1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

20130401-143943.jpg

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

20130401-143952.jpg

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

20130401-144002.jpg

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

20130401-144015.jpg

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

20130401-144028.jpg

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Nyttårsaften

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Nyttår, Nyttår2012

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Nyttårspresang

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nyttårspresang, Nyttår2012

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Nyttår2012

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

Hjemme igjen på Ganddal

Den frenetiske bloggingen vil nok avta nå som ferien er slutt. Jeg er hjemme igjen på Ganddal, og sammen med min kjære Olia. Hun er som alltid helt uberegnelig. Denne gangen har hun satt inn støtet på å rydde i bedet og gårdsplassen på fremsiden av huset,en oppgave jeg selv strevde med i fjor, og anså som umulig. I tillegg har hun arbeidet hardt med tysk, i tilfelle hun skal studere det en gang, og matematikk, som hun skal studere nå. Eksamen hun skal ha i morgen i fysikk virker til å ha ligget i ro. Det samme har alt på baksiden av huset, og mye innendørs. Med baksiden har hun en god unnskyldning, i og med at det har regnet hver dag (og er min oppgave), mens det innendørs er en del problemer ikke helt enkle å løse for oss, og det nok vil ta litt tid å finne standarden vi og omverden kan leve med.

Olia hadde klar mat i går: stekte fiskefingre og stekte poteter, sammen med en salat av tomater og fetaost, og rikelig med både olje og eddik, etter hva jeg kan bedømme. Det siste er overraskende, all den tid hun er fra Ukraina, hvor matolje brukes til steking og alt annet, og den er som regel av solsikke, som de har mye av der nede. Olivenolje kom ikke langt øst for Hellas. Jeg hadde jo spist godt av nistematen, både den gode, som Tone hadde smurt, og den dårlige, som jeg hadde mikset sammen. Men det er alltid kjekt å spise litt til.

I dag reiste Olia tidlig av gårde for å studere matematikk, og etterlot meg alene. Da hun kom hjem, satte jeg inn støtet, og laget middag: joikakaker med poteter og makaroni, og gulrøtter. Det er solid norsk hverdagskost, etter ukevis med ukrainsk, tung kraftmat, og spanske, lette delikatesser. Det er noe med maten man er vokst opp med. Selv om jeg hadde med mengder av godt pålegg med hjem fra Spania, gikk det i brunost og hvitost i dag, og leverpostei.

Jeg har også vært lite grann ute og stelt litt i hagen i dag, men det er måte på hvor interessant det er for resten av verden å lese om det. Hagen har vokst 5-6 uker i fred, og er nådd det stadiet at det ser ganske vilt ut der. Det er mange overraskende busker. Jeg skulle gjerne vært der hele dagen, jeg, det er kjekt å jobbe i hagen og være ute. Men det var fortsatt vått etter regnet, så jeg kunne ikke klippe plenen, og også å klippe greiner og busker blir grapset når de er våte. Akkurat det bør være ganske interessant for resten av verden å lese, så man kan være klar over det, om man ikke skjønner det selv.

I morgen er det meldt fint vær, så da er det nye muligheter. Jeg har dagen for meg selv, mens Olia har eksamen. Med det ender jeg feriebloggingen for i år.

Advent i nytt hjem

I dag er det første søndag i advent. For første gang på mange, mange år tilbringer jeg den i Gaupeveien 5, på Ganddal. De siste 17 årene har jeg vært i Bergen og markert dagen helt for meg selv. Med en gammel og avdanket adventslysestake i messing, pyntet med sløyfer og julebånd så gammelt at ingen ville ha det. En fornærmelse mot den pene, pyntede og velstelte julen har det vært. I kaffekoppen kaffe, på tallerkenen vestlandslefse – som alle andre søndager.

Å, jeg husker min barndoms advent. Jeg husker dem særlig da det ble introdusert adventskrans i en runding. Lysene stod ikke etter hverandre, men i hvert sitt hjørne i en avrundet firkant. Og mellom der var det pyntet med snop. Dette var før den tiden barn kunne spise så mye snop at det knapt er noe spesielt, den gangen var en sjokoladebit noe som var verdt å vente på. Det var disse søndagene i advent vi hadde sjanse til det, og så lørdagskveldene, da. Jeg rakk aldri å vokse fra denne snopeadventskransen før jeg flyttet hjemmefra.

Nå er jeg tilbake på Ganddal med min egen familie. Det vil si Olia. Hun har ingen juletradisjoner i det hele tatt, i hvert fall ingen norske, og hun ser ikke ut til å ha noen planer om  å kaste seg på sirkuset. For henne skal julen feires på nyttårsaften, som de gjorde det i den gode, gamle kommunisttiden, da alle kristne høytider ble avskaffet ved vedtak.

