Stadig nye bekjente, stadig en funikolor som ikke virker – og stadig gode dager med Olia og Irina!

Jeg har tenkt på det, senest i dag, da jeg enda en gang gikk med Irina på skuldrene mine, i solsteiken i Kiev, det er kjekt med det, at vi stadig treffer nye folk. Jeg tenkte på det på stranden, stranden på andre siden av gangbroen, på den største av øyene her nede, jeg er jo fra Ganddal, et lite sted rett nord for Jæren, en bydel i Sandnes, jeg er vant til å kjenne alle jeg ser, eller vite hvem de er. Jeg er ikke noe bymenneske, i hvert fall ikke noen storby, jeg trives aller best i landlige omgivelser, det er der jeg må bo, og være oftest. Men det er veldig kjekt her i Kiev, spesielt når man er småbarnsfar og har en liten skjønnhet å fostre opp, vi treffer alltid nye mennesker, alltid nye historier, alltid nye barn for Irina å trene sosiale relasjoner.

Morgenen i dag var uten trening. Det resulterte i bloggpostene for i går og forgårs, og noen gode kopper kaffe og cappuccino i en kaffesjappe som jeg begynner å like mer og mer. De har klisterlapper for hver kaffe man kjøper, og i dag fikk jeg bonus, en kopp gratis. Jeg hadde ikke hjerte til å be om en cappuccino til 14 griven, selv om de sa jeg kunne velge, og selv om det var det jeg hadde tenkt å ta. I stedet tok jeg en espresso til, for 10 griven, og kjøpte etterpå cappuccinoen min. Delt på tre er det nesten flaue priser for en nordmann, billigere enn kaffen vi drikker hjemme. Og her får vi den servert.

Til frokost var det Plov, ris og kjøtt, og så brukte jeg lang tid på å laste bilder opp til nettet, og til å gjøre klar tyske gloser og grammatikk. Nå til høsten begynner jeg på tyskstudier ved universitetet i Agder, og det er best å være forberedt. Derfor var det ikke så dumt med tiden mellom frokost og utflukt som det pleier å være, denne gangen var det faktisk jeg som ba om å forlenge den.

Det var en varm dag, over 30 grader, og å reise til stranden var en selvfølge. Olia hadde som vanlig et ærende, å få snakket med skoselgeren hun ville kjøpe sko hos, bare for å si henne at det ikke var nødvendig, og så var det derfra videre til buss 62. Etter litt om og men kom vi oss om bord den også, og gikk av nede i storkrysset der Khresjtsjatik møter gaten ned langs Marinskij park, og videre ned til Posjtova plosjad. Vi gikk ned mot gangbroen, Irina trygt plassert på mine skuldre, eller balanserende på en eller annen mur, og så var det – tradisjonen tro – å kjøpe en kvas før overfarten over broen.

Den tenkte Irina var øl, så den ville hun ikke ha, men med å ta litt på pekefingeren og la henne prøve den, så fikk jeg lurt henne til å skjønne det var godt. Dermed er hun med på laget.

Broen ligger midt i solen, så det blir veldig varmt, men det er også et sted vinden får tak, og kan svale litt. Jeg liker veldig godt å ta bilder på den, det blir mange fine motiv, men med kvasen i hånden er det ikke så lett, og Olia er langt fra like ivrig. Irina løper over, lenge før oss, og det er Olia som er stresset og redd for biler, og løper etter henne. Jeg kommer etter i mitt tempo, som regel konstant, samme hva som skjer rundt meg.

Det er deilig å få kjølt seg ned litt i elven. Her er det god bunn, og god plass. Irina og jeg leker og koser oss som vanlig. Vi har et rikholdig program med muligheter, fullt av ting vi finner på.

På land har Olia bare med vesken sin, denne dagen, og ikke noe pledd for oss å sitte på. Jeg liker uansett ikke å sitte på bakken, og finner noen svære røtter på et tre malplassert på stranden, å sitte på. I sanden er det nok ikke mye næring, men om det klarer å lure noe ut av elven, så har det vel nok til å holde det gående. Sollys skulle det være nok av.

