Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.

To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.

Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.

Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.

Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.

Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.

Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.

Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.

I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.

Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».

Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.

Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst.  An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.

Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.

Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.

Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.

Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.

Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.

 

 

 

En ny doktrine fra Russland?

Russlands voldsomme reaksjon etter at president Janukovitsj i Ukraina ble jaget bort fra stillingen sin har vakt en god del frykt i det internasjonale samfunn. EU og USA med NATO ventet kanskje kraftige protester, og sterke diplomatiske reaksjoner fra russernes side, men at de skulle mobilesere hæren sin og bruke den til å rive Krim bort fra Ukraina, det er det ingen spor av verken i strategidokument eller uttalelser. Det internasjonale samfunn – som USA og EU liker å kalle seg – ble tatt fullstendig på sengen. Nå strever de med å reagere tilbake, og med å redefinere sitt forhold til Russland. Dette er virkelig alvorlige spørsmål. Feilberegner man Russland i positiv retning, altså å tro landet er bedre og vennligere enn det er, så risikerer man at man enda en gang blir tatt på sengen, at Russland får slukt til seg mer land. Feilberegner man i negativ retning, altså å tro landet er verre og mer ondsinnet enn det er, så risikerer man å miste muligheten for samarbeid med et land vi har mye å tjene på å samarbeide med. Vi vil sitte på hver vår kant og tenke vondt om hverandre.

Foreløpig ser det ikke ut til å være noen fare for at vi skal tenke for godt om Russland. Allerede før disse hendelsene var Russland sett på som et land på vei helt feil retning, styrt av en gammel KGB-offiser, en spion, Vladimir Putin, med personlige egenskaper av å være følelsesløs, kald og kalkulerende, og dette også som best beskrivende for hans egenskaper som president. Det var press mot vår statsminister, Erna Solberg, om å boikotte Sotsji på grunn av situasjonenen for menneskerettighetene i Russland. Amerikas president, Barack Obama, boikottet.

Jeg vil si vi i Vesten nok lever litt i en illusjon om at når resten av verden bare blir kjent med våre verdier, så vil de simpelthen bare overta dem. Når folk ellers ikke er så engasjert og opptatt av demokrati og menneskerettigheter som vi er, så er det rett og slett fordi de er uopplyste og ikke vet riktig hva det er for noe. Jeg vet ikke om jeg best skal sammenligne med opplysningstiden eller misjonsvirksomhet i kolonitiden for å få frem poenget. Det er noe jeg finner litt usmakelig i at våre holdninger skal overlegne alle andres. Det er en holdning som innebærer en overbevisning om at vi er kommet lenger, og at resten av verden er tilbakestående, om de ikke har de samme verdier og overbevisninger som oss.

Jeg tror ikke Russland er så ondt som det blir fremstilt. De er konservative der vi er liberale, og de er åpent og ærlig skeptiske til det som er nytt og fremmed, mens vi i Vest gjerne vil gi inntrykk av at vi er åpne og tolerante og interesserte i det som er nytt og fremmed. I så fall stryker vi på testen, når det gjelder Russland. Her er vi intolerante så det holder. Nå snakker jeg ikke bare om forholdet til maktemnneskene og eliten, til Putin og hans regime, men til vanlige russere som kommer til Norge og Vesten for å slå seg ned her. Jeg vil tro de har det enda verre, de som kommer fra enda mer fremmede kulturer.

Poenget med denne innledningen er å få frem at vi har alle muligheter til å komme skjevt ut når vi skal gjøre våre vurderinger om hva som er Russlands mål og ambisjoner i det som skjer. De er allerede på forhånd den store og farlige, de har allerede gjort mye som vi ikke holder for riktig. Det er lett å skape et bilde av at det er vi som har moralen og retten på vår side, og det er Russland som er umoralske og gjør urett. Da går det også fint å skape et bilde av at det er slik det vil være også i fortsettelsen.

Det er et par historiske sammenligninger jeg vil ta med på veien. Selv en kar som Steinfeldt, som nå er utenrikskorrespondent for fjerde gang i Moskva, som har studert der, og tilbrakt årevis der, og burde kjenne landet godt, selv han snakker om at Russland har «relansert Brezjnev-doktrinen». Det er vel med respekt å melde i beste fall grovt misvisende. Brezjnev-doktrinen var Sovjetblokkens svar på USAs Truman-doktrine, der USA forbeholdt seg retten – og påtok seg plikten – å gripe inn med nødvendige maktmidler overalt hvor friheten var truet. Sovjet skulle inn der kommunismen var truet. De gikk inn i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Ingen av disse intervensjonene kan overhodet sammenlignes med Krim. Den gang var det for å holde kommunistblokken samlet. Sovjet gikk inn, sammen med andre kommuniststater i Warszawapakten, og sørget for at det ønskede regimet beholdt makten i to fremmede land.

