Gass hos Lyse?

Jeg har vært utsatt for en del dårlig kundebehandling opp gjennom årene, og jeg har skrevet om det også, men jeg har aldri opplevd noe lignende som høstens føljetong med LyseAS, der jeg ikke engang er kunde. Likevel har jeg fått gjentatte regninger og påminnelser om gass, til en annen adresse enn der jeg bor, og bestilt til et tidspunkt da jeg var på sommerferie i Kiev. Tross gjentatte påminnelser fra meg om at dette er feil, gir de seg ikke, og nå har jeg fått inkasso med betalingsfrist 31. oktober.

Jeg synes det er kriminelt. Det er en annen som har bestilt gass i mitt navn, og Lyse sender regningen til meg og krever at jeg skal ordne opp. Beløpet er bagatellmessig, noen hundrelapper, men sånn man bare kan betale i farten, for alle er jo nødt til å bruke Lyse til nettleisen for strøm, så det var bare det at jeg leste regningen nøye, og så at det var for gass. Det har vi ikke, og har aldri hatt.

Jeg tok kontakt med Lyse kundesenter, som startet i ny, moderne service tradisjon, å anklage meg for ikke å ha lest av «måleren», og at det «derfor skyldtes beløpet kunne være feil». Dette var på chat, før de skjønte at det nok kanskje var de som hadde gjort noe feil. Jeg bor på Ganddal, i Sandnes kommune, dette var gass til en husstand på Klepp, og den var altså bestilt – om det var 7. eller 9. juli – i alle fall et tidspunkt jeg var trygt plassert på ferie i Kiev.

Men der på chaten greide de ikke å ordne opp i dette, og «henviste meg videre». Jeg er av den bestemte oppfatning at det ikke er jeg som skal ordne opp når Lyse har latt noen registrere gass i falskt navn, og jeg har ikke noe mer med det enn at dette navnet var mitt.

I et sivilisert land som Norge burde det være lover og regler for når man kan kreve regning av folk, og attpåtil sende den inn til inkasso. Man burde i det minste fra utsenders side være sikker på at regningen sendes til rette vedkommende, særlig når den som sender er en stor og ressurssterk bedrift som Lyse.

Hver gang jeg har fått regninger og påminnelser, har jeg kontaktet dem igjen. Lyse er en moderne «servicebedrift», så nettsidene deres er fulle av «kundeinformasjon», men det er helt umulig å komme i kontakt med dem. Alternativene er chat, eller sosiale medier som Facebook eller Twitter. Chaten har jeg dårlig erfaring med, der klarer de ikke å ordne opp (antagelig fordi at de som jobber i chaten ikke har noe med bedriften å gjøre, og bare er dårlig betalte deltidsansatte uten ansvar, rettigheter og fullmakter).

Jeg har siden prøvd Twitter, der det ender opp med det samme, jeg må «ringe» for å «ordne opp». Det lengste de har strukket seg, er til «om de kan ringe meg». Det var en Twitter-melding, der jeg også involverte Stavanger Aftenblad. Det gjorde dem engstelige nok til å «ville kontakte meg», men «ikke å ordne opp i saken». Tidspunktet var jo også dårlig, for min del, for jeg sendte meldingen til dem da jeg satt på Flyplassen i Riga, på vei til Kiev, for to og en halv uke i utlandet. Da er jeg ikke interessert i å bli oppringt av Lyse.

Og så er det altså ikke min oppgave. Det er en eller annen som har bestilt gass til en bolig i Klepp, og så er mitt navn og min adresse og mitt telefonnummer lagt inn, og så holder Lyse meg ansvarlig.

I gode gamle dager kunne man sende en epost, og gi beskjed, og dermed også ha juridisk dokumentasjon for at man «bestrider kravet» om det skulle gå til forliksrådet og retten, om Lyse ikke vil gi seg fra å kreve pengene fra meg. Det er latterlig å snakke om rettsvesenet, selvfølgelig, men det er der sånne saker havner, og det er der jeg har fått svar fra Forbrukerombudet at de vil hjelpe meg, om det skulle bli noen problemer, der. Forbrukerombudet kan jo ikke vite at min versjon av saken er den riktige, så de må uttrykke seg forsiktig. Men det gjør jo at man føler seg ganske hjelpeløs som vanlig samfunnsborger.

For hvor skal man henvende seg? Lyse har ingen epost, for å skrive til dem må man være logget inn, og jeg har ikke noe brukernavn og passord jeg kjenner til, jeg er kunde hos dem minst mulig, betaler bare nettleie for strøm der, fordi jeg ikke har noe valg. Men jeg kan ikke sende dem et vanlig brev, og få vanlig svar. Det er å ringe rundt omkring, bli henvist videre, de må liksom «undersøke hva som har skjedd».

Det er Lyse sin oppgave å finne ut hva som har skjedd. Jeg aner ikke hva som har skjedd, har ikke noe med det, har ikke gass i mitt hus og har ingen hus utenom det jeg bor i, dette har ingenting med meg å gjøre. Er det sånn, hos Lyse, at det bare er å skrive inn et navn og en adresse og telefonnummer når man bestiller gass, eller strøm, og så er det denne personen som får regningen og problemene? Må man ikke ha en underskrift, eller en identitetsbekreftelse, eller noe som helst?

