What good am I?

Jeg spiller gitar. Det var en helt uventet hobby for meg å få, den gang jeg begynte og var 19 år. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, boblende av kreativitet, som jeg var og er.

Men jeg har aldri vært særlig musikalsk. Jeg er glad i musikk, kan mye om musikk, og er veldig inne i den musikken jeg liker og hører på. Men jeg er ikke noe særlig i å reprodusere den. Sangstemmen har aldri vært noe særlig, gehøret har sine mangler, og særlig før jeg plutselig lærte litt i løpet av et kort sangkurs i regi av studentteateret i Bergen, så sang jeg nokså konsekvent toner som ikke hørte hjemme der jeg sang dem. Og at jeg skulle begynne å spille gitar, det var vilt.

Likevel, jeg begynte, jeg lærte, og særlig i studenttiden på 90-tallet spilte jeg så mye at mine medbeboere på studentthybelen i Hans tanks gate lurte på når jeg egentlig studerte. De gjettet nok at jeg ikke studerte noe særlig denne tiden, jeg spilte gitar og hadde det gøy, levde mitt eget liv, trygt atskilt fra konvensjoner og forventninger.

What good am I if I’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

Siden har jeg jo brukt veldig mye tid på å lese og å studere, og stadig mindre tid på å spille gitar. Jeg har aldri egentlig øvd, alltid bare spilt på gøy, og stort sett de samme sangene av de samme sangene av de samme artistene. R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, i den rekkefølgen, om enn rekkefølgen de aller siste årene har vært litt motsatt.

Etter at jeg giftet meg har det rett og slett vært litt vanskelig å spille gitar. Hun kan ikke fordra disse tre artistene. Og hun har altfor godt gehør, hun hører med en gang når jeg synger feil. Og synger feil gjør jeg som regel med en gang.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say, if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

Videre, mange av sangene jeg har sunget mest, handler nettopp om å lengte etter en kvinne, sangene fra Blood on the tracks, av Bob Dylan, kjærlighetssangene hans, de morsomme og enkle til Neil Young, de få i sjangeren til R.E.M. For det første, så lengter jeg ikke lenger etter en dame, nå som jeg har en. For det andre – og viktigste – så kan ikke min kone fordra sutrete menn, lidende kjærlighetssanger er det verste hun vet.

I august reiste jeg hjem fra ferie før min kone. Hun kom hjem et par uker etter meg. I denne tiden hentet jeg av og til frem gitaren, spilte sanger av Bob Dylan, fra platen Oh’mercy, den som kom i 1989, var produsert av Daniel Lanois, og ble en slags comeback-plate for Dylan. Etter en serie middelmådige utgivelser var dette plutselig noe av det beste som kom det året, det tiåret, og i Dylans karriere. Det er mange kjærlighetssanger her, og sanger som er i nærheten av å være kjærlighetssanger. Vakre og vonde Most of the time, med oppskriften på hvordan det skal gjøres, si det motsatte av hva man mener, og kanskje enda vakrere og vondere Shooting star, med den smertefulle sluttlinjen om stjerneskuddet man ser forsvinne, og stjerneskuddet er henne.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

På denne platen er det også en sang som heter What good am I. Det er en sang som jeg ikke har lagt så godt merke til før. Den har forsvunnet litt, mellom de andre. Og jeg har ikke hatt skikkelig gitargrep til den (selv om jeg har spilt i 20 år, så klarer jeg ennå ikke finne grepene selv, det er alltid på internett), og heller ikke har jeg spilt den med Capo, slik den skal spilles. Med det ble den virkelig vakker, og passet godt mens jeg var hjemme alene, og min kone var i Kiev.

Her om dagen ville jeg spille den igjen. Mens min kone var hjemme. Hun lå i sengen og hvilte, så om jeg lukket alle dørene, tenkte jeg at jeg kanskje ville få spille i fred. Det kom til første linje, så hørte jeg skriket fra rommet. EEEEIIIIIVVVVVIIINND.

