Giftemål i Kiev

Ringene, Giftering, Gifteringer, Gift, Ring, Ringer, Ukrainske gifteringer

Hvem skulle trodd at blant alle de ting jeg skulle skrive oppskrift om her på bloggen, skulle være hvordan man gifter seg i Ukraina (og sikkert også i Russland)? Jeg har reist rundt i Russland og Ukraina siden jeg begynte å lære russisk i 2005, og har blogget om reisene siden i fjor. På reisen i februar og mars traff jeg en kvinne, hun var språklærer på en liten språkskole hun driver, og nå skal jeg helt uventet gifte meg med henne. Når denne posten blir lagt ut, er vi allerede gift. Denne posten skal handle om hva som må til for å få gifte seg i Kiev, om alle problemene vi hadde og hvordan vi løste dem.

Det er sikkert flere enn jeg som har stått i denne situasjonen. På flyene fra Wizzair fra Sandefjord til Kiev er det alltid mistenkelig mange god voksne menn, norske, og godt unge kvinner, ukrainske, som reiser. De reiser hver for seg, men det er tydelig mange norske menn som finner seg ukrainske damer for tiden, eller omvendt, ukrainske damer som finner norske menn. Jeg har til gode å se unge norske kvinner reise. Derimot har jeg sett ukrainske menn, som stort sett uten unntak reiser i forbindelse med jobb. Jeg ble kjent med en del av dem da et fly fra Wizz air ble kansellert på grunn av tåke i påsken. Det var i tiden før det var bloggkjent at jeg hadde ukrainsk kjæreste, så jeg skrev ikke noe om det da, men nå vil jeg gjerne ha med at vi fikk skammelig dårlig behandling av selskapet. Vi ble sendt i busser fra Torp til Gardermoen alle sammen, bare for å finne at på Gardermoen var verken fly eller informasjon, vi var alle sammen helt overlatt til oss selv, og måtte bare klare oss som best vi kunne. Det hører med til historien at ankom Gardermoen 2300, så for de fleste av oss ble det til å forsøke å finne et billig sted å overnatte. Etterpå viste det seg svært vanskelig å få kontaktet flyselskapet, og få henvendelsene besvart, og enda vanskeligere å få penger utbetalt fra dem. Selv en så enkel regning som for flyet som ikke gikk, at vi fikk tilbake billetten vi hadde kjøpt, selv ikke det gikk automatisk. Dette skal Wizzair ha kritikk for, og det har i hvert fall gjort meg ivrigrere etter å søke alternative flyselskap for reisene mine ned til Kiev. Men passasjerene som var med på den turen er jeg i alle fall på hils og nikk med, så noe godt førte i det minste kanselleringen og problemene med seg.

Dette flyet fra Wizzair gikk som det skulle. Det gjorded det ikke fredag 3. april.

Tilbake til det posten skal handle om. Når man vil gifte seg med en utlending slik som jeg, har man en fire, fem alternativer. Alternativet som skiller seg ut er å søke forlovelsesvisum. Det kan man gjøre øyeblikkelig, det er bare å sende søknaden til UDI, og etter normalt seks måneders behandlingstid kan hun komme til Norge, mot at hun gifter seg innen en viss tid. Siden må man søke oppholdstillatelse med familieforening, men hun får da lov til å bli i Norge mens behandlingen om oppholdstillatelse foregår. De andre alternativene er å gifte seg først, og gjøre ventingen etterpå. Hun får da ikke lov til å være i Norge mens søkanden om familiegjenforening blir behandlet. Dette har også seks måneders behandlingstid, så disse seks månederne slipper man ikke unna samme hva man gjør. Forskjellen er om man vil gjøre ventingen før eller etter man blir gift.

Å gifte seg krever også litt forberedelser. Man må velge om man vil gifte seg for norske eller utenlandske myndigheter. Ved giftemål for norske myndigheter gjelder vanlige regler for prøving av ekteskapet, selv om man gifter seg for norske myndigheter i utlandet, ved et norsk konskulat eller sjømannskirke eller noe lignende. Dokumentene for prøving av ekteskap i Norge har for tiden fem ukers behandlingstid. Ved giftemål for utenlandske myndigheter gjelder dette landets regler, og man vil normalt få godkjent ekteskapet i Norge etterpå.