Ei eldre dame, typisk babusjka, spør meg om det er tjueåttende i dag. Jeg har jo blogget en del, tilbakepostet innlegg og sånt, så jeg vet godt det er den tjuefemte. Den gamle babusjka sier hun går helt i surr i dagene, Olia kommer til og sier det gjør hun også. Ferien flyr av gårde, snart skal vi reise hjem, sånn sier Olia. Jeg forteller henne at denne damen trodde det var tjueåttende, altså at vi var kommet lenger enn det var, så for henne var det motsatt. Såpass trygg er jeg på russisken nå, at jeg er nokså sikker på at jeg har skjønt det riktig, og kan oppklare ting. Men jeg avslører meg og mister grepet, da jeg spør om hun er fra Vladivostok, stedsnavn er alltid en felle, den norske måten å uttale dem på, sitter tung i. – Er De fra Baltikum? spør hun høflig.

Siden klarer jeg ikke å delta i samtalen, så hun skjønner hva jeg sier uten å bli forvirret. Hun stoler ikke lenger på språket mitt, og da gjør ikke jeg det heller.

Med Olia går imidlertid samtalen som en vind. Olia sa etterpå hun er som meg, sånn som jeg kommer til å bli når jeg er gammel. Hun snakket liksom på siden av sitt eget liv, som om alt som var skjedd, ikke spilte noen rolle, som om det ikke hadde noe med henne å gjøre. Som om hun snakket om noen hun hadde lest om i en bok. Jeg fikk med meg at det var litt problemer i slekten, flere hadde fått barn veldig tidlig, 18 år gamle, og det hadde visst ikke gått helt bra. Nå var hun på ferie alene, her i Kiev, langt vekke fra Vladivostok, hvor hun var ellers. Hun var altså russer, men hun hadde polske aner, faren var polsk, og da går det an å regne seg frem til at denne faren nok var født i en tid da deler av Polen hørte til Russland. Det er mye historie i disse områdene. For oss er det tema i historiebøkene, for disse er det levd liv.

Selv til Olia å være, snakket hun lenge med denne damen. De to fikk veldig god kontakt. Som den gode babusjka hun er, hadde hun med mat, laget på forhånd, oppbevart i bokser, og selvfølgelig med fri tilgang også for oss. Særlig for Irina, som forsynte seg barnlig grådig særlig av honningmelon. Det er en fin tradisjon vi ikke får til i Norge lenger, at maten sånn blir delt mellom folk man treffer. Hvis man ikke er med i samme gruppe, er det ingen sjanse for at man spiser andres mat hos oss, det er kun i familie og venner på tur sammen. Her nede blir maten servert til alle i nærheten, alle som deltar i samtalen.

Ei lita jente på 4-5 år kommer forbi, mens Irina leker i vannet. Jenta er av typen som tar raskt kontakt, og vinner raskt tillit. Irina blir snakket til, og den lille barnehjernen hennes må jobbe hardt og raskt for å skjønne hva som foregår, og hva den andre jenta vil med henne. Hun er snill, og spør også meg om hva hun får lov til, om hun kan ta med Irina ut i vannet, hvor langt ut de kan gå, sånne ting. Irina liker også godt selv å bidra i leken, og prøver seg med forskjellige ting hun kan bidra med. På et tidspunkt er de langt ute, sånn til livet, og så mister jenta litt kontrollen, slik at Irina snubler, og får hele hodet under. Jenta blir tydelig skremt, og ser fort opp på meg, før hun løfter Irina opp igjen. Irina er rød i ansiktet, og hiver etter pusten, typisk sånn som hun og andre barn er når de har fått hele hodet under, hun tåler det, hun er ikke redd. Men hun måtte stå og hvile seg en stund hos meg, før hun kunne fortsette leken.

Dette området har flere små kafeer der alt blir servert. Her liker jeg godt å få meg en kald øl, mens Irina får seg en is og Olia kjøper grapsemat. Hun er vokst opp med denne maten, sovjetisk fastfood kan det kanskje kalles, mye frityrstekt, utifra det jeg kan bedømme. Jeg stoler ikke på denne maten, og rører den sjelden, mens Olia altså er begeistret. For henne er det vel så viktig at det er billig, som at det er godt. Irina koser seg med isen, frem til hun er mett og jeg må spise resten.

