Julaften, 2018

Så er det morgenen, første juledag, 2018. Jeg skriver på min nye Huawei MateBook X, den viktigste julegaven jeg fikk i år, og den jeg sørget for selv. Utenom det var det duker og pledd fra mor og søsken, og en ball fra vårt kjære vidunder, Irina. Hun er den viktigste gaven, året rundt.

Vi tilbrakte formiddagen hos min mor, etter tradisjonell juletrepynting og rømmegrøt og spekemat. Der hører det med litt øl og akevitt, og dermed kan jeg ikke kjøre hjem igjen. Foruten en hyggelig morgen, med kalendergave og strømpebukse til Irina, og en veldig tidlig joggetur rundt Frøylandsvannet for meg, var hovedsaken denne gangen at mor hadde en blå tå, og måtte en tur til legevakten for å få den sjekket.

Så hadde lille Irina og jeg et kort mellomspill hjemme hos oss selv, der vår kjære kone og mor sørget for sin egen jul, ved å la disse dagene gå forbi som om det ikke var noe spesielt med dem, overhodet. For lille Irina på 4 er det veldig spesielt, det er jul og en pakkeverden uten sidestykke, hun gjennomlever dette som fireåringer skal. Det er utilslørte forventninger. Lenge før det var på tide å dra, sørget hun for å få på seg den nye, røde kjolen, og en passende, rød genser, med hjerte på.

Til tross for at vi startet forberedelsene i uvanlig god tid, kom vi likevel noen minutter for sent til kirken. Julegudstjenestene nå om dagen kan knapt nok kalles gudstjeneste, det er show, og Frøyland/Orstad kirke ville vært ugjenkjennelig som kirke for en kirkegjenger for ikke så altfor mange år tilbake. Det er en gudtjeneste for vår tid, en tid med fjas og mas, og en tid der det ikke går an å forvente at en forsamling skal klare å sitte og følge med på noe over flere minutter, uten musikk og lys, og avbrudd med sang. Vår tid er iscenesatt, selv ikke i kirken er det kristne julebudskapet nok i seg selv.

Så har også kirken mange hensyn å ta. Dette er den dagen de har sjansen til å nå frem til mange som ikke går der til vanlig, og som ikke bryr seg så mye mer, enn at dette hører med til julefeiringen.

Lille Irina var der også, i sin røde kjole og oppsatte hår, satt hun i trappen, siden kirken var så full at det ikke var noen ledige seter. Da det var slutt, løp hun ut i bilen, for å kjøre til mor, og så gå videre til tante Tone. Irina ville gå til fots, artig for en fireåring, hun ville rett og slett ikke kjøre, selv om jeg spurte flere ganger. Det er en knapp kilometer bort, men Irina mer løp, enn gikk. Hun og jeg skulle gå litt i forveien, men vi gikk så fort, at mor ikke greide å ta oss igjen.

Julaften

Borte hos Sivertsens lå alle gavene forunderlig under treet. Irina lot forventningene ligge som en hinne rundt kroppen, veldig, veldig synlige. Hun gjennomlevde ventetid etter den gamle skolen, der det bare var å vente, vente til det var lov å pakke gavene opp. I motsetning til søskenbarna, var det ingen mobiltelefon eller skjerm å holde på med. Det var bare å løpe frem og tilbake, turne i sofaen, spise sjokolade, og se på gavene, se på gavene, se på gavene.

Særlig var det en gave som tiltrakk henne enormt. Den som hadde form som en sylinder, og som hun hadde veldig sterk mistanke om at inneholdt det hun ønsket seg aller mest.

Men først var det middag. Pinnekjøtt. For oss voksne var det supergodt, noe absolutt verdt å ta seg tid til. Lille Irina var ferdig etter 5-6 munnfuller, og også da klar til å pakke opp gavene. Men hun måtte vente. Hun måtte vente. Hun fikk lov til å gå fra bordet, men det var også det hele. Hun måtte se de voksne spise seg ferdig, og nyte maten, uten å skynde seg, slik vi voksne også har sett våre foreldre gjøre det samme, da vi var barn. Jeg hører til den som tror det er en uting ved vår tid, at man straks skal få alt man ønsker seg, hele tiden. Jeg tror ikke det oppfyller noen ønsker, om en slik selvmotsigelse er forståelig.