What good am I then to others and me
If I’ve had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?

Hun holdt ikke ut. Jeg måtte synge mer mandig, mer selvsikkert, mer bass, hun holdt ikke ut den lyse stemmen, stemmen jeg nå en gang har, jeg er en tenor, men det liker hun ikke. Mørkt og dypt og med kraft, skal jeg synge. Og hun skjelte meg ut i karakteristisk stil, sikkert lettkledd etter å  ha hvilt, det husker jeg ikke, men det er slik det pleier være. Hun kommer inn i stuen, og gir meg en lekse.

Denne gangen satt jeg og smilte. Hun spurte hva det var, hvorfor jeg smilte, om jeg ikke skjønte budskapet, det er jo ikke noe særlig å skjelle ut noen som smiler av det. Og jeg forklarte henne hva det var, hva sangen handler om, What good, am I, en sang som blir helt morsom om man synger den med kraft og bass. Det handler om en mann som i en vond stund går inn i selvransakelsen, som absolutt ikke har noen tro på seg selv, som ikke i det hele tatt har noe behov for å utbasunere hva han har på hjertet. Jeg leste henne teksten, og hun skjønte det. Hun smilte hun også.

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good am I?

Med Flaggruten tilbake i tåka

Jeg trodde egentlig det var umulig med tåke og regn på en gang. Nå har naturen funnet en løsning på den floken. Med regn og snø i tillegg blir det en fin tur hjem fra Bergen.

Oppholdet i Bergen var også fint. Jeg har vært aktiv på Twitter og ikke rukket å blogge noe, det har gått rimelig i ett. Sånn jeg liker det. Egentlig var det fra mandagen umulig travelt, slik jeg liker det, med innlevering av matematikkoppgave, full jobb, skriving av manuskript til stand up, og organisering av arbeidsdagene mens jeg skulle være vekke. Da mor hentet meg onsdag var det som jeg forsvant fra et liv til et annet. Hun hentet meg liksom ut av Rogaland.

Men det gikk ikke akkurat smertefritt å komme seg vekk derfra. Onsdag var det plutselig storm til havs. Det vil si at jeg som skulle ta Kystbussen ikke kom meg frem, siden fergene ikke gikk. Og siden jeg skulle på scenen denne kvelden, var dette et betydelig problem. Dette har jeg skrevet om på humorbloggen. Der kommer også en fyldig post om hvordan det gikk med våre to sceneopptredener. Sagt i to ord gikk det veldig bra.

Etter showet på onsdag var det å drikke opp ølet på bakrommet, og komme seg hjem. Jeg skulle bo hos en venninne som har vært på reise et år, og som jeg ikke hadde sett på lenge. Hun hadde naturligvis mye å fortelle, så det ble godt natt før jeg sovnet.

Og torsdag var det opp tidlig morgen. Det var hele dagen på kurs. Ulikt sånn kurs ofte kan være, var dette ganske givende, så den manglende søvnen ble ikke for påtrengende. Det var også artig å treffe igjen kolleger fra Bergen, og høre nytt fra min gamle arbeidsplass. God mat var det også på Scandic hotell, om enn det var litt liten tid til å spise den.

Deretter var det et par timers pause før neste høydepunkt: innebandy. Pausen ble brukt til å skrive og rydde tankene etter kurset. I innebandy ble det halvannen time maks intensitet. Jeg var heldigmed økten, det var bare de mest innsatsvillige til stede. Resultatene ble 10 – 7, 9 – 11 og 14 – 15, med eneste skår i gleden at mitt lag tapte to ganger.

Etter dette var det hjem til min kamerat, og på godt mannlig vis, kjøpe pizza og øl. Det ble en ny sen kveld.

