Torsdag kom meldingen om at Libyas statsleder Muammar Gaddafi var skutt og drept av opprørsstyrkene i Libya. Det het seg at han ble drept i kryssild, men det ble straks etter lagt ut bilder på Youtube og vist på verdens TV-stasjoner at han slett ikke ble drept i kryssild. Han ble henrettet. Fra Norge kommer som vanlig protestene. Selv en despot som Gaddafi har rett på en rettferdig rettergang, hans sak skulle vært prøvd for en domstol, og overgangsregjeringen i Libya stryker nå på sin første prøve, siden de ikke klarte å oppfylle Gaddafis grunnleggende rettigheter. Alle norske politikere som uttaler seg må selvfølgelig uttale seg i disse baner, det er politisk selvmord å mene noe annet. Noen skulle i så fall da konfrontere dem med at den norske regjeringen med støtte fra Stortinget har deltatt aktivt i denne krigen, de har sammen med NATO vært på lag med opprørsstyrkene for å beskytte sivilie. Hvis målet var å beskytte sivilie, er det ganske rart at NATO måtte være på på å bombe Gaddafi ut av hjembyen sin, Sirte. Hvordan kan norske politikere slippe unna med å delta i krigen samtidig som de kritiserer den?
Det er også et problem at vakre spørsmål om demokrati og menneskerettigheter alltid er et teoretisk spørsmål hos oss. Vi kan lett si at alle har rett til å leve, alle skal bli dømt rettferdig, de grunnleggende menneskerettigheter skal bli oppfylt for alle. Det har ingen konsekvenser for oss å mene dette. Vi har heller ikke blitt terrorisert, ydmyket og plaget, slik at vi har fått lære med kropp og sjel at det finnes en verden verre enn den vi leser om i skolebøkene. Det er lett nok å ønske forsoning på vegne av andre.
Vi i Norge har levd i fred og fordragelighet så lenge at vi egentlig har glemt at det finnes noe alternativ. For befolkningen i svært mange land i verden er alternativet veldig nærliggende. Folk flest i denne verden har enten selv levd i diktatur, eller så har foreldrene deres gjort det. For dem er despotismen en reell trussel, og ikke en teoretisk som den er det i Norge. I Libya har despotismen og vanstyret vært svært omfattende. Gaddafi og hans klan har styrt omtrent uten statsinstitusjoner. De har mer eller mindre vilkårlig pekt ut hvem som skal være utenfor og innenfor systemet, og dem som har vært innenfor har fått temmelig omfattende fullmakter. Det er klart, når et demokrati eller hva nå slags styreform Libya ender opp med, når et nytt statsstyre skal bygges opp fra grunnen av, så vil Libya verken ha institusjoner eller tradisjoner å bygge på. Alle som har hatt viktige posisjoner med viktige statlige oppgaver, har hatt det i kraft av at Gaddafi har pekt de ut for dem. De satt godt i det, i årene med vondt styre. Det kunne jo tenkes at de ville tilbake til denne tiden.
Så lenge Gaddafi er i live vil han ha støttespillere som kan være villige til å ta opp kampen igjen. Historien er entydig, når man voldelig skal kaste et gammelt statstyre, så må man henrette representantene for det gamle, for virkelig å kunne begynne på ny. Kanskje skulle man si at vår tid er ny, at nå er det menneskerettigheter og rettsstaten som gjelder. Det er lettere å finne eksempler på dem som har vunnet sin rettsstat med krig og vold, enn dem som har gjort det fredelig. Ubetydelige Norge er vel et mulig unntak. Vi fikk vår frihet som følge av en krig vi strengt tatt selv ikke var en del av.
Det er selvfølgelig riktig å være for menneskerettighetene, og det ville selvfølgelig være aller best om internasjonale konvensjoner følges. For de fleste land i verden er det imidlertid et stykke igjen til vi er der ennå, og da synes jeg det tar seg dårlig ut når vi i søkkrike, velstående og fredelige Norge kritiserer dem som ikke håndhever menneskerettighetene like godt som oss. Det gjelder spesielt når vi selv har vært med i krigen som førte til det vi nå kritiserer. Vi kritiserer de vi er på lag med. Men de har vel aldri uttalt andre mål enn at de ønsket å gjøre det av med Gaddafi og hans klan? Det er det vi som har gjort.
En helt grei blogg 