Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Heldag i Kiev med Irina

I går var det full dag med lille Irina og meg, midt i storbyen Kiev. Hennes mor er derfra, som faste lesere av bloggen vet, så dette er en by vi kjenner godt og vet hva vi skal gjøre i. På en varm sommerdag som i går, der temperaturen bikker 30 grader, så må det selvfølgelig bli bading. Deretter var det god mat på georgisk restaurant, før dagen ble avsluttet med funicoloren opp til lekeplassen ved ?-kirken. Det var de brede linjene, detaljene kommer her.

Min morgen startet klokken seks, med en tur ut til treningsanlegget i Hydropark. Der har jeg forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret, mens jeg gjennomfører mine repetisjoner, og har meg en dukkert i elven, før jeg reiser hjem mellom ni og ti en gang, med en plastkopp espresso på veien for liksom virkelig å starte dagen.

Hjemme er Olia i full gang med å pakke sekker med verktøy hun har tatt med fra Norge. Hun skal ut til datsjaen med en arbeidsmann, Sasja, for å pusse den opp. Koselig får hun beskjed om at alt verktøyet er unødvendig, han har utstyret han også, så all den ekstra bagasjen på flyet var ikke noe vi trengte å ta med. Slik er vårt fargerike ekteskap; smil og latter.

Etter en sedvanlig tung frokost servert av babusjka, slik vi ville kalle middag hjemme i Norge, er det straks ut på utflukt. Endelig slapp jeg ventetid mellom frokost og avgang, den som kommer når Olia skal være med, hun har så mange prosjekter. Babusjka spør om hun skal kle Irina for byen eller for stranden, jeg sier stranden, og babusjka kler Irina opp i stil med hvor skjønn hun er. I sekken er det pakket klokt og ekstra, særlig ekstra bukser og truser, slikt som lett kan bli vått og skittent for et barn på snart tre, på strandtur med en aktiv far.

Turen går til Hydropark. Da er det marsjrutka langs Arsenalna-gaten, opp til Arsenalnaja metro-stopp, Irina kan navnet på alle kjøretøyene og transportmidlene her nede, og er aller ivrigst på metroen. Denne dagen forsøker jeg også å få inn at denne metrostoppen heter Arsenalnaja, at hun kan navnet også på steder. Det så ut til å gli inn.

Hydropark er den turistifiserte av strendene her i Kiev. Her er hva vi kan kalle Syden-liv, med ukrainsk vri, fullt av utsalg og musikk, og folk i bevegelse. Det er liv og røre. Jeg har ikke tenkt så mye på det før, men elven her er god å bade i slik Irina og jeg bader. Det er brådypt, noe som ikke skulle være barnevennlig, men Irina bader jo med meg, og her kan jeg trekke henne frem og tilbake i lange strekk. Bunnen er fast og fin, ingen steiner eller ting å stikke seg på, ikke noe graps. Det er heller ikke noen liljer og andre planter til å forstyrre bevegelsene våre. Vi bader lenge og vilt, slik vi alltid gjør.

Badevaktene

Et kapittel for seg er badevaktene. Stillingsinstruksen ser ut til å være veltrent kropp, og evne til å se viktige ut. Modellen er helt åpenbart USA, de har til og med røde bukser og opererer med fargene rødt og gult, nesten som om de var en parodi. I USA og Australia er det imidlertid hav, med bølger og andre ting som kan forsvare flaggene de setter opp, her langs elven er det ikke godt å skjønne hva de røde og gule flaggene skal bety. Elven langs Hydropark er heller ikke den egentlige elven, men en smal arm som går nesten på tvers, mellom to andre mindre deler av elven. I området er det mange øyer, slik at elven går som i sund. Så det er virkelig, virkelig rolig.

Det eneste er at det er motorbåter og andre farkoster som krysser over. Det tar badevaktene på høyeste, høyeste alvor. De har satt ut bøyer, slik at svømmerne vet de ikke skal svømme ut i området som er for farkostene. Og aldri har jeg sett noen blåse mer helhjertet i en fløyte, enn denne veltrente, men kortvokste, blonde badevakten i rød kortbukse og solbriller. Han blåste for hver eneste én som sneiet over på båtenes side, uansett om baderen åpenbart hadde full kontroll, og det ikke var noen båter i nærheten. Fikk han baderens oppmerksomhet, var det en armbevegelse ingen militær, trafikkpoliti eller ferjedirigent kunne ha overgått, her var det ingen tvil, kom inn på riktig side. Om dette ikke virket, eller han ikke lyktes i å få oppmerksomheten til den stakkars baderen, var det Walki-talki, yes, walki-talki, eller et lignende kommunikasjonsmiddel, slik at han kunne snakke med noen av de andre i hæren av badevakter langs den kanskje tohundre meter brede stranden. Det ble snakket i høyttaler, med ropert-stemme, på ukrainsk, men det skulle jo likevel kunne gå an å skjønne at det gjaldt en påminnelse at man måtte svømme innenfor bøyene.

I tillegg til hæren på stranden, hadde de én ute i felten også, én ute i den knøttlille elvearmen. Her kan det være på sin plass å påpeke at elven her er kanskje 20 meter bred, kanskje 30, det er som å svømme fra den ene til den andre siden av et basseng. Likevel hadde badevaktarmeen en kar padlende på et slags surfebrett, et brett, for å fortelle badere på feil side at de måtte inn på riktig, eller for å fortelle noen av båtførerne som ikke hadde skjønt flaggene, hva flaggene betyr. Det siste hørte jeg selv, «oransje flagg», det er ikke lov. Den stakkars båtføreren skjønte like lite som jeg, og kjørte videre uansett.

I anstendighetens navn – og til badevaktenes side – skal jeg legge til at båtføreren ikke kjørte båt, men scooter, og at det tidligere har vært en plage at scootere har kjørt gjennom her i stor fart. Særlig kona har vært redd og irritert på grunn av det, så om badevaktene kan begrense dette, har de en funksjon. I tillegg til å være komiske, og morsomme å se på.