Vi valgte det siste alternativet, å gifte oss i Kiev for ukrainske myndigheter. Dette var fordi hun ikke hadde lyst til å gå rundt og bare være forlovet så lenge, hun ville bli gift raskest mulig, og egentlig var det ikke så vanskelig for meg å være uenig i det. Jeg elsket henne jo, og elsker henne fortsatt, jeg har ingenting å utsette bryllupet etter. Da er det raskest i Kiev. Der leverer man søknaden, og kan gifte seg i løpet av en måned.

Om alt klaffer – som det nå har gjort – får vi da giftet oss fire måneder etter det første møtet. Det er raskt etter norske forhold, og vi gambler jo litt ved å gifte oss så tidlig. Men det er mange ting som spiller inn. Vi er nødt til å gifte oss for at hun skal få oppholdstillatelse i Norge, så vi får uansett ikke prøvd å være ordentlig sammen i hverdagen før giftemålet. Dessuten er arbeidssituasjonen min slik at jeg har anledning til å reise en del om våren og sommeren, men om høsten er det lite med ferier og fridager. Da ville vi måtte være lenge atskilt. Så enten måtte vi gifte oss til sommeren eller til jul. De seks ekstra månedene ønsket jeg ikke. Det ville også utsette oppholdstillatelsen hennes med seks måneder, og vi ville miste mye tid vi egentlig ikke har. Det var ingenting å vente etter.

Kampen om å få lov til å gifte seg i Kiev var begynt.

Forarbeid i Norge

Det er mye som må gjøres, og de første tingene måtte jeg gjøre i Norge. Jeg måtte skaffe meg en attest på at jeg var ugift, og få denne stemplet hos notarius, og deretter apostillestemplet hos fylkesmannen. Som attest holder det med en utskrift fra folkeregisteret, der sivilstand er oppgitt. Man skal ikke prøves for ekteskap, som man må det i Norge og hvis man gifter seg ved en norsk utenriksstasjon. Både utskriften og de nødvendige stemplene får man gratis og greit når man bare finner frem til hvor de forskjellige institusjonene holder til.

Alle dokumentene må oversettes til ukrainsk eller russisk. Det kan gjøres enten i Norge eller der nede. Vi valgte å gjøre det der nede, og fikk med det en del problemer, siden det ikke er så lett å finne kvalifiserte oversettere til norsk i Ukraina, selv ikke i hovedstaden Kiev. Derimot er det garantert mange oversettere i Norge med kvalifikasjoner til å oversette til russisk. Om man oversetter i Norge, må også oversettelsen gjennom samme runde med stempel og apostillestempel.

Med denne attesten på plass og korrekt oversatt med alle nødvendige stempler, så er det i tillegg bare pass og immigrasjonskort man trenger å vise frem på ekteskapskontoret. Pass har man, og immigrasjonskort får man som alle vet i det man ankommer landet. Det er egentlig ikke så vanskelig.

Til Kiev…

Reglene er slik at man leverer de nødvendige papirene på et kontor i Ukraina, og så får man giftet seg en måned senere. Både mannen og kvinnen må møte opp og underskrive begge gangene. Det var derfor svært viktig for meg å få til en ekstra reise ned til Kiev før sommeren, slik at vi fikk giftet oss i begynnelsen av sommeren og ikke bare i løpet av den. Enhver forsinkelse i giftemålet betyr også en forsinkelse i oppholdstillatelsen. Min arbeidsgiver var snill med meg, og gav meg noen ekstra fridager nå i forbindelse med Kristi himmelfartshelgen. Jeg reiste ned tirsdag kveld, og hadde altså tre virkedager på meg til å ordne alt. Det skulle bli meget hektisk.

Oversettelsen og notarius

Min kone er utdannet master i engelsk og italiensk. Ved siden av språkskolen hun driver, er hun også oversetter og har oversettelsesdiplomet. Hun sa at hun kunne oversette de nødvendige dokumentene fra norsk til russisk. Hun snakker ikke så verst norsk, jeg ikke så verst russisk, så sammen skulle vi nok klare det. Det gjorde vi da også enkelt og greit. Problemet var bare å få oversettelsen godkjent.

Det som trengtes var et stempel hos en notarius. Kiev er som alle russiske og ukrainske byer overstrødd av notariuser, det vil enhver i stand til å gjenkjenne skiltet snart se når man er der. Det er imidlertid forskjell på dem, og min kone hadde en helt klar oppfatning om hvilken vi skulle bruke. Hun ville bruke noen hun kjente fra før. Dessverre var vårt kontor stengt da vi kom til det tidlig onsdag ettermiddag, og det var såpass kronglete å komme frem til det, at vi ikke ville rekke tilbake til noen av de andre brukendes i tide heller. Én dag var tapt.