Det er ikke i nærheten av hva russerne har gjort på Krim, der de har tatt tilbake noe de regner som sitt, til stor enighet fra befolkningen som bor der. I samme slengen fikk de løst et stort, geopolitisk problem de hadde, med sin viktige Svartehavsflåte stasjonert i fremmed land. Den situasjonen var ikke holdbar. Russerne løste den kort og brutalt. Det kan vanskelig sammenlignes med noe annet historisk eksempel jeg kjenner til. Det som skjedde på Krim er helt spesielt, og må ses for seg selv.

Den andre sammenligningen som gjerne blir gjort, er Hitlers anschluss mellom Tyskland og Østerrike, fulgt av innlemmelsen av Sudetenland i det tyske riket, i den famøse Munchen-avtalen av 1938, og videre invasjonen av Polen og utløsningen av andre verdenskrig. Dette er noe alle med et minstemål av skolegang kjenner til. Politikerne vil unngå å havne i samme situasjon som Neville Chamberlain, vifte med en avtale og proklamere peace in our time, året før den verste krigen i verdenshistorien starter.

Parallellen med Putin og Russland er Sør-Ossetia og Abkhasia i 2008, Krim nå. Så er tredje steg å gå inn i Ukraina, som Tyskland gikk inn i Polen. Eller så er planen til Putin å fortsette å ta litt og litt, som Hitler gjorde det i starten, inntil resten av verden ikke lenger kunne tolerere det.

Det er en stygg sammenligning, egnet til å skremme oss i Vest, og vise russerne at vi overhodet ikke forstår dem. Forskjellene mellom den gangen og nå er langt større enn likhetene. Putin kan nok ta lett på demokrati og menneskerettigheter om de står i veien for målene han har, men det går ikke an å snakke om ham og Hitler i samme setning når det kommer til disse tingene her. I alt Putin gjør galt, er virkelig Hitler så enormt mye verre at sammenligninger ødelegger forståelsen i stedet for å øke den.

Så man skulle være litt forsiktig med å gjøre disse sammenligningene. Vi må holde hodet kaldt, se hva Russland gjør nå, hva de selv sier, og se på Russlands historie for å forstå russernes måte å tenke på. Det vil kanskje gjøre oss klokere når vi reagerer på dem. Foreløpig kan ingen si verken vi i Vest eller det nye regimet i Ukraina har klart det særlig bra. Faktaene taler for seg selv.

Det som uroer, er Putins uttalelse om at Russland fremdeles forbeholder seg retten til å hjelpe russere og russiske interesser også utenfor egne landegrenser. Akkurat nå er det mest betent med tanke på den russiske befolkningen i Ukraina. Der har Putin gyldig vedtak fra nasjonalforsamlingen at han kan sende inn soldater, og styrkene står oppstilt og klare ved grensen. Så det er ganske skummelt.

Men det er et svært stort steg fra å være skummel og truende, til faktisk å sette i gang militære operasjoner. Risikoen er enorm. Det vil være helt annerledes enn på Krim, der russerne praktisk talt hadde kontroll på forhånd, med massiv støtte i befolkningen og allerede militært nærvær gjennom flåtebasen i Sevastopol. Strategien de valgte fungerte utmerket for målet de hadde. Slik vil det ikke være i det øvrige Ukraina. Der vil ikke annekteringen skje motstandsløst. Der vil de ikke så lett kunne sette i gang en folkeavstemning på eget initiativ. Der vil de ikke så lett kunne «legitimere» sine interesser gjennom historiske «feil» og gavepakninger. Det er vel rett og slett lite trolig at Russland skal klare å rive til seg mer av Ukraina. Det skjønner de godt selv, og vil derfor la være.

Noen kommer også med ville forslag at russerne skal rase rett gjennom Ukraina, og gå inn i Moldova og utbryterrepublikken, der. Også det virker som et nokså suicidalt prosjekt. Russland har ikke noe særlig å vinne på å forsøke noe slikt. Det er ikke noen flåtebase å beskytte i Transnistria, for eksempel. Dessuten fungerer denne utbryterrepublikken som en selvstendig stat allerede. Det trengs ikke noe ekstra, russisk nærvær der.

Så skremmebildene om at Krim bare er et skritt på veien er mer truende enn realistiske. Man må ha i hodet at Russland tjener egne interesser. Det gjør alle parter i konflikten. For Ukraina, EU og USA med NATO tjener det nå interessene å bygge opp et nytt fiendebilde av Russland. Det kan gjøres uforbeholdent i Ukraina, der man vil ha den vestlige verden på lag i strengest mulig straffereaksjoner. I østlige deler av EU, der Russland er den gamle fienden, gjøres det også fritt og freidig. Militæralliansen NATO har også vært nokså tøffe i trusselbildet, og kan være det, for å berettige sin egen eksistens. For militærbudsjettene passer det godt å ha et Russland som kan fyke gjennom Ukraina, videre inn i Moldova, og hvem vet hva etter det. Men dette er et Russland som ikke eksisterer.