Nye deler av Hydropark

Hydropark er en øy, men av praktiske årsaker blir navnet brukt om hele anlegget rundt metrostasjonen Hydropark, selv om det egentlig er forskjellige øyer. Jeg hadde en idé om å spise litt mat i en elverestaurant, rundt her ligger mange båter på elven og serverer mat. Olia synes disse restaurantene er dyre, så hun vil aldri inn i dem. Jeg er imidlertid vant med norske forhold, da kan ikke noe være dyrt her nede. Og jeg vet Irina er glad i båter. Jeg tenkte også å sjekke ut utleiet av småbåter, kano, kajakk og robåt, med mer. Dit vi kom, var det bare utleie av kajakk. Det ville kanskje bli vel drøyt for et barn på ennå ikke tre. Så vi gikk videre.

Dermed kom vi inn i et helt nytt område for meg. Det er ikke så verst gjort, jeg har jo gått frem og tilbake og på kryss og tvers her på øyen, gjennom utallige treningsmorgener og andre opphold her borte. Jeg kan det stort sett ut og inn, Irina har fått hoppet på trampolinen til 20 griven, den billigste i Kiev, og vært litt på det hun kaller «lekeplassen», men som egentlig er treningsanlegg for det som vel heter Street-sport, trening der man bruker egen kroppsvekt for å få treningen. Ukrainerne er kanskje best i verden i dette.

Men nå var vi altså på vei inn i et nytt område. Det gikk ned til høyre fra den store broen, over en mindre bro, der med kano- og kajakk-utleiet, forbi den karakteristiske elverestauranten (som så ut til å være helt tom), og videre inn dit jeg aldri har vært før. Der var det – nesten som om det følte drømmenes logikk, der hva som helst kan skje, uten fornuft og logisk sammenheng – et enormt klatreanlegg for barn. Hjemme i Rogaland kjører familien i bil og ferge for å komme til klatreanlegget nær Haugesund, i nord-fylket, og til hundrevis av kroner. Her var det et bortgjemt og ukjent klatreanlegg for småpenger. Selv på denne varme sommerdagen da stranden var flittig benyttet, var klatreanlegget tomt for folk, annet enn et par karer som jobbet der. Irina ville prøve seg, selvsagt, men hun er ennå for liten til at det er meningsfylt.

Videre kom vi til en ny, flott strand, der det var et nytt og litt bredere sund, over til en hvit paradisstrand på andre siden. Også dette fulgte drømmenes logikk, der liksom bare alt skjedde etter hverandre, ting bare var der. Det rodde robåter frem og tilbake, og fraktet folk fra den ene til den andre siden av sundet. Jeg var fristet til å gjøre det samme med Irina. Vi hadde jo alt vi trengte med oss i en liten sekk. Og på andre siden av sundet var den store øyen som også har den store gangbroen, den som leder mot Marinskij-park og Posjtova-plosjad, området rundt havnen. Det kunne blitt en fin tur, først over med båt, så bade litt, og så gå gjennom skogen og forskjellige slags veier vi fant, til vi kom til gangbroen og kunne gå over den. Deretter ville vi være i nærheten av den georgiske restauranten jeg også hadde planer om å nå.

Kort sagt: slik gikk det ikke. Irina og jeg badet litt, så gikk vi videre.

Gamle deler av Hydropark

Nå kom tiden det var på  tide å spe på med litt godt og litt drikke for å holde Irina gående. Hun fikk is, og juice. Jevnt over er isene mye, mye bedre her nede enn i Norge, men særlig i Hydropark hender det de selger iser som helt åpenbart har ligget altfor lenge, kanskje fra forrige sesong. Dette var en slik is, Irina ville ikke ha den.

På den siden av sundet nærmest metroen ligger et lite utsalg jeg liker godt. Det er gjort på enkleste vis, spikret opp noen planker til en slags terrasse, satt opp noen bord, og så selger de øl og annen drikke. Strømmen får de fra et aggregat. Jeg kjøpte øl til meg og en hel liter juice til Irina, de solgte ikke juice i mindre. Alt sammen kom til den nette sum av 20 kroner. Vilt og utenkelig i Norge.

Her var vi ganske lenge. Irina fant frem lekene jeg hadde med, og lekte litt på den bitte lille stranden som er her. Jeg fikk drikke ølen i ro og mak, og også etter en stund kjøpt en til. Irina hadde med sin liter for henne ubegrensede mengder eplejuice å drikke av. Flere ganger badet vi. Den lille stranden her er ikke noe bra, med annet enn at den er liten og fredelig, og at vi har den for oss selv. Bunnen er steinete, det er liten plass, og på begge sider er det liljer og planter. Så det går ikke an å løpe frem og tilbake, slik vi kunne på andre siden, Irina og jeg. Det er mer å snurre rundt.

Ved siden av her, er en enorm kran som blir benyttet til strikkhopp. Irina er begeistret for kraner, og nå skulle hun kanskje også få se sitt første strikkhopp i livet, det første hun hadde sjanse til å være oppmerksom på. Men karen som dro opp ble der oppe lenge og vel, før han sammen med plattformen han stod på ble med ned igjen. Han turte ikke. Siden han var den første denne dagen, fikk han en enorm oppmerksomhet fra hele stranden, på begge sider av stranden. Alle så på ham, og ventet på at han skulle hoppe. Ikke rart han stod med bøyd hode, og ikke så på noen, da han forlot plattformen og forsvant fra våre liv.