Så var det dessert. Da var Irina litt mer på plass, for det var is. Den ble servert etter at vi hadde ryddet helt av, og vasket det som skulle vaskes. – Et par munnfuller til nå, sa Irina, på russisk, – så er jeg klar. Det tar bare et lite minutt. Stor var skuffelsen, da hun skjønte at det ikke bare var hun som skulle bli ferdig, alle skulle bli det.

Det var vår nye tenåring, Sara, som spiste lengst. Og som tenåringsjenter skal, ble hun svært flau, da hun ble oppmerksom på det, og fikk oppmerksomheten rettet mot seg. Nå var det rett og slett hun, som forsinket gaveutdelingen! Alle vi andre var ferdige.

Etter å ha spist, var det rydding og å vaske opp. Lille Irina spilte sin rolle til fullkommenhet, og hjalp til med å rydde, sånn at det skulle gå litt fortere. Det skal hun ha, det var en venting på flere timer, etter først å ha ventet flere dager, og også uker og måneder, etter bursdagen sin, da hun også fikk gaver. Men hun gråt ikke, klaget ikke, var ikke sur. Gikk bare rundt og fant seg i det, og levde gjennom ventetiden etthundre prosent, sånn bare et barn kan.

Gavene

Endelig. Vi kunne sette oss ned, i sofaen, og endelig begynne gaveutvekslingen. Tones barn er blitt så store nå, at det ikke lenger er interessant å være den som leser opp, og deler gavene ut. Nå var det de voksne, og barna, som måtte gjøre det i fellesskap. I Irinas verden var det sånn, at det bare var å hente gaven man visste var sin, hun hadde glemt det fra i fjor, hvordan det var. Men alle hadde forståelse for et lite barns tålmodighet, hun fikk gaven sin først, og så var hun opptatt for en god stund. Hun var helt uinteressert i andre gaver, inntil hun hadde funnet ut alt med denne første gaven hun hadde fått.

Den eldste til Tone fikk komponenter til en datamaskin han skulle bygge selv. Den yngste, Sara, fikk mye klær, og en bærbar PC. Tone og Torben var storfornøyde med alle gavene de fikk, de hadde sørget for å fore seg selv, rikelig. Jeg hadde også tatt hensyn til min egen lykke, med denne datamaskinen, som jeg nå sitter og skriver på. Lille Irina var ellevill, helt storfornøyd, enda gavene i sum var mer beskjedne i år, enn i fjor, da hun fikk en sykkel.

Vi voksne hadde hjemmelaget øl og innkjøpt vin og kaffe å kose oss med også, uten at det var i nærheten av å bli noe fyll ut av det, selvfølgelig. Det er barna som skal ha julen. Eldstemann Andreas gikk inn i superkonsentrasjon, for å sette sammen datamaskinen, han overraskende for ham selv allerede hadde fått alle komponentene til. Yngstejenta, Sara, konfigurerte sin bærbare PC. Lille Irina løp omkring på gulvet, lekte med hunden, lekte med oss, og var bare levende lykke.

Jeg er så glad i henne og stolt av henne at jeg bare må passe på at det ikke tar overhånd. Ingen barn har godt av å bli overbeskyttet. De skal også lære seg å klare seg selv i livet. Stoltheten og kjærligheten fra foreldrene får de gratis, den fra alle andre, må de vinne. Irina har virkelig gode forutsetninger, det må man si, skjønn og kjekk og fantastisk som hun er, men hun må lære seg å snakke norsk, skal hun greie seg i Norge. Denne høsten har det gått i russisk.

På julaften sprakk det, da hun på min rettledning sa – se!, i stedet for russiske smotri, og selv utviklet det til – kom og se, og til og med, tante Tone, kom og se! Det tante Tone skulle komme og se på, var plastelinen hun hadde laget til, eller det vi i vår tid kalte leire, men som nå visst heter playdo, etter merket. Dette er ikke noen reklameblogg, så jeg styrer unna alt sånn, som den oppmerksomme leser skal ha registrert.

Henimot klokken elleve var det på tide å gå hjem. Det var gamlemor selv, som hadde det tyngst, og var trettest. Lille Irina viste ingen tegn på at hun ikke kunne holde det gående i det uendelige, om det var det som skulle til. Hun løp hjem også, en ny liten kilometer, i vinterkulden og mørket, som riktignok ikke var verre enn at min søster Tone tok turen med hunden samtidig, uten å skifte bort juleskjørtet. Altså bare legger. Ikke verst, men i vår familie knapt egnet til å vekke oppsikt.