Og det ble tidlig opp. Universitetets dag. Noen av foredragene var givende, med noen var det godt å ha Internett tilgjengelig, så man kunne søke litt alternativ informasjon. Det var også kjekt raskt å kunne sjekke opp referanser og bakgrunnsinformasjon om det som ble sagt fra podiet.

Det er blitt en liten tradisjon at jeg spiser billig på kinesisk restaurant når jeg er i Bergen sånn som dette. Etter et kjapt måltid kunne jeg til og med gå hjem og hvile litt.

Hvilingen måtte bli intensiv, for allerede 1730 skulle jeg møte min venninne for vår tradisjonelle middag på fin restaurant. Denne gangen ble det Potetkjelleren, og litt redusert, siden jeg skulle på scenen 2030. Det er klart det er litt stress.

Men denne opptredenen ble en stor forløsning. Det gikk veldig bra, og med det var det faste programmet i Bergen slutt. Neste dag trengte jeg ikke stå opp tidlig for kurs. Festningen kunne gå for seg ubegrenset, eller – som det er i Norge – til de stengte på utestedene. Denne kvelden skulle bli som i de gladeste studentdagene, da jeg traff fortsatt 26 år gamle Monica. Hun hadde ikke forandret seg noen ting siden midten av 90-tallet, da alle dager var som disse, og det hadde plutselig ikke jeg heller. Vi gikk på Garage, danset swing til Teenage wedding, Elvis og andre gladlåter, og var der til vi ble kastet ut og jeg glemte genseren min. Det var kort sagt fest.

Lørdag kunne jeg sove lenge, men man må aldri sove for lenge når man er på,fartsfylte turer som dette. Broren til henne jeg bodde hos hadde fått et gavekort i squash i gave. Alt måtte brukes opp denne dagen mellom klokken ett og to. Dermed fikk jeg også være med og spille squash. Jeg tenkte jeg måtte spille med venstrå, siden jeg skulle spille mot jenter, men jeg hadde store nok problemer med høyrå, og slet særlig første halvtimen med elementære ting som å serve korrekt.

Etter squashen bremset det hele ned. Min venninne skulle i middagsselskap med familien, og jeg ble overlatt leiligheten for litt søvn og hvile på ettermiddagen. Klokken syv skulle jeg være hos min kamerat for å spille gitar og drikke vodka. Dessverre hadde jeg ikke fått med min egen gitar opp, ettersom jeg måtte ta fly i stedet for buss opp, og da blir det for dyrt og dumt med gitar i bagasjen. Jeg måtte spille på en gammel søppelgitar han hadde. Det vil si, generøst lot han meg spille på den gode, mens han trakterte søppelet. Uten vodka ville det ikke blitt vakkert.

Og i dag morges var det bare en rolig frokost, før jeg forlot leiligheten hans og spaserte til Flaggruten hvor jeg sitter nå. Med meg har jeg fått låne Bob Dylans Chronicles, lesestoffet på turen. Det er på den jeg nå tar fatt.

Det er akkurat som om tåka har lettet.

En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Pledging my time, med Olia Iurzhenko

Pledge er i blå ordbok fra kunnskapsforlaget oversatt med «pant; pantsetting; garanti; forpliktelse; løfte; gissel; skål; pantsette, sette i pant; innestå for; forplikte, love; skåle med (el. for) en»

Det er gitarkveld i kveld, og faste lesere av bloggen vil vite hva det innebærer. I korte trekk går det ut på at jeg og en kamerat spiller gitar, og drikker vodka tilstrekkelig at kvaliteten på spillingen blir til å holde ut, enn si blir imponerende. Det er min første gitarkveld som gift mann og med kone i hus, og til alle som måtte tro det er en pine for en innbarket ungkar å få seg en kone, så er det bare si at min kone synes det er helt topp at jeg går ut med venner av og til og drikker litt skikkelig. Hun er til og med innstilt på å sende litt mat med oss.