En karakteristisk episode med en gutt og ei jente

Mens vi satt her og koste oss, kom et par kajakker padlende. Den første var styrt av ei jente, den andre av en gutt. Jenta kom først, og anstrengte seg tydelig for å gjøre dette skikkelig. Hun padlet på tvers av stranden med god intensitet, før hun resolutt satte padleåren rett ned på venstre side, i et forsøk på å svinge 90 grader på et blunk, og så styre inn på siden av et surfepadlebrett som allerede var der, og som var styrt av en disse to padlerne tydelig kjente. Dessverre for denne jenta som så gjerne ville vise at hun kunne dette, lyktes dette bare nesten, hun krasjet med det smale brettet. Tjue centimeter til siden, og alt hadde gått helt fint. Nå gikk han som eide brettet, ut og grep kajakken hennes i snuten, og dro henne inn dit hun skulle, akkurat passe ydmykende for jenta. Hun måtte altså ha hjelp for å få kajakken på plass, akkurat det hun så gjerne ville vise hun ikke trengte.

Så kom gutten hennes. Han styrte mer mot skrå inn mot stranden, inn mot kajakken til jenta. Jeg forventet at han også ville gjøre 90 graders trikset, med å sette padleåren tvert i vannet, men nei, han styrte rett mot jentas kajakk, rett og slett i et forsøk på å krasje med henne. Det skjedde akkurat i det hun satte fingrene på kanten for å reise seg opp, – pass fingrene! skrek han på russisk, – hva &%&? svarte hun med et ord jeg ikke får lov til å bruke, og så fikk hun klemt fingrene mellom kajakkene.

Sånt gjør vondt. Det er lett å forestille seg. Fingre mellom to kajakker som krasjer.

Så hva skjer? Jeg tror de to var kjærester, han ville tulle litt med henne, og krasje kajakken inn i hennes. Så gikk det galt, hun fikk fingrene i mellom. I flere minutter blåste hun på fingrene, viftet på dem, gjorde hva hun kunne for å døyve smerten, samtidig uten å ville påkalle seg for mye oppmerksomhet hvor vondt det egentlig var. Han? Jeg har sjelden sett en mer fornøyd kar. Hele han er smil og velvære, han lener seg tilbake i kajakken, helten i verden, tenner seg en røyk, null omsorg, null oppmerksomhet, ikke engang en unnskyldning. Hun viser ham fingrene, merket hun har fått, han ser på henne, muntert uttrykk, som om han med fjeset sa: så hva vil du jeg skal gjøre med det, du vet godt jeg ikke ville treffe fingrene dine, så det var bare et uhell, ferdig med den saken.

Han? Blond, kjekk, lett å se på ham at han tror han kan få hver jente i verden. Hun? Ordinær, vanlig jente, jeg vil si pen, men jeg synes jo vanlige folk er pene. Hun hadde imidlertid et problem, og det var tennene. De var stygge. Det var noe i veien med dem, på avstand var det ikke lett å si hva. Så forholdet mellom dem var slik at hun måtte kjempe for å beholde ham, mens han på et eller annet tidspunkt kommer til å forkaste henne.

Sånn er verden utrettferdig

Videre til georgisk restaurant – og Irina på toalettet!

Klokken var vel henimot fem da Irina og jeg setter oss på metroen for å reise til posjtova, og den georgiske restauranten jeg ville spise i. For å komme dit må vi skifte ved Khresjtsjatik, den prosessen minner meg om hvorfor metroen ikke er vårt foretrukne transportmiddel, men Irina synes jo ennå det er spennende, så det er bare fine greier. Den georgiske restauranten har vi besøkt før, alle tre, og ved et tilfelle fire (også søskenbarnet Tasia var med), så vi vet den er bra for oss. Denne dagen skulle den også inneholde et lite mirakel for oss, med det at Irina gikk på to ikke bare én, men to (!) ganger. Ennå er hun ikke helt over avvenningsperioden, vi har sluttet med bleier, men er i en slags limbo når det gjelder do, potte og/eller gjøre sitt fornødne utendørs.

Nå visste jeg at hun hadde drukket en del juice, så jeg hadde drukket en del øl, og jeg tenkte hun fulgte hun min rytme. Når jeg måtte på do, så måtte vel kanskje hun også det? Jeg gjorde mitt, og satte så henne på doringen på restauranten. Den må være mor eller far selv, og selv ha vært gjennom det, for å kunne skjønne dybden og rekkevidden av gleden når man så hører det sildrer i klosettet, hun tisser!

Dermed kunne vi spise maten vår med lav risiko for uhell.

Jeg tenker Irina er mitt barn, jeg er meg, jeg bestiller to skikkelige hovedretter. Ikke noe tull og barnemat, ikke noe pizza og lettspist, to spennende kjøttretter. Den ene med kylling, den andre med lam. Begge med georgiske urter og grønnsaker. Til den ene «landsby-stekte poteter», den andre «hjemme-stekte poteter». Når jeg bestilte begge samtidig, lignet de til forveksling på hverandre, men det får være så sin sak. Irina spiste som en mann. Både poteter og kylling, og saus og urter. Nesten alt. Resten ble spist av meg, uten problemer av noen art. To retter er ingenting for meg på en vanlig restaurant, i meg er alltid plass til mer.

Så sier Irina: toalett. Det er det samme på russisk og norsk. Jeg tar henne med, setter henne på ringen, der hun blir sittende mens jeg må ordne praktiske ting, som å lukke døren, og så reiser hun seg igjen. Hun er ferdig, uten å ha gjort noe. Jeg gir meg imidlertid ikke, setter henne på ringen igjen, og denne gangen holder jeg henne så det blir lettere for henne. Og så hører jeg det plasker og plopper. Igjen, så må man ha vært gjennom det selv for å skjønne at dette er store greier. Store greier iblandet en viss frykt, får jeg nesten si, for selv om jeg har skiftet en god del bleier i mitt liv, så har jeg ingen erfaring med barnetørk på normalt vis. Man lærer som man må, er hva jeg vil si om den saken.

Funicolor

– kolor, kolor, sa Irina flere ganger, uten at jeg skjønte hva det var. Flere ganger satte hun av gårde på på egen hånd, opp trappen i kjellerrestauranten, på vei ut mot lyset. Hvor var det hun ville hen? Etter en stund skjønte jeg det. Fonicolor. Banen fra Postjovoa plosjad opp til kirken.