Det Russland som eksisterer, er et Russland som utnytter sine muligheter når de oppstår. Gjennom hele sin historie har de ekspandert i områder som har vært svake, les har hatt en svak statsmakt.  Slik har det også vært i tiden etter Sovjetunionens fall. Georgia mistet kontrollen over Abkhasia og Sør-Ossetia, i den grad de noensinne hadde den. Det var kaoset etter Saakashvilis maktovertakelse i 2003, og hans hodeløse politikk og tro på støtte fra NATO i 2008 som gjorde at muligheten åpnet seg, og Russland grep den. Det samme er med Krim. Ukraina mistet en legitim statsmakt etter demonstrasjonene i Kiev og Janukovitsj forsvant. Det er regnet som legitimt av seg selv og de som støtter det, men aldri på Krim, og bare delvis i de østlige delene av Ukraina. Det åpnet seg en mulighet, og Russland grep den.

Nå er det ikke flere muligheter. Men nye kan oppstå. Det nye regimet i Kiev lykkes ikke i å strekke ut en hånd til de østlige delene av riket. Det ser lite lovende ut at de skal stable på beina et styre som de russiskvennlige vil finne seg i. Det er bare å se på uttalelsene og politikken til de to favorittene til å vinne valget i mai, Porosjenko og Timosjenko.  Det er millioner av ukrainske statsborgere i øst som ikke vil ha noen ting med disse to å gjøre. Det er massive krefter der som vil ut av landet, som det nå ser ut til å bli. Og verken det nye regimet i Kiev, eller vi i EU og NATO som liksom støtter det, har vært i stand til å komme opp med en troverdig strategi om hvordan man skal holde på dem.

Da kan det oppstå nye muligheter for Russland. Og da vil de gripe dem.

 

Stalins Datsja (og utsikt til Abkasia)

 

Velkommen til Stalins datsja

Han ble født i byen Gori i 1879, og han døde i Moskva i 1953. Fra 1922 var han generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og fra omlag 1927 enerådende statsleder over Sovjetunionen. Rett skal være rett, under ham vokste Sovjetunionen til å bli en av verdens to ledende supermakter. Aldri har det russiske imperium vært mektigere enn det var under ham. Men prisen var skyhøy uansett hva man måler dem i, og var det opp til meg, skulle det være like politisk ukorrekt å si at Stalin gjorde Russland mektig, som at Hitler gjorde det samme med Tyskland. De to kan sammenlignes.

Inngangen til Stalins datsja

Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal trekke den uhyggelige Josef Stalin ned til et nesten menneskelig og nesten morsomt nivå. Jeg skal vise frem andre sider ved ham. I går var jeg nemlig og besøkte datsjaen hans. Den ligger en enkel busstur utenfor Sotsji. Det formelle navnet er Zelenaja Rosjtsja (Zelenaya Roscha på engelsk, Зеленая роща på russisk), men Stalins datsja holder lenge. Det er tjukt av små reiesbyrå som tilbyr reisen for en liten norsk hundrelapp, man trenger slett ikke følge det Lonely planet anbefaler, og som ligger gjemt bort i andre etasje på Park hotell. Jeg brukte reiseselskapet i mitt andre hotell, Zjemtsjuzjina, og fikk med det både en tur til datsjaen til Stalin, og utsiktspunktet Bolsjoj Akhun. 

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Datsjaen var en eiendommelig opplevelse. Jeg hadde lest at den skulle være grønn, og kamuflert i skogen, samtidig som de skulle ha en vakt hver 15’de meter rundt den. Jeg leste også om en hemmelig gang ned til sjøen, om svømmebasseng med halvannen meters dybde og om billiard og film og litt andre ting som var der. Jeg har også besøkt noen datsjaer, og hadde et bilde i hodet om hvordan den ville se ut. Det var helt annerledes.

 

Stalins datsja – utsikt til trærne

Stalin slutter aldri å overraske. Og denne datsjaen var så absolutt ham. Den hadde en aldeles grell grønnfarge, og også vinduskarmene var grønne, alt var grønt. Og den var ikke av tre, men av stein og mur, som bare var malt grønt. Og den var plassert i en rydning akkurat stor nok til å få plass til datsjaen. Eller det er vanskelig å kalle dette datsja uten ironi, en Stalinsk monumental ironi, som dette også var en monumental datsja. Det var en diger murblokk bygget rundt en slags bakgård i midten, der det var en slags liten parkflekk i midten, med grønt gress og palmetrær og blomster. Utsikten til denne bakgården var mye finere enn utsikten ut i verden, for den var helt sperret av trær. Stalins datsja lå i skyggen.