Så det er ingenting bedre å være gift. Jeg gleder meg som en ungkar til å spille igjen, og er innstilt på å gi mitt ytterste for at kvelden skal bli verdt å huske, men likevel glemt.

Under julegitaravslutningen hadde vi stort hell med plutselig en gang bare å spille igjennom Rust never sleeps av Neil Young, fra start til mål, alle ni sangene, sånn som de er på platen, riktignok i vår versjon. Vi tenkte å gjøre det til en vane, det at vi spiller gjennom en hel plate sånn plutselig, og denne gangen har valget falt på Blonde on blonde, av Bob Dylan.

Det er en del forskjell på de to platene, særlig når det kommer til gitarspilingen. Platen til Neil Young inneholder 9 spor med 8 sanger, der My, my, hey, hey kommer i akkustisk og elektrisk utgave. Av disse 8 har vi spilt 5 av dem i årevis, og av og til prøvd litt på Welfare mothers og Sedan delivery også, slik at det bare var Ride my lama vi egentlig var nødt til å lære oss. Forresten husker jeg litt selektivt, det var alle sangene på Neil Youngs cirka 6 første platene vi skulle lære oss, og det var jeg som virkelig valgte å sette inn støtet mot Rust never sleeps. Anyway, Blonde on blonde inneholder 14 sanger, og vi har ikke spilt sammen noen av dem. Selv ikke en innbarket Dylanfan som jeg har ikke spilt gjennom alle av dem på gitar. Sangene er også mer kompliserte, musikkmessig er det ene, og tekstmessig er det ikke til å sammenligne. Bare «Stuck inside of mobile with the memphis blues again» har omtrent mer tekst enn alle Neil Youngs sanger til sammen.

Jeg var kort sagt nødt til å øve litt. Og akkurat der er det min nye livssituasjon presser seg på, jeg bor nå en gang i en leilighet med færre rom enn gitarer, og like mange bokvadratmeter som jeg er år. Jeg er fortsatt for ung til at det er nok. Jeg kan ikke lenger spille gitar uten at det er noen  her inne og hører det, og denne noen er min elskede kone, Olia.

Hun er en meget bestemt dame som vet hvordan ting skal være, og hun gjennomskuer øyeblikkelig at min sangstemme ikke er akkurat det. Særlig når jeg skal øve inn sanger av Bob Dylan blir dette litt spesielt, for han har nå en gang sin særegne måte å synge på, og min kone har før hun møtte meg gått gjennom livet uten å være oppmerksom på den.

I dag var det imidlertid ikke annet å gjøre, de siste sangene måtte spilles igjennom. Og den første av de mer ukjente for meg er spor nummer 2, Pledging my time. Man skal være god kjenner av Dylan for å kjenne til denne, og selv de som har platen Blonde on blonde, kan kanskje ha gått gjennom livet hittil og oversett den. I det gamle internettsystemet som passende het «Olga», det var her de første sangene ble lagt ut med gitarakkorder, og det var disse sidene kommersielle krefter først prøvde å stenge (og faktisk også klarte å stenge, bare for å oppleve at såkalte «mirrors» eller kopier, dukket opp overalt). Her var Pledging my time ikke med, ingen hadde tatt seg bryet med å finne akkordene til den og legge den ut på internett, enda  det er en nokså enkel gitarsang.

De utmerkede sidene til Eyolf Østrem (som forresten også er stengt, og finnes i «mirror»-utgaver!) har imidlertid sangen, og derfra er det jeg spiller den. De som har kjenner sangen, vet at det er ikke den sangen man velger når man skal demonstrere sangtalent. Bob Dylan har nå en gang sin måte å synge på, og slik synger han også Pledging my time. Jeg vet at min kone ikke synes noe om denne måten å synge på, så når jeg hører på Dylan, gjør jeg det gjennom øretelefoner.

Så setter jeg meg altså til rette, og begynner å spille. Og synge.