Torsdag morgen var vi tidlig ute ved en alternativ notarius. Dessverre fikk ikke min kone kontaktet denne over telefonen, jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men det ble i alle fall ikke noe av. Og det fulgte for oss en heseblesende jakt etter notariuser som ville stemple oversettelsen vår. Det viste seg først vanskelig, siden umulig, siden min kones diplom naturlig nok gjaldt for språkene italiensk og engelsk, som hun hadde utdannelse i. Ingen notarius ville stemple dokumentene før de var stemplet av et godkjent oversettelsesbyrå. Og et stempel fra notarius ville heller ikke være gyldig, før dette stempelet var gitt. Torsdagen var godt i gang da vi måtte skifte jakt fra notariuser, til oversettelsesbyråer.

Oversettelsen og oversettelsesbyråer

Det skulle heller ikke bli lett. Min kjære kone sa at vi bare kunne bruke et hvilket som helst byrå, vi trengte bare stempelet, siden oversettelsen hennes allerede var god nok. Det er for så vidt riktig, vår oversettelse var så absolutt god nok, men det var det ingen oversettelsesbyråer som var i stand til å se. For det var ingen av dem som behersket norsk. Først brukte vi litt tid på å gå til fots fra byrå til byrå, siden ringte vi rundt. Noen av de vi ringte til sa de kunne hjelpe oss, men når vi kom til dem, viste det seg at de ikke kunne det likevel. Det samme gjaldt som hos notarius. Byråene kunne godt stemple oversettelsen vår, men det ville ikke ha noen verdi, siden byråene ikke hadde autorisjon for norsk.

Og vi måtte på ny skifte jakt, denne gangen etter en som hadde de nødvendige norskkunnskaper.

Oversettelsen og oversetteren

Det finnes så langt vi vet bare en eneste mann i Kiev som snakker godt norsk og har oversettelseskompetanse fra norsk til russisk. Han heter Alesjej Aleksandrovitsj, og jobber ved et av universitetene der. Min kjære kone visste om ham, siden hun tidligere har kontaktet ham for å høre om han er interessert i å undervise på skolen hennes. Det var han, mot en firedobling av lønnen i forhold til de andre lærerne. Samarbeidet ble ikke noe av.

Min kones stolthet likte ikke dette noe særlig, og hun hadde fint lite lyst til å kontakte ham på ny. Dermed ble det jeg som torsdag ettermiddag banket på døren og lukket opp i en pause i undervisning i norsk på et av Kievs mange universiteter, og spurte ”unnskyld, har du tid et øyeblikk?” til det som måtte være læreren. Det var litt av en situasjon. Overraskelsen til læreren og studentene går ikke an å forestille seg. Men læreren hadde tid, og kom ut og snakket med oss. Han var også riktig så hyggelig, og ville gjerne hjelpe oss.

Sent torsdag ettermiddag hadde vi altså oversetteren vi trengte. Vi hadde da fysisk løpt gjennom Kievs gater for å rekke siste forelesning på universitetet, og vi hadde fått en forløsning av lykke da Aleksej fortsatt var å finne der, og at vi fikk kontaktet ham. Men det var fortsatt mye arbeid som gjensto. Det viktigste var jo å få levert selve søknaden på ekteskapskontoret. Dit var vi fortsatt et stykke unna. Og nå hadde vi bare fredagen igjen.

Oversettelsen godkjent

Avtalen var at vi skulle møte Aleksej Aleksandrovitsj ved Klovskaja metrostasjon, klokken 1400, fredagen. Derfra gikk vi opp til et lite oversettelesbyrå like i nærheten, der Aleksej Aleksandrovitsj gikk god for oversettelsen til min kone uten engang å ha sett på den. Eller, han så på den, men leste den ikke. Og for dette skulle han ha 270 griven, tror jeg det var. Jeg betalte gladelig. Det lille han gjorde var til stor hjelp for oss, og reddet oss. Deretter skulle oversettelsesbyrået ha sin lille sum, og så måtte de ha en time for å stemple og gjøre ferdig dokumentene.