Tror noen det hjelper å skrive denne posten, og sende den til Lyse AS så godt man kan? Som lenke på Twitter? Og er det noen som kjenner til rettighetene man har som vanlig borger, når man blir utsatt for sånt som dette her? Jeg trodde Norge var et av de tryggeste landene å leve, og at individets rettigheter er ivaretatt bedre her enn omtrent noen andre land i verden. Vi er landet som har gitt ordet «ombud» og «ombudsmann» som fremmedord, vi har «kunden har alltid rett» langt fremme i bevisstheten, vi er en rettsstat og har rettssikkerhet og forbrukerrettigheter.

Men det er altså slik at man kan reise på ferie, og komme hjem til regninger for noe andre har bestilt i ditt navn, og uten at den som sender ut disse regningene lar seg kontakte eller gidder gjøre noe med det – annet enn å sende til inkasso. Jeg er rystet.

I morgen ringer kona dem, og skal skylle over dem med litt øst-europeisk temperament. Kanskje det hjelper. Uansett skal Lyse vite at jeg aldri kommer til å betale, selvfølgelig, og at hvis de vil ha pengene sine, så må finne ut hvem som egentlig har bestilt gassen.

 

Kvinnedagen fortsetter… (Mikrobølgeovn, gaver og gass)

Jeg skriver disse postene om morgenen, før barnet og Olia våkner. Når de gjør det, er det slutt. Da går det i ett med barnepass, og andre ting. Slik må det være.

I går ble en litt travel, litt gøy og litt annerledes dag. Jeg kan egentlig ikke huske at det har vært så mye oppmerksomhet rundt kvinnedagen, som det var det i går. Det kom blomster på bordet, tullipaner og trekvister med gåsunger. Jeg oppfattet aldri om det var spøk eller sant at det var en mann som leverte juice som kom med dem. De kom i alle fall samtidig, juicen og blomstene, og moren sa det var fra ham. Hun bestilte mye juice, i flasker som ser mer ut som syltetøysglass, og har skrulokk som slike, heller enn skrukork, som flasker flest. Grapefrukt, druer, eple, appelsin, jeg aner ikke engang alle sortene. De står nå på fryseboksen, ved siden av mikrobølgeovnen Olia kjøpte til sin mor, noe jeg hadde tenkt å skrive om i går, men som jeg aldri kom frem til.

På kvinnedagen var Olia ute og kjøpte verktøy. Skikkelig verktøy, i mannfolksklassen. Som må ha motor for å virke, som bråker og er tungt, jeg vet knapt hva det var. Hun skal bruke det til datsjaen vår, kanskje får vi reist ut dit en gang under oppholdet. Jeg syntes det var en passende gave på kvinnedagen å betale denne for henne, men hun syntes det var altfor mye. Jeg insisterer, som man skal gjøre det her nede.

Hun reiste ut i halvni-tiden i går, hadde vekkerklokken på klokken åtte. Det var for øvrig årsaken til at skrivingen min ble raskt avbrutt. Jeg måtte være med henne og spise frokost, den er ofte lett når det er Olia som lager den. En skive med ost, inn i mikrobølgeovnen. Moren våknet og sa hun skulle lage skikkelig frokost til meg senere, sånt vas som en skive med ost går ikke an. Klokken ti var det borsjtsj, som det korrekt skal transkriberes, eller borsj, som det like godt kan skrives. Det er jo slik vi får til å uttale det, vi som ikke er fra språkområdet .

Da lille Tais, eller Taisja, som hun sier hun vil kalles, niesen vår, våknet, ble det liv i leiren. Hun er hjemme fra skolen fordi hun er syk, men i går var den ekstra dagen «for sikkerhets skyld». Hun var frisk og livlig. Jeg tok med henne og Irina vår ut på lekeplassen utenfor, en liten time, så barna fikk løpt for seg og babusjka fikk ro. Irina får også til å leke litt nå, og kan kravle opp på lekeapparatene, og nesten skli ned igjen, i hvert fall om hun får litt hjelp. En litt eldre gutt var der også og lekte, 7-8 års alderen. I begynnelsen gikk det fint, men så var det noe som ble feil, og Taisja ville inn.

Der hadde Olia kjøpt «instrumenter» for en tier, lekefløyter, munnspill og tamburin, i billig, rød og gul plast. Med det ville Taisja ha konsert, ledsaget av ekstra «melodier» fra den rose eventyrbilen hun eier. Alle småbarnsforeldre vet hva slags lyder slike lager. Lille Irina løp også rundt og ville være med. Det var ganske intenst. Og jeg tenkte hvordan i all verden Olia kunne kjøpe slike gaver, og så stikke av for å la meg være igjen og lide med dem.

Etter Maidan-revolusjonen i 2013-14 har Ukraina havnet i bitter konflikt med Russland. Kanskje er det riktigere å si at det er statslederne som har havnet i konflikten. Eller at det er de som har forårsaket den og som nå sørger for at den er der, mens folk flest har havnet i den , uten å kunne gjøre så mye fra eller til. Olias mor har aldri engasjert seg i «politikk», som nesten må settes i hermetegn her. Jeg vet ikke om hun har stemt noen gang i sitt liv, etter Maidan har hun i alle fall ikke stemt, verken på Porosjenko eller Jatseniuk, eller noen av de andre som nå styrer landet. Men hun klaget nå da vi kom. Trykket i gassen er blitt svakere, slik at maten på kjøkkenet ikke lar seg varme skikkelig opp.