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Vi kom med en turbuss, bare russere. Jeg ba om det, selv om man visstnok også kunne få omvisning på tysk og engelsk, og sikkert også italiensk og fransk om man bare finner det rette reisebyrået. Jeg tror ikke det er lov å gå rundt der på egenhånd, selv om det er noe jeg ville likt godt, jeg liker jo ikke så godt å gå i flokk bak en guide. Men vi fikk god tid, russerne er jo også glade i å ta bilder, og om man ble litt hengende etter i et rom, så var ikke det så farlig. Vi fikk bare se et hjørne i det jeg anslår til vestre fløy, og noen rom i den nordre. Og jeg forstod jo ikke altfor mye av den rasende raske russisken.

Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen

 Men jeg forstod at Stalin i sitt flott film- og arbeidsrom, godt plassert like ved siden av billiardrommet, og på diktatores vis en soveseng like ved siden av arbeidspulten. Arbeidet må aldri få ta overhånd for søvnen og hvilen for folk med absolutt makt. I dette rommet var Stalin modellert liten som han var, med pipen i hånden, og med kartet han likte så godt bak ryggen, det med Sovjetunionen i all sin velde.

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Det var en sofa i rommet, i den pleide Stalin å sitte når han skulle se film. Han ville alltid se film alene, jeg tenker mitt om årsaken. I denne sofaen satt også Stalins gjester, og guiden vår sa at Stalin hadde ordnet en liten, snedig psykologisk overraskelse for dem. Den er meget lav. Og den er enda lavere enn den ser ut, når man setter seg i den. Man synker liksom ned i den, og kjenner metallfjærene mot baken. Og man kan tenke seg Stalins nervøse gjester, som godt vet hva Stalin har gjort med folk i alle samfunnslag fra topp til bunn i det Sovjetrussiske samfunn, sier de noe galt, blir de fjernet. Og så synker de ned i sofaen… 

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Arbeidsrommet hadde også en altan med utsikt mot trærne. Fem meter unna. 

Utsikt fra Stalins altan

Utenfor nordre var det et stort sjakkbrett med digre brikker. Her skulle jeg gjerne forstått mer av hva guiden sa, jeg tror ikke Stalin var noen sjakkspiller, jeg tror jeg ville slått ham. Bankettrommet hadde to altaner, den ene med utsikt mot bakgården, den andre med utsikt litt mellom trærne så man kunne skimte svartehavet. Her kom det også litt sollys inn. Bankettrommet hadde også peis, og det var satt opp to rekker med langbord. Det er uhyggelig å tenke på de hyggelige festene som har vært her. 

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Nei, Stalins datsja var en opplevelse. Den var vel verd besøket. Jeg leser at noen turselskap også kan ordne med overnatting, det tror jeg også kunne være en fin opplevelse, det skulle jeg gjerne gjort selv.

Stalins sjakkbrett – datsjaen ved Sotsji

 

Jeg på altanen til Stalin

Etterpå gikk turen til utsiktspunktet Bolsjoij akun. Det er et tårn bygget i liten annen hensikt enn å gi bedre utsikt. Noen forsvarsfunksjon kan jeg i alle fall ikke se det har hatt, plassert oppe på en høyde kilometervis fra nærmeste ordentlige bebyggelse, og uten noe militærfort eller mulighet for å plassere en garnison i nærheten. Dette er et utsiktspunkt. Tårnet har også et rom med noen utstoppede dyr, om dette skal være et museum eller hva det er ment som, og jammen er det ikke en selger som drev med noe på en hylle på veien opp, eller hva det var. På vei mot tårnet er det nå anlagt en handlegate, der det finnes lite annet enn restauranter og spisesteder. Det er et utsiktstårn, et turisttårn.

 

Men vakkert var det. Man fikk se Sotsji og Svartehavet, man fikk se godt innover Kaukasusfjellene, med Krasnaja Poljana og Mt Fisjt for eksempel, man fikk se hvor Stalins datsja egentlig lå hen, og man fikk se Adler og man fikk se innover mot Abkasia. Det var spesielt. Det har jo nettopp vært en krig der. Og i denne fredelige utsikten virket denne krigen akkurat så meningsløs som krig alltid burde være. – Denne siden av fjellene er vårt territorium, sa guiden, – det andre er deres. Slik fikk hun elegant unngå å si om hun mente Abkasia eller Georgia. Det var uansett et meget vakkert landskap, og et meget vakkert land.

 

Utsikt mot Abkasia

 Russerne var også interesserte i hvor alle OL-anleggene skulle komme, og guiden pekte og forklarte.

Dette er Kaukasus

Etterpå spiste vi på en av restaurantene langs handlegaten, eller det var vel mer en kafe, det var den nederst i hjørnet, første til venstre når man kom inn i gaten. De hadde en uforglemmelig hatsjapuri der, sånn skal det smake, dette var saker. Og jeg hadde også et mandig glass georgisk vin jeg måtte drikke mandig raskt da vi plutselig måtte gå. 

Omlag hundre kroner kostet hele seansen. Maten og vinen kom i tillegg, 50 kroner eller noe sånt. Det var det vel verdt alt i hop.