Well, early in the mornin'
'Til late at night,
I got a poison headache,
But I feel all right.
I'm pledging my time to you,
Hopin' you'll come through, too.

Jeg kommer ikke så svært mye lenger enn dette første verset før min kone skriker, dette går ikke an, slik som jeg synger, går det ikke an å synge. Jeg prøver igjen med at Dylan har sin noe særegne stil, men det går hun ikke med på, «du skal ikke svømme», som hun sier det på russisk, det betyr at jeg ikke holder tonen, og det gjør jeg jo ikke. Det er ikke så mye tone i den sangen, heller, slik jeg hører den. Jeg synger et par vers til, og så er det stopp. Min kone legger fra seg hva hun enn holder på med, og kommer bort til meg, nå skal dette gjøres skikkelig. Hun ser over sangen og akkordene på Østrem sine nettsider, og slår straks fast at dette er blues, enda hun aldri har hørt sangen (utenom når jeg synger den, da, og det kan man jo knapt si er å høre den). Det har hun jo for så vidt rett i. Hun har også sin klare formening om hvordan blues skal synges, og gir meg klar beskjed om fraseringen. De første stavelsene skal synges raskt, og den siste skal trekkes langt og lidende ut. Pussig å gi slike klare meldinger om frasering i en sang hun ikke har hørt originalen av.

Vi finnner frem sangen på youtube, og det viser seg at min kone har rett. Dylan trekker virkelig ut siste stavelse, og synger de andre raskt. Det er også andre problemer med fremføringen min, og det er at jeg ikke bruker stemmebåndene skikkelig. Dermed blir det til sangøvelser. Det er opp og stå på gulvet, for sittende kan man jo ikke få til noe når det gjelder sang. Hun foreslår også at jeg må spille inn sangen på PC, slik at jeg selv får høre hvor galt jeg synger den og hva som mangler den. Jeg gjør det, og hører det. Sluttresultatet skulle gjerne vært lagt ut her på bloggen, men jeg kjenner ingen annen måte å gjøre det på en gjennom youtube, og det har min arbeidsgiver sagt er i strid med de etiske retningslinjer til Hordaland fylkeskommune.For min del ser jeg store og mange problemer med denne fremføringen, men ingen av dem er etiske.

En drøy time gikk med til å lære meg denne anonyme og ikke helt fengende sangen til Dylan. Jeg skulle bare lære meg teksten og gitargrepene. Med kone i hus er ikke det så rett frem som det en gang var. I’m pledging my time to you, hopin’ you’ll come trough too.

Julebord med julegitar

I går var det tid for det årlige julebordet jeg har med min kamerat. Det er et enkelt julebord over et enkelt konsept, vi møtes hos en av oss og stiller med hver vår gitar og tilstrekkelige mengder alkohol. Med hensyn til det siste holder vi oss til den etablerte sannheten som gjelder for oss at det aldri kan bli for mye alkohol, det kan bare bli for lite alkohol.

Alle tidligere år har vi møttes hos meg. Min kamerat har lenge bodd i en hybel der støyforholdene var umulige, så alle gitarseanser har derfor måtte foregå hos meg. I min leilighet er ikke støyforholdene umulige, derimot har jeg en nabo som er det, og derfor måtte julegitarseasnen for i år foregå hos ham.

Jeg stilte som vanlig godt forberedt sånn litt før sju, som avtalt, det vil si en stund etter syv siden jeg alltid kommer for sent til alle ting. Jeg hadde med vodka, juleø og billig vin til gløgg.

Min kamerat hadde virkelig slått til på stortrommen og laget i stand et måltid jeg rett og slett ikke trodde han kunne klare. Da han tidligere hadde antydet et slikt måltid, lo jeg bare av ham, slik man ler når noen foreslår noe helt umulig. Men det nyttet ikke å argumentere mot dette måltidet her når det stod klart i ovnen og rundt omkring på kokeplatene. Det var oksesteik, med termometer og det hele (jeg trodde tidligere det ikke gikk an å eie slike termometere, uten å være i en etablert familie), det var ovnssteikte poteter smurt inn med en oljeblanding, og fatet (hvis man kan bruke dette som et verb, det hadde vært gøy) med tomater og løk. Saus var det også, og grønnssaksblanding.