Deretter er det over broen igjen. Det er Olia som vil ha oss av gårde, det er som regel hun som blir utålmodig først, hun som vil ha oss videre. Nå jager hun oss over broen, vil ha Irina på skuldrene mine, vil ha alt til å gå raskere. Jeg husker ikke lenger hva som var årsaken til hastverket, eller om det hadde noen årsak, vi brukte jo veldig mye tid på andre siden, så det var ikke noe hun eller vi skulle. Så veldig masete var hun heller ikke, travelheten vår var ikke intens, kan man trygt si.

På andre siden slapp vi Irina ned på bakken, og her falt hun vondt. Det var et vanlig fall, på brostein, hun løp, og snublet, men det var vondere enn vanlig, og hun klaget lenge. Knærne var skrubbet opp, albuene har vært skrubbet opp lenge. Irina er en løpemester, i all slags terreng, og da blir det jo litt knall og fall, når man er liten, og ikke ennå har helt kontroll og erfaring med alt. Hun pleier imidlertid ikke å gråte så lenge som hun gjorde nå, når hun faller, hun kommer som regel forbausende raskt over det, som regel er det viktigere å få lekt videre, enn å få trøst. Nå gråt hun sårt og vondt på fars armer, hele veien til kaffebussen, der hun fikk seg en søtsak, mens faren fikk kaffe. Moren tørket av såret med litt eplejuice vi kjøpte. Kneet var skrubbet opp, så det var klart det var vondt, men det var også av typen sår som går raskt over, og blir helt friskt igjen. Det var bare å holde ut mens det stod på.

Kaffebussen er en skikkelig retro sovjetisk buss, med gamle telefoner og kassettspillere til pynt. Veldig artig gjort. Vi liker oss godt i den. Olia påpekte at senteret for busser her nede er like ved, så det var ganske naturlig bussen var plassert der den var.

Fontenen ved elvehavna var en storslager i fjor, men Irina vil ikke bort til den i år. Det er veldig rart, hun pleier å være ellevill med vann, men dette vannet har hun fått for seg er kaldt. Så hun vil ikke bort til det. Og så plager kneet henne ennå, av og til må hun ennå gråte litt.

En annen liten jente tilbyr en lekedinousaur til trøst. Det hjelper veldig. De to får god kontakt, men Irina viser også at sjarmen hennes kan ta usjarmerende proporsjoner av og til, hun strekker det langt, og vil etterpå ikke gi dinosauren tilbake. Hun må nok lære seg at enda alle synes hun er skjønn og herlig, kan hun likevel ikke få alt som hun vil, og at det noen ganger verken hjelper å smile eller gråte. Hun gråter så heftig av dinosaruen vi tar fra henne, at foreldrene til den lille jenta vil gi Irina vår en slikkepinne. Det sier vi nei til, Irina må lære seg at hun må gi fra seg ting som ikke er hennes egne, og at hun ikke kan forvente å få noe annet i stedet.

Jeg vet fra tidligere at Irina liker å løpe barbent på den lille plenen de har laget til på vei ned fra bussholdeplassen til havneområdet. Så jeg sender henne opp på den, så hun skal glemme dinosaurusen. Olia kjøper henne jordbær, så hun skal glemme slikkepinnen. Jordbærene er servert i et halvlitersglass, et sånt plastglass man bruker i uteservering og til konserter. En liten gutt er også der på plenen, sammen med faren sin. Irina tar voldsomt kontakt, sånn som hun pleier, løper helt bort i ansiktet, smiler og gjør sine triks. Den lille gutten på omtrent to blir ganske så overveldet. Irina har de ukrainske instinktene i orden, og gir ham jordbær, det ene etter det andre. Til slutt må faren si at nå er det nok, han må ikke få med. Irina får lurt i ham ett til, før også vi må si henne at nå er det nok, han får ikke lov til å spise flere jordbær. Og du får ikke lov til å gi ham flere.

Neste etappe på vår vei, er funicoleren, taubanen. Den er til reperasjon, og har vært det en stund. – Zjalko, sier Irina og jeg, – det er synd. Det er noe av det vi har sammen, her nede, hun og jeg, vi spør hverandre om hvordan det er med denne taubanen, funikoloren, som de sier på russisk, om den virker, rabotaet. Så er det rabotaet, den virker, eller ne rabotaet, den virker ikke. Og om den ikke virker, så er det zjalko, synd. Nå går vi opp til den for å se selv, og ganske riktig, dørene er stengt, det henger lapper og oppslag på vinduet. Stengt for reparasjon. Nå har vi også Olia med, hun kan lese ukrainsk og få med seg detaljene. Den er stengt for hele sommeren. Så det blir ikke flere turer med taubanen på oss, for i år.