 

Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun

 

 

 

 

 

 

Russland vs Nato

I dag har det kommet nytt som ytterligere har forverret forholdet mellom Russland og NATO. Konflikten som begynte mellom Georgia og Russland om utbryterrepublikkene Abkasia og Sør-Ossetia i Georgia, utvikler seg nå til en uhyggelig maktkamp mellom Russland og den vestlige verden, med USA og NATO. Da er det klart, at det må se rart ut fra russisk side, at USA vil plassere raketter i Polen like ved russisk grense. Man skal ikke ha store innlevingsevnen, for å se at fra russisk side, så er unnskyldningen om at dette skal forsvare Polen og – faktisk – USA mot Iran lite troverdig. Sjekk kartet, folkens. Dette er raketter som kan brukes til angrep mot Russland. Russland har svart med å avbryte alt militær samarbeid med NATO, heldigvis er det fortsatt litt uklart hva de egentlig mener med denne formuleringen. Til sist, på toppen av det hele, kom meldingen om at McCain leder over Obama på meningsmålene om å bli USAs neste president.

Jeg har litt problemer med å se hvordan USA og NATO med moralen i behold kan fordømme Russland for det de holder på med nå. La oss ta USA først, de er jo lette å kritisere om dagen, og har vært det noen år. Sånn cirka alle årene etter andre verdenskrig. Riktignok var Saddam Hussein en leder som ikke kan sammenlignes med president Mikhail Saakashvili i Georgia, Husseins overgrep var kanskje verre enn Saakashvilis, men det er lettere å få øye på hva Russland har i Kaukasus å gjøre, enn hva USA gjorde i Irak. Og krigen til USA i Irak var et sololøp som ikke var støttet i FN, slik heller ikke Russlands krig i Georgia er det. USA har fått mye kritikk for krigen i Irak, det er rart de så lett slipper unna når de nå kritiserer Russland.

NATO har enda mindre grunn til å rope for høyt. Denne såkalte forsvarsalliansen, ble raskt en angrepsallianse i en serie kriger i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Krigene ble kjempet fordi Sebia med militær makt forsøkte å holde på utbryterrepublikkene Bosnia-Herzegovina og Kosovo, temmelig prikklikt sånn Georgia vil holde på Abkasia og Sør-Ossetia. I hvert fall vil det se sånn ut fra et russisk synspunkt. Forskjellen er bare at russerne støttet Serberne i krigen på Balkan, som de alltid har gjort, mens NATO støtter Georgia i krigen i Kaukasus. Er det bare NATO og vesten som kan bestemme hvem som skal være frie, her i verden?

USA går i kjent stil lengst i å støtte Georgia i konflikten, og McCain går enda lenger enn Bush. Og blir for det belønnet med å gå forbi Obama på meninsmålingene. Dette er uhyggelig. En krig mellom USA og Russland er utenkelig, men det er ikke lenger så utenkelig som det en gang var. Russland er og har alltid vært en stor bølle i utenrikspolitiske spørsmål, men i denne konflikten er det i alle fall ikke NATO som har opptrådt med ansvarlighet. Konflikten begynte i vesle Sør Ossetia, med 70 000 innbyggere, og det var NATO-vennen Georgia som skjøt de første skuddene, la oss ikke glemme det. NATO står absolutt medansvarlig for at vi har den mest spente situasjonen mellom USA og Russland, siden den kalde krigen – før Gorbatsjov. At USA akkurat denne dagen underskriver den kontroversielle rakettskjoldavtalen med Polen, gir gratis poeng til oss som kritiserer dem. Man trenger ikke være russer på hvordan raketter i Polen kan forsvare USA – mot Iran.

Russland er beskyldt for å frem med rå makt mot Georgia, det er vanskelig å se at USA og NATO gjør noe annet. Forskjellen er bare at de siste påberoper seg og forventer å bli trodd på sine gode intensjoner. Russland gir blaffen, og i det har de i det minste en redelighet motstanderne mangler.

Russlands angrep på de Georgiske utbryterrepublikkene

I vår i år var det diskusjon rundt om Ukraina og Georgia skulle bli medlem av NATO, og jeg skrev i den forbindelse noen bloggposter der jeg gav uttrykk for mitt syn. Jeg mente at Ukraina ikke burde bli medlem, fordi ukrainerne ikke vil. Og jeg mente Georgia ikke burde bli medlem, fordi det var for farlig. Dere kan lese om det her: https://esalen.wordpress.com/2008/04/18/russland-nato-og-ossetia/, og her: https://esalen.wordpress.com/2008/04/21/ossetia/. Den siste posten er forresten pusset opp litt, jeg ser den inneholdt noen unøyaktigheter, når jeg nå har sjekket det opp grundigere. For argumentet mot å ta inn Georgia som medlem, var nettopp risikoen for en væpnet konflikt mellom Georgia og Russland i forbindelse med de uløste problemene rundt Nord- og Sør-Ossetia. En slik konflikt ville ført Russland i krig med NATO, om Georgia var medlem, og verden hadde fått en krig mellom to ledende atommakter.

