Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

G7 på Avant garden i Trondheim

I dag var det premiere på Pontenegrinernes oppsetning av teaterstykket G7. Dette er et stykke basert på en novelle jeg har skrevet, og den er bearbeidet for teater av Ingrid Weme Nilsen i samarbeid med meg. Arbeidsfordelingen har vært slik at hun har hatt siste ord, jeg har hatt første. Jeg har hatt ideene, hun har bestemt hvordan det skal være til slutt. Hun har også vært regissøren, initiativtaker og drivkraft for stykket. Det må også med at hun er en god venn.Vi møtte hverandre i studiedagene i Bergen, der vi sammen startet opp teatergruppen Teaterskapet, som Pontenegrinerne kan ses som en videreføring av. Det vil si, da Ingrid flyttet til Oslo startet hun Pontenegrinerne, mens jeg drev det som nå het Salen teater. Det var fine tider. Jeg kom meg aldri ut av lavbudsjettene, mens Ingrid egentlig ganske raskt drev Pontenegrinerne opp til et helprofesjonelt nivå. Oppsetningen denne gangen var full pakke, med institusjonsteateret Trøndelag teater i ryggen, og flere skuespillere i ryggen. Teaterhuset Avant garden var også med, selvsagt, det var der stykket ble satt opp.

Jeg har skrevet en del teaterstykker som er blitt satt opp. Det har alltid vært lavbudsjett, enten har jeg satt dem opp selv gjennom min egen teatergruppe, eller så har de blitt satt opp av studentteatere i Bergen og i Oslo. Da har det som regel vært del av forskjellige slags dramatikerprosjekt, eller -konkurranser. Jeg har også spilt i og regissert, både egne stykker og andres. Tja, så har jeg også gjort forskjellige slags andre ting på forskjellige slags scener, mange forskjellige ting. Men det er ingenting som er så nervøst som å se oppsetninger av egne tekster. Det er veldig kjekt når noen vil realisere dem, men akkurat når det står på og jeg sitter der og ser på det, så er det mest av alt forferdelig. Man føler et enormt ansvar, og om noe ser dårlig ut eller ikke fungerer som man hadde tenkt, så vet man ikke hvor man skal gjøre av seg. I hvert fall er det slik for meg.

Denne gangen var påkjenningen sterkere siden det skulle settes opp ved et institusjonsteater og av profesjonelle skuespillere med profesjonelt produksjonsapparat. Det går ikke da an å gjemme seg bak idealismen, det er ikke bare på gøy, det er nødt til å være litt skikkelig. På den annen side hadde Ingrid gjort så store endringer i manuskriptet at jeg ikke helt følte eierskapet til det lenger. Det vil si, hun instruerte meg hvordan hun ville ha det, jeg prøvde å få det til, men fikk det ikke helt til å fungere. Så overtok hun, og skrev litt på det selv. Jeg syntes fortsatt ikke det fungerte, men Ingrid tok ansvaret og sa at sånn skal det bli. Hun viste her en helt enorm realiseringskraft. For hun måtte ta sjefsavgjørelser mot meg, og etterpå måtte hun helt sikkert ta mange av de samme sjefsavgjørelsene mot skuespillerne og andre i produksjonsapparatet. Det er mye lettere å se hva som er feil, enn å gjøre tingene riktig. Og å skrive teaterstykker på et visst nivå er virkelig vanskelig. Jeg pleier også være ganske bra på å få tingene gjort, men denne gangen ble jeg litt handlingslammet, og fikk det ikke til så teksten fungerte for Ingrid og for meg. Her spiller det nok også inn hva stykket handler om og hvilke karakterer som er med. Jeg var nok mer opptatt av å få tingene riktig, det skulle fungere på alle planene jeg ønsket, og replikkene skulle det ikk være noe tull med. Ingrid skar på et tidspunkt igjennom, og sørget for at replikkene fungerte sånn at stykket kunne bli noe av.

Så sånn var det. Ingrid er en ok dramaturg, men det er som regissør hun virkelig har talent. Jeg var sikker på at teksten uansett hvordan den måtte være, så ville den få den beste realisering gjennom Ingrids regi. Det ville ganske sikkert bli en fin teateroppleveles. Det har aldri vært annerledes når hun har hatt kontrollen.

Jeg var likevel nervøs til tøysete nivåer. Jeg gikk på toalettet tre ganger før vi forlot hotellrommet, og to ganger etter vi kom frem til Avant garden, enda vi kom dit et kvarter før forestillingen. Andre gangen jeg måtte på do, somlet jeg for sikkerhets skyld bort billetten for et øyeblikk, slik at min kone, min mor og jeg ble forsinket inn, og ikke fikk sitte ved siden av hverandre. Jeg ble sittende helt nede i høyre hjørne, helt ute i kanten. Det var en fin og anonym plass.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om selve stykket. De tingene som ergret meg under arbeidet med manuskriptet, ergret meg nå også. Regien og oppsetningen var førsteklasses. Skuespillerne gjorde en kjempejobb, og fungerte alle sammen utmerket i sine roller. Det er en påkjenning å se egne tekster fremført, men det er selvsagt en stor glede å se det skikkelig gjort.

Etterpå var det premierefest. Vi var der alle sammen, og mange holdt tale. Jeg også. Det er litt for lenge siden jeg har vært i noe teatermiljø, jeg trives jo egentlig veldig godt i det. Og det var for meg ganske spesielt å høre profesjonelle teaterfolk snakke om mitt stykke og denne produksjonen helt på alvor.

Så er det jo også så kjempegøy å være på fest. Jeg vil aldri gå hjem igjen. Her var Harald, som jeg nå gjerne heretter vil kalle Zevs, han er gammel skuespiller ved Trøndelag teater og gikk ut av teaterhøyskolen for mange år siden. Under opptaksprøven hadde han brukt en tekst av Tarjei Vesaas, og hadde også skrevet til ham for å forhøre seg om meningen med teksten. Han hadde fått fyldig svar. Det er ikke verst, en person som jeg beundrer så sterkt som Vesaas, og så har han fått brev fra ham.

Den gang jeg drev veldig aktivt med teater var det alltid et sideprosjekt. Det var riktignok et sideprosjekt som tok all vår tid, men det var ikke noe som skulle brukes til å betale regninger og skaffe mat og klær. Inntektene kom alltid fra andre steder. Her var det folk som når de var ferdige med denne produksjonen, skulle i gang med den neste. Ikke fordi det er så gøy, men fordi det er en jobb og jobbe må man gjøre. Særlig for de som er frilancere må det være en krevende måte å leve på. Og det var det vi alle ville, friteater i sin frieste konsekvens, ikke bundet av noen og av noen.

Det var veldig kjekt å være en del av dette igjen. Det gav selvfølgelig mersmak. For alle som måtte være interessert, går stykket i to uker fremover på Avant garden i Trondheim. Det begynner klokken sju, og koster 150 kroner. Det kan være vel verdt å få med seg. Det er også veldig kjekt at institusjonsteaterne satser på nyskrevet dramatikk, så hjertelig takk til Trøndelag teater og til Avant garden.

Nærmere informasjon finner dere på Avant Garden sine nettsider om stykket.