I stedet reiser vi hjem, med buss 62. Etter nok en velfylt dag i Kiev.

Alle tiders mandag

I går hadde vi en fantastisk dag i Kiev. Det hadde vi dag også, men det skal jeg skrive om i morgen. Her kommer hvordan Olia, Ira og jeg satte oss i en marsjrutka ned til Kontraktovaja plosjad, hadde et rolig måltid mat på en restaurant med lekerom, før vi ruslet over gangbroen til paradis for Irina. Hun er alltid veldig aktiv, men denne dagen tok alle kaker. Hun var konstant løpende, øynene vidt oppspilt, her var så mye å se å gjøre, sansene må være vidåpne for å få med seg alt!

Morgen og leker

Det var treningsdag for meg igjen. Jeg våknet grytidlig, og rakk både 450 repetisjoner og en morgenøl før jeg tok metroen tilbake. Slik fikk jeg skrevet et par bloggposter på iPhone, noe som går ulidelig sakte, vanskelig som der er å treffe bokstavene med tykke voksenfingre. På Arsenalnaja Ⓜ har de Internett nå, så der får jeg lastet opp det jeg har skrevet, og sjekket morgennyheter på BBC.

Hjemme er de ennå ikke i gang. Olia er våken, men Irina sover. Til frokost er det pelemeni, en slags russisk pasta. Jeg spiser den, følger med på samtalene rundt bordet. Og når jeg er alene, er det nyheter igjen. Jeg har jo til og med en avis å lese, nå som jeg er digital sommerabonnent på Dagens Næringsliv, men jeg havner på etterskudd også her.

Når Irina våkner er det som om teppet går opp. Da begynner dagen og livet. Hun våkner fiks ferdig om dagen, strålende glad, klar til å løpe rundt og leke med Tasia, som hun kaller Dadia, noe jeg artig nok var den første i familien til å få med meg og forstå. Babusjka får lurt i henne litt mat også, og så er det å løpe litt igjen, eller finne seg en skjerm og se YouTube. Akkurat disse dagene her klarer hun også for første gang spille et spill der hun skal flytte dyr over i former som passer dem, så det gjør hun også en del.

Så er det ut å gå for oss alle. Olia vil legge veien om markedet vi har her i nærheten. Der kjøper hun leker til Irina, noe som heter Ninja, en etterligning av Lego, til en brøkdel av prisen. Helt i Olias stil. Hun handler en hel bærepose full av små plastesker med legoaktig byggesett, mens Irina og jeg har oss en kaffe og en juice. Det er første gang, forresten, litt merkelig, at jeg kommer på at også Irina må få noe godt, når jeg får kaffe. Tidligere har jeg jo bare gitt henne lokket og sugerøret til å slikke skummet av kapputsjinoen. Nå kjøpte jeg selvfølgelig en hel liten juice, på to desiliter og med sugerør, slik at vi begge tålmodig kunne vente.

Vi kom oss ikke med buss 62, som går fra botanisk hage til Kontraktovaja plosjad, men fikk en fin marsjrutka i stedet, til samme pris. Tre griven, én krone.

Gulrotkjærlighet

Temaet er ofte for oss om vi skal spise nå, senere eller ikke i det hele tatt, og om vi skal benytte av oss businesslunsjen mange restauranter har mellom 1200 og 1600. Med de kraftige frokostene vi pleier ha er det ikke alltid vi rekker å bli sultne til den tiden, men å gå helt til kvelden uten mat er også lenge. Vanligvis er det jeg som presser på for å få spist, og jeg som vinner. Sånn gikk det denne gangen også, sånn cirka, vi ble enige om å se om en av restauantene mellom kontraktovaja og postovaja hadde businesslunsj. Men vi gikk ikke opp til vår gamle favoritt, Kievskij, som vi visste hadde det.