Gløggen var allerede laget, så min billige vin, den billigste italienske vinen på polet, ble bordvinen vår. I gløggen var dyr taxfree-vin. Vi var begge enige om at det var lurt å begynne med den billige skvipvinen, mens smaksløkene ennå ikke var fullt utviklet. Så kunne vi heller ta gløggen etterpå, og senere mer og dyrere vin.

Selvsagt hadde vi også vodka. Og til den pleier vi alltid å åpne en flaske øl å ha stående. Vanligvis har vi bare vanlig øl, men på julebordet skal det være fint, så da ble det dyrt juleøl fra polet. Som alltid ble disse flaskene omtrent ikke rørt. Og min kamerat forsikret allerede på et tidlig tidspunkt i beruselsen, at alt som ikke ble konsumert, ville bli helt ut i vasken. Nå skulle alt vekk.

I denne stemningen spilte vi. Vi ble da vi gjorde opp alkoholregnskapet enige om at vinflaskene, ølet og gløggen ikke skulle regnes med, og at vodkaen skulle gjelde alene.

Med hensyn til den kunstneriske kvaliteten på sangene vi spilte er det ingenting igjen å ønske når det gjelder nivået. Vi er sikre på at hele bygget han bor i gledet seg over uttrykksfylt gitarspill til langt på natt. Som vanlig var REM fra 80-tallet og Neil Young fra 70-tallet kjernerepertoaret.

Klokken fem eller deromkring i morges gikk jeg hjem og i seng. Det var akkurat som i den gode gamle studenttiden. På onsdag er det eksamen. Og tre-fire dager før setter jeg av godt og vel halvannet døgn til helhjertet festing. Sånn skal det være. Så møter man så mye mer opplagt og munter, og vil være i godt humør når det gjelder.

Gitar og vodka

I dag blir det ny gitarkveld. Tidligere har jeg og min venn, Martin, møttes noe sånt som litt sjeldenere enn en gang i måneden hos en av oss, og spilt gitar og drukket litt ved siden av. I riktig gamle dager var det kaffe. Disse kveldene var viktige på min ferd om å bli en stordrikker av kaffe. Siden utviklet vi oss til å drikke øl, etter hvert vin, og til slutt vodka, som jeg introduserte etter å ha vært på en del Russlandsreiser, og lært meg hvordan det skal drikkes. Det skal drikkes rikelig.

I dag er det første gang vi skal spille etter at jeg giftet meg. Der jeg før ugift og ubekymret kunne spille og drikke uten tanke for morgendagen, må jeg nå gift og ubekymret spille og drikke uten tanke for morgendagen. Det er en forskjell, og det er en forskjell jeg trives med.

Et sikkert tegn på en vellykket kveld er at jeg glemmer å ta med meg gitaren når jeg går hjem igjen, eller at den ene av oss sovner uten at den andre merker det. Nå som vi har blitt eldre og yrkesaktive varter vi også opp med litt bedre mat, eller dyrere mat, i alle fall, og utover natten speilegg og bacon, der kravet er de samme ubegrensede mengder som for alt annet.

Musikalsk beveger vi oss i et landskap som består av REM sentrert rundt platen Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, jeg tviler på om det er noen som spiller «Feeling gravity pulls» så ofte og helhjertet som oss, «Driver 8» spiller vi hver gang, og etter hvert går vi over til følelsesladd Neil Young, der hele katalogen står for oss til å forsyne oss, mot natt blir det kanskje litt Bob Dylan, og så kuliminerer det på de aller største kveldene med Elvis Presly. Da er det ingen vei tilbake. Da blir det ikke spilt andre artister etterpå.