Riktignok er det ikke helt sikkert NATO hadde risikert krigen med Russland, selv om Georgia var medlem og NATO er grunnlagt på prinsippet om at angrep på et medlem i alliansen, er et angrep mot alle. NATO har endret prinsipper på kort varsel tidligere, for eksempel da det gikk fra å være en forsvarsallianse til en angrepsallianse i krigen mot Serbia. Da var ikke noe NATO-land angrepet, men NATO kriget likevel. Men hvis ikke alliansen trer støttende til under et angrep, hva er da poenget med en allianse? Vi skal være glade for at USA ikke fikk gjennomslag for sitt påtrykk om å ta opp Georgia og Ukraina som medlem. Og merk: USA hadde støtte av mange norske medier, deriblant Bergens Tidende. Tenk over den.

Jeg synes også norske medier og mediebruker bør tenke litt over dette med statsgrenser og nasjoner på ny. Vi er jo raske til å mene at alle nasjoner som ønsker det, bør få sin selvstendighet. Og vi tar alltid parti for utbryterrepublikkene, når føderasjonen eller imperiet over det, prøver å stanse løsrivelsen med makt. Vi tar også generelt parti med den som blir angrepet. Og vi trenger også gjerne litt tid, før vi klarer å lære oss navnet på en stat godt nok, til at vi klarer å støtte frigjøringen av den. Slik støtter vi kanskje Tibet og Tsjetsjenia, og vi støttet veldig Øst Timor, og støtter Vest Afrika, men vi er usikre på Xīnjīang og har ikke engang hørt om Transnistria. Vi finner heller ikke mange nordmenn med en mening om Cabinda i Angola.

Sør-Ossetia er således en stat vi burde støtte etter disse prinsippene. De er en egen nasjonalitet, og de er ufrivillig under Georgia. Det samme gjelder Abkhasia. Saken blir klar når Georgia går inn med våpen i Sør-Ossetia, dette er verre enn hva Kina gjør i Tibet. Men saken blir uklar igjen, når Russland går inn med full styrke, og jager Georgierne ut. Hva skal man egentlig mene i denne konflikten? Og hvordan skal den løses?

Både Russland og Georgia opererer med en retorikk som ikke ligner noen ting. Russlands statsminister, Vladimir Putin (som interessant førte ordet så lenge Russerne angrep, når våpenhvilen kom, overtok president Dmitrij Medvedev) sammenlignet med Saddam Hussein som «utryddet noen landsbyer i Nord Irak»: «Han hengte dere». Det er også kommet sammenligninger med 11. september. Georgierne, snakker om etnisk rensing og folkemord, president Saakhashvili holder ikke i det hele tatt igjen for å appellere til den støtten fra verdenssamfunnet han er avhengig av. Jeg mener vestlige medier ikke må henge seg på denne retorikken, og i alle fall må ikke vestlige politikere gjøre det.

I USA går det mot valgkamp, og republikaneren John McCain bruker konflikten for å vise at han har større fasthet og tøffhet enn demokratenes Barrack Obama, og Obama på ferie i Hawaii vil i sine uttalelser vise at også han kan håndtere internasjonale konflikter. President George W. Bush er god venn med Mikheil Saakishvili, et vennskap bygget på god realpolitikk, Georgia er bra å ha i kriger som er og måtte komme i Irak, Iran og regionen i og rundt Midt-Østen. Bush-administrasjonen kan heller ikke trekke seg, de ville jo ha Georgia inn i NATO, og de må nesten ta den alliertes parti. Men Russland taler maktens språk, og USA har ikke siden 1941 gått til krig mot en tilnærmet jevnbyrdig motstander. Det er heller ikke lett å se hvilke andre virkemidler de skal bruke. Russland har også økonomisk makt.

Dessuten er det ikke alldeles klart Russland er den store skurken her, selv om de også er en stor skurk. NRK har sine reportere i Gori og Tiblisi i Georgia, og fra den siden er saken klar, russerne er villmenn som dreper sivilie og sprenger skoler og sykehus. Men andre medier har vært i grensebyer i Russland, og intervjuet Sør-Ossetiske flyktninger. Fra den siden er saken klar med motsatt konklusjon. Det er georgierne som har skylden for drapene, «alt på grunn av en eneste gærning», var det en såret soldat som sa, med klar adresse til president Saakishvili.