Det er sånt Ukrainas mange millioner husmødre merker godt. Ukraina er i gasskrig med Russland, de vil ikke lenger kjøpe «russisk gass». Så i stedet kjøper de fra «Europa». Jeg setter det i hermetegn, for den europeiske gassen har selvfølgelig vært i Europa først. Det er russisk gass Ukraina liksom kjøper fra Slovakia, den blir offisielt fraktet først til Slovakia – over Ukraina, – og så tilbake igjen til Ukraina, for å bli brukt der. Så syk er verden blitt her nede. For å unngå å kjøpe gass direkte fra Russland, må Ukraina også spare på gassen. Derfor er trykket svekket, slik at alle hus og hjem blir tvunget til å bruke mindre. Og resultatet er at maten ikke lar seg varme godt opp. Det tar lang tid, og mat som skal stekes på høy varme, blir stekt på den varmen som er.

Så suppen moren skulle varme raskt opp, ble varmet på den tiden det tok. Det skjer samtidig som general Breedlove har vært ute i mediene igjen, han er kommandør over NATOs styrker i Europa, og nå kan han varsle om «økt aktivitet i Donbass» og at «russerne bomber Syria for å lage flyktningekrise i Europa». På annen måte kan ikke han forstå at russerne bomber som de gjør. Det er veldig, veldig spesielt sagt. Og nå blir det heldigvis møtt med manglende interesse, i det minste. Forhåpentligvis kommer en tid da uttalelser som dette vil bli møtt med avsky.

Å skrive som dette pleier bringe meg i trøbbel. I stedet for å gå ut i det, ber jeg interesserte lese denne artikkelen av Paul Craig Roberts, på Foreign Policy. Ta det opp med ham. Det handler om en bok av John Perkins, Confessions of an Economic Hit Man, hvor Perkins skriver hvordan amerikanske interesser overtar økonomien i verdens land. Oppskriften er nøyaktig som den er brukt i Ukraina, skifte ut en leder som ikke ville være med på spillet, lasse på med lån fra IMF og andre institusjoner, innføre «austerity» og privatisering i landet for å kunne betjene lånene, og med det overta landenes økonomiske politikk. Det er økonomisk nyliberalisme i ekstrem utgave, noe vi er sterkt i mot i Norge, når det gjelder oss selv, men som vi tilsynelatende ikke har noen problemer med å være med på lasset for når amerikanerne og big business utøver den samme politikken i den tredje verden, og nå også i Europa, som både Perkins og Craig Roberts skriver.

Jeg har gode dager med ikke å bry meg så veldig, lenger. Verden går sin gang samme hva jeg skriver om den. Og om jeg lar være å skrive, så slipper i alle fall jeg problemer. Vi løste problemet med den omtalte gassen ved å kjøpe til moren en mikrobølgeovnen. Så kan hun varme suppen raskt opp i den. Ikke alle har råd til det, men vi har norske penger, og det gjør at vi har mistet kontakten med virkeligheten ellers i verden. Vi kan løse de fleste problemer med enkelt og greit å betale oss ut av det.

Olia kjøpte også et lite nettbrett til moren, eller en stor smarttelefon, fra Lenovo. Så nå kan hun gå på internett og se youtube uten å måtte skru på datamaskinen først. Nå kan hun sitte ute på altanen og holde på med sitt. Hun kan snakke med Olia på Skype, de trenger ikke først å ringe til vanlig telefon, for å få kontakt. Hverdagen blir mye enklere. Mikrobølgeovnen fikk hun dagen før kvinnedagen, det var bare en gave, mens tablettelefonen ble pakket inn i gave, og høytidelig overbrakt. Vinen jeg drakk het Kleopatra, fra vinprodusenten Kobleva, et passende valg, syntes jeg, men også helt naturlig siden det nå en gang var den rødvinen vi hadde igjen.

Vi var litt engstelige for om hun skulle synes det ble for mye med alle disse gavene, men hun ble veldig, veldig glad, og var yr som et barn hele kvelden. – Nå er jeg tapt for dere, sa hun. – Det er deres egen feil, det er dere som har kjøpt denne telefonen!

Litt om Russland og Ukrainas gasskonflikt

Det er deprimerende tider. På BBC World service hadde de i går en reportasje fra Slaviansk, byen i Ukraina der de hardeste kampene foregår. Ut i fra det som ble sagt i reportasjen, virker det ikke til å være langt unna ren krig. Sivilbefolkningen flykter fra byen, mange av dem til Russland, for de stoler ikke på Porosjenkos løfter om fritt leide til de vestlige delene av Ukraina. De ser også på jobbmulighetene som større i Russland, enn ellers i Ukraina. I byen frykter de ikke de såkalte separatistene, eller opprørerne, som jeg mener er et riktigere navn på dem, men de frykter den Ukrainske hæren, og deres harde angrep. Byen er uten vannforsyning, elektrisiteten er skrudd av, og industrien jobber ikke. Det er en by i krig. Det er kanskje vanskelig å late som noe annet.