Koselig kaller Irina alle små jenter hun treffer, og som hun liker, for Sonja. Den første Sonja traff hun i Norge, den andre traff hun her på lekeplassen. Begge disse har hun fått uvanlig god kontakt med. Nå prøvde hun seg mot noen som løp forbi, pekte og sa «Sonja!», men det var ingen som reagerte. De to Sonjaene lignet jo litt på hverandre også, brunt hår og nøttebrunt ansikt. Så om det er andre som er under fem år, og ser litt slik ut, blir det raskt Sonja.

Denne gangen var det imidlertid ikke noe slikt treff. Men hun fant ei annen jente å være i hoppeslottet med, ei lys, ei. Med henne fikk Irina det bedre til i hoppeslottet, enn da hun var der alene sist gang. Etter hvert kom det også en gutt og var med. Selv om ingen av dem kunne snakke i lange setninger, så var det nok kommunikasjon dem i mellom til at man kunne skjønne hva det gikk i. Det var jo heller ikke så mye ord nødvendig. Det gjaldt om å klatre opp, og renne ned igjen. Det gjorde de alle tre.

 

Jeg måtte lokke med fiskedammen for å få Irina bort, etter at de ti betalte minuttene var gått. Fiskedammen er en dam med plastfisker og små fiskestenger. Stengene har en magnet, men det virket ikke på meg som om fiskene hadde det. En liten gutt som kom og fisket, viste hvordan det skulle gjøres. Magneten til fisken er i munnen, logisk nok, så det gjelder å ta snøret og magneten bort til fiskemunen, slik at den «biter».

Irina holdt på lenge, lenge med det. Så var det litt i dissene, før jeg etter hvert klarte å lokke henne med til banen ned igjen. På veien fikk hun med seg en is, det var jo en raus dag.

Bussen hjem går like ved der banen stopper. Der var det også ei jente som het Sonja, i Irinas verden. Hun oppfylte kravet med å være nøttebrun, karamellbrun, og ha brunt hår, og de fikk veldig god kontakt. Leken gikk ut på å kaste småstein ut i veien, og telle dem. Jenta, som også het Irina, eller om det var Erina, var et par år eldre, men vår Irina vet jo også hva det vil si å telle. Så når jenta kastet en stein og sa adin, så kastet Irina en stein og sa, dva. Slik telte de seg opp til ti, om enn den andre jenta gjorde litt feil, og telte samme tall to gangerr her og der. Til gjengjeld kunne hun også telle videre, til adinNADset, og dveNADset. Her er Irina usikker.

Så kom bussen, og de to små holdt litt kontakten der også, selv om vi satt et stykke fra hverandre. Det var også andre som ville ha Irinas oppmerksomhet, for hun var jo helt skjønn, i tillegg til at hun etter en så lang og flott dag, var leende, sprudlende og ennå på jakt etter nye eventyr og opplevelser.

Mitt russiske bryllup i Kiev!

 Olia og meg

Så har det altså hendt. Jeg har giftet meg, og jeg har giftet meg i Kiev i et vaskeekte russisk bryllup. Her manglet ikke på noen ting, her var whisky og vodka, mat fra Kaukasus, kjøring i limousin i timevis, fotografering over hele Kiev med brudefølget på slep, en vakker ukrainsk brud av nobel russisk avstamming, en norsk mann som var jeg, og ubegrensede mengder mat og drikke gjennom hele dagen. Ingenting av det jeg har skrevet er usant. Her kommer posten til glede for alle dem som vil vite hvordan et ordentlig russisk bryllup foregår, og hvordan jeg hadde det i mitt.

Mor, Olia og meg

Vi har forberedt oss i månedsvis, og nå i ettertid sprer jeg jeg «>noen poster utover om hvordan man går frem for å få lov til å gifte seg i Ukraina. De siste forberedelsene var nå siste uken, når egentlig alt var klart, og det egentlig bare var selve festen som skulle ordnes. Det var likevel litt av hvert å ordne. Jeg ønsket ikke å gifte meg russisk med klesdrakt fra Norge, så jeg kjøpte dress, skjorte, slips og sko her nede i Kiev, brudekjolen hadde min vakre kone kjøpt mens jeg var i Norge. Så var det å bestille restaurant, ordne med fotograf, ordne med transport, få tak i brudebukett, kjøpe champagne og glass, og litt av hvert annet små og store ting som må ordnes, bestilles og betales.

Olia! Nå kommer jeg og henter deg!                  Olia! Nå kommer jeg til deg!

På vei…

Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.  Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.

Siste natten sov jeg på en sovesofa i leiligheten min familie fra Norge bodde i mens de var her nede, det tar seg ikke ut at brudgommen deler husvære med bruden siste natt før bryllupet. Det ble mer stil sånn. Vi kjøpte inn litt standard russisk luksus turistfrokost, dyre oster, pølser og skinker, spist på det vanlige litt for tørre russiske brødet. Så var det å dusje å kle seg om, og gå ut og ta noen bilder før vi ble hentet i limousinen for å bli kjørt til min brud. Det var stas, det var fra første stund uvirkelig, det var akkurat som det skal være.

Og her er vi hele søskenflokken Og her er vi hele søskenflokken

Hvordan det var å gå fra limousinen og bort til leiligheten hvor bruden min ventet, opp trappene jeg jeg «>har gått så mange ganger før i så mange ulike stemninger, det blir min egen lille hemmelighet. Det samme hvordan det var å ringe på døren, med brudebuketten i hånden. Jeg ble sendt inn for å vente på at bruden aldri «>skulle få gjøre seg ferdig, aldri skulle hun være så fin som nå, og jeg var ganske så glad for at en omgjengelig type som fetteren Dennis fra New York, kunne sitte med meg og stille meg noen hverdagslige spørsmål som fikk tiden til å gå litt fortere, eller i det hele tatt. Så kom hun, og var selvfølgelig akkurat så fin som jeg aldri ville kunne forestille meg det.