Vel hjemme hos mor, der Irina og jeg på ny må overnatte, vil Irina straks i gang med å leke, «bare lite grann, kun fem minutt», som hun greit sier det frem, på russisk, men hun har ikke noen problemer med å akseptere at det er sengetid heller. Hun pusser tennene, tar selv på pysjen, og sovner raskt, vel vitende om at neste dag, vil bli full av lek.

God jul!

 

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

Familiehelg på norsk

Det har selv etter vår standard vært en travel høst. Alle folk i den vestlige verden sier de har det svært travelt, så jeg vil ikke gå inn og ynke meg over en travelhet som for vår del er frivillig. Men det har ført til at vi omtrent ikke har fått besøkt vår kjære slekt, eller vært med Irina og snakket norsk, siden vi kom hjem fra Kiev og utlandet i slutten av oktober.

Irina har ikke slått over til norsk, ennå, og selv når jeg snakker norsk til henne, så svarer hun på russisk og holder sin del av samtalen på russisk. Med meg går det jo greit, verre er det når det er andre norske til stede.

Fredag var det omsider på tide å feire mors bursdag. Hun fulgte egentlig året 19. oktober, som vanlig, men den dagen og helgen var de fleste bortreist. Hun selv også. Siden har det alltid vært en eller annen opptatt. Først på fredag gikk det altså an å samle alle, som ennå er her.

Jeg fikk ikke med meg invitasjonen før godt utpå dagen. Vi hadde allerede vært ute på storhandel, vår lille familie på tre. Olia er med meg på tysken, og vi har nå nettopp fått godkjent våre obligatoriske oppgaver, sånn at alt er klart til eksamen. Derfor kunne vi også slå til litt med handlingen, med gode middager for hver dag i helgen, og rikelig med annet.

Så skulle vi altså i selskap i stedet.

Olia holdt seg hjemme, som hun så ofte gjør, mens Irina og jeg satte ut i det som mest var hennes bestemors bursdag, men også bittelitt hennes. Også hun var jo mer eller mindre bortreist på bursdagen sin, mandag 11. september, hun reiste til Kiev den tolvte. Og ble der halvannen måned. Så bursdagen hennes har blitt litt glemt, eller gjemt. – Jeg også vil ha bursdag, sa Irina, litt sårt og litt uventet, da vi sa vi skulle i bestemors bursdag.

Uansett hadde bestemor kjøpt gave til Irina, flott dukke, og flott lego. Jeg er ikke så sikker hvor klar oppfatning Irina på tre har av hva bursdag er for noe, hun har aldri etterspurt sin egen, før, og hun har det veldig morsomt å si hun er to år, når jeg sier hun er tre. Hun var helt i fyr og flamme over gavene hun fikk, og hadde det også helt storveis i bursdagsselskapet borte hos tante Tone.

Hjemme var det mer lek med gavene hun hadde fått, før det ble en alle tiders finale med å smøre seg selv inn med leppestift i ansiktet. Det blir ikke bedre enn dette. Hun sovnet som et sloknet lys.

Lørdagen ble rolig, det er ikke så mye å gjøre ute, kalde, korte og regnfulle høstdager, så det blir å være inne, og spise våre tre lørdagsmåltider. Siden det er eksamenstid for begge foreldrene, og oppussing på gang for hun ene, så blir vesle Irina overlatt litt til seg selv, og må finne på sin egen lek. Mye tid går med til skjerm, det må innrømmes, og det har vist seg mye lettere å unngå når man forestilte seg hvordan det skulle være, enn når man er oppi det og ser hvordan det har blitt. Det er mye skjerm, YouTube og spill, og det er mye tøys hun gjør der. Men det er ikke utelukkende skjerm og spill, det er også lek med lego og dukker, og med tegning og leire, gjerne sittende ved det lille bordet og på den lille stolen hun har. Da er hun veldig søt.

Kvinnedagen fortsetter… (Mikrobølgeovn, gaver og gass)

Jeg skriver disse postene om morgenen, før barnet og Olia våkner. Når de gjør det, er det slutt. Da går det i ett med barnepass, og andre ting. Slik må det være.