Ut i fra en reportasje på radio er det vanskelig å avgjøre hva som egentlig foregår. Oppmerksomheten er ikke så tett på Ukraina, etter at Porosjenko ble valgt som president, og det ikke er noen nye, store, planlagte begivenheter på vei. Nå ser det ut til å være bare mer av det samme, i overskuelig fremtid.

Også på BBC, mandag, var temaet Ukraina på World have your say. Jeg tror dette programmet er mulig å laste ned på Podcast. Programmet var fra Kharkiv, den største byen i det østlige Ukraina, og både folk som var pro Ukraina og pro Russland deltok. Jeg tror ikke det er mulig å få fred i landet før det er mulig å være pro begge deler, men det ser ikke ut til å være for mange av oss. Ut i fra hva som ble sagt i dette programmet, og tonen i uttalelsene om motparten, høres det ut som om motsetningene er enorme, og det ikke egentlig er noen vilje til å overvinne dem. Det gjelder å vinne frem med makt. Det gjelder å overvinne motstanderen, ikke å forsone seg med ham.

Det skjer på en dag der VM i Brasil starter. Brasil skal også være et demokrati, nå om dagen, men det kan se ut til å være store problemer også  der, tatt i betraktning av at det fortsatt er streiker og protester, helt opp til kampstart. En brasiliansk venninne sier at det kommer til å bli helt krise, om Brasil ikke vinner VM. Misnøyen er stor.

Og i Irak er allerede katastrofen et faktum. Det er vel dette som må være et av USAs verste mareritt. Militante grupper tar seg inn fra Syria, og okkuperer viktige byer i det vestlige Irak. I de kuridske områdene blir også byer okkupert. USA har svekket Iraks statsmakt, og nå strømmer det inn med folk som tar seg til rette. At de kommer fra Syria, gjør det også litt vanskelig å argumentere for at det er så viktig å få Assad der, avsatt. Skal han bli erstattet av de militante, islamistiske gruppene, eller hva?

I konflikten i Midt-østen er det avgjørende å ha Russland på lag. De er på talefot med Assad, de kan påvirke ham. Med Russland isolert, blir det lettere for tvilsomme stater som Syria å ture frem som de vil, USA og deres allierte mangler maktmidler til å gjøre noe alene. USA har jo mer enn nok med å komme seg ut av områdene de har involvert seg i, Irak og Afghanistan. Det er ikke lett å se hva USA skal gjøre med den nye katastrofen Irak har fått i fanget. Det er ikke lett å se hvordan dette skal ende godt.

I skyggen av alt dette blir det fremdeles forhandlet om gassprisen mellom Ukraina og Russland. Ukraina er helt avhengig av russisk gass, og står uten alternativ til energikilde. Det stiller også Russland nokså fritt til å forlange den prisen de vil, Ukraina kan ikke unnvære gassen, de må ha den, uansett pris. I Sovjettiden var det overhodet ingen problem, da hadde Ukraina i likhet med de andre Sovjetrepublikkene fri flyt av billig gass. Nå virker det som om de forventer at gassen skal flyte til samme pris, selv om Sovjetunionen er oppløst.

Som jeg har skrevet tidligere, ble min ukrainske kone meget glad da tidligere president Janukovitsj lot være å undertegne en avtale med EU i november i fjor, og i stedet vendte seg til Russland. Russland tilbød billig gass, og truet også med å skru opp prisen, om Ukraina valgte EU. Nå ser det ut som Ukraina vil velge både EU, og billig gass. Det skulle ikke være vanskelig å forstå at Russland ikke er så interessert i å gå med på det. Selv EU ser ut til å mene at Ukrainerne skal betale for gassen, og at russerne som selger har en rett til å forlange en pris.

Det vakte veldig oppsikt da russerne skrudde opp gassprisen fra $ 268,5 den siste tiden under Janukovitsj, til $485, da Janukovitsj ble avsatt, og Turtsjenov overtok med regjeringen Jatseniuk. Jatseniuk har vært sedvanlig kraftfull i retorikken i forhold til dette, og brukt det som eksempel på hvor urimelige og nesten onde russerne er, hva slags forferdelig nabo Ukraina har. Men saken er at prisen på 485 dollar er en pris som er forhandlet frem og undertegnet, og det av ingen ringere enn gassdronningen Julia Timosjenko, det er undertegnelsen av denne avtalen hun ble satt i fengsel for av Janukovitsj, fordi han mente den var dårlig for landet.

Pikant?

Jatseniuk er en av Timosjenkos viktigste støttespillere, som Turtsjenov også er det. De er begge medlemmer av hennes parti, Fedrelandspartiet. Det er klart Timosjenko neppe hadde særlig annet valg enn å underegne avtalen, men det ser jo rart ut nå å simpelthen la være å betale for gassen, når prisen er den samme som den hun forhandlet frem, og undertegnet. Det er jo dessuten den avsatte presidenten Janukovitsj som har kritisert henne sterkest for denne prisen, og kalt den uakseptabel, ved å arrestere henne for den.

Nå har Russland tilbudt 385 dollar for en ett års avtale, mens Ukraina forlanger en pris på 268,5 dollar, den samme som Janukovitsj hadde på sitt beste, da han valgte Russland fremfor EU. Er det rart russerne også blir forbannet på ukrainerne? Skal de både ha retten til å være bitre fiender, og oppnå maksimal rabatt? 385 dollar er prisen Janukovitsj hadde, før protestene mot ham begynte.