I limousin og innleid pirattaxi kjørte vi til registreringspunktet, bygningen hvor vielsen skulle foregå, hva det på norsk skal kalles er ikke godt for meg å si. Vi satt min blivende kone og jeg på kremplassene i limousinene, min mor og mine tre søstre Trude, Tone og Tonje satt sammen med Trudes mann, Lars, på de andre plassene. Familien til min kone satt og koste seg i taxien.

Brudeparet forlater leiligheten  Brudeparet forlater leiligheten

Registerpunkt

Vielsen foregår ved Kievs Sentrale Departement for Sivil Registrering, klønete oversatt direkte fra engelsk av meg. Jeg har ellers bare den ukrainske benevnelsen, og ukrainsk verken forstår jeg eller har lastet ned alfabetet til, det blir noe sånt som ”Tsentralnij viddil rjeestrtsii sjliobiv M. Kieva”, forkortet ZAKS. Jeg er ikke helt sikker på om alle slike registreringspunkter blir forkortet ZAKS, vårt ble i hvert fall det. Og Olia forenklet det enda mer, og kalte det hele tiden ”Registerpunkt”, slik at jeg til og med trodde det var det offisielle navnet.

Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.  Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.

Uansett, da vi kom dit lenge før avtalt tid klokken 12 var stedet allerede fylt opp av andre brudepar. Dette var masseproduksjon av ekteskap et industrisamfunn verdig. En mengde forskjellige slags ansatte med navneskilt ledet oss hit og dit for at vi skulle registrere oss de forskjellige stedene, på russisk vis samler man ikke alt i samme kontor, og har særlig betalingen i en enslig kasse med en dame bak en luke, til slutt ble vi bare stående og vente på selve seremonien. Da hadde vi også på beste vis truffet på de siste gjestene til bryllupet, mine gode venner ekteparet Ingrid og Pål fra Norge, de gikk plutselig opp en trapp vi var i ferd med å gå ned. Så var alle samlet.

Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.  Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.

Mens vi ventet strømmet andre brudefølger frem og tilbake, etter hvor langt de hadde kommet i seremonien. Alle hadde smilende ledsagere med navneskilt, som forklarte hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. På storskjerm vistes til overmål film av andre bryllup på samme sted, delvis for å sette stemningen, men mest for å reklamere nye brudepar til å betale for en slik filming av sin egen seremoni.

Man kan kysse bruden så ofte man vil  Man kan kysse bruden så ofte man vil

På dette punktet var vi forresten ganske godt gift allerede. Vi hadde begge stempel i passet om at vi nå var gift, Ukraina er et av ytterst få land som fortsatt stempler passene ved ekteskap. Jeg liker det.

Så var det endelig etter en drøy halvtime vår tur. Jeg tror halvtimen var temmelig drøy, for vi skulle være der tolv, og begynne kvart på ett. Men vi var der lenge før tolv og begynte en god stund etter kvart på ett. Mange fine bilder ble tatt mens vi ventet.

Ganske utrolig...  Ganske utrolig…

 Seremonien

Skal man gifte seg i en ortodoks kirke må man regne med en seremoni på opptil 4 timer og enda mer. I russiske kirker finnes ingen stoler, og man må stå hele tiden, både brudeparet og brudefølget. Det er også presten som trer ringen på fingeren, en meget symbolsk handling som ikke blir riktig om man ikke er ortodokst troende, eller vil gifte seg inn i den russiske kirke. Og man må uansett til ZAKS – eller registerpunkt – for å gjøre alle nødvendige registrendinger. Så vi giftet oss der på registerpunktet, som det ble hetende for oss. Og de hadde også der fått laget til en ganske fin seremoni.

Ingrid og Olia snakker russisk?  Ingrid og Olia snakker russisk?

I Norge vet jeg at man har man generalprøver før man gifter seg, der man går gjennom seremoniene, og liksom øver seg. I Ukraina har man jeg «>jeg «>ikke noe sånt, der var min opplæring at like før vi gikk inn, så fortalte Olia meg på engelsk «whatever she asks, just say yes», eller «da», på russisk. Det skulle tenkte «>jeg klare å huske, tenkte jeg. Men hva jeg ikke tenkte på, var at jeg ikke ville skjønne hva som ble sagt. For det første stod jeg jo der svimmel av lykke, for det andre snakket de ikke russisk, men ukrainsk. «Tak», sa Olia, plutselig, noe som på russisk betyr «slik», og jeg tenkte straks at her var instruksjonen den, at kvinnen ble spurt om hun ville gjøre sånn og sånn, elske og ære, være trofast, alt det vakre og vanlige, men at de i Ukraina ikke svarer «ja», men «slik», i betydningen: «slik vil jeg gjøre det.» Annen forklaring fant jeg ikke på dette «tak». Men annen forklaring var det, og det er selvfølgelig at «tak» betyr «ja» på ukrainsk.

Etter en stund stund «>ble det min tur. Det ante meg at jeg skulle si noe, da hun som ledet seremonien tidde stille en stund. Jeg ventet enda litt, i tilefelle det skulle være en kunstpause, men så samlet jeg meg sammen akkurat som jeg gjorde når jeg bestemte meg for å gifte meg med henne og fri, det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satset alt på et høyt og tydelig «da». 

Det var riktig. Og nå fulgte utdeling av ringer, vi hadde ikke øvd, men det var ikke vanskelig å treffe, og alle sammen gråt, særlig ukrainerne til Olia som ligger litt foran i følelsesliv, alt er litt sterkere der borte. Så de gråt skikkelig. Og så ble mødrene hentet opp, og stod så fint ved siden av oss, som det er bilde av i en annen post, og på Olias lysbildeserie på Flickr. Deretter – eller om det var før dette – rekkefølgen husker jeg ikke lenger, så var det å skrive under dokumentene, og drikke rituell champagne. Så det var derfor vi hadde stresset slik med å kjøpe de glassene, her kom de til bruk.