Og det eneste som kan skje videre, er at vi begynner å spille musikk fra platespilleren, ofte Elvis Presly eller Randy Newman, eller REMs store perle «Voice of Harold», for bare det beste er godt nok slike tider av døgnet. Det hender vi begynner å snakke sammen eller hver for oss, og planene vi legger for hverandre og for oss selv er like ubegrensede som alt annet. Ikke et ord blir skrevet ned, ikke et bilde blir tatt (og hvis bilder blir tatt, er det alltid litt overraskende dagen etter), og de eneste minnene finnes i hodene våre. Og ofte finnes de ikke der heller.

Nå går jeg.

Den lille juleavslutningen med gitarer

 
 

Jeg lærte meg å spille gitar i 1993, ganske uventet, egentlig, da jeg aldri har vært særlig musikalsk, og aldri hadde interessert meg noe særlig for musikk. Jeg var 19 år, og vi hadde nettopp laget film i særemnet på skolen, og jeg hadde en kreativ selvtillit som var helt ubegrenset. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, og når jeg lærte flere grep, laget jeg flere sanger. Av vi fire som laget denne filmen, var det allerede én som til og med hadde gått litt på gitarkurs, og en tredje lærte seg også å spille litt ut over sommeren.

Slik begynte det. Og stort lenger har det egentlig ikke kommet. Kvaliteten på spillingen har gått litt opp, mens den kreative selvtillitten har gått massivt ned. Vi kan spille alle sanger vi får grepene til, og klarer til og med noen riff og triks, men vi har store problemer med å lytte oss til hva grep det skal være, og soloene våre er begredelige. Det spiller dog ingen rolle, riktig så gøy er det å spille.

Hver jul siden den gang, omtrent, kanskje med et og annet opphold, kanskje helt uten opphold, har vi møttes for å snakke litt, og spille litt, og drikke litt. Da vi studerte og bodde noen i Bergen, noen i Trondheim, samlet vi oss i Gaupeveien 5, og kjøpte inn en kasse juleøl vi satte på terassen og forsynte oss fra.

De siste årene har det vært naturlig å ha samlingen i Bergen, siden det nå en gang er her vi bor, vi to av oss som opprettholder tradisjonen. Det har de siste årene foregått i Strandgaten 204, der jeg bor, og har vært nokså som en vanlig gitarkveld, bare bedre. Vi pleier å øve inn noen nye sanger, vi pleier å kjøpe inn noe ekstra godt, og vi pleier å ha enda mer ubegrenset å drikke, selv om det selvsagt alltid er ubegrenset å drikke, også på vanlige gitarkvelder. Jeg sørger imidlertid for å ha alt enda mer på plass, med isbiter i fryseren i fall det skulle bli aktuelt med en drink, og forskjellige typer blandevann, om det skulle bli aktuelt med blandevann.

Jeg liker veldig godt det mørke og sterke juleølet, men det har likevel måttet vike plassen først for vanlig rødvin, så for vodka. Vodka kom inn i fjor og viste seg helt uovervinnelig, det blir ikke kjekkere enn vodka på russisk vis: Rent og på styrten. Det er så man kan få tårer i øynene.

Mislykket julegløgg
Mislykket julegløgg
Martin klargjør ingreiensene. Grandiosaen er selvfølgelig et fremmedelement han brakte med seg, og som jeg har kjeftt på ham for.

Martin klargjør ingreiensene. Grandiosaen er selvfølgelig et fremmedelement han brakte med seg, og som jeg har kjeftt på ham for.