Men hun slipper nok ikke unna, hun har jo flyttet til dette landet, og jeg er en svært tradisjonsbunden fyr. I adventstiden – og særlig fra og med det blir desember – skal alt sammen ta seg opp. Til og med i studenttiden, da jeg lekte jeg var fattig, spiste jeg ordentlig pålegg selv midt i ukedagene når det var desember. Da kjøpte jeg ikke lenger bare kneip. Da var det ikke lenger nødvendig med suppe på mandagen. Alt ble litt bedre.

Denne julen har vi kjøpt inn som om vi var en ekte familie, som om det var akkurat det alvoret det er. Vi har fenalår. Vi har det meste. Det skal alt sammen åpnes og spises med tiden, og tiden har vi her snart.

I dag var det til overmål fridag for oss begge. Det er ikke mange hele dager vi har sammen. Enten jobber Olia, eller så jobber jeg. I dag jobbet ingen av oss. Vi stod opp så langsomt vi kunne. Det var søndagsfrokost med bløtkokt egg, te. Jeg stakk ned i kjelleren og tente opp i peisen etterpå, vi har nå peis her i huset, det er ikke noe tøysehus. Men det ble likevel litt tøysete med denne peisen denne gangen, for i et forsøk på å spare penger på ved, har jeg tatt vare på så godt som alt av rusk og rask fra hagearbeidet mitt i sommer. Akkurat nå var det kvister og blader fra epletreet, vil jeg mene, fuktig og råttent, det gav mer lukt enn varme. Jeg pakket det inn i gamle aviser, og forårsaket vel egentlig mer rot enn peiskos.

Så vi gav det opp. Det vil si, jeg gav det opp. Olia har egentlig aldri vært helt ivrig på dette med peis. Og siden vi aldri oppholder oss i peisestuen, er dette rommet like rotete som det var da vi flyttet ned dit i sommer. Det er ikke noe sted å være. Selv for nonchelante og trivelige mennesker som oss må det være et minstemål av orden for at vi skal kunne være et sted, om vi skal være der frivillig.

Tja, det blir alltid litt lange disse postene mine. Så har det også vært en lang og fin dag. Olia er mrs. piano, i den italienske betydningen av ordet, hun skal ha eksamen i morgen, men har blitt revet med av rydding og ordning, og har siden vi fant glasset med skruer og greier til hyllene vår, tilbrakt dagen med å sette opp og montere og ordne bøker og bokhyller. Det kommer til å bli veldig bra når det er ferdig, snart vil det være levelig i alle husets rom.

Advent kom som man ser litt i skyggen. Det ble ikke satt ut julepynt, det har vi ikke, og Olia bryr seg ikke. Så lenge vi ikke har barn er det ikke kritisk nødvendig med det som har med forventninger til julen å gjøre. Til middag hadde vi fiskegrateng, til kaffen litt sjokolade. Nå fortsetter Olia ordningen, ryddingen, styringen. Jeg har satt meg med dataen. Det er en herlig fordeling på en herlig dag. Første søndag i advent. For første gang i mitt eget hjem på Ganddal.

Takksigelsesdag 2011

Vi i Norge har påske, 1. mai, 8. mai, 17. mai, pinse, St. Hans, St. Lucia, jul og nyttår som våre tradisjonelle festdager. Disse dagene er det for mange knyttet noe spesielt til, de passerer ikke som en hvilken som helst dag på kalenderen. Mange av dem er også fesdager for handelsstanden, som i forbindelse med 17. mai kan selge norske flagg og andre symboler, og på selve dagen kan selge pølser og brus fordi ungene kan spise så mye de vil. Julen sikrer regnskapet for julegavebutikkene. Det sitter så sterkt i, at politikerne til og med har vedtatt halv skatt for november, slik at vi skal ha råd til å kjøpe oss enda litt til.

Det er klart det ville vært fordel for handelsstanden om det fantes enda flere dager som dette. Det er flott for dem når det er feiringstid og norske familier er nødt til å kjøpe spesielle produkter for å henge med i feiringen. Halloween er et ganske godt eksempel, plutselig skal man kjøpe forkledninger og kle seg ut som uhyrer. Det er gøy selvfølgelig, men dyrt for oss, og lønnsomt for butikkene.

Her hos fikk de som kom på knask & knep besøk en skrekkinngytende overraskelse, da en vaskeekte ukrainsk kone lukket opp og entusiastisk spurte: «vil dere ha sjelen min eller hva?». Hun ante ingenting om tradisjonen, men syntes det var festlig folk kledde seg ut og kom på besøk, og stotrende uhyrer, nisser og troll i kjeledress klarte bare mumle frem at de kanskje skulle hatt noe snop om det passet.