Til slutt forlot vi det mest formelle rommet, og var på ny ute i foajeen. Nå var champagnen åpen for alle, for nå var vi lovformelig og lykkelig gift. Nå skulle vi ut og kjøre lomousin, og feire.

Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne...  Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne…

Kjøring i limousin og bilder

Etter registreringene og seremonien kommer det som i russiske bryllup utgjør et av tyngdepunktene. Man skal reise rundt i flotte biler, og ta bilder av brudeparet i naturskjønne og historiske omgivelser. Hele brudefølget skal være med, og det blir holdt kontroll over at alle har noe godt i glasset, det skal ikke være stusselig.

Noen av de kulere blant brudefølget.  Noen av de kulere blant brudefølget.

Olia tenkte nå at hun kanskje hadde kjørt litt mye limousin, og foreslo at hun kanskje skulle sitte i en av de vanlige bilene nå, sammen med meg, slik at også andre fikk prøve limousinen. Det kom selvfølgelig ikke på tale, hun var jo med på å la kjøringen i limousin være et eventyr, hun var jo langt på vei selve eventyret, og i alle fall årsaken til limousinen. Selvfølgelig skulle hun ha hedersplassen. Og jeg skulle ha den enda større hedersplassen, ved siden av henne.

I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.  I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.

For dem som er veldig godt kjent i Kiev, så kjørte vi først ned til statuen med de tre vikinger ved elven. Etter sagnet var det disse som grunnla byen, og det ble her mange fine bilder med elven i bakgrunnen. Siden kjørte vi opp til et sted der jeg ikke har vært før, det var et slags parkanlegg, med fine hus i eventyrstil, og noen finurlige statuer å fotografere ved. Det er dukketeateret i byen, har jeg siden fått vite. Her gikk Olia amok i forslag til motiv, det var ikke måte på, fantasien løp løpsk, og det var forskjellige temabilder, morobilder, bilder med forskjellig bakgrunn, alt mulig, det tok flere timer, faktisk stort sett den tiden vi hadde til rådighet før middagen. Resten av gjestene kortet ventetiden med å kjøpe seg noen øl på den lokale kafeen.

Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.  Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.

Ved neste etappe kom Pål og Ingrid også med i limousinen. De virket vel vante, og fant enkelt både whisky og vodka, i tillegg til all champagnen vi allerede hadde. Alt var betalt for, så det var bare å forsyne seg. Haken var bare at klokken nærmet seg halv fem, fem begynte middagen, og vi hadde fortsatt det viktigste stedet igjen å fotografere. Det er oppe på høyden, der det er praktfull utsikt over Dnjepr og den nye (og riktignok ikke så veldig prakftulle) betongbyen. Også Kiev er blant de byer der de fattige bor i øst, her er arbeiderne og folket, dette er betongblokkene. På østsiden av Dnjepr er ingen turistattraksjoner. Men som kulisse for fotografering blir også dette nokså vakkert, store, åpne utsyn pleier jo være tiltalende for øyet. Og det er også på disse høydene det gamle, ærverdige klosteret  Lavra er plassert, starten for den russisk-ortodokse kirke. Her finnes også minnesparken for andre verdenskrig, monumentalt anlagt, som alltid i det gamle Sovjetunionen. Brudefølget løp frem og tilbake, og vi fikk faktisk rukket å få tatt et par bilder, før vi måtte kaste oss i bilene og kjøre til middagen.

Her er vi i fullt arbeid med fotografering.  Her er vi i fullt arbeid med fotografering.

Nå gjaldt det også å få drukket det som var av Whisky. Ingrid så sant at det var litt tidlig, der vi kjørte til disse høydene sånn litt før halv fem, men klokken ti på fem var det ikke tidlig lenger, og det ble servert whisky til alle som ville ha. Den ble herlig styrtet da vi kom til restaurant Kazbek klokken 1700. Der var det middag i georigsk stil, og med en ordentlig russisk bryllupsfest med det meste av alt som der hører til.

Her blir et vakkert bilde tatt  Her blir et vakkert bilde tatt

Middag

Olia og jeg, middag, bryllup

Hele mitt liv har jeg drømt om, at om jeg noensinne giftet meg – som jeg jo også forresten drømte om, men den drømmen var litt mer hverdagslig, – så skulle jeg ha en bryllupsmiddag som står i stil til meg og min personlighet. Det skal være drømmemåltidet på drømmedagen. Og for meg er det jo ting som jeg terper på når det gjelder mat, to ufraviklige og like viktige krav, det skal være kvalitet, og det skal være kvalitet. Jeg drømte derfor om en bryllupsmiddag, der gjestene satt fornøyde til bords og jeg satt uvirkelig med min kone, og maten bare kom, og kom, og kom. Jeg drømte om at forretten skulle være overdådig som et fullt måltid, og at man også før forretten skulle ha litt å bite i, mens man ventet. Når hovedretten kom, skulle alle være mette, og overrasket over at det kom mer mat. Men med tiden og vinen og stemningen til hjelp, får man alltid ned litt til fordi det er så godt, og aldri tar det slutt, aldri tar det slutt. Nettopp slik ble min bryllupsmiddag.

Pynt...  Pynt…

Det var mulig siden jeg giftet meg i Russland, det vil si Ukraina, eller Kiev, som jo er en gammel russisk by og den eldste hovedstaden. Der er det mulig å gi kommandoen, fyll på med mat og vin, ingenting skal være tomt aldri. Og maten var som restauranten far Georgia. Det er i min verden det tredje beste kjøkkenet som finnes. Det nest beste er Italia, og det beste er min kones, har jeg lært meg til å si. Så sånn er det. Av nasjonale kjøkken er det ingen som slår Italia, men ingen som slår Georgia når det gjelder å være undervurdert. All mat fra Kaukasus er førsteklasses, er du i ØSt-Europa og ser en restaurant fra Armenia eller Georgia kan du være helt trygg, dette er supermat.

Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.  Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.

Og Georgia har også spesialisert seg på småretter. Da vi kom var bordet tomt, men aldeles nydelig dekket, jeg ville bare begynne å gråte om jeg ikke hadde vært så lykkelig. Vi satte oss ned, og maten begynte å komme, og vinen begynte å komme. Og slik fortsatte det egentlig, time ut og inn, etter beste russiske bryllupstradisjon. Det var ikke helt lett å avgjøre når smaksvekkere og apertiffer gikk over i å bli forrett, og når hovedretten overtok for forretten, og om det var en eller flere av det ene eller andre. Hele tiden stod det fullt av alt mulig lekkert å forsyne seg av, og hele tiden kom det mer. Og når hovedretten kom, var alle mette, og Pål uttrykte drømmesetningen «er det mer mat nå?» Han hadde spist disse smårettene som om det var hovedretten, som man jo også skal. Det var drømmemiddagen til drømmebryllupet, og etter hva jeg forstår, helt vanlig standard i Russland. De vet å dekke opp til stor fest.

Mor og Tonje, bryllupsmiddag

Av finurlige episoder kan jeg sikkert nevne at min søster Tonje er på vei mot dødelig allergisk mot nøtter, og særlig valnøtter. Mor hadde så søtt og omsorgsfullt skrevet en mail til meg om at dette måtte vi ta hensyn til, med utførlige forklaringer om eller «>hva som ville skje, om hun likevel fikk i seg valnøtter, og ikke «>hvordan hun og vi da måtte gjøre, for at hun skulle redde livet. Så det var sikkert lurt å si fra på forhånd om hva hun eller «>ikke tålte, som hun så fint konkluderte til slutt, og som vi selvfølgelig gjorde. Vi fikk beskjed om at det var valnøtter i den ene salaten, eller i en av de første rettene, eller hva det var, det var noe det skulle være valnøtter i, men det skulle ikke være noe problem, det var bare å forsyne seg av noe annet. Problemet var bare at vi ikke riktig visste hvilken rett valnøttene var i, og heller ikke husket på det da maten kom, og vi spiste. Om det var mor eller Tone som oppdaget av noe de satt og spiste på — og som forresten jeg også spiste på, men jeg har aldri spist valnøtter bevisst, og aner ikke hvordan det smaker. Nå vet jeg det smaker godt, for det var valnøtter vi spiste. Tonje også. Dette var helt i begynnelsen av middagen, akkurat den tiden de høflige av oss ikke ønsker noe videre oppmerksomhet om seg selv, i hvert fall ønsket Tonje ikke det. Så nå stod hun overfor valget om hun skulle tygge valnøttene ned, og diskret svime av og bli kjørt til nærmeste sykehus i håp om at livet lar seg redde, eller diskret gå ut på toalettet og spytte nøttene ut igjen. Hun valgte det siste, men lyktes ikke i det hele tatt i å gjøre det diskret, og fikk all den videre oppmerksomheten hun ikke ønsket, men som skapte god stemning da den kom. Og med Tonje gikk det helt bra.

Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.  Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.

Som det også gjorde med alle andre. Middagen er en drøm for selv. Av ekstra russiske tradisjoner til fordel for brudeparet, særlig for brudgommen, vil jeg si, for min del, er at gjestene stadig vekk roper «gorka! gorka!» som detaljert innvidde i russisk litteratur og Maksim Gorkij, vet at hans kunstnernavn Gorkij betyr «bitter», og «gorka» er samme ordet, og årsaken til det blir sagt, er at det er så mye bitterhet i forsamlingen. Det er veldig russisk komisk, for i den alltid muntre forsamlingen som sier det og klapper i hendene og kanskje tramper litt mens de gjør det, virker det ikke til å være mye bitterhet. Men den lille bitterheten som er, og som blir så kraftfullt uttrykt, må brudeparet døyve, og det kan de bare gjøre med et søtt kyss. Brudeparet kan også selv rope «gorka!», noe jeg selv prøvde ut en del ganger.

Natasja, Dennis, Tanja og mama Irina

Talene

En bryllupsmiddag blir aldri ordentlig fullendt om den ikke er fylt opp med taler, og det russiske systemet er russisk, like så mye som det norske er norsk. Det var morsomt når jeg og Olia diskuterte ikke «>dette på forhånd, det vil si at det var jeg som diskuterte, for Olia var ikke dette noe å tenke på. Talene sier seg selv, som kan stå som det russiske synet på dette. Jeg spurte om det var noen som styrte talene, hvem som skulle si hva når, men det var jo ikke nødvendig i så små bryllup, og neppe i det hele tatt. «Alle reiser seg opp og sier sitt, den ene etter den andre,» sa Olia greit. Jeg spurte om det var noen bestemt rekkefølge på talene, men det var for henne et komisk. Til slutt spurte jeg om det bare er slik at man slår på glasset når man har noe å si, og til det klarte hun ikke å holde seg lenger, og sprutet ut i latter: «man trenger da ikke slå på glasset!»

ukraina 330

Så sånn fungerer talene der nede. Dennis – som var en veldig kjærkommen gjest, omgjengelig som han var, og et utmerket bindeledd mellom de forskjellige miljøene. Han snakket like godt russisk, som engelsk, og oversatte enkelt og greit, uten noe mer med det. Plutselig hadde han reist seg opp, og så sa han bare hva han hadde på hjertet akkurat der og da, før alle ropte Gorka, og vi kysset. Veldig greit. Siden reiste mama Irina seg opp, og sa at også hun hadde sittet på akkurat samme restaurant da hun giftet seg tilbake i 1979. Og så reiste de seg bare opp, den ene etter den andre, Dennis for sikkerhets skyld tre ganger. Ingen problem.