Vi har også prøvd å inføre tradisjonen med gløgg. Jeg vet ikke om det er ett eller to år vi har forsøkt det, jeg vet bare at vi aldri har lyktes. I fjor eller om det var året før samlet vi bare sammen det beste fra forskjellige slags oppskrifter, og slengte det i en gryte med rødvin, og satte varmen på. Oppskriften var noe sånt som dette: Nellik, ingefær, Kanelstang, Appelsinskall, Kardemomme, Rosiner, Mandler og mye av alt, det var så rødvinen nesten kokte inn i alle ingrediensene. Og appelsinskallet gjorde jo det hele udrikkelig, det var slett ikke lett å renske bort appelsinskallet, uten å ta med mandlene og rosinene i samme slengen. Og hva skulle vi egentlig gjøre med kanelstangen? eller stengene, siden det var flere? Fra denne gløggen husker jeg best kanelsmaken, og at vi tømte mesteparten ut i vasken. 

Dette er avfallet fra gløggen. Cirka 1 kg.

Dette er avfallet fra gløggen. Cirka 1 kg.

 

Og jeg gjør energisk klar is i isknuseren jeg fikk av min søster Tone til jul året før. Mange fine flasker i bakgrunnen.

Og jeg gjør energisk klar is i isknuseren jeg fikk av min søster Tone til jul året før. Mange fine flasker i bakgrunnen.

I dag følger vi denne oppskriften her, og skal være moderate:

1 l rødvin eller god, rød saft
4 stk. hele nellik
1 stk. kanel
1 stk. hel ingefær
3 dl sukker, gjerne brunt

Tilbehør:
1 dl rosiner
1 dl mandler, skåldede

Dette er til 8 personer, så vi er veldig moderate. Oppskriften er rappet fra denne siden her: http://www.matogdrikke.no/content/view/3350/10074/, og du finner akkurat samme oppskrift på Tine sine sider. Jeg valgte denne oppskriften, siden jeg hadde alle ingrediensene fra tidligere julefeiringer. Eller, jeg skal ikke være bombastisk, hvem vet om nelliken, kanelet og ingefæren jeg har, er hva som menes med «stk».

For øvrig kommer det til å bli en rolig kveld denne gangen, da min kamerat har meldt seg redusert og halvsyk, noe som ikke er noen unnskyldning for å la være å komme. Er det jul, så er det jul. Og blir han sliten, kan han bare lytte til mine alltid helhjertede tolkninger av sangene til R.E.M, Neil Young, Bob Dylan og de andre som vi spiller. Vanligvis pleier julen også å åpne for Elvis Presly som absolutte finaler, men der tror jeg grensen går denne gangen. Er man redusert, så er man redusert. Elvis skal ikke reduseres.

God jul!

*

Her er en sang å spille for dem som kan gitar. Den er fra Chris Bay sine utmerkede sider med gitarakkordene fra alle tidlige plater av REM (frem til UP), og den inneholder flere uoffisielle og halvoffisielle sanger også, deriblant denne perlen.

SILVER BELLS

From: David Wagner (102017.1777@CompuServe.COM)

intro:  G   C  G  C
verse:  C  C7 (x32310)  F  G  C – G
chorus: C  F  G  C  G
lyrics:
city sidewalks, busy sidewalks,
dressed in hoiday style
in the air there’s a felling of christmas
children laughing, people passing
makin’ smile after smile
and on every street corner you’ll hear

(chorus:)
silver bells, silver bells
it’s christmas time in the city
ring-a-ling, hear them ring
soon it will be christmas day

city streetlights, even stop lights,
blink of bright red and green
as the shoppers rush home with their treasures
hear the snow crunch, see the kids bunch
this is santa’s big scene
and above all this bustle, you’ll hear… 
(chorus)
play it, slim…
solo: (verse chords)
(first ending)        (second ending)
g————————————————————-4-3-2———–0–
————————————
d————————————-5-2-0—————————–0-2——
———————————–
a-2-3-3h5—-2-3-5–2-3-5–3———3—0-2-3-2———–3———————
—3———————-

i can hear ’em now
(chorus)
soom it will be christmas dayyyyyyyyyyy