I enden av gaten fant vi en restaurant som hadde businesslunsj, litt dyrere enn andre, men grei. Den heter noe sånt som Liubov Markovka, ord som betyr «kjærlighet» og «gulrot». Det er en litt hipster restaurant, eller litt retro, jeg kan jo ikke helt forskjellen, og er ikke sikker på om det går an å være hipster og retro på en gang. Det var i hvert fall tilgjort enkelt og uhøytidelig der inne, og litt for høy musikk. Irina og jeg var der i vår, da jeg bare var mellomfornøyd. Nettopp på grunn av musikken, og at maten var litt dyrere og litt dårligere enn andre businesslunsjer. Litt dyrere er snakk om 10-20 UAH, ikke så mye mer enn en femmer. Så det er ikke noe å snakke om.

Denne restauranten hadde også lekerom for Irina. De hadde gjort det meget smart og flott, helt inners i restauranten, i et eget rom, litt atskilt fra de andre, var det plass for voksne å spise på, og et forheng og plass for barn å leke. De hadde lagt ut mange ballonger, og bamser og dukker og biler og forskjellig. Klokt hadde de lagt ut leker som ikke bråkte så veldig. Litt eldre barn hadde tegnesaker og papir. Irina var straks i hundre, så i hundre at vi fikk ikke i henne særlig med mat, men Olia og jeg var mer enn enig i at det var det verdt, når hun og jeg kunne spise helt i fred. Det var også WiFi, så når måltidet gikk mot slutten, leste Olia litt fysikk til fremtidige eksamener, mens også jeg kunne fikse frem en telefon og sjekke mitt. Hyggelig ble vi stadig vekk avbrutt av Irina, som hadde en ny leke å vise oss.

Som det ideelle barn Irina er, så hun her på restauranten sitt snitt til å lage en bæsjebleie, slik at vi kunne skifte med tilgang til toalett og vann. Mens Olia og Ira var ute, så jeg mitt snitt til å bestille en øl til. Jeg synes det er viktig å slappe av til måltidene, ikke noe hastverk, ikke noe rusj. Businesslunsjen besto av en enkel salat eller suppe og en enkel hovedrett, ikke noe å snakke om. Men i varmen var vi ikke all verdens sultne uansett. Liubov markovka havner på listen over restauranter vi vil besøke igjen. Vi er rett og slett i ferd med å bygge oss opp et nytt reservoir, etter at mange av restaurantene vi besøkte jevnlig tidligere nå ikke eksisterer lenger.

Ny strand

De har laget en ny promenade mellom Postovaja plosjad og gangbroen. Det er et arbeid som har pågått noen år, og som ennå ikke er helt ferdig, men resultatet er veldig bra. Det er god plass å gå, pent å se, og avslappet og rolig stemning. Oppe på plassen har de laget en fontene for barn å leke i, en kjempeide i alle varme byer, men denne gangen fikk vi lirket Irina forbi, så vi kunne komme oss til stranden før det ble kveld. Hun har jo lekt noen ganger i denne fontenen før, og protesterte ikke nevnerverdig.

I gangbroen fra 1957 var det noen galninger som lekte i spennet, eller hva det kalles, det som holder broen. Det går høyt til værs, og denne dagen var det visst populært å klatre opp for å la seg fotografere. Det er noe vi ikke har sett før. Olia føler et veldig ansvar i sånne situasjoner, og har en veldig trang til å si i fra, få en stopp på det. Det er jo farlig, ramler de ned, er det slutt, men folk som tør å klatre opp pleier ha såpass kontroll at de ikke ramler ned. Temmelig forbudt er det, uansett, og jeg ser de har satt opp piggtråd og stengsler for at ingen skal få ideer. Klatrekyndige har imidlertid andre ruter å komme seg opp, noe de demonstrerte ved å være der.