Det er med andre ord gode grunner til å være dypt deprimiert. De har det kanskje bedre, de som ikke følger så nøye med, og som deler verden inn i helter og skurker, svart og hvitt. Eller de som skrur på TV klokken 2200 for å se Brasil mot Kroatia, uten å være så nøye på alt rundt. Det er en deprimerende verden. Og i 2014 har den blitt merkbart verre. Vi må langt tilbake i tid, for å finne et år der så mye destruktivt har skjedd, bare de første 5-6 månedene. Det er søkt å klandre Russland.

 

Russland undertegner gassavtale med Kina

I dag kom meldingen om at Russland har undertegnet en avtale som innebærer gasslevering i 30 år med start fra 2018. Det er en kritisk viktig avtale. Hvor viktig den er for Russland, viser det faktum at den ble undertegnet klokken fire om natten, kinesisk tid. Det var Putin selv som var på statsbesøk til Kina, og han var tydelig ikke innstilt på å forlate Kina, uten å ha undertegnet avtalen. Med det orienterer Russland seg mot øst, mot Asia, og viser Europa og USA at de har tenkt å klare seg på tross av sanksjonene som er innført mot dem. Russland og Putin fortsetter som man skal ha lært å kjenne dem. De vil gjerne ha initiativet, de vil ha gode kort i forhandlingsposisjon, og de nekter å bøye seg for vesten. Vi ser kanskje her en ny verdensorden, og det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er Kina som fremstår som vinneren. Mens Russland er i konflikt med USA og EU, og disse stormaktene svekker hverandre, så får Kina på plass en avtale som sikrer dem billig gass i årtier fremover, og som de neppe ville fått uten denne krisen. Den som har kanskje størst grunn til å være bekymret, er USA, som ser at de ikke er i stand til å kontrollere verden lenger, og at den forholdsvis lille krisen i Ukraina er i ferd med å forrykke balansen mellom stormaktene i verden.

Tidlig i denne krisen saumfarte jeg nettet etter bøker og informasjon om Ukraina og Russland, og tiden etter Sovjetunionens fall. Jeg kom over en bok av Alexander Ghaleb, en kaptein i den amerikanske hæren, med spesialfelt innen infanteriet, etterretningen og spesialoperasjoner, som det står om ham på hjemmesiden til Strategic Studies Institute (SSI). Han har også universitetsgrader fra flere ledende universitet i Europa og USA. Normalt er ikke en kar som Ghaleb en person jeg ville vært interessert i. Men han skrev i 2011 en liten bok, eller monografi, som det blir kalt, med navnet: Natural gas as an instrument of Russian statepower. Den er en del av amerikanske strategiske studier, og informasjon de gjerne vil ha spredd. Derfor er den lagt ut gratis, og kan lastes ned i flere format på hjemmesiden til SSI.

Det har nok vist seg at Ghaleb traff enormt blink med dette skrivet sitt. Russland er en gasstormakt, og gass er virkelig et geopolitisk våpen. For landene som bruker gass i energiproduksjonen, og som er avhengig av import for å få den mengden gass som trengs, så finnes ingen raske alternativ hvis importen av ulike grunner skulle stoppe opp. Leveringen skjer gjennom gassrør som er dyre og krevende å bygge, eller gjennom frakt til sjøs, der det også må store investeringer til for å bygge lng-havner og gjøre frakten effektiv. Europa har basert seg på å få gass levert gjennom rør fra Russland, og står uten alternativ om denne leveringen skulle opphøre. Derfor kan ikke Europa være for tøffe mot russerne. De risikerer at russerne tar strømmen fra dem. Utbygging av alternativ vil ta flere år, og være betydelig dyrere. Spørsmålet er om det er verdt det, eller om det heller skulle lønne seg å forsøke å få forholdet til Russland til å normaliseres.

For Russland står også en del på spill med denne gassen. Europa betaler for gassen, og de betaler godt. Det er Russlands soleklart viktigste inntektskilde, og det er herfra de får pengene til å finansiere den tungrodde statsmakten de er, der så mye av økonomien også forsvinner i korrupsjon og underslag og vanstyre. Vi i Norge vet jo også litt av å være avhengig av en bestemt sektor i økonomien. Vi kan ikke nekte å selge verden olje og gass, uten å lide betydelig under det selv. Vi er avhengig av inntektskilden.

Dette er noe strategene på begge sider naturligvis regner på. Hvem er mest avhengig av den andre? Kan Europa klare seg uten russisk gass? Kan russerne klare seg uten å selge gassen sin til Europa? På meg kan det virke som makten ligger hos Russland. De kan kompensere for fall i inntekt med å ta opp lån, eller sørge for midlertidig finansiering på andre måter. Det er ikke lett å kompensere for manglende elektrisitet. Husk at det er ikke bare privatboliger som vil få problemer med strømforskyvningen. Det vil også kunne ramme industrien, og med det økonomien. Så Europa er pent nødt til å finne andre og dyrere energikilder, skal de gå i klinsj med Russland om Ukraina eller i andre sikkerhetsspørsmål.