I går ble en litt travel, litt gøy og litt annerledes dag. Jeg kan egentlig ikke huske at det har vært så mye oppmerksomhet rundt kvinnedagen, som det var det i går. Det kom blomster på bordet, tullipaner og trekvister med gåsunger. Jeg oppfattet aldri om det var spøk eller sant at det var en mann som leverte juice som kom med dem. De kom i alle fall samtidig, juicen og blomstene, og moren sa det var fra ham. Hun bestilte mye juice, i flasker som ser mer ut som syltetøysglass, og har skrulokk som slike, heller enn skrukork, som flasker flest. Grapefrukt, druer, eple, appelsin, jeg aner ikke engang alle sortene. De står nå på fryseboksen, ved siden av mikrobølgeovnen Olia kjøpte til sin mor, noe jeg hadde tenkt å skrive om i går, men som jeg aldri kom frem til.

På kvinnedagen var Olia ute og kjøpte verktøy. Skikkelig verktøy, i mannfolksklassen. Som må ha motor for å virke, som bråker og er tungt, jeg vet knapt hva det var. Hun skal bruke det til datsjaen vår, kanskje får vi reist ut dit en gang under oppholdet. Jeg syntes det var en passende gave på kvinnedagen å betale denne for henne, men hun syntes det var altfor mye. Jeg insisterer, som man skal gjøre det her nede.

Hun reiste ut i halvni-tiden i går, hadde vekkerklokken på klokken åtte. Det var for øvrig årsaken til at skrivingen min ble raskt avbrutt. Jeg måtte være med henne og spise frokost, den er ofte lett når det er Olia som lager den. En skive med ost, inn i mikrobølgeovnen. Moren våknet og sa hun skulle lage skikkelig frokost til meg senere, sånt vas som en skive med ost går ikke an. Klokken ti var det borsjtsj, som det korrekt skal transkriberes, eller borsj, som det like godt kan skrives. Det er jo slik vi får til å uttale det, vi som ikke er fra språkområdet .

Da lille Tais, eller Taisja, som hun sier hun vil kalles, niesen vår, våknet, ble det liv i leiren. Hun er hjemme fra skolen fordi hun er syk, men i går var den ekstra dagen «for sikkerhets skyld». Hun var frisk og livlig. Jeg tok med henne og Irina vår ut på lekeplassen utenfor, en liten time, så barna fikk løpt for seg og babusjka fikk ro. Irina får også til å leke litt nå, og kan kravle opp på lekeapparatene, og nesten skli ned igjen, i hvert fall om hun får litt hjelp. En litt eldre gutt var der også og lekte, 7-8 års alderen. I begynnelsen gikk det fint, men så var det noe som ble feil, og Taisja ville inn.

Der hadde Olia kjøpt «instrumenter» for en tier, lekefløyter, munnspill og tamburin, i billig, rød og gul plast. Med det ville Taisja ha konsert, ledsaget av ekstra «melodier» fra den rose eventyrbilen hun eier. Alle småbarnsforeldre vet hva slags lyder slike lager. Lille Irina løp også rundt og ville være med. Det var ganske intenst. Og jeg tenkte hvordan i all verden Olia kunne kjøpe slike gaver, og så stikke av for å la meg være igjen og lide med dem.

Etter Maidan-revolusjonen i 2013-14 har Ukraina havnet i bitter konflikt med Russland. Kanskje er det riktigere å si at det er statslederne som har havnet i konflikten. Eller at det er de som har forårsaket den og som nå sørger for at den er der, mens folk flest har havnet i den , uten å kunne gjøre så mye fra eller til. Olias mor har aldri engasjert seg i «politikk», som nesten må settes i hermetegn her. Jeg vet ikke om hun har stemt noen gang i sitt liv, etter Maidan har hun i alle fall ikke stemt, verken på Porosjenko eller Jatseniuk, eller noen av de andre som nå styrer landet. Men hun klaget nå da vi kom. Trykket i gassen er blitt svakere, slik at maten på kjøkkenet ikke lar seg varme skikkelig opp.