Vanligvis er vår strand til venstre for gangbroen, men denne gangen ville Olia prøve noe nytt, og vi gikk til høyre. Her bygger de opp et nytt anlegg for vår tid, her er det en businessmann som vil gjøre det skikkelig. Alt er laget av tre, skikkelige planker, snekret sammen. Det er over et enormt område, og de umalte plankene binder det sammen. Det er planker på marken, så man slipper å gå og trille vogn på den myke og humpete sanden. Det er salg av øl og drinker, litt dyrere enn andre steder i Kiev, men latterlig billig i forhold til alle andre steder i Europa, eller steder hvorfra folk har råd til å reise som turist. De har også WiFi, og rikelig med stikkontakter, så folk kan sitte med computerne sine eller lade sine duppeditter. Møblementet er tilgjort laidback, det engelske ordet relax, og de har åpent kjøkken, som hippe restauranter skal ha det om dagen. Hele anlegget er under arbeid, så i løpet av året eller til neste år blir det sikkert råflott. De trenger noe å lokke med for å få folk over broen, og så til høyre, den soleklart mest populære stranden er til venstre. Rett over broen er det også tjukt av barer og kafeer hvor man kan få kjøpt sin øl og sin sjeberaska (her skriver jeg det feil, jeg må spørre Olia hva det er). Kanskje er det regelrett markedsmekanismer som gjør at eieren av dette fancy anlegget legger seg sånn i selen for å få kunder? Eller er det grunn til å være mistenksom til en som har fått rettighetene til å få drive på et så stort område av stranden?

De har det enklest som ikke tenker på det, kjøper sin øl eller drink, og surfer laidback i vei på nettet, slik meningen er man skal gjøre. Denne dagen var PC mest populært, og forbausende mange var på Skype.

Olia og jeg går imidlertid aldri på fancy steder som er litt dyrere, ikke når vi er sammen. Vi la oss ned på stranden, på et fint teppe Olia har med. Et sengetrekk er det vel, strengt tatt. Der slengte Olia ut den ene Ninja-lego-leken etter den andre, helt ubekymret for at mange «detaljer» som det heter på russisk, nok gikk tapt i sanden. Irina syntes hver eneste én av dem var fabelaktige, laget billyder når det var biler, holdt delene i været, og kastet dem i sanden.

På denne stranden var det færre folk. Vi hadde praktisk talt elven for oss selv. Jeg badet med Irina, snurret henne rundt i vannet, løp med henne, holdt henne i svømmestilling, kastet henne opp i luften, lot henne stå på føttene mine, lot henne selv måtte holde seg fast mens jeg gjorde forskjellige ting, satte henne på bakken med vann til haken, responsen var uten unntak 100 %. Dette var helt topp. Av alt ville hun ha mer. Jeg unner verden å bade med Irina. Det er en smittende glede den trenger om dagen.

Fastboende?

Litt lenger borte satt et par karer utenfor et «telt», i hermetegn. Det var ikke telt, det var vanskelig å se hva det var, men funksjonen var som et telt, og størrelsen var som et telt. De hadde satt opp et slags rør, et halvt rør, helt åpenbart til å sove i, vi kunne skimte soveposer eller madrasser eller hva det var, i åpningen. Det var klær til tørk, kjøkkenutstyr, og det røk av mat som ble laget. Karene beveget seg i ferietemp, langsomt, og satt stort sett på stoler ved siden av hverandre. Rett som det var hadde han ene noe nyttig å gjøre, skrubbe en stamp, servere maten. På et tidspunkt tok den andre på seg klær, en t-skjorte og en dongreibukse. Ellers satt de i kortbukse og bar overkropp. Den eldste av dem leste en bok. Senere kunne jeg se enda en, ligge inne i teltet, eller hva det var.

– Bor de der, eller er det ferie? spurte jeg Olia. – Jeg vet ikke. Antagelig er de boende.

Irtsjik

Denne ettermiddagen var Irinas. Hun hadde ikke klær på, og kunne når hun ville løpe ned til vannet, så kom jeg etter, og det var bading. Når hun var ferdig, kunne hun løpe opp til Olia på teppet, og leke med Ninjalego eller få melk fra brystet. På et tidspunkt bestemte hun seg for å løpe langs kanten av elven. Frem og tilbake, i stor fart for et barn på ennå ikke to år, som om hun bare hadde energi og glede hun måtte få utløp for. Jeg løp etter henne, og det syntes hun var så morsomt, så morsomt. Hun løp rett inn i snøret til en gubbe som satt og fisket, ingen sak, vikle foten ut igjen, løpe videre. Hun hadde en legoninjabil i hånden, og kastet den i sanden og i vannet. Hun tok av hjulene og kastet dem også. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å finne igjen delen, så vi kunne få dem hjem. Men det er jo ikke så farlig, når leken koster en knapp tier. Som alltid, som alltid sjarmerte hun alle på stranden. Flere kunne ikke la være å se på henne. Hun så forundret og nysgjerrig tilbake, før hun fortsatte med sitt, løpe videre, vifte med hendene, juble.