De fleste fra Norge ikke «>kom og sa at de ikke kom til å holde noen tale her, for de hadde ikke ikke «>forberedt noe. Men i Russland trenger man da ikke å forberede noe! Her er det ikke veltalenheten som teller, men følelsen. Her er den tankevekkende og velformulerte talen ikke noe mål, her skal man gråte, og her skal man le. Og det er veldig lett, for russerne gråter og ler for ingenting, de kaster seg inn i følelsene på en måte som sjarmerer meg rett i senk. Så når mine søstre sier jeg er en god bror de alltid har beundret, er det aldri så sant og aldri så rørende som her, og når mor forteller hvor glad hun er for at jeg gifter meg og at det er med Olia, så går det rett i hjertet der det for anledningen ikke finnes noen norsk beskyttelse. Følelsene er umiddelbare. Ingrid sier i sin tale mot slutten av kvelden at jeg har betydd mye for henne, og det er alldeles gripende. Som jeg husker det, sitter alle og hikster av lykkelig gråt. Men jeg kjenner at jeg på ny er grepet av den russiske stil, og kaster meg inn i følelsene.

Hender med ringer

Til slutt er det min tur. Og jeg har bestemt meg for å holde min tale på russisk for å gjøre kvelden komplett. At jeg skulle holde bryllupstalen på russisk i mitt eget bryllup aldri «>jeg «>har ikke engang en drøm klart å få til i hodet mitt, før det altså skjedde her midt i virkeligheten. Det må man si. Det var kveldens siste tale, og jeg «>kunne «>jeg tok runden rundt bordet og fortalte hvor mye alle hadde betydd for meg, og Dennis oversatte, og ingen hadde noe forsvar, for nå var vi i Russland, og der er alle sterke, fine helt sanne og ikke noe man må tenke over. Runden sluttet med min kjære, vakre, nå strålende kone, Olia. Og til henne kunne jeg bruke de største og skjønneste ordene på russisk jeg kunne, for alt fint om henne er sant, og aldri har jeg ment det sterkere enn der og da, og aldri skal jeg heller gå tilbake på det. Hun er min lykke, og nå som jeg har fått denne lykken, er min viktigste oppgave i livet å ta vare på den. Og det skal jeg gjøre, som jeg forsikret om da, og som jeg forsikrer igjen nå, på ny.

Avslutning

Dans og moro Dans og moro

Av tingene jeg ikke har skrevet om er mye, tross jeg har skrevet en del, som man ser. Plutselig kommer en georgisk sangerinne inn, og det blir dans og moro, alle svinger seg, i Russland finnes ingen blygsel slike øyeblikk. Plutselig er det også en kake som kommer inn, med fyrverkeri. Det er bryllupskaken, Olia og jeg skal skjære i den, og vi skal også mate hverandre litt, noe som alt sammen er veldig gøy, som man forstår. Og etterpå oppstår gjerne en god del bitterhet, som vi må kysse bort.

Foreviget...  Foreviget…

Så er det kastingen av brudebuketten, der russerne følger det som jeg tror også er en amerikansk tradisjon, at den som fanger buketten, er den neste som må til pers. Det er bare jenter som deltar, og det er svært hvor «>viktig å vinne. Her var det søster Tonje til meg og kusine Natasja til Olia som var kandidater, alle de andre var allerede gift, og ingen kan på noen måte klage på den stemningen som ble bygget opp før blomsten ble kastet. Ingen skulle være det minste i tvil om hvor viktig dette var, og hvor engasjert også publikum i tillegg til deltakerne var i det som skulle skje. På hojende telling til tre kastet Olia buketten rett til Tonje, som avtalt, kan man si, så resultatet av tevlingen ble et lite antiklimaks. Et slikt kast går jo ganske fort, særlig i forhold til tiden det tok å bygge opp tilstrekkelig stemning.

Forresten brukte Tonje blomsten for alt det var verdt utover hele kvelden, og forsvarte den svært godt, for eksempel når den ble tatt, da hun uforsiktig hadde latt den være igjen, en gang hun skulle på toalettet.

Tonje har sikret seg brudebuketten.  Tonje har sikret seg brudebuketten.

Vin og dessert kom det også etter hvert, og kaffe, og cognac. Og cognacen – russisk cognac – ble fylt på som vinen ble det, diskusjonen om halvtomme og halvfulle glass er ingen diskusjon her, glassene skal være fulle. Akkurat som alle festens deltakere. Lovprisningene fløt nå helt ubegrenset, akkurat som drikken, og den ene etter den andre kom bort til oss brudeparet, og fortalte hvor glade de var, hvor vakkert alt var, hvor kjekt de hadde det, og hvor lykkelig hele verden var, for at vi nå giftet oss. Det siste var nå mine ord, men jeg blir jo lett revet med.

Og den kvelden ble jeg revet med til himmels.

Olia og jeg

Og hjem

Hjemturen ble vidunderlig, en parademarsj på 500 meter i taxi for oss, 50 meter til fots for de andre. Vi hadde funnet leilighet til mor og søstrene mine så nærme restauranten som mulig. Det var nabohuset nevnte 50 meter unna. Det ble likevel ble for mye for Tone, som gikk kompromissløst over ende, og slo kneet til blods. Er det fest, så er det fest.

Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.  Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.

Og Olia og jeg tok taxi sammen med alle de andre russerne, eller ukrainerne, de føler seg litt som begge deler, disse her, vi tok alle sammen samme taxi hjem til leiligheten til Olia og søsteren, der vi nå alle sammen bodde.

Nå var det de utrolige og uvirkelige tingene som i løpet av denne dagen plutselig ble sanne. Olia og jeg var gift, det er et faktum og en sannhet, og denne herlige sannhet skal vare ved hele livet. 

Jeg har lagt ut 24 av de offisielle bildene fra bryllupet i denne bloggposten her. Min søster Tonje skriver om det og har også mange bilder i sin egen blogg, her. Min kone Olia har lagt ut 32 av de offisielle bildene på Flickr photostream her.