Europa er så smått i gang med dette arbeidet, med gassrøret som bygges fra Turkmenistan og gjennom Tyrkia, og med lng-anlegget som bygges i Litauen. Om problemene med Russland blir langvarige, må ytterligere tiltak settes inn.

Russland ser selvfølgelig at dette er noe Europa holder på med. De er derfor selv nødt til å finne alternativ, slik at de er garantert å få solgt gassen sin, og sikre sin viktigste inntektskilde, om problemene med Europa skulle bli så store at det går ut over gassleveransene. Siden disse leveransene er så viktige for begge parter, er det lite sannsynlig at det vil skje, regimene har ennå ingen selvmordsinstruks, om enn de kan opptre destruktivt til tider. Men Russland – og særlig Putin – liker å spille på alle hestene samtidig, slik at de er sikre på å vinne. De kan ikke fordra å bli utmanøvrert, eller å gå til forhandlinger der motparten har de beste forhandlingskortene.

Derfor var Vladimir Putin helt nødt til å få til denne gassavtalen med Kina. Det er en avtale Russland har strevd med å få til i 10 år, men det har strandet på pris og leveringsbetingelser. Det er en god illustrasjon av hvor vanskelig gassleveranser er. Det skal bygges rør, ofte gjennom flere land, og spørsmålet blir hvem som skal ta regningen. Når rørene først er bygget, må det sikres at de blir brukt, og at leveransene er stabile og til en pris man er enig om. Russland har forsøkt å være harde mot Kina, i håp om at den fremvoksende superstormakten skal være avhengig av gassen for å fortsette sin imponerende veksttakt. Men Kina er selv en tålmodig og hard forhandler, de gir heller ikke ved dørene. Så i stedet for å gå med på en gasskontrakt med Russland på russiske betingelser, så har de sørget for leveranser fra Turkmenistan og fra andre. Det har kanskje vært litt dyrere, men hva som nå har skjedd viser at gamblingen og tålmodigheten har lykkes.  Russerne har skrevet gasskontrakt med Kina på kinesiske betingelser.

Elektrifiseringen av Utsira i et ukrainsk og europeisk perspektiv

I dag kom det en uventet pressemelding fra opposisjonen i Stortinget om at de har vedtatt at hele olje- og gassfeltet på Utsira blir elektrifisert. Tidligere var det bare det største feltet, Johan Sverdrup, som garantert skulle elektrifiseres, mens resten var under utredningen. Opposisjonen har flertall i Stortinget, og kuppet behandlingen med dette plutselige vedtaket. Regjeringen kan ikke kritisere Stortinget, de må pent innfinne seg med det Stortinget bestemmer, sånn er det vårt demokrati fungerer, men regjeringspartiene kan være kritiske, og mene at for så store verdier som står på spill, så man følge spillereglene, være forutsigbare og sikre rammebetingelsene for Norges klart viktigste industri.

Opposisjonen vil sammen miljøbevegelsen, som står sterkt i Norge, mene at vedtaket er forutsigbart, siden klimaforliket fra 2008 sier at 2/3 av Norges utslipp skal kuttes hjemme. Det går ikke uten at store oljefelt blir elektrifisert. Kritikerne kan mene at dette ikke reduserer verdens samlede utslipp, siden gassen Norge normalt bruker på å produsere olje og gass er den samme som finnes i feltene, og nå bare blir transportert til Europa for å bli brent der. Olje- og gassindustrien inngår dessuten i det europeiske kvotesystemet, der reduksjoner et sted, gir økning et annet. Skal elektrifiseringen monne her, må det samlede antall kvoter bli redusert. Miljøvernbevegelsen jobber selvfølgelig for dette, men det har vist seg enklere å lobbe norske politikere, enn europeiske og internasjonale.

Norge er i en særstilling med vår lille størrelse og enorme lommebok. Vi kan tillate oss å frivillig gjøre egne produkter mange milliarder kroner dyrere, norsk olje og gass er uansett konkurransedyktig, og overskudd på statsbudsjettet kommer av seg selv. Kutt i Norge kommer fordi vi vil unngå overoppheting av økonomien, ikke fordi vi er nødt til det. Norske lønninger har i årevis steget mye mer enn prisen på varer og tjenester, med det resultat at den norske befolkning har blitt en overklasse som den gamle britiske adelen, uten helt å ha fått det med oss selv. I likhet med den nevnte adelen, har vi mistet litt kontakten med resten av verden, og vet ikke lenger hvordan folket har det.

I Europa har det oppstått en usikker energisituasjon akkurat nå. For Ukraina er krisen akutt. Det truer russerne med å skru av gassforsyningene i juni om ukrainerne ikke betaler regningene, og Ukraina har ikke penger å betale med. Dessuten krever Russland overpris, den dyreste i Europa, siden «alle rabatter er falt bort». Selv om Ukraina hadde hatt pengene, ville de neppe betalt. Den ene parten kan ikke bare skru opp prisen etter forgodtbefinnende, selv om den andre ikke har noe alternativ. Men Russland har tradisjon for å gjøre det man «bare ikke gjør», og Ukraina har altså ikke noe valg. De har gjort seg avhengig av russisk gass, og må betale det russerne krever, eller finne seg i å være uten gass. Det har skjedd før, og det gjorde vondt.