Det er sånt Ukrainas mange millioner husmødre merker godt. Ukraina er i gasskrig med Russland, de vil ikke lenger kjøpe «russisk gass». Så i stedet kjøper de fra «Europa». Jeg setter det i hermetegn, for den europeiske gassen har selvfølgelig vært i Europa først. Det er russisk gass Ukraina liksom kjøper fra Slovakia, den blir offisielt fraktet først til Slovakia – over Ukraina, – og så tilbake igjen til Ukraina, for å bli brukt der. Så syk er verden blitt her nede. For å unngå å kjøpe gass direkte fra Russland, må Ukraina også spare på gassen. Derfor er trykket svekket, slik at alle hus og hjem blir tvunget til å bruke mindre. Og resultatet er at maten ikke lar seg varme godt opp. Det tar lang tid, og mat som skal stekes på høy varme, blir stekt på den varmen som er.

Så suppen moren skulle varme raskt opp, ble varmet på den tiden det tok. Det skjer samtidig som general Breedlove har vært ute i mediene igjen, han er kommandør over NATOs styrker i Europa, og nå kan han varsle om «økt aktivitet i Donbass» og at «russerne bomber Syria for å lage flyktningekrise i Europa». På annen måte kan ikke han forstå at russerne bomber som de gjør. Det er veldig, veldig spesielt sagt. Og nå blir det heldigvis møtt med manglende interesse, i det minste. Forhåpentligvis kommer en tid da uttalelser som dette vil bli møtt med avsky.

Å skrive som dette pleier bringe meg i trøbbel. I stedet for å gå ut i det, ber jeg interesserte lese denne artikkelen av Paul Craig Roberts, på Foreign Policy. Ta det opp med ham. Det handler om en bok av John Perkins, Confessions of an Economic Hit Man, hvor Perkins skriver hvordan amerikanske interesser overtar økonomien i verdens land. Oppskriften er nøyaktig som den er brukt i Ukraina, skifte ut en leder som ikke ville være med på spillet, lasse på med lån fra IMF og andre institusjoner, innføre «austerity» og privatisering i landet for å kunne betjene lånene, og med det overta landenes økonomiske politikk. Det er økonomisk nyliberalisme i ekstrem utgave, noe vi er sterkt i mot i Norge, når det gjelder oss selv, men som vi tilsynelatende ikke har noen problemer med å være med på lasset for når amerikanerne og big business utøver den samme politikken i den tredje verden, og nå også i Europa, som både Perkins og Craig Roberts skriver.

Jeg har gode dager med ikke å bry meg så veldig, lenger. Verden går sin gang samme hva jeg skriver om den. Og om jeg lar være å skrive, så slipper i alle fall jeg problemer. Vi løste problemet med den omtalte gassen ved å kjøpe til moren en mikrobølgeovnen. Så kan hun varme suppen raskt opp i den. Ikke alle har råd til det, men vi har norske penger, og det gjør at vi har mistet kontakten med virkeligheten ellers i verden. Vi kan løse de fleste problemer med enkelt og greit å betale oss ut av det.

Olia kjøpte også et lite nettbrett til moren, eller en stor smarttelefon, fra Lenovo. Så nå kan hun gå på internett og se youtube uten å måtte skru på datamaskinen først. Nå kan hun sitte ute på altanen og holde på med sitt. Hun kan snakke med Olia på Skype, de trenger ikke først å ringe til vanlig telefon, for å få kontakt. Hverdagen blir mye enklere. Mikrobølgeovnen fikk hun dagen før kvinnedagen, det var bare en gave, mens tablettelefonen ble pakket inn i gave, og høytidelig overbrakt. Vinen jeg drakk het Kleopatra, fra vinprodusenten Kobleva, et passende valg, syntes jeg, men også helt naturlig siden det nå en gang var den rødvinen vi hadde igjen.

Vi var litt engstelige for om hun skulle synes det ble for mye med alle disse gavene, men hun ble veldig, veldig glad, og var yr som et barn hele kvelden. – Nå er jeg tapt for dere, sa hun. – Det er deres egen feil, det er dere som har kjøpt denne telefonen!

Bursdagsselskap trettende dag jul, med 13 til bords i 2013

Det var ingen garanti for at det skulle bli vellykket i dag, da jeg inviterte den nærmeste familien til bursdagsselskap i dag. Tvert om, nesten, forhold utenfor det jeg blogger om gjorde at jeg rett og slett måtte sende en sms rundt om, og insinuere at det kanskje ikke var så lurt å komme. Alle kom allikevel – det er første gang på et par år vi er samlet absolutt alle – og det ble et riktig trivelig selskap. Merkelig, men et ugjendrivelig faktum.