De første dagene av krigen tenkte jeg at russerne som mål å innlemme Abkashia og Sør-Ossetia i riket, men det er vanskelig å være sikker. De har åpenlyst støttet begge to, mens de for eksempel ikke støtter Kosovo og selvfølgelig ikke Tsjetsjenia og andre utbrytervillige republkker i eget rike, det er ikke prinsipper, men realpolitikken som rår. Russerne har utstyrt folkene i de to republikkene med russiske pass. Ganske praktisk for dem, siden de ikke vil ha georgiske pass, og Abkhasiske pass og Sør-Ossetiske pass er verdiløse. Og praktisk for russerne, i fall verdensstuasjonen skulle endre seg, og de skulle bli russiske, i stedet for georgiske. At de begge vil bli frie, er helt klart. 98 % av befolkningen stemte for en løsrivelse i Sør-Ossetia, i et valg der 95 % av Sør-Osseterne deltok – og ingen land i verden anerkjente.

Jeg tror begge disse statene heller ønsker å være en del av Russland, enn en del av Georgia. I hvert fall vil det være naturlig for Sør-Ossetia, som da på en måte vil bli gjenforent med Nord-Ossetia som ligger i Russland. Jeg tror også det vil gjøre forholdene i regionen mer stabile. Men det er også vanskelig å se rettferdigheten at Russland skal bli mektigere på bekostning av Georgia. Kanskje vil Abkhasia og Sør-Ossetia bli selvstendige stater, og kanskje vil russerne snakke sant, når de sier de vil respektere et slikt ønske fra republikkene. Men et slikt alternativ vil ikke løse problemet med Nord- og Sør-Ossetia, og jeg tror aldri i verden Russland vil gi slipp på Nord-Ossetia for å gjenforene de to (selv om de -altså osseterne – kanskje ønsker det). Og da vil ikke regionen kunne bli stabil.

Det er også andre problemer i denne konflikten, som for eksempel Russlands krav om at Georgias mer eller mindre lovlig valgte president må gå av. Et Russland med stor makt og selvtillit er ikke helt bra for verdensfreden. Så jeg er enig i at det tross alt er mot Russland protestene må rettes, det er de som må stanses. Georgia har handlet svært dumt med å starte denne konflikten, og for det har Saakishvili fått en stygg lærepenge. Nå gjelder det at russerne ikke har fått blod på tann. Sant å si, så tror jeg ikke det. Jeg tror ikke russerne vil være interessert i de to utbryterrepublikkene, og jeg tror kanskje også at de vil kunne anerkjenne dem som selvstendige stater. Og jeg vil gjette på at verdenskartet vil måtte tegnes på nytt, når denne konflikten er over.

Men det er vanskelig å spå, spesielt om ting som ennå ikke er hendt.

Ossetia

Denne posten er reservert til en gjennomgang av republikkene Nord Ossetia og Sør Ossetia, som ligger i Georgia og Russland. Det er disse repulikkene som er årsaken til mange av problemene mellom disse to landene. Og for å antyde forholdene, er å sitere en ukjent russer fra St. Petersburg, «Georgia er bare en flue i Russlands hånd, og hvis vi vil, så lukker vi hånden…»

Ossetia er et gammelt land som ligger i Kaukasus. De har tradisjonelt vært Russlandsvennlige. og kjempet på russisk side da Russerne for alvor erobret Kaukasus-området mot slutten av 1700-tallet.  Siden den gang har Ossetia vært en del av det russiske og det sovjetiske imperium.

Jeg har alltid sett på det slik at det var Josef Stalin som delte Ossetia opp i et nord og et sør, og gav nord til Russland, og sør til sitt hjemland, Georgia. Han het egentlig Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili – et meget Georgisk navn. Historien er imidlertid litt mer komplisert enn som så. Under borgerkrigen var Ossetia allerede delt, slik at sør hørte til det mensjevitiske Georgia, nord til det bolsjevikiske Russland. Den røde arme gikk inn i 1921, og gjorde hele Georgia til en del av det Sovjetunionen.  Stalin – som den georgier han var – var her sterkt involvert. Osseterne var allerede på denne tiden ivrige etter å danne sin egen republikk, men de Sør Ossetiske forsøkene ble slått ned med våpenmakt av Georgia. Det endte med at Sør Ossetia ble erklært en autunom oblast innen Georgisk SSR. Nord Ossetia hørte til Russisk SSR. Det har ført til store problemer etter at Sovjetunionen ble oppløst.

Både Nord Ossetia og Sør Ossetia har erklært seg uavhengige. Nord Ossetia har fått innvilget autonom status innen Russland, mens statusen til Sør Ossetia er uavklart. Allerede i 1990, altså før Sovjetunionen ble oppløst, erklærte de seg som en republikk uavhengig av Georgia (men fortsatt del av Sovjetunionen). Da hadde de allerede et år tidligere, søkt å danne en republikk sammen med Nord Ossetia, noe Georgiske SSR hadde satt en stopper for. I 1991 brøt det ut regulær krig mellom osseterne og Georgia, en krig som endte året etter uten at situasjonen ble avklart. Siden da har Sør Ossetia vært en republikk inne i Georgia, men helt uavhengig av landet. De boikotter alle valg, og styrer seg selv, men er ikke anerkjent av noen land i verden. Georgia har på denne måten ingen glede av republikken, men insisterer likevel på å beholde den.