Så var det på tide å bevege oss hjemover, sakte. Irina måtte vi lirke med oss, lure henne på rett vei, der hun løp. Å sitte i vognen var selvfølgelig ikke noe som kunne komme på tale, det var VM i uaktuelt, som var et uttrykk en vennine av meg pleide å bruke på 90-tallet. Olia så på folkene som snekret, det var platået til å gå på som var arbeidet, veldig konkret og direkte, 4-5 planker på små bjelker til å holde, og så var de klare til å legges på bakken. Det var tre stykker som jobbet i en rasende fart. Kanskje er det karakteristisk at de ikke alle hadde hammer, han ene brukte baksiden av en øks å spikre med.

En familie med små barn kom gående langs plankene, og Irina prøvde seg på dem. Hun har ikke noe ordentlig språk ennå, men hun prøver seg med triksene hun kan, smiler og legger hodet på skakket. Det er sjelden hun helt skjønner hva en eventuell lek eventuelt går i, men hun vil gjerne være med allikevel, og leker i vei på sin måte. Hun fikk lov til å gå sammen med dem, Olia kom litt i snakk med dem, eller noen andre, mens jeg gikk rundt og fotograferte. Så var Irina videre til neste eventyr.

Det var utrolig for henne. Plutselig var det en haug med katter, kiska mau, som de sier på russisk, «pusekatt mjau». Så kommer en hest gående, kon(j)i-go-go. Trapper har hun lenge likt, opp og ned, inn på kafeene, rundt omkring, opp og ned. Inni her får Olia kjøpt noe mat å lure inn i henne også, ukrainske pølser, i pølsebrød to voksne hender vil slite med å få armene rundt. Irina ville bare ha pølsene. Jeg fikk min øl, Olia sin kaffe. Det var virkelig en bra dag, virkelig en bra dag.

Hjem

Vi svidde av litt penger der på kafeen, men tingene er så billig at det merkes ikke. Olia fulgte med på en kvinne fra Thailand, eller et annet land i Asia, et sjelden syn på disse trakter. Plutselig smalt det i kaffekoppen borte hos henne, hos Olia. Den thailandske kvinnen hadde satt seg på fanget til en blond herfra. Det er virkelig sjelden, det mangler ikke på tilbud fra ukrainske kvinner til ukrainske menn som er noe å satse på. Her kommer man ikke langt om man er kvinne fra andre steder i verden. De ukrainske og russiske mennene satser på sine egne, forståelig nok.

Olia syntes dette var så utrolig at hun satte seg fore å finne ut hva det var noe. Den thainlandske kvinnen var eldre enn gutten, eller mannen, eller hva vi skal kalle ham, og hun var tykkfallen og ikke noe man til vanlig vil kalle vakker. Det var en mismatch i forholdet, om det kan kalles et forhold, også jeg er enig i det. En tredje mann i 20-årene var der også. Det viste seg at den blonde gutten var schnydens full, og at den asiatiske kvinnen hadde vært så lenge her at samtalen gikk på russisk, men om hun snakket russisk flytende kunne ikke Olia avgjøre ut i fra det lille hun sa.

I mellomtiden løp Irina frem og tilbake overalt. Ramle gjorde hun også, hun har skrubbet seg helt opp på knær og albue, men en dag som denne går det ikke an å tenke på sånt. Det var opp igjen, gråte et blunk, og så videre.

Det begynte å mørkne. Og som det ofte skjer med Irina, og sikkert de fleste andre barn. Etter full aktivitet, når de settes i vognen, så sovner de straks. Det gjorde Irina nå. Det tok anslagsvis 15 sekund.

Dermed hadde Olia og jeg god og avslappet tid til å komme oss tilbake til hovedgaten, og buss 62 hjem igjen. Tidligere på dagen hadde Olia en romantisk plan om å avslutte ved klosteranlegget Lavra. Men nå som det var mørkt og klokken nærmet seg ti og vel så det, ville det blitt rart. Vi reiste hjem. Irina ble spylt og dusjet, jeg tror Olia fikk lurt i henne litt grøt, og så var målet hun skulle sovne videre i søvnen fra barnevognen.

Det gikk ikke.