Mye skyldes Olia. Hun strever litt med disse selskapene, som ikke er med hennes familie, og ikke er som i hennes kultur. Det blir også ganske mange av dem, siden vi er ganske mange folk. Olia har moren og søsteren, lille Tais, og fetteren i New York. Det er alt. De blir sjelden flere enn disse, som oftest færre, siden fetter Dennis slett ikke så ofte kommer seg over til Europa. Det blir derfor ganske voldsomt for henne når vi hver gang er 10 – 12 stykker som en standard.

Jeg tenkte derfor å invitere til brødmat, for det kan jo også jeg lage i stand, om Olia ikke vil involvere seg. Men brødmat ville ikke Olia høre snakk om, sånt går ikke an å servere gjester. I det hele tatt hadde hun ganske mange tanker om hva som gikk an og ikke, og hvordan alt skulle være. I fjor forsøkte jeg å lirke det til så det passet for oss. I år bestemte jeg meg for å la henne stå for styringen. Fullt og helt.

Grunnet et par andre ting kom vi ikke i gang med forberedelsene før sånn halv to. Da gikk Olia og hentet to hele laks, og ville ikke høre snakk om at dette kanskje kunne være i overkant. Jeg bekymret meg også over at mange nordmenn ikke liker fisk, og at Olia plutselig kan få veldig anstrengt forhold til folk som ikke liker noe. Så jeg forsøkte å finte inn litt spekemat, eller noe.

Jeg trengte ikke bekymre meg.

Verken Olia eller jeg er planleggere. Enda vi gikk sammen til butikken i går, var det litt av hvert som vi trengte, men ikke hadde. Hvem skulle trodd det, sånn selskapet ble. Jeg skrelte litt poteter, siden vi hadde litt lite ris, og så ble det fløtegratinerte poteter i tillegg. Og så sendte hun meg til gardsutsalget på Skjæveland for å kjøpe paprika til en spesialdelikatesse med fylte paprika, så vi også kunne få brukt noe av all kjøttedeigen vi hadde. Da jeg ringte for å høre om det vår noe mer vi trengte, mens jeg var der, var hun rasende for at jeg hadde kjøpt matfløte i stedet for kremfløte, og hun hadde stått et kvarter og forsøkt å kreme den likevel.

Selvsagt ble vi forsinket. Med det ble heldigvis gjestene også. De kom litt etter litt, så vi liksom kunne fase oss inn, all maten kunne lages, og stoler og bord settes på plass. Det ble jo etter hvert en ganske artig og uhøytidelig løsning, der alt vi hadde av stoler stod rundt spisebordet, og de som hadde plass på dem, kunne spise. De som hadde spist ferdig, forlot plassen, og overlot den til en annen. Sånn fikk barna spist i en fart, og sluppet pinen med å måtte sitte ved bordet, når de heller vil løpe og leke. Overraskende nok var det laksen som gikk rett hjem, særlig blant barna, de ropte og skrek etter den, og var spesielt begeistret for å finne bein. Som lille Benjamin klokelig sa: du må spise mye for å finne mange bein.

Du måtte i det hele tatt spise mye for at det skulle merkes i matfatene. Første pulje ble skiftet ut, en ny kom det til bords. Men det gjorde sannelig også nye retter. De omtalte paprikaene kom, Olia hadde insistert på en til hver, men de ti som kom var også rikelig i overflod. Den første laksen slet med å bli halvspist, enda vi alle gjorde store innhogg. På kjøkkenet lå enda en laks, like stor, nyttet og urørt. Brød fra jærbakeren var hele tiden tilgjengelig, flere salater, plommetomat og agurk. Alt laget ferskt av Olia etter at hun hadde tatt en løpetur i formiddag.

Barna var også i bemerkelsesverdig godt humør denne dagen. Det er svært sjelden dagens barn ikke maser etter skjerm og dataspill. I dag maste de etter penn og papir, for de løp kappløp fra rommet til stuen, og tok tiden og ville skrive det ned. Stolene og sofaen i stuen er veldig digre og tar veldig mye plass, men de er også deilige og klatre i. Og slik Olia har plasser dem, kan man klatre, hoppe og løpe i alle retninger. De store guttene tok seg av dette, mens de halvstore jentene tok seg av Benjamin som nå var blitt hund ved navn Hugo. Han ble matet med agurk. Trude og Tone ble stolte mødre til barn som spurte etter agurk i en skål, og ikke sjokolade.