Situasjonen er med andre ord ganske uryddig. Det er i hvert fall tre viktige parter involvert, Georgia, som gjerne vil holde på Sør Ossetia, men som ikke klarer å avklare hvordan forholdet mellom dem skal være, Russland, som har gitt Nord Ossetia autunom status, og støtter Sør Ossetia i deres frihetskamp, uten helt å tilkjennegi at de kanskje ser for seg at Sør Ossetia skal bli innlemmet i det russiske riket. At de ser noe sånt for seg, tyder for eksempel det på, at russiske myndigheter har utstyrt alle Sør ossetiske innbyggere med russiske pass. Der lyder kanskje merkelig, men Georigsk pass vil ikke disse innbyggerne ha, og det Sør Ossetiske passet er verdiløst, siden ingen anerkjenner landet.

Den tredje viktige parten involvert, er Osseterne selv, som kanskje må splittes i to, nord og sør. Hva disse vil, er også uklart, utover det at de vil ha uavhengighet fra Georgia. Men om  ønsker å bli en del av Russland, sammen med Nord Ossetia, eller om de ønsker å være selvstendige sammen med Nord Ossetia, om de ønsker å være selvstendige uten Nord Ossetia, det er ikke så sikkert, annet enn at alt er bedre enn å bli under Georgia. Her hører også med, at Sør Ossetia har et georgisk mindretall, og dette mindretall, ønsker selvfølgelig å bli under Georgia. For dem vil noe annet være bortimot en katastrofe.

I tillegg til de tre partene direkte involvert, kommer alle de andre folkeslagene og regionene med problemer og frihetstrang i Kaukasus. For eksempel bor det i Nord Ossetia en god del Inguiter, et av folkene Stalin deporterete til Kasakhstan under andre verdenskrig, og et av folkene som føler seg fortrengt, og gjerne skulle ønsket seg andre forhold og statsdannelser i området. Også mellom dem og osseterne, har det vært regulær krig på 1990-tallet. Disse igjen, altså Inguitene, har mye til felles med Tsjetsjenerne, og dette var nettopp en av grunnene, til at Tsjetsjenske seperatister valgte en skole i Beslan i Nord Ossetia, til å utføre et terrorangrep for å få de russiske militærstyrkene ut av landet sitt.

Russland, NATO og Ossetia

Det aner meg at denne posten vil ta litt plass, så jeg må bruke en dag på dagens situasjon og NATOs utvidelse, og en dag på Ossetias spesielle historie. Jeg begynner med NATOs utvidelse, som også er en forlengelse av posten fra i går, om lederene i avisen Bergens tidende.

Lederen i går het «Når Russland truer», og er ikke lagt ut på nettet. I den fikk Russland langt på vei alene æren, for at Ukraina og Georiga ikke ble tatt opp som fullverdige NATO-medlemmer, men bare ble med i en slags plan for et eventuelt medlemskap i fremtiden. Det er riktig at Russland kan opptre med pondus i dagens storpolitikk, de er som oss i Norge blitt rike på de høye oljeprisene i verden, og de har et Europa som er helt avhengig av gassleveransene deres. Så når Russland snakker, er verden pent nødt å lytte, og slikt liker man i Kreml. Det er allright, jeg er enig.

Men det er et godt skritt herfra, til å hevde det er Russland som hindret NATO-utvidelsen. I Ukraina er det nå en gang slik, at befolkningen slett ikke er noe særlig for NATO, det er tvert i mot motstand, og det med opp til 2/3 av befolkningen på enkelte målinger. Da er det ikke engang særlig demokratisk å ta dem inn, selv om president Justjsenko ønsker det. Og selv om Justsjenko er ganske godt likt i vesten, det gjør seg å bli forgiftet og offer for valgfusk, all ære til ham for innsatsen under oransjerevolusjonen i 2004, men han har vist seg nokså udemokratisk selv, når det gjelder å gjennomføre sitt politiske prosjekt. Ukraina er imidlertid så sin sak, det er naturlig at de står i køen for en plass i NATO.

Det er verre med Georgia. Dette er et riktig ustabilt land, og ustabiliteten dreier seg særlig om dette Ossetia, som er delt i et Sør Ossetia i Georgia, og et Nord Ossetia i Russland. Her er det ikke sannsynlig, men heller ikke utenkelig med krig, og det er heller ikke utenkelig med en krig som involverer Russland. Om Georgia da er med i NATO, får vi en situasjon der USA forplikter seg til å gå i krig mot Russland. Selv under den kalde krigens dager klarte man å unngå det.

Så jeg er enig i at NATO ikke skal ta opp Ukraina og Georgia som medlemmer ennå. Ukraina fordi de ikke vil, Georgia fordi NATO ikke bør ville det.