk, men det er tvilsomt jeg ville klart noen «St. Petersburgtest», om det fantes noe slikt.

Resultatet fra Bergenstesten kommer i slutten av mai, eller begynnelsen av juni.

Det var varmt, så Olia måtte ut et øyeblikk og ta av seg et par av gensrene hun hadde utstyrt seg med. Det gode humøret er i full behold, før prøven. Og etterpå.