Det er også andre land enn Ukraina som skjelver. Betydelige mengder av gassen Russland eksporterer til Europa, går gjennom Ukraina, og når Russland slår gass av for Ukraina, forsvinner også gassen for disse landene i Europa. Nå går det heldigvis mot sommer, så det vil ikke bli så kritisk som den kalde vinteren dette sist skjedde, da vanlige folk i sørøst-Europa ikke hadde strøm til oppvarming. Det er nemlig uhyggelig mange land som mangler alternativ til russisk gass i strømproduksjon.

Her nytter det ikke å snakke om bekymringer for klimaendringer og FNs togradersmål. Folk trenger strøm, det er i den moderne verden blitt noe nær et elementært behov, og fattige folk i fattige land har ikke råd til å betale for flottere og renere strøm. Derfor er det også at investeringer i kullkraftverk overgår det meste av investeringer i fornybar energi, også i de aller siste årene, og det ville gi en stor og reell klimagevinst om noen av disse kullkraftverkene ble erstattet av gasskraftverk. Bare i Kiev er det seks kullkraftverk, inne blant bebyggelsen, i god Øst-Europeisk stil. Som de fleste land i verden får Ukraina sin strøm gjennom brenning av kull og gass, det er ikke noe spørsmål å legge over til noe annet. Spørsmålet er bare å sikre energiforsyningene, altså kullet – som Ukraina har selv, i gruvene i øst, – og gassen – som Ukraina har halvparten selv, og får halvparten fra Russland. Norge skiller seg fullstendig ut med at vi kan basere strømproduksjonen vår på ren vannkraft. Det er en gave fra naturen. Land som ikke har denne gaven, må finne andre måter å skaffe seg elektrisitet på. De rike landene har da en mulighet å la en marginal del komme fra fornybare energikilder, støttet av subsidier og en befolkning med råd til å betale. De fleste landene må velge alternativet som koster minst.

Nå som russiske gassleveranser er blitt usikre er land avhengige av denne gassen desperate etter å finne alternativ. For de baltiske landene er situasjonen litt ekstra prekær, de får 100% av gassen sin fra Russland, og er blant landene som er mest hissige mot Russland. Omsider er de nå i gang med å bygge en havn for flytende gass, såkalt LNG, noe som vil gjøre import langveisfra lettere og billigere (men fremdeles klart dyrere enn gass i rør fra Russland). Havnen blir bygget i Litauen, og er definert nå som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, og derfor gitt høyeste prioritet. Forhåpentligvis blir den ferdig i løpet av året.

LNG-havnen i Litauen vil kunne betjene alle de tre baltiske landene. Det tok så lang tid å den bygget, fordi de baltiske landene ikke kunne bli enige om hvem av dem som skulle ha den. Tenk, det er 23 år, helt avhengig av gass fra erkefienden, Russland. Slik er det når det gjelder gassrør, gassproduksjon og gasslevering, nasjonale interesser går foran internasjonale mål som leveringssikkerhet og stabile priser. Derfor har Europa i alle disse årene hatt store problemer med å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass, og det er ikke mye som tyder på at dagens krise skal gi noen bedring av det. For de forskjellige landene er det nasjonal politikk som teller mest. Det vet vi godt, også i Norge.

Derfor kan ikke Europa vente økte gassforsyninger fra Norge, om det skulle bli problemer med Russland. Den ekstra gassen Europa kan håpe på, vil komme i LNG-skip fra USA, og vil være fra den svært forurensende skifergassproduksjonen der. Europa har også skifergass, men her er det ikke samme vilje og evne til å produsere den. Vi kan være kritiske til denne gassen, men likevel så kjøper vi den og investerer i den.

Så det vil kanskje se flott ut i norsk klimaregnskap, at vi nå elektrifiserer sokkelen på Utsira. Men det er kanskje betegnende at ingen internasjonale medier nevner nyheten. Det eneste er Bloomberg, finansmediet, som er opptatt av kostnadene, og at børsselskaper taper verdier. Dobbeltmoralen springer jo i øynene, når Statoil skal betale milliarder ekstra for å kutte ekstra på norsk sokkel, samtidig som de tjener milliarder på oljesand i USA. Sånt er nok vanskelig for folk ellers i verden å forstå. Og ikke er de særlig interesserte heller.

Ukraina har for tiden løst deler av energiproblemet sitt med å importere gass tilbake fra Europa. Idiotien er åpenbar. Dette er gass som kommer fra Russland, og snur, og kommer inn igjen til Ukraina, fra Slovakia. Operasjonen er uøkonomisk og ineffektiv, og mengden gass så liten, at det knapt har symbolsk betydning. Men det illustrerer det storpolitiske maktmiddelet gass har blitt. Gassen gjør Russland til en stormakt. Og det er ingenting som tyder på at dette vil bli endret de nærmeste årene. Det finnes nemlig ikke alternativ, og Europa har store problemer med å komme opp med noen, selv når de blir tvunget til det.

Norge bør være forsiktig med å brese seg, bare fordi vi er i den luksussituasjon at vi både har store mengder ren og billig strøm, og i tillegg har enorme mengder olje og gass å produsere og eksportere. Det er veldig lett å være oss. Resten av verden har helt andre problemer.