Så var det kaffe. Rundt alt dette her ble det også fikset forskjellige ting, det må ingen glemme. Nå har vi ringeklokke, og Lars gjorde et oppriktig forsøk på å få på plass kjøkkenlampen i taket, men måtte gi opp, fordi vi – eller jeg – veldig klønete har somlet bort skruene vi kjøpte til dette formålet. Under arbeidet fant han imidlertid frem til hele kaffeserviset vårt, sterkt bra, siden vi akkurat skulle drikke kaffe.

Til kaffen hadde mor laget firkløverkake, pepperkaker og kokosboller, mor til Espen flere julekaker, og så er det alltid Olia som klarer å trikse frem noe. Denne gangen hadde hun kjøpt festlig snop, med biler som motiv. Det gikk rett hjem blant barna, og flere av de voksne.

Plutselig var det på tide å gå hjem. Det gikk også i pulver. Først var det Nygård og Sivertsen, så Tonje, mor og Espen. Det var en pussig vellykket bursdag fylt av tallet 13. Til og med gavene var av bemerkelsesverdig kvalitet, virkelig nyttige ting, som kommer godt med. Takk til alle som kjøpte dem til meg, og som var i så godt humør og blide og fornøyde når de kom på besøk.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.

 

Olia og gavene

I dag sa Olia at hun hadde hatt sin lykkeligste dag siden hun kom hit til Norge. Hun er et følelsesmenbeske, som kunne sagt noe slikt mange andre dager også, bare hun ikke har gjort det. Dagen har gått ut på at vi begge har hatt fri, hun har vært i butikken og hun har laget god mat, og vi har kost oss sammen.

Det er det der med butikken som er nøkkelen. Olia er som et barn som gleder seg til jul, den gang jul var den eneste sjansen i året til å få nye leker, sammen med bursdag, selvfølgelig, og det går bare ikke an å vente til dagen er her og alle gaver kan pakkes opp. Hun går amok.

Hun skulle til kvadrat og kjøpe kaffe på tilbud, og hun skulle hente telefonen hun hadde glemt igjen på jobb dagen før. Hun glemte begge deler, og alt annet. Hun kjøpte klær, til meg. Til familien i Kiev har hun allerede kjøpt så mye at det er ikke plass i koffertene når vi reiser ned, og ikke i skapene når vi er der nede. Jeg har så langt vært nedprioritert. Jeg er mannen. Jeg skal forsørge henne.

Men nå er det kommet dit hen at det gir ikke mening å kjøpe flere klær til familien i Kiev, og slektningene rundt, og håndverkeren som pusser opp hos dem. Det vil også bli veldig rart om hun kjøper veldig mange klær til mine slektninger, eller mine venner. Jeg er rett og slett neste mann på listen.

Så i dag kom hun hjem. Hun hadde kjøpt klær. Julegave og bursdagsgave, for et par år fremover, etter standarden jeg er vant med. En genser er fullverdig gave for en julekveld, sammen med skjorte blir det overdådig. Men overdådig er ingen begrensning for Olia når der gjelder gaver, særlig ikke klær, og umulig når det er salg.

Det går heller ikke an å vente til jul eller bursdag eller noe slikt. Hun spør: vil du se dem med en gang? Og det gjelder for meg å svare «ja» før hun rekker å ta dem fram, for det vil bli gjort uansett. Hun er mye mer utålmodig enn et barn, alle klarer å vente til julekvelden, selv om de må løpe rundt på gulvet lillekvelden. Og det er aldri nysgjerrighet på egne gaver, lite interesserer Olia mindre, det er alltid å vise frem hva hun har kjøpt til andre. Det er fast takst, rett på Skype, for å vise moren hva hun nettopp har kjøpt.

Det er alkoholisme og narkotikarus. Hun klarer ikke å kontrollere det. Men det er i en slik mild og fin form, som alkoholikeren med fri og ubegrenset tilgang til sprit, og så kan han bare drikke og drikke uten å passere godfølelsen, og bare gjøre folk glade rundt seg.