Takksigelsesdagen har vi imidlertid i vår familie vært tidlig ute med, som jeg har skrevet nesten hvert år på bloggen (2008, 2009). Tradisjonen begynte i 1987, da Tonje nettopp var født, og alle har skrevet hvert år siden. Det er nå 24 år siden. I løpet av tiden er vi alle blitt gift, Trude, Tone, jeg og Tonje, i den rekkefølgen, og alle barna i neste generasjon er født, Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara. Det står alt sammen i boken. Vi har gått veien fra barndom, via ungdom til voksen, og hvert år har vi skrevet tre ting som betydde mye for oss i året som hadde gått, og i tillegg tre nye ønsker for året som skulle komme. Gledesboken, heter boken vi skriver det ned i, og vi har allerede skrevet ut den første, og begynt på den andre.

De siste par årene har det vært store forandringer i storfamilien vår. Det begynte i 2008, da far døde, det vondeste som har hendt oss. Året etter fant både Tonje og jeg den vi nå er gift med. I år har mor flyttet ut til nytt rekkehus i Kvednadalen, hvem hadde vel trodd at noen av oss skulle bo der, mens Olia og jeg har flyttet inn i det gode, gamle huset i Gaupeveien 5. Hvem skulle tro det noensinne ville kunne skje, allerede har skjedd?

Disse omrokeringene har også ført til at vi får første gang på nesten 20 år kan feire takksigelsesdag sammen. Mor inviterer til gourmetmat i Kvednadalen, Trude har kort vei fra Kverneland, Tone trenger ikke ta på ytterjakke for å gå fra Klepp stasjon, det er nå en gang der Kvednadalen ligger, og jeg løper lett og raskt fra Ganddal. Det er bare over et lite bogafjell, og så er man der, praktisk talt.

Så er det å spise god mat, snakke sammen og mimre, og tenke ut de høytidelige punktene for hva vi har aller mest å takke for i året som gikk. Og hva vi aller mest ønsker i året som skal komme.

Bilder og beskrivelse av hvordan det gikk er lagt ut i posten Thanksgiving in Norwaymin engelske blogg.

Tilbake på Ganddal, og nytt forsøk på Bergenstest

Det var som på ny å være noen år, eller kanskje man skulle si noen måneder yngre. Jeg var tilbake i Bergen, fra onsdag ettermiddag til lørdag formiddag. Jeg beseiret på ny byfjellene, Stoltzekleiven er fortsatt til reperasjon (jeg er selvsagt i mot, denne oppstigningen skal ikke være for striglet), Skredderdalen er plaget av taufeste opp hele toppen, latterlig langt, man kan ikke lenger engang velge den enkleste løypen. Man må gå mellom tauene og holde seg i dem. Ulriken er sitt samme gamle, det vil si, den er plaget av byggverk og aktivitet den også. Jeg tok til avveklsing Trolldalen ned igjen denne gangen. Det var fine turer i fint, Bergensk solskinnsvær.

Men det var jo ikke for å gå på tur jeg reiste tilbake til Bergen. Det var bare en del av gjøremålene. Først og fremst skulle jeg stå på scenen og treffe venner. Jeg fikk gjort rikelig med begge deler. Ikke bare ble det et trivelig gjensyn med gjengen i og rundt Stand up Bergen, og vårt publikum, det ble også gjensyn med riktig gamle venner tilbake fra den ekte studietiden på 90-tallet. Det var middag på en bedre restaurant, veldig mye bedre – spinndyr -, og det var noen øl på Henriks. Det minner riktig så godt om studietiden og ungkarstilværelsen mine første år i arbeidslivet

Nå er det bare det, at det er i Bergen jeg er på besøk, og på Ganddal jeg bor. Det var ganske godt å bare pakke kofferten, og forlate Bergen i dag formiddag. Jeg våknet før vekkerklokken i dag, og var dermed helt i rute med alt mulig. Da flyet lettet klokken 1230 satt jeg ombord, rolig og avslappet, og da jeg landet på Sola stod mor og ventet.

Hjemme kom jeg hjem til tomt hus med stempel fra Olia. En ting man kan være sikker på når det gjelder henne, er at man alltid vil finne tekannen full av te, og med en tepose kjekt hengende ut. Hva som ellers er å finne av mat og drikke vil alltid være i det blå. Jeg var imidlertid godt forberedt, og gikk i gang med å lage risengrynsgrøt, i god lørdagstradisjon.