Og til ekteskapskontoret…

Da vi fikk hentet dokumentene våre var klokken blitt drøyt fire. Det ventet oss et nytt kappløp om å komme seg til det min kone kaller Major (engelsk uttale)  i et slags kompromiss mellom språkene vi kommuniserer i. Russere og ukrainere flest kaller dette kontoret ZAGS, som er en forkortelse for Zapis Aktov Grozjsanskovo Sostojanija, eller noe sånt som register angående borgernes forhold – folkeregisteret (takk til signaturen Fomechka, som i en kommentar gjorde meg på en feil jeg hadde gjort her).

For en sjelden gangs skyld tok vi drosje for å ha større sjanse for å rekke dit inn stengning. Det var jo strengt tatt svært mye som stod på spill. Om vi ikke fikk levert dokumentene, ville alt arbeidet med å få dem stemplet og godkjent være av liten verdi. Nå ventet helg, og mandag skulle jeg reise jeg hjem. Flyet gikk om ettermiddagen, så i aller verste fall kunne det være mulig å stikke innom dette kontoret mandag formiddag, men dette ville være svært stress og slett ikke å foretrekke.

Så min kone strakk ut hånden og stoppet første og beste bil, som kjørte oss dit for en mindre sum. I den store hvite bygningen vi også giftet oss i, var døren låst. Men det gikk ikke mer enn noen sekunder, før min kone skjønte at det i denne bygningen også fantes andre dører, og løp rundt huset for å prøve dem. Dramatisk nok var den siste vi prøvde åpen, og det var også den riktige! Den befant seg på kanten av huset.

Min kone på vei ned trappen etter å ha funnet døren ved ekteskapskontoret låst.

Klokken var nå litt over fem. Inne på kontoret så en ansatt gjennom papirene våre, og kunne se at de var i orden. Det var en stor lettelse for meg. Jeg var sterkt i tvil om den enkle utskriften fra folkeregisteret var nok, men det var den altså. Stemplene og oversettelsene var også i orden. Problemet nå var bare at kontoret var stengt for dagen. De ansatte satt bare igjen av en eller annen grunn.

… der alt blir ordnet til slutt

Heldigvis hadde de også åpent lørdagen. Åpningstiden var fra 1000 til 1300, og fra 1400 til 1600, mener jeg å huske. Det var fortsatt noen småting å ordne. Vi trengte i tillegg et stempel fra et postkontor, og en kopi av et eller annet, så lørdag morgen ble det en ny løpetur for å finne et åpent postkontor i stand til å gi oss det riktige stempelet. Deretter var det marsjrtuka til den vakre bygningen vi skal gifte oss i, og hvor ekteskapskontoret ligger. Vi hadde typisk oss glemt å ta den siste kopien vi trengte, men også dette løste seg i den reneste parademarsj, da hvilken som helst butikk i undergangen fra marsjrutkastoppen til kontoret hadde en kopimaskin vi kunne bruke for en liten slant.

På ekteskapskontoret var det som alltid lang kø. Men vi var nå elleville av lykke over at vi  kom til å greie det, så denne ventetiden gikk helt fint. Jeg kunne registrere at ingen var mer forelsket i sin blivende kone, enn jeg. De andre parene satt tålmodige ved siden av hverandre, mens jeg alltid må holde på min kone og klenge på henne. Er jeg i nærheten av henne uten å være borti henne ett minutt, sliter jeg. Etter halvannet minutt sliter jeg virkelig. Sånne tanker kunne oppta meg nå.

Vi fikk levert forespørselen vår innen lunsjpausen fra 1300 til 1400, og skulle få godkjennelsen etterpå. I mellomtiden spradet vi bare rundt langs gatene ved bygningen. Min kone gav meg strengt kysseforbud i timen vi måtte vente før vi hadde undertegnet alle dokumenter vi trengte, hun var en ærbar kvinne, som vi fortalte hverandre. Derimot gjaldt ikke forbudte for henne, så hun fikk lov til å kysse på meg om hun følte for det. Og det gjorde hun stort sett hele det siste kvarteret, der vi bare stod og ventet like utenfor den låste døren til den store ekteskapsbygningen.

Bryllup 27. juni!

Vi fikk den beste dagen og den beste timen. Lørdag 27. juni klokken 1200, da blir det russisk bryllup med meg som brudgom, og når denne posten blir lagt ut, er bryllupet allerede gjennomført. Les om det her: Mitt russiske bryllup i Kiev!.

Gratulerer så meget til oss begge!