Selvmordsregjeringen i gang i Kiev

Husker noen intervjuet midlertidig statsminister i Ukraina, Arsenij Jatsenjuk, gav da han nettopp hadde tiltrådt helt i begynnelsen av mars? Han sa det var mange tøffe tak som ventet, mange upopulære avgjørelser. Dette var en regjering for politiske selvmordere. Så, velkommen til Helvete.

Det sa han på engelsk.

Jeg tror han var meget konkret i hva han mente. Han hadde hatt de første samtalene med EU, USA og det internasjonale pengefondet, han visste hva som ventet. Dette var på den tiden Russland ikke hadde slått til, man ante ikke at de skulle forsyne seg av selveste Krim, at den midlertidige regjeringen skulle få også dette problemet i fanget. Det har tatt det meste av oppmerksomheten i mars. Men saken som vil gjøre denne regjeringen til politiske selvmordere, den er ikke løst. Den åpnet seg i dag.

Ukraina er helt avhengige av lån for ikke å gå konkurs. Dette er ikke en abstrakt størrelse, det er så konkret som om offentlig ansatte skal få utbetalt lønnen sin, om Ukrainas gamle skal få sin pensjon. Pensjonene forsvant på 90-tallet, og har vært forsinkede også nå, man kan ikke betale ut om man ikke har noe å betale med. Russland tilbød et lån på 15 milliarder dollar, det blir ikke noe av nå. EU og USA har fått samlet sammen lån på 2-3 milliarder sammenlagt, etter hva jeg har sett i mediene. Det strekker ikke til. Og verken i EU eller USA er det særlig populært å gi usikre lån til Ukraina, de trenger begge pengene selv, til egne lån.

Så Ukraina må til Det internasjonale pengefondet, IMF. De har penger, de gir lån. Men de stiller strenge betingelser. For eksempel skal landene ha legitime regimer, valgt av folket, noe Ukraina vel ikke helt kan stille med nå. Så IMF bryter sine egne regler. Videre stiller de krav om at det ikke skal være korrupsjon, og ikke subsidier. Det er riktig av dem, det er klart man skal ikke gi lån for at kjeltringer skal berike seg gjennom korrupsjon. Og subsidier, det er et greit prinsipp å ha å unngå det. For eksempel fremmer subsidier sløsing. Oppvarmingen i ukrainske og russiske hjem er beryktet ineffektiv. Siden oppvarmingen er subsidiert, gjør man ikke nok med det. Kan man argumentere.

Men for folk flest i Ukraina, så er ikke dette et spørsmål om argumentasjon. Det er et spørsmål om å ha nok penger å leve for. Om gassprisen øker, ryker budsjettene, da går det ikke. Ingen ukrainske regjeringer har noensinne våget å røre gassubsidiene. Nå er den midlertidige regjeringen tvunget til å gjøre det. 50 % skal prisene øke, har jeg sett. Selv i Norge kunne det ført til opptøyer, om ikke annet så i sosiale medier, om strømprisen plutselig gikk opp 50 %. Og vi har råd til det.

Det har ikke alle i Ukraina. De som ikke selv deltok i Majdan-protestene, og selv ikke støttet den, vil nok ha problemer med å skjønne hvorfor de nå skal betale dyrt for gass de er avhengig av. De skjønner seg ikke på og bryr seg ikke om politikk, men skjønner godt når de ikke har mer penger igjen. Det kommer til å bli bråk.

Jatsenjuk og de andre luringene i Fedrelandspartiet vet utmerket hva de gjør. Det er ikke de som er presidentkandidatene. Det er det Julia Timosjenko som er. Hun er klokelig holdt utenfor regjeringen, hun går ren av de upopulære avgjørelsene. Hun kommer til å betale dem tilbake når hun er valgt. Sånn er det ukrainsk politikk fungerer, sånn er det den har fungert alle de år landet har vært selvstendig. Det er tjenster og gjentjenester.

Ukraina har sjansen til å velge en annen vei nå. De må i så fall stå av krisen med høye strømpriser, som er konsekvensen av høye priser på gass, de må tåle lange tider med svært tøffe økonomiske kår. Og de må velge en annen enn Timosjenko, en annen enn de som har representert maken hittil.

Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er ikke så mange andre å stemme på. Og Fedrelandspartiet har den suverent beste partiorganisasjonen, og de kjenner spillet best. Jeg tror ikke de nye har noen sjanse til å vinne frem. Fedrelandspartiet får også all støtte de kan be om i det internasjonale samfunn. Her tenker jeg på at det meste som er av vestlige statsledere villig lar seg avbilde sammen med det meste som er av politikere i dette partiet. Slikt gjør seg jo i valgkamper. De har manøvrert seg inn i en posisjon for å cruise inn til seieren. Det er vanskelig å se hvem som skal kunne ta kampen opp.

Dermed vil man ikke ha kommet så langt. Man vil bare erstattet et korrupt parti med et annet, og en udugelig, vinglete og egeninteressert president – Janukovitsj – med en hevngjerrig, beregnende og vel så egeninteressert president – Timosjenko. Jeg mener dette er ordene som betegner henne best. Blir hun valgt, fortsetter ulykkene for landet.

Og når sant skal sies, kan det nok fort være det vil være nok å være ulykkelig over i Ukraina, også om hun ikke blir valgt. Det er mange mulige veier videre for landet, få av dem lystige.

Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.