Før grøten var ferdig kom Olia hjem, til en veldig hyggelig gjenforening. Det var bare tre netter, men vi er ennå så nygifte at dette er svært mye. Olia hadde vært på Bergenstest i dag, den viktigste eksamenen av mange hun skal prøve på nå i høst. Første gang hun prøvde seg gikk det galt, men da hadde hun bare vært i Norge i et halvt år og ennå ikke fått gjennomført noe norskkurs. Nå har hun vært her drøye halvannet, og hva hun lærte på norskkurset er allerede temmelig irrelevant. Siden hun nå har jobbet noenlunde stabilt i barnehager og på sykehjem helt siden hun avla forrige Bergenstest, egentlig, så har hun vært i mye kontakt med språket og er nødt til å bruke det nesten daglig. Mitt stalltips er at hun greide testen denne gangen.

Akkurat det vil tiden vise. Det er ennå ikke så kritisk om hun ikke klarer det Det er først eventuelt til neste høst hun kan begynne på noe høyere studium, og da rekker det å få tatt testen i april. Men vi håper å få den ut av verden allerede nå.

Til middag var det norsk laks og ukrainsk hvitvin. Det var verken en veldig mye bedre restaurant eller gjensyn med studievenner, men som lykkelig gift mann var nok dette likevel veldig mye bedre. Det var veldig kjekt å få en kveld med Olia igjen. Og nå skal det sånn som det ser ut ikke forlate hverandre igjen på en stund.

Kommer…

Høstferie

Så er det på ny høstferie. I mange år på rad har jeg tilbrakt den på reise, som oftest i Russland eller Ukraina, alltid der. I fjor skulle Olia og jeg til Krim, men så var det så kaldt, at vi i stedet bare ble i Kiev, hvor det også var kaldt, men hvor vi heller ikke hadde ventet noen badeferie. I forfjor var Olia og jeg i Molotsjnoe, det herlige sted på Krim, med verdens korteste jernbanestrekning, og fredfullt som var det tatt rett ut av drømmene til folk. Før det var j i Syd-Russland, nedover fra Rostov na Don til Sotsji, det var det året far døde brått og uventet mens jeg var på vei hjem. Året før det igjen var det Krim og Syd-Ukraina, alene, jeg hadde langt fra rukket å treffe Olia ennå.

I år blir det ingen utenlandsferie. Olia og jeg må fortsatt bruke litt tid på å få finansene under kontroll. Dessuten har hun allerede vært i Ukraina for ikke så lenge siden, i slutten av august. Hun kan vente litt til før hun må dit på ny. Jeg har imidlertid ikke vært der siden februar, det begynner å nærme seg abstinenser. Men så var det dette med finansene, da, og så er jeg booket inn til å opptre på Rick’s i Bergen onsdag og fredag. Det blir en selvfinansierende reise, nettopp det vi trenger nå.

Så frem til onsdag blir det for meg noen rolige dager på Ganddal. I dag kunne jeg for første gang stå opp til det som skal bli tradisjonen. Riktignok hadde Olia sin lille morgenutgave av russisk kaos, hun har morgenvakt i Stavanger, det er ikke lett når man ikke disponerer bil. Det ble litt styr å få henne av gårde, grytidlig. Men så var det min morgen, som den kommer til å bli. Jeg lå og hørte litt på radioen, BBC world service, til butikkene åpnet, og så gikk jeg og kjøpte morgenfrokosten. Siden butikken ikke ligger i kjelleretasjen, som den gjorde det mens vi bodde i leilighet i Bergen, må vi handle litt sjeldnere og kjøpe inn litt mer rikelig hver gang. Nå hadde vi ikke fått vært i butikken hele uken, og kommet godt i manko med pålegg.

Nå er det imidlertid alt sammen på plass. Både i hus og i magen. Frokosten er spist, spist i stuen, selv om vi verken har sofa eller ordentlig spisebord. Jeg har hatt dagens første sjakkparti, vant greit, veldig greit, i et spansk parti der min motstander nok ikke visste helt hva han skulle gjøre når åpningen gikk litt annerledes enn vanlig. Midt mens jeg har sittet og skrevet dette, har det trippet en rødstrupe omkring på bordet på terrassen, like utenfor vinduet. Utover dagen har jeg noen tekster å skrive, litt å pusle med, og det skal bli et til sjakkparti. I huset begynner det å bli en passelig balanse mellom innflytningsrot og vanlig rot. Det kommer til å bli en fin dag, en fin helg og en fin høstferie.

For dem som vil se Stand up på Rick’s i Bergen er det onsdag klokken 2100 og fredag klokken 2030.