Olia åpner bankkonto og går på handlerunde

Blant de som følger bloggen vet jeg det er en del som mest av alt er interessert i hvordan det går med Olia i Norge, om hvordan det er å finne seg en kvinne i utlandet, gifte seg med henne, og finne seg vei gjennom alt som kreves for at hun skal få lov til å bo her og klare seg godt her. Olia og jeg er for lengst over de viktigste problemene, vi er lykkelig gift og får bo sammen, Olia har nettopp fått fornyet oppholdstillatelsen med enda et år, det var bare å stikke innom politiet, levere søknad og betale 1100 kroner, dyrt, men forståelig.Vi har videre fått godkjent utdannelsen hennes fra Ukraina etter standarden, alt godkjent minus ett år. Olia har også klar den høyeste norsktesten hun er nødt til å ta, norskprøve 3. Det holder til normalt arbeid, og til noen høyskolelinjer, for høyere utdannelse kreves Bergenstesten som hun ennå ikke har. Etter alt dette formelle er selvsagt det viktigste å finne seg noe meningsfylt å gjøre, enten en god utdannelse eller en god jobb.

Dette neste skrittet har vært Olias største bekymring og hva hun har satt alle krefter inn mot fra første dag hun kom til Norge. Hun har satt inn støtet alle retninger hun kan få napp, og har brukt timevis, dagevis og uke- og månedsvis på å søke rundt på Finn.no etter jobb, og på nettsidene til forskjellige utdanningsinstitusjoner etter studieplass. Hun har søkt på alt som har vært relevant og det meste som ikke har vært relevant, ingenting for høyt eller lavt, fjernt eller dumt, og som regel fått høflige avslag, eller noen få kanskje, men likevel ikke. Det har på det verste gått på humøret løs, men det er jo til å overleve, at det bare er humøret som blir råket.

Og nå i det siste ser det ut til å ha løsnet. Hun er ringevikar i et vikarbyrå, og storfornøyd med det, fordi hun nesten hver dag blir ringt til, og må ut å jobbe i en eller annen barnehage. Når hun kommer hjem skriver hun sirlige notat hvor hun har vært og hvor lenge hun har jobbet, og gleder seg veldig over muligheten hun har til å tjene egne penger. Hun er med det storfornøyd, og har for øyeblikket slått fra seg alle planer om å bli noe som helst annet enn ringevikar i barnehage, så lenge hun er ønsket der og får penger for å jobbe, har hun det bra.

Nå har hun nettopp fått seg egen mobil og egen bankkonto. Hun logget seg inn på Skandiabanken første gang i går. Snart skal pengene komme direkte inn på hennes konto, og ikke via en gammel reservekonto hos meg. Å bestille alle disse tingene har gått like greit for Olia, som for en hvilken som helst nordmann, det har ikke vært andre problemer enn de vi selv har tullet til.

Pengene Olia tjener går foreløpig uavkortet og vel så det til gaver. Selvoppofrelse er en så stor og naturlig del av Olia, at om noen mener oppofrelse er galt, så er det ikke så mye igjen av Olia om hun må gi slipp på dette. Det er ikke tillært eller noe hun mener er godt eller dårlig, det er henne. Det er fryktelig vanskelig å få gitt henne noe eller få henne til å kjøpe noe til seg selv, mens hun til enhver tid vil være parat til å gi fra seg absolutt alt for en av sine nærmeste. Her er vi komplimentære. Jeg er alltid parat til å ta i mot det meste, mens jeg vanligvis har vondt for å gi fra meg noe.

Jeg sier for spøk til Olia at det er farlig de dagene hun har fri, for da stikker hun alltid ut i en butikk for å kjøpe seg noe, det vil si, kjøpe seg noe å gi bort. Det har vist seg det er like farlig om hun ikke har fri, for hun stikker gjerne innom en butikk på vei hjem. Sånn som i går, hun hadde vært på en kjempejobb, varslet på forhånd og over åtte timer, og på vei hjem kjøpte hun hele dagens fortjeneste i gaver til familien for neste gang vi reiser til Kiev. Heldigvis finnes det en grense med at det fysisk blir umulig å få mer ned i kofferten, eller inn på flyet, så drøye to måneder før vi reiser ser det ut til å bli en nødvendig kjøpestopp. Og til Olias enorme glede og endeløse forundring kommer pengene raskere inn på konto enn hun klarer å bruke dem opp. Først nå er hun i ferd med å skjønne at Norge er et godt land.

Olia med dagens fangst. Interesserte kan jo gjette om hun er godt kledd fordi hun ikke har tatt av seg ennå, eller fordi det er kaldt